Frislandene

Friserne bor i det nederlandske distriktet Friesland og i de tyske områdene Øst-Friesland (i Niedersachsen) og Nordfrisland (i Schleswig-Holstein).[1][2][3] I Nederland og Schleswig-Holstein oppfattes friserne som mindretall på like fot med sorberne i Øst-Tyskland og danskene i Schleswig-Holstein. Omtrent 400 000 mennesker snakker i dag frisisk. Det siste tallet på antall talere av nordfrisisk stammer fra 1976, da det ble anslått til cirka 10 000 mennesker.

Innhold

HistorieRediger

Friserne er et germansk folk som er nær i slekt med angelsaksere. Frisere er et typisk marskfolk, som siden oldtiden har vært i uavbrutt kamp mot havet. De er kjent for sitt sterke rettsliv og sin frihetssans. Deres historiske tilholdssted er marsklandet fra Zuidersjøen til Ems.

Den romerske historiker Tacitus nevner i sin bok Germania, at friserne er et folk som han grupperer under ingævonere. Tacitus nevner to typer eller klasser av frisere, maioribus frisii og minoribus frisii.

Friserne ble underlagt Roma av Nero Claudius Drusus Germanicus, og tjente på romernes flåte. De klarte å løsrive seg fra Roma i år 28 e.Kr. De ble i lang tid også kuet av andre folkeslag; I år 689 klarte frankeren Pipin den yngre frisernes konge å løsrive Radbod (eller Rêdbad), landet vest for Zuidersjøen. I år 775785 lå de under Karl den stores styre helt opptil elven Elben. De ble i kortere perioder underlagt danske vikinger, men kom i år 888 under tysk styre. Frisernes lover, som Karl den store opptegnet, bevarte likevel mye av deres gamle rettsgrunnlag.

De sørlige friserne ble kristnet på 700-tallet av Willibrord av Utrecht og Luidger, og ble underlagt bispene i Utrecht, Münster og Bremen. Friserne som oppholdt seg ved Rhinen ble tidlig assimilert av frankerne. Tidlig på 800-tallet bosatte noen frisere (nordfrisere) seg i Sør-Jylland mellom Eider og Vidå og ble undersåtter av Danmark. Her spilte de en viktig rolle i handelssamkvemmet mellom Norden og resten av Europa.

De syv «sjøland» fra Zuidersjøen til Elben fikk på 1100-tallet selvstyre under 12–16 dommere, med forbundssentrum i Aurich rundt «Upstallsboo» – høyting-treet. Mellom 1200- og 1500-tallet ble sjølandene styrt av nederlandske og tyske makthavere; bare de som bidro til koloniseringen av Øst-Friesland (slavisk grunn) på 1000-1100-tallet, hevdet seg lenger.

SpråkRediger

I dag, på 2010-tallet, er friserne en minoritetsgruppe i Nederland og det nordvestlige Tyskland, som kjemper for å gjenvinne den språklige, kulturelle og delvis politiske selvstendighet som de hadde inn på 1500-tallet. Frisernes språklige mål er å få frisisk offisielt likestilt med nederlandsk innenfor provinsen Friesland. Det oppnådde de delvis i 1996–2002.[4]

IdentitetRediger

I dag, på 2010-tallet, eksisterer det en tredelt inndeling av friserne: nordfrisere, østfrisere og vestfrisere, forårsaket ved Frislands tap av landområder i middelalderen. Vestfrisere ser generelt seg ikke nødvendig som en del av en større frisisk fellesskap, og i henhold til en folkeavstemming i 1970, identifiserer de seg mer med nederlendere generelt enn med øst- og nordfrisere.[5] Begrepet «frisisk», som benyttes på alle de tre frisiske språkene, er således et lingvistisk, etnisk og/eller kulturelt konsept, men ikke et politisk.

ReferanserRediger

  1. ^ Nordfrisisk Forening: Frisernes historie Arkivert 13. oktober 2010 hos Wayback Machine.
  2. ^ Nordfriisk Instituut: Kort over Frislandene
  3. ^ Nordtysk radio: Nordfrislands historie
  4. ^ Sproget i Nederland, Streektaal.net
  5. ^ Tamminga, Douwe A. (1970): Friesland, feit en onfeit [«Frisland, fakta og fiksjon»], Leeuwarden: Junior Kamer Friesland.

Eksterne lenkerRediger