Ziegler (adelsslekt)

Ziegler
	Slektens stamvåpen fra 1416
Etymologi	Ziegler (Tysk): «teglbrenner»
Områder	Liste Meißen ; Sachsen; Danmark-Norge ; Preussen ; Østerrike-Ungarn;
Navneformer	Liste Ziegler ; Zcigler ; Ziglero ; Ziigler ; Cigler ; Sigler ; Laterensis (latin);
Opphav	Dresden, markgrevskapet Meißen
Stiftet	1300-tallet
Stamfar	Wigand Ziegler († 1348), rådsherre i Dresden
Titler	Liste Herre (1324) ; Ridder (ca. 1400); Friherre (1840) ; Baron (1883);
Tiltaleform	Liste /; Euer Hochwohlgeboren; (Deres høyvelbårne);
Tilknyttede slekter	Liste von Gersdorff ; von Maltitz og Miltitz ; von Nostitz ; Flor ; Irgens ; Holmboe; Klüwer;
Tradisjoner	Protestantisme, bergverksindustri og krigføring
Religion	evangelisk-luthersk
Etnisitet	Tysk
Grener	Liste Oberlausitzske linje ; Prøyssisk-schlesiske linje ; Dansk-norske linje;

Ziegler er en gammel tysk adelsslekt med opprinnelse i høymiddelalderen fra byen Dresden i Sachsen.^[1] Slekten ble rik på sølvgruvedrift i bergområdet Erzgebirge rundt byen Freiberg, og ble i det fjortende århundre tatt opp i landadelen i markgrevskapet Meißen. Der utviklet de nære bånd til fyrstehuset Wettin. I kurfyrstedømmet Sachsen ble de riddere og lensherrer med eierskap og herredømme over flere slott, landsbyer og riddergods. Slektens stamslott er Gauernitz slott, raskt etterfulgt av Pillnitzslottet.

Mot slutten av det sekstende århundre led flere grener av slekten under vanskelige økonomiske forhold. En gren av slekten innvandret følgende som leiesoldater først til Danmark rundt 1640 og senere til Norge rundt 1680.^[2]^[3] I Norge gjorde slekten igjen lykke med bergverksdrift, og ble formuende gods- og jernverkseiere. I det attende og nittende århundre ble slektmedlemmer blant annet sorenskrivere, fogd, kammerråd og kanselliråd i Norge.

Offiserstradisjonen står sterkt i slekten, som har lange militære tradisjoner helt tilbake til høymiddelalderen. I 1901 skriver Carl Oscar Munthe om de innvandrede tyske, franske og danske offisersslektene under Hannibalfeiden 1643–1645:

(...) men heldigere var han (Hannibal Sehested) i at knytte de dygtigere af de under krigen inkaldte fremmede officerer til de norske nationale regimenter. At der blandt disse tilbageholdte indvandrere dog også fandtes enkelte, som heller burde have fået løbepas, er selvfølgeligt. Af sådanne uheldige subjekter skal kun nævnes oberstløjnant Creetz. Derimod har bl.a. navne som Michelet, Ziegler, Mackensee, Gersdorff, Fleischer, Brockendorff, Lemvig og Opitz god klang.^[4]
Carl Oscar Munthe

Historie rediger

Tresnitt med beskrivelse av navnets opprinnelse i stendeboken Eygentliche Beschreibung aller Stände auff Erden.^[5]

Jost Amman, Der Ziegler (1568)

Sølvmynt av typen «Meißner Groschen» som ble preget i myntpressen i Freiberg tidlig på 1400-tallet og skapte veien til velstand og adel for slekten Ziegler.

Foto: Classical Numismatic Group

Gauernitz slott var et av de tidligste riddergodsene som ble ervervet av slekten Ziegler.

Foto: Brück & Sohn Kunstverlag Meißenn (1897)

Slektsnavnets opprinnelse og betydning rediger

Slektsnavnet Ziegler er av tysk opprinnelse og betyr teglbrenner.^[5] Navnet dukker først opp i det tysk-romerske rike i middelalderen og er et såkalt yrkesnavn. Det antas at den første personen i slekten som tok i bruk navnet i middelalderen (før 1200) var teglbrenner av yrke.

Navnet Ziegler kommer fra det tyske ordet «ziegel» som kan bety både teglsten og taksten. «Ziegel» er igjen kommet av det gammelhøytyske ordet «ziegal»^[6] av samme betydning, som kommer fra det urgermanske ordet «tigulǭ»^[7], som igjen har sin egentlig opprinnelse fra det latinske ordet «tegula» som var en type romersk rød taksten laget av teglsten.^[8]

Det latinske ordet har igjen sin opprinnelse fra det uritaliske «teg-dʰleh», som igjen kommer fra det urindoeuropeiske «*(s)teg-», som betød «å dekke».^[6]^[7]

Slektsnavnets opprinnelse og etymologi gjenspeiles av hjelmtegnet i slektens våpenskjold, som er en dorisk søyle i sølv stukket gjennom et rødt teglstenstak.

Råds- og lensherrer i Meißen og Sachsen (1300–1517) rediger

Rådsherre Wigand Ziegler († 1348)
Slekten kjenner vi først i skriftlige kilder fra år 1324. Da nevnes Wigand Ziegler i «Codex diplomaticus Saxoniae regiae»^[9] som rådsherre i Dresden, Winandus Zigeler.^[10] Wigand (I.) omtales i forskjellige kilder som Wigand, Winandus, Weygand, Weyrand og Wyrand.

Wigand var herre på riddergodset Räcknitz i Dresden.^[11] Räcknitz ble opprinnelig bygget i middelalderen som markgrevlig herregård og blir først nevnt i skriftlig kilder i 1305, da som «Rekenicz».^[11] Navnet Räcknitz er av sorbisk opprinnelse.^[11]

Wigand regnes som slekten Zieglers stamfar.

Myntmesterne Hans og Wigand (II.) Ziegler († 1384)
Hans (også kjent som Johannes) og Wigand (II.) Ziegler, sønnene til Wigand (I.), ble i 1369 utnevnt til markgrevlige myntmestere i Freiberg av Markgreven av Meißen, Wilhelm den enøyde av fyrstehuset Wettin.^[1]^[10]^[12]

Kontroll over myntpressen og enkelte sølvgruver i Freiberg og Scharfenberg, samt et smelteverk i Mulda gav slekten makt og posisjon, og de ervervet seg en formue som ble villig lånt ut til markgreven og fyrstehuset Wettin.^[13]^[14]

I Georg Christoph Kreysigs «Historien til de kur- og fyrstlige sachsiske landene» utgitt i 1754, beskriver (på latin) Wilhelm Ernst Tentzel i artikkelen «Beskrivelse av den høyadelige og urgamle slekten, de av Ziegler und Kipphausen» familiene som gjorde seg rike på metaller (bergverksindustri) i byen Freiberg^[14]:

Ex metallis Friebergae ditata est Ziglerorum familia cum aliis compluribus, Thelerorum, Hartitschiorum, Schönbergiorum, Berbisdorfiorum, Honsbergiorum etc.^[14]

I 1372 blir det notert at Friedrich III av Meißen, Balthasar og Wilhelm den enøyde, alle av fyrstehuset Wettin, skylder brødrene Wigand (II.) og Hans Ziegler 900 schock groschen, noe som utgjorde rundt 54 000 Meißnischen Fürstengroschen.^[14]^[15] Det blir også notert i året etter, 1373, at Wigand (I.) og Hans låner huset Wettin ytterligere 2000 schock groschen, 120 000 Meißnischen Fürstengroschen.^[14]

Adelstitler og riddergods ble gitt som delbetaling for de forskjellige lånene til markgrevskapet. Blant de tidlig ervervede riddergodsene finner vi slottene Gauernitz, Helfenberg og Wurschen. Slekten etablerte seg som en del av adelen i markgrevskapet Meißen og produserte amtmenn, hærførere og akademikere for markgrevskapet (senere kurfyrstedømmet) de neste 200 årene. Slekten etablerer også særdeles gode relasjoner med det herskende fyrstehuset Wettin. I 1372 omtales Wigand (II.) og Hans Ziegler i et dokument av mark- og landgrevene fra fyrstehuset Wettin:

(...) våre kjære og trofaste Wigand og Hans Ziegler (...)^[16]
markgreve Friedrich III, landgreve Balthasar og markgreve Wilhelm den enøyde, 1372

Myntmesterne Wigand (III.) og Michael Ziegler
I 1391 blir Hans Zieglers to sønner Wigand (III.) og Michael Ziegler utnevnt til markgrevlige myntmestere i Freiberg.

Kurfyrste Georg den skjeggete (1471-1539) var gudfar til Christoph Zieglers sønn ved samme navn.^[17]

Lucas Cranach den eldre, Georg, Herzog von Sachsen (e. 1537 )

Ridderen Christoph Ziegler ikledt harnisk. I høyre hånd holder han slekten Zieglers stamvåpen.

Ukjent kunstner, 1517 (Christoph Zieglers graveplate i Meißnerdomen)

Amtmann og ridder Christoph Ziegler († 1517)
Christoph Ziegler var ridder, amtmann og skattemester av Meißen.^[12]

I 1509 hadde ridderen Jakob von Kökeritz i Lausitz gjenopptatt en gammel feide med biskopen i Meißen, Johann VI von Saalhausen. Kökeritz hadde angrepet sogneprestene og deres eiendommer i Elsterwerda og Ortrand, fremfor et direkte angrep på biskopen. Den 8. mai 1509 kommer biskopens representant i Stolpen til kurfyrste Georg den skjegget (1471-1539) av fyrstehuset Wettin for å be om hans beskyttelse.^[17] Georg sendte bud til Kökeritz om at sogneprestenes eiendommer skal bli returnert til dem umiddelbart, da de var under hans beskyttelse. Kökeritz nekter å bøye av for kurfyrstens krav. I et brev fra kurfyrste Georg til amtmann av Meißen Christoph Ziegler og amtmann av Dresden Hans von Polenz, datert 29. juni 1509 ber han amtmennene samle deres tropper og ta Jakob von Kökeritz sete i Elsterwerda med makt.^[17]

Christoph Ziegler hadde særdeles tette bånd til fyrstehuset Wettin. I brevkorrespondanse mellom kurfyrste Georg den skjegget (1471-1539) og hans kone Barbara av huset Jagello, under førstnevntes opphold i Augsburg under riksdagen i april 1510, fremkommer det at Christoph Ziegler († 1517) ber om at hans sønn ved samme navn, Christoph Ziegler, blir gitt rollen som domherre i Meißnerdomen, katedralen St. Johannis und St. Donatus i Meißen.^[17] Det fremkommer også av brevkorrespondansen at kurfyrsten selv, Georg den skjegget, var gudfar til Christoph Zieglers († 1517) sønn.^[17]

Christoph Ziegler dør 9. mars 1517.^[12] Hans anseelse og respekt hos de herskende kurfyrstene av slekten Wettin kommer tydelig frem ved valget av gravplass. Christoph Ziegler er gravlagt i Meißnerdomen, direkte før portalen som går inn til «Fyrstekapellet», slekten von Wettins eget gravkapell.^[12] I «Fyrstekapellet» ligger blant annet kurfyrstene Fredrik I den stridbare, Fredrik II den saktmodige, Ernst, Albrekt III den modige og Georg den skjegget. Den symbolske betydningen av Christoph Zieglers gravplass er stor. Ikke ulikt den sovende Holger Danske, vokter ridderen Christoph Ziegler inngangen til Wettinfyrstenes siste hvilested.

Langs kanten av gravplaten er følgende tekst inskribert:

1517 · NACH · CRISTI · GEBVRT · MONTAG ·
NACH · REMI(NI)S(C)ERE^[18] · IST · VORBSTORBE(N) ·
DER · GESTRE(N)GE · V(N)D · VEST(E)^[19] · CRISTOF ·
CZIGLER · CZW · GAUERNICZ · GESESE(N) ·
HAVPTMAN · ZW · MEISSEN · DEM · GOT · GNADT ·
Se fotnote for full norsk oversettelse^[20]

På selve relieffet av Christoph Ziegler, står det på rustningens høyre skulderstykke:

MARIA · AUC^[21]

På rustningens venstre skulderstykke står det:

ANNA · IHESVS^[22]

Taubenheim slott, hvor Caspar Ziegler († 1515) var herre i 1514.

Foto: Dr. Bernd Gross (2015)

Augustusburg jaktslott ble bygget på grunnen til Schellenberg borg, som Caspar Ziegler ble skjenket som takk for sin gjerning i Friesland.

Foto: Panoramio (2008)

Regent i Friesland (1479–1515) rediger

Lensherre, rådsherre, ridder og amtmann Caspar Ziegler († 1515)
Caspar Ziegler († 1515) var herre på riddergodset Niederpolenz, og ble senere ridder, amtmann i både Annaberg-Buchholz og Friesland, samt rådgiver for hertugen av Sachsen, Albrekt den modige, stamfar til den albertinske linje av fyrstehuset Wettin.^[23]

I 1479 får Caspar Ziegler landsbyene Constappel og Gauernitz i len av kurfyrste Ernst von Wettin av Sachsen og Albrekt von Wettin av markgreve av Meißen og landgreve av Thüringen.^[23] Riddergodset i Gauernitz har da vært i slekten Zieglers eie siden 1393, og det er på den samme eiendommen at slekten bygger sitt stamslott, under ledelse av Balthasar Ziegler i 1530.

Året etter, i 1498 ankommer Caspar Ziegler Friesland, hvor han blir gjort til kastellan på festningsverket i byen Sloten, og han i perioden juni 1498 til 1500 var ansvarlig for det administrative området Zevenwouden, som utgjorde en tredjedel av Friesland.^[23]

Den 31. oktober 1500 blir Caspar Ziegler sammen med borggreve Hugo von Leisnig, Christoph von Taubenheim og en von Waldburg, utnevnt til befullmektiget chargé d'affaires i Friesland.^[23]

23. mai 1501 blir Caspar Ziegler utnevnt til rådsherre extraordinaris, en av rådsherrene som under fravær av stattholderen i begynnelsen av 1502 og i midten av 1503, holder den suverene myndighet i Friesland.^[23] I perioden 1501 til 1503 er han også amtmann for byen Harlingen.^[23]

Den 21. juli 1504 utnevnes Caspar Ziegler som regent for Friesland, et embete han holder frem til 1510, hvor han igjen returnerer til sin tidligere rolle som rådsherre.^[23]

I riksdagen i Worms i 1509 representerte Caspar Ziegler Albrekts sønn og arving, kurfyrste av Sachsen og markgreve Meißen Georg den skjeggete av fyrstehuset Wettin i møte med Keiser Maximilian I av det tysk-romerske rike av huset Habsburg og de resterende kurfyrstene erkebiskopen av Mainz, erkebiskopen av Köln, erkebiskopen av Trier, pfalzgreven ved Rhinen, markgreven av Brandenburg og kongen av Böhmen.^[23]

I mars 1510 forlater Caspar Ziegler Friesland, og vender hjem til Sachsen hvor han blir gjort til amtmann for Schellenberg.^[23] Der blir han skjenket Schellenberg borg, hvor han har sitt sete. Borgen blir senere konvertert til det kjente jaktslottet Augustusburg

Caspar Zieglers virke i Friesland gjorde ham til en velstående mann. I 1514 kjøper han Taubenheim slott av slekten von Miltitz for 6000 rhingylden.^[24]

Det samme året, 1514, returnerer Caspar Ziegler til Friesland i kurfyrste Georg den skjeggetes tjeneste, som øverste hærfører i Sachserfeiden.^[23] Konflikten oppstod etter kurfyrste Georg den skjeggete forlanget at Friserne skulle sverge ham troskap som evig guvernør av Friesland. Byen Groningen motsatte seg kravet fra kurfyrsten og grev Edzard den store av huset Cirksena utnyttet situasjonen og erkærte seg som protektor av byen. Greven ble lyst fredløs av den tysk-romerske keiseren, og i bann av pave Leo X av huset Medici. Konflikten varte til 1517 når keiser Karl V av huset Habsburg opphevet fredløsheten til Ezard og bekreftet hans herredømme over Øst-Friesland. Den påfølgende Freden i Zetel resulterte i at Ezard måtte avstå områder rundt Zetel, Driefel og Schweinebrück til greven av Oldenburg, Johann V, nevø av Christian I av Danmark, Norge og Sverige, den første kongen i skandinavia av huset Oldenburg.

Caspar Ziegler var far til den kjente teologen og reformatoren Bernhard Ziegler.^[23]

Prof. Dr. theol. Bernhard Ziegler (1496-1552), teologen, reformatoren og lingvisten i kobberstikk.

Ukjent kunstner (16. århundre)

Reformasjonen (1496–1552) rediger

Frem til reformasjonen var slekten utelukkende romersk-katolsk, med tidvis tette bånd til kirken. Eksempelvis Nikolaus Ziegler († 1429) som var domherre og prost i Wurzen^[12]^[25] og Hieronymus Ziegler, som tok tilavnet Klipphausen, var biskoppelig stiftshauptmann i Wurzen og nær venn med biskopen i Meißen Johann VIII von Maltitz.

Etter reformasjonen har slekten siden vært overveiende evangelisk-luthersk, mye grunnet Bernhard Zieglers (1496-1552) rolle som reformator^[26] og hans nære bånd til Martin Luther. En medvirkende faktor er nok også at slekten deltok aktivt på protestantisk side i Tredveårskrigen og at slekten Ziegler var reformatoren Martin Luthers egen mødrende slekt, gjennom hans mor Margrete Ziegler.^[27]

Bernhard Ziegler (1496–1552)
Bernhard Ziegler (1496-1552) var sønn av ridder og amtmann av både Annaberg-Buchholz og Friesland, Caspar Ziegler († 1515). I 1512 studerte han i Leipzig hvor han blant annet lærte hebraisk av Antonius Margarita, en jødisk hebraist. I 1521 ble Bernhard Ziegler munk i Altzella klosteret i nærheten av Nossen, men fortlot klosteret til fordel for Luthers lære.

Han fikk i 1525 et professorat i Ansbach av Markgreven av Brandenburg Georg den fromme av huset Hohenzollern. Der hadde han sitt virke som reformator og professor i hebraisk.

I 1540 ble han anbefalt til Universitetet i Leipzig av Martin Luther og Philipp Melanchthon, hvor han ble utdannet til teolog, og fra 1544 medlem av det teologiske fakultet.

Bernhard Ziegler var en av de få lingvistene som Luther brukte gjentatte ganger til å bistå med den første tyske oversettelsen av Bibelen.

Digitaliserte verk
Flere av Bernhard Zieglers latinske verker har blitt digitalisert:

Ziglero, Bernardo (1544). Capita Disputationis de Ecclesia, Iustitia, Fide ac Ministerio eius, ex Iesaia. Leipzig.
Ziglero, Bernhardo (1548). De Sacramento Altaris, Seu Coena Dominica et Missa. Leipzig.
Ziglero, Bernardo (1549). Oratio de coniunctione et unitate Christianorum, contra non necessarias separationes, et aemulationes perversas. Leipzig.

Alkymisten (ca. 1550–1575) rediger

Herre av Pillnitzslottet Caspar Ziegler († 1547), ridder og far til Anne Marie Ziegler. Slektens stamvåpen i øvre venstre og nedre høyre hjørne.

Ukjent kunstner, Caspar Zieglers gravstøtte i Vår Frue kirke (16. århundre)

Utdypende artikkel: Anne Marie Ziegler

Anne Marie Ziegler ble født på Pillnitzslottet utenfor Dresden Hun var datter av herren på Pillnitz slott, Caspar von Ziegler (1547) og hans hustru Clara von Schomburg.^[14] Anne Marie var oldebarn av Wigand (III.) Ziegler, som i 1391 blir utnevnt til markgrevlig myntmester i Freiberg sammen med sin bror, Michael Ziegler.^[14] Hun tilhørte grenen av slekten som på 1500-tallet ikke tok tilnavnet «und Klipphausen», men brukte Ziegler, von Ziegler og i enkelte tilfeller von Ziegler zu Pillnitz.^[14]

Da Anne Marie var 14 år, forsøkte Clara von Schomburg, hennes mor, å gifte henne bort til en junker ved navn Nikolaus von Hamdorff, men Anne Marie avviste ham. Hamdorff ble provosert av avvisningen, og voldtok den da 14 år gamle Anne Marie Ziegler, som så ble med barn. Anne Marie bar frem barnet i hemmelighet. Etter fødselen svøpte hun barnet i et linklede, og sammen med en kammerpike kastet barnet på vann.^[28]

Da Anne Marie var 16 år ble hun gift med en adelsmann fra Rothenburg, men ekteskapet ble kortvarig. Etter kun ni uker omkom hennes nye ektemann i en rideulykke.^[28]

Byen Gotha hvor Anne Marie Ziegler og Hans Ziegler oppholder seg ved hoffet på 1560-tallet.

Georg Braun og Frans Hogenberg, Civitates Orbis Terrarum (1572)

Etter hennes nye ektemanns død endte Anne Marie opp i byen Gotha, hvor hennes bror, Hans Ziegler, var hoffmann ved hoffet til hertug Johann Fredrik II av Sachsen (Sachse-Gotha) av fyrstehuset Wettin. Hans Ziegler var desperat etter å finne noen til å ta seg av sin særdeles uheldige søster, så hertugen og Hans tvang Anne Marie til å gifte seg med hertugens skjeløyde hoffnarr, Heinrich Schombach. Det var, etter alt å dømme, ikke et lykkelig ekteskap.

I 1566 møtte Anne Marie og hennes nye ektemann, Heinrich, en mann ved navn Philipp Sömmering ved hoffet i Gotha. Sömmering jobbet som alkymist for hertug Johann Fredrik II.

Under Grumbachfeiden i 1567 ble Gotha beleiret av kurfyrsten av Sachsen, August I von Wettin. Anne Marie, Heinrich Schombach og Philipp Sömmering rømte da sammen til byen Eschwege i Hessen.^[28]

I 1571 startet Philipp Sömmering som alkymist ved hoffet til hertug Julius av Braunschweig-Wolfenbüttel av huset Welf. Sömmering forespurte Heinrich Schombach om å bli hans assistent, og både Schombach og Anne Marie startet å arbeide som alkymister sammen med Sömmering.^[28]

Trioen ble gitt i oppdrag å lage De vises stein, så de kunne produsere gull og edelstener for hertugen.^[28]

Det er uklart når Anne Marie Ziegler først ble introdusert for alkymi. Det er trolig at hun hadde interaksjoner med alymister under oppveksten sin på Pillnitz slott og ved hoffet til kurfyrsten i Dresden. Både kurfyrste av Sachsen, August I von Wettin og hans hustru, kurfyrstinne Anna av Sachsen og prinsesse av Danmark og Norge av huset Oldenburg, hadde en interesse for alkymi.^[28] Det er antatt at hun begynte å lære håndverket når hun var ved hoffet til hertug Johann Fredrik II i Gotha.^[28] Innen hun ankom hoffet i Wolfenbüttel var hun allerede kjent med det alkymi og det er her ved hoffet at hennes virke begynner. Anne Marie Ziegler hadde sitt eget laboratorie i Wolfenbüttel, og minst én assistent.^[28] Hun jobbet alene, men også til tider sammen med Philipp Sömmering.^[28]

I et brev fra Anne Marie Ziegler som er datert september 1573 beskriver hun hva hun arbeider med:

Deres fyrstlige nåde, jeg sender deg denne lille klumpen; den største lille sten (De vises stein) som jeg har latt ligge i vin, så den ikke løser seg opp og forsvinner i løse luften. (...) Snart vil jeg vise deg noen enda mer storslått, Deres fyrstlige nåde... I natt, med hjelp av Gud i himmelen, skal vi begynne med kvikksølvet.^[28]
Anne Marie Ziegler, september 1573

Etter at Anne Marie Ziegler, Philipp Sömmering og Heinrich Schombach ikke klarte å levere De vises stein til hertug Julius, krevde hertugen å få tilbakebetalt pengene han allerede hadde gitt dem for arbeidet. Sömmering rømte fra byen, noen som inkriminerte de resterende to, og førte til at de ble arrestert. Alle tre ble stilt for retten i 1574, anklaget for flere forbrytelser. Forbrytelsene de ble anklaget for var mord på en budbringer, forsøk på å forgifte hertuginne Hedwig av Braunschweig-Wolfenbüttel av huset Hohenzollern og tyvkopiering av nøklene til hertugens eget soveværelse med hensikt å stjele dokumenter. Det er antatt at den reelle forbrytelsen til de tre var ikke å klare å produsere De vises stein, samt forsøke å dekke over det faktum.

Anne Marie Ziegler, Philipp Sömmering og Heinrich Schombach ble alle tre torturert, og alle tre tilstod forbrytelsene de var anklaget for under tortur.^[28] Den 7. februar 1575 ble de tre fraktet til Mühlentor for en av de mer brutale henrettelsene i samtiden. Sömmering og Schombach ble begge brent gjentatte ganger med glødene tenger, for så å bli firdelt levende. Anne Marie Zieglers hud ble revet av, før hun ble brent levende, bundet fast til en jernstol.^[28]

Ziegler und Klipphausen (1528) rediger

Hieronymus Ziegler von Klipphausen († 1553)
I 1507 kjøpte Christoph Ziegler († 1517) utenverket Cleyn Rwgerstorf (Klein-Röhrsdorf). I 1525, etter hans død, delte sønnene hans Hieronymus, Balthasar og Frantz Ziegler eiendommene mellom seg, Klein-Röhrsdorf gikk til Hieronymus Ziegler. Tre år senere, i 1528, lot Hieronymus det oppføres et slott på eiendommen. Slottet fikk navnet Klipphausen. Hieronymus Ziegler tok tilnavnet von Klipphausen og slektsgrenen etter Hieronymus tok tilnavnet von Ziegler und Klipphausen.

Leiesoldater i dansk-norsk tjeneste (1641–1700) rediger

Slekten hadde lange militære tradisjoner, og mange tok arbeid som leiesoldater og offiserer for fremmede riker. Flere endte opp i militærtjeneste for både Sverige og Danmark-Norge under religionskrigene på 15- og 1600-tallet. Danmark-Norge hadde gjort seg spesielt avhengig av utstrakt bruk av tyske leiesoldater, og under Tredveårskrigen innvandret slekten til Danmark-Norge med to navnefettere Gregorius (I.) Ziegler († 1659) og Gregorius (II.) Ziegler († 1700).

Gregorius (I.) Ziegler blir i 1641 gitt kommando over «et Compagni af fot Soldater».

Otto Frederik von Vaupell, 1659 Fodfolket under Kjöbenhavns Beleiring (1870)

Obertstløytnant Gregorius (I.) Ziegler († 1659).

Ukjent kunstner, Gregorius Ziegler (Ukjent årstall)

Gregorius (I.) Ziegler († 1659)
Den første navnefetteren, Gregorius (I.) kom i dansk-norsk tjeneste senest i 1641, da som underoffiser i Tønbergske regiment. Noen få måneder senere avanserte han til kaptein, og senere både oberstløytnant og major. Gregorius (I.) ble kommandant på Halmstad slott og deltok i Hannibalfeiden under stattholderen i Norge, Hannibal Sehested. Hans innsats i krigen omtales positvt både av Carl Oscar Munthe i ettertiden^[4], og i sin samtid av Jørgen Bjelke.^[29]

Den 29. mars 1641 får stattholder i Norge, Christopher Urne, brev fra Christian IV av Danmark og Norge som ber han gi Gregorius (I.) Ziegler kommando over et kompani i hæren^[30]:

C. IV. V. s. G. t. Vider, at eftersom nærværende Gregorius Ziegler, forrige Vagtmester paa vort Slot Halmstad, underdanigst for hos haver ladet andrage, hvorledes I hannem et Compagni af vort Landfolk udi vort Rige Norge haver tilsagt med saa Skjel, vi hannem dertil dygtig befandt: da have vi naadigst for Gregorius Ziegler dertil dygtig funden og ere naadigst tilfreds, at hannem et Compagni af fot Soldater gives. Cum claus. consv.^[31]
Christian IV av Danmark og Norge, Kronborg slott, 29 Marts 1641.

Den 1. februar 1642 blir daværende kaptein Gregorius (I.) Ziegler ansatt som kompanisjef for Tønbergske regiment sammen med kaptein Gerhard Hulzmann.^[32] I juli samme år går kapteinene Gregorius (I.) Ziegler, Gerhard Hulzmann og Jens Bay sammen og fremstiller krav til stattholderen Hannibal Sehested om lønnsforbedringer, at det skal bevilges en fri gård til hver av de tre, at hvert av deres kompanier skal få en capitaine des armes, mønsterskriver og trommseslager, samt at bødene skal pålegges å anskaffe seg musketter. Svaret gis samme år:

Dette skal der tales med Kongen om og svar gis ved stattholderens tilbakekomst fra Danmark.^[33]
Stattholderskapets Extraktprotokol, 1642.

Den 1. august 1644 blir Tønsberg og Båhus regiment slått sammen til ett regiment. Gregorius (I.) Ziegler blir da major for et av de åtte kompaniene i regimentet, som nå ledes av Achim von Breda.^[32] Fem måneder senere, 1. januar 1645 overtar, den da promoterte, oberstløytnant Gregorius (I.) Ziegler som kommandør for Båhus og Tønsberg regiment.

I 1644 deltar Gregorius (I.) blant annet i slaget ved Bysjøen, den første seier vunnet av nordmenn i åpent feltslag på århundrer. Det var også det første større militære sammenstøtet for den norske hæren dannet i 1643. Stattholder Hannibal Sehested som vant slaget, beviste den nye hærens slagkraftighet og troverdighet ovenfor skeptikere i København. Gregorius (I.) og hans kompani med musketerer blir i løpet av krigen satt til å «brænde og skjænde» i de svenske områdene rundt Bohuslän.^[29]

Året etter, i 1645, deltar Gregorius (I.) i slaget ved Ranängen. Slaget resulterer i at de dansk-norske styrkene må forlate Hisingen. Under slaget er det i Jørgen Bjelkes memoarer et gjengitt direkte sitat fra Gregorius (I.) Ziegler. Dette skjer da Jørgen Bjelkes bror, oberst Henrik Bjelke, spør om sin bror om om:

«Soldatterne war fridsche til at fecte og ataquere de Suendsche paa Suerrigs Land, som cannoneret paa Kongens Schib, som var lagt paa Aaren for at for-hindre Farten fra Vennerssborg neder til Gohtenborg».^[29]

Jørgen Bjelke svarte ja, og ba sin bror om å holde prammer og båter i beredskap så de kunne sette ut over elven om morgenen, i håp om å uskadeliggjøre de svenske kanonene. Gregorius blir gitt kommando over et Bohuslänsk regiment, og blir beordret til å ta med seg regimentene til kaptein Brockdorff og kaptein Jørgen Bjelke for å sette ut over elven. Når Jørgen Bjelke ankommer sier Gregorius Ziegler:

Fort, fort, huldr de bulder i Baaden.^[29]
Gregorius (I.) Ziegler, 1645

Bjelke adlyder oberstløytnant Zieglers ordre og de setter ut på prammene med pikenérerne under beskytning av svenske kanoner og musketerer. På andre siden stilles pikenérerne opp mot det svenske kavaleriet som stod på sletten nord for Skårdal gård. Kaptein Brockdorff satte sine musketerer opp til å dekke båtene og prammene, mens kaptein Bjelke med sine musketerer og Gregorius (I.) Ziegler med det bohuslänske regimentet rykket mot den svenske artilleriposisjonen. Svenskene trakk seg tilbake, og grunnet pikenérernes posisjon, fikk ikke det svenske kavaleriet rykket inn som forsterkninger. Fremme ved artilleriposisjonen var det 30 kanonkuler som ble fratatt svenskene. Det ble sendt seks rader med musketerer (36 stk) videre mot det svenske infanteriet, men de trakk seg tilbake til det svenske kavaleriet, og det ble ikke til noe sammenstøt. De dansk-norske styrkene rodde så tilbake over elven til Hisingen, og hadde stoppet bombarderingen uten tap av liv.^[29]

Gregorius (I.) Ziegler falt i strid under Slaget ved Nyborg i 1659.^[2]

På Riksarkivet i Oslo er det oppbevart et lakksegl av et våpenskjold laget med signetring brukt av oberstløytnant Gregorius (I.) Ziegler på en kvittering for utleverte militære effekter. Kvitteringen er datert Christiania 27. oktober 1645. Våpenskjoldet er tre (2.1.) røde brikker (teglstein), og hjelmtegnet er en opprett kledt i harnisk mann med et sverd i høyre hånd og venstre i siden. Han er i Hirsch' «Fortegnelse over danske og norske officerer m. fl. fra 1648 til 1814» nedtegnet som «tysk adel».

Gregorius (II.) Ziegler († 1700) blir i 1663 kapteinløytnant i Den Kongelige Livgarde.

Otto Frederik von Vaupell, 1703 De to Garderregimenter (1870)

Oberstløytnant Gregorius (II.) Ziegler († 1700).

Ukjent kunstner, Gregorius Ziegler (Ukjent årstall)

Gregorius (II.) Ziegler († 1700)
Gregorius (II.) Ziegler kom som leiesoldat i dansk-norsk tjeneste fra som løytnant i 1644, men ble avskjediget i 1646. Han returnerte i dansk-norsk tjeneste i 1655, da som menig, men avanserte så de neste årene til Den Kongelige Livgarde hvor han ble løytnant igjen, så kaptein.

I 1663 flykter Christian IVs datter Leonora Christina Ulfeldt til England. Hun er gift med Corfitz Ulfeldt, en dansk adelsmann og tidligere rikshovmester som etter Christian IVs død forrådte Frederik III av Danmark og Norge og gikk over til svensk side før og under Karl X Gustavs andre danske krig. I 1662 meddeler Ulfeldt kurfyrsten Fredrik Vilhelm av Brandenburg at han vil styrte Fredrik III og tilbyr kurfyrsten den danske kronen. For dette dømmes Ulfeldt til døden in absentia. Fredrik III er svært interessert i å få tak i både Corfitz Ulfeldt og sin søster, Leonora Christina Ulfeldt. Den 28. juli 1663 utsteder Fredrik III følgende ordre til Gregorius (II.) Ziegler via generalmajor og guvernør i København, Frederik Ahlefeldt (1623–1686):

Efter forudgaaende naadigst Befaling af Hs. Kgl. May. til Danmark, Norge p. p. bliver Kapt. Ltn. Ziegler beordret, at han med 12 Mand strax forføjer sig til Oberst Rüses Galliot og tager direkte Kurs mod Dower i England. Saasnart han ankommer nævnte Sted, skal han lade det være sig magtpaaliggende at anmelde sig hos Hs. May. Resident Mons. Petkum for at aflevere til denne den ham af Hs. kgl. May. medgivne Skrivelse. Skulde imidlertid nævnte Hr. Resident ikke være at træffe paa dette Sted, skal Kaptajnløjtnanten opsøge ham i London, eller hvor han opholder sig, og derefter afvente nærmere Besked af ham. Nævnte Hr. Resident vil uden Tvivl overlevere ham den dér arresterede Grevinde v. Ulfeldt, hvem han med al Flid skal bevogte, og efter Hs. kgl. May.s naadigste Villie bringe med sig tilbage til den kgl. Residens Kjøbenhavn, idet han omhyggelig skal sikre sig hende og mest mulig fremskynde sin Rejes^[34]
Frederik Ahlefeldt på vegne av Frederik III av Danmark og Norge, 1663

Orderen etterfølges av en ny ordre samme dag til oberst Rodsteen:

(...) at han imod Kvittering udleverer fra det kongelige Arsenal til Kaptajnløjtn. Ziegler 1 td. Krudt, 1 stort Bundt Lunte og 400 Musketkugler (...)^[34]
Frederik Ahlefeldt på vegne av Frederik III av Danmark og Norge, 1663

Kart over Glückstadt hvor Gregorius (II.) Ziegler blir visekommandant i 1691.

Caspar Danckwerth og Johannes Mejer, Glückstadt Erweiterungsplan aus dem Jahr 1643 (1652)

Slaget om Wismar under Gyldenløvefeiden.

Romeyn de Hooghe, Belegering en verovering van Wismar door het Deense leger, 1675 (1675–1676)

Dagen etter er det notert: «Den 29. Juli om Morgenen tidlig er nævnte Kaptajnløjtn. Ziegler gaaet under Sejl.». Leonora Christina Ulfeldt blir senere i 1663 brakt med skip tilbake til København hvor Fredrik III fengsler henne i Blåtårn på Københavns slott. Her skriver hun sin selvbiografi, «Jammers Minde». Hun sitter fengslet i Blåtårn i 21 år, 9 måneder og 11 dager.

I 1667 har daværende kaptein Gregorius (II.) Ziegler det som beskrives som en «en ulykkelig Strid og Duel» med en av sine løytnanter, Jørgen Reinhard Biege.^[35] Duellen ender med at Gregorius (II.) underskriver en erklæring, hvis ordlyd ikke kjennes, men som Gregorius (II.) senere angret bittert på.^[35] Han hevdet også at erklæringen aldri ville sett dagens lys, om han ikke hadde ligget i «Pine og Smerte paa Grund af et ulykkeligt Benbrud».^[35] Resultatet av erklæringen var at Gregorius (II.) ble midlertidig avskjediget.^[35] Erklæringen dukket opp igjen senere i hans karrierer, og skapte da også besvær for ham, men ikke mer at han på tross av dette avanserte til oberstløytnant og kommandant.^[35]

I 1675 returnerer Gregorius (II.) Ziegler til dansk-norsk tjeneste, og blir igjen kaptein. Han deltar da i felttogene under Gyldenløvefeiden,^[2] hvor han blant annet kjemper i Slaget om Wismar, hvor han oppretter og leder et spesialisert grenaderkompani under beleiringen.^[36] Grenaderene i Wismar var bevæpnet med flintelåsgevær og tre granater som ble båret i en spesiell lærboks eller kanvasveske.^[36] I 1676 blir Gregorius (II.) Ziegler major for dragonerene i Dronningens Livregiment under Christian IVs uekte sønn, Ulrik Christian Gyldenløve. Han blir da satt til å delta i stormingen av Landskrona slott, men den svenske garnisonen kapitulerer før de danske styrkene får stormet slottet.

I 1683 blir Gregroius (II.) oberstløytnant og kommandant på Krempe festning i Holstein.

I 1691 blir Gregorius (II.) visekommandant i Glückstadt. I år 1700 leder han opprustningen i Glückstad i forberedelse til den store nordiske krig. Han kommanderer da en forsvarsstyrke bestående av 12 artillerister, 3 kompanier av Dronningens Livregiment, 3 kompanier av Prins Georgs regiment, 1 av Prins Christians regiment og 1 av Sjællandske regiment. Dette utgjorde cirka 800 regulære soldater. I tillegg var det 4 borgerkompanier på 100 mann, samt 1000 bevæpnede Marskbønder, hvor 600 av dem var utskrevne i Sør-Ditmarsken, 225 i Wilster og 175 fra området rundt Krempe.^[37]

Tidlig i sin karriere førte Gregorius (II.) det samme våpenskjoldet som Gregorius (I.), tre (2.1.) røde brikker (teglstein), og hjelmtegnet en opprett kledt i harnisk mann med et sverd i høyre hånd og venstre i siden. Da han ble eldre gikk han over til å føre slektens stamvåpen, en tverrgående fire-tindet rød teglsteinsmur, og hjelmtegnet en sølvstolpe satt inn gjennom et rødt teglsteinstak, med seks utstikkende svarte hanefjær hellende utefter, tre og tre. Begge seglene er dokumentert i «Hirschs kartotek over våbentegninger» og finnes på Rigsarkivet i København.

Gregorius (II.) er i Hirsch' «Fortegnelse over danske og norske officerer m. fl. fra 1648 til 1814» nedtegnet som «tysk adel». Gregorius (II.) Ziegler dør i Glückstad i år 1700.

Christian Adolf Heinrich Ziegler († e. 1706) blir frirytter i Livgarden i 1670-årene.

Otto Frederik von Vaupell, 1677 Rytteriet i den skaanske Feide (1870)

Beleiringen av Namur under Niårskrigen.

Jean-Baptiste Martin, Plan du Siège de Namur, 30 juin 1692 (1693)

Christian Adolf Heinrich Ziegler († e. 1706)
Christian Adolf Heinrich Ziegler var sønn av Gregorius (I.) Ziegler († 1659).^[2] Han kom i dansk-norsk militærtjeneste i 1671 som korporal i Den Kongelige Livgarde, da kjent som «Hans kongelige Majestæts Livregiment». Christian Adolf ble senere frirytter i «Den kongelige Livgarde til Hest».^[2]

Christian Adolf Heinrich Ziegler havner i 1676 i Prins Georgs regiment.^[2] I regimentet tjenestegjør han som kaptein for tredje kompani.^[38]

I 1689 inngår Prins Georgs regiment i det danske hjelpekors som lånes ut til Vilhelm III av England. Christian Adolf Heinrich Ziegler deltar da på protestantisk side i Vilhelmskrigen i Irland under generalløytnant Ferdinand Vilhelm av Württemberg-Neuenstadt og Vilhelm av Oranien mot de katolske Jakobittene.^[2] Christian Adolf Heinrich Ziegler kjemper i slaget ved Boyne, et av de mest kjente i britisk-irsk historie, som fortsatt markeres årlig ved at Oransjeordenen feirer slaget med parader gjennom katolske områder i Nord-Irland og i Glasgow i Skottland.^[39]. Han deltar også i slaget ved Aughrim, et av de blodigste som ble utkjempet på irsk jord, over 7 000 mennesker mistet livet.^[38] Slaget mer eller mindre avslutter jakobittismen i Irland.^[38]

I januar 1691 angriper de katolske jakobittene byen Fermoy i grevskapet Cork.^[39] Byen er befestet av daværende kaptein Ziegler med 80 mann fra Prins Georgs regiment.^[39] Jakobittene omringer byen og stormer forskansningen som byen var befestet med, men katolikkene led betydelige tap i stormingen, og slo så retrett.^[39] Kaptein Zieglers tap er oppgitt som kun to døde.^[39]

Etter krigen i Irland går ferden for Prins Georgs Regiment og Christian Adolf Heinrich Ziegler til Flandern, hvor det danske troppene på utlån til England blir en del av Niårskrigen.^[2] Christian Adolf Heinrich Ziegler deltar så i både beleiringen av Namur i 1692 og slaget ved Steenkerque.^[2] Når Christian Adolf Heinrich Ziegler trer ut av aktiv militær tjeneste, har han tjent 19 år i Prins Georgs regiment.^[2]

Våpenskjoldet ført av Christian Adolf er nedtegnet i Hirsch' «Fortegnelse over danske og norske officerer m. fl. fra 1648 til 1814». Han fører et identisk våpen til Gregorius (II.) Ziegler, slektens stamvåpen.^[2]

Slaget ved Boyne under Vilhelmskrigen i Irland.
Jan van Huchtenburg, Battle of the Boyne between James II and William III, 11 June 1690 (1690–1733)
Slaget ved Aughrim under Vilhelmskrigen i Irland.
John Mulvany, Battle of Aughrim (1885)

Kongens gruve på Kongsberg hvor Heinrich Ziegler (1651-1690) blir «Geschworener».

Foto: Kjetil Bjørnsrud (2002)

Etablering i Norge (1680–1729) rediger

Heinrich Ziegler (1651-1690)
Slekten kom så videre til Norge i 1680-årene med Heinrich Ziegler (1651-1690) som ble underoffiser og fyrverker (1681) ved Akershus slott og festning, og senere «Geschworener» ved Kongsberg Sølvverk.^[3]

Heinrich Ziegler, som mange av de andre tyske bergverksmennen som kom til Norge, brakte med seg ny kunnskap om bergverksdrift fra kontinentet. Ved Kongsberg Sølvverk utførte han blant annet eksperimenter med å sprenge med vann. Borhullet ble fylt med vann og plugget med jernpropp før fyrsetningen ble satt på. Vanndampen som da ble dannet sprengte vekk en del stein, så man slapp å pøse vann på anbruddet.^[40]

Den 6. april 1686 var Heinrich Ziegler med i delegasjonen som tok imot Heinrich von Schlanbusch ved hans ankomst til Norge. Schlanbusch var innkalt av Christian V av Danmark og Norge som overberghauptmann til Kongsberg Sølvverk og Røros Kobberverk.^[41]

Illustrasjon av offiserer i fortifikasjonsetaten hvor Reinhold Ziegler (1677-1729) blir fortifikasjonsoffiser i 1706.

Carl Bertram, Vorstellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee (1763)

Kondukteur og jernverkseier Reinhold Ziegler (1677-1729).

Peter Petersen Batta, Reinhold Ziegler (1720-årene)

Anne Marie Flor Ziegler (1682-1755).

Peter Petersen Batta, Anne Marie Flor Ziegler (1720-årene)

Reinhold Ziegler (1677–1729)
Reinhold Ziegler, sønn av Heinrich Ziegler (1651-1690), ankom landet fra Hannover i 1686 i følge med Heinrich von Schlanbusch, som senere ble eier av Eidsvoll Verk.^[3]

Reinhold vokste opp på Kongsberg og fikk sin utdannelse som bergmann. Reinhold fikk av Heinrich von Schlanbusch bestyrelsen av Wiigs jernverk i Stange.^[3]

Det er i Stange Reinhold Ziegler møter sin kone Anne Marie Flor, datter av major Jens O. Flor, kommandant på Christiansfjeld festning ved Elverum og Birgitte Olsdatter Huus.^[3] De holdt til på Sakslund gods i Stange.^[3] Slekten Flor skal ifølge familietradisjonen skal stamme fra Firenze, og slektens stamfar Francisco Florentius skal ha vært reformert prest som kom fra Italia til Norge på 1500-tallet.

Den 16. mars 1706 blir Reinhold kondukteur i Fortifikasjonsetaten, en offisersgrad og stilling han besetter frem til 1714.^[42]

I 1709 kjøper Reinhold Lesja Jernverk av Herman Treschow den eldre. Senere ervervet Reinhold seg en mengde gods og gårder i Oppland og på Hedemarken.^[3] Reinhold ble utnevnt til fullmektig for generalkrigskommissæren med spesielt ansvar for innkreving av jernverkstiender i Norge.

I løpet av sitt liv eide han, i tillegg til Lesja jernverk og gård med krongodset Doset, mange gårder i Stange: Sakslund gods med gårdene Havnen, Hassel, Sillerud og Stør, Huseby, Askum, Hestnes, Kongsporten, Torve, Tyljum, Wiig og andre mindre eiendommer. På Lesja og områdene rundt eide han: Raanaa, Bjørlien, Schotte, Stueflotten og en muting ved Tofte i Dovre.^[3]

Reinhold dør i 1729. Hans fem sønner får da cirka 600 riksdaler hver, og datteren får 300 riksdaler. Tre av sønnene er opphavene til de tre undergrenene av den dansk-norske linjen av slekten.^[3]

Ludvig Holberg var Jens Zieglers (1717-1786) «Moderator studiotium» på Universitetet i København.

J. P. Trap, Berømte danske mænd og kvinder (1868)

Embetsmenn i Norge (1729–1814) rediger

Jens Ziegler (1717–1786)
Jens Ziegler, Reinhold Zieglers (1677–1729) nest eldste sønn, ble født i Stange i 1716, trolig på Sakslund gods som hadde tilhørt hans mødrende slekt, slekten Flor, og gått over i slekten Zieglers eie.^[3] Han ble døpt der 9. oktober samme år.^[3]

Han ble dimitert fra skolen i Christiania i 1734, og begynte samme år på Københavns Universitet hvor han hadde Ludvig Holberg som sin «Moderator studiotium».^[3] Den 12. september 1738 tok han der juridisk embetseksamen karakteren «ganske bekvem og velskikket».^[3]

Den 12. desember 1738 blir han utnevnt til sorenskriver i Søndre Gudbrandsdal, et embete han har frem til 1761.^[3]^[43]

I 1743 ble det sendt ut en spørreundersøkelse med 43 spørsmål om dagligliv, økonomi og topografi fra det Danske Kancelli. Målet var å kartlegge hele riket. Embetsmenn fra alle deler av riket deltok i undersøkelsen, og i 1744 svarer Jens Ziegler på spørsmålene i et brev, hvor han blant annet tar for seg infrastruktur, flora, fauna og de lokale bøndene i Gudbrandsdalen. Om bøndene skriver han:

Endelig begynder nu bønderne at avlægge de gamle navne saasom Biørn, Ulv, Aslak, Anfin, Asgiæld, Aasmund etc. og legger sig effter nogenlunde brugelige og bekandte navne, hvilke de dog ved at vrie, tillegge eller fratage, giøre fast ukiendelige.^[44]
J. Ziegler, 28. januar 1744

Av sin forgjenger i embetet, Mogens Amundsen Winsnes (1682–1761) av slekten Winsnes, gift med Birgitte Charlotte Holmboe (1708-1742) av slekten Holmboe, kjøper han gården Lysgård nær Lillehammer hvor han oppholder seg gjennom sin karriere. Det er Jens Ziegler som anskaffer den vakre tapeten i hovedbygningen.^[3]

Den 20. oktober 1746 gifter Jens Ziegler seg med Berthe Sophie Heyer (1721–1796), datter av oberst Herman Heninrich Heyer.^[3] På sin mors side tilhørte Berthe Sophie den franske adelsslekten Coucheron og den tyske adelsslekten von Schlanbusch.^[3] Etter Jens Zieglers død er Berthe Sophie en meget velstående dame. I 1789 var hun nummer 3 av Fredrikshalds skatteytere. Bare Niels Ancher og Niels Carsten Tank kom foran henne.^[3]

I 1760 deltok Jens Ziegler som stedfortredende medlem i Overhoffretten, som da var den høyeste domstol i Norge:

Vii Friderich den Femte, af Guds Naade, Konge til Danmark og Norge, de Venders og Gothers, hertug udi Slesvig, Holsteen, Stormarn og Dytmarsken, Greve udi Oldenborg og Delmenhorst.
Giør Vitterligt, at Aar 1760, Tiirsdagen den 17. Junii for Os udi vores høyeste Rett fremkom (...) Saa var og stæfnt Os Elskelig hr. Friderich Adeler, Ridder, Vores Stiftsbefalingsmand over Christiansands Stift, saa og Amtmand over Nedeness Amt i bemelte Vort Riige Norge, Jens Ziegler, som i hans Stæd hafde indtrædet i Commissionen (...)^[45]

Frederik V av Danmark og Norge, 17. Juni 1760.

Vinteren 1760 blir det innsendt en anonym klage over sorenskriver Jens Ziegler til kong Frederik V av Danmark og Norge, men klagen forsvinner raskt ved nærmere granskningen.^[3] Jens hadde allerede tidligere tenkt å trekke seg fra sin stilling, og gjør dette 23. oktober 1761.^[3]

Jens bosetter seg på Holleby i 1762, og kjøper der stillingen og tittelen kammerråd den 30. august 1765 for 600 riksdaler.^[3]^[43] Jens Ziegler var blitt en velstående mann gjennom sitt virke, og den 17. september 1765 kjøper han av Frantz Vilhelm Sehested (1722-1787) av den danske adelsslekten Sehested, Holleby gods i Tune for 11 600 riksdaler.^[3]^[43]

Jens Ziegler var i tillegg til å være høyt utdannet, praktisk anlagt og oppfinnsom.^[43] På Holleby bygget han vindsag, og en vannsag ved Stenbekk.^[43] Begge sagene hadde han satt opp uten bevilgning, og han måtte derfor i 1770 møte for en ekstrarett, et rettsmøt ad hoc utenfor sedvanlig tingsted eller tingtid.^[43] Jens Ziegler hevdet i retten at sagene hun var bygdesager, uprivilegerte sagbruk, og at han derfor ikke skar trelast for eksport.^[43] Saken gikk gjennom flere rettsinstanser og endte med at Ziegler fikk beholde Stenbekk bygdesag.^[43]

I 1781 overdrar han Holleby til sønnen, jurist og asessor Reinhold Ziegler (1748–1807).^[3]^[43]

Han hadde tidligere, i 1778, ved auksjon etter sin avdøde venn, generalmajor Christian Lohenskjold († 1777), kjøpt gården Eskeviken ved Fredrikshald.^[3]^[43] I tillegg eide han også en bygård, Borggaten 31 i Fredrikshald.^[3]

Jens Ziegler dør på Eskeviken gård 25. mars 1787.^[3]

Theodore Georg Ziegler (1726–1807)
Theodore Georg Ziegler var sønn av gods- og jernsverkseier Reinhold Ziegler (1677-1729).^[3] Han ble født i Stange i 1726, trolig på Sakslund gods som hadde tilhørt hans mødrende slekt, slekten Flor, og gått over i slekten Zieglers eie.^[3]

Han tar juridisk embetseksamen ved Københavns universitet den 28. juni 1752 i en alder av 26 år.^[3]

Bergseminaret på Kongsberg hvor Theodore Georg Ziegler (1726-1807) antageligvis studerer mineralogi på slutten av 1750-tallet.

Foto: Kjetil Bjørnsrud (2006)

Theodore Georg Ziegler betrakter seg selv som en mineralog, og skriver i 1760:

Mineralogie og Metallurgie (...) i nogle aar have været mine Hoved-Studia.^[46]
Theodore Georg Ziegler, 1760.

Han oppgir ikke hvor han har studert mineralogi, men det antas å være på Det Kongelige Norske Bergseminarium på Kongsberg som åpnet i 1757.^[46]

I 1760 får han i oppdrag av Kronen å befare Nordlandene, for å kartlegge malm- og mineralforekomster. Dette fremkommer av kongelig resolusjon nr. 41, 1760:

Det er saaledes Vores allernaadigste Villie, at Theodor Georg Ziegler Reiser til Nordlandene for at undersøge hvad Metaller og andre Mineralier der maatte findes, og kand ham imidlertiid, foruden fri Skyds, af Vores Cassa gotgiøres for sig og medtagende Berg-Gesel 2 Rdr daglig Dietpenge.^[46]
Frederik V av Danmark og Norge, 18. August 1760.

Denne kartleggingen er den første statlige kartleggingen av malmforekomster i Norge, omtrentelig 100 år før opprettelsen av Norges geologiske undersøkelse.^[46] Theodore Georg Ziegler hadde blitt anbefalt til oppgaven av både amtmannen i Nordland Hans Hagerup de Gyldenpalm og geologen Peter Ascanius, som på dette tidspunktet var professor ved Naturalie-Cabinettet i København.^[46]

Høsten 1761 rapporterte Theodore Georg Ziegler til rentekammeret om flere funn i Helgeland og Salten, samt ved Gullfjellet i Rana:

Staaltet jernmalm, meget riig og viiser sig for dagen i temmelig Mængde deels i en Flotz-gang av næsten 1 Lakters mægtighed paa et stæd, og ellers i endeel geschiebe paa FugleFieldet i Nord-Ranen ½ miil fra Søen; gangen stryger i øster og vester og dens faldende er Sohligt.^[46]
Theodore Georg Ziegler, 1761.

I 1763 påviser Thedore Georg Ziegler jernmalmforekomster i Dunderlandsdalen, både ved Ørtfjellet og Ørfjellet. Dette er den første dokumentasjonen av jernmalm i områrdet som senere la grunnlaget for «Jernverksbyen» Mo i Rana.^[46]

Fra 14. juli 1773 virker han som sorenskriver i Lofoten og Vesterålen.^[3] I 1781 blir Theodore Georg Ziegler fogd i Senjen og Tromsø fogderi.^[3]

Thedore Georg Ziegler dør i 1807.^[3]

Niels Carlsen (1734–1809) skipsreder og trelasthandler i Drøbak, far til Jacobine Ziegler.

Ukjent kunstner, Niels Carlsen (1700-tallet)

Martha Zacariassen Wesseltoft (1743–†) datter av kjøpmannen og skipsreder Zacharias Simonsen Wesseltoft, mor til Jacobine Ziegler.

Ukjent kunstner, Martha Zacariassen Wesseltoft (1700-tallet)

Reinhold Ziegler (1748–1807)
Reinhold Ziegler var den eldste sønnen til kammerråd og eier av Holleby gods, Jens Ziegler (1717-1786) og Berthe Sophie Heyer (1721-1796).^[3] Reinhold ble født på Lysgård i 1748.^[3]

I likhet med sin far og sin bror Hermann Heinrich, blir Reinhold utdannet som jurist.^[43] Han omtales som assessor, som ble brukt som tittel for en juridisk embetsmann som var medlem av en kollegial domstol.^[3]

Reinhold Ziegler var gift med Jacobine Carlsen (senere Ziegler) (1765-1840).^[3]^[43] Hun var datter av den kjente trelasthandler, skipsreder og bankieren Niels Carlsen (1734-1809) i Drøbak og Martha Zacariassen Wesseltoft (1743-†), datter av kjøpmannen og skipsreder Zacharias Simonsen Wesseltoft av slekten Wesseltoft med opprinnelse fra Skåne.^[3]

Jacobine Ziegler var en fornem og verdig dame. I 1814 måtte hun under den svensk-norske krigen, motta og beverte svenske offiserer på Veden hovedgård.^[3]^[43] Carl Johan av huset Bernadotte besøkte henne, og det fortelles at hans kavallerer bak hennes rygg moret seg over hennes falmende silkekjole. Carl Johan fant Veden så henrivende at han ønsket å kjøpe gården, men syntes prisen var for høy.^[3]^[43]

I 1781 overtar Reinhold Holleby gods fra faren, Jens Ziegler (1717–1786).^[43] Han bor da på herregården og driver den, da det var et kriterium for å beholde sine privilegier, som blant annet skattefritak, da godset var en setegård.^[43] Tingvitner kunne bevitne at Reinhold holdt «Dug og Disk» og dermed bodde på gården.^[43]

Til Holleby gods hørte det med store eienommer. Foruten hovedgården så hørte følgende gårder til: Rød med Munkøen, Hæren, Brekke, Sølberg, Nordre Bjørnland, Dillerud, Vestre Skjøren og Stenbekk med kvern og sagbruk.^[3] Det hørte også med betydelige mengder skog til disse eiendommene.^[3]

Tune kirke hørte også til hovedgården, hvilket brakte inn en betydelig tiende.^[3] Samarbeidsprosjektet «Norges kirker» mellom Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter skriver i sin artikkel om Tune kirke at: « I 2. halvdel av 1700-årene ble kirken kjøpt av familien Ziegler på Holleby.».^[47] Allerede i 1778, den 7. september, hadde Reinholds far, kammerråd Jens Ziegler (1717-1786) solgt Tune kirke til Reinholds bror, Hermann Heinrich for 1790 riksdaler, men Reinhold overtok kirken senere.^[3]

Til kirken hørte den berømte Tunesteinen til, som av den senere eieren H.J. Lindemann, sønn av major Paul Peter Lindemann, ble gitt til Fortidsminneforeningen i 1856/7.^[3] En oversettelse av runeskriften på stenen ble gjennomført av Sophus Bugge i 1891. Sophus Bugge fikk blant annet bistand av en senere Ziegler, oberstløytnant og arkeolog Reinhold Ziegler (1839-1918), ved oversettelsen av runestenen i Veblungsnes.^[48]

Reinhold Ziegler var opptatt av både gårdsdrift og industrielle foretak. Han drev Holleby gods godt, og hadde kongelig bevilgning på å drive utførselssag, privilegium på å skjære for eksport.^[43] Han anla også et sagbruk ved Stenbekk og sørget for at leilendingsvesenet ble forbedret.^[43]

I 1800 solgte han Holleby til major Peter Paul Lindemann. Den 18. januar 1802 kjøper Reinhold Ziegler adelige setegården Veden hovedgård i Tistedalen ved Fredrikshald, også kjent som Veden herregård.^[43] Reinholds hustru, Jacobine Ziegler (født Carlsen) var født på Veden hovedgård. Gården mister sine privilegier ved Reinholds død.^[3]

Reinhold Ziegler er den som blir beskrevet som Dommer Ziegler, som skal ha slått til predikanten Hans Nilsen Hauge med en stokk da han kom for å preke.^[49]

Reinhold dør i 1807.^[3]

Hermann Heinrich Ziegler (1749–1814)
Hermann Heinrich Ziegler var sønn av kammerråd og eier av Holleby gods, Jens Ziegler (1717–1786) og Berthe Sophie Heyer (1721–1796).^[3] Hermann Heinrich ble født på Lysgård i 1748.^[3]

Hermann Heinrich Ziegler utdannet seg om jurist ved Universitetet i København, hvor han avla eksamen i 1771 og fikk kanselliråds rang.^[3]

I 1782 tiltrådte Hermann Heinrich som by- og rådstueskriver i Fredrikshald.^[3]. Han bosatte seg i Borggaten 31, en eiendom som var arvet etter faren, kammerråd Jens Ziegler.^[3]

I 1810 flytter Hermann Heinrich tilbake til København, hvor han dør i 1814.^[3]

15th Wisconsin Volunteer Infantrys flagg, «For Gud og Vort Land!».

Foto: Vesterheim Norwegian-American Museum

Kaptein Henrik Anker Bjerregaard Ziegler (1831-1875) i 15th Wisconsin Volunteer Infantry.

Foto: Ukjent (1860-tallet)

Slaget ved Chickamauga 19-20. september 1863.

Kurz & Allison, Battle of Chickamauga (circa 1890)

Offiserer og billedkunstnere (1830–1989) rediger

Henrik Anker Bjerregaard Ziegler (1831–1875)

Utdypende artikkel: Henrik Anker Bjerregaard Ziegler

Henrik Anker Bjerregaard Ziegler (også kjent som Henry Siegel i amerika) ble født på kapellangården Stade i Vågå i 1831.^[50] Han var sønn av daværende sjef for Vaageske kompani og premierløytnant (senere oberstløytnant) Ulrich Reinhold Ziegler (1791–1854).^[50]

Henrik A. B. Ziegler utdannet seg, og ble kjøpmann i Kristiania, før han i 1858 emigrerte til amerika.^[50] Ved ankomst i amerika fikk han navnet Henry Siegel.^[50] Han bosatte seg i Chicago og lot seg verve til 15th Wisconsin Volunteer Infantry, hvor han den 27. september 1861 ble innrullert som sersjant i kompani A, kalt «St. Olaf's Rifles».^[50] Kompaniet gikk også under navnet «Sailor Company» på grunn av den store andelen sjømenn, og «Chicago Company» på grunn av den store andelen av vervede som var borgere fra Chicago by.

15th Wisconsin Volunteer Infantry ble kalt for «Det skandinaviske regiment» fordi soldatene var immigranter fra Norge, samt noen fra Danmark og Sverige. Regimentsjeften var den kjente norsk-amerikaneren oberst Hans Christian Heg. Mottoet til regimentet var på norsk, «For Gud og Vort Land!». Mottoet stod også på regimentets eget flagg. Flagget ble donert til 15th Wisconsin Volunteer Infantry den 1. mars 1862 av Society Nora i Chicago, Illinois, da regimentet passerte gjennom Chicago på vei til fronten. Society Nora, som senere ble kalt Nora Lodge No. 1, R. H. K., ble stiftet i 1860 i Chicago som en broderlig og norsk-kulturell forening. R. H. K. står for Riddere av det hvite kors, til ære for Sankt Olav, Norges skytshelgen. Etter den amerikanske borgerkrigen ble flagget returnert til Society Nora, R. H. K. i Chicago på regimentets vegene av daværende kaptein Henrik Anker Bjerregaard Ziegler og løytnant Nils Gilbert.^[50] Flagget er i dag en del av Luther College Collection, på Vesterheim Norwegian-American Museum i Decorah, Iowa.

Henrik A. B. Ziegler mønstret som sjersant den 15. desember 1861 og steg raskt i gradene. Henrik A. B. Ziegler ble forfremmet til førstesersjant, og så utnevnt til løytnant den 8. januar 1862.^[50]^[51] Etter han ble utnevnt til løytnant ble han separert fra kompani A for å tjenestegjøre som provost-marskalk ved hovedkvarteret til brigadegeneral Jefferson Columbus Davis første divisjon.^[51]

Den 16. desember 1862 ble han igjen forfremmet, og utnevnt til premierløytnant ved Murfreesboro i Tennessee.

Henrik A. B. Ziegler og 15th Wisconsin Volunteer Infantry deltok i mange blodige slag under den amerikanske borgerkrigen. Mest kjent er slaget ved Chickamauga, som stod mellom Unionens Army of the Cumberland med cirka 60 000 mann, kommandert av generalmajor William Rosecrans og Konføderasjonens Army of Tennessee med cirka 65 000 mann, kommandert av general Braxton Bragg. Under slaget ved Chickamauga blir 15th Wisconsin Volunteer Infantrys egen oberst Hans Christian Heg såret og dør senere av skadene.

Den 13. oktober 1863 ble han seperarert fra kompani A nok en gang. Denne gang for å lede troppene som skulle eskortere forsyningstrenet fra Stevenson i Alabama til Chattanooga i Tennessee.^[51] Henrik ble syk og lagt inn på sykehuset i Chattanooga 24. desember 1863, men fikk fort permisjon fra sykehuset.^[51] Ble igjen syk og innlagt på sykehus den 25. juni 1864, denne gangen også kortvarig.^[51]

Vi finner også et eksempel på unionshærens vilje til å rekrutere blant sørstatenes afrikansk-amerikanske befolkning. Det noteres i Ole A. Busletts «Det Femtende Regiment, Wisconsin Frivillige» at «Underkok, Thom. Jefferson Davis, Neger» lar seg verve i Murfreesboro, Tennessee, til daværende løytnant Henrik A. B. Ziegler den 14. mars 1864.^[51]

Henrik A. B. Ziegler ble mot slutten av den amerikanske borgerkrigen utnevnt til, men mønstret aldri som, kaptein. Han ble dimittert som premierløytnant mot krigens slutt, den 20. desember 1864 i Chattanooga i Tennessee.^[51]

Etter krigens slutt returnerte han til Chicago hvor han tjenestegjorde som «county constable». Han danner også et kompani av frivillige veteraner for 23rd Illinois Veteran Regiment.^[50]

Henrik Anker Bjerregaard Ziegler dør den 31. juli 1875 og blir begravet på Graceland kirkegård i Chicago.

Oberstløytnant Reinhold Ziegler (1839-1918), sjef for Söndmöre Landstormsbataljon og arkeolog.

Henrik Rom, Oberstløytnant Reinhold Ziegler (1914)

Kart over Steinvikholm slott, oppbevart hos Riksantikvaren.

Reinhold Ziegler, Kart over Stenviksholm med omgivelser efter undersøgelsene 1875 (1875)

Reinhold Ziegler (1839–1918)
Reinhold Ziegler ble født på sjefsgården Bauker i Gausdal i 1839. Han var sønn av daværende sjef for Ringebuske kompani, kaptein (senere oberstløytnant) Ulrich Reinhold Ziegler (1791–1854).

Da Reinhold som tjueåring i 1859 søkte seg til Krigsskolen, viste det seg at det ikke var flere ledige plasser. Da det i bybrannen samme år hadde omkommet en kadett, ble han rådet av en offiserskamerat av sin avdøde far om å henvende seg til kronprinsen Karl IV av huset Bernadotte. Reinhold fant kronprinsen i militærleiren på Etterstad. Kronprinsen tok ham på skulderen og sa:

Du er kadet fra idag. Gaa hjem og hils din moder fra kronprindsen!^[48]
Kronprins Karl IV av Sverige og Norge til Reinhold Ziegler, 1859

Reinhold tok eksamen ved Krigsskolen i 1863.

Han var i lærer og inspeksjonssjef ved Underoffiserskolen i Trondheim, og karttegner ved den geografiske oppmåling 1865-1870. Han tegnet blant annet et panorama av Molde by, samt panoramaet på sikteskiven i Reknesparken. En tusjkopi av dette ble overrakt keiser Vilhelm II av Tyskland av huset Hohenzollern under et av hans Moldebesøk.

I 1871 foretok han arkeologiske undersøkelser i Steinkjærs omegn på oppdrag for Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Interessen for arkeologi og historie skulle følge ham, og han foretok blant annet utgravninger ved Sverreborg og Steinvikholm slott. Sophus Bugge henvendte seg til Reinhold Ziegler i 1884 for bistand til å undersøke formen til den siste runen i den kjente runeinnskriften ved Veblungsnes.

Reinhold var fra 1878 bosatt i Molde, og var redaktør for Romsdals Budstikke fra 1881-82. Han ble lærer ved Molde offentlige tegneskole i 1883 og ble amtskonduktør for Romsdals amt i 1895.

I Molde er gaten «Reinhold Zieglers veg» oppkalt etter ham.

Hans Kristian Ziegler (1915–1989): billedkunstner og utstillingsleder for Riksgalleriet.

Foto: Ukjent (Ukjent årstall)

Hans Kristian Ziegler (høyre) og kunstmaleren Cato Augensen (venstre) i Sør-Audnedal.

Foto: Borghild Lohne Nilsen (1934)

Et lite utsnitt av takmaleriet i Oslo Domkirke som ble malt av Hugo Lous Mohr og Hans Kristian Ziegler.

Foto: Zairon (2012)

Hans Kristian Ziegler (1915–1989)

Utdypende artikkel: Hans Kristian Ziegler

Hans Kristian Ziegler ble født i Eydehavn i Østre Moland. Han var sønn av Hans Kristiansen Ziegler (1885–1916) som døde av blodforgiftning da Hans Kristian var ett år gammel. I ung alder flyttet han til Sjølingstad utenfor Mandal, hvor moren tok arbeid ved Sjølingstad Uldvarefabrik.

Byen Mandal, som ofte kalles «Den lille byen med de store kunstnerne», skulle sette sitt preg på Hans Kristian Ziegler. Store kunstnere som Adolph Tidemand, Olaf Isaachsen, Amaldus Nielsen, Gustav Vigeland og Emanuel Vigeland er alle født i Mandal. Ganske ung kom han under innflytelse av maleren Olaf Hasaas, og ble elev ved hans malerskole i Kristiansand.

I 1938 presenterte han idéen om å stifte en kunstforening i Mandal. I 1939 var han initiativtaker og én av de 13 tilstede på stiftelsesmøtet. Hans Kristian Ziegler ble æresmedlem av Mandal Kunstforening i 1986.

Han ble i 1939 med i Nøytralitetsvakten.

Senere tok han utdanning ved Statens håndverks- og kunstindustriskole under Per Krogh og Carl von Hanno, samt Rolf Rudes malerskole og Det Kongelige Danske Kunstakademi under professor Axel Jørgensen.

Han var assistent for Hugo Lous Mohr under arbeidet med utsmykningen av Oslo Domkirke^[52]. Det 1500 kvadratmeter store takmaleriet er det største i sitt slag i Norge og er også unikt i europeisk sammenheng. Det er malt i perioden 1937 - 1950 og sto ferdig til den siste store ombyggingen av Oslo domkirke. Maleriet dekker hele taket i alle kirkerommets fire skip.^[53]

Hans Kristian Ziegler debuterte på Statens Kunstutstilling i 1946, og han deltok på kollektive utstillinger i både inn- og utland. Han deltok flere ganger på Sørlandsutstillingen. Han ble innkjøpt i både inn- og utland. I Norge av blant annet Den norske Creditbank i 1987.

Fra 1964 var han ansatt i Riksgalleriet som utstillingsleder, hvor han fra 1979 til 1983 også var medlem av styret.

Hans Kristian foretok studiereiser til Danmark, Sverige, Frankrike, Belgia og Holland.

I 1988 fikk han Mandal kommunes kulturpris.

Hans Kristian Ziegler døde i 1989. Etter sin død blir han omtalt i et minneskrift av daværende redaktør i avisen Fædrelandsvennen, Jens Vetland:

Livet og kunsten og litteraturen og politikken. Alt favnet ham, alt hadde hans bevåkenhet. Han var opptatt av Guds himmel over oss, av at det er menneskers lodd en gang å dø.
Redaktør i Fædrelandsvennen, Jens Vetland i minneskrift om Hans Kristian Ziegler

Slekten i Norge i dag (1989–) rediger

Nye tider og større mobilitet for befolkningen har gjort at det i dag finnes medlemmer av slekten Ziegler i flere fylker og i de fleste store byene i Norge. Navnet er i Norge beskyttet etter navnelovens bestemmelser (Lov om personnavn, navneloven § 3.Frie, beskyttede og nye etternavn).^[54] Det er i Norge i dag 76 personer som har Ziegler som etternavn^[55], men ikke alle tilhører den slekt som er omtalt her. I Norge i dag består slekten av tre hovedgrener som stammer fra tre av Reinhold Zieglers (1677-1720) sønner^[3]:

Lesjagrenen
Fra Johann Heinrich Ziegler (1714–1787), bergmann og eier av flere av gårdene nedarvet av Reinhold Ziegler, stammer slekten på Lesja og i Gudbrandsdalen.

Romsdalsgrenen
Fra Jens Ziegler (1716–1787), sorenskriver i Søndre Gudbrandsdal, senere kammerråd og eier av Holleby gods i Tune, stammer slekten i Molde og i Møre og Romsdal.

Sørlandsgrenen
Fra Caspar Reinhold Ziegler (1719–1799), kaptein i Værdalske kompani, stammer slekten i Mandal og på Agder.

Segl og våpenskjold rediger

Stamvåpen
Den tidligste beskrivelsen av slektens stamvåpen er fra 1416. Våpenskjoldet finner man blant annet på gravplatene til Caspar († 1515) og Christoph Ziegler († 1517), og i lakkseglvariant etter Gregorius (II.) († 1700) og Christian Adolf Heinrich Ziegler († e. 1706). Seglene er oppbevart på Rigsarkivet i København. Stamvåpenet er også beskrevet og avbildet i Siebmachers Wappenbuch fra 1605:

I sølv skjold, en tverrgående fire-tindet rød teglsteinsmur. Hjelmtegnet er en sølvstolpe satt inn gjennom et rødt teglsteinstak, med seks utstikkende svarte hanefjær hellende utefter, tre og tre. Hjelmkledet og vulsten er av rødt og hvitt.^[56]

Det finnes tegninger av stamvåpenet i «Hirschs kartotek over våbentegninger», basert på lakksegl brukt av Gregorius (II.) Ziegler († 1700). Disse oppbevares også på Rigsarkivet i København.

Slektsvåpen brukt i Norge
Gregorius (II.) Ziegler førte to våpen gjennom forskjellige perioder i sitt liv. Det ene var stamvåpenet, det andre var et «krigsvåpen» som både Gregorius (I.) og (II.) brukte som segl i løpet av sine militære karrierer. Gregorius (II.) reverterte til å bruke stamvåpnet på sine eldre dager. «Krigsvåpenet» ble brukt av hans etterkommere i Norge som slektsvåpen:

I sølv skjold tre (2.1.) røde brikker (teglstein). Hjelmtegnet er en opprett kledt i sølv harnisk mann med et sverd i høyre hånd og venstre i siden. Hjelmkledet og vulsten er av rødt og sølv.^[2]^[57]

Det finnes tegninger av det «norske» slektsvåpenet i «Hirschs kartotek over våbentegninger», basert på lakksegl brukt av Gregorius (II.) Ziegler († 1700). Disse oppbevares på Rigsarkivet i København. Skjoldet er avbildet og beskrevet i Hans Cappelens Norske slektsvåpen. Det finnes også lakksegl av våpenskjoldet oppbevart på Riksarkivet i Oslo. Sistnevnte stammer etter bruk av Gregorius (I.) Ziegler († 1659).

Slektens stamvåpen på Balthasar Zieglers gravplate, fra 1474.
Slektens stamvåpen fra stenutsmykning på Klipphausen slott, fra 1528.
Slektens stamvåpen i Schlesisches Wappenbuch, fra 1578.
Slektens stamvåpen (nederst til høyre) i Siebmachers Wappenbuch, fra 1605.
Slektens stamvåpen i Theatrum Saxonicum, fra 1608.
Den friherrelig gren av slektens våpenskjold, i Schlesisches Wappenbuch, fra 1842.
Slektens stamvåpen fra frimerkeserie med våpenskjold fra tyske adelsslekter, fra 1899.

Eiendommer rediger

Slekten har gjennom tiden hatt en rekke slott, riddergods, gods, jernverk, gårder og kirker i sin eie. I Sachsen har slekten hatt i sin besittelse blant annet riddergodsene Gauernitz slott, Klipphausen slott, Radmeritz slott (Stift Joachimstein), Daubitz slott, Wurschen slott, Helfenberg slott, Taubenheim slott, Berthelsdorf slott, Proschwitz slott, Lockwitz slott, Schönfeld slott, Nickern slott, Berbisdorf slott, Blankenhain slott, Alt-kötitz, Zscheckwitz, Nostitz, Gebertitz, Guttau, Klein-Bautzen, Nieder-Cunewalde, Ober-Cunewalde, Pillnitzslottet, Klein-Radmeritz, Preititz og Reik.

I Norge har slekten eid Lesja jernverk, Veden hovedgård, Holleby gods, Eskeviken, krongodset Doset, og gårdene Havnen, Hassel, Sillerud og Stør, Huseby, Elton østre, Elton nordre, Elton søndre, Aasterud, Guthus, Freng, Aaskum, Hestnes, Kongsporten, Torve, Tyljum, Wiig, Raanaa, Bjønlien, Schotte, Lien, Bjølverud, Aavangen, Mosendsletten, Sønstebø, Rød med Munkøen, Hæren, Brekke, Soelberg, Nordre Bjørnland, Dillerud, Vestre Skjøren og Stenbek. En rekke kirker har også vært i slektens eie, blant annet Lesjaskog kirke (tidligere verkskirke på Lesja jernverk), Tune kirke og Ullerøy kirke.

Gauernitz slott, Klipphausen
Klipphausen slott, Klipphausen
Radmeritz slott (Stift Joachimstein), Radomierzyce
Daubitz slott, Daubitz
Wurschen slott, Weißenberg
Helfenberg slott, Dresden
Taubenheim slott, Klipphausen
Berthelsdorf slott, Berthelsdorf
Proschwitz slott, Meißen
Lockwitz slott, Dresden
Schönfeld slott, Dresden
Nickern slott, Dresden
Berbisdorf slott, Radeburg
Blankenhain slott, Crimmitschau
Lesja jernverk, Lesja
Sakslund gods, Stange
Elton, Stange
Holleby gods, Tune
Eskeviken gård, Fredrikshald
Veden hovedgård, Fredrikshald
Sandbu riddergård, Vågå
Lysgård, Lillehammer
Bauker sjefsgård, Østre Gausdal

Stedsnavn rediger

Zieglerstraße i Dresden, Tyskland.

Foto: Wolfgang W. (2014)

Flere stedsnavn og gater er oppkalt etter slekten, eller enkeltpersoner i slekten.

Zieglerstraße, Dresden
I byen Dresden i Tyskland er gaten Zieglerstraße oppkalt etter slekten. Gaten ligger i bydelen Kleinpestitz, området direkte sør for hvor det gamle riddergodset Räcknitz lå, hvor rådsherre Wigand Ziegler var Herre på slutten av 1300-tallet.^[9]^[11]

Zieglertal, Cunewalde
Zieglertal (Ziegler-dal) er en ortsteil i gemeinde Cunewalde oppkalt etter slekten. I 1624 ervervet Joachim von Ziegler und Klipphausen Ober- og Mittelcunewalde, og i 1651 anskaffet han også godset Niedercunewalde. Landsbyen Zieglertal ble grunlagt i 1781 av gods- og lensherre Friedrich Wilhelm von Ziegler and Klipphausen på land tilhørende tilhørende godset Niedercunewalde.^[58]

Zieglershuben, Mrągowo
Zieglershuben (Zieglers-jordbruksmark) var en ortsteil i østpreussen oppkalt etter Christoph Johann Ziegler. I første halvdel av 1500-tallet gikk Christoph Johann Ziegler, sønn av Klipphausenslottets grunnlegger Hieronymus Ziegler von Klipphausen († 1553), i prøyssisk tjeneste. Han ble godsherre, og tildelt eiendommen Lawnilasseck. Den 3. juni 1938 ble navnet på landområdet av politiske og ideologiske grunnet omdøpt til Zieglershuben, en prosess som skjedde flere steder i østpreussen for å fjerne stedsnavn som ikke var tyskklingende.^[59] I 1945, etter andre verdenskrig, gikk Zieglershuben og resten av landområdene i østpreussen til Polen som følge av Potsdamkonferansen. Ved den polske overtakelsen ble navnet igjen endret til det polske Ławny Lasek, og er i dag en del av Ermlandskmasuriske voivodskap.

Reinhold Zieglers veg, Molde
I Molde er Reinhold Zieglers veg oppkalt etter oberstløytnant Reinhold Ziegler. Gaten ligger i nærheten av Romsdalsmuseet, et område hvor flere gater er oppkalt etter personer for deres innsats for museet, blant annet Peter Tønder Solemdal, Mali Furunes, Anders Sandvig og Herleik Heramb-Aamot. Allerede i 1890-årene var Reinhold Ziegler kanskje den første som tenkte ideen om et friluftsmuseum i Molde, og var en ivrig talsmann for det nye museumskonseptet i Norge.^[60] Han var oberstløytnant, samtidig Fortidsminneforeningens og Norsk Folkemuseums representant i Molde.^[60]

Utvalgte medlemmer rediger

– 1423 under markgrevskapet Meißen

Wigand (I.) Ziegler († 1348): rådsherre i Dresden i 1324. Slektens stamfar.^[1]
Hans (Johannes) og Wigand (II.) Ziegler († 1384): brødrepar utnevnt i 1369 til markgrevlige myntmestere i Freiberg av markgreven av Meißen, Wilhelm den enøyde av fyrstehuset Wettin.^[12]
Nikolaus Ziegler († 1429): Domherre og prost i Wurzen.^[12]^[25]
Wigand (III.) og Michael Ziegler († e. 1392): brødrepar og sønner av Hans (Johannes) Ziegler. Utnevnt i 1391 til markgrevlige myntmestere i Freiberg av markgreven av Meißen, Wilhelm den enøyde av fyrstehuset Wettin.

1423 – 1715 under kurfyrstedømmet Sachsen

Caspar Ziegler († 1515): ridder, amtmann av både Annaberg-Buchholz og Friesland, samt rådgiver for hertugen av Kurfyrstedømmet Sachsen, Albrecht den modige av fyrstehuset Wettin. Caspar Ziegler representerte Hertug Georg den skjeggete av fyrstehuset Wettin ved riksdagen i Worms i 1509 og deltok som øverste hærfører i Sachserfeiden i Friesland i 1514.
Christoph Ziegler († 1517): ridder, amtmann og skattemester av Meißen for hertugen av Kurfyrstedømmet Sachsen.^[12]^[61]
Caspar Ziegler († 1547): herre av Pillnitzslottet og far til alkymisten Anne Marie Ziegler.
Bernhard Ziegler (1496-1552): lutheransk teolog, hebraisk lingvist og reformator. Tidlig støttespiller av Martin Luther og bisto med den første tyske oversettelsen av Bibelen. Fikk professorat i Ansbach av Markgreven av Brandenburg Georg den fromme av huset Hohenzollern.
Anne Marie Ziegler (ca 1550-1575): alkymist som ble funnet skyldig i mordet på en kurer, forgiftningsforsøk på hertuginne Hedwig av Braunschweig-Wolfenbüttel og planlagt tyveri av dokumenter fra hertug Julius av Braunschweig-Wolfenbüttel. Hun ble bundet fast til en jernstol og brent levende.
Hieronymus Ziegler von Klipphausen († 1553): biskoppelig stiftshauptmann i Wurzen, grunnlegger av slottet Klipphausen og slektsgrenen ved samme tilnavn.
Barbara Elisabeth von Ziegler und Klipphausen († 1692): gift med Carl Heinrich von Nostitz (1613-1684), stallmester og kammerjunker i Fyrstedømmet Anhalt.
Heinrich Anselm von Ziegler und Klipphausen (1663-1697): romanforfatter og historiker.
Joachim Sigismund von Ziegler und Klipphausen (1660-1734): kammerherre for August II av Polen-Litauen og grunnlegger av Stift Joachimstein.
Karl Gottlob von Ziegler und Klipphausen (1650-1715): generalløytnant, kammerjunker, oberhauptmann og kommandant på Königstein festning.

1640 – 1814 under kongeriket Danmark-Norge

Gregorius (I.) Ziegler († 1659): leiesoldat og offiser i dansk-norsk tjeneste som kommandant på Halmstad slott og senere major og oberstløytnant ved Tønsbergske regiment under Hannibalfeiden. Falt i strid under Slaget ved Nyborg.
Gregorius (II.) Ziegler († 1700): leiesoldat og offiser i dansk-norsk tjeneste som oberstløytnant, kommandant på Krempe festning og som visekommandant i Glückstadt. Han dro i 1663 til England på ordre fra kong Frederik III av Danmark og Norge for å anholde Christian IV av Danmark og Norges datter, Leonora Christina Ulfeldt. Hun ble anholdt i Dover og brakt i fangenskap tilbake til København hvor hun ble fengslet i Blåtårn de neste 21 årene.^[62]
Christian Adolf Heinrich Ziegler († e. 1706): leiesoldat og offiser i dansk-norsk tjeneste. Deltar i Vilhelmskrigen i Irland under Vilhelm av Oranien mot de katolske Jakobittene og kjemper blant annet i Slaget ved Boyne.
Heinrich Ziegler (1651-1690): underoffiser og fyrverker (1681) ved Akershus slott og festning, senere «Geschworener» ved Kongsberg Sølvverk.
Reinhold Ziegler (1677-1729): offiser i Fortifikasjonsetaten (ingeniørvåpenet)^[63], senere gods-, gårds- og jernverkseier i Oppland og på Hedemarken.
Anne Marie Flor Ziegler (1682-1755): gift med jernverkseier Reinhold Ziegler (1677-1720), datter av premierløytnant og kommandant på Christiansfjeld festning, Jens Olsen (1656-1710) av slekten Flor (slekt).
Johann Heinrich Ziegler (1714-1787): bergmann på Røros tilknyttet Christianus Sextus. Senere bestyrer av Vigs jernverk i Stange og eier av Sakslund gods. Omtales av Johan Falkberget i romanen «Christianus Sextus. Tårnvekteren» fra 1935.
Jens Ziegler (1717-1786): sorenskriver i Søndre Gudbrandsdal, senere kammerråd og eier av Holleby gods i Tune. Hadde under sine studier i København, Ludvig Holberg som sin «Moderator studiotium».^[3]
Caspar Reinhold Ziegler (1719-1799): kaptein i Værdalske kompani.
Birgithe Marie Ziegler (1723-1778): datter av Reinhold Ziegler (1677-1720). Videreførte driften av Lesja Jernverk. Gift med Hans Jenssen Holmboe (1721–1756), mor til fogd Jens Holmboe (1752–1804). Senere gift med jernverkseier Poul Holst Irgens.
Theodore Georg Ziegler (1726-1807): sorenskriver i Lofoten og Vesterålen.
Reinhold Ziegler (1748-1807): jurist, asessor og godseier.
Hermann Heinrich Ziegler (1749-1814): byskriver og kanselliråd i Fredrikshald. Eier av Veden hovedgård.
Jacobine Ziegler (1765-1840): gift med asessor og godseier Reinhold Ziegler (1748-1807)^[3]. Datter av skipsreder Niels Carlsen (1734-1809).^[64] Måtte under den svensk-norske krigen i 1814 beverte svenske offiserer på Veden hovedgård, inkludert daværende kronprins Karl III Johan av huset Bernadotte.
Caspar Johan Ziegler (1765-1803): kaptein i Aggershusiske Brigade.
Jens Ziegler von Leth (1780-1816): kaptein og ridder av Dannebrog. Sønn av Christian von Leth (1739-1803), borgermester i Fredrikshald og Marie Margrethe Ziegler (1752-1820).
Jacob Ziegler (1788-1836): kaptein i Aggershusiske Brigade og sjef for Ekerske kompani.^[63]
Jens Gregorius Ziegler (1790-1860): ridder av Dannebrog og leiesoldat i krigstjeneste for Det første franske keiserdømme, senere offiser i både Habsburgmonarkiet og i Det osmanske rike.
Lars Ziegler Broch (1791-1838): premierløytnant og overtollbetjent. Far til Lars Marius Bing Broch (1826-1882), oberst og kommandant på Fredriksten festning. Tilhørte slekten Broch.

1814 – 1905 under unionen mellom Sverige og Norge

Ulrich Reinhold Ziegler (1791-1854): oberstløytnant, sjef for Ringebuske Kompani og adjutant for Stattholderen i Norge, Prins Christian August av huset Slesvig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg.
Hermann Theodore Ziegler (1824-1897): deltok som frivillig under Første slesvigske krig på dansk side mot Kongeriket Preussen, såret i høyre kne av granat, medalje i 1876. Senere Bergmester i Froland.
Gregorius Ziegler: utvandret til Amerika. Deltok i Den amerikanske borgerkrigen på Unionens side, og falt i strid.
Mads Henrik Bjerregaard Ziegler (1822–1905): eksam. juris 1848, deretter dommerfullmektig i Nordre Jarlsberg til han 3.10.1854 ble beskikket til lensmann i Skoger. Arbeidet fra 1865 som kopist i Kirkedepartementet.
Henrik Anker Bjerregaard Ziegler (1831-1875): utvandret til Amerika. Deltok i Den amerikanske borgerkrigen på Unionens side. Ble kaptein i 15th Wisconsin Volunteer Infantry.
Reinhold Ziegler (1839-1918): oberstløytnant, sjef for Söndmöre Landstormsbataljon og arkeolog. Ble anbefalt til Krigsskolen av daværende Kronprins Karl IV av huset Bernadotte. Kronprinsen tok ham på skulderen og sa: «Du er kadet fra idag. Gaa hjem og hils din moder fra kronprindsen!».^[48]

1905 – under kongeriket Norge

Fredrik Ziegler Kavli (1878-1930): arkitekt. Tilhørte slekten Kavli, som startet konsernet med samme navn.
Harald Ulrik Reinhold Ziegler (1882-1967): kaptein i Nordenfjeldske feltartilleribataljon og senere fylkesrevisor.
Ulrik Herman Gregorius Ziegler (1883-1971): kaptein i Nordenfjeldske infanteriregiment og senere baneinspektør og distriktssjef ved Norges Statsbaner. Deltok i kampene i Hallingdal som militær og jernbanemann under angrepet på Norge i 1940.
Ulrik Reinholdt Ziegler (1915-1999): brannsjef i Kristiansand fra 1957 til 1982. Deltok som fenrik i slaget ved Dombås under angrepet på Norge i 1940.
Hans Kristian Ziegler (1915-1989): billedkunstner og utstillingsleder for Riksgalleriet. Var assistent for Hugo Lous Mohr under utsmykningen av Oslo domkirke.^[52]
Hans Ole Ziegler (1948-): rådmann i Grimstad fra 1991 til 2009.

Utvalgte portrettbilder rediger

Christoph Ziegler
(† 1517)
Caspar Ziegler
(† 1547)
Bernhard Ziegler
(1496-1552)
Katharina von Ziegler
(† 1588)
Wolfgang von Ziegler
(1542-1621)
Christof von Ziegler
(1549-1583)
Fru Ziegler av Radmeritz
(† 1666)
Barbara Elisabeth von Ziegler und Klipphausen
(† 1692)
Heinrich Anselm von Ziegler und Klipphausen
(1663-1697)
Karl Gottlob von Ziegler und Klipphausen
(1650-1715)
Joachim Sigismund von Ziegler und Klipphausen
(1660-1734)
Gregorius (I.) Ziegler
(† 1659)
Gregorius (II.) Ziegler
(† 1700)
Reinhold Ziegler
(1677-1729)
Anne Marie Flor Ziegler
(1682-1755)
Henrik Anker Bjerregaard Ziegler
(1831-1875)
Reinhold Ziegler
(1839-1918)
Harald Ulrik Reinhold Ziegler
(1882-1967)
Ulrik Herman Gregorius Ziegler
(1883-1971)
Hans Kristian Ziegler
(1915-1989)
Ulrik Reinholdt Ziegler
(1915-1999)

Litteratur rediger

Dansk og norsk litteratur

Ager, Waldemar (1916). Oberst Heg og hans gutter. Eau Claire, Wisconsin: Fremad Pub. Co.
Amdam, Per (1961). Romsdalsmuseet og dets skaper gjennom 50 år.» Romsdalsmuseets Årbok 1961.
Amundsen, O. Delphin (1943). Slektene Bay i Norge. Oslo: Grøndahl.
Barstad, H. J. (1905). Norges Landforsvar 1604—1643. (Med 2 Karter og 4 Plancher). Christiania: I Kommission hos Jacob Dybwad.
Barstad, H.J. (1928). Om nordmænds deltagelse i det danske hjelpekorps i Irland og Flandern 1689-1697. I kommisjon hos Dybwad.
Bjelke, J. (1890). Generallieutenant Jorgen Bjelkes Selvbiografi, Udgiven For Forste Gang. København: P.G. Philipsen.
Brammer, Gerhard (1908). Livgarden 1658-1908. København: Vilhelm Trydes forlag.
Brünnich, Morten Thrane (1980). Kongsberg Sölvbergverk i Norge. Sølvverksmuseets venner.
Buslett, Ole A. (1894). Det Femtende Regiment, Wisconsin Frivillige. Decorah, Iowa.
Cappelen, Hans (1969). Norske slektsvåpen. Oslo: Den Norske Våpenring. s. 233.
Dahl, N.A. (1916). Aas herred. Grøndahl.
Eidsaune, Thor Helge. Malm og menn under 1700-tallet. Rana historielag.
Eliassen, Sven G. (Sven Gøran] (1997). Herregårder i Østfold. Valdisholm forl. ISBN 8274120493.
Harbou, H. W., Tuxen, A. P. og With, C. L. (1899). Bidrag til den store nordiske Krigs Historie: Kong Frederik IV's første Kamp om Sønderjylland : Krigen 1700. København: 1899.
Hirsch, J.C.W. og Hirsch, K. Fortegnelse over danske og norske officerer m. fl. fra 1648 til 1814. København: Det Kongelige Biblioteks håndskriftafd. s. 34-94, Zi.
Jahn, Jens Harald Fibiger (1840). De danske Auxiliairtropper. København.
Lange, Christian C. A. (1861). Norske rigs-registranter tildeels i uddrag. Udgivne efter offentlig foranstaltning. Christiania: Brögger & Christie's bogtrykkerie.
Munthe, C.O. (1901). Hannibalsfejden 1644-1645. Kristiania: Grøndahl.
Ovenstad, Olai (1948). Militærbiografier: den norske hærs officerer fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814. Norsk Slektshistorisk Forening.
Parelius, Nils (1912-1995) (1954). Oberstløytnant Reinhold Ziegler: 1839-1918 : et minneskrift. Molde: Romsdal sogelag.
Rockstroh, K.C. Nogle samtidige Optegnelser angaaende Corfitz Ulfeldts «Henrettelse» og Leonora Christines Indsættelse i Blaa Taarn 1663. København.
Schjølberg, Jacob T. (1988). Telemark infanteriregiment nr 3. Fabritius. ISBN 8290545096.
Selskab for Staden København Historie (1923). Historiske meddelelser om København. København: Københavns Kommune.
Tychsen, V. E. (1884). Fortifikations-Etaterne og Ingenieurkorpset 1684-1884. København: Hoffensberg & Traps Etabh Kbhvn.
Wegener, Caspar Frederik (1882). Aarsberetninger Fra Det Kongelige Geheimearchiv: Relationer til K. Christian den femte fra den Danske envoye i Moskov Hildebrand von Horrn November 1682-Juni 1684. København.
Ziegler, Ulrik H. G (1958). Slekten Ziegler i Norge : Reinhold Ziegler og hans etterkommere i Lesja : Sorenskriver Jens Zieglers etterkommere. Hønefoss.
Østby, Leif (1986). Norsk kunstnerleksikon : bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. B. 4 : Sp-Å. Oslo: Universitetsforl. s. 531.
Statholderskabets Extraktprotokol af Supplicationer og Resolutioner 1642-1650. B. 2 : 1647-1650. Christiania: Riksarkivet. 1906. s. 149-156.
Norsk biografisk leksikon. Aschehoug forlag. 1921.
Norge i 1743. Bd. 2 (innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli, Akershus stift, Hedmark, Oppland). Solum. 2004.

Tysk, nederlandsk og engelsk litteratur

Adam, Melchior (1615). Vitae Germanorum philosophorum. Frankfurt am Main: Zimmermann und Gerlach. s. 140. Arkivert fra originalen 5. april 2013. Besøkt 17. juni 2018.
Amman, Jost (1568). Eygentliche Beschreibung Aller Stände auff Erden. Frankfurt am Main.
Benseler, Gustav Eduard (1843). Geschichte Freibergs und seines Bergbaues.
Bergmann, Jan (2010). Kliphausen heis ich, in Gotes Hant ste ich, wer mich hast, der meidi mich.“ – Zur Geschichte und Genealogie der Herren und Freiherren von Ziegler und Klipphausen. Archiv für Familiengeschichtsforschung. s. 4-10, s. 89–96, s. 123–130.
Bergmann, Jan (2011). Laterensis – Ein Kurzporträt des Hebraisten, Theologen und fast vergessenen Reformators Bernhard Ziegler (1496–1552). Archiv für Familiengeschichtsforschung. s. 61-66.
Blochmann, Ernst (1837). Sachsens Kirchen-Galerie. 1, Die Inspectionen: Dresden, Meissen und St. Afra. Dresden: Schmidt.
Donath, Matthias (2005). Die Grabmonumente im Dom zu Meißen. Leipzig: Leipziger Uni-Vlg.
Götz, Christian Jacob (2017). Beyträge zum Groschen-Cabinet nach Anleitung der Hinterlaßnen Sammlung Deutscher Münzen des Königlich Sächsischen Finanz-Secretair Christoph Friedrich Pohl. Forgotten Books.
Hasselager, Snorrason and Henriksen (1921). Danish Uniforms, Colours and Standards, 1675-79.
Hausen, Christian August (1728). Gloriosa Electorum Ducum Saxoniae Busta. Staatliche Bibliothek Regensburg: Zimmermann und Gerlach.
Kinne, Hermann (2014). Germania Sacra: Die Bistümer der Kirchenprovinz Magdeburg. Das (exemte) Bistum Meißen 1. Das Kollegiatstift St. Petri zu Bautzen von der Gründung bis 1569. De Gruyter Akademie Forschung.
Kreysig, Georg Christoph; Francke, Heinrich Gottlieb (1756). Historie derer Chur- und Fürstlichen Sächsischen Lande. Richter.
Kroonen, Guus (2013). Etymological Dictionary of Proto-Germanic. Boston: Brill.
Leisering, Eckhart (2006). Die Wettiner und ihre Herrschaftsgebiete 1349-1382: Landesherrschaft zwischen Vormundschaft, gemeinschaftlicher Herrschaft und Teilung. Sächsisches Staatsarchiv/Mitteldeutscher Verlag Halle.
Nummedal, Tara E. (2001). Alchemical Reproduction and the Career of Anna Maria Zieglerin.
Poenicke, Gustav Adolf (1861). Album der Rittergüter und Schlösser im Königreiche Sachsen. Leipzig: Sturm und Koppe von August Dennhardt.
Pokorny, Julius (1959). Indogermanisches etymologisches Wörterbuch. Bern, München: Francke Verlag. s. 1013.
Siebmacher, Johann (1989). New Wappenbuch eingescannt aus: Horst Appuhn (Hrsg.), Johann Siebmachers Wappenbuch. Die bibliophilen Taschenbücher 538, 2. verb. Aufl Meißner Blatt. Dortmund. s. 161.
Smith, William (1890). A Dictionary of Greek and Roman Antiquities. London: William Wayte. G. E. Marindin.
Tenzel, Wilhelm Ernst (1737). Vorstellung oder Kurtze Beschreibung des Hochadeligen uhralten Geschlechts derer von Ziegler und Kliphausen.
Uechtritz, August Wilhelm Bernhard (1792). Diplomatische Nachrichten adelicher Familien, als derer ... betreffend - 3: V. Brandenstein. v. Braxein. v. Burgsdorff. v. Carlowitz. v. Carlsburg. v. Derschau. v. Einsiedel. v. Felgenhauer. v. Hartmann. v. der Heyden. Grf. v. Hohenthal. v. Kiesewetter. Edler v. der Planitz. Reichbrod v. Schrenckendorff. v. Salza u. Lichtenau. v. Schierbrand. v. Schönberg. v. Seebach. v. Seyffertitz. v. Witzleben. v. Zanthier. v. Ziegler und Kliphaußen. Leipzig.
Volkmar, Christoph (2008). Reform statt Reformation: die Kirchenpolitik Herzog Georgs von Sachsen, 1488-1525. Mohr Siebeck. s. 218.
Volkmar, Christoph (2017). Catholic Reform in the Age of Luther: Duke George of Saxony and the Church, 1488-1525 (Studies in Medieval and Reformation Traditions, Band 209). Studies in Medieval and Reform.
von Boetticher, Walter (1919). Geschichte des Oberlausitzischen Adels und seiner Güter 1635–1815. Görlitz. s. 181-208.
von Feilitzsch, Heinrich Erwin Ferdinand (1896). Zur Familiengeschichte des Deutschen insonderheit des Meissnischen Adels von 1570 bis ca. 1820. Leipzig. s. 368.
Vries, Oebele (1999). De Heeren van den Raede. Biografieën en groepsportret van de raadsheren van het Hof van Friesland, 1499–1811. Hilversum.
Zipplies, Helmut (1983). Ortsnamenänderungen in Ostpreußen. Eine Sammlung nach dem Gebietsstand vom 31.12.1937. Hamburg: VfFOW. s. 37.
Zwischen Strohmberg, Czorneboh und Kottmar (Werte unserer Heimat. Band 24). Berlin: Akademie Verlag. 1974. s. 102.
Digitalisat Deutsche Adelsgenossenschaft (Utg.): Jahrbuch des Deutschen Adels, bind 3. Verlag von W. T. Bruer. 1899. s. 973.
Gothaisches Genealogisches Taschenbuch (Stammreihe und ältere Genealogie). 1930.

Referanser rediger

^ ^a ^b ^c Digitalisat Deutsche Adelsgenossenschaft (Utg.): Jahrbuch des Deutschen Adels, bind 3. Verlag von W. T. Bruer. 1899. s. 973.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l Hirsch, J.C.W. og Hirsch, K. Fortegnelse over danske og norske officerer m. fl. fra 1648 til 1814. København: Det Kongelige Biblioteks håndskriftafd. s. 34-94, Zi.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ ^o ^p ^q ^r ^s ^t ^u ^v ^w ^x ^y ^z ^æ ^ø ^å ^aa ^ab ^ac ^ad ^ae ^af ^ag ^ah ^ai ^aj ^ak ^al ^am ^an ^ao ^ap ^aq ^ar ^as ^at ^au ^av ^aw ^ax ^ay ^az Ziegler, Ulrik H. G (1958). Slekten Ziegler i Norge : Reinhold Ziegler og hans etterkommere i Lesja : Sorenskriver Jens Zieglers etterkommere. Hønefoss.
^ ^a ^b Munthe, C.O. (1901). Hannibalsfejden 1644-1645. Kristiania: Grøndahl. s. 231.
^ ^a ^b Amman, Jost (1568). Eygentliche Beschreibung Aller Stände auff Erden. Frankfurt am Main.
^ ^a ^b Kroonen, Guus (2013). Etymological Dictionary of Proto-Germanic. Boston: Brill.
^ ^a ^b Pokorny, Julius (1959). Indogermanisches etymologisches Wörterbuch. Bern, München: Francke Verlag. s. 1013.
^ Smith, William (1890). A Dictionary of Greek and Roman Antiquities. London: William Wayte. G. E. Marindin.
^ ^a ^b Codex diplomaticus Saxoniae regiae II 4, Nr. 198
^ ^a ^b Leisering, Eckhart (2006). Die Wettiner und ihre Herrschaftsgebiete 1349-1382: Landesherrschaft zwischen Vormundschaft, gemeinschaftlicher Herrschaft und Teilung. Sächsisches Staatsarchiv/Mitteldeutscher Verlag Halle.
^ ^a ^b ^c ^d Poenicke, Gustav Adolf (1861). Album der Rittergüter und Schlösser im Königreiche Sachsen. Leipzig: Sturm und Koppe von August Dennhardt.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Donath, Matthias (2005). Die Grabmonumente im Dom zu Meißen. Leipzig: Leipziger Uni-Vlg.
^ Uechtritz, August Wilhelm Bernhard (1792). Diplomatische Nachrichten adelicher Familien, als derer ... betreffend - 3: V. Brandenstein. v. Braxein. v. Burgsdorff. v. Carlowitz. v. Carlsburg. v. Derschau. v. Einsiedel. v. Felgenhauer. v. Hartmann. v. der Heyden. Grf. v. Hohenthal. v. Kiesewetter. Edler v. der Planitz. Reichbrod v. Schrenckendorff. v. Salza u. Lichtenau. v. Schierbrand. v. Schönberg. v. Seebach. v. Seyffertitz. v. Witzleben. v. Zanthier. v. Ziegler und Kliphaußen. Leipzig.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Kreysig, Georg Christoph; Francke, Heinrich Gottlieb (1756). Historie derer Chur- und Fürstlichen Sächsischen Lande. Richter.
^ Götz, Christian Jacob (2017). Beyträge zum Groschen-Cabinet nach Anleitung der Hinterlaßnen Sammlung Deutscher Münzen des Königlich Sächsischen Finanz-Secretair Christoph Friedrich Pohl. Forgotten Books.
^ Benseler, Gustav Eduard (1843). Geschichte Freibergs und seines Bergbaues.
^ ^a ^b ^c ^d ^e Volkmar, Christoph (2017). Catholic Reform in the Age of Luther: Duke George of Saxony and the Church, 1488-1525 (Studies in Medieval and Reformation Traditions, Band 209). Studies in Medieval and Reform.
^ Dominica reminiscere var andre søndag i fasten.
^ «Gestrenge und Vest» er de eldste tyske æresordene for riddere.
^ 1517 · ETTER · KRISTI · FØDSEL · MANDAGEN · ETTER · ANDRE SØNDAG I FASTEN · ER · AVGÅTT VED DØDEN · DEN · STRENGE · OG · MODIGE · CHRISTOPH · ZIEGLER · AV · GAUERNITZ · SATT SOM · HØVEDSMANN · TIL · MEISSEN · VED · GUDS · NÅDE
^ MARIA · HJELP
^ ANNA · JESUS
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k Vries, Oebele (1999). De Heeren van den Raede. Biografieën en groepsportret van de raadsheren van het Hof van Friesland, 1499–1811. Hilversum.
^ Blochmann, Ernst (1837). Sachsens Kirchen-Galerie. 1, Die Inspectionen: Dresden, Meissen und St. Afra. Dresden: Schmidt.
^ ^a ^b Kinne, Hermann (2014). Germania Sacra: Die Bistümer der Kirchenprovinz Magdeburg. Das (exemte) Bistum Meißen 1. Das Kollegiatstift St. Petri zu Bautzen von der Gründung bis 1569. De Gruyter Akademie Forschung.
^ Adam, Melchior (1615). Vitae Germanorum philosophorum. Frankfurt am Main: Zimmermann und Gerlach. s. 140. Arkivert fra originalen 5. april 2013. Besøkt 17. juni 2018.
^ «Hvem var egentlig Martin Luther?». Den norske kirke. 7. mai 2018. Besøkt 16. juni 2018.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l Nummedal, Tara E. (2001). Alchemical Reproduction and the Career of Anna Maria Zieglerin.
^ ^a ^b ^c ^d ^e Bjelke, J. (1890). Generallieutenant Jorgen Bjelkes Selvbiografi, Udgiven For Forste Gang. København: P.G. Philipsen.
^ Barstad, H. J. (1905). Norges Landforsvar 1604—1643. (Med 2 Karter og 4 Plancher). Christiania: I Kommission hos Jacob Dybwad.
^ Lange, Christian C. A. (1861). Norske rigs-registranter tildeels i uddrag. Udgivne efter offentlig foranstaltning. Christiania: Brögger & Christie's bogtrykkerie.
^ ^a ^b Schjølberg, Jacob T. (1988). Telemark infanteriregiment nr 3. Fabritius. ISBN 8290545096.
^ Amundsen, O. Delphin (1943). Slektene Bay i Norge. Oslo: Grøndahl.
^ ^a ^b Selskab for Staden København Historie (1923). Historiske meddelelser om København. København: Københavns Kommune.
^ ^a ^b ^c ^d ^e Brammer, Gerhard (1908). Livgarden 1658-1908. København: Vilhelm Trydes forlag.
^ ^a ^b Hasselager, Snorrason and Henriksen (1921). Danish Uniforms, Colours and Standards, 1675-79.
^ Harbou, H. W., Tuxen, A. P. og With, C. L. (1899). Bidrag til den store nordiske Krigs Historie: Kong Frederik IV's første Kamp om Sønderjylland : Krigen 1700. København: 1899.
^ ^a ^b ^c Barstad, H.J. (1928). Om nordmænds deltagelse i det danske hjelpekorps i Irland og Flandern 1689-1697. I kommisjon hos Dybwad.
^ ^a ^b ^c ^d ^e Jahn, Jens Harald Fibiger (1840). De danske Auxiliairtropper. København.
^ Berg, Bjørn Ivar (1998). Kilder til fyrsettingen. Norsk bergverksmuseum.
^ Brünnich, Morten Thrane (1980). Kongsberg Sölvbergverk i Norge. Sølvverksmuseets venner.
^ Tychsen, V. E. (1884). Fortifikations-Etaterne og Ingenieurkorpset 1684-1884. København: Hoffensberg & Traps Etabh Kbhvn.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ ^o ^p ^q ^r ^s ^t Eliassen, Sven G. (Sven Gøran] (1997). Herregårder i Østfold. Valdisholm forl. ISBN 8274120493.
^ Norge i 1743. Bd. 2 (innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli, Akershus stift, Hedmark, Oppland). Solum. 2004.
^ Bjerke, Gunnar (1975). Gården Tofte i Gudbrandsdalen under Dovrefjell. Forf., Bogstadv.46 A, Oslo 3. ISBN 8299037905.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Eidsaune, Thor Helge. Malm og menn under 1700-tallet. Rana historielag.
^ «Norges kirker: Tune Kirke». Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter. Besøkt 18. august 2018.
^ ^a ^b ^c Parelius, Nils (1912-1995) (1954). Oberstløytnant Reinhold Ziegler: 1839-1918 : et minneskrift. Molde: Romsdal sogelag.
^ Elseth, Egil (1998). Hans Nielsen Hauge. Gyldendal Tiden. ISBN 8247802805.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Ager, Waldemar (1916). Oberst Heg og hans gutter. Eau Claire, Wisconsin: Fremad Pub. Co.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Buslett, Ole A. (1894). Det Femtende Regiment, Wisconsin Frivillige. Decorah, Iowa.
^ ^a ^b Østby, Leif (1986). Norsk kunstnerleksikon : bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. B. 4 : Sp-Å. Oslo: Universitetsforl. s. 531.
^ «Takmaleriene i Oslo domkirke». Den norske kirke. Besøkt 1. juli 2018.
^ «Lov om personnavn (navneloven) - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 5. januar 2019.
^ «Statistisk sentralbyrå: Navn». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 5. januar 2019.
^ Siebmacher, Johann (1989). 'New Wappenbuch eingescannt aus: Horst Appuhn (Hrsg.), Johann Siebmachers Wappenbuch. Die bibliophilen Taschenbücher 538, 2. verb. Aufl Meißner Blatt. Dortmund. s. 161.
^ Cappelen, Hans (1969). Norske slektsvåpen. Oslo: Den Norske Våpenring. s. 233.
^ Zwischen Strohmberg, Czorneboh und Kottmar (Werte unserer Heimat. Band 24). Berlin: Akademie Verlag. 1974. s. 102.
^ Zipplies, Helmut (1983). Ortsnamenänderungen in Ostpreußen. Eine Sammlung nach dem Gebietsstand vom 31.12.1937. Hamburg: VfFOW. s. 37.
^ ^a ^b Amdam, Per (1961). Romsdalsmuseet og dets skaper gjennom 50 år.» Romsdalsmuseets Årbok 1961.
^ Volkmar, Christoph (2008). Reform statt Reformation: die Kirchenpolitik Herzog Georgs von Sachsen, 1488-1525. Mohr Siebeck. s. 218.
^ K.C. Rockstroh: Nogle samtidige Optegnelser angaaende Corfitz Ulfeldts «Henrettelse» og Leonora Christines Indsættelse i Blaa Taarn 1663, logg 28. Juli 1663, København.
^ ^a ^b Ovenstad, Olai (1948). Militærbiografier: den norske hærs officerer fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814. Norsk Slektshistorisk Forening.
^ Norsk biografisk leksikon. Aschehoug forlag. 1921.

[JahrbuchDeutschenAdel1899-1] Digitalisat Deutsche Adelsgenossenschaft (Utg.): Jahrbuch des Deutschen Adels, bind 3. Verlag von W. T. Bruer. 1899. s. 973.

[hirsch-2] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l Hirsch, J.C.W. og Hirsch, K. Fortegnelse over danske og norske officerer m. fl. fra 1648 til 1814. København: Det Kongelige Biblioteks håndskriftafd. s. 34-94, Zi.

[slektenziegler-3] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ ^o ^p ^q ^r ^s ^t ^u ^v ^w ^x ^y ^z ^æ ^ø ^å ^aa ^ab ^ac ^ad ^ae ^af ^ag ^ah ^ai ^aj ^ak ^al ^am ^an ^ao ^ap ^aq ^ar ^as ^at ^au ^av ^aw ^ax ^ay ^az Ziegler, Ulrik H. G (1958). Slekten Ziegler i Norge : Reinhold Ziegler og hans etterkommere i Lesja : Sorenskriver Jens Zieglers etterkommere. Hønefoss.

[urn.nb.no-4] Munthe, C.O. (1901). Hannibalsfejden 1644-1645. Kristiania: Grøndahl. s. 231.

[AmmanStände-5] Amman, Jost (1568). Eygentliche Beschreibung Aller Stände auff Erden. Frankfurt am Main.

[ReferenceA-6] Kroonen, Guus (2013). Etymological Dictionary of Proto-Germanic. Boston: Brill.

[archive.org-7] Pokorny, Julius (1959). Indogermanisches etymologisches Wörterbuch. Bern, München: Francke Verlag. s. 1013.

[8] Smith, William (1890). A Dictionary of Greek and Roman Antiquities. London: William Wayte. G. E. Marindin.

[Codex-9] Codex diplomaticus Saxoniae regiae II 4, Nr. 198

[LeiseringWettiner-10] Leisering, Eckhart (2006). Die Wettiner und ihre Herrschaftsgebiete 1349-1382: Landesherrschaft zwischen Vormundschaft, gemeinschaftlicher Herrschaft und Teilung. Sächsisches Staatsarchiv/Mitteldeutscher Verlag Halle.

[PoenickeRitterguter-11] Poenicke, Gustav Adolf (1861). Album der Rittergüter und Schlösser im Königreiche Sachsen. Leipzig: Sturm und Koppe von August Dennhardt.

[DonathGrabmonumente-12] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Donath, Matthias (2005). Die Grabmonumente im Dom zu Meißen. Leipzig: Leipziger Uni-Vlg.

[13] Uechtritz, August Wilhelm Bernhard (1792). Diplomatische Nachrichten adelicher Familien, als derer ... betreffend - 3: V. Brandenstein. v. Braxein. v. Burgsdorff. v. Carlowitz. v. Carlsburg. v. Derschau. v. Einsiedel. v. Felgenhauer. v. Hartmann. v. der Heyden. Grf. v. Hohenthal. v. Kiesewetter. Edler v. der Planitz. Reichbrod v. Schrenckendorff. v. Salza u. Lichtenau. v. Schierbrand. v. Schönberg. v. Seebach. v. Seyffertitz. v. Witzleben. v. Zanthier. v. Ziegler und Kliphaußen. Leipzig.

[KreysigChur-14] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Kreysig, Georg Christoph; Francke, Heinrich Gottlieb (1756). Historie derer Chur- und Fürstlichen Sächsischen Lande. Richter.

[15] Götz, Christian Jacob (2017). Beyträge zum Groschen-Cabinet nach Anleitung der Hinterlaßnen Sammlung Deutscher Münzen des Königlich Sächsischen Finanz-Secretair Christoph Friedrich Pohl. Forgotten Books.

[16] Benseler, Gustav Eduard (1843). Geschichte Freibergs und seines Bergbaues.

[VolkmarCatholicReform-17] Volkmar, Christoph (2017). Catholic Reform in the Age of Luther: Duke George of Saxony and the Church, 1488-1525 (Studies in Medieval and Reformation Traditions, Band 209). Studies in Medieval and Reform.

[18] Dominica reminiscere var andre søndag i fasten.

[19] «Gestrenge und Vest» er de eldste tyske æresordene for riddere.

[20] 1517 · ETTER · KRISTI · FØDSEL · MANDAGEN · ETTER · ANDRE SØNDAG I FASTEN · ER · AVGÅTT VED DØDEN · DEN · STRENGE · OG · MODIGE · CHRISTOPH · ZIEGLER · AV · GAUERNITZ · SATT SOM · HØVEDSMANN · TIL · MEISSEN · VED · GUDS · NÅDE

[21] MARIA · HJELP

[22] ANNA · JESUS

[VriesDeHeeren-23] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k Vries, Oebele (1999). De Heeren van den Raede. Biografieën en groepsportret van de raadsheren van het Hof van Friesland, 1499–1811. Hilversum.

[24] Blochmann, Ernst (1837). Sachsens Kirchen-Galerie. 1, Die Inspectionen: Dresden, Meissen und St. Afra. Dresden: Schmidt.

[KinneGermaniaSacra-25] Kinne, Hermann (2014). Germania Sacra: Die Bistümer der Kirchenprovinz Magdeburg. Das (exemte) Bistum Meißen 1. Das Kollegiatstift St. Petri zu Bautzen von der Gründung bis 1569. De Gruyter Akademie Forschung.

[26] Adam, Melchior (1615). Vitae Germanorum philosophorum. Frankfurt am Main: Zimmermann und Gerlach. s. 140. Arkivert fra originalen 5. april 2013. Besøkt 17. juni 2018.

[27] «Hvem var egentlig Martin Luther?». Den norske kirke. 7. mai 2018. Besøkt 16. juni 2018.

[NummedalAlchemical-28] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l Nummedal, Tara E. (2001). Alchemical Reproduction and the Career of Anna Maria Zieglerin.

[BjelkeSelvbio-29] Bjelke, J. (1890). Generallieutenant Jorgen Bjelkes Selvbiografi, Udgiven For Forste Gang. København: P.G. Philipsen.

[30] Barstad, H. J. (1905). Norges Landforsvar 1604—1643. (Med 2 Karter og 4 Plancher). Christiania: I Kommission hos Jacob Dybwad.

[31] Lange, Christian C. A. (1861). Norske rigs-registranter tildeels i uddrag. Udgivne efter offentlig foranstaltning. Christiania: Brögger & Christie's bogtrykkerie.

[SchjølbergTelemark-32] Schjølberg, Jacob T. (1988). Telemark infanteriregiment nr 3. Fabritius. ISBN 8290545096.

[33] Amundsen, O. Delphin (1943). Slektene Bay i Norge. Oslo: Grøndahl.

[SelskabKøbenhavn-34] Selskab for Staden København Historie (1923). Historiske meddelelser om København. København: Københavns Kommune.

[BrammerLivgarden-35] Brammer, Gerhard (1908). Livgarden 1658-1908. København: Vilhelm Trydes forlag.

[HasselagerUniforms-36] Hasselager, Snorrason and Henriksen (1921). Danish Uniforms, Colours and Standards, 1675-79.

[37] Harbou, H. W., Tuxen, A. P. og With, C. L. (1899). Bidrag til den store nordiske Krigs Historie: Kong Frederik IV's første Kamp om Sønderjylland : Krigen 1700. København: 1899.

[BarstadHjelpekorps-38] Barstad, H.J. (1928). Om nordmænds deltagelse i det danske hjelpekorps i Irland og Flandern 1689-1697. I kommisjon hos Dybwad.

[JahnAuxiliair-39] Jahn, Jens Harald Fibiger (1840). De danske Auxiliairtropper. København.

[40] Berg, Bjørn Ivar (1998). Kilder til fyrsettingen. Norsk bergverksmuseum.

[41] Brünnich, Morten Thrane (1980). Kongsberg Sölvbergverk i Norge. Sølvverksmuseets venner.

[42] Tychsen, V. E. (1884). Fortifikations-Etaterne og Ingenieurkorpset 1684-1884. København: Hoffensberg & Traps Etabh Kbhvn.

[HerregårderØstfold-43] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m ⁿ ^o ^p ^q ^r ^s ^t Eliassen, Sven G. (Sven Gøran] (1997). Herregårder i Østfold. Valdisholm forl. ISBN 8274120493.

[44] Norge i 1743. Bd. 2 (innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli, Akershus stift, Hedmark, Oppland). Solum. 2004.

[45] Bjerke, Gunnar (1975). Gården Tofte i Gudbrandsdalen under Dovrefjell. Forf., Bogstadv.46 A, Oslo 3. ISBN 8299037905.

[Malm&Menn-46] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Eidsaune, Thor Helge. Malm og menn under 1700-tallet. Rana historielag.

[47] «Norges kirker: Tune Kirke». Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter. Besøkt 18. august 2018.

[PareliusMinneskrift-48] Parelius, Nils (1912-1995) (1954). Oberstløytnant Reinhold Ziegler: 1839-1918 : et minneskrift. Molde: Romsdal sogelag.

[49] Elseth, Egil (1998). Hans Nielsen Hauge. Gyldendal Tiden. ISBN 8247802805.

[AgerOberstHeg-50] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Ager, Waldemar (1916). Oberst Heg og hans gutter. Eau Claire, Wisconsin: Fremad Pub. Co.

[BuslettWisconsinFrivillige-51] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Buslett, Ole A. (1894). Det Femtende Regiment, Wisconsin Frivillige. Decorah, Iowa.

[ØstbyKunstnerleksikon-52] Østby, Leif (1986). Norsk kunstnerleksikon : bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. B. 4 : Sp-Å. Oslo: Universitetsforl. s. 531.

[53] «Takmaleriene i Oslo domkirke». Den norske kirke. Besøkt 1. juli 2018.

[54] «Lov om personnavn (navneloven) - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 5. januar 2019.

[55] «Statistisk sentralbyrå: Navn». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 5. januar 2019.

[56] Siebmacher, Johann (1989). 'New Wappenbuch eingescannt aus: Horst Appuhn (Hrsg.), Johann Siebmachers Wappenbuch. Die bibliophilen Taschenbücher 538, 2. verb. Aufl Meißner Blatt. Dortmund. s. 161.

[57] Cappelen, Hans (1969). Norske slektsvåpen. Oslo: Den Norske Våpenring. s. 233.

[58] Zwischen Strohmberg, Czorneboh und Kottmar (Werte unserer Heimat. Band 24). Berlin: Akademie Verlag. 1974. s. 102.

[59] Zipplies, Helmut (1983). Ortsnamenänderungen in Ostpreußen. Eine Sammlung nach dem Gebietsstand vom 31.12.1937. Hamburg: VfFOW. s. 37.

[AmdamRomsdalsmuseet-60] Amdam, Per (1961). Romsdalsmuseet og dets skaper gjennom 50 år.» Romsdalsmuseets Årbok 1961.

[61] Volkmar, Christoph (2008). Reform statt Reformation: die Kirchenpolitik Herzog Georgs von Sachsen, 1488-1525. Mohr Siebeck. s. 218.

[62] K.C. Rockstroh: Nogle samtidige Optegnelser angaaende Corfitz Ulfeldts «Henrettelse» og Leonora Christines Indsættelse i Blaa Taarn 1663, logg 28. Juli 1663, København.

[OvenstadMilitærbiografier-63] Ovenstad, Olai (1948). Militærbiografier: den norske hærs officerer fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814. Norsk Slektshistorisk Forening.

[64] Norsk biografisk leksikon. Aschehoug forlag. 1921.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]

[33]

[34]

[35]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

[47]

[48]

[49]

[50]

[51]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

[57]

[58]

[59]

[60]

[61]

[62]

[63]

[64]

Ziegler
Slektens stamvåpen fra 1416
Etymologi		Ziegler (Tysk): «teglbrenner»
Områder		Liste Meißen Sachsen Danmark-Norge Preussen Østerrike-Ungarn
Navneformer		Liste Ziegler Zcigler Ziglero Ziigler Cigler Sigler Laterensis (latin)
Opphav		Dresden, markgrevskapet Meißen
Stiftet		1300-tallet
Stamfar		Wigand Ziegler († 1348), rådsherre i Dresden
Titler		Liste Herre (1324) Ridder (ca. 1400) Friherre (1840) Baron (1883)
Tiltaleform		Liste / Euer Hochwohlgeboren (Deres høyvelbårne)
Tilknyttede slekter		Liste von Gersdorff von Maltitz og Miltitz von Nostitz Flor Irgens Holmboe Klüwer
Tradisjoner		Protestantisme, bergverksindustri og krigføring
Religion		evangelisk-luthersk
Etnisitet		Tysk
Grener		Liste Oberlausitzske linje Prøyssisk-schlesiske linje Dansk-norske linje