Fremskrittspartiet

norsk politisk parti
(Omdirigert fra FrP)

Fremskrittspartiet (FrP) er et norsk politisk parti som beskriver seg som «et liberalistisk folkeparti som bygger på Norges Grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssyn og humanistiske verdier». Partiet ble grunnlagt av Anders Lange i 1973 som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP), og endret navn til Fremskrittspartiet i 1977.

Fremskrittspartiet

Framstegspartiet
Ovddádusbellodat
LederSiv Jensen  (2006–)
GeneralsekretærFredrik Färber
Grunnlagt8. april 1973; 48 år siden (1973-04-08)
HovedkvarterOslo
Ungdomsorg.Fremskrittspartiets Ungdom
Antall medlemmer15 603 (2019)[1]
IdeologiLiberalisme[a]
Politisk posisjonHøyresiden
Slagord«For en enklere hverdag»
«For folk flest»
Representanter:
Nettstedwww.frp.no
Ordførere
3 / 356
(2019)
Kommunestyrene
701 / 9 344
(2019)
Fylkestingene
55 / 574
(2019)
Stortinget
27 / 169
(2017)

a^ Som definert av partiet selv, se FrPs prinsipprogram 2013-2017

På landsmøtet i 2006 overtok Siv Jensen som leder etter Carl I. Hagen, som hadde innehatt vervet i 28 år. På landsmøtet i 2019 ble Sylvi Listhaug og Terje Søviknes valgt som henholdsvis 1. og 2. nestleder. Frp’s ungdomsparti heter Fremskrittspartiets Ungdom og ledes av Andreas Simon Brännström. Partiets stortingsgruppe bestod av 27 stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 2017 og består av 26 etter at én meldte seg ut i 2019. Partiet hadde inntil det trakk seg fra regjeringen i januar 2020 sju statsråder i Erna Solbergs regjering.

I det politiske landskapet regnes partiet som en del av høyresiden i norsk politikk.

Siv Jensen kunngjorde i februar 2021 at hun ikke tar gjenvalg som leder og ikke stiller til valg til Stortinget i 2021. Hun pekte på Sylvi Listhaug som ny leder og Ketil Solvik-Olsen som ny nestleder.[2]

Politisk plattformRediger

 
Siv Jensen leder partiet i dag.

Fremskrittspartiet er et parti som oppstod først og fremst som en protestbevegelse, og har vært hjem for mange grupper med forskjellige målsettinger og ideologier stort sett forent av et ønske om reduksjon av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det er derfor svært vanskelig å oppsummere partiet innenfor tradisjonelle politiske begreper. Partiet har selv vedtatt at det er et liberalistisk parti som «bygger på Norges Grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv med basis i det kristne livssyn».

Gjennom 1980- og 90-åra ble reduksjon av innvandringen fra ikke-vestlige land en viktig sak for partiet. I 90-åra fikk partiet en sterkere sosial profil, med spesiell vekt på situasjonen til eldre og pleietrengende.[3]

På 2000-tallet har Frp stadig understreket at partiet vil bruke en større del av statens oljeinntekter enn det de andre partiene vil.[trenger referanse] I hovedsak oppfattes Fremskrittspartiet som et parti på høyresiden i norsk politikk som blander konservatisme og liberalisme, men med klar hovedvekt på liberalismen. Partiets politikk blir av også karakterisert som høyrepopulisme. Dette gjelder særlig partiets tidlige fase og forhistorie som Anders Langes parti.[4][5][6][7][8][9] Partiet Alliansen (etablert 2016) fremstiller seg selv som en arvtaker etter Fremskrittspartiet som fremstilles som en del av makteliten.[10]

Anders Todal Jenssen beskriver partiets opphav som høyrepopulistisk og gjengir tre kjennetegn ved høyrepopulismen: folket ansees som ensartet, utgrupper blir eller ønskes ekskludert og kritikk av eliten – der «folket» ansees som ensartet og uten indre motsetninger med unntak av noen spesielle kategorier som utsettes for utstøting. Jenssen skriver at partiets politikk og velgergrunnlag har blitt stadig mer likt Høyre særlig i perioden 2013-2017. Ifølge Jenssen er det per 2017 bare angrepet på «utgrupper» som klart gjenstår av de tre kjennetegn på høyrepopulisme og at Frp i 2017 ikke lenger kan regnes som høyrepopulistisk men at Frp i 2017 et vanlig høyreparti preget av markedsliberalisme.[11] Anders Ravik Jupskås mener Frp stadig er preget av populistiske ideer blant annet om motsetning mellom folk og elite der mediene blir regnet som del av eliten.[12][13]

Tor Bjørklund, professor i statsvitenskap, skrev i 2004 at Fremskrittspartiet er et høyrepopulistisk parti på linje med Dansk Folkeparti og Ny Demokrati. Frps ønske om å redusere statens makt til fordel for markedet er ifølge Bjørklund nyliberalistisk innslag i populismen. Populismen legger vekt på motsetning mellom eliten og folket, og at det øves motstand mot den mektige eliten. I Anders Langes tid ble navn som «Sunn Fornufts Partiet» og «Den Vanlige Manns Parti» vurdert.[14] Populisme har til dels blitt brukt som en nedlatende betegnelse på partiets politiske profil.[15] Det er blant annet på områdene innvandring, skatt og bruk av oljeinntekter til å dekke statens utgifter at partiet har blitt kritisert for populisme.[16] Høyrepopulisme vokste frem i mange europeiske land på slutten av 1900-tallet og dreide seg ofte om kritikk av byråkratisert velferdsstat, dominerende sosialdemoratiske partier og kultureliter samt motstand mot innvandring. Partiet og Carl I. Hagen har ikke sett seg selv som populistiske. Hagen har forsvart det representative demokratiet og lagt vekt på konstitusjonelt korrekte prosesser.[17][18]

FriheterRediger

Fremskrittspartiet definerer fire grunnleggende friheter i sitt prinsipp- og handlingsprogram. Det mener at et menneske først og fremst eksisterer som et enkeltmenneske, og derfor må ha styringsrett over sitt eget liv. Denne friheten inkluderer prinsippet om personvern. Frihet nummer to er eiendomsretten; Frp mener at ekspropriasjon kun kan godtas når dette er absolutt nødvendig. Den siste grunnleggende friheten er den frie markedsøkonomien, som Frp anser som uløselig knyttet til idéen om demokrati.[19]

Frp peker ut uttrykket «min frihet slutter der din begynner» som sentralt for sitt grunnsyn, ved at partiets politikk bygger på alle menneskers rett til å leve i frihet, så lenge disse ikke ønsker å innskrenke andres frihet.[19]

Modell for statsstyringenRediger

Frp er for å beholde det konstitusjonelle monarkiet som styringsform i Norge, med regenten som samlende symbol og statsoverhode. Frp ønsker også å beholde parlamentarismen, og er også positivt innstilt til innføring av oppløsningsrett av Stortinget under forutsetning av innføring av tiltredelsesvotering. Partiet vil dessuten arbeide for en modell der utnevnelser til Høyesterett må godkjennes av Stortinget.[19]

Fremskrittspartiet vil avvikle Sametinget med den begrunnelse at stemmeretten ikke bør være begrenset til bestemte etniske grupper. Partiet mener videre at enhver avgitt stemme ved stortingsvalg skal telle likt, uten hensyn til hvor i landet den er avgitt.[19]

Økonomisk politikkRediger

Fremskrittspartiet har liberalismen som rettesnor i den økonomiske politikken, blant annet fordi det hevder denne fører til en maktspredning i samfunnet. Grunntanken i den økonomiske politikken er derfor at det offentlige forbruket må reduseres og at byråkratiet må bygges ned, slik at staten bare skal utføre oppgaver som det private ikke kan løse selv.[19]

Som en konsekvens av dette ser Frp det som en viktig oppgave å avskaffe både offentlige og private monopoler, og at den frie konkurranse ikke må hindres gjennom private eller offentlige karteller og monopoldannelser. På grunn av dette ønsker Fremskrittspartiet at Konkurransetilsynet skal stå fritt og ha mye makt.[20]

Fremskrittspartiet støtter frihandel, ønsker et løsere regulert arbeidsmarked og vil ha et lavere skatte- og avgiftsnivå.[20]

Partiet stiller seg ikke udelt negativt til vekst i offentlig sektor, men mener at den må holdes lavere enn veksten i privat sektor. Frp ønsker blant annet å oppheve den såkalte «handlingsregelen», og heller erstatte den med en modell der statens utgifter varierer, avhengig av økonomisk vekst og inflasjon. Det ønsker også at statsbudsjettet skal ha større langsiktighet, og åpner for at Stortinget skal kunne fatte bindende, flerårige budsjettvedtak for bestemte områder og prosjekter.[20]

Frp ønsker en uavhengig Norges Bank, og mener at sentralbanken skal ha som hovedmål for pengepolitikken å sikre lav og stabil inflasjon. Fremskrittspartiet mener også at penge- og kredittmarkedet må reguleres av markedets tilbud og etterspørsel, uten politiske inngrep eller reguleringer.[20]

Helse- og sosialpolitikkRediger

Frp mener at det skal være det offentliges oppgave å sørge for at folket får tilgang til helse- og omsorgstjenester. Et sentralt prinsipp er modellen med stykkprisfinansiering, der staten betaler for medisinsk behandling mens pasienten selv kan velge hvem som skal utføre behandlingen. Dette inkluderer retten til behandling i utlandet om ventetiden i Norge er for lang. Frp mener også at modellen med stykkprisfinansiering vil føre til kortere helsekøer. På lengre sikt kan Frp tenke seg å utvide ordningen med stykkprisfinansiering til også å gjelde det offentlige tannhelsetilbudet.[21]

Fremskrittspartiet ønsker fritt sykehusvalg i hele landet når det gjelder offentlige sykehus, og ønsker også at dette skal gjelde private sykehus. Det mener dessuten at bedrifter som betaler for nødvendig, medisinsk behandling for de ansatte må kunne trekke fra disse utgiftene, samtidig som de ansatte ikke skal skatte av dette. Videre er Frp motstander av fastlegeordningen, da det mener at denne går på bekostning av pasienters rett til fritt valg.[21]

I narkotikapolitikken mener Frp at opplysning og holdningsskapning må være hjørnesteinen i kampen mot rusmiddelmisbruk. Fremskrittspartiet er også for en utvidelse av den medikamentelt assisterte rehabiliteringen av stoffmisbrukere, og mener at kriteriene for utdeling av Metadon og Subutex bør liberaliseres. Frp støtter også forsøk med bruk av sprøyterom.[21]

Partiet stemte imot legalisering av kjønnsnøytrale ekteskap i 2008,[22] men vedtok under landsmøte i 2013 å åpne for både kjønnsnøytralt ekteskap og adopsjon. [23] Flere i Frp har også foreslått legalisering av bloddonasjon for homofile.[24][25]

Innvandrings- og flyktningspolitikkRediger

Frp ønsker generelt en reduksjon av innvandring, spesielt fra land utenfor EØS-området.[26]

Frp har i partiprogrammet foreslått at Norge maksimalt skal ta imot 1000 personer i året fra land utenfor den vestlige kulturkrets, og at denne kvoten skal omfatte flyktninger, asylsøkere, de som kommer innenfor reglene om familiegjenforening og de som gis opphold av humanitære årsaker.[26] I 2008 foreslo partiet en enda høyere terskel for asyl, og foreslo å redusere antallet asylsøkere som får opphold i Norge til under 100 i året.[27]

Frp har foreslått en modell der flyktninger sendes til norskdrevne mottak i utlandet for å hindre folk som ikke har rett på opphold i å komme til Norge[28]. Frp ønsker at enkeltkommuner selv skal kunne bestemme antallet flyktninger og asylsøkere som skal kunne bo i kommunen, gjerne gjennom lokale folkeavstemninger.[26]

Fremskrittspartiet ønsker å stramme inn reglene for familiegjenforening, og vil begrense dette til ektefelle og egne barn under 15 år. Det ønsker også en aldersgrense på 24 år for ektefeller, og at det må være en samlet tilknytting til Norge som er større enn den samlede tilknyttingen til det andre landet.[26]

HistorieRediger

1973–1980Rediger

 
Anders Lange var opphav til Frp gjennom partiet med hans eget navn.

Fremskrittspartiets historie skriver seg tilbake til et massemøte på Saga kino den 8. april 1973. Partiet Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep ble stiftet på dette møtet, og over tusen av de nesten 1 400[29] tilstedeværende tegnet seg som medlemmer.[30][31] På møtet holdt Anders Lange en to timer lang tale, der han gikk hardt ut mot de høye skattene og de ansvarlige politikerne. Dette fortsatte han med i valgkampen, og kritikken hans gikk i like stor grad mot Høyre som mot Arbeiderpartiet.[32] Forretningsmannen og tidligere Høyre-politiker Alf R. Bjercke var til stede på stiftelsesmøtet og var blant de første kjente personene som knyttet seg til partiet.[30] Erik Gjems-Onstad ble nestformann i partiet noen uker etter.

Den 15. mai holdt Lange sin første tale på Youngstorget, for rundt 4 000 tilhørere.[33][34] Anders Langes Parti ble sett på som en norsk utgave av Mogens Glistrups parti i Danmark, Fremskridtspartiet,[30] og Glistrup holdt også tale under arrangementet på Youngstorget. I juni kom TNS Gallups første månedlige meningsmåling der Anders Langes parti var med, og partiet bemerket seg med 5,1 prosents oppslutning.[35] Under valgkampen foran stortingsvalget 1973 lovte Lange avskaffelse av statsskatten og kutt i statsbudsjettet på 9 milliarder kroner (om lag en tredjedel).[32] Partiet endte opp med en oppslutning på 5,0 prosent i valget og fire stortingsmandater.

Sørafrikaneren Eschel Rhoodie hevdet i den selvbiografiske boka The Real Information Scandal (1983) om sitt arbeid i det sørafrikanske informasjonsdepartementet på 1970-tallet at sørafrikanerne finansierte en ukesavis for partiet samt en valgkampanje i 1973. Fremskrittspartiet vedgikk at «Anders Lange hadde samtaler med regimet i Sør-Afrika», men avviste påstandene om pengestøtte.[36][37]

Med mange sterke personligheter og manglende enighet gikk det mot ulikt syn på styring av partiet, og det endte i splittelse. I 1974 brøt deler av ALP, med Kristofer Almås og Anders Langes vararepresentant til Stortinget, Carl I. Hagen, i spissen, ut og dannet Reformpartiet. Men da Anders Lange plutselig døde samme høst, rykket Hagen inn på hans plass fordi Gjems-Onstad var valgt representant fra Akershus. I 1975 ble det forsoning, og ifølge partiet selv vendte 90 prosent av Reformparti-medlemmene tilbake til ALP. Hagen fikk garanti om at partiet straks skulle skifte navn og skaffe både et fullverdig partiprogram og demokratiske vedtak, slik som de fleste andre partiene. Anders Langes Parti tok så navnet Fremskrittspartiet i 1977. På landsmøtet i 1978 ble Carl I. Hagen valgt til formann og Fremskrittspartiets Ungdom etablert med Peter N. Myhre som formann.[trenger referanse]

1980–1989Rediger

Ved Stortingsvalget 1981 kom Frp tilbake på Stortinget med fire mandater. Ved Stortingsvalget 1985 gikk Frp tilbake og kom bare inn på Stortinget med to mandater, men sittende statsminister Kåre Willochs koalisjonsregjering havnet i mindretall i Stortinget, slik at Frp kom i vippeposisjon på Stortinget. 30. april 1986 stilte Willoch kabinettsspørsmål i forbindelse med økning av bensinavgiften og gikk av da Frp stemte mot. Det var første gang partiet utøvde betydelig makt. Året etter prøvde Willoch-partiene å gjenerobre regjeringsmakten gjennom å rette mistillitsforslag mot den sittende AP-regjeringen, men 11. juni 1987 kunngjorde Hagen at Frp ikke kunne stille seg bak de andre borgerlige partienes mistillitsforslag mot Brundtland-regjeringens landbrukspolitikk. Da Senterpartiet på sin side nektet å støtte et generelt mistillitsforslag, ble regjeringen sittende. Disse to episodene bidro til et dårlig klima på borgerlig side.

Under valgkampen i 1987 mottok partiformann Hagen Mustafa-brevet, som angivelig skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer som fortalte om hvordan en gruppe muslimer skulle forvandle Norge til en muslimsk stat, og leste høyt fra dette. Brevet viste seg senere å være falskt,[38][39] men gav partiet en oppslutning på over tolv prosent ved valget, mer enn tre ganger høyere enn ved valget i 1985. Enda Anders Lange var negativ til norsk innvandringspolitikk, var det ikke før etter valget i 1987 at innvandring ble en frontsak for partiet.

Etter valget i 1987 fikk Frp sin første ordfører, Bjørn Bråthen i Råde kommune i Østfold, og en uke senere ble Håkon Rege i Sola kommune i Rogaland partiets andre ordfører. 24. oktober 1990 fikk partiet sin tredje ordfører da Peter N. Myhre overtok som ordfører i Oslo etter den mangeårige Høyre-ordføreren Albert Nordengen som ble tvunget til å gå av. Også stortingsvalget 1989 gav framgang for partiet.

1990–1999Rediger

 
Landsmøtet i 1994 på Bolkesjø hotell var et oppgjør mellom Hagen og partiets liberalistiske fløy. Møtet førte til at fire av ti stortingsrepresentanter meldte seg ut. Ellen Wibe gikk av som nestformann.

Inn i 1990-åra begynte den liberale fløyen å gjøre seg sterkere bemerket, og intern uro og splittelse preget partiet. Særlig kom FpU til å skape uro og irritasjon innad, med verdiliberale utspill om innvandring og homofili, og utad, som da de 1. mai 1992 presenterte plakater med tittelen «Nasjonal Samling mot EF», der Sp-leder Anne Enger Lahnstein og SV-leder Erik Solheim ble avbildet sammen med den kontroversielle innvandringsmotstanderen FMI-leder Arne Myrdal. Ved valgene i 1991 og 1993 ble partiets oppslutning nær halvert.

I 1994 kom det til alvorlig splittelse i partiet på grunn av uenighet om politisk profil, og de mer rendyrkete liberalistene meldte seg ut av partiet. Etter det dramatiske Bolkesjø-landsmøtet samme år, meldte fire av ti stortingsrepresentanter seg ut og etablerte den partipolitisk uavhengige organisasjon FRIdemokratene. 2. juli vedtok FpU å legge seg selv ned, men vedtaket fikk ingen praktisk betydning ettersom organisasjonen umiddelbart ble erstattet av et nytt, Hagen-lojalt ungdomsparti. Dermed var sluttstrek satt for Hagens oppgjør med partiets verdi-liberale fløy.

Ved Stortingsvalget 1997 fikk partiet 15,3 % av stemmene, partiets beste valg til da. Etter valget ble John I. Alvheim leder av stortingets sosialkomité - en posisjon han kom til å inneha i to perioder. Gjennom denne posisjonen fikk Alvheim en fremtredende rolle i den pågående debatten om helse- og omsorgssektoren, og han oppnådde betydelig respekt i alle politiske leire. Slik ble han en viktig brobygger for Frp.

2000–2005Rediger

 
Frp oppnådde godt resultat ved kommunestyrevalget i 1999 i Os og Terje Søviknes ble ordfører. I 2016 ble han olje- og energiminister i Erna Solbergs regjering.

Ved valget[hvilket?] oppnådde Frp et svært godt resultat i Os kommune i Hordaland med 36,6 prosent av stemmene, med den følge at Terje Søviknes ble ny ordfører og for alvor etablerte Frp som et nytt ordførerparti i Norge. Høsten 2000 opplevde Frp svært høy oppslutning på meningsmålingene. I løpet av september ble partiet flere ganger målt som det største partiet, med oppslutning på opptil 34 prosent.[40][41]

I kjølvannet av de mange kontroversene knyttet til Kleppe, Hedstrøm og enkelte andre markante innvandringskritikere i partiet innså parti-ledelsen at det måtte ryddes opp i egne rekker dersom partiet skulle ha håp om å få slippe inn i varmen sammen med de andre borgerlige partiene. Et ledd i strategien var å reservere sikre plasser på partiets valglister i henholdsvis Oslo og Hordaland for nestformennene Siv Jensen og Terje Søviknes. Dette innledet en ny periode med interne uenigheter og stridigheter i partiet. 3. desember 2000 ble storingsrepresentant Dag Danielsen og flere andre sentrale aktører i Oslo Frp suspendert eller ekskludert som følge av fraksjonsvirksomhet. Saken ble brakt inn for namsretten som 11. desember fastslo at partiets sanksjoner var lovlige. I februar 2001 meldte Fridtjof Frank Gundersen seg ut av partiet etter å ta tapt nominasjonen i Akershus. Under Hordaland Frp’s årsmøte, 10. februar, stod Cathrin Rustøen frem og hevdet at hun var blitt voldtatt av en sentralt tillitsvalgt i partiet. Rustøen hevdet videre at sju unge kvinner og to unge menn skal ha blitt voldtatt eller seksuelt misbrukt på annen måte av andre tillitsvalgte i partiet.[42] Dette utløste igjen Søviknes-saken som resulterte i at Terje Søviknes måtte trekke seg fra alle nasjonale verv i partiet som følge av at han hadde hatt sex med en 16 år gammel jente i FpU året før. Det vakte ytterligere bestyrtelse da det ble kjent at både Søviknes og Siv Jensen hadde løyet da de ble konfrontert med saken på TV2 programmet Tabloid.[43] Strafferettslig ble saken mot Søviknes senere henlagt som «intet straffbart forhold», men det satte en foreløpig stopper for hans karriere i rikspolitikken. John I. Alvheim overtok Søviknes' posisjon som 2. nestformann.

I kjølvannet av de interne stridighetene i partiet forlot en rekke av Frp’s mest profilerte representanter partiet i løpet av 2001. 18. mars meldte Vidar Kleppe seg ut av partiet etter å ha blitt suspendert i 9 måneder, og 19. oktober ble Jan Simonsen ekskludert. Kleppe, Simonsen og flere andre Frp-utbrytere endte etter hvert opp i Demokratene.

 
Jan Simonsen ble ekskludert i 2001 og etablert sammen med blant andre Vidar Kleppe partiet Demokratene.

Ved Stortingsvalget 2001 ble det borgerlig flertall, med det resultat at Frp sørget for parlamentarisk flertall for Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Hagens håp var at man i løpet av stortingsperioden kunne bygge opp et tillitsforhold til de andre borgerlige partiene og slik legge til rette for at Frp kunne bli en del av et borgerlig regjeringsalternativ i 2005. Det viste seg imidlertid raskt at motviljen mot Frp fortsatt var stor blant de potensielle samarbeidspartnerne. 8. oktober 2001 fikk Hagen beskjed om at de tre regjeringspartiene foretrakk Arbeiderpartiets Jørgen Kosmo som ny stortingspresident i stedet for Hagen.

Høsten 2003 gjorde Frp sitt til da beste lokalvalg, med 17,9 prosent av stemmene, og fikk tolv nye ordførere.

2005–2010Rediger

Til tross for at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i 2005 gikk til valg på et felles regjeringsalternativ, nektet de tre Bondevik-partiene fortsatt å inkludere Frp i sitt borgerlige regjeringsalternativ. I Frp-kretser var det særlig statsminister Kjell Magne Bondevik som ble oppfattet som hinder for et slikt samarbeid. Våren 2005 hadde partiet fått nok og 20. juni 2005 erklærte partiet at man ikke under noen omstendighet ville støtte en regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister etter valget. Fremskrittspartiet ble ved stortingsvalget 2005 landets nest største parti og størst på borgerlig side, med 22,1 prosents oppslutning og 38 mandater.

I sin siste periode på Stortinget ble Hagen etter valget visepresident på Stortinget. 5. oktober 2005 ble slutten på Hagen-æraen innledet ved at Siv Jensen overtok som Frp’s parlamentariske leder etter Carl I. Hagen. Partiet ble ledet av Carl I. Hagen fra 1978 til partiets landsmøte 5.7. mai 2006, da Siv Jensen ble valgt til partiets nye formann. I 2009 gikk Frp som siste parti på Stortinget over til å bruke tittelen leder. Også før stortingsvalget i 2009 var det fortsatt motvilje mot at Frp skulle bli tatt med i et forpliktende samarbeid på borgerlig side. Venstres leder Lars Sponheim gikk så langt som til å lansere erklæringen «heller Jens enn Jensen».[44]

Ved valget i 2009 fikk Frp en liten framgang til 22,9 prosent, partiets beste valgresultat noensinne. Med 41 mandater beholdt partiet dermed posisjonen som landets nest største parti på landsbasis, og ble på fylkesbasis størst i Vest-Agder[45] og Rogaland[46]. Valget gav fortsatt mandatflertall til de tre rød-grønne partiene og koalisjonsregjeringen Stoltenberg II.

2011–2013Rediger

 
FrPs valgbod i Karl Johans gate under valgkampen 2011.

I løpet av 2011 ble Frp hardt rammet av en rekke utenompolitiske skandaler. 20. mars ble Frp’s ordførerkandidat i Stavanger, Trond Birkedal, siktet for snikfilming av unge gutter i dusjen i sitt hjem. Senere ble han også tiltalt for seksuell omgang med en mindreårig gutt. 21. september kunngjorde TV2 at partiets samferdselspolitiske talsmann Bård Hoksrud hadd kjøpt seksuelle tjenester i Latvias hovedstad Riga.

I kjølvannet av terroraksjonene 22. juli falt partiet på meningsmålingene og til kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011, der fikk Frp gikk tilbake og med 11,4 % av stemmene på landsbasis oppnådde det svakeste resultatet sitt siden 1991. Nedgangen kunne tilskrives terroraksjonene 22. juli, ved at hver tredje FrP-velger fra valget i 2007 lot være å stemme. Partiets innvandringspolitiske ytringsrom ble mindre, og flere velgere opplevde retorikken som for tett opptil den gjerningsmannen, tidligere partimedlem Anders Behring Breivik, brukte..[47] Særlig Høyre, men også Arbeiderpartiet, opplevde framgang på bekostning av de andre partiene. Dette gjorde at Frp likevel beholdt posisjonen som Norges tredje største parti.

Økt usikkerhet på meningsmålingeneRediger

På grunn av vekting ble spriket mellom Frp’s råtall og barometertall etter hvert stort på meningsmålingene. Under intervjuer ville bare 10-12 % oppgi at de stemte Frp i 2009, enda valgresultatet den gangen var 22,9 %, og enkelte målinger viste opptil dobbelt så høyt barometertall som råtall.[48] Det viste seg at råtallet gjerne lå på samme nivå som valgresultatet i 2011, og på grunn av den store usikkerheten valgte Aftenposten (Respons Analyse) og VG (InFact) å legge om til å vekte meningsmålinger mot kommunevalget i 2011 istedenfor stortingsvalget i 2009. Det første til tidvis betydelige forskjeller mellom målingene fra «2009-byråene» og «2011-byråene», og det var helt fram mot stortingsvalget 2013 uvisst hvor stor oppslutning partiet egentlig hadde. Råtallet til Frp lå hos Aftenposten i valgkampen mellom 8,7 % og 10,0 %, og var dermed også under resultatet fra referansevalget (kommunevalget 2011). Første landsdekkende meningsmåling publisert etter valget viste dessuten en nedgang på 2,0 prosentpoeng fra valgresultatet. På bakgrunn av disse opplysningene kom valgnettstedet Poll of polls fram til at Frp kunne bli vanskelig å måle også etter valget.[49] Nettstedets materiale viste at Frp etter valget og ut året ble målt til et stabilt nivå, men, med ett unntak, konsekvent lavere enn valgresultatet.[50] I samme periode etter valget i 2009 fordelte målingene seg jevnere rundt valgresultatet.[51] Pollofpolls har også seinere diskutert meningsmålingenes vekting og treffsikkerthet, med særlig fokus på Fremskrittspartiets sprikende oppslutning.[52][53]

2013–Rediger

På Frp’s landsmøte våren 2012 erklærte Siv Jensen at det etter valget i 2013 ville være uaktuelt for Frp å støtte en regjering der partiet ikke selv er med. Som begrunnelse viste hun til tidligere dårlige erfaringer som støtteparti for de andre borgerlige partiene.

 
Sivert Bjørnstad ble valgt inn på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 2013, knapt 23 år gammel.

Med Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande som nye ledere i henholdsvis Kristelig Folkeparti og Venstre, og kloke av skade etter det borgerlige nederlaget i 2009-valget åpnet de andre borgerlige partiene, for første gang, for å gå til valg på et samlet borgerlig regjeringsgrunnlag bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Høyre-leder Erna Solberg fremstod som de borgerliges naturlige statsministerkandidat.

Ved stortingsvalget, 9. september 2013 oppnådde Frp 16,3 prosent av stemmene og fikk 29 mandater. Til tross for betydelig tilbakegang både prosentvis og i antall mandater ble valgresultatet feiret som en stor seier på partiets valgvake, for det første fordi valgresultatet lå nesten fem prosentpoeng over det svake 2011-valget, men særlig fordi det banet veien for Frp’s historiske, første deltakelse i regjeringssamtaler.

Til sammen oppnådde de borgerlige partiene et klart flertall på Stortinget med 96 mandater, hvorav 77 til Høyre og Frp sammenlagt. Dermed kunne disse to partiene danne flertall sammen med kun ett av de to samarbeidspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre. 16. september deltok Fremskrittspartiet, for første gang i partiets 40-årige historie, i regjeringssonderinger på Radisson Blu i Nydalen i Oslo representert av leder Siv Jensen og de to nestlederne Ketil Solvik-Olsen og Per Sandberg. Dagen etter arrangerte Frp en internasjonal pressekonferanse for å tilbakevise utenlandske mediers tendens til å knytte partiet opp mot den terrordømte Anders Behring Breivik i sine reportasjer fra det norske valget.

1. oktober gikk Frp for aller første gang i reelle regjeringsforhandlinger med Høyre på Sundvolden Hotel i Hole kommune representert av leder Siv Jensen, de to nestlederne Ketil Solvik-Olsen og Per Sandberg og generalsekretær Finn Egil Holm. Bruken av Sundvolden Hotel til dette formålet var på forhånd avklart med Arbeiderpartiet, som har sterke minner knyttet til stedet etter at overlevende fra Massedrapene på Utøya ble tatt imot der. Regjeringsplattformen ble presentert 7. oktober.

Onsdag 16. oktober 2013 ble Erna Solbergs regjering utnevnt med sju statsråder fra Fremskrittspartiet. Etter mindre justeringer i desember 2015 og desember 2016, hadde partiet åtte statsråder inntil januar 2018 da Venstre kom med i regjeringen, og antallet FrP-statsråder igjen ble sju.

Etter fallende oppslutning på meningsmålingene utover i regjeringsperioden, opplevde Fremskrittspartiet en periode med oppgang i forbindelse med uvanlig høy tilstrømming av migranter til Europa i 2015. I månedene før valget 2017 var partiet i en svakt stigende trend,[54] og ble i august for andre gang etter valget 2013 målt over dette valgresultatet, i en måling som viste fortsatt flertall for Regjeringen med samarbeidspartiene.[55][56]

Per Sandberg var 1. nestleder til 13. august 2018[57] og Ketil Solvik-Olsen var 2. nestleder.

20. januar 2020 vedtok partiets landsstyre å gå ut av Ernas Solbergs regjering.[58]

Geir Ugland Jacobsen ble kastet som fylkesleder i Oslo FrP og ekskludert som partimedlem av FrPs sentralstyre 15. desember 2020. Jacobsen hadde vært fylkesleder siden februar 2020 og hadde arbeidet for at Fremskrittspartiet skulle bli et nasjonalkonservativt parti, uttalelser som utfordret Siv Jensens posisjon som partileder og førstekandidat.[59][60] Jacobsen gikk ble i januar 2021 han fylkesleder av Demokratene i Oslo.[61][62]

StortingsrepresentanterRediger

Fremskrittspartiet fikk valgt inn 27 stortingsrepresentanter ved stortingsvalget i 2017; jfr Liste over stortingsrepresentanter 2017–2021. Ulf Leirstein meldte seg ut av partiet i april 2019, og møter som uavhengig representant.

OrdførereRediger

 
Frank Sve var ordfører i Stranda fra 2003 til 2011.

Fremskrittspartiets første ordfører var Bjørn Bråthen i Råde kommune i Østfold. Den neste ble Håkon Rege i Sola kommune i Rogaland som var ordfører i 1988 og 1989 for Frp, men har siden 1995 representert Høyre og vært ordfører for dette partiet i en årrekke (1999-2011). Da Albert Nordengen (H) gikk av som ordfører i Oslo i 1990 rykket varaordfører Peter N. Myhre (Frp) opp som ordfører i ett år.

Frp hadde ingen ordførere etter kommunevalgene i 1991 og 1995. Men i 1999 ble Terje Søviknes valgt til ordfører i Os kommune i Hordaland. Han ble i 2015 gjenvalgt for en femte periode som ordfører i kommunen. Søviknes er partiets lengstsittende ordfører og den første som har vært ordfører i en hel fireårsperiode. Han har samtidig representert partiet i Hordaland fylkesting, som gruppeleder og medlem av fylkesutvalget, noe han fortsatt er i perioden 2015-2019.

Ved kommunevalget i 2003 slo Frp for første gang gjennom som ordførerparti over hele landet, noe som delvis skyldtes at ordningen med direkte ordførervalg ble innført i enkelte kommuner. Frp fikk da 13 ordførere: 1 i Akershus (Ullensaker kommune), 3 i Vestfold (kommunene Nøtterøy, Tønsberg og Tjøme), 2 i Hordaland (kommunene Austevoll og Os), 6 i Møre og Romsdal (kommunene Fræna, Skodje, Stranda, Sula, Vestnes, Ørsta) og 1 i Troms (Nordreisa kommune).

Ved kommunevalget i 2007 fikk Frp 17 ordførere: 3 i Østfold (Fredrikstad, Hobøl og Hvaler), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Vestfold (Tønsberg), 1 i Telemark (Bamble), 1 i Vest-Agder (Mandal), 4 i Hordaland (Askøy, Austevoll, Bergen og Os), 3 i Møre og Romsdal (Stranda, Sula og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 2 i Troms (Lyngen og Nordreisa). I tillegg fikk Frp en ny ordfører i 2008, da Dag Bjerke overtok etter avdøde Tore Tidemann (H) i Enebakk.

Ved kommunevalget i 2011 fikk Frp 11 ordførere: 1 i Østfold (Hvaler), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Telemark (Bamble), 2 i Hordaland (Austevoll og Os), 4 i Møre og Romsdal (Fræna, Midsund, Skodje og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 1 i Finnmark (Vardø). I tillegg fikk partiet varaordfører i 49 kommuner og fylkesvaraordfører i Buskerud og Rogaland.

I perioden 2015-2019 hadde Fremskrittspartiet ordføreren i Hvaler, Mandal, Os, Ullensaker og Ulstein. I perioden 2019–2023 har Fremskrittspartiet tre ordførere: i Ulstein, Sola og Flekkefjord.

PartiledelsenRediger

Formenn og ledereRediger

# Navn Fra Til
1 Anders Lange
(1904–1974)
  8. april 1973 18. oktober 1974
2 Eivind Eckbo
(1927–2017)
18. oktober 1974 26. mai 1975
3 Arve Lønnum
(1911–1988)
26. mai 1975 11. februar 1978
4 Carl I. Hagen
(1944–)
  11. februar 1978 6. mai 2006
5 Siv Jensen
(1969–)
  6. mai 2006 22. mai 2009
22. mai 2009 1)

1) Tittelen endret fra formann til leder.

Parlamentariske ledereRediger

# Navn Fra Til
1 Anders Lange
(1904–1974)
  8. april 1973 18. oktober 1974
2 Erik Gjems-Onstad
(1922–2011)
  1. november 1974 1. oktober 1976
3 Harald Slettebø
(1922–2018)
1. oktober 1976 30. september 1977
4 Carl I. Hagen
(1944–)
  2. oktober 1981 5. oktober 2005
5 Siv Jensen
(1969–)
  5. oktober 2005 17. oktober 2013
6 Harald Tom Nesvik
(1966–)
  17. oktober 2013 2. oktober 2017
7 Hans Andreas Limi
(1960–)
  2. oktober 2017 27. januar 2020
8 Siv Jensen
(1969–)
  27. januar 2020 [63]


Politiske nestformenn/
1. formenn / 1. nestledere
Rediger

# Navn Fra Til
1 Bjørn Erling Ytterhorn
(1923–1987)
11. februar 1978 1982
2 Eivind Eckbo
(1927–2017)
1982 1984
3 Helge N. Albrektsen
(1950–)
1984 1985
4 Anne Beth Moslet
(–)
1985 1987
5 Pål Atle Skjervengen
(1960–)
1987 1991
6 Tor Mikkel Wara
(1964–)
1991 23. april 1993
7 Ellen Margrethe Wibe
(1965–)
23. april 1993 16. april 1994
8 Lodve Solholm
(1949–)
  16. april 1994 2. mai 1999
9 Siv Jensen
(1969–)
  2. mai 1999 6. mai 2006
10 Per Sandberg
(1960–)
  6. mai 2006 13. august 2018
11 Sylvi Listhaug
(1977–)
  3. september 2018 1) 5. mai 2019
5. mai 2019

1) Konstituert[64]

GeneralsekretærerRediger

# Navn Fra Til
1 Hans Andreas Limi
(1960–)
  1988 1994
2 Geir Anderson Mo
(1966–)
  1994 desember 2009
3 Erland Vestli
(1955–)
desember 2009 oktober 2010
4 Geir Anderson Mo
(1966–)
  18. oktober 2010 2012
5 Finn Egil Holm
(1968–)
  1. januar 2012 1. mai 2016
6 Fredrik Färber
(1979–)
  4. mai 2016 2020
7 Finn Egil Holm
(1968–)
  1. oktober 2020

Organisatoriske nestformenn/
2. formenn / 2. nestledere
Rediger

# Navn Fra Til
1 Eivind Eckbo
(1927–2017)
11. februar 1978 1980
2 Hugo Munthe-Kaas
(1922–2012)
  1980 1982
3 Tore Andreas Haaland
(1963–)
1982 1985
4 Hroar Hansen
(1947–2015)
1985 1991
5 Jan Simonsen
(1953–2019)
  1991 23. april 1993
6 Hans J. Røsjorde
(1941–)
23. april 1993 2. april 1995
7 Vidar Kleppe
(1963–)
2. april 1995 2. mai 1999
8 Terje Søviknes
(1969–)
  2. mai 1999 12. februar 2001
9 John Alvheim
(1930–2005)
29. april 2001 22. mai 2005
10 Per Arne Olsen
(1961–)
  22. mai 2005 26. mai 2013
11 Ketil Solvik-Olsen
(1972–)
  26. mai 2013 5. mai 2019
12 Terje Søviknes
(1969–)
  5. mai 2019

ValghistorikkRediger

Valgår Valgtype Stemmer Representanter
1973 Storting 5.0 % 4 repr.
1975 Kommune 0.8 %  
1975 Fylke 1.4 %  
1977 Storting 1.9 % 0 repr.
1979 Kommune 1.9 %  
1979 Fylke 2.5 %  
1981 Storting 4.5 % 4 repr.
1983 Kommune 5.3 %  
1983 Fylke 6.3 %  
1985 Storting 3.7 % 2 repr.
1987 Kommune 10.4 %  
1987 Fylke 12.3 %  
1989 Storting 13.0 % 22 repr.
1991 Kommune 6.5 %  
1991 Fylke 7.0 %  
1993 Storting 6.3 % 10 repr.
1995 Kommune 10.5 %  
1995 Fylke 12.0 %  
1997 Storting 15.3 % 25 repr.
1999 Kommune 12.1 %  
1999 Fylke 13.4 %  
2001 Storting 14.6 % 26 repr.
2003 Kommune 16.4 %  
2003 Fylke 17.9 %  
2005 Storting 22.1 % 38 repr.
2007 Kommune 17.5 %  
2007 Fylke 18.5 %  
2009 Storting 22.9 % 41 repr.
2011 Kommune 11.4 %  
2011 Fylke 11.8 %  
2013 Storting 16.3 % 29 repr.
2015 Kommune 9.5 %  
2015 Fylke 10.3 %  
2017 Storting 15.2 % 27 repr.
2019 Kommune 8.3 %  
2019 Fylke 8.6 %  
Fordeling av Fremskrittspartiets innvalgte stortingsrepresentanter siden 1973 etter valgperiode og valgkrets:[65]
Valgkrets 1973-1977 1977-1981 1981-1985 1985-1989 1989-1993 1993-1997 1997-2001 2001-2005 2005-2009 2009-2013 2013-2017 2017-2021 2021-2025
Østfold














Hedstrøm


Hedstrøm


Hedstrøm
Stang

Hedstrøm
Rød

Leirstein
Gåsvatn
Giltun
Leirstein
Gåsvatn
Giltun
Leirstein
Wiborg

Leirstein
Wiborg




Akershus



Onstad







Gundersen







Gundersen
Thoresen
Fåne

Gundersen
Bråthen


Gundersen
Evje


Høglund
Evje
Kvakkestad

Høglund
Thomsen
Kjos
Asmyhr
Høglund
Thomsen
Kjos
Asmyhr
Limi
Thomsen
Kjos

Limi
Gulati
Kjos





Oslo


Lange





Hagen


Hagen


Hagen
Skjervengen
Wara
Hagen
Christiansen

Hagen
Jensen
Danielsen
Hagen
Jensen

Hagen
Jensen
Gjedde
Myhre
Jensen
Gjedde

Jensen
Gjedde

Jensen
Gjedde



Hedmark Bredvold Bredvold Bredvold Bredvold Johnsen Johnsen
Oppland Ramsrud Nistad Nistad Nistad Johansen Johansen Johansen
Buskerud









Maribo

Wetterstad

Knudsen

Knudsen

Knudsen
Rytman
Knudsen
Rytman
Wold
Rytman
Wold
Helgheim


Vestfold









Hillgaar

Hillgaar

Monsen
Width
Monsen
Width
Anundsen
Width
Anundsen
Olsen
Anundsen
Stordalen

Stordalen


Telemark









Alvheim

Alvheim

Alvheim

Alvheim

Hoksrud
Fostervold
Hoksrud

Hoksrud

Hoksrud



Aust-Agder Marcussen Andersen Andersen Andersen Godskesen Godskesen Gundersen
Vest-Agder









Kleppe



Kleppe



Michaelsen
Skumsvoll
Michaelsen
Skumsvoll
Michaelsen

Saudland



Rogaland



Erland







Marcussen







Simonsen
Bjørheim


Simonsen



Simonsen
Vaksdal


Simonsen
Vaksdal


Horne
Vaksdal
Olsen

Horne
Vaksdal
Olsen
Thorsen
Horne
Steffensen

Thorsen
Horne
Steffensen
Halleland





Hordaland



Slettebø







Ytterhorn



Ytterhorn



Røsjorde
Hanselmann
Ytterhorn

Røsjorde



Røsjorde
Knudsen


Sortevik
Hagesæter
Woldseth

Sortevik
Hagesæter
Woldseth

Sortevik
Hagesæter
Woldseth
Reiertsen
Njåstad
Hagesæter


Njåstad
Hjemdal






Sogn og Fjordane Starheim Starheim
Møre og Romsdal














Solholm





Solholm
Nesvik

Solholm
Nesvik

Solholm
Nesvik

Grimstad
Nesvik
Hanekamhaug
Grimstad
Nesvik

Listhaug
Dale




Sør-Trøndelag









Risvik



Stensaker

Stensaker

Lien
Sandberg
Lien
Sandberg
Bjørnstad
Sandberg
Bjørnstad



Nord-Trøndelag Sandberg Sandberg Eriksson Eriksson
Nordland














Jensen





Svendsen


Svendsen
Ellingsen

Svendsen
Ellingsen

Svendsen
Ellingsen
Trældal
Svendsen
Ellingsen

Freiberg
Søttar




Troms









Nyberget



Korsberg

Korsberg

Korsberg
Amundsen
Korsberg
Amundsen
Korsberg


Amundsen


Finnmark Fredriksen Fredriksen Fredriksen Strifeldt
Norge 4 0 4 2 22 10 25 26 38 41 29 27

I perioden 1973-1977 var representantene innvalgt for Anders Langes Parti. Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

  • Anders Lange som han var, i et intervju med Torbjørn Eide, Lyches Forlag, 1974, ISBN 82-7008-083-7
  • Arve Lønnum: Gamle mann – hva nå?, Elingaard forlag, Oslo, 1973, ISBN 82-505-0028-8
  • Arve Lønnum: Vett og Uvett i velferdsstaten, Elingaard forlag, Oslo, 1974, ISBN 82-505-0134-9
  • Arve Lønnum: ALP – partiet med ni liv, utgitt av ALP, Oslo, desember 1975
  • Arve Lønnum: Gammel i velferds-Norge: Nye veier i eldreomsorgen, Grøndahl, cop., 1985, ISBN 82-504-0760-1
  • Utkast til handlingsprogram for Stortingsvalget 1977, Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, ALP-Trykk, Oslo, 1976
  • Handlingsprogram for stortingsvalget 1977, utgitt av Fremskrittspartiet, 1977
  • Fremskrittspartiet. Program 1981-1985. Vedtatt på landsmøtet i Drammen 8-10/5-1981, Fremskritt Norsk Forlag A/S, 1981
  • Carl Ivar Hagen: Ærlighet varer lengst − Politiske erindringer, Aventura Forlag, 1984, ISBN 82-588-0305-0
  • Magnus E. Marsdal: Frp-koden, Forlaget Manifest 2007, ISBN 978-82-92866-00-9

ReferanserRediger

  1. ^ «Rødt har klart størst økning av nye medlemmer siden den borgerlige regjeringen tok over». FriFagbevegelse. LO Media. 27. januar 2020. 
  2. ^ Kalajdzic, Pedja (18. februar 2021). «Siv Jensen går av som Frp-leder». NRK. Besøkt 18. februar 2021. 
  3. ^ Mot felles interesser? (partirepreferanser) Rapport 71, 2003, UiO, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, 11. august 2003 / 25. november 2010
  4. ^ Jupskås, A. R. (2009). Høyrepopulisme på norsk. Historien om Anders Langes Parti og Fremskrittspartiet (Right-wing Populism in Norwegian. The Story of Anders Lange’s Party and the Progress Party). Høyrepopulisme i Europa (Right-wing Populism in Europe). Oslo: Unipub, 27-79.
  5. ^ Tor Espen Simonsen. Høyrepopulismens politiske metamorfose på 1990-tallet. Masteroppgave i historie 2007
  6. ^ utrop.no, 12.12.2009 «- Frp er et unntak i Europa»
  7. ^ Mjelde, H. L. (2013). Fremskrittspartiets organisatoriske utvikling fra 1973 til 2013: fra anti-parti til masseparti?. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 29(02), 120-130.
  8. ^ Jupskås, A. R., Ivarsflaten, E., Kalsnes, B., & Aalberg, T. (2016). Populism From Anti-Tax Movement to Government Party. Populist Political Communication in Europe, 1, 54.
  9. ^ Widfeldt, A. (2000). Scandinavia: mixed success for the populist right. Parliamentary Affairs, 53(3), 486-500.
  10. ^ Mjelde, Hilmar (2020). ««Gjør Norge storslått igjen»». Norsk medietidsskrift. 04 (norsk). 27: 1–17. ISSN 0805-9535. doi:10.18261/ISSN.0805-9535-2020-04-04. Besøkt 4. februar 2021. 
  11. ^ Jenssen, A. T. (2017). Norsk høyrepopulisme ved veis ende? Nytt Norsk Tidsskrift, 34(03), 230-242.
  12. ^ Jupskås, Anders Ravik (2017). «Feilslått kritikk av populismebegrepet». Nytt Norsk Tidsskrift. 04 (norsk). 34: 402–418. ISSN 1504-3053. doi:10.18261/issn.1504-3053-2017-04-07. Besøkt 4. februar 2021. 
  13. ^ Berntzen, Einar (2010). «Høyrepopulisme i Vest-Europa». Internasjonal Politikk. 01 (norsk). 68: 149–152. ISSN 1891-5580 Sjekk |issn=-verdien (hjelp). Besøkt 4. februar 2021. «I bokens første kapittel: «Høyrepopulisme på norsk. Historien om Anders Langes Parti og Fremskrittspartiet» trekker Anders Ravik Jupskås veksler på den statsvitenskapelige faglitteraturen i sin grundige og systematiske analyse av høyrepopulismen i Norge. Etter en fyldig presentasjon av ALP, foretar Jupskås en grundig analyse av sentrale trekk ved FrPs ideologiske profil og velgergrunnlag og avslutter med en drøfting av ulike årsaker til FrPs vekst.» 
  14. ^ Bjørklund, Tor (2004). «Norsk populisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen». Nytt Norsk Tidsskrift. 03-04 (norsk). 21: 410–419. ISSN 1504-3053. Besøkt 4. februar 2021. 
  15. ^ Enebakk, Vidar (2017). «Populisme og pålitelighet». Nytt Norsk Tidsskrift. 03 (norsk). 34: 225–229. ISSN 1504-3053. doi:10.18261/issn.1504-3053-2017-03-01. Besøkt 4. februar 2021. 
  16. ^ Pettersen, Per Arnt; Rose, Lawrence E. (2004). «Høyrebølgene – de store og små: Velgerprofilene til Høyre og Fremskrittspartiet i flo og fjære». Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. 01 (norsk). 20: 3–37. ISSN 1504-2936. Besøkt 4. februar 2021. «Betegnelsen populisme er ikke spesielt presis, men henviser vanligvis til at en inn- tar standpunkter som det er folkelig oppslutning om, men der standpunktene fra motstandernes side kritiseres for å være forenklinger, moralsk eller økonomisk uforsvarlige, og innbyrdes inkonsistente. De punktene der FrP har vært sterkest kritisert for populisme har tradisjonelt sett vært synet på innvandring og innvandringspolitikken, frieriet til skattebetalerne med løfte om skattelettelser, og i de senere år forslagene om å bruke oljemilliarder for å dekke de økende offentlige utgifter som følger av partiets forslag til løsninger på ulike politiske spørsmål som for eksempel eldreomsorg og helse.» 
  17. ^ Iberg, Helge (2003). «Populismen og tidsånden». Nytt Norsk Tidsskrift. 01 (norsk). 20: 84–89. ISSN 1504-3053. Besøkt 4. februar 2021. 
  18. ^ Krogstad, Anne (2019). «Eliten vi elsker å hate. Mediekonstruerte myter om svensk og norsk kulturelite». Tidsskrift for samfunnsforskning. 01 (norsk). 60: 5–29. ISSN 1504-291X. doi:10.18261/issn.1504-291X-2019-01-01. Besøkt 4. februar 2021. «Populismebegrepet er likevel omstridt (Brubaker, 2017). Mange mener for eksempel at det norske Fremskrittspartiet (FrP) har mer til felles med kristendemokratiske og konservative partier enn med høyrepopulistiske partier. FrP’ere benytter heller ikke begrepet «det rene» folket. Kommunikativt markerer de seg likevel som tydelig motsats til kultureliten. Det ser man i det tidligere nevnte sitatet fra FrP’s kulturpolitiske talsmann, der han posisjonerte seg som en klar representant «for folket» og «mot kultureliten». Partiets forhold til kultureliten beskrives også som «nasjonens nye klassekamp».» 
  19. ^ a b c d e «Avsnittet «En demokratisk rettsstat» i FrPs Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009 (fins ikke lenger på tjeneren, men deler av innholdet er å finne i prinsipp- og handlingsprogrammet for 2009-2013 på samme nettsted)». FrP. Arkivert fra originalen 12. november 2007. Besøkt 9. april 2008. 
  20. ^ a b c d «Seksjonen «Markedsøkonomi for fritt næringsliv og velstand» i FrPs Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009». FrP. Arkivert fra originalen 14. november 2007. Besøkt 9. april 2008. 
  21. ^ a b c «Avsnittet «Helsevesen og sosial sikkerhet» i FrPs Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009». FrP. Arkivert fra originalen 17. november 2007. Besøkt 9. april 2008. 
  22. ^ http://www.ba.no/nyheter/politikk/article5543196.ece
  23. ^ http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8359703
  24. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. juli 2013. Besøkt 26. mai 2013. 
  25. ^ http://fpu.no/2012/07/la-homofile-gi-blod/
  26. ^ a b c d «Avsnittet «Norge og verden» i FrPs Prinsipp- og handlingsprogram 2005-2009 (Lenke går ikke til det aktuelle dokumentet. FrP. Arkivert fra originalen 17. november 2007. Besøkt 13. april 2008. 
  27. ^ «Frp vil stenge grensen». Aftenposten. 7. april 2008. Besøkt 13. april 2008. 
  28. ^ http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=568173
  29. ^ «TIL KAMP MOT "samfunns-gutta"». VG. 9.04.1973. s. 12. «1400 møtte» 
  30. ^ a b c Dag Worm-Muller (9. april 1973). «Anders Lange, Bjarne Stendahl og Alf R. Bjercke danner parti : Til kamp mot «samfunns-gutta»». VG: 12. 
  31. ^ http://partileksikon.blogspot.no/2009/09/anders-langes-parti.html
  32. ^ a b Jens Henrik Stemland (20. september 1973). «Anders Lange: – med brev fra Fridtjof Nansen». VG: 5. 
  33. ^ Fra Anders Lange sin tale på Youngstorget i 1973YouTube.
  34. ^ «Andre toner på Youngstorget». VG: 6. 16. mai 1973. 
  35. ^ «Anders Lange får 5,1 % i sjokk-gallup». VG: 1. 9. juni 1973. 
  36. ^ Tika Sofia Leon: Antirasistisk Senter gjør ikke jobben sin Utrop, 23. november 2012
  37. ^ Der Spiegel 13/1979
  38. ^ VG - Fra ramp til statsmann (11.02.2003 - Side: 8) Sitat: «Hagen leser høyt fra et brev han skal ha fått fra innvandreren Mohammad Mustafa, som «bevis» for at muslimer er fiendtlige overfor nordmenn. Brevet viser seg å være en bløff, og Hagen beklager overfor Mustafa. Frp blir landets tredje største parti ved kommune- og fylkestingsvalget»
  39. ^ Dagbladet (2003)
  40. ^ Aftenposten - Kritisk for Ap. og Regjeringen (6.9.2000, s.15)
  41. ^ Aftenposten - Fr.p. slår alle rekorder (29.9.2000, s.21)
  42. ^ Dagbladet - Søviknes har ikke voldtatt meg (11.2.2001)
  43. ^ Dagbladet - Vår pinligste TV-opptreden (1.10.2005)
  44. ^ Sponheim: – Heller Jens enn Jensen – NRK 3. september 2009
  45. ^ Stortingsvalg: Vest-Agder – Poll of polls
  46. ^ Stortingsvalg: Rogaland – Poll of polls
  47. ^ Frp-velgere turte ikke stemme ved valget etter 22. juli – Aftenposten
  48. ^ Frp - systematisk lave råtall – Poll of polls 13. november 2012
  49. ^ Fortsatt måleproblemer for Frp? - Poll of polls 20. september 2013
  50. ^ Frp’s oppslutning fra valget og ut året (2013) lest 31. desember 2013
  51. ^ Frp’s oppslutning fra valget og ut året (2009)
  52. ^ Frp "vinner" mest i nord med vekting mot 13 vs 15 – Poll of polls 10. juni 2017
  53. ^ Sentio for DN – "råtallsjustering" – Poll of polls 3. august 2017
  54. ^ Gjennomsnitt av nasjonale meningsmålinger om stortingsvalg – Poll of polls (lest 16. august 2017)
  55. ^ Norstat for NRK 15. august 2017 – Poll of polls
  56. ^ Frp’s oppslutning f.o.m. valget 2013 t.o.m. 15. august 2017 – Poll of polls
  57. ^ «Per Sandberg også ferdig som Frp-nestleder». Dagbladet.no (norsk). 13. august 2018. Besøkt 13. august 2018. 
  58. ^ NTB (20. januar 2020). «Frp går ut av regjeringen». Rogalands avis. Arkivert fra originalen 20. januar 2020. Besøkt 20. januar 2020. 
  59. ^ Sand, Lars Nehru (16. desember 2020). «Et dramatisk politisk oppgjør». NRK. Besøkt 23. februar 2021. 
  60. ^ «Fylkesleder i Frp: – USA-valget var fikset». www.vg.no. Besøkt 23. februar 2021. 
  61. ^ «Ekskludert Frp-leder får lederverv i Demokratene – hele styret består av eks Frp-ere». www.dagsavisen.no (norsk). Besøkt 23. februar 2021. 
  62. ^ AS, TV 2. «Ugland Jacobsen slår seg sammen med Vidar Kleppe i Demokratene». TV 2 (norsk). Besøkt 23. februar 2021. 
  63. ^ https://www.nrk.no/norge/_nye-frp__-fornoyd-listhaug-klar-for-a-forhandle-1.14879011
  64. ^ Sylvi Listhaug konstutert som nestleder i Frp, nrk.no, 3. september 2018
  65. ^ Stortingets hjemmeside: Representanter

Eksterne lenkerRediger