Ditmarsken
Ditmarsken (tysk: Dithmarschen) er en krets og et historisk landskap i Hertugdømmet Holstein, nå i delstaten Schleswig-Holstein i Tyskland. Heide er Ditmarskens hovedstad. Ditmarsken har i overkant av 130 000 innbyggere.
| Ditmarsken | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
| Land |  Tyskland | ||||
| Delstat |  Schleswig-Holstein | ||||
| Status | Landkreis | ||||
| Grunnlagt | 1970 | ||||
| Oppkalt etter | Ditmarsken | ||||
| Hovedstad | Heide | ||||
| Areal | 1 404,75 km² | ||||
| Befolkning | 132 685 (31. desember 2014[1]) | ||||
| Bef.tetthet | 94,45 innb./km² | ||||
| Inndeling | 6 amt, 116 kommuner | ||||
| Opprettet | 25. april 1970 | ||||
| Internettside | Offisielt nettsted (de) | ||||
| Administrasjon | |||||
| Administrasjonssenter | Heide | ||||
| Kretsadministrasjon | Strettiner Straße 30, 25746 Heide | ||||
| Landråd | Stefan Mohrdieck | ||||
 Ditmarsken 54°05′N 9°05′Ø | |||||
Ditmarsken avgrenses naturlig av Eideren i nord, Elben i sør, Kielkanalen i øst og Nordsjøen i vest. Ditmarsken er fremfor alt preget av marsklandet, som må beskyttes med diker. Jordbruket har alltid vært viktig i det fruktbare marsklandet. Næringsgrunnlaget har senere blitt utvidet med kjemisk og petrokjemisk industri, stålverk, vindkraft og badeturisme.
Ditmarsken har historisk sett vært et omstridt område. Både Hertugdømmet Holstein og Kongeriket Danmark har kjempet om herredømmet over det rike jordbruksdistriktet. I senmiddelalderen var Ditmarsken i praksis en selvstendig bonderepublikk. I 1559 falt republikken i en krig som førte til at Ditmarsken ble delt mellom seierherrene Danmark og Holstein. I 1773 ble hertugdømmene forenet med Danmark, men etter den dansk-tyske krigen i 1864 kom området under tysk styre.
Geografi rediger
Distriktet ligger ved kysten av Nordsjøen og Vadehavet. Det er avgrenset av elvene Elben i sør og munningen av Eideren i nord. Eideren danner en naturlig grense mot de tilgrensende kretsene. De østlige og sørøstlige delene av Ditmarsken ligger som en kunstig øy, avgrenset av Eideren i nord og Kielkanalen i både øst og sørøst. Ditmarsken grenser i nord til Nordfriesland og Schleswig-Flensburg, i øst til Rendsburg-Eckernförde og i sørøst til Steinburg.
Distriktet har en maksimal nord–sør-lengde på 54 km og en øst–vest-lengde på 41 km. Det høyeste punktet ligger nær kommunen Schrum, 78 moh. Det laveste punktet ligger nær byen Burg, 0,5 meter under havnivå. Største innsjø i Ditmarsken er den 38,9 hektar store Kudensee ved Brunsbüttel.
For rundt 6500 år siden gikk kystlinjen i Ditmarsken langs kanten av geestlandet. Marsklandskapet er helt flatt og dekker store deler av Ditmarsken. Den samme landskapstypen finnes ved nordsjøkysten av Tyskland, Nederland og Sønderjylland. Marsklandskapet er et kystlandskap som oversvømmes ved høyvann. Ved lavvann blir slampartikler liggende igjen, og slik bygges landet sakte opp. Marsklandet er meget fruktbart. Tidligere var dette landskapet preget av myrer, men de fleste er nå dyrket. Weißes Moor ved Heide er den eneste myren i Schleswig-Holstein som, til en viss grad, fortsatt har sin naturlige form intakt. Selv om det finnes skog i geestlandet i de indre delene, vokser de fleste trær i Ditmarsken i åpent landskap, og fungerer som verneskog ved hus og landsbyer.
Vadehavet utenfor Ditmarsken har en tidevannsforskjell på om lag 3,2 m. I motsetning til Nordfrisland har ikke Ditmarsken hatt utenforliggende øyer som vern mot havet. Diker har blitt brukt som vern mot oversvømmelser ved stormflo. Grensene på land har ikke forandret seg mye siden Karl den stores tid, men landvinningen i marsklandet har nært doblet Ditmarskens areal siden 1100-tallet. På kysten er Ditmarsken åsted for en naturlig avleiring. Avleiringen gjør at distriktet ikke har opplevd permanent tap av land som følge av stormflo, slik som i Nordfrisland.[2] Ditmarsken har 82 km med ytre diker langs nordsjøkysten og 40 km langs Elben. Dessuten finnes et sett med mindre diker, 92 km med langs nordsjøkysten og 29 km langs Eideren. Siden 1973 har en demning ved utløpet av Eideren regulert vannstanden i elven, noe som har redusert behovet for diker ved elveutløpet fra 60 til 4,8 km.[3]
Trischen, Tertius og Blauort er tre sandbanker like utenfor kysten. De er tre av bare noen få gjenværende på den tyske kysten, og er et svært viktig tilholdssted for sjøfugl og sel. Etter flere mislykkede forsøk i 1930-årene på å gjøre sandbankene beboelige for mennesker, er de nå deler av en nasjonalpark uten adgang for mennesker. Et rikt fugleliv finnes også i de våte gressmarkene i forsenkningen mellom Eideren, Treene og Sorge.[4]
Store byer i Ditmarskens nærhet er Hamburg og Itzehoe i sør, Husum i nord og Kiel og Rendsburg i øst. Av disse er millionbyen Hamburg den viktigste og mest tilgjengelige, ettersom hovedveiene Bundesautobahn 23 og Bundesstraße 5 går sørøstover til Hamburg og videre østover til Berlin. Bundesstraße 5 går også nordover til Husum. Distriktet er forbundet med Kiel og Rendsburg med Bundesstraße 203. En fergeforbindelse mellom Brunsbüttel og Cuxhaven ved Elben har vist seg ulønnsom, og man må derfor reise dit over land via Hamburg eller Glückstadt. Brunsbüttel er ellers en viktig godshavn. Marschbahn fra Hamburg til Sylt passerer gjennom Ditmarsken. Heide-Büsum flyplass er den eneste ruteflyplassen i distriktet.
-
Utsyn over Kudensee i februar. -
Vekslende marsk- og geestlandskap ved Sankt Michaelisdonn. -
Kulturlandskap ved Wesselburen. -
Våtmark ved Eideren.
Historie rediger
Arkeologiske funn og utgravninger har påvist bosetninger ved elvebredder i Ditmarsken i romersk jernalder på 100- og 200-tallet. Lite er kjent om bosettingen i folkevandringstiden.[5][6]
Ditmarsken blir første gang nevnt skriftlig som Thiatmaresgaho, «stort myrland», på 800-tallet,[7] da det var ett av tre saksiske distrikter nord for Elben som Karl den store, frankernes konge, hadde erobret og kristnet.[8] Foruten saksere var området fra 1100-tallet også bosatt av frisere.
Slik som i Nord-Holland, i Friesland og på det saksiske slettelandet, og i noen grad Norge og Sverige, etablerte Ditmarsken aldri et føydalsamfunn, men et jevnbyrdig samfunn av selveiende bønder.[9][10] Historisk har marsklandet i Ditmarsken vært mer velstående enn geestlandet. Befolkningen på geestlandet har hatt mindre fruktbart jordbruksland, men bedre beskyttelse mot oversvømmelser. Bosetningene i middelalderen ble anlagt på forhøyninger i landskapet, som vern mot oversvømmelser.[11]
På slutten av 1100-tallet kom Ditmarsken under den danske kronen. Ditmarsken etablerte seg som det som tradisjonelt er blitt fremstilt som en selvstendig bonderepublikk etter slaget ved Bornhøved i 1227, da området formelt ble underlagt Bremen erkebispedømme. Området var aldri lensuavhengig og derfor ikke en selvstendig republikk i moderne betydning. Men ettersom det var lensherrer, som erkebiskopene i Bremen, som i liten grad utøvde sine lensherrerettigheter, utviklet det seg en grad av selvstyre. Republikken pleiet en allianse med Hansaforbundet i en årrekke.[12] Republikken ble styrt av en forsamling bestående av alle grunneiere og embedsmenn.[13] Før reformasjonen var Ditmarsken og Sveits de eneste republikkene i Vest-Europa. Rollen til sognene i Ditmarsken kan sammenlignes med de sveitsiske kantonene. Sognene var både kirkelige og verdslige enheter.[14]
I 1076 nevner Adam av Bremen at hovedkirken i Ditmarsken ligger i Meldorf, som senere fikk bystatus i 1265. Meldorf var også alene om å utvikle et bysamfunn i Ditmarsken i middelalderen. Det var en betydelig handel med blant annet kveg med nordtyske og nederlandske byer. De viktigste landsbyene i det nordlige marsklandet var Wesselburen og Wöhrden. Både Heide og Meldorf er anlagt på trygge sletter mellom marsklandet og geestlandet.[11]
I løpet av 1500-tallet skulle Heide få større betydning som økonomisk og administrativt sentrum i Ditmarsken. Domkirken St. Johannis-Kirche i Meldorf var den eneste kirken i Ditmarsken, og en av få nord for Elben, mellom 800- og 1000-tallet.[15] I 1447 ble den politiske makten i republikken overført til et råd på 48 mann fra de viktigste familiene i distriktet, som møttes regelmessig i St. Jürgen-Kirche i Heide. Reformasjonen kom til Ditmarsken med utgangspunkt i St. Johannis-Kirche i 1524.
Fra 1559 hadde den danske kronen en mer planmessig tilnærming til landvinning. Mens bøndene opprinnelig hadde skapt poldere for å kunne hevde eiendomsrett, ønsket kronen å øke tilfanget av skattbar eiendom.[11]
Bonderepublikkens fall rediger
Nabostatene var interessert i det rike marsklandet, så Ditmarsken ble utsatt for en rekke erobringforsøk. Hertugene av Holstein og Schleswig led store nederlag mot bondehærer i Ditmarsken i 1319, 1403/1404 og 1500. I slaget ved Hemmingstedt i 1500 vant bondehæren, anført av Wulf Isebrand, sin siste største seier mot leietropper fra Kalmarunionen og hertugdømmet Holstein, anført av kong Hans av Danmark, Norge og Sverige og hertug Frederik av Holstein, den senere Frederik I av Danmark og Norge.
Svekket av indre splid etter reformasjonen måtte Ditmarsken i 1559 gi tapt for en 20 000 mann stor dansk-holsteinsk hær, anført av Johan Rantzau. Kong Frederik II og hans onkler, hertugene Adolf og Hans, delte Ditmarsken mellom seg. Nord-Ditmarsken ble holsteinsk territorium under hertugen, mens Sør-Ditmarsken ble inkorporert i hertugdømmet, som i sin tur var i personalunion med Danmark.[16]
Jordbruks- og industrirevolusjon rediger
På 1700- og 1800-tallet ble Ditmarsken hardt rammet av oversvømmelser. Juleflommen som rammet nordsjøkysten av Schleswig-Holstein i 1717, ble mest ødeleggende og dødbringende i Ditmarsken.[17] Mange diker brast også under vinterstormene i 1825.[18] Under Napoleonskrigene led befolkningen særlig under innkvarteringen av danske, svenske og russiske tropper i 1813/1814, den såkalte kosakkvinteren.[19] For å modernisere jordbruket etter kriseårene, sørget den danske kronen for å privatisere allmenningene, plante vernskog og utbedre bygdeveiene.
Som følge av det oldenburgske makeskiftet i 1773 ble hele Hertugdømmet Holstein, også Ditmarsken, forent i en personalunion med Danmark, og beholdt denne statusen frem til den dansk-tyske krigen i 1864. Etter at Schleswig-Holstein ble annektert av Preussen i 1867, og Tyskland ble samlet i 1871, har Ditmarsken vært tysk territorium.
I siste halvdel av 1800-tallet kom den mest intensive moderniseringen av jordbruk, industri og offentlige tjenester i distriktet, drevet frem av Eiderkanalen og Kielkanalen. Småbyer som Meldorf, Heide, Marne, Wesselburen og Brunsbüttel vokste og dannet egne administrative enheter. Under høyindustrialiseringen ble distriktet også koblet til jernbanenettet. Den karakteristiske, 56 m høye jernbanebroen over Kielkanalen i Hochdonn ble ferdigstilt i 1920.
Det tredje rike rediger
I mellomkrigstiden var Ditmarsken en tidlig bastion for Adolf Hitlers nazistiske bevegelse. Krisetilstand i jordbruket, førindustriell romantikk og antirepublikanske holdninger beredte grunnen for Blut und Boden og nazismen i Ditmarsken. NSDAP fikk 18 % av stemmene i distriktet allerede i 1928, mot 4 % i Schleswig-Holstein som helhet. NSDAPs oppslutning i Ditmarsken økte til 40 % i 1930 og 60–70 % i 1932 og 1933. Fire av NSDAPs ti sterkeste kommuner i Tyskland lå i Ditmarsken.
Mens en gruppe fra SA og SS avsatte borgermesteren i Büsum under Machtergreifung i 1933, ble de demokratisk valgte, tysknasjonale borgermestrene i Meldorf og Heide sittende frem til 1937/1938. Under krystallnatten i 1938 ble en jødisk forretningmann i Brunsbüttel satt i varetekt, mens en SA-avdeling fra Heide bidro til å ødelegge synagogen i Friedrichstadt i Nordfriesland. På 2000-tallet har snublesteiner blitt anlagt i Heide, Meldorf og Burg til minne om jødiske ofre herfra.
Distriktet ble i det store og hele spart for kamphandlinger under den andre verdenskrig, bortsett fra luftangrep mot havnen i Brunsbüttel og oljeraffineriene i Ostermoor ved Brunsbüttel og i Hemmingstedt. I Gudendorf lå det en tvangsarbeidsleir, hvor over 3 000 sovjetiske krigsfanger døde mellom 1944 og 1945.[20]
Etterkrigstiden rediger
| Befolkningsutvikling | ||
|---|---|---|
| År | Bef. | ±% |
| 1871 | 75 199 | — |
| 1885 | 77 347 | +2,9% |
| 1895 | 82 037 | +6,1% |
| 1905 | 87 145 | +6,2% |
| 1925 | 95 832 | +10,0% |
| 1939 | 98 337 | +2,6% |
| 1950 | 175 761 | +78,7% |
| 1961 | 128 980 | −26,6% |
| 1970 | 133 960 | +3,9% |
| 1987 | 127 883 | −4,5% |
| 2002 | 137 349 | +7,4% |
| 2007 | 136 451 | −0,7% |
| 2012 | 132 965 | −2,6% |
| Kilde: Statistikamt Nord.[21] | ||
Under og etter krigen var distriktet tilfluktssted for mange fordrevne fra de tidligere tyske østområdene. I 1950 stammet ca. 40 % av Ditmarskens befolkning fra de tidligere østområdene.
I etterkrigstiden satte delstaten i gang et omfattende program for industrireising. Området rundt Brunsbüttel ved Kielkanalen og utløpet av Elben ble tillagt særlig stor oppmerksomhet i 1960- og 1970-årene. Demningen ved utløpet av Eideren, et betydelig sikringstiltak for jordbruket, ble ferdigstilt i 1970-årene. Siden 1990-årene har Ditmarsken vært åsted for utbygging av kommersielle vindparker.
I 1970 ble kretsene Nord-Ditmarsken, med administrasjonssentrum i Heide, og Sør-Ditmarsken, med administrasjonssentrum i Meldorf, slått sammen til dagens Ditmarsken krets.
Kirkearkitektur rediger
Kirkene i distriktet har tradisjonelt vært rikt utsmykkede steinkirker. I landsbyer som Wesselburen, Marne og Wöhrden har kirkene blir anlagt på det høyeste punktet i terrenget av hensyn til flomfare. Gatenettet og bebyggelsen brer seg ut fra kirken, noe som gir landsbyene et utpreget middelaldersk preg. I det flate marsklandet kan man ofte skimte kirketårn som ligger over 10 km unna.[22]
St. Secundus-Kirche i Hennstedt ble påbegynt på 1200-tallet. Kirken ble opprinnelig bygd med kampestein i gotisk stil. Et kirketårn i tre og en restaurert vestvegg ble reist i 1847. Dagens interiør ble for det meste innkjøp mellom 1600- og 1800-tallet.
Den nåværende St. Johannis-Kirche i Meldorf ble bygd på 1300-tallet. De gotiske delene av katedralen skriver seg fra siste halvdel av 1200-tallet. Selv om eksteriøret for det meste er forandret, kan man stadig se den gotiske arkitekturen i interiøret.[23][24]
St. Jürgen-Kirche i Heide ble opprinnelig reist som et kapell på 1400-tallet. Kirkens ytre er dominert av tårn i senrenessansens ånd, bygd i tre ledd med Johann Georg Schott som byggherre i 1724.
St. Bartholomäus-Kirche i Wesselburen ble reist med Johann Georg Schott som byggherre i 1737/1738. Han utformet den barokke bygningen på grunnlag av restene etter eldre kirker som hadde gått tapt under bybrannen i Wesselburen i 1736. Løkkuppelen på kirketårnet er meget uvanlig i Nord-Tyskland.
-
St. Secundus-Kirche i Hennstedt. -
St. Jürgen-Kirche i Heide. -
St. Johannis-Kirche i Meldorf. -
Interiør i St. Johannis-Kirche i Meldorf. -
Interiør i St. Bartholomäus-Kirche i Wesselburen.
_jm20733.jpg)
.jpg)
_jm21561.jpg)
_jm24009.jpg)
Næringsliv rediger
_jm20851.jpg)
Arbeidsledigheten i Ditmarsken ligger over landsgjennomsnittet. Mens den høyeste arbeidsledigheten i delstaten er å finne i Flensburg og Neumünster, har Ditmarsken den høyeste blant landdistriktene med 8,8 % per januar 2014.[25]
De fremste næringsveiene i distriktet er jordbruk, turisme, kraftproduksjon, kjemisk industri, oljeraffineri og stålproduksjon. Havnen i Brunsbüttel er den viktigste på Schleswig-Holsteins vestkyst. I 2012 hadde havnen en tonnasje på nærmere 11,5 millioner tonn.[26]
Med rundt 1 000 ansatte er den kjemiske industrivirksomheten Bayer i Brunsbüttel den største arbeidsgiveren i distriktet. Blant andre store virksomheter kan nevnes sparebanken Sparkasse Westholstein, trykkeriet Eversfrank Meldorf samt Vishay Intertechnologys fabrikk for elektroniske komponenter i Heide. Mange sysselsatte dagpendler til Hamburg.
Kraftproduksjon rediger
Gode vindforhold og Tysklands politikk for fornybar energi gjør at interessen for vindkraft er stor i distriktet. Etter en eksperimentell vindmølle 1983–1987, ble en vindpark bygd i Kaiser-Wilhelm-Koog i 1997. Ditmarsken ble åsted for Tysklands første omfattende, kommersielle vindkraftutbygging i 1990-årene. Dette har vært gjenstand for stor lokal debatt.[27][28]
I 2003 hadde distriktet 735 vindmøller med en kapasitet på 388 MW, og produserte 651 millioner KWh, tilsvarende halvparten av distriktets energibehov.[29] I 2010 hadde tallet steget til 792 vindmøller med en kapasitet på 718 MW.[30] Nesten alle er plassert i marsklandet. Med noen få unntak finnes det vindmøller langs hele kysten. Ettersom utbyggingen i distriktet begynte tidlig, er mange vindmøller teknologisk utdaterte, og blir gradvis skiftet ut.
Den undersjøiske strømkabelen NordLink går fra Sør-Norge til Büsum i Ditmarsken, hvorfra den fortsetter som jordledning til Wilster i Steinburg.[31]
Oljefeltet Mittelplate utenfor kysten av Ditmarsken utvinner årlig rundt 2 millioner tonn råolje, hvilket utgjør mer enn halvparten av Tysklands samlede produksjon. Utvinning og destillasjon av råolje i Hemmingstedt har pågått siden midten av 1800-tallet. Oljefeltet mellom Heide og Hemmingstedt har imidlertid ikke vært utnyttet siden 1991.[32] Brunsbüttel er en viktig havn for ilandføring av råolje fra Mittelplate og utlandet. Oljeraffineriene i Brunsbüttel og Hemmingstedt er forbundet med 32 km lange rørledninger. Raffineriene inngår i selskapet Raffinerie Heide med 500 ansatte, og produserer 4,5 millioner tonn diesel, fyringsolje, flybensin og kjemiske produkter årlig.[33]
Brunsbüttel kjernekraftverk produserte nærmere 6 TWh i året før det ble tatt ut av drift i 2007.
Turisme rediger
Nesten alle turistene som besøker distriktet, er tyskere. Turismen er for det meste konsentrert rundt Büsum i nord og Friedrichskoog i sør. De fleste turistene er barnefamilier som kommer for å feriere ved strendene langs nordsjøkysten. Langs Eideren finnes tilbud om kano- og kajakkturer. Mange turister kommer også på sykkelferie. Nordsjøsykkelruten passerer gjennom distriktet.
Inngangspenger for strender har vært omdiskutert i Ditmarsken. Büsum og Friedrichskoog krever slike inngangspenger, i motsetning til mindre landsbyer i nærheten. På 2000-tallet har Schleswig-Holstein opplevd økende konkurranse fra østeuropeiske destinasjoner. Turismen har derfor gått tilbake i Ditmarsken, men ikke så kraftig som på Schleswig-Holsteins østersjøkyst, fordi nordsjø- og østersjøkystene er temmelig forskjellige. I 2013 hadde turistene i Ditmarsken 1 247 760 overnattingsdøgn, hvorav de fleste i Büsum (779 128), Friedrichskoog (162 927), Heide (41 704), Büsumer Deichhausen (32 134) og Westerdeichstrich (23 847).[34]
-
Fraktskip passerer slusene i Brunsbüttel. -
Bayers kjemiske industribedrift i Brunsbüttel er distriktets største arbeidsgiver. -
Strandpromenade i Büsum, en populær badeby blant tyskere. -
Jordbruk og vindkraftproduksjon i Wesselburenerkoog. -
Oljeraffineriet i Hemmingstedt.
_jm24233.jpg)
.jpg)
Politikk rediger
Kretsdagen i Ditmarsken har ingen lovgivende makt, men er en utøvende myndighet i Tysklands lokalforvaltning. Medlemmene av kretsdagen velges ved direkte valg på partilister hvert femte år. Blant medlemmene med lengst ansiennitet blir en ordfører, kretspresidenten, valgt. Møtene i kretsdagen følges av landråden, som også leder kretsens administrasjon. Landråden velges av kretsdagen hvert åttende år, men pleier å være upolitisk.[35]
- Kretspresidenter i Ditmarsken
- 1970–1981: Hermann Glüsing (CDU)
- 1982–1998: Rolf Gosau (CDU)
- 1998–2013: Karsten Peters (CDU)
- 2013–2018: Hans-Harald Böttger (CDU)
- 2018–d.d.: Ute Borwieck-Dethlefs (CDU)
- Landråder i Ditmarsken
- 1970–1986: Karl-Heinrich Buhse
- 1986–1996: Hans-Jakob Tiessen
- 1996–2018: Jörn Klimant
- 2018–d.d.: Stefan Mohrdieck
Ved lokale og føderale valg er Ditmarsken klart mer høyreorientert enn resten av Schleswig-Holstein. Det konservative CDU og den liberale koalisjonspartneren FDP har en sterk stilling i kretsen med rundt halvparten av stemmene. CDU har hatt kretspresidenten siden 1970. Det fremste opposisjonspartiet, sosialdemokratiske SDP, har om lag en fjerdedel av stemmene. SPDs fremste bastion i distriktet er havnebyen Brunsbüttel, mens CDU står sterkest på landsbygden. Det lokale partiet Unabhängige Wählergemeinschaft Dithmarschen (UWD) har vært representert i kretsdagen siden 1986, og fungerer som en overbygning for lokale lister i kommunene.[36]
Ditmarsken velger i alt to representanter til Forbundsdagen. Sør-Ditmarsken og Steinburg utgjør en valgkrets, mens Nord-Ditmarsken og Nordfriesland utgjør en annen. Begge valgkretsene har med få unntak vært representert av CDU ved alle valg siden 1960-årene. CDU har også begge kretsmandatene etter forbundsdagsvalget i 2021. Ingen av representantene kommer fra Ditmarsken.
Valgresultater for kretsdagen i Ditmarsken etter år 2000:[37][38][39]
| Parti | Andel av stemmene | Mandater i Kretsdagen | |||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 2023 | 2018 | 2013 | 2008 | 2003 | 2023 | 2018 | 2013 | 2008 | 2003 | ||
| Christlich Demokratische Union (CDU) | 38,5 | 39,9 | 43,3 | 43,4 | 52,9 | 21 | 22 | 21 | 25 | 27 | |
| Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) | 17,2 | 20,2 | 27,4 | 22,9 | 26,1 | 9 | 11 | 13 | 13 | 13 | |
| Freie Demokratische Partei (FDP) | 11,4 | 9,1 | 6,6 | 9,7 | 5,2 | 6 | 5 | 3 | 5 | 2 | |
| Alternative für Deutschland (AfD) | 10,7 | 5,5 | — | — | — | 6 | 3 | — | — | — | |
| Bündnis 90/Die Grünen | 8,7 | 9,1 | 8,3 | 4,4 | 3,7 | 5 | 5 | 4 | 2 | 0 | |
| Unabhängige Wählergemeinschaft Dithmarschen (UWD) | 7,4 | 8,2 | 9,9 | 11,5 | 11,9 | 4 | 4 | 5 | 6 | 6 | |
| Wählergemeinschaft Netzwerk Dithmarschen (WND) | 2,4 | 4,1 | — | — | — | 1 | 2 | — | — | — | |
| Die Linke | 2,4 | 3,5 | 2,2 | 7,0 | 0,1 | 1 | 2 | 1 | 4 | 0 | |
| Andre | 1,1 | 0,3 | 2,3 | 1,1 | — | 1 | 0 | 1 | 0 | 0 | |
Administrativ inndeling rediger
Utdypende artikkel: Liste over kommuner i Ditmarsken
Flesteparten av kommunene i kretsen er underordnet et amt. De to største byene, Heide og Brunsbüttel, er amtsfrie byer. Amtsfrie byer hører direkte under kretsen, og ivaretar oppgaver som ellers er delegert til amtene. Ditmarsken følger i stor grad det gamle prinsippet om at hver landsby skal utgjøre sin egen kommune. Amtene har i stor grad vært sammenfallende med kirkesogn. Kommunene er i snitt mindre, i både folketall og areal, enn andre steder i Tyskland.
Den gjeldende kommunestrukturen stammer i stor grad fra 1934. I 1970 ble Nord- og Sør-Ditmarsken kretser slått sammen til Ditmarsken krets. Antallet amt ble redusert til 12, men prinsippet om kirkesogn bestod. Kommunestrukturen bestod for det meste uendret, men det skjedde en byutvidelse rundt Brunsbüttel, og den hittil amtsfrie kommunen Sankt Michaelisdonn ble underlagt et amt. I 2008 ble antallet amt halvert til seks, og Heides omlands amt og Eiderens amt følger stadig kirkesognenes grenser. De hittil amtsfrie kommunene Wesselburen og Friedrichskoog ble underlagt sine respektive amt. I 2009 ble kommunen Hägen innlemmet i Süderheistedt, skjønt disse er geografisk adskilt av Norderheistedt.
Oversikt over Ditmarskens amt og amtsfrie byer (estimert folketall ved utgangen av 2013):[40]
| Amt | Adm.sentrum | Kommuner | Folketall | Areal | Kart | |
|---|---|---|---|---|---|---|
|
Brunsbüttel by | Brunsbüttel | 1 | 12 642 | 65,24 | 
|
|
Burg-Sankt Michaelisdonn | Burg | 14 | 15 915 | 153,22 | 
|
|
Büsum-Wesselburen | Büsum | 18 | 12 372 | 143,75 | 
|
|
Eideren | Hennstedt | 34 | 18 704 | 361,26 | 
|
|
Heide by | Heide | 1 | 21 303 | 31,89 | 
|
|
Heides omland | Heide | 11 | 15 755 | 157,07 | 
|
|
Marne-Nordsjø | Marne | 13 | 12 937 | 175,77 | 
|
|
Midtre Ditmarsken | Meldorf | 24 | 23 057 | 339,61 | 
|
Kultur rediger
Ditmarsken er et tradisjonelt nedertysk språkområde med en holsteinsk dialekt. På 1800-tallet var Klaus Groth fra Heide en av de første kjente dikterne som skrev på nedertysk. Fra midten av 1900-tallet har høytysk tatt over i de fleste domener, men nedertysk er fortsatt utbredt som dagligspråk, spesielt på landsbygda.
Noen lokale tradisjoner i distriktet er svært gamle. Ringridning, som er en form for dysting, og armbrøstskyting på blink for barn kan føres tilbake til middelalderen.
Heide og Nordhastedt har sine årlige folkefester Hohnbeer og Frunsbeer. Hohnbeer oppstod i sin nåværende form på 1800-tallet.[41]
I Friedrichskoog og Büsum avholdes regattaer med trålere.
Mat og drikke rediger
En lokal variant av melpudding regnes som Ditmarskens «nasjonalrett». Kaken har trolig nederlandsk opphav, og finnes i ulike varianter så langt nord som Sønderjylland. Kaken serveres med sukker, smeltet smør, flesk og eksempelvis kirsebær.[42][43]
Noen andre lokale spesialiteter er en suppe av svineblod og eddik med flesk, kjernemelksuppe med klubb, grønnkålsuppe og såkalt brødpudding med sandreker til.
Historisk sett har Ditmarksen, i mindre grad enn resten av Nord-Tyskland, konsumert fisk og lammekjøtt. Siden slutten av 1800-tallet har kål vært et viktig innslag i kostholdet i Ditmarsken. «Kåldagene» har blitt arrangert årlig siden 1986, som et markedsføringstiltak for jordbruk og turisme. Da holdes det kål- og grønnsaksmarkeder i flere byer og en jordbruksutstilling i Wesselburen.[44]
Siden 1700-tallet har det vært bryggerivirksomhet i Marne, der Brauerei Karl Hintz & Co. produserer en velkjent pilsner, Dithmarscher Pilsener.
Idrett og friluftsliv rediger
Den mest utbredte publikums- og utøveridretten i Ditmarsken er fotball. De viktigste fotballklubbene er Heider SV og TuRa Meldorf, som begge spiller i Schleswig-Holstein-Liga, den femte høyeste ligaen i Tyskland. Distriktet er også ideelt for sykling, rulleskøyting, løping og turmarsj. Utbredt i marsklandet er også det frisiske lagspillet Boßeln, som består i lengdekast med blykuler. I mange små landsbyer er Boßeln den eneste organiserte idretten. Ved kysten finnes det små seiler- og surfermiljøer.
Kretsvåpen rediger
Ditmarskens kretsvåpen er en holsteinsk ridder på rød bunn, som opprinnelig ble brukt i det dansk-norske kongevåpenet.[45] I eldre tider var våpenet upopulært i Ditmarsken, fordi befolkningen oppfattet det som et symbol på erobrere og undertrykkelse. I 1930 ble nye versjoner av våpenet gjeninnført som kretsvåpen i Nord- og Sør-Ditmarsken. Da kretsene ble slått sammen i 1970, ble Sør-Ditmarskens våpen videreført som det nye Ditmarskens kretsvåpen.
Vennskapssamarbeid rediger
Siden 1990 har Ditmarsken hatt et vennskapssamarbeid med distriktet Restormel i Cornwall i England. Vennskapssamarbeidet hjelper med å knytte kontakt mellom organisasjoner i Restormel og Ditmarsken, og åpner for utvekslingsopphold.
Fotnoter rediger
Referanser rediger
- ^ Statistikamt Nord – Bevölkerung der Gemeinden in Schleswig-Holstein 4. Quartal 2014 (XLSX)
- ^ Hoffmann, Dietrich (2004). «Holocene landscape development in the marshes of the West Coast of Schleswig-Holstein, Germany». Quaternary International (engelsk). 112 (1): 29–36. ISSN 1040-6182.
- ^ Kappel, Valdemar (2001). Auf Entdeckungstour im Marschenland von Friedrichstadt bis Ripen (tysk). Husum. s. 19. ISBN 3-88042-999-5.
- ^ Becker, Martin og Kaster, Gert (2005). Kulturlandschaft Eider-Treene-Sorge (tysk). Neumünster: Wachholtz Verlag. ISBN 3-529-02518-6.
- ^ Meier, Dirk (2004). «Man and environment in the marsh area of Schleswig-Holstein from Roman until late Medieval times». Quaternary International (engelsk). 112: 55–69. ISSN 1040-6182.
- ^ Arnold, Volker (2000). «Ur- und Frühgeschichte». I Gietzelt, Martin. Geschichte Dithmarschens (tysk). Heide: Boyens. s. 17–70. ISBN 3-8042-0859-2.
- ^ Meier, Dirk (2004). «Zwischen Elbe und Eider: Das Küstengebiet der nordalbingischen Sachsen zwischen 700 und 1000 n.Chr.». I Lodewijckx, Marc. Bruc ealles well. Archaeological Essays Concerning the Peoples of North-West Europe in the First Millennium AD (tysk). Leuven University Press. s. 111. ISBN 978-9058673688.
- ^ «Dithmarschen». Encyclopædia Britannica (engelsk). 8 (11 utg.). Cambridge University Press. 1911.
- ^ Helle, Knut (2000). Aschehougs verdenshistorie. Nomadefolk og sivilisasjoner: 1000-1300 (norsk). Oslo: Aschehoug. s. 151. ISBN 82-03-22360-5.
- ^ Hodgett, Gerald A.J. (2013) [1972]. Social and Economic History of Medieval Europe (engelsk). London og New York: Routledge. s. 24. ISBN 0-415-37707-2.
- ^ a b c Meier, Dirk (2003). «Das Dithmarscher Küstengebiet im Wandel: Wurten, Deichbau und Sturmfluten». Histour Dithmarschen. Der historisch-touristische Führer zu Natur- und Kulturdenkmalen in Dithmarschen (tysk). Utgitt av Touristikzentrale Dithmarschen og Verein für Dithmarscher Landeskunde. Heide: Boyens. s. 12–17. ISBN 3-8042-1008-2.
- ^ Dollinger, Philippe (1998). Die Hanse (tysk) (6 utg.). Stuttgart: Kröner. s. 124. ISBN 3-520-37105-7.
- ^ Stræde, Therkel (2009). «Ditmarsken». Den Store Danske Encyklopædi (dansk). Besøkt 21. september 2014.
- ^ Behrens, Jan. Spuren bäuerlichen Selbstbewußtseins in Dithmarschen. Rapport fra forskningsprosjektet «Geschichte zum Anschauen in Schleswig-Holstein» (tysk). Kiel: Christian-Albrechts-Universität zu Kiel.
- ^ Bünz, Enno (2006). «Zwischen Kirchspiel und Domkapitel. Der niedere Klerus im spätmittelalterlichen Dithmarschen». I Bünz, Enno og Lorenzen-Schmidt, Klaus-Joachim. Klerus, Kirche und Frömmigkeit im spätmittelalterlichen Schleswig-Holstein (tysk). Neumünster: Wachholtz. s. 239–271. ISBN 3-529-02941-6.
- ^ Laursen, Laurs (red.) (1912). «Traktat mellem Kong Frederik II og Hertugerne Hans den ældre og Adolf angaaende Arvedelingen af Ditmarksen; med dertil hørende Biakter». Danmark-Norges Traktater 1523-1750 med dertil hørende Aktstykker. 2. København: I kommisjon hos G.E.C. Gad. s. 123–166.
- ^ Meier, Dirk (2011). «The damage of the Christmas flood of 1717 on the North Sea coast of Schleswig-Holstein». Die Küste (engelsk). 78: 259–292. ISSN 0452-7739.
- ^ Meier, Dirk (2012). «The damages of the storm surge of 1825 on the North Sea coast of Schleswig-Holstein». Die Küste (engelsk). 79: 193–235. ISSN 0452-7739.
- ^ Kienitz, Dieter (2000). Der Kosakenwinter in Schleswig-Holstein 1813/14 (tysk). Heide: Boyens. ISBN 3-8042-0865-7.
- ^ Danker, Uwe og Schwabe, Astrid (2005). Schleswig-Holstein und der Nationalsozialismus (tysk). Neumünster: Wachholtz. s. 139. ISBN 3-529-02810-X.
- ^ Die Bevölkerung der Gemeinden in Schleswig-Holstein 1867–1970 (tysk). Kiel: Statistisches Landesamt Schleswig-Holstein. 1972. s. 21.
- ^ Jonkanski, Dirk og Wilde, Lutz (2000). Dorfkirchen in Schleswig-Holstein (tysk). Neumünster: Wachholtz. ISBN 3-529-02845-2.
- ^ Schulze, Heiko K.L. (red.) (1992). Der Meldorfer Dom (tysk). Heide: Boyens. ISBN 3-8042-0605-0.
- ^ Kucharzewski, Ingelies (1996). Die Gewölbemalereien in der Kirche zu Meldorf, Dithmarschen und ihre Quellen (tysk). Frankfurt am Main: Lang. ISBN 3-631-50009-2.
- ^ «Labour market information. Germany - Schleswig-Holstein» (engelsk). The European Job Mobility Portal. juni 2014. Besøkt 28. september 2014.
- ^ «Brunsbüttel Ports verzeichnet Rekordumschlag» (tysk). Hafen Hamburg. 11. januar 2013. Arkivert fra originalen 18. mai 2014. Besøkt 18. mai 2014.
- ^ Jensen, Dirk (2005). «Kilowatt am Watt». I Oelker, Jan. Windgesichter. Aufbruch der Windenergie in Deutschland (tysk). Dresden: Sonnenbuchverlag. s. 248–255. ISBN 3-9809956-2-3.
- ^ Krauss, Werner (2010). «The ‘Dingpolitik’ of Wind Energy in Northern German Landscapes: An Ethnographic Case Study». Landscape Research (engelsk). 35 (2): 195–208. ISSN 0142-6397.
- ^ Hille, Maren og Gabriel, Jürgen (2004). Entwicklung der Kraftwerkskapazitäten an der deutschen Nordseeküste bei Ausbau der Windenergienutzung (PDF) (tysk). Bremen: Bremer Energie Institut. s. 59. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016.
- ^ «Die Windenergie bleibt Zugpferd der Wirtschaft in Schleswig-Holstein» (PDF) (tysk). windcomm Schleswig-Holstein. 17. februar 2011. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 26. september 2014.
- ^ «Første spadetak i Tyskland for kabelprosjekt» (norsk). Statnett. 21. september 2016. Besøkt 17. oktober 2016.
- ^ Dürkop, Hinrich (2007). Die Erdölwerke bei Heide in Dithmarschen 1856–2006 (tysk). Heide: Boyens. ISBN 978-3-8042-1233-6.
- ^ «The Company. Facts and Figures» (engelsk). Raffinerie Heide GmbH. Arkivert fra originalen 19. november 2014. Besøkt 26. september 2014.
- ^ Beherbergung im Reiseverkehr in Schleswig-Holstein. Dezember 2013 (PDF) (tysk). Hamburg: Statistikamt Nord. 2014. s. 3.
- ^ «Landrat des Kreises Dithmarschen. Dr. Jörn Klimant» (tysk). Kreis Dithmarschen. Arkivert fra originalen 31. mars 2015. Besøkt 25. september 2014.
- ^ «Historie» (tysk). Unabhängige Wählergemeinschaft Dithmarschen. Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 25. september 2014.
- ^ «Ergebnis Kreiswahl 2013» (tysk). Kreis Dithmarschen. Arkivert fra originalen 28. juli 2014. Besøkt 25. september 2014.
- ^ «Ergebnis Kreiswahl 2008» (PDF) (tysk). Kreis Dithmarschen. Arkivert fra originalen (PDF) 24. januar 2022. Besøkt 25. september 2014.
- ^ «Endgültiges Ergebnis der Kreiswahl am 2. März 2003 für das Wahlgebiet des Kreises Dithmarschen» (tysk). Kreis Dithmarschen. Besøkt 25. september 2014.
- ^ «Bevölkerung der Gemeinden in Schleswig-Holstein 4. Quartal 2013» (tysk). Statistikamt Nord. Besøkt 20. september 2014.
- ^ Sievers, Kai Detlev Sievers (red.) (1984). Feste in Schleswig-Holstein (tysk). Neumünster: Wachholtz. s. 75–77. ISBN 3-529-02672-7.
- ^ Andersen, Torben Arboe (1995). «Melbyttel og sakkuk. Kulinariske låneord sydfra». Ord & sag (dansk). 15: 22–32. ISSN 0108-8025.
- ^ Wiegelmann, Günter og Krug-Richter, Barbara (2006). Alltags- und Festspeisen in Mitteleuropa. Innovationen, Strukturen und Regionen vom späten Mittelalter bis zum 20. Jahrhundert (tysk) (2 utg.). Münster: Waxmann. s. 195–205. ISBN 3-8309-1468-7.
- ^ «Dithmarschen erwartet ein gutes Kohl-Jahr». Norddeutsche Rundschau (tysk). 16. september 2014. Besøkt 3. oktober 2014.
- ^ «Kommunale Wappenrolle Schleswig-Holstein» (tysk). Landesarchiv Schleswig-Holstein. Arkivert fra originalen 6. oktober 2014. Besøkt 21. september 2014.
Litteratur rediger
- Gietzelt, Martin (red.) (2000). Geschichte Dithmarschens (tysk). Heide: Boyens. ISBN 978-3-8042-0859-9.
- Meier, Dirk (2006). Die Nordseeküste. Geschichte einer Landschaft (tysk). Heide: Boyens. ISBN 978-3-8042-1182-7.
- Meier, Dirk (2004). «Man and environment in the marsh area of Schleswig-Holstein from Roman until late Medieval times». Quaternary International (engelsk). 112: 55–69. ISSN 1040-6182.
- Meier, Otto G. (1990). Die Naturschutzgebiete in Dithmarschen (tysk) (2 utg.). Heide: Boyens. ISBN 978-3-8042-0279-5.
- Michelsen, Andreas Ludwig Jacob (1842). Sammlung altdithmarscher Rechtsquellen (tysk). Altona: Johann Friedrich Hammerich.
- Nissen, Gerda (1992). Typisch Dithmarscher. Ansichten und Profile eines legendären Volkes (tysk) (2 utg.). Heide: Boyens. ISBN 978-3-8042-0586-4.
- Nissen, Nis R. (2001). Staat und Kirche in Dithmarschen (tysk). Heide: Boyens. ISBN 978-3-8042-0665-6.
- Nissen, Nis R. (1995). Kleine Geschichte Dithmarschens (tysk) (5 utg.). Heide: Boyens. ISBN 978-3-8042-0358-7.
- Pfeil, Ulrich (1997). Vom Kaiserreich ins „Dritte Reich“. Heide 1890–1933 (tysk). Heide.
- Rehn, Marie-Elisabeth (1992). Heider gottsleider. Kleinstadtleben unter dem Hakenkreuz. Basel: Schweizerische Gesellschaft für Volkskunde. ISBN 978-3-908122-36-4.
- Trende, Frank (2000). Die Schlacht bei Hemmingstedt. Ein deutscher Mythos zwischen Politik, Poesie und Propaganda (tysk). Heide: Boyens. ISBN 978-3-8042-0990-9.
- Urban, William (1991). Dithmarschen. A Medieval Peasant Republic (engelsk). Lewiston: Edwin Mellen Press. ISBN 978-0-7734-9783-2.
- Die Bevölkerung der Gemeinden in Schleswig-Holstein 1867–1970 (tysk). Kiel: Statistisches Landesamt Schleswig-Holstein. 1972.
Eksterne lenker rediger
- (de) Offisielt nettsted
- (en) Kreis Dithmarschen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Dithmarschen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
