Åpne hovedmenyen

Slaget ved Steenkerque

Slaget ved Steenkerque ble utkjempet den 3. august 1692, som en del av niårskrigen. Slaget ble en seier for franskmennene under marskalk François-Henri de Montmorency, duc de Luxembourg mot en samlet engelsk-skotsk-nederlandsk-tysk arme under prins Vilhelm av Oranien. Slaget fant sted nær landsbyen Steenkerque i De sørlige Nederlanda, 50 KM sørvest for Brussel. Steenkerque ligger i dag i Belgia i kommunen Braine-le-Comte.

OpptaktenRediger

Franskmennene hadde klart målet sitt med å erobre Namur. Franskmennene, som ikke ønsket et slag, tok opp en sterk forsvarstilling i tråd med de strategiske metodene på denne tiden. Den franske arméen lå vendt mot nordvest med høyreflanken mot Zenne ved Steenkerque og venstreflanken mot Enghien. De mente at fienden ikke ville tørre å gå til angrep på denne stillingen.

Vilhelm III hadde erstattet Waldeck som øverstkommanderende. Den allierte arméen hadde slått leir nær Halle. De allierte, som ellers ville ha gjort slik den franske marskalken trodde, fikk en mulighet til å gå til et overaskinsagrep mot fienden. Vilhelm satte derfor arméen sin i bevegelse ved daggry den 3. august og overrasket franskmennene ved Steenkerque. Han villedet fienden ved å tvinge en avslørt spion om å gi Luxemburg falske meldinger.

SlagetRediger

Den allierte fortroppen med infanteri og pionerer, under hertugen av Wurttemberg gikk i stilling rundt kl. 05:00, nær den franske leiren. Hovedarméen til franskmennene var lenger bak og opp mot en skog. For sent ble Luxemburg klar over det føreståend angrepet. Da kampen begynte ble Luxemburg tatt totalt på sengen og kunne ikke gjøre stort annet enn å få de nærmeste infanteristene og dragonene i kamp.

Uheldigvis for de allierte ble marsjen til hovedarméen dårlig styrt og verdifull tid gikk tapt. Kl 09:00 startet Wurttemberg den metodiske kanonaden mot fienden, mens han ventet på støtte for å kunne rykke fram. Franskmennene arbeidet hardt for å opprette en velorganisert linje der trusselen var ventet. Den allierte hovedarméen hadde marsjert i vanlig orden med en del av kavaleriet i front og infanteriet etter, og til slutt den andre delen av kavaleriet bak. Da de kom frem til slagmarken ble de raskt fordelt i infanteri og kavaleri, for slagmarken var bare velegnet for infanteriet.

Bare noen få allierte bataljoner hadde nådd frem til fortroppen da det virkelige angrepet startet kl. 12.30. Selv om fortroppen alt hadde vært i kamp i ni timer og marsjen hadde gått over vanskelig lende, tok angrepet deres det den første franske linjen uten problemer. Engelskmennene og danskene presset på og den andre og tredje linjen til det franske infanteriet gav etter. Luxembourg hisset derimot opp hele styrken til å knuse fienden.

Greve Solms ga ordre til det kavaleriet han kommanderte om å rykke fremover, men de klarte bare så vidt å komme seg forbi på de dårlige veien og det tunge lende, og blokkerte slik veien for infanteriet. Noen engelske infanterister så seg lei på dette og brøt ut av fronten og gikk foran kavaleriet. Dette irriterte Solms så mye at han ikke ønsket å hjelpe fronten da de ba om det. Det ble ikke gjort noe forsøk på å ta det franske sentret og høyreflanken, som skyndte seg regiment for regiment mot Steenkerque for å ta del i kampen. Da Vilhelm gav kontraordre om at infanteriet skulle gå fremover og kavaleriet stoppe ble det bare verre, og fortroppen gikk nå i stampe.

Etter hvert ble de allierte drevet tilbake av franskmennene, som kjempet om hvert eneste steg de tok fremover. Da Vilhelm innså at angrepet var mislykket ga han ordre om en generell tilbaketrekking, samme vei som de hadde kommet inn. Den franske arméen som var i stor uorden og hadde lidd store tap, var ikke i stand til å følge etter de allierte.

EttervirkningRediger

Over 8 000 mann av de 15 0 000 allierte soldatene som var med i kampen ble enten drept eller skadet. Franskmennene tapte om lag like mange mann. Soldater fra denne tiden bekreftet at Steenkirk var det hardeste slaget som ble utkjempet av infanteriet i denne krigen. Fem engelske regimenter ble totalt utslettet. Kommandanten deres, general Hugh Mackay, ble også drept. John Cutts, var en av de få overlevende. Engelskmennene ga nederlenderne skylden for de store tapene sine, slik som de gjorde igjen 50 år senere i slaget ved Fontenoy.

KilderRediger