Wikipedia

Brakteat

En brakteat (av latin bracteatus (nummus) «(mynt) overtrukket med bladgull»; avledet av bractea «tynt blikk») var en etterligning av bysantiske mynter fra 300- og 400-tallet, og brukt som hengesmykker i jernalderen.[1]

Vadstena-brakteaten med runer skrevet i den eldre futhark.

Brakteater har vært myntform også i Norge, og må ikke forveksles med gullbrakteater fra oldtiden.

Smykke fra forhistorisk tid rediger

Gullbrakteat er den arkeologiske betegnelsen på en liten, sirkulær, tynn gull- eller sølvplate med innstemplet bilde eller geometrisk relieff på den ene siden, og forsynt med et hull eller en hempe for å kunne bæres rundt halsen i en snor, et kjede eller liknende. Det er funnet over 900 slike brakteater fra tiden omkring 500-550 e.Kr., hvorav ca. 2/3 stammer fra Norden.

På noen få fra 400- og 500-tallet finnes det hele ord. En slik brakteat tidfestet til 450-500, funnet i 1817 på Tjurkö i Blekinge,[2] nå i Statens historiska museum, har innskriften: Wurte runoz an walhakurne Heldaz Kunimundiu, tolket som «Held gjorde runer på brakteaten for Kunimunde». Det er enighet om at ordet walhakurne («det velske kornet») viser til gullsmykket, brakteaten, for det første leddet knyttes til «Valland» og «velsk», betegnelser for keltiske områder og folk. («Velsk korn» var en kjenning for gull,[3] blant annet i Atlekvida, etter historien om Loke i Reginsmål.[4])

I slutten av august 2023 ble det funnet flere brakteater fra 500-tallet på Rennesøy i Rogaland. Funnet omtales som "århundrets gullfunn" av Ole Madsen, direktør ved Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger. Funnet ble gjort med metalldetektor av Erlend Bore.[5] [6] [7]

I Vadstena (Sverige), ble en gullbrakteat funnet i 1774. Den er trolig fra slutten av 500-tallet, og hadde hele den eldre runerekken stemplet langs kanten av smykket, fra høyre mot venstre: ᚠᚢᚦᚨᚱᚲᚷᚹ ᛬ ᚺᚾᛁᛃᛇᛒᛘᛋ ᛬ ᛏᛒᛖᛗᛚᛜᛟᛞ. Brakteaten ble under uklare omstendigheter stjålet fra Statens historiska museum i november 1938.[8]

 
Skandinavisk gullbrakteat med inskripsjonen alu.

Mariedammbrakteaten fra folkevandringstiden ble i 1906 innkjøpt av riksantikvaren Hans Hildebrand og plassert i Statens historiska museum i Stockholm samme år.[9] Den var fremstilt med samme stempel som Vadstenabrakteaten, slik at inskripsjonen kunne rekonstrueres.

Studiet av brakteater ble grunnlagt av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen. I en artikkel fra 1855 hevdet han at brakteatene tjente som amuletter med forbilde i de romerske keisermedaljongene. I tidens løp er det gjort forskjellige forsøk på å fortolke motivene ut fra nordisk og germansk mytologi. Et særlig hyppig motiv med en rytter med en forholdsvis liten kropp, slik at rytterens hode hviler direkte på hesten, tolkes av mange som en framstilling av guden Odin.

Myntformen rediger

 
Mynt. Brakteat (1/4 penning) fra ca. 1110.

Brakteaten har pregning på bare ene siden, men er samtidig så tynn at preget vises negativt på baksiden.

I Tyskland tok brakteat-pregningen til på 1140/50-tallet, og en kunngjøring fra 1368 omtaler «einen holen Pfennig bracteati», dvs. en hulpenning.[10]

Utformingen av tyske brakteater nådde i Hohenstaufer-tiden et svært høyt nivå, ikke minst fordi disse myntene var såpass store at de ga plass for bedre utførelse enn de små. Som hovedmynt forsvant de likevel raskt pga handelens behov for større mynt. Det ble for tidkrevende å telle eller veie opp mange små brakteater når det skulle betales for et større vareparti. Men som vekslepenger holdt brakteatene seg i århundrer i Norden.

Brakteatene som ble slått i Erik av Pommerns regjeringstid ble kalt «hulpenninger» eller «blafferter», og den siste brakteaten som ble preget i Danmark, er Christian 4.s skilling fra 1629.[11]

Brakteaten var dominerende myntform i Norge fra tidlig 1100-tallet til slutten av 1300-tallet, selv om noen ble preget så sent som under erkebiskop Erik Valkendorf på 1500-tallet.[12] På 1200-tallet var penningen preget på begge sider, mens 1/4 penninger var brakteater.[13]

Metoden for myntpregningen antas å ha sin opprinnelse i Tyskland, og bli tatt i bruk i Norge fra rundt 1110. Myntene var ofte uregelmessige i formen, og sølvet (metallet) så tynt at pregningen kan sees på motsatt side. Vekten kunne være så lav som 0,06 gram, den letteste mynttypen vi vet om.[13] I Norge ble det preget myntbrakteater i perioden ca. 1110–1522. Allerede kong Sverre (1177–1202) preget store mengder brakteater. Den første som preget brakteater i Norge var Olav Magnusson, og den siste erkebiskop Erik Valkendorf.

Referanser rediger

  1. ^ «Brakteat», NOAB
  2. ^ «Sveriges runeinnskrifter»
  3. ^ Peter Hallberg: Epoker og diktere (s. 174), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6
  4. ^ Sores Welat Demir: «Reginsmål» i Norrøn Mytologi
  5. ^ «Gullskatt fra 500-tallet funnet med metallsøker i Stavanger: – Århundrets gullfunn i Norge». www.aftenbladet.no. 7. september 2023. Besøkt 7. september 2023. 
  6. ^ «Gullskatt fra 500-tallet funnet med metallsøker i Stavanger: – Århundrets gullfunn i Norge». www.vg.no. 7. september 2023. Besøkt 7. september 2023. 
  7. ^ Norheim, Håkon Jonassen (7. september 2023). «Erlend Bore fant århundrets gullskatt i Norge – med metallsøker». NRK. Besøkt 7. september 2023. 
  8. ^ Jan Peder Lamm: «Från Vadstena till Havor — om stölder av förhistoriskt guld från svenska museer», Fornvännen (s. 187)
  9. ^ Bilde av Mariedammbrakteaten
  10. ^ «Hulpenning», UiO
  11. ^ Peter Flensborg: «Brakteater og brakteat-pregning», Wayback Machine.
  12. ^ Skaare, Kolbjørn; Risvaag, Jon Anders: «brakteater» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 15. mars 2023 fra [1]
  13. ^ a b «Brakteat», UiO

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Brakteat&oldid=23808999»