Tysk-romersk keiser

Tysk-romersk keiser (tysk Römisch-deutscher Kaiser) var den valgte monarken som styrte over Det tysk-romerske rike, et sentraleuropeisk forbund av områder som eksisterte i løpet av middelalderen og tidlig moderne tid. Opprinnelsen til dette forbundet kan bli sporet tilbake til det karolinske riket under Karl den store. Tysk-romerske keisere ble kronet av pavene fram til 1500-tallet, og den siste keiseren var Frans II som abdiserte i 1806 under Napoleonskrigene og det tysk-romerske riket gikk i oppløsning.

Det tysk-romerske keiserrike på 1300-tallet. Fargene indikerer de viktigste dynastiene som konkurrerte om kronen.
Franz II var den siste tysk-romerske keiser og gikk av i 1806, og riket gikk i oppløsning. Her avbildet som østerriksk keiser

«Romersk» i keiserens tittel var en refleksjon av translatio imperii («overføring av styre»), et prinsipp som så på de (germanske) hellige romerske keiserne som arvtakerne til tittelen av keiser av det vestromerske rike, en tittel som ble etterlatt uten krav i Vest-Europa etter at Julius Nepos døde i år 480.

Etableringen av det tysk-romerske rike rediger

Fra tidsalderen til Otto den store og framover, mye av det tidligere riket til karolingerne, Det østfrankiske riket, var det som ble det tysk-romerske riket. Ulike tyske fyrster valgte en av sine egne som konge av tyskerne, deretter ble han kronet som keiser av paven. Den siste keiseren som ble kronet var Karl V; alle keisere etter ham var teknisk sett keiser-valgt, men ble referert til som keiser.

Konflikt med Den hellige stol rediger

Tittelen keiser (Imperator) innebar en viktig rolle som beskytter av den katolske kirke, og kvinner kunne ikke bli kronet. Etterhvert som pavedømmets makt vokste i løpet av middelalderen kom pavene og keiserne i stadig konflikt over styringen av kirken. Den mest velkjente og bitre striden var kjent som Investiturstriden som ble utkjempet i løpet av 1000-tallet mellom Henrik IV og pave Gregor VII.

Etterfølge rediger

Etterfølge til kongeverdighet var kontrollert av en rekke kompliserte faktorer. Valg betydde at kongedømmet Tyskland var bare delvis arvelig i motsetningen til kongedømmet Frankrike, skjønt statsoverhoedt forble ofte innenfor et dynasti inntil det ikke lenger var en mannlig etterfølger. En del forskere har foreslått at oppgaven med valgene var i virkeligheten for å løse konflikter kun når den dynastiske styre var uklart; dog, prosessen betydde at den fremste kandidaten måtte gjøre innrømmelser med velgerne, noe som førte til at stemmene ble lagt til side, da kjent som Wahlkapitulationen («valgovergivelse»). Valgrådet ble holdt av syv fyrster (tre erkebiskoper og fire verdslige fyrster) ved Den gylne bulle av 1356. Den forble slik fram til 1648 da avtalen etter trettiårskrigen krevde et tillegg for en ny velger for å opprettholde en skrøpelige balansen mellom de protestantiske og katolske fraksjonene i riket. Ytterligere en velger ble lagt til i 1690, og hele sammensetningen ble blandet på nytt i 1803, kun tre år før hele riket ble oppløst.

Etter 1438 forble kongene fra Huset Habsburg og Habsburg-Lorraine, med det kortvarige unntak av en fra Huset Wittelsbach, Karl VII. I 1508, og permanent etter 1556, reiste kongen ikke lenger til Roma for å bli kronet av paven.

Liste over tysk-romerske monarker rediger

Denne listen omfatter alle keisere, enten de tiltalte seg som tysk-romerske keisere eller ikke. Det er en del hull i rekkefølgen, eksempelvis var Henrik I Fuglefangeren konge av Tyskland, men ikke keiser; keiser Henrik II ble nummerert som hans etterfølger som tysk konge. Se Liste over tysk-romerske monarker.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger