Wikipedia

Allmenning

det landområde som alle, eller en bestemt gruppe, har bruksrett og eller eiendomsrett til
For artikkelen om bygda i Kinn kommune, se Allmenningen.

Allmenning kommer fra gammelnorsk almenningr av almennr som betyr alle menn eller hele befolkningen.

Torgallmenningen er den største av flere brede gater som går tvers av de lange gatene som går parallelt med Vågen i Bergen.
Foto: Mittet

Betegnelsen brukes i Norge om fellesområder i utmark og om fellesområder (gater og plasser) i byer. Det er særlig i Bergen allmenning har overlevd fra middelalderen som navn på brede, tverrgående gater eller avlange plasser.

Allmenninger i utmarkRediger

 
Torpa Statsallmenning i Synnfjell
 
Kartskisse over et tenkt engelsk gods i middelalderen.[1] Felles beiteområde («common pasture») er farget grønt i det nordøstlige hjørnet.

En allmenning er et felles areal, et område som alle, eller en bestemt gruppe for eksempel gårdsbruk, har bruksrett til.[2][3] Allmenning har på engelsk betegnelsen «commons» , et felles areal som alle, eller en nærmere bestemt gruppe har adgang til å kan utnytte ressursene på. Typiske eksempler er rett til å sende dyr på beite, rett til å hogge skog og rett til fiske.[4]

Rettighetene kan være beiterett, hogstrett eller lignende. Det sondres mellom statsallmenninger, bygdeallmenninger og privatallmenninger. Ofte er det vilkår om at den bruksberettigede må ha en eiendom av en viss størrelse.[trenger referanse] En allmenning på landet i Norge er skog- eller fjellstrekning der en eller flere bygder har visse bruksretter. Da landet ble bebygd var mange fjerntliggende områder av liten økonomisk betydning ble brukt av alle til beite og jakt uten klare eiendomsforhold. Senere ble statens (kongens) eiendomsrett til en del slike allmenninger anerkjent. En del allmenninger i statens eie har vært solgt og gjort til bygdeallmenninger. Christian Vs Norske Lov hadde bestemmelser om allmenninger. Andre lover som regulerer eller regulerte allmenninger i Norge: Lov om Almindingsskove (1857), Skogloven (1863), lov om laksefiske og innlandsfiske (1964) og fjelloven (1975). Sedvane og rettspraksis spiller også inn. Retter i bygdeallmenninger knyttet til gårdsbruk og kan ikke skilles fra dette.[5] Skjåk Almenning er på 2 millioner dekar og en av de største private eiendommene i Norge.

AllmenningsrettRediger

Allmenningsrett er de rettsprinsipper som regulerer rettigheter og bruk av allmenninger.[6][7] I årene etter 1945 er allmenningsretten forsøkt kodifisert i Norge, eksempelvis i lov om hevd og lov om servitutter. Disse lovene er imidlertid bare deklaratoriske og må vike for lokal praksis.[trenger referanse]

I Sør-Norge betyr allmenningsrett de særregler som gjelder for vedkommende bygdeallmenning.[8]

Spørsmålet om allmenningsrett ble utredet i NOU 2007:13 Den nye sameretten, hvor kapittel 8.5 drøfter begrepet i historisk og juridisk sammenheng.[9]

I middelalderen var byens allmenning et ubebygd område som hørte til byen og der byborgerne kunne ta ved og bygningstømmer til reparasjon.[10][11][12] Magnus Lagabøtes bylov av 1276 definerte den egentlige byen Bergen som det tettbygde området på Vågens østside. Utenfor selve byen var det et langt større område ut til byens takmerker (det vil si grensemerker). Innenfor takmerkene var takmarken eller byens jursdiksjonsområde der byloven gjaldt. Takmarken var kongens allmenning som folk kunne utnytte økonomisk. I Bergen omfattet dette Fløyfjellet til Blåmanen, Sandviksfjellet, Store Lungegårdsvann, Nordnes, Sydnes, Nygård, Møhlenpris, og Sandviken til Stormølleelven. Oslo, Trondheim og Tønsberg fikk tilsvarende jurisdiksjonsområder utenfor tettbebyggelsen i henhold til byloven. I kongens allmenning kunne befolkningen ha husdyr på beite, drive fiske og fangst, plukke bær, hugge ved og samle kvist.[13]

Allmenninger som gateRediger

 
Kart over Bergen i 1823 viser allmenninger som brede gater særlig mellom rekkene av sjøboder langs Vågen og vinkelrett på denne. Parallelt med Vågen går smalere gater.

I middelalderen kunne allmenning også være en benevnelse for vei til allmenn bruk i byen eller på landet, og er i Bergen fortsatt navn for flere av byens sentrale og brede gater anlagt særlig for å hindre spredning av brann.[13][14]

OsloRediger

Fra Gamlebyen i Oslo er middelalderens Biskopallmenning som løp mellom Oslo torg og Bjørvikshavna kjent. Clemensallmenningen gikk omtrent parallelt med Biskopallmenningen, omtrent vinkelrett på Østre og Vestre strete i gamle Oslo og til Clemenskirken.[13][14]

BergenRediger

Utdypende artikkel: Allmenninger i Bergen

Magnus Lagabøtes bylov av 1276 har den første kjente omtale av allmenning i Bergen: «Allmenninger» skulle ligge «på tvers av vår by» til forskjell fra «streter», som skulle gå parallelt med sjøen.[15] Byloven fastsatte at allmenningene skulle være åtte alen (4,4 meter) brede. Påbudet om allmenninger som branngater skriver seg trolig fra brannen i 1248. De eldste kjente allmenninger i Bergen er fra høymiddelalderen og gikk oppover fra Vågens østbredd (Bryggen). Maria allmenning (Mariakirkjualmenningr) fra sjøen til Mariakirken ble avdekket av arkeologer i 1979. Vetrlidsallmenningen tilsvarer middelalderens Auta allmenning ved Bryggens sørgrense. Vetrlidsallmenningen ble utvidet flere ganger og var på det meste, etter brannen i 1702, 100 alen bred slik at den isolerte Bryggen brannmessig fra resten av Bergen. Etter brannen i 1702 ble allmenninger, etter pålegg fra Frederik Gabel, anlagt med 75 til 100 alen bredde. Niolaikirkeallmenningen er midt på Bryggen og tjente også som Bergens torg nedenfor Bergens gamle rådstue ved Vågen. Murallmenningen vest for Vågen hindret spredning av brannen i 1582 og flere allmenninger ble anlagt.[16][17]

TrondheimRediger

Utdypende artikkel: Allmenninger i Trondheim

I Trondheim var allmenning tidligere betegnelser på gateløp i Midtbyen, særlig øst-vest. Allmenningene i Trondheim var både branngater og ferdselsårer. Fra 1681 var allmenningene Trondheims bredeste gater og Nedre og Øvre allmenning var to brede gater i øst-vest-retningen. Åpninger rekken av bryggehus langs elvehavna kalles også allmenninger.[10] Stretene i den middelalderske Trondheim (før 1681) var smale og kronglete.[11]

Allmenningens tragedieRediger

Sambruk av felles ressurser, som i en allmenning, ble problematisert av Garrett Hardin i hans artikkel fra 1968, The tragedy of the commons (allmenningens tragedie).[18] Tragedien oppstår når én eller flere av fellesområdets brukere høster mer enn sin del av tilveksten i en fornybar ressurs.

De klassiske eksempler er overfiske; én eller flere fisker mer enn sin del; eller én eller flere setter flere dyr ut på beite enn et felles beiteområde kan tåle. Ved overfiske ødelegges ressursen på lengre sikt, og alle, også de som overfisket, er verre stilt enn før overfisket startet. Den som overfisker, er på engelsk kjent som the bad apple («det dårlige eplet»).[19]

Elinor Ostrom ble i 2009 tildelt Nobels minnepris i økonomi for sin forskning på allmenningens tragedie. Ifølge Ostrom viser empiriske studier at allmenninger ofte forvaltes på en bærekraftig måte av brukerne selv, også uten privatisering eller statlig styring.[4]

ReferanserRediger

  1. ^ William R. Shepherd, Historical Atlas, New York, Henry Holt and Company, 1923
  2. ^ Gunnarsjaa, Arne (1939-2015) (1999). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt forlag. s. 24. ISBN 8279350071. 
  3. ^ Helleland, Botolv (1993). Stadnamn i offentleg og privat bruk. [Oslo]: Kommuneforlaget. ISBN 8272429918. 
  4. ^ a b «Nobel tenkning på vidda». Forskning.no (norsk). 10. desember 2009. Besøkt 3. august 2018. 
  5. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1991. s. 193. ISBN 8257305006, ISBN 8257305170, ISBN 8257304719, ISBN 8257304727. 
  6. ^ Thor Falkanger Allmenningsrett 2009 ISBN 9788215015293
  7. ^ Brækhus, Sjur (1918-2009) (1964). Norsk tingsrett. [Oslo]: Universitetsforlaget. s. kap. 20 "Allmenninger". 
  8. ^ NOU 2007:13 Særlig om bygdealmenningene
  9. ^ NOU 2007:13 8.5 Allmenningsretten
  10. ^ a b Bratberg, Terje T.V. (1996). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. ISBN 8257306428. 
  11. ^ a b Fra Nidarnes til Trondheim: vandringer i et bylandskap. Trondheim: NINA-NIKU. 1997. ISBN 8242608296. 
  12. ^ Nedkvitne, Arnved (2000). Middelalderbyen ved Bjørvika: Oslo 1000-1536. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202191009. 
  13. ^ a b c Helle, Knut (1995). Under kirke og kongemakt: 1130-1350. Oslo: Aschehoug. s. 145. ISBN 8203220312, ISBN 8203220134, ISBN 8203220282. 
  14. ^ a b Keller, Karl-Fredrik (1994). Middelalderbyen i Oslo: en rekonstruksjon. Oslo: William Dall, Prosjekthuset produksjon AS. ISBN 8291455007. 
  15. ^ «Allmenning», Bergen byleksikon
  16. ^ Hartvedt, Gunnar Hagen (1999). Bergen byleksikon. Oslo: Kunnskapsforl. ISBN 8257310360. 
  17. ^ Hallaråker, Peter (2000). Offisielle stadnamn i Møre og Romsdal: inndelingsnamn og kommunikasjonsnamn med vekt på veg- og gatenamn. Volda: P. Hallaråker. ISBN 8299583810, ISBN 8299583802. 
  18. ^ Hardin, G. 1968. The tragedy of the commons. Science 162:1243-1248
  19. ^ Coleman, A.M. 1990. Game theory and experimental games. The study of strategic interaction. Oxford. Pergamon press. Seip, K.L. and Wenstøp. 2006. A primer on environmental decision making. Springer. ISBN 978-1-4020-4073-3.

LitteraturRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Allmenning&oldid=23178046»