Åpne hovedmenyen

Et rettsprinsipp er et prinsipp brukt i rettvitenskapelig sammenheng. Betegnelsen kan i jussen beskrive alt fra egne vurderinger, en pedagogisk sammenfatning av enkeltregler til grunnleggende menneskerettigheter. Det er vanlig å bruke betegnelsen prinsipp om sammenfatninger av forskjellige normer, regler eller retningslinjer.

Prinsipper kan stå i motsetning til pragmatisme. I dagligtalen er det er en grunnleggende motsetning mellom å holde seg til prinsipper og å være pragmatisk. Det er forskjeller mellom i alle fall visse varianter av prinsippbruk og pragmatismen. I den grad prinsippene tillegges et bestemt innhold og knyttes til grunnleggende rettigheter, fjerner prinsippene seg fra pragmatismens orientering mot erfaringer og konsekvenser. Da blir prinsipptekningen nærmere det å være prinsipiell, i den vanlige betydning av ordet, og fjerner den fra pragmatismens problemorientering.

Når rettsvitenskapen henviser til prinsipper kalles det rettsprinsipper. Rettsprinsipp er ikke et entydig begrep, men det handler alltid om noe som oppfattes som overordnet og grunnleggende. Det at noe kalles et prinsipp har ikke noen selvstendig rettslig betydning. Den rettslige betydningen avhenger av hva som er grunnlaget for å kalle noe et rettsprinsipp. Noen av nåtidens rettsprinsipper har sitt grunnlag langt tilbake i historien. Nøyaktig hva et rettsprinsipp til envher tid inneholdt vil avhenge av den historiske sammenhengen.

Juristers forklaring til og beskrivelse av ordet rettsprinsippRediger

Dekan ved Universitetet i Tromsø uttrykker det slik i 2001:

Med begrepet rettsprinsipper henviser man til de sentrale normative verdier og målsettinger i retten generelt og på forskjellige rettsområder. [1]

Professor ved Universitetet i Oslo Hans Petter Graver skriver i 2006 i Tidsskrift for rettsvitenskap om rettsprinsipper:

«Prinsipper», «alminnelige rettsgrunnsetninger», «grunnleggende krav til rettssikkerhet». Lenge nærmest tabubelagt – nå ord som spiller en økende rolle i rettsutviklingen. Enkelte fremhever den økende betydning av rettsprinsipper som «et av de væsentligste elementer i den senere tids udvikling inden for både retsteori og retspraksis». Studier av norsk høyesterettspraksis etterlater det inntrykk at «alminnelige rettsgrunnsetninger» mv. er kommet til heder og verdighet igjen. [2]

Høgskolelektor ved Politihøskolen Steinar Fredriksen beskriver i 2011 i Jussens Venner rettsprinsipper slik:

I omtale av retten, og ved anvendelse av dens innhold, forekommer begrepene ‹prinsipp› og ‹rettsprinsipp› ganske hyppig. Om det er den ene eller den andre betegnelsen som brukes, gir normalt ikke uttrykk for noen forskjell i meningsinnhold: Når det snakkes om prinsipper som del av det rettslige argumentasjonsmaterialet, vil det være rettsprinsipper det siktes til, selv om dette i en gitt sammenheng bare er underforstått. Prinsippets status som rettsprinsipp oppstår nettopp ved at prinsippet anses som et moment med relevans for rettens innhold. Prinsippterminologien brukes både i norsk og utenlandsk rettsteori, og den brukes i betydelig omfang i norske rettsavgjørelser, derunder avgjørelser fra Høyesterett.[3]
Selv om prinsippterminologien er mye brukt, er det ikke enighet om hva termen beskriver. Oppfatningene om dette varierer fra den tanke at prinsipper er normer som alltid må trekkes inn i rettsanvendelsen, til at prinsippterminologien brukes for å beskrive det som etter rettsanvenderens mening bør gjelde, som noe som faktisk gjelder. I det sistnevnte tilfellet tjener altså påstander om at noe er et rettsprinsipp til å tilsløre at det i realiteten er vurderinger som foretas. Forutsatt en aksept av at prinsippbegrepet har et selvstendig innhold, og ikke bare er et navn på skjulte vurderinger, er det heller ikke enighet om hvilken posisjon prinsippene har i rettsanvendelsen. Her spenner oppfatningene fra det at rettsanvendelsen bare er korrekt (eller legitim) hvis prinsippene tillegges avgjørende vekt, til det at prinsippene er argumenter det er tillatt å legge vekt på, men som det ikke må legges vekt på. [4]

Viktige rettsprinsipperRediger

Nedenfor er noen viktige rettsprinsipper med kort beskrivelse og henvisning til videre lesning. Listen er ikke uttømmende og er under arbeid.

  • Anklageprinsippet. Straffeprosessteorien har to hovedtyper rettergangsordninger. En prosess hvor to parter strides og dommeren er den upartiske oppmann som tar vare på prosessens spilleregler og tilslutt treffer en avgjørelse kalles en anklageprosess eller en akkusatorisk prosess. Vanligvis er den ene parten da en offentlig aktor, men kan også være en privatperson. Dette kalles i strafferetten for anklageprinsippet, eller det akkusatoriske prinsipp. Hovedprinsippet er da at det er partene som sørger for bevisene i saken og deres representanter (aktor og forsvarer) som under hovedforhandlingene eksaminerer tiltalte, vinter og sakkyndige. Domstolen nøyer seg stort sett med å ta standpunkt til det som partene legger frem. Den andre hovedtypen er en prosess der dommeren har til oppgave å oppklare saken. Den mistenkte er da ikke part i saken men undersøkelsesgjenstand. Dette kalles en inkvisisjonsprosess eller en undersøkelsesprosess. I strafferetten kalles dette inkvisisjonsprinsippet og domstolen har da et ansvar for sakens opplysning, og det er dommeren som eksaminerer tiltalte, vitner og sakkyndige. Domstolen kan også på eget initiativ undersøke om det skal reises en sak. Se artikkelen om Anklageprinsippet.
  • Prinsippet om domstolenes prøvelsesrett (omtale under utarbeidelse)
  • Folkerettslige prinsipp (omtale under utarbeidelse)
  • Inkvisisjonsprinsippet, se ovenfor om anklageprinsippet eller egen artikkel om Inkvisisjonsprinsippet og egen artikkel om inkvisisjonen.
  • Legalitetsprinsippet innebærer i norsk offentlig rett at forvaltningen må ha hjemmel i lov for å innskrenke borgernes rettigheter. Typisk kan forvaltningen bare gripe inn i borgernes eiendomsrett eller alminnelige handlefrihet ved forbud, påbud eller avslag på et rettsgode, når forvaltningen kan forankre vedtaket direkte eller indirekte i en lov. Legalitetsprinsippet er i all hovedsak ulovfestet. Legalitetsprinsippet regnes for et rettsprinsipp av grunnlovs rang. Legalitetsprinsippet må ikke forveksles med Lovprinsippet. Legalitetsprinsippet i forvaltningsretten må ikke forveksles med Legalitetsprinsippet i straffeprosessretten, se egen artikkel om legalitetsprinsippet. Se også opportunitetsprinsippet i avsnittet nedenfor om «andre rettsprinsipper».
  • Likhetsprinsipp (omtale under utarbeidelse)
  • Lovprinsippet. I strafferetten gjelder lovprinsippet som er en side av legalitetsprinsippet, men er snevrere. Lovprinsippet stiller opp et krav om at ingen kan straffes uten etter lov og er forankret direkte i Grunnlovens § 96. Her er altså ikke hjemmel i lov nok. Se artikkelen om legalitetsprinsippet.
  • Menneskerettsprinsipper (omtale under utarbeidelse)

Andre rettsprinsipperRediger

Eksempler på andre rettsprinsipp. Listen er ikke uttømmende og er under utarbeidelse.

  • Avstammingsprinsippet[5] er et prinsipp i norsk og nordisk rett for erverv av statsborgerskap. Prinsippet går ut på at barn får samme statsborgerskap som foreldrene. Kalles også nedstammingsprinsippet.
  • Bevisumiddelbarhetsprinsippet[6] gjelder for bevisføring i norske domstoler. Prinsippet betyr at alle bevis i en rettssak skal føres direkte for domstolen. Domstolen skal bare dømme ut fra det som kommer frem under hovedforhandlingen. Tidligere forklaringer kommer altså som hovedregel ikke i betraktning. Prinsippet gjelder i norske domstoler utenom Høyesterett og gjelder i både sivile og straffesaker.
  • Dekningsprinsippet[7] er et prinsipp som gjelder ved tvangsfullbyrdelse når det kreves tvangssalg.
  • Disposisjonsprinsippet[8] går ut på at de i sivile saker er partene i saken som avgjør om de vil bringe en tvist inn for retten og at de har fri rådighet over saken. Retten kan ikke gå ut over de påstander partene har fremsatt og partenek slak gjøre rede for de fakta og bevis som er av petydning for saken. Disposisjonsprinsippet fremgår særlig av tvistemålsloven § 11-2. Saker hvor disposisjonsprinsippet gjelder kalles dispositive. I indispositive saker er noen typer saker innenfor person- og familieretten (f. eks. farskapssaker) gjelder unntak fra disposisjonsprinsippet. Fraværsdom kan bare avsies i saker som er dispositive (tvistemålsloven § 16-10).
  • Domisilprinsippet[9] er et prinsipp innenfor interlegal rett. Prinsippet går ut på at reglene i en persons hjemland skal legges til grunn ved løsningen av et rettspørsmål. Som personens hjemland regnes det landet hvor vedkommende har sin bopel. Domisilprinsippet kalles også nasjonalitetsprinsippet. Domisilprinsippet må ikke forveksles med prinsippene i for eksempel Luganokonvensjonen som sier noe om hvilket land rettssaker skal føres og at resultatet av rettssaker i ett land skal anerkjennes av andre land. Interlegal rett handler om hvilket lands rett som skal anvendes i saker som har tilknytning til flere saker. I stor utstrekning bygger den interlegale rett på sedvane. Det kan også være avtalt mellom partene hvilket lands rett som skal anvendes og det finnes også internasjonale konvensjoner om lovvalg som er gjort til norsk rett. På enkelte områder brukes alltid norsk rett som for eksempel i saker om separasjon og skilsmisse.
  • Det dualistiske prinsipp[10]. Dualisme er et folkerettslig prinsipp som sier at hvis det er motstrid mellom en folkerettsregel og en internrettslig regel går den internrettslige regel foran. Hvis en folkerettslig regel skal bli gjeldende intern rett må dette vedtas særskilt ved at den folkerettslige regelen enten inkorporeres eller transformeres til nasjonal rett. I norsk rett følges det dualistiske prinsipp med noen modifikasjoner. Dels ved at norsk rett formodes å være i samsvar med folkeretten og dels ved at det i flere lover er slått fast at de gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten. Se også monisme.
  • Ekvivalensprinsippet[11] er en urgammel rettssnor for det sosialt rettferdig. På strafferettens område fører dette prinsippet til talion (se talonsprinsippet nedenfor). På samme måte som i Egypt og i de tidlige rettsdannelser i den nære Orient var den greske retten preget av rettferdighetsforestillinger bygget på ekvivalensprinsippet[12].
  • Folkesuverenitetsprinsippet[13] er et forfatningsrettslig prinsipp hvor den politiske makt skal utgå fra folket, vanligvis ved at den utøves av folkevalgte representanter. Folkesuverenitetsprinsippet kommer i Norge til uttrykk i Grunnlovens § 49 om at folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Det er en viss motsetning mellom folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet. I Norge ble parlamentarismen innført i 1884 da prinsippet om at regjeringen skal utgå fra den folkevalgte forsamlingen ble knesatt og den personlige kongemakten ble redusert. Parlamentarismen var i Norge konstitusjonell sedvane inntil den ble inntatt i Grunnlovens § 15 i 2007.
  • Forhandlingsprinsippet[14] er et prosessuelt prinsipp i sivile rettssaker. Forhandlingsprinsippet vil si at det er partene i saken som har hovedansvar for å skaffe frem de fakta og bevis retten skal bygge sin avgjørelse på. Prinsippet fremgår av tvisteloven § 5-3. Se også disposisjonsprinsippet.
  • Forholdsmessighetsprinsippet brukes om prinsipper både i strafferetten, forvaltningsretten og EU/EØS-retten og asylretten. Forholdsmessighetsprinsippet kalles også proporsjonalitetsprinsippet og dreier seg om hvorvidt det er et rimelig forhold mellom sakens underliggende faktum og resultatet.[15]
  • Prinsippene forsvarlig saksbehandling[16] er generelle krav til behandlingen i forvaltningssaker. Prinsippene var i utgangspunktet ulovfestet, det vil si at det er utviklet i rettspraksis, men i forvaltningsloven er flere sider ved prinsippet blitt lovfestet. Blant kravene til forsvarlig saksbehandling er kravet til kontradiksjon, at partene i saken skal få nødvendig informasjon, at saken er tilstrekkelig opplyst fra forvaltningens side, at det er et rimelig forhold mellom formålet med et inngrep og den ulempe det medfører for den som blir rammet av det, med flere. Se også forholdsmessighetsprinsippet, kontradiksjonsprinsippet og forvaltningsloven.
  • Forsvarlighetsprinsippet[17] brukes i tre betydninger i forvaltningsretten.
  1. For det første kan forsvarlighetsprinsippet i forvaltningsretten henspille på det samme som forsvarlighet i erstatningsretten. Grunnbetingelsen for at forvaltningen skal pådra seg erstatningsansvar.
  2. For det andre kan forsvarlighetsprinsippet i forvaltningsretten brykes synonymt med saklighetsprinsippet, se nedenfor om saklighetsprinsippet.
  3. For det tredje, og mer vanlig, kan forsvarlighetsprinsippet i forvaltningsretten brukes om det ulovfestede saksbehandlingskravet som ifølge domstolenes praksis må stilles til enhver forvaltningsbeslutning eller avgjørelse.
  • Gjengjeldelsesprinsipp se talionsprinsippet
  • Føre var-prinsippet[18] er et miljørettslig prinsipp så handler om at mangel på full vitenskapelig visshet skal ikke kunne brukes som begrunnelse for å utsette tiltak for å hindre miljøforringelse når det foreligger trussel om alvorlige eller uopprettelig skade på miljøet. En mer vidtgående formulering av prinsippet kan være at utgangspunktet er at alle virksomheter har miljøkonsekvenser inntil det motsatte er bevist. I norsk rett kommer prinsippet blant annet til uttrykk i forurensningsloven § 7: Når det er fare for forurensning i strid med loven, eller vedtak i medhold av loven skal den ansvarlige for forurensning sørge for tiltak for å hindre at den inntrer. Dette gjelder selv om det ikke finnes sikre bevis for at virksomheten kommer til å forurense.
  • God forvaltningsskikk[19] er prinsippene om at saksbehandlingen i forvaltningen skal være rask, hensynsfull, ordentlig, samt at parter i en forvaltningssak skal få den nødvendige informasjon. Prinsippet ligger til grunn i mange av bestemmelsene i forvaltningsloven og handler om hvordan saksbehandlingen utføres ikke hvordan vurderingene gjøres. Må ikke forveksles med forsvarlig saksbehandling, se ovenfor.
  • Hovedårsakslæren[20] er et prinsipp som går ut på at hvis en skade har flere årsaker, regner man den vesentligste årsaksfaktoren som årsak og ser bort fra de andre årsakene. I norsk erstatningsrett følger man i utgangspunktet ikke hovedårsakslæren. Alle nødvendige årsaker til en skade er erstatningsbetingende i norsk erstatningsrett, men man kan se bort fra en årsak som fremstår «som et lite vesentlig element i skadebildet i forhold til en anen årsak som anses som den dominerende»[21].
  • Kontantprinsippet[22] er i skatteretten det prinsipp at inntekter (som for eksempel: arbeidsinntekt, pensjonsinntekt, underholdsbidrag) blir skattepliktige det året pengene blir utbetalt, eller skattyteren har fått en ubetinget rett til å få dem utbetalt.
I kjøpsretten går kontantprinsippet ut på at kjøpesummen som hovedregel skal betales samtidig som kjøperen overtar salgsjgenstanden.
  • Kontraktsprinsippet[23] er et avtalerettslig prinsipp. Kontraktsprinsippet går ut på at et ensidig løfte ikke er bindende og kan tilbakekalles fritt inntil det er akseptert av mottakeren. Prinsippet stammer fra romerretten og følges blant annet i britisk rett. I nordisk rett følges løfteprinsippet, se løfteprinsippet.
  • Kostprinsippet[24] betyr at man ved vurderingen av om en pris er urimelig (lov om pristiltak av 11.06.1993 nr. 66 og avtaleloven § 36) tar utgangspunkt i hva det koster å produsere varen. Norsk rettspraksis har en tendens til i stedet å anvende markedsprinsippet, se nedenfor.
  • Lex posterior-prinsippet[25] er et prinsipp for tolking av lover som går ut på at yngre rettsregler går foran eldre rettsregler av samme rang hvis det er motstrid mellom reglene. Prinsippet har liten betydning i tolking av moderne lovgivning , men kan ha en viss betydning for tolking av forskrifter gitt av samme departement.
  • Lex specialis-prinsippet[26] er et prinsipp for tolking av lover som går ut på at det er en formodning for at spesialiserte rettsregler går foran generelle regler fordi man anser den sepseille regelen som et unntak fra den generelle også når den generelle er nyest (se lex posterio prinsippet). Prinsippet er ett av flere momenter når lover skal tolkes.
  • Lex superior-prinsippet[27] kalles også trinnhøydeprinsippet. Ved tolking av lover går prinsippet ut på at rettsregler av høyere rang går foran regler av lavere rang, eller prinsippet fører til at den trinnlavere regelen tolkes innskrenkende. For eksempel går Grunnloven og konstitusjonell sedvanerett foran vanlige lover og lover går foran forskrifter.
Lex superior-prinsippet er også en forvaltningsrettslig skranke for regjering og forvaltning i enkeltsaker på grunn av legalitetsprinsippet. Regjeringen og forvaltningen sine beslutninger i enkeltsaker må ha hjemmel i lov.
  • Likhetsprinsippet[28] er et partsprinsipp som går ut på at partene i en prosess skal være likestilte og behandles likt av domstolen. Domstolen skal også være uavhengig av begge parter. Prinsippet er slått fast i FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr 1 og står også sentralt ved anvendelsen av EMK artikkel 6.
Likhetsprinsippet kan også brukes om prinsippet om at forvaltningen skal behandle like tilfelle likt. Forvaltningen har frihet til å legge om saksbehandlingen men skal unngå tilfeldig og usaklig forskjellsbehandling.
  • Løfteprinsippet[29] er et avtalerettslig prinsipp som går ut på at et løfte er rettslig bindende for den som gir løftet før det er akseptert av mottakeren. Det motsatte er kontraktsprinsippet (se ovenfor) hvor løftet ikke binder avgiveren før det er akseptert. I norsk rett gjelder løfteprinsippet, men i praksis vil løfter gjerne ha form av tilbud som bare er bindende for avgiveren innen en viss frist.
  • Maktfordelingsprinsippet[30] er et statsrettslig prinsipp som ble formulert av den franske filosofen Montesquieu i 1748. Montesquieu mente at makten i et samfunn burde balanseres mellom tre innbyrdes uavhengige statsmakter. Han mente at en folkevalgt forsamling skulle ha den lovgivende makt, fyrsten skulle ha den utøvende makt og dommere utpekt ved loddtrekning skulle ha den dømmende makt. Prinsippet fikk betydning for den konstitusjonelle utviklingen i flere land og preget også den norske Grunnloven av 1814. I Norge og mange andre land er maktfordelingsprinsippet blitt trengt i bakgrunnen av folkesuverenitetsprinsippet (se ovenfor).
  • Markedsprinsippet[31] er å ta utgangspunkt i markedsprisen ved vurderingen av om en pris er urimelig eller ikke, se også kostprinsippet ovenfor.
  • Monisme[32] er et folkerettslig prinsipp hvor folkeretten og det enkelte lands interne regler er deler av samme rettssystem. Det motsatte er det dualistiske prinsipp som med visse modifikasjoner følges i Norge.
  • Muntlighetsprinsippet[33] vil si at hovedforhandlingene i en rettssak skal som hovedregel foregå muntlig. Prinsippet er slått fast i tvisteloven § 9-14 for sivile saker og straffeprosessloven § 278 for straffesaker. Muntlighetsprinsippet har nær sammenheng med bevisumiddelbarhetsprinsippet (se ovenfor).
  • Nasjonalitetsprinsippet[34] se domisilprinsippet.
  • Nedstammingsprinsippet[35], se avstammingsprinsippet
  • Nærhetsprinsippet[36] er i EU-retten det samme som subsidaritetsprinsippet.
  • Offentlighetsprinsippet[37] brukes både om prinsipp i forvaltningsretten og i straffeprosessretten.
Offentlighetsprinsippet er i forvaltningsretten et prinsipp som går ut på at forvaltningens saksdokumenter er offentlige for alle og enhver dersom det ikke er gjort unntak i lov eller i medhold av lov. Unntak kan gjøres for organinterne dokumenter, dokumenter fra underordnete organer og fra andre som på forespørsel har avgitt uttalelse. Unntak kan gjøres for hele eller deler av innholdet i dokumenter. Opplysninger som er undergitt lovbestemt taushetsplikt skal unntas fra offentlighet, andre opplysninger som faller inn under unntaksregelen kan unntas, men må ikke unntas.
I prosessretten brukes offentlighetsprinsippet om møteoffentlighetsprinsippet som sier at rettsforhandlinger som hovedretel skal føres for åpne dører.
  • Opportunitetsprinsippet Det finnes også i noen andre land et legalitetsprinsipp i straffeprosessretten som sier at påtalemyndigheten ikke kan unnlate å påtale en straffbar handling den har fått kjennskap til. I Norge er dette legalitetsprinsippet forlatt til fordel for opportunitetsprinsippet. Opportunitetsprinsippet innebærer at påtalemyndigheten i visse tilfelle kan unnlate å påtale en sak selv om det dreier seg om en straffbar handling. Opportunitetsprinsippet kalles også hensiktsmessighetsprinsippet eller opportunitetsgrunnsetningen. Se artikkelen om legalitetsprinsippet.
  • Partsoffentlighetsprinsippet[38] innebærer at parter i en sak kan forlange innsyn i minst like mange opplysninger som allmennheten kan kreve å få tilgang til.
  • Partsprinsippet[39] se likhetsprinsippet ovenfor
  • Personalprinsippet[40] vil si at enhver stat har rett til å straffe sine borgere uavhengig av hvor de har begått straffbare handlinger. Personalitetsprinsippet ble også respektert av hellenerne og romerne[41]. Se også territorialprinsippet og universalprinsippet nedenfor.
  • Relevansprinsippet[42] er i forbindelse med personvernreglene et prinsipp om at personopplysninger bare skal brukes til uttrykkelig angitte formål som er saklig begrunnet i den behandlingsansvarliges virksomhet, og at de skal være tilstrekkelige og relevante for formålet med behandlingen.
  • Restitusjonsprinsippet[43] er i ekteskapsretten det at verdien av en formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått, eller senere har ervervet ved arv eller gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen av felleseiet ved separasjon eller skilsmisse.
  • Saklighetsprinsippet[44] er et ulovfestet forvaltningsrettslig prinsipp. Saklighetsprinsippet går ut på at forvaltningsskjønnet (det såkalte frie skjønn) må utøves på saklig og forsvarlig vis, ikke bygge på uvedkommende hensyn, ikke være vilkårlig, ikke være usaklig diskriminerende eller usaklig favoriserende og at forvaltningen ikke må legge uforholdsmessig stor vekt på perifere hensyn eller på annen måte komme til et resultat som blir grovt urimelig.
  • Sektorprinsippet[45] er et omstridt folkerettslig prinsipp som sier at en stat som har kyst mot polarområdene har suverenitet over alle landområder som ligger mellom polpunktet og kysten, avgrenset mot øst og vest av rette l injer trukket fra statens grense til polpunktet. Sektorprinsippet er neppe folkerettslig gyldig. Se også egen artikkel om Gråsonen.
  • Spesialitetsprinsippet[46] er et panterettslig prinsipp. Prinsippet går ut på at pantet må være identifisert og pantesummen må være angitt med enten et bestemt beløp eller et høyeste beløp.
  • Subsidaritetsprinsippet[47] kalles også nærhetsprinsippet. Subsidaritetsprinsippet er i EU et prinspp som går ut på at beslutninger skal treffes på et så lavt nivå som mulig. Prinsippet ble fastlagt i 1992 og utvidet med Amsterdam-traktaten av 1997.
  • Talionsprinsippet[48] er et gammelt strafferettslig prinsipp hvor den straff den skyldige påføres skal tilsvare den straffbare handling han har begått. Det mest kjente uttrykk for talionsprinsippet står i 2. Mosebok kapittel 21 vers 23-25: «Men dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brent for brent, sår for sår, skramme for skramme.»[49]
Talionsprinsippet henger sammen med gjengjeldelsesteorien som er en strafferettslig teori som går ut på at hovedromålet med en straff er at gjerningsmannen skal sone sin skyld ved å bli påført et onde som står i forhold til det onde han selv har voldt. Blodhevnen som fantes blant annet i Norden i førkristen tid var uttrykk for et gjengjeldelsesprinsipp. I europeisk rett preget gjengjeldelsesteorien strafferettspleien helt frem til opplysningstiden og var også fremherskende på 1800-tallet. I våre dager spiller gjengjeldelsestanken mindre rolle, men fremdeles vises det til at det er i overensstemmelse med den alminnelige rettsbevissthet at forbrytere får en straff som står i et rimelig forhold til de straffbare handlinger de har begått.
  • Territorialprinsippet[50] kan vise både til en stats myndighet til å ilegge straff og statsborgerret.
Territorialprinsippet kan brukes om den myndighet enhver stat har til å ilegge straff for handlinger begått på statens territorium. Se også personalprinsippet og universalprinsippet.
Territorialprinsippet brukes også om den rett enkelte land gir enhver person til å bli statsborger hvis han eller hun er født i landet. I Norden brukes ikke territorialprinsippet, se også domisilprinsippet og avstamningsprinsippet.
  • Transaksjonsprinsippet[51] er et grunnleggende regnskapsprinsipp som innebærer at transaksjoner skal regnskapsføres til verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet.
  • Trinnhøydeprinsippet[52] se Lex superior prinsippet ovenfor.
  • Umiddelbarhetsprinsippet[53] se bevisumiddelbarhetsprinsippet
  • Universalprinsippet[54] er det prinsipp at et land kan ilegge straff for en forbrytelse uavhengig av om den er begått på eller utenfor landets territorium og av en statsborger eller utlending.
  • Utredningsprinsippet[55] er den plikt et forvaltningsorgan har til å sørge for at en sak er så godt opplyst som mulig før det treffes vedtak. Utredningsprinsippet går fram av forvaltningslovens § 17 og av det ulovfestete kravet til forsvarlig saksbehandling (se ovenfor). Prinsippet gjelder både fakta i en sak og rettstilstanden på området.

KilderRediger

  • «Rettsprinsipper og rettsvitenskap? - en introduksjon.» Introduksjon til Det 15. nasjonale doktorandseminar i rettsvitenskap Universitetet i Tromsø 21.–23. mai 2001 http://uit.no/ansatte/organisasjon/artikkel?p_document_id=237730&p_dimension_id=&p_menu=&p_lang=
  • Fredriksen, S. (2011). «Noen betraktninger om rettsprinsippers betydning i norsk rett». Jussens venner, (1), 37-64.
  • Hans Petter Graver, «I prinsippet prinsipiell – Om rettsprinsipper», Tidsskrift for Rettsvitenskap, vol. 119, 2/3, 2006, side 189–221. ISSN 0040-714
  • Svein Slettan og Toril Marie Øie, Forbrytelse og straff, bind 1: «Innføring i strafferett», kapittel 45 del 6 om «Hovedprinsippene i straffeprosessen» sidene 323-332, Universitetsforlaget. ISBN 978-82-13-02616-1.

ReferanserRediger

  1. ^ Sitert fra: Rettsprinsipper og rettsvitenskap? - en introduksjon til Det 15. nasjonale doktorandseminar i rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø 21. – 23. mai 2001 [1]
  2. ^ Sitert fra: Hans Petter Graver, «I prinsippet prinsipiell – Om rettsprinsipper», Tidsskrift for Rettsvitenskap, vol. 119, 2/3, 2006, side 189–221.
  3. ^ Sitert fra: Fredriksen, S. (2011). Noen betraktninger om rettsprinsippers betydning i norsk rett. Jussens venner, (1), 37-64.
  4. ^ Sitert fra: Fredriksen, S. (2011). Noen betraktninger om rettsprinsippers betydning i norsk rett. Jussens venner, (1), 37-64.
  5. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  6. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  7. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  8. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  9. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  10. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  11. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  12. ^ Erik Anners: Den europeiske rettens historie. Universitetsforlaget 1983. ISBN: 82 00 05843 3
  13. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  14. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  15. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  16. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  17. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  18. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  19. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  20. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  21. ^ Høyesterett i P-pilledom nummer 2. Rt. 1992 s. 64
  22. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  23. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  24. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  25. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  26. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  27. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  28. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  29. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  30. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  31. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  32. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  33. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  34. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  35. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  36. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  37. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  38. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  39. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  40. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  41. ^ Erik Anners: Den europeiske rettens historie. Universitetsforlaget 1983. ISBN: 82 00 05843 3
  42. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  43. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  44. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  45. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  46. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  47. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  48. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  49. ^ Bibelen, 2. Mosebok kapittel 21 vers 23-25, oversettelsen av 1988
  50. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  51. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  52. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  53. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  54. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8
  55. ^ Jon Gisle: Jusleksikon 4. utgave. Kunnskapsforlaget 2010. ISBN: 978 82 573 2104 8