Biskop Arnes saga

(Omdirigert fra Árni Þorláksson)

Biskop Arnes saga er en biskopsaga fra Island.

Sagaen skildrer livet til den islandske Árni Þorláksson, som var biskop av Skálholt fra 1269 til 1298.

Biskop Arne var en av de fremste lederne av en kirkelig reformbevegelse på Island og kom i konflikt med det islandske aristokratiet om kirkens uavhengighet. Sagaen leder opp til, men inkluderer ikke sættargjerda på Avaldsnes, som satte punktum for disse konfliktene.

I tillegg beretter sagaen om flere andre forhold, blant annet innføringen av lovbøkene Járnsíða og Jónsbók på Island, og konfliktene mellom erkebiskop Jon Raude og Eirik II Magnussons formyndersstyre.

Sagaen stopper brått i 1290.

ForfatterenRediger

Antakeligvis var sagaen skrevet av biskop Arnes nevø, Arne Helgeson, som etterfulgte sin onkel i 1298. Andre mulige forfattere er de andre geistlige som var knyttet til bispestolen på Skálholt i Arne Helgesons tid.[1] Sagaen ble sannsynligvis skrevet kort tid etter biskop Arnes død i 1298, og den er skrevet med et tydelig formål, å ære en av kirkens store helter på Island, og å sikre og styrke de seirene kirken hadde hatt på 1200-tallet.

Biskop ArneRediger

Arne ble født i 1237, den yngste sønnen til Torlak Gudmundsson Gris og Halldora Ormsdatter. Familien var aristokratisk, Arne var blant annet i slekt med jarlen Gissur Torvaldsson. Brødrene til Arne tok over farsarven, mens Arne gikk i lære hos abbeden Brand Jonsson. Arne steg raskt i gradene og ble sendt til erkebiskopen i Nidaros som islendingenes kandidat da bispestolen på Skálholt ble tom. Sagaen legger stor vekt på den unge Arnes åndelige kvaliteter, men også på hans mot og politiske kløkt. Under sine opphold i Norge skal Arne ha utviklet et godt forhold til kong Magnus Lagabøte. Selv om biskop Arne døde i 1298 forteller ikke om dødsleiet hans. Arnes død berettes derimot om i andre kilder som biskop Laurentius saga.

Sagaens handlingRediger

I sagaen følger vi biskop Arne Torlaksson fra han blir født i 1237 til 1290, da sagaen slutter brått. Arne var en av de fremste lederne av en kirkelig reformbevegelse på Island som var inspirert av tankene til pave Gregor I den store. Sagaen passer inn i en videre europeisk kontekst der geistlige i flere land forsøkte å reformere kirken etter Gregors idealer. [2] Sagaen fokuserer på Arnes rettslige og politiske konflikter med aristokratiet, særlig de som omhandler kirkenes eiendommer, men også om Arnes kristenrett. I denne perioden var det relativt vanlig at geistlige giftet seg. Arne arbeidet for å styrke kravet om geistlig sølibat, og sagaen beretter om flere rettssaker der Arne bryter opp ekteskap i et forsøk på å håndheve regelen om sølibat. Sagaen inneholder også en stor mengde brev og dokumenter fra andre bispedømmer og også fra paven. Godt og vel 60 av disse er innarbeidet i teksten.[1]

Striden om de islandske kirkeneRediger

Sagaens hovedfortelling begynner ved at Arne vendte tilbake til Island etter å ha blitt vigslet som Skálholts nye biskop. Med seg hadde han brev fra erkebiskop Jon Raude som krevde full kirkelig kontroll over alle eiendommene som var knyttet til kirkene på Island. Tradisjonelt hadde aristokratiet beholdt kontrollen over disse eiendommene når de opprettet en kirke. Dermed hadde de kunnet disponere inntektene fra dem som de ville. Målet til de geistlige var å opprette et beneficialsystem på Island.[3] Motparten i konflikten ble ledet av Ravn Oddsson, en av Islands mektigste menn.

I Torlak Torhallssons fotsporRediger

Dette var ikke første gangen krav om kirkelig kontroll over eiendommer hadde blitt stilt på Island. Biskop Torlak Torhallsson, senere kanonisert som helgen, hadde ført den samme kampen under sitt episkopat 1178-1193 og hadde vunnet fram i en av Islands regioner, Austfirðingafjórðungur. Da Arne tok konflikten opp igjen, kunne han altså bygge videre på det Torlak hadde oppnådd.[3] Likevel møtte han raskt sterk motstand.

En midlertidig seierRediger

Arne ble støttet av erkebiskopen, men hadde også et godt forhold til kong Magnus Lagabøte. I bytte mot Arnes hjelp med å få lovtatt lovboka Járnsíða holdt Magnus seg nøytral i konflikten om de islandske kirkene. Saken ble da tatt opp i Nidaros og lagt under erkebiskop Jon Raudes dom, som resulterte i et knusende nederlag for aristokratene, som sagaen beretter om i detalj. Etter dette begynte de geistlige å appropriere eiendommene som var knyttet til de islandske kirkene.

Formynderstyret til Eirik II MagnussonRediger

Da Magnus Lagabøte døde i 1280 var sønnen hans Eirik umyndig. Formynderstyret som da kom til makten var svært kirkefiendtlige. I Norge ble erkebiskopen i Nidaros, Jon Raude, sendt i eksil, og på Island ble eiendommene som de geistlige hadde tilegnet seg tatt tilbake av aristokratene under ledelse av Ravn Oddson. Arne og de andre geistlige som hadde arbeidet for geistlig kontroll over disse eiendommene kjempet altså i motbakke frem til formynderstyret gradvis mistet makten til fordel for den unge kongen.

Siden kirken på Island var underlagt erkebispesetet i Nidaros, var dette en krisetid for kirken i både Norge og på Island, noe beskrivelsene i sagaen speiler. Erkebispesetet i Nidaros sto tomt i flere år før erkebiskop Jørund ble valgt som Jons erstatning, men selv etter valget var støtten Arne fikk fra Nidaros svak på grunn av interne konflikter mellom Jørund og domkapitlet i Nidaros.

Biskop Arnes kristenrettRediger

Mens Jon Raude fremdeles var erkebiskop, ga han biskop Arne i oppdrag å skrive en ny kristenrett for Island. Den skulle erstatte og oppdatere de kristenrettslige bestemmelsene i Grágás og blant annet legitimere de geistliges eierskap over kirkene. Denne kristenretten baserte seg på kanonisk lov, men også lovbøkene til Magnus Lagabøte og Jon Raudes egen kristenrett.[4]. Arne fikk den lovtatt på Island, men den ble tilsidesatt under formynderstyret. Den ble gjeldende lov for hele Island på 1300-tallet,

Opptakten til sættargjerden på AvaldsnesRediger

Slutten på biskop Arnes saga har gått tapt, så sagaen forteller ikke om konklusjonen på konfliktene mellom Arne og det islandske aristokratiet, de endte med et forlik kalt sættargjerden på Avaldsnes. Sagaen forteller bare om opptakten til dette forliket. Sættargjerden på Avaldsnes var et kompromiss om eierskapet til kirkene på Island, det gav de geistlige kontrollen over de kirkene de hadde det sterkeste kravet på, de såkalte stadene, mens aristokratene fikk beholde de såkalte bondekirkene. Sættargjerden la grunnlaget for et islandsk benficialsystem under geistlig kontroll. Settargjerden er den islandske parallellen til den norske sættargjerden i Tunsberg.

Sagaen forteller om hvordan Arne forsøkte å kultivere et bedre forhold til kong Eirik enn hva han hadde hatt til formynderstyret, blant annet ved å bli med ham på felttog i Danmark. Eirik var mindre kirkefiendtlig enn hans formyndere hadde vært, og ettersom formynderstyret gradvis mistet makt til fordel for den unge kongen ble situasjonen på Island mindre tilspisset, det islandske aristokratiet fulgte kongen. I tillegg døde Ravn Oddsson, Arnes sterkeste motstander på Island.

OverleveringerRediger

Originalversjonen av Biskop Arnes saga ble skrevet i perioden 1304-1320, og er gått tapt. Den versjonen av teksten som foreligger idag er basert på bruddstykker av det som anslås å være direkte avskrifter av originalen, og er overlevert på fem pergamentblad fra to forskjellige håndskrifter. To av bladene stammer fra håndskriftet AM 220 VI fol., trolig skrevet rundt midten av 1300-tallet. De tre andre bladene er bruddstykker av AM 122 fol., eller Reykjarfjarðarbók, som er skrevet senest 1375, og som i tillegg omfatter Sturlunga saga. Bruddstykkene av AM 220 VI fol. er eldre enn Reykjarfjarðarbók og står nok originalen nærmere.

Sagaen ble samlet og sammenfattet fra disse bruddstykkene av Guðrún Ása Grímsdóttir for Íslenzka fornritafélag [5]. Den finnes i norsk oversettelse, basert på arbeidet til Guðrún, oversatt av Gunhild og Magnús Stefánsson og utgitt av H.Achehoug & co i samarbeid med Thorleif Dahls kulturbibliotek.[1]

ReferanserRediger

LitteraturRediger

  • Guðrún Ása Grímsdóttir, red. (1998). Árna saga biskups. Biskupasögur III. Reykjavik: Íslenzka fornritafélag. ISBN 9979893176. 
  • Biskop Arnes saga. Oversatt av Gunhild og Magnús Stefánsson. Oslo: H. Aschehoug & co i samarbeid med fondet for Thorleif Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur. 2007. ISBN 978-82-03-19209-8. 
  • Beistad, Heidi Anett Øvergård (2016). An Almost Fanatical Devotion to the Pope? Power and Priorities in the integration of the Nidaros Province c.1152-1300 (Phd avhandling). Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet. 
  • Beistad, Heidi Anett Øvergård (2008). Kirkens frihet. Biskop Arne Torlaksson som Islands reformator (Masteroppgave i historie). Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet. 
  • Magnús Stefánsson (2000). Staðir og staðamál. Studier i islandske egenkirkelige og beneficialrettslige forhold i middelalderen I. Bergen: Universitetet i Bergen. ISBN 8290992092, ISBN 9788290992090.