Erik av Pommern
| Erik (Eirik) III Erik VII Erik XIII Konge av Danmark, Norge og Sverige | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1382 Darłowo | ||
| Død | 1459 Darłowo, Hinterpommern[1] | ||
| Gravlagt | Marienkirche (Darłowo) | ||
| Ektefelle | Filippa av England | ||
| Foreldre | Vratislav VII av Pommern og Maria av Mecklenburg | ||
| Far | Vartislav VII av Pommern | ||
| Mor | Maria av Mecklenburg | ||
| Søsken | Katarina av Pommern | ||
| Barn | Q9254868 | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Annet navn | Bogislav Vratislavsson av Pommern | ||
| Regjeringstid | Norge: 1389 – 1442 Danmark: 1396 – 1440 Sverige: | ||
.jpg)
Erik av Pommern (Bogislav Vratislavsson) (født 1382 i Rügenwalde, dengang Tyskland, død 24. september 1459 samme sted) var konge av Norge 1389–1442, konge av Danmark 1396–1440, konge av Sverige 1396–1439 (ikke sammenhengende) og hertug av Slesvig 1412–1442.
Liv og virkeRediger
BakgrunnRediger
Erik var sønn av hertug Vratislav VII av Pommern av det slaviske Huset Grip og hans hustru Maria av Mecklenburg, søsterdattersønn av kong Håkon VIs dronning Margrete, datter av den danske kongen Valdemar Atterdag.
KongeRediger
Allerede fra februar 1389 var de nordiske rikene samlet under én regent, dronning Margrete. I forbindelse med at Erik ble salvet og kronet som dansk og svensk konge i Kalmar 17. juni 1397, ble det utstedt et papirdokument (Unionsbrevet fra Kalmar) som dels er forstått som utkast til en unionstraktat, dels som utkast til en håndfestning som skulle utstedes i seks eksemplarer på pergament og med hengende segl, tre eksemplarer fra kongen til hvert av de nordiske riksrådene, og tre motbrev fra deres side. Det er ikke belegg for at dette noen gang skjedde.
Selv om Erik formelt var konge i alle tre riker fra 1396, var det i stor grad Margrete som hadde den faktiske styringen av rikene frem til hun døde i 1412.
EkteskapRediger
Margrete brukte mange år på å finne en passende ekteskapskandidat til Erik og forhandlingene med kongehuset i England om giftermål med Henrik den IVs datter Filippa startet i 1400.[2] I oktober 1406 ankom den 12 år gamle bruden til Lund i Danmark (nå i Sverige) med mengder kostbart utstyr og en stor eskorte.
Ved hjemkomsten beskrev gjestene Erik som «livlig, sterk og kjekk av vesen» og at han mottok gjestene med «middelmådig belevenhet».[3]
Etter Margretes dødRediger
Utdypende artikkel: Danmarks historie (1397–1536)#Konflikten om Slesvig
Utdypende artikkel: Danmarks historie (1397–1536)#Svenskene gjør opprør
Først da Margrete døde i 1412 overtok Erik den relle styringen og fortsatte de reformene som Valdemar Atterdag og Margrete hadde påbegynt. Han innehadde imidlertid ikke Margretes diplomatiske evner.[4]
Kort etter Margretes død innkalte Erik til det første danehoff på lang tid. Dets oppgave var å benytte dansk rett til å dømme i saken mellom den danske kongen og den holstenske greveslekten om det slesvigske lenet. Erik påsto overfor danehoffet at Slesvig var hjemfalt til kronen som forbrudt len ettersom Gerhard VI og hans barns formyndere hadde brutt lenseden til kongen ved å føre våpen mot ham. Danehoffet dømte til Eriks fordel under henvisning til Sjællandske lovs bestemmelser om at den som førte avindskjold mot riket har forbrudt sin eiendom.
Han innførte en moderne sentralstyring ved å tilsette egne fogder i Norge og Sverige som var direkte underlagt ham.
Som unionskonge forsøkte Erik å hindre hansaens og den tyske ordens voksende økonomiske og militære hegemoni i Østersjøen. Kongen begynte å anlegge flere borger langs grensen. I 1416 brøt krigen ut, og Erik erobret Femern, men den ble snart tatt tilbake av de holstenske grever. Han mistet også Tønder. Krigen fortsatte fram til 1422, da Erik bare hadde Flensburg igjen.
Skånemarkedet var en av hovedinntektskildene, og da inntektene derfra begynte å synke, innførte kong Erik Øresundstollen i 1426. Betalingen foregikk ved den nyanlagte borgen Krogen i Helsingør, forløperen for det senere Kronborg slott.
Etter å ha blitt tvunget til å underskrive en håndfestning som reduserte hans handlefrihet sterkt, ble kongen rasende og trakk seg tilbake til Gotland, hvor han livnærte seg av kapervirksomhet frem til han måtte overgi sin borg til Christian I og returnere til Pommern, hvor han døde i 1459. Han er begravet i kirken i Darłowo (Rügenwalde).
ReferanserRediger
- ^ Svenskt biografiskt lexikon, https://sok.riksarkivet.se/Sbl/Presentation.aspx?id=15392, Erik av Pommern, 15392
- ^ Haug 2000, s. 227.
- ^ Haug 2000, s. 224.
- ^ Erik av Pommern i Store norske leksikon
LitteraturRediger
- Haug, Eldbjørg (2000). Margrete - den siste dronning i Sverreætten. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-17642-5.
Eksterne lenkerRediger
- Erik af Pommern ca. 1382-1459 fra Danmarkshistorien
- Erik av Pommern i Norsk biografisk leksikon
- Gottfrid Carlsson: (sv) Erik av Pommern i Svenskt biografiskt lexikon (1953)
- (sv) Erik av Pommern i Biografiskt lexikon för Finland
- E. af Pommern i Nordisk familjebok (1. utgave, 1881)
- E. af Pommern i Nordisk familjebok (2. utgave, 1907)
| Forgjenger: Margrete |
Konge av Norge (med Margrete til 1412) |
Etterfølger: Christoffer av Bayern |
| Konge av Danmark (med Margrete til 1412) | ||
| Konge av Sverige første gang (med Margrete til 1412) |
Etterfølger: Interregnum |
| Forgjenger: Interregnum |
Konge av Sverige andre gang |
Etterfølger: Karl Knutsson Bonde riksforstander |
| Forgjenger: Karl Knutsson Bonde riksforstander |
Konge av Sverige tredje gang |
Etterfølger: Karl Knutsson Bonde riksforstander |