Ladested (losse- og ladested) var et tettsted, vanligvis av bymessig karakter, hvor borgerne hadde privilegium til å drive handel, vareinnførsel (lossing) og -utførsel (lading), særlig med trelast. Et ladested hadde kun begrensede rettigheter, og formelt var det underlagt en større kjøpstad i samme landsdel. Det var på 1500-tallet at de første ladestedene vokste, og mange av disse var viktige trelasteksportsteder. En rekke steder i Norge har historisk status som ladested, og langt de fleste fikk med tiden status som kjøpsteder.

Sjøkart over Oslofjorden fra 1803, med navnet på datidens kjøpsteder i kapitéler. Ladesteder og strandsteder står i vanlig skrift.

Den historiske prosessen var vanligvis at et strandsted fikk tollbod, deretter formell status som ladested og senere kjøpstad.

Historikk rediger

 
Lille-Fosen var fra 1600-tallet ladested under kjøpstaden Trondheim. Dette ladestedet fikk i 1742 kjøpstadsrettigheter og navnet Kristiansund. Litografi fra omkring 1840.
 
Det var den omfattende trelasthandelen i området som gav Mosjøen losse- og ladestedsrettigheter. Med disse rettighetene kunne byen blant annet eksportere varer direkte til utlandet.

De norske ladestedenes opprinnelse går tilbake til 1500- og 1600-tallet, da utførsel av tømmer og trelast i økende grad foregikk både fra de gamle middelalderbyene og fra strandsteder på landsbygden. Fra omkring 1500 hadde hollendere begynt å oppsøke norske havner, hvor de kjøpte opp og gav kontant betaling for trelast. Dessuten forekom salg av proviant til forbiseilende skip. I myndighetenes forsøk på å utøve kontroll med handelen ble det opprettet en tollbod, og deretter fikk ofte fremvoksende strandsteder gradvis formell status som ladesteder.

Ladestedene var i hovedsak mindre havnebyer og små, bymessige strandsteder som eksporterte tømmer og trelast. Borgerne i ladestedene hadde offentlig privilegium til å drive slik handel, innenlands og utenlands.[trenger referanse] Ladestedene oppstod som følge av at kjøpstedenes monopol i senmiddelalderen delvis ble brutt opp. At tømmer og trelast var varer som en ikke ønsket å transportere mer enn nødvendig var trolig medvirkende til at det ble opprettet mange ladesteder.

På mange måter liknet ladestedene på kjøpstedene, bare i mindre målestokk. Begge hadde bymessig, tett bebyggelse og lå ved havner hvor trelast og fisk ble utskipet. Likheten gikk ikke bare på bebyggelse, men også på næringsveier og sosial og kulturell variasjon. Likevel var ladestedene mindre, og de manglet flere funksjoner som kjøpstedene var tillagt.

Formalia rediger

Kjøpstedene hadde bredere rettigheter enn ladestedene, blant annet innenfor selvstyre, rettsvesen og forvaltning, og kjøpstadsborgerne hadde opprinnelig enerett til å drive næring i til dels store områder utenfor sin kjøpstad.

Ladestedenes handelsmenn, håndverksmestre og skippere (reder som drev skipsfart for egen regning) måtte ta borgerskap i sin overordnede kjøpstad. Ladestedsborgere som ønsket å drive handel, måtte søke om handelsborgerskap i sin kjøpstad eller i en av landets stiftsstader, godkjennes og avlegge borgered.

For å motta handelsborgerskap, måtte søkeren fremstille seg for magistraten i kjøpstaden, senere i ladestedet, og legge frem dåpsattest, vandelsattest og dugelighetsattest. Magistraten ville da prøve om vilkårene for borgerskap var til stede. Hvis søkeren kunne godkjennes, måtte han avlegge borgered. Når formalitetene var i orden, kunne vedkommende føres inn i magistratprotokollen som borger og drive lovlig forretning.

De særlige rettighetene som kjøpstedene og ladestedene hadde, ble innskrenket med handelsloven av 1842. Privilegiene ble begrenset, og i 1857 kom det ytterligere lovbestemmelser som innebar at kjøpstedenes og ladestedenes monopol i realiteten ble opphevet. Fra dette tidspunkt kunne handel drives lovlig på landet.

I 1952 ble kjøpstedene og ladestedene avviklet som juridiske enheter, og ble egne bykommuner.[trenger referanse] Små og mellomstore bykommuner ble noen år senere slått sammen med omliggende landkommuner, og mistet dermed den formelle status som by.

Liste over ladesteder rediger

Ladesteder opprettet under dansk-norske konger rediger

Sted Amt Opprettelse Overordnet kjøpstad Kommentar Ref.
Arendal Nedenes 1610 (nevnes da) Skien (trolig), fra 1641 Kristiansand Kjøpstad i 1723.
Bragernes Buskerud 1600-tallet Christiania Kjøpstad i 1715. Del av Drammen fra 1811.
Brevik Telemark 1500-tallet Skien Kjøpstad i 1845.
Drøbak Akershus 1600-tallet Christiania Kjøpstad i 1842.
Egersund Stavanger 1798 Stavanger [1]
Farsund Lister og Mandal 1795 Kristiansand
Flekkefjord Lister og Mandal Kristiansand Tollsted i 1650. Kjøpstad i 1842.
Halden Smaalenene 1500-tallet Fredrikstad Kjøpstad i 1665, og fikk da navnet Fredrikshald.
Holmestrand Tønsberg amt 1638 Tønsberg Kjøpstad i 1752 [2]
Holmsbu Buskerud 1757 Holmestrand Ladested med begrensede rettigheter fra 1757, fulle rettigheter før 1847 [3]
Hvitsten Akershus 1600-tallet Christiania
Hølen Akershus 1600-tallet Christiania Kjøpstad i 1848.
Lille-Fosen Romsdal 1600-tallet Trondheim Kjøpstad i 1742, og fikk da navnet Kristiansund.
Langesund Telemark 1765 Skien Tollsted i 1570.
Lillesand Nedenes 1600-tallet Skien
Mandal Lister og Mandal 1779 Kristiansand Tollsted i 1640. Kjøpstad i 1921.
Molde Romsdal 1614 Trondheim Kjøpstad i 1742.
Moss Smaalenene 1670 Fredrikstad Kjøpstad i 1720.
Risør (Østerrisør) Nedenes 1614 Skien Kjøpstad i 1723.
Sandefjord Brunla 1570 Tønsberg Kjøpstad i 1845.
Sogndalstrand Stavanger 1600-tallet Stavanger
Son Akershus 1604 Christiania
Stathelle Telemark 1774 Skien Kjøpstad i 1851.
Strømsø Buskerud 1600-tallet Tønsberg Kjøpstad i 1715. Del av Drammen fra 1811.
Ålesund Romsdal 1793 Bergen Ladested med begrensede rettigheter fra 1793 og med fulle rettigheter fra 1824. Kjøpstad i 1848.
Åsgårdstrand Tønsberg 1752 Holmestrand Uformelt ladested under Tønsberg fra 1500-tallet. Eget formannskapsdistrikt fra 1837 [4][5]

Ladesteder opprettet under svensk-norske konger rediger

Sted Fylke Opprettelse Overordnet kjøpsted Kommentar Ref.
Florø Sogn og Fjordane 1860 Bykommune fra 1964
Haugesund Rogaland 1854 Kjøpstad i 1866.
Harstad Troms 1904
Horten Vestfold 1858 Tønsberg Kjøpstad i 1907. [6]
Kopervik Rogaland 1866
Mosjøen Nordland 1875 Bodø Egen kommune (som ladested) fra 1876 og til 1961.
Namsos Nord-Trøndelag 1845 Bykommune fra 1964
Sandnes Rogaland 1860 Stavanger
Skudeneshavn Rogaland 1857
Steinkjer Nord-Trøndelag 1858 Bykommune fra 1964
Svelvik Vestfold 1845 Holmestrand [7]
Tvedestrand Aust-Agder 1836

Ladesteder opprettet etter 1905 rediger

Sted Fylke Opprettelse Overordnet kjøpsted Kommentar Ref.
Brønnøysund Nordland 1923
Mo i Rana Nordland 1923
Svolvær Nordland 1919

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Egil Harald Grude (1996). Egersund fram til 1880. Egersund: Egersund kommune. s. 201. 
  2. ^ Ringard, Morten (1952). Byen under fjellet – Holmestrand 1752–1952. Oslo: Aschehoug. 
  3. ^ Eier, Sigfred L. (1963). Hurums historie. 1. Hurum: Hurum bygdeboknemnd. s. 306. 
  4. ^ Spilling, Knut (1957). Aasgaardstrandiana. Åsgårdstrand kommune. s. 15-16. 
  5. ^ Johnsen, Oscar Albert (1934). Tønsbergs historie - Tidsrummet 1536–1814. 2. Oslo: Gyldendal. s. 64–90. 
  6. ^ Baggethun, Rolf (1960). Horten : ferjestedet som ble marinestasjon og by. Horten: Horten kommune. s. 145. 
  7. ^ Eier, Sigfred L. (1945). Svelviks historie. Svelvik kommune. s. 168-183.