Slaget ved Bornhøved (1227)

Slaget ved Bornhøved
Konflikt: Nordtysk oppstand mot Danmark
Dato	22. juli 1227
Sted	Bornhöved 15 km øst for Neumünster i Schleswig-Holstein, nordlige Tyskland; 54°4'N 10°12'Ø
Resultat	Nordtysk seier
	Stridende parter
Danmark	Nordtysk koalisjon av tidlige danske vasaller med Lübeck i spissen
	Kommandanter og ledere
Kong Valdemar Seier	Grev Adolf IV av Schauenberg-Holstein
	Styrker
Ukjent	Ukjent
	Tap
Betydelig	Ukjent

Slaget ved Bornhøved i Holsten fant sted den 22. juli 1227 mellom en dansk hær under ledelse av Valdemar Seier og en nordtysk koalisjon fra Tyskland inkludert fyrster og bystater.

Etter meget bitre kamper gikk en hæravdeling på angivelig tusen mann fra Ditmarsken over til den nordtyske koalisjonshæren midt i slaget. Dette avgjorde slaget og danskene måtte trekke seg tilbake med mesteparten av den slagne hæren.

Forspillet rediger

Det danske kongedømmet under Valdemar Seier, som hadde vunnet mye berømmelse som korsfarer, hadde underlagt seg store deler av nordlige Tyskland i første halvdelen av 1200-tallet siden tronbestigelsen i 1202. I 1219 hadde danskene opprettet et eget imperium over Østersjøområdet, med Holstein, Pommeren, små fyrstedømmer langs kysten, og byer som Lübeck og Hamburg, med rett på alt landområde nord for Elben, anerkjent av den tyske kongen bare få år før. Valdemar Seier underla seg fyrste etter fyrste, som ble tvunget til å sverge ed overfor den danske kongen. En av disse var grev Gunzelin II av Schwerin.

Grev Gunzelin II giftet bort sin datter til den uekte danske kongesønnen Niels som en bekreftelse på alliansen mellom grevskapet Schwerin og det danske kongedømmet. I 1221 døde greven, men ekteskapet hadde avlet en sønn, som den ærgjerrige farfaren ønsket å sikre betydelige eiendommer for. De schwerinske landområdene, sammen med borgen Schwerin, ble delt i to og overtatt av danskene. Gunzelin IIs bror Henrik, som var medregent, måtte finne seg i dette.

Han tok sin hevn ved å besøke Valdemar Seier på Lyø i 1223. Der fant han kongen på jakttur sammen med sin sønn Valdemar den Unge som ved det tidspunktet var medregent i Danmark. Etter en lystig fest overfalt greven – sammen med sitt folk – kongen og den unge sønnen, bakbandt og bortførte disse over til fastlandet sørover. Kidnappingen ble ikke bare mottatt med forskrekkelse, selv om paven var raskt til å fordømme udåden ettersom Valdemar Seier var korsfarer.

I danskekongens fravær kollapset det danske imperiet, og da danskene selv var så trøtte av krig og korstog ga de lunken støtte til forsøkene på å befri kongen og hans sønn. Etter Slaget ved Mölln startet forhandlingene som endte med løslatelse av kongen og prinsen, juledag 1225, etter tre års fangenskap mot en uhyre stor løsesum samt dronning Berengarias medgift. Den holstenske greveslekten Schauenberg vendte tilbake til deres tapte besittelser, og de nordtyske fyrstene brøt ut av deres vasallforhold med Danmark, etter å ha tvunget kongen til å inngå avtaler.

Valdemar Seier hadde vært tvunget til å love å ikke hevne seg for ydmykelsen eller for tapet av imperiet, men fikk paven til å løse seg fra eden, og begynte med å planlegge en gjenerobring av de nordtyske besittelsene, med Holstein i spissen. Han allierte seg med den nordtyske grev Otto av Lüneburg og andre nordtyske småfyrster, og dannet en sterk hær i høsten 1226.

Hærene rediger

De nordtyske fyrstene med Henrik av Schwerin, erkebiskop Gerhard av Bremen og borgerne fra byene Lübeck og Hamburg, dannet en koalisjon høsten 1226 etter at Valdemar Seier hadde rykket over Eideren og inntatt Rendsborg. En brutal krig med flere mindre slag var på gang i foråret av 1227.

22. juli 1227 var den danske hæren oppstilt i slagorden mot den nordtyske hæren ved Bornhøved. Etter usikre opplysninger skulle Valdemar Seier ha hatt 3 000 rytterne, 5 000 fotsoldater, 5 000 leiesoldater og 1 000 andre menn, til sammen 14 000 mann, mot den nordtyske hæren som skal ha hatt 3 000 rytterne, 3-4 000 leiesoldater og 5 000 fotsoldater, til sammen 11 000 - 12 000 mann. Disse opplysningene kan åpenbart være noe overdrevet, siden så store hærer var sjelden vare i 1200-tallet i Europa. Mest sannsynlig var antall deltagere under slaget langt færre, muligens noen få tusen.

Slaget rediger

Das Schlachtfeld von Bornhöved (Julius Fürst um 1895)

Etter de fleste kilder var slaget meget hardt, med stor bitterhet under intense sammenstøt over lengre perioder om gangen. Det gikk gjetord om de stridende som hadde kjempet i blod opptil knærne Danskekongen mistet flere hester i løpet av kampene og ble alvorlig skadet med et øye stukket ut, men ga ikke opp kampen og var nær ved å vinne.

Derimot ble slaget avgjort på et kritisk tidspunkt, etter at hæravdelingen på om lag 1 000 mann fra Ditmarsken gikk over til den nordtyske hæren, og vendte seg mot de tidligere allierte som ble presset vekk og kastet ut i forvirring. Valdemar Seier klarte, etter stort slit, å hindre kollaps av hæren, men mistet sine allierte inkludert grev Otto av Lüneburg, som ble tatt til fange sammen med tre danske bisper.

Uten sine allierte, og med hæren både redusert i antall og totalt utmattet, hadde ikke danskene annet valg enn å trekke seg tilbake nordover mot Eideren. Hæravdelingen fra Ditmarsken hadde på forhold avtalt tidspunkt å slutte seg til den nordtyske koalisjonen.

Etterspillet rediger

Selv om den danske hæren fremdeles var intakt og med forsterkninger, måtte den sårede danskekongen erkjenne at krigen var tapt, uten hans viktige allierte grev Otto av Lüneburg, som var sendt til fangenskap i Rostock. Moralen var hardt rammet av nederlaget, som et dokument pliktig meddelte i etterkrigstiden: «Kongen var seierløs».

Etter slaget måtte Valdemar Seier akseptere de tidlige avtaler man hadde inngått i 1225, nemlig å sende sine yngre sønner til Schwerin som gisler, for å garantere nedbetalingen av løsesummen som var på 44 000 mark rent sølv, i tillegg til avståelse fra alt land mellom Elben og Eideren, samt de vendiske territoriene, inkludert Pommern. Valdemar Seier måtte dessuten overrekke Estland til det pavelige legatet Wilhelm av Modena, som ga bort landet til Sverdbroderordenen det samme året. 11 år senere var Estland overført til dansk styre på nytt, etter et forlik med Den tyske orden.

Kilder rediger

Michael Bregnsbo og Knut Villads Jensen Det Danske Imperium Storhed og Fald 2005 ISBN 87-11-11879-2
Grethe Jensen Danmarkshistoriens hvor skete det 2001 ISBN 87-567-6373-5
Danmarkshistoriens årstall av Aschehoug forlag 2001 ISBN 87-11-11597-1