Herre
Konge og dronning
Kurfyrste og kurfyrstinne
Storhertug og storhertuginne
Erkehertug og erkehertuginne
Hertug og hertuginne
Storfyrste og storfyrstinne
Marki og markise
Fyrste og fyrstinne
Greve og grevinne
Vicomte og vicomtesse
Friherre og friherrinne
Ridder og dame
Edler og edle
- For tettstedet i Telemark, se Herre (tettsted).
En herre er en mannsperson med makt og autoritet. Ordet kan ha forskjellig betydning i forskjellige sammenhenger. Tilsvarende kvinnelige betegnelser er, avhengig av sammenhengen, dame og frue.
Ordet herre er av gammelsaksisk opprinnelse. Opprinnelig ble betegnelsen brukt om en høyerestilt overfor en laverestilt. I middelalderen ble herre også en standsbetegnelse for adelige, og brukt om enhver mann av fornem stand eller høy, verdslig eller geistlig, rang. En annen bruk er en person som er herre over et land eller område (også en adelig setegård). Gud blir ofte kalt «Herren»; i dette ligger et bilde av Gud som en slags monark.
Tiltaleformen herr i Norge rediger
I Norge ble tiltaleformen herr (her, hr.) fra 1277 brukt om menn som tilhørte de øverste rangklassene i hirden, baronene (lendmennene) og ridderne. Etter 1308 ble tiltaleformen brukt om ridderne og mer generelt om de fremste innen adelen. Etterhvert gikk tiltaleformen over til å bli en mer generell tiltaleform for alle menn som tilhørte de to privilegerte stendene adel og geistlighet. Geistlige hadde på 12–1300-tallet blitt titulert sira (av gammelfransk sire, «herr») i Norge, men fra 1400-tallet ble tiltaleformen herr stadig vanligere, og fra reformasjonstiden var den enerådende som geistlig tiltaleform. Denne bruken vedvarte i stor grad til inn på 1800-tallet. Tiltaleformen herr kunne fra innføringen av eneveldet også brukes om andre personer som var «i rangen». Som tiltaleform for adelige, geistlige og rangspersoner forøvrig i eldre tid ble herr alltid brukt sammen med fornavnet, enten bare fornavnet eller det fulle navnet.
Tiltaleformen herr ble aldri brukt om personer fra bondestanden, og «kondisjonerte» personer (dvs. personer som ble ansett som respektable) som ikke tilhørte de privilegerte stendene eller var «i rangen» kunne på 1700-tallet omtales som monsieur (med den kvinnelige varianten madame), som var en sosialt lavere rangert tiltaleform med en rundere bruk og mindre strenge regler for hvem som kunne omtales som det. Også tiltaleformen seigneur forekom; denne ble regnet som en lavere tiltaleform enn herr, men høyere enn monsieur, og kunne brukes eksempelvis om rådmenn og andre besteborgere som ikke var «i rangen». Tiltaleformen herr var, spesielt fra 1500-tallet og til tidlig 1800-tall, sterkt assosiert med prester, siden de ofte var de eneste i sine lokalsamfunn som ble omtalt med denne tiltaleformen.
Etter opphevelsen av eneveldet i 1814 (da også stendene ble formelt oppløst) ble det vanlig å bruke tiltaleformen herr også om menn av borgerlig herkomst, og ikke bare om rangspersoner. I denne moderne bruken kunne tiltaleformen settes foran etternavnet alene. Først på 1900-tallet utviklet herr seg etterhvert til en generell høflighetsform som kunne brukes uavhengig av sosial klasse, men frem til rundt midten av 1900-tallet var det fortsatt ganske vanlig å reservere bruken av tiltaleformen herr til menn fra høyere sosiale klasser, mens menn fra lavere sosiale klasser kunne omtales som «min gode mann» eller med andre betegnelser; det samme gjaldt den tilsvarende betegnelsen fru for kvinner. I etterkrigstiden gikk tiltaleformer som herr, fru og frøken i stor grad ut av daglig bruk i Norge, men slike betegnelser kan være mer vanlige på andre språk, og kan brukes i enkelte svært formelle sammenhenger på norsk.
