Eiker

tidligere kommune i Buskerud fylke i Norge

Eiker, også Eikerbygda eller Eikerbygdene, er i Buskerud fylke og et fellesnavn på Nedre og Øvre Eiker. En person fra Eiker kalles eikværing, og dialekten som brukes er Eiker-dialekt.

Kart over Eiker og omegn fra Hans Strøms Physisk-Oeconomisk Beskrivelse over Eger-Præstegield, utgitt 1784.
Kart over Eiker utgitt 1917

Fra 1388 til 1657, før Kongsberg og Drammen eksisterte, var det på Eiker representanter fra kongen holdt til. Herfra ble skatter, bøter, toll og politimyndighet i hele området, helt opp til Eggedal og Krødsherad, styrt.

Geologi

rediger

De vestlige delene av Eikers berggrunn ble dannet i prekambrium (altså fra 700 millioner år tilbake helt fram til 4,5 millioner år siden) Dermed er grunnfjellet blant det aller eldste som fins i Norge, og er for det meste av gneis. I kambrium ble Eiker dekket av vann, som varte gjennom de neste periodene ordovicium og silur. Sjøen var da ikke dypere enn 100-130 meter. Det er det funnet mange fossiler av dyrene som levde i denne perioden, spesielt av trilobitter og snegler. Området er en del av Oslofeltet hvor mange av de mest fruktbare jordbruksområder i Norge befinner seg. Formingen av landskapet skjedde i istiden som gravde seg ned i de myke bergartene og skapte dalfører og enkelte områder fikk et rikere jordsmonn enn andre.[1]

Natur og dyreliv

rediger

Landskapet består til dels av den frodige Eikerdalen, som strekker seg fra Modum i nord til Drammen i øst. Gjennom dalen renner Drammenselva. I områdene på hver side av den østlige delen av dalen finnes rike forekomster av orkideer. I sør renner Eikernvassdraget, som domineres av de sammenhengende innsjøene Eikern og Fiskumvannet. På begge sider av den dype og lange Eikern ruver skogskledte høyder som strekker seg opp til rundt 700 moh. Fiskumvannet er, i motsetning til Eikern, svært grunt. Området rundt deltaet der elva Dørja renner ut i Fiskumvannet, er et vernet fuglereservat.

Dyrelivet er rikt og tidligere var det også mye rovdyr, i perioden fra 1733 til 1822 ble det drept 238 ulver og 189 bjørner. Toppårene var 1741 med 11 ulver og i 1768 med 13 bjørner.[2]

Befolkning

rediger

Det fins bevis for at mennesker har levd her siden 9000 f. Kr. Omtrent på begynnelsen av år 3000 ble det å bli mindre nomadisk dyrehold, kanskje på grunn av kaldere klima og mindre beite. Men rundt 200 år senere var jordbruket på fremgang med dyrking av korn, nå kom også bruken av hjulet og bruk av okser som trekkdyr. De fikk også tilgang til flere typer økser og flint. Det er en rekke funn fra denne tiden på Eiker.[3]

Tidlig i vikingtida var Eiker den vestlige delen av kongeriket Vingulmark. Noe senere ble det en del av kongeriket Vestfold. Drammenselva hadde en vannstand som var 5-6 meter høyere enn i dag under vikingtida slik at Hokksund var en havn for steder lenger inne i landet som Numedal og Hallingdal. Arkeologen Øystein Kock Johansen skriver i bind I av Eikers historie at det er vanskelig å si nøyaktig hvor mange som bodde i Eiker i vikingtida, men anslår det til minst 120 gårder og rundt 3000 innbyggere. Det ble funnet en stor gullskatt på gården Nedre Hoen, Hoenskatten, i Hokksund i 1834. Det dreier seg om 20 mynter, 51 smykker og over 200 perler av glass og halvedelstein som lå tett sammen. Antakelig har de vært pakket i et klede som senere var gått i oppløsning. De fleste myntene er fra midten av 800-tallet, og man regner at skatten er deponert mellom 875 og 890. I tillegg til Hoenskatten er det gjort mange andre funn på Eiker. Det ble i 1911 på en annen gård i området funnet en sølvskatt og det er også funnet 20 graver og 13 enkeltfunn. I 2014 fant man en vikinggård ikke langt fra Hokksund sentrum. Det er funnet mange våpen i gravene og i andre funnsteder, flere våpen enn i andre områder i Norge, det var sverd, økser, spyd, skjold og pilspisser. Det kan virke som om eikværingene var glade i å slåss. Halvparten av gravene inneholdt våpen og i to graver ble det funnet skip, men skipene var i dårlig forfatning. Også hester, som var gravlagt med eierne, og rideutstyr er funnet i fire av gravene. Det er ikke mange av vikingene fra Eiker som man vet navnet på men Bødmund Skot, fra Skotsmoen er en av dem.

Når «dronning» Margrete I var regent opprettet hun i 1388 Eker lend. Eker len omfattet foruten Eiker også Modum og Tverrdalene (Eggedal, Sigdal og Krødsherad).

Adelsmannen, ridder, fogd og riksråd Benedikt Nikolausson ble på slutten av 1300-tallet lensherreSem setegård som var i kronens eie og ble hovedsete i lenet. Det var flere kongebesøk på Sem, Kong Christian IV bodde her i et par uker i 1624 i forbindelse med hans inspeksjon av de nyoppdagede sølvforekomstene på Sandsvær. Han grunnla bergstaden Kongsberg, anla Kongsberg Sølvverk ved en kongelig resolusjon og ga ordre om å bygge en kjørevei, kongeveien, fra Kongsberg til Hokksund for å lette transporten fra sølvverket. Fra 1626 til 1640 var det Ove Gedde som var lensherre på Eker. Gedde oppført en ny hovedbygning, ikke i tre som var vanlig men et renessanseslott i mur og bindingsverk. 94000 murstein var hentet fra Harlingen i Nederland og blitt rodd opp «Dramselva». Hannibal Sehested (gift med Christiane, Christian IV's datter) overtok Sem med sine rundt 50 underliggende gårder. Sehesteds fortsatte med oppkjøp av undergårder og sagbruk og i 1648 hadde Sem 183 undergårder i Eiker, Lier og Skoger. Sehesteds enorme samling av gods ble spredt og det var Willum Mechlenburg som forpaktet Sem med de gjenværende undergårdene fra 1652 til 1663. Han bosatte seg på Bragernes i 1657 hvor han hadde fått oppført en av Drammens største og mest påkostede bygninger. Dette markerte på mange måter flytting av det administrative sentrum i drammens distriktet fra Sem på Eker til Drammen by. Det er i dag ingen synlige rester av bygningene på Sem.

En annen setegård var Foss-godset (Fossesholm) i Vestfossen som ble samlet i 1541–1548 av lensherren på Akershus, Peder Hanssøn Litle. Godset strakk seg fra Hof, med store skogeiendommer på begge sider av Eikern, og helt ut til Drammensfjorden, ca. 200 000 mål. Det hadde omfattende sagbruksvirksomheten med mange sagbruk. Jørgen von Cappelen overtok og det ble en adelig setegård.

I 1624 var Eikers eneste henrettelse ved brenning, Ingrid Engelsdatter.

Opprinnelsen til navnet Eiker er usikker. Både Øvre Eiker (og tidligere Nedre Eiker kommune) har eikeblader i kommunevåpnet, men navnet kan like gjerne ha opphav i gamle variasjoner av ordet åker.

Eiker var tidligere en selvstendig kommune i Buskerud fylke, opprettet som Eger formannskapsdistrikt i 1837.

I 1843 ble en ubebodd del av Eger overført til Skoger formannskapsdistrikt, som samtidig ble en del av Larvik og Jarlsberg amt (Vestfold).

1. juli 1885 ble Eiker kommune delt i Øvre Eiker og Nedre Eiker. Eiker hadde ved delingen 11 531 innbyggere.

1. januar 2020 ble Nedre Eiker slått sammen med Svelvik og Drammen kommuner til nye Drammen kommune.

Eker len

rediger

I Danmark og Norge ble betegnelsen len brukt om den øverste kategorien forvaltningsområder frem til den ble avløst av betegnelsen amt i 1662.

Eiker var eget len i periodene 1388 til midten av 1400-tallet og fra 1602 til 1662. Eker len omfattet foruten Eiker også Modum og Tverrdalene (Eggedal, Sigdal, Krødsherad og Snarum). Lensherren i Eker holdt til på Sem setegård.

Lensherre i Eker len var:

  • 1388 – 1442 Benedikt Nikolausson
  • 1442 – 1446 Torgaut Bengtsson
  • 1446 – 1448 Gaute Toraldsson Kane
  • 1603 – 1614 Lorens von Hadelen
  • 1614 – 1618 Claus von Ahnen
  • 1618 – 1626 Hartvig Huitfeldt
  • 1626 – 1640 Ove Gedde
  • 1640 – 1643 Nils Lange
  • 1643 – 1646 Vincens Bildt
  • 1646 – 1647 Hans Lange
  • 1647 – 1652 var det ikke utnevnt noen lensherre men Hannibal Sehested fungerte som lensherre i Eker
  • 1652 – 1662 Willum Mechlenburg var heller ikke utnevnt som lensherre men hadde mange av oppgavene som lensherrene hadde hatt, derfor regnes han av mange som den siste lensherren i Eker

Referanser

rediger

Eksterne lenker

rediger