Den norske Creditbank

Tidligere norsk bank

Den norske Creditbank (DnC) var Norges første forretningsbank, stiftet den 1. oktober 1857.

Den norske Creditbank
Etablert1857
Opphørt1990
Etterfølger(e)Den norske Bank
Hovedkontor OsloRediger på Wikidata
LandNorge
Grunnlegger(e)Hans Gulbranson, Nicolay August Andresen, Torkel Halvorsen Aschehoug, Ole Jacob Broch, Jacob Andreas Christian Faye, Thomas Heftye, Henrik Helliesen, Thorvald Meyer, Adolf Bredo Stabell
Den norske Creditbanks hovedkontor i Oslo

Stifterne var generalkonsul, Sev. Chr. Andersen, konsul Nicolay A. Andresen, professor T.H. Aschehoug, Ole Jacob Broch, høyesterettsasessor, E. Bruun, generalkonsul Jacob Faye (for firma A. Grunig & Co), grosserer Hans Gulbranson, konsul Thv. Joh, Heftye, statsråd Henrik Helliesen, godseier Thorvald Meyer bankier, J.H. Schwendsen og banksjef Adolf Bredo Stabell, Banken etablerte seg i Kirkegaten 24 og flyttet senere til Kirkegaten 21.[1]

Selskapets aksjekapital var 215.000 spesidaler. Høyesterettsasessor E. Bruun var største enkeltaksjonær og tegnet seg for et beløp av spd. 35.000. Hans Gulbranson, Heftye & Søn og Thorvald Meyer tegnet hver seg for et beløp av spd.30.000.

Hovedkontoret i OsloRediger

Den norske Creditbanks bygning i Oslo er tegnet av Kristian Biong sammen med arkitektene Carl Michalsen, Einar Smith og Eystein Michalsen, og oppført 1923–26.

Kristian Biong fikk tildelt Houens fonds diplom for bygningen i 1928.

BankvirksomhetenRediger

På 1960- og 1970-tallet kjøpte eller fusjonerte DnC med mange lokale og regionale banker i Norge. Dette inkluderte Odda By- og Bygdebank (1964), Porsgrunds Ørebank (1964), Røkens Bank (1964), Oplandske Kreditbank (1966), Horten og Omegns Privatbank (1970), Privatbanken i Sandefjord (1970), Østfold Privatbank (1970), Finnmarkens Privatbank (1973), Haugesunds Forretningsbank (1973) og Opplandsbanken (1980).

I april 1990 fusjonerte DnC med Bergen Bank og dannet Den norske Bank, nå DNB.

ReferanserRediger

  1. ^ Riege, Jacob (1924). «Den Norske Creditbank». Kristiania Forretningsstand i 300 år. Oslo: A.S Helge Erichsens forlag. s. 190. 

LitteraturRediger