Sandviken (Bergen)
Sandviken er et strøk i Bergen i Bergenhus bydel og ligger geografisk sett nordøst for byens sentrum. Bydelen ble skilt ut fra Bergen av lensherre Erik Rosenkrantz i 1561 gjennom makeskifte med kong Frederik 2. Sandviken ble innlemmet i Bergen igjen i 1876.
| Sandviken | |||||
|---|---|---|---|---|---|
 Sandviken sett fra Sandviksbatteriet i Munkebotn. Foto: Svein Harkestad | |||||
| Areal | 3,43 km² | ||||
 Sandviken 60°24′21″N 5°19′27″Ø | |||||
Sandviken het ifølge Bergen byleksikon Toluvik[1] i middelalderen, og Kristiansholm het Toluholm.
Strøket Sandviken ligger mellom Ytre Sandvikens grense i nord ved Munkebotnselven (Storemølleelven/Gunnildarå)[2] og i sør Mulelven. Elvene ligger nå i rør gjennom bebyggelsen. I sør går grensen gjennom Fjellveien til det gamle grensegjerdet ved Christinegård, så ned til sjøen ved Småmøllen (Slaktehustomten). Grenselinjen i sør er identisk med grensen mellom Bergen og Sandviken før 1877.
StrøkRediger
Sandviksveien er hovedveien gjennom området, som for det meste består av boligbebyggelse i strøkene:
- Munkebotn
- Måseskjæret
- Wilhelmineborg
- Sandvikstorget
- Rosegrenden
- Kirkegaten
- Christinegården
med til sammen 3 737 innbyggere pr 1. januar 2014 og et areal på 0,87 km².
SkolerRediger
Nedlagt:
KulturRediger
- Sandvikens Bataljon er det lokale buekorpset
- Statuen av Madam Felle på Sandvikstorget av billedhuggeren Kari Rolfsen, reist i 1990
MuseumRediger
FriluftslivRediger
- Stoltzekleiven, bratt tursti/trapp som leder opp mot Sandviksfløyen med vindpilen på Sandviksfjellet
- Fjellveiens nordre del
- Sandviksbatteriet, et forsvarsanlegget med utsikt over Sandviken og byen med tilgang via veien til Munkebotn, eller rett opp via en restaurert avstikker fra nord i Fjellveien.
Historiske byggRediger
- Sandviksboder, verneverdige (sjøboder) fra 1600-tallet
- Stoltz' reperbane fra 1690-tallet
- Møllersalen, gjestehus og traktørsted fra midten av 1700-tallet
- Christinegård, lystgård fra 1763
- Krohnstedet, lyststed fra 1785
- Måseskjæret, lyststed fra 1795
- Frydenlund, lyststed fra 1797-1799
- Brødretomten, lyststed fra 1797
- Lehmkuhlboden, verneverdig (sjøbod) fra 1790-tallet, men brant i 2008
- Mon Plaisir, vernet lysthuspaviljong fra ca. 1836
SjøflyhavnRediger
HistorieRediger
Sandviken ble tidlig utbygd med vannmøller og skipsverft. Mølledriften ved Mulelven kan muligens gå tilbake til slutten av middelalderen. Storemøllen kan spores tilbake til 1300-tallet.
Sandviken tilhørte stattholder Hannibal Sehested fram til 1651, da han måtte forlate sin stilling og Sandviken ble overtatt av kronen. Kjøpmann Gabriel Marselis (1609–1673) kjøpte Sandviken i 1657. Rundt 1660 ble eiendommen solgt til kommersedirektør Herman Garmann (1612–1674). Garmannslekten satt på eiendommen fram til 1850, da Johan Mohr kjøpte Sandviken og solgte til Bergen kommune i 1876 for 200 000 kr.
Ifølge Bergen byleksikon var «Hegravík»[3] navnet på nordre del av Sandviksbukten i middelalderen etter fuglen hegre. Derav også navnet Hegreneset i Ytre Sandviken. «Toluvík» var navnet på søndre del av Sandviksbukten bukten mellom Rothaugen og «Toluholm» (Kristiansholm). Det nevnes også en stor gård som var store deler av Sandviken som het «Hǫfuðit»[4] (norrønt, hodet).
Sandviksbukten ble tatt i bruk som stapelhavn, eller avlastningshavn, for Bergen fra 1600-tallets slutt. Kjøpmenn fra Bergen bygde båtstøer og sjøboder. I 1776 var det fire reperbaner i Sandviken. På markene innenfor havneanleggene ble det i løpet av 1700- og 1800-tallet etablert bebyggelse som etter hvert dannet «grender». I Sandviken finner man Grensegrenden, Fæstergrenden, Pyttergrenden, Rosegrenden/Fjæregrenden og Strandens grend. Grendene vokste frem i takt med virksomheten i Sandviksbukten, med småveier tilknyttet postveien gjennom området. Dette var små trehus på selveiende grunn, bygslet fra Garmann-familien. Ofte var husene flyttet hit fra Bergens omland.[5] Rosegrenden fikk navn etter skipper Frederik Rose som tok borgerskap i Bergen i 1821, og i 1828 fikk oppført et hus her. Roses hus har gitt navn til Rosegrenden — men har adressen Sandviksveien 16. I dagens nr. 21 skjenket to generasjoner madam Felle øl.[6]
Etterhvert som beboerne fikk bedre råd, ble noen av bygningen påbygd med ark og andre etasje. På 1700-tallet ble det også bygget en rekke lyststeder i Sandviken Christinegård, Brødretomten, Måseskjæret, Frydenlund, Krohnstedet, Hoffmannsgård (Püttergaarden), Christineborg, Ditlefsengen og Skansehaugen.[7]
Sandviken var lenge en isolert forstad, selv om sjøen var alternativ reisevei. Bergestøen er den lille fjæregrunnen som tidligere ga Rosegrenden navnet Fjæregrenden. Bergestøen var i sin tid det første stoppestedet for lokalbåten til Hegreneset i Ytre Sandviken. Dampbåtene anløp den første tiden Småmøllens brygge, men dette var upraktisk, ettersom de reisende måtte gå gjennom deler av mølleanlegget på vei til og fra båten. Etter noen år ble stoppestedet derfor flyttet til Bergestøen litt lenger nord. Navnet kommer etter en Anders Berge som hadde et hus rett ovenfor fjæregrunnen, men offisielt ble navnet først da båtanløpene begynte.
Forbindelsen til byen over land gikk over Rothaugen, Ladegården, Stølen og Steinkjelleren. Nye Sandviksvei ble anlagt til Rothaugen 1869–1873. I 1883 kom en 6 alen bred kjørevei til Hellen, året etter en vei til Breiviken i Ytre Sandviken om Nyhavn. Sporvognslinjen Nygård-Sandviken skole ble åpnet i 1897, forlenget til Sandvikstorget i 1905 og videre til Sandviksveien 127 i 1911.
1911–1914 ble Nye Sandviksvei forlenget nordover ved at den ble flyttet inn i Rothaugen, og gatebredden utvidet til 15 meter. I midten av 1920-årene var Sjøgaten langs strandlinjen fra Skuteviken til Sandvikstorget fullført. 23 000 m3 stein ble sprengt ut og for det meste brukt til byggingen av Skoltegrunnskaien. Forbindelsen videre nordover kom i stand etter hvert. Arbeidet med Helleveien tok til i 1922, parsellen til Lynghaugen var ferdig i 1927, mens resten av strekningen til Hellen ble åpnet i 1930.
Først nå kunne utbyggingen av nordre bydel for alvor komme igang. Etter andre verdenskrig tok det tid før Sandviken ble videre utbygd. 1952-57 ble Sjøgaten og Sandviksveien modernisert. Helleveien nådde frem til Åsane i 1960-årene, parallelt med boligreisingen på strekningen.
Ytre Sandviken ble eget sogn i 1957, og fikk navnet Biskopshavn etter en folkeavstemning i 1961. Eidsvågstunnelene ble åpnet i 1956 og 1988, og i 1970 ble veistrekningen mellom Skutevikstorget og Bontelabo utvidet.
Sandviken bydelRediger
Sandviken er også navnet på en tidligere bydel i Bergen, som i hovedtrekk inkluderte strøkene Bergenhus, Skuteviken, Ladegården, Sandviken og Ytre Sandviken. Begrepet Sandviken benyttes fortsatt om store deler av disse områdene. Sandviken bydel ble innlemmet i Bergenhus bydel i 2000.
BildegalleriRediger
Grendbebyggelsen.
Fjæregrenden.
Fæstergrenden.
Rosegrenden.
Pyttergrenden.
Sandviken, sett fra Breistølen.
Sandviken sett fra Sandviksbatteriet i Munkebotn.
ReferanserRediger
- ^ «Toluvik» som tidligere navn på Sandviken, Bergen byleksikon. Besøkt 5. desember 2020.
- ^ «Storemøllevassdraget», Bergen byleksikon. Besøkt 5. desember 2020.
- ^ «Hegreneset» angående Hegravík, Bergen byleksikon. Besøkt 5. desember 2020
- ^ «Hǫfuðit», Bergen byleksikon. Besøkt 6. desember 2020
- ^ Kulturminnegrunnlag: Kommunedelplan for Sandviken og Fjellsiden nord
- ^ Med mesterhus og ølskjenkende madammer - Bergens Tidende
- ^ Foto Beskrivelse Vurdering Reperbaneanlegg med produksjonsbygninger og mesterhus. Eldste datering 1790-årene