Erik av Pommern

konge av Danmark, Norge og Sverige

Erik av Pommern (slavisk: Bogislav Vratislavsson) (født 1382 i Rügenwalde, den gang Tyskland, død 24. september 1459 samme sted) var konge av Norge (som Erik 3.) 1389–1442, konge av Danmark (som Erik 7.) 1396–1440, konge av Sverige (som Erik 13.) 1396–1439 (ikke sammenhengende) og hertug av Slesvig 1412–42.

Erik (Eirik) III
Erik VII
Erik XIII
Konge av Danmark, Norge og Sverige
Erik I, 1382-1459, hertig av Pommern konung av Danmark Norge och Sverige - Nationalmuseum - 15058.tif
Født1382
Darłowo[1]Rediger på Wikidata
Død1459
Pommern
Beskjeftigelse MonarkRediger på Wikidata
Embete
Ektefelle Filippa av England
Far Vartislav VII av Pommern[2]Rediger på Wikidata
Mor Maria av Mecklenburg[2]Rediger på Wikidata
Søsken Katarina av PommernRediger på Wikidata
Barn Erik, barn 1 av PommernRediger på Wikidata
Nasjonalitet Danmark, Sverige, NorgeRediger på Wikidata
Gravlagt Marienkirche (Darłowo)Rediger på Wikidata
Utmerkelser HosebåndsordenenRediger på Wikidata
Annet navnBogislav Vratislavsson av Pommern
Regjeringstid
Våpenskjold
Erik av Pommerns våpenskjold

Erik av Pommern krones til Nordens konge. Stikk av H. P. Hansen fra Nordens Historie av Niels Bache 1884.
Kong Eriks segl med Norges løve som hjerteskjold.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Erik var sønn av hertug Vratislav VII av Pommern av det slaviske Huset Grip og hans hustru Maria av Mecklenburg. Maria var datter av dronning Margretes søster Ingeborg. De var døtre av den danske kongen Valdemar Atterdag.[3]

KongeRediger

Allerede fra februar 1389 var de nordiske rikene samlet under én regent, dronning Margrete. I forbindelse med at Erik ble salvet og kronet som dansk og svensk konge i Kalmar 17. juni 1397, ble det utstedt et papirdokument (Unionsbrevet fra Kalmar) som dels er forstått som utkast til en unionstraktat, dels som utkast til en håndfestning som skulle utstedes i seks eksemplarer på pergament og med hengende segl, tre eksemplarer fra kongen til hvert av de nordiske riksrådene, og tre motbrev fra deres side. Det er ikke belegg for at dette noen gang skjedde.

Selv om Erik formelt var konge i alle tre riker fra 1396, var det i stor grad Margrete som hadde den faktiske styringen av rikene frem til sin død i 1412.

EkteskapRediger

Margrete brukte mange år på å finne en passende ektefelle til Erik, og forhandlingene med kongehuset i England om giftermål med Henrik den IVs datter Filippa startet i 1400.[4] I oktober 1406 ankom den 12 år gamle bruden til Lund i Danmark (nå i Sverige) med store mengder kostbart utstyr og en stor eskorte.

Ved hjemkomsten beskrev gjestene Erik som «livlig, sterk og kjekk av vesen» og at han mottok gjestene med «middelmådig belevenhet».[5]

Det kom ikke barn i ekteskapet, så Erik utpekte sin fetter, som også het Bugislav, til tronarving. Bugislav 9., hertug av Pommern-Wolgast, fikk tildelt Nyborg slott, samt gårdene Hindsgavl og Hagenskov på Fyn, men riksrådet utnevnte i stedet Christoffer av Bayern til tronarving.[6] En annen fetter av Erik var keiser Sigismund.[7]

Etter Margretes dødRediger

I 1405 la Erik ut på en større reise til Norge, med beskjed om å ikke bli for hissig eller ivrig. Han fikk også beskjed om å ikke gi nordmennene noe fordi han syntes det var hyggelig, men skjenke godt øl og knytte vennskap. Eirik som politisk mål å bygge et Østersjø-imperium.[8]

Først da Margrete døde i 1412, overtok Erik den reelle styringen og fortsatte de reformene som Valdemar Atterdag og Margrete hadde påbegynt. Han innehadde imidlertid ikke Margretes diplomatiske evner.[9]

Kort etter Margretes død innkalte Erik til det første danehoff på lang tid. Dets oppgave var å benytte dansk rett til å dømme i saken mellom den danske kongen og den holstenske greveslekten om det slesvigske lenet. Erik påsto overfor danehoffet at Slesvig var hjemfalt til kronen som forbrudt len ettersom Gerhard VI og hans barns formyndere hadde brutt lenseden til kongen ved å føre våpen mot ham. Danehoffet dømte til Eriks fordel under henvisning til Sjællandske lovs bestemmelser om at den som førte avindskjold mot riket, har forbrudt sin eiendom.

Han innførte en moderne sentralstyring ved å tilsette egne fogder i Norge og Sverige som var direkte underlagt ham.

Som unionskonge forsøkte Erik å hindre hansaens og den tyske ordens voksende økonomiske og militære hegemoni i Østersjøen. Kongen begynte å anlegge flere borger langs grensen. I 1416 brøt krigen ut, og Erik erobret Femern, men den ble snart tatt tilbake av de holstenske grever. Han mistet også Tønder. Krigen fortsatte fram til 1422, da Erik bare hadde Flensburg igjen.

I 1419 fikk Erik pavens tillatelse til å opprette et dansk universitet, men det ble ingenting av.[10] Samme år inngikk han en allianse med Polen i den hensikt å dele Den tyske ordens eiendommer, og å få i stand et ekteskap mellom den polske kongens eneste datter og hertug Bugislav som Erik så som sin etterfølger på de nordiske tronene.[11]

 
Fondaco dei Turchi 1853-58, Venezia.

I august 1423 overlot han styret til dronning Philippa, mens han selv reiste sørover i anledning en ny allianse rettet mot Brandenburg. Deltakere var kong Erik selv, keiseren, Den tyske orden og fem pommerske hertuger. Den senere pave Pius 2. beskrev kongen som velbygd med rødgult hår og lang smal hals: «Alene, uten hjelp og uten å berøre stigbøylene sprang han til hest, og han dro alle kvinner, særlig keiserinnen, til seg med elskovs lengsel.» I Budapest traff han keiseren av Konstantinopel, han som i 1402 hadde sendt dronning Margrete et kostbart relikvie, stykke av Kristi kjortel i gave, og fremdeles søkte støtte mot osmanernes fremrykning. I Venezia fikk kong Erik en overdådig mottakelse av dogen og ble innlosjert i Fondaci dei Turco. Som pilegrim gjorde han et godt inntrykk og sørget for å ikke spise kjøtt, sove uten seng og gå med botsdrakt. Vel fremme fikk han ridderslag som fransiskanernes gardein i det hellige land pleide å tildele reisende av rang; ellers er lite kjent om oppholdet. Eriks venezianske skipsfører Gian Giustiniani skal ha blitt opptatt i kongens egen ridderorden, og tolken Gian Franchi ble Erik slått til ridder, og siden slottshøvedsmann i Sverige. På vei hjemover besøkte de johannitterordenenRhodos. Ridderne måtte låne ham to tusen dukater som ordensbrødrene i Danmark fikk problemer med å få tilbakebetalt. I Ragusa ba kong Erik om nok et stort lån. Først i mai 1425 var kongen tilbake i Danmark.[12]

Skånemarkedet var en av hovedinntektskildene, og da inntektene derfra begynte å synke, innførte kong Erik Øresundstollen i 1426, egentlig en fortsettelse av kong Abels toll for fart på Skånemarkedet fra 1251.[13] Betalingen foregikk ved den nyanlagte borgen Krogen i Helsingør, forløperen for det senere Kronborg slott.

 
Eriks grav i Mariakirken i Darłowo.

Eriks fallRediger

En av de første dagene i 1430 mistet Erik sin kone. Til hennes minne opprettet han i Vadstena kloster en «evig psalterlesning», et kostbart påfunn som han var blitt kjent med i utlandet. Ti geistlige skulle bytte på å holde andakter for dronningens og kongehusets sjelefrelse, dag og natt i all fremtid, uten opphold skulle Davids salmer leses opp, bare avbrutt av messe og tidebønn. De ti geistlige fikk spesielle antrekk og ble lønnet særskilt av kongen. Også andre steder prøvde Erik å få innført denne særlige andaktsutøvelsen, som geistligheten manglet ressurser til, og da han prøvde seg hos domkapitlet i Lund, ble han avvist. Han tvang da igjennom sitt ønske med våpenmakt. Denne fremgangsmåten fikk kapitlet til å innklage ham og hans tyranniske kirkestyre. Samtidig brøt det ut opprør i Sverige, og de danske riksrådsmedlemmene og kirken fant hverandre i et ønske om å bli kvitt kong Erik.[14]

I 1432 valgte domkapitlet i Uppsala en ny erkebiskop uten å ta hensyn til Erik som stod på kongens gamle rettigheter. Baselkonsilet (1431-49) støttet naturligvis domkapitlet og kirkens frie valgrett, og saken bidro til kong Eriks fall.[15] I 1439 ble han avsatt. Da hadde han i flere år bare hatt reell makt over Gotland.[16]

Etter å ha blitt tvunget til å underskrive en håndfestning som reduserte hans handlefrihet sterkt, ble kongen rasende og trakk seg tilbake til Gotland, hvor han livnærte seg av kapervirksomhet.

Dronning Filippa hadde vært svært populær blant Københavns befolkning, og de tok det ille opp at kong Erik holdt hennes hoffdame Cæcilie som sin frille. Trolig talte ridderen Oluf Axelsen Thott på manges vegne da han stanset Cæcilia en dag han traff henne på Højbro på vei til slottet, og spurte henne om hun ville ta med en beskjed til kongen. Da hun svarte ja, smekket Axelsen henne over baken og bad henne med grove ord fortelle kongen at hun skulle drive ham ut av Danmark. Det ble sagt at Erik tok seg så nær av episoden at han dro til Kalundborg og derfra med rikets kostbareste skatter til Gotland, der han siden holdt seg.[17] Cæcilia fulgte Erik til Gotland og Pommern, der hun et sted står omtalt som hans kone.[18]

I sin rasende avskjedserklæring frala kong Erik seg ansvaret for hele sin feilslåtte politikk og for uroen i rikene. Alt dette fikk verdslige og geistlige skylden for: «Det er eders utroskap, overdådighet og umilde gjerrighet, så at I for gods og gull verken sparer Gud eller den hellige kirke, verken eders rette herre eller kronen, verken riddere eller svenner, fruer eller jomfruer, borgere, bønder eller innbyggere[19]

Da svenskekongen Karl Knutsson angrep Gotland i 1449, ble Erik fordrevet og returnerte til Pommern,[20] hvor han døde i 1459.

Han er begravet i kirken i Darłowo (Rügenwalde).[21]

ReferanserRediger

  1. ^ Sejm-Wielki.pl profile ID dw.2258[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Kongegraver: Erik av Pommern
  4. ^ Haug 2000, s. 227.
  5. ^ Haug 2000, s. 224.
  6. ^ Linton, Michael: «Bugislav 9.» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 22. november 2022 fra [1]
  7. ^ Olesen, Jens E.: «Erik 7. af Pommern» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 22. november 2022 fra [2]
  8. ^ Per Kristian Johansen: Erik 3. (Erik av Pommern)
  9. ^ (no) Erik av Pommern i Store norske leksikon
  10. ^ Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 97), forlaget Gyldendal, 1983, ISBN 87-00-74472-7
  11. ^ Dahlerup, Troels: «Triumftoget» i Danmarkshistorien på lex.dk. Hentet 22. november 2022 fra [3]
  12. ^ Dahlerup, Troels: «Triumftoget» i Danmarkshistorien på lex.dk. Hentet 22. november 2022 fra [4]
  13. ^ Ventegodt, Ole: «Sundtolden» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 22. november 2022 fra [5]
  14. ^ Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 77)
  15. ^ Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 76)
  16. ^ Erik av Pommerns gravsted
  17. ^ Kjøbenhavns Historie indtil Reformationens Indførelse (s. 4)
  18. ^ «Cæcilia», Dansk biografisk lexikon
  19. ^ Martin Schwarz Lausten: Danmarks kirkehistorie (s. 77)
  20. ^ Per Kristian Johansen: Erik 3. (Erik av Pommern)
  21. ^ Erik av Pommerns gravsted

LitteraturRediger

  • Haug, Eldbjørg (2000). Margrete - den siste dronning i Sverreætten. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-17642-5. 

Eksterne lenkerRediger

Forgjenger:
 Margrete 
Konge av Norge
(med Margrete til 1412)
Etterfølger:
 Christoffer av Bayern 
Konge av Danmark
(med Margrete til 1412)
Konge av Sverige
første gang
(med Margrete til 1412)
Etterfølger:
 Interregnum 
Forgjenger:
 Interregnum 
Konge av Sverige
andre gang

Etterfølger:
 Karl Knutsson Bonde
riksforstander 
Forgjenger:
 Karl Knutsson Bonde
riksforstander 
Konge av Sverige
tredje gang

Etterfølger:
 Karl Knutsson Bonde
riksforstander 

StamtavleRediger