Frederik Ahlefeldt (1623–1686)

Frederik Ahlefeldt
Frederik Ahlefeldt til Langeland.jpg
Født1623[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
SøgårdRediger på Wikidata
Død7. juli 1686[2][3]Rediger på Wikidata
KøbenhavnRediger på Wikidata
Ektefelle Maria Elisabeth von Leiningen-Dagsburg-Hartenburg (1665–), Margaretha Dorothea von Alefeld (1656–)[5]Rediger på Wikidata
Barn Frederik Ahlefeldt, Carl Ahlefeldt, Sophie Amalie Ahlefeldt, Charlotte Sibylle von Ahlefeldt-Rixingen, Christine Ahlefeldt, Comtesse d'AhlefeldtRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Jurist[6], diplomat[6], politikerRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Våpenskjold
Frederik Ahlefeldts våpenskjold

Frederik lensgreve Ahlefeldt (født 1623, død 7. juli 1686) var en dansk lensgreve og storkansler.

Ridder av Elefantordenen
Order of the Elephant (heraldry).svg
1663

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Han var sønn av Frederik Ahlefeldt til Søgård i Sønderjylland.

UngdomRediger

Under et studieopphold i Brussel ble han involvert i en duell 1. september 1651, og anklaget for mord. Han ble benådet 1652. Etter farens død 1657 overtok han herresetet Søgård. Samme år bortførte han stattholder Christian Rantzaus eneste datter, Margrete Dorothea, uten farens vitende, og ble hemmelig viet i Lübeck[7].

Ved giftemålet kom han inn i en meget innflytelsesrik familie. Da han i tillegg var en favoritt av dronning Sophie Amalie, gikk det raskt frem på embetsbanen.

KarriereRediger

1. oktober 1657 ble han landråd og generalkrigskommissarius og ble de følgende år brukt i diplomatiske oppdrag til kurfyrsten av Brandenburg og hertugen av Gottorp. I 1660 ble han sendt til England og sluttet i februar 1661 en handels- og vennskapstraktat. Etter hjemkomsten ble han i 1661 utnevnt til «Statholder i Kjøbenhavn» og assessor i Statskollegiet og etter svigerfarens død i 1663 til dennes etterfølger som statholder i hertugdømmene, amtmann i Steinburg og guvernør i Sønder-Ditmarsken.

I de følgende år oppholdt han seg mest på Gråsten og var især opptatt av problemene med Gottorp og de vanskelige finansielle forhold i det sønderborgske hus, men han ble også rådspurt i alle viktige regjeringssaker. Etter tronskiftet i 1670 og Christoffer Gabels fall ble Ahlefeldt den ledende minister, men da han hadde en sterk ulyst til å delta i regjeringens daglige forretninger, ble han etterhvert fortrengt av Peder Schumacher Griffenfeld.

Mens Ahlefeldt i begynnelsen hadde støttet Griffenfeld, gikk han senere over til dennes motstandere og var en av de mest aktive for å styrte ham, da han mente, at Griffenfelds politikk var skjebnesvanger for landet. Han var fra 1676 til sin død storkansler, men konsentrerte seg egentlig kun med utenrikspolitikken. Han var utvilsomt en meget betydelig mann, og når man senere i beundringen for Griffenfeld har fremstilt Ahlefeldt som en udugelig tysker, savner dette all begrunnelse i de samtidiges vurdering av ham.

Etter faren og svigerfaren kom Ahlefeldt i besittelse av en stor formue og samlet etterhvert alle slektens sønderjyske besittelser. Grev Rantzau hadde sommeren 1659 med kongens samtykke overdratt ham Tranekær LenLangeland, og i 1672 ble han lensgreve av Grevskapet Langeland. Dessuten hadde han store besittelser utenfor Danmark. Den 11. oktober 1663 ble han tildelt Elefantordenen[8].

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 16. okt. 2015, 115466967
  2. ^ a b Dansk biografisk leksikon, Frederik Ahlefeldt, f. 1623, Frederik_Ahlefeldt,_f._1623
  3. ^ a b Eneveldets menn i Norge: Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660-1814, 117
  4. ^ The Peerage, 9. okt. 2017, Frederik Ahlefeldt, p22374.htm#i223733
  5. ^ p22374.htm#i223733, 7. aug. 2020
  6. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 2. apr. 2015
  7. ^ Ahlefeldt, Ditlev (1922). Ditlev Ahlefeldts Erindringer: 1617-1660. København: Koppel. s. 236-237. 
  8. ^ Dansk biografisk Lexikon: tillige omfattende Norge for Tidsrummet 1537-1814. København: Gyldendal. 1887. s. 136−141. 

KilderRediger

  • Frits Ahlefeldt-Laurvig, Storkansleren, 7 bind, Forlaget Tryde, 1934-1948.