Ole Paus

norsk visesanger, musiker, låtskriver

Ole Christian Paus[a] (1947–2023) var en norsk visesanger, musiker, forfatter og skuespiller. Han utfoldet seg i mange sjangrer og var en av de mest sentrale skikkelsene under visebølgen i Norge.

Ole Paus
Født9. feb. 1947[1][2]Rediger på Wikidata
Oslo (Norge)[2]
Død12. des. 2023[3]Rediger på Wikidata (76 år)
Drammen (Viken)[4]
BeskjeftigelseVisesanger, skribent, låtskriver, plateartist, programleder Rediger på Wikidata
EktefelleAnne-Karine Strøm (1979ukjent)[5]
Randi Heide (1991ukjent)[5]
Benedicte Paus (20012017)[5]
Partner(e)Henny Moan (19731976)[5][6]
FarOle (von) Paus
SøskenPeter Paus
BarnMarcus Paus
PartiDen Konservative Studenterforening (19671970)
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre gravlund
Medlem avTo Rustne Herrer
Geilokameratene
Utmerkelser
10 oppføringer
Spellemannprisen i visesang (1976) (for verk: I anstendighetens navn)
Leif Justers ærespris (2012)
Tekstforfatterfondets ærespris (2002)
Booth-prisen (2013)
Solprisen (2014)
Årets spellemann (2013)
Juryens hederspris i Spellemannprisen (1998)
Lytterprisen (1999)
Anders Jahres kulturpris (2018)[7]
Kommandør av St. Olavs Orden (2022)
Musikalsk karriere
SjangerVise
InstrumentGitar, vokal
Aktive år19702016
PlateselskapKirkelig Kulturverksted
Nettstedhttps://olepaus.no
IMDbIMDb

Ole Paus vokste opp i Oslo, Elverum og Trondheim som sønn av general Ole Paus (født von Paus i Wien). Familien Paus hadde tilhørt «embetsaristokratiet» av prester og jurister som styrte Øvre Telemark siden begynnelsen av 1600-tallet,[8] før Oles familiegren etablerte seg som skipsredere i Skien – og Henrik Ibsens nærmeste slektninger og en viktig inspirasjonskilde – og deretter ble stålgrosserere og fabrikkeiere langs Akerselva i Christiania på 1800-tallet. Oles far var imidlertid oppvokst i Østerrike der faren Thorleif var norsk konsul, og familien eide Kvesarums slott i Sverige til 1951. Da han var fire døde moren og faren var borte i flere år i forbindelse med militære utenlandsoppdrag, og Ole vokste i stor grad opp hos tanten Helvig og farmoren Ella Paus (født Stein), som kom til Norge som jødiske flyktninger etter Anschluss i 1938. Da faren ble øverstkommanderende i Midt-Norge flyttet Ole til Kommandantboligen i Trondheim, og tok artium i byen i 1965. I 1960-årene markerte han seg i den norske språkstriden som en av de unge lederskikkelsene i riksmålsbevegelsen og som en av Anders Langes «hundegutter», samtidig som han selv oppfattet seg som anarkist. Etter militærtjenesten studerte han en periode engelsk og historie. Han var skoleflink på gymnaset, men ble etter eget utsagn ingen vellykket student. I denne perioden var han aktiv i studentpolitikken, samtidig som han begynte å oppsøke nye sammenhenger.

I slutten av 1960-årene begynte han å opptre som visesanger i Oslo, et yrke som «[ikke] eksisterte på den tiden»,[9] og ble rundt 1969 oppdaget av Alf Prøysen og Alf Cranner. Han platedebuterte i 1970 med Der ute – der inne, som bestod av 18 viser om bymiljøet i Oslo, og ga etter oppfordring fra Prøysen ut diktsamlingen Tekster fra en trapp året etter. Gjennom samboeren Henny Moan kom han i begynnelsen av 1970-årene inn i et kunstnermiljø der Jens Bjørneboe og André Bjerke ble viktige personer i hans liv. Hans tidlige album utviste en kreativ inspirasjon fra visesang, jazz og rock. Han markerte seg med tekster med en skarp sosial brodd, og med en sterk interesse for utstøtte, marginaliserte og ensomme i samfunnet, «alle oss som ikke klarte å hamle opp med tilværelsen», som uttrykt i tidlige sanger som «Jacobs vise», «Merkelige Mira», «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende» eller «Kajsas sang». Håvard Rem kaller Paus Norges første singer-songwriter.[10] Han har både vist en lyrisk side og markert seg som bitende satiriker, særlig i en serie plater han kalte Paus-posten med skillingsviser som kommenterte politiske og dagsaktuelle spørsmål på ironiske og ofte injurierende måter.

Gjennom samboeren Henny Moan ble han nær venn av Jens Bjørneboe i de siste årene Bjørneboe levde; Bjørneboe bodde i perioder hjemme hos ham og Moan, og kjøpte siden huset Eikvold av ham. I 1971 møtte han nittenåringen Ketil Bjørnstad, og innledet et livslangt samarbeid. Paus inspirerte Bjørnstad til det musikalske prosjektet Leve Patagonia, der han selv hadde rollen som Hans Jæger; blant deres andre samarbeidsprosjekter er platen Blues for Pyttsan Jespersens pårørende. Slutten av 1970-årene var preget av Pausposten og samarbeid med Anita Skorgan, George Keller og den senere ektefellen Anne-Karine Strøm. Paus har også skrevet tekst til sanger som «Innerst i sjelen», «Engler i sneen» og «Tordensky». Han har tolket salmer i samarbeid med Kirkelig Kulturverksted og fra 2000-årene samarbeidet han også med sin sønn, den klassiske samtidskomponisten Marcus Paus, blant annet om barneoperaene Heksene og Askeladden – Påls versjon, og kirkemusikkverket Requiem.

Paus drev fra 1975 også plateselskapet Zarepta og utgav sentrale verk i norsk jazz som Radka Toneffs album. Han mottok Spellemannprisen 1976 i klassen visesang for albumet I anstendighetens navn og har senere mottatt Spellemannprisens hederspris, Årets spellemann og Anders Jahres Kulturpris, blitt innlemmet i Rockheim Hall of Fame og er kommandør av St. Olavs Orden. Han har blitt omtalt som Norges «nasjonaltrubadur»[11] eller «nasjonalskald».[12] Sangen «Mitt lille land» ble omtalt som «den nye nasjonalhymnen» etter at den fikk en sentral posisjon som sørgesang etter terrorangrepene i Norge 2011.[13]

Paus hadde som ungdom og ung voksen en klar tilhørighet på høyresiden, men kom etterhvert til å innta en mer fri stilling i 1970-årenes kulturlandskap. Paus har ofte blitt oppfattet som en «borgerlig anarkist» som sparket i alle retninger, men aldri nedover.[14] Jon-Roar Bjørkvold har kalt ham «borgerskapets refser og utrettelige enfant terrible».[15] Bjarne Markussen omtalte Ole Paus som «den siste bohem» og skrev at han og Jens Bjørneboe hadde det til felles at de var preget av «blandingen av radikalisme og konservatisme [...] [de] talte statsmakten midt imot og forsvarte de sårbare og utstøtte individene».[16] Både Alf Prøysen, Jens Bjørneboe og André Bjerke betraktet ham som sin arvtager.[17] Paus sang og skrev konsekvent på norsk og ivret for at andre norske musikere skulle gå over fra engelsk til norsk.[18] I forbindelse med 50-årsjubileet for Ole Paus' debut i 2020 utkom boken Pauspoeten med alle Paus' sangtekster. Paus døde i desember 2023, 76 år gammel.[19] Hans ufullendte selvbiografi, For en mann, er varslet utgitt høsten 2024;[20] der skriver han om sin familie, barndom, ungdom og begynnelsen av karrieren i 1960- og 1970-årene.[21]

Familie og barndom

rediger

Familiebakgrunn

rediger

Utdypende artikkel: Paus

 
Familien Paus tilhørte «embetsaristokratiet» som styrte Øvre Telemark på 16- og 1700-tallet. Stamfaren Peder Povelsson Paus (1590–1653) ligger begravet under kirkegulvet i Kviteseid gamle kirke der han selv virket som sogneprest og prost, og der det hang et vakkert latinsk minnedikt skrevet av sønnen Povel Pedersson Paus (1625–1682).

Ole Paus var sønn av generalmajor Ole Paus (1910–2003) og Else Corneliussen (1916–1951). Slekten Paus hadde siden begynnelsen av 1600-tallet tilhørt «embetsaristokratiet» av prester og jurister som styrte Øvre Telemark.[8] Slektens stamfar Peder Povelsson Paus var prost i Øvre Telemark; sønnen Povel Pedersson Paus skrev et vakkert latinsk minnedikt om ham i 1653. Ole Paus' familiegren etablerte seg mot slutten av 1700-tallet som byborgere og skipsredere i Skien og mot slutten av 1800-tallet som stålgrosserere og fabrikkeiere langs Akerselva i Christiania.

 
Den første med navnet Ole Paus, skipsfører Ole Paus (1766–1855), flyttet fra Øvre Telemark til Skien og brøt med familiens embetsmannstradisjon, giftet seg inn i byens ledende borgerskap og ble Knud Ibsens sosiale far – og Marichen Altenburgs onkel. Han var den eneste bestefaren Henrik Ibsen kjente i barndommen.

Han var en av en lang rekke slektsmedlemmer med navnet Ole Paus, som også var navnet på stålgrossistfirmaet Ole Paus, som ble startet av hans oldefar i 1872. Farfaren var «eventyreren», generalkonsul i Wien og godseier Thorleif Paus (1881–1976). Farmoren Ella Stein (1883–1971) hadde østerriksk-jødisk bakgrunn og var datter av dr.jur. og advokat (Hof- und Gerichtsadvocat) i Wien August Stein (1852–1890). August Stein meldte seg ut av det jødiske trossamfunnet i 1877[22] og lot i 1885/86 seg selv og sine barn døpe katolsk. Farfaren Thorleif Paus ble som 23 år gammel svensk–norsk konsulatsekretær under Unionsoppløsningen i 1905 Norges sendemann i Østerrike-Ungarn, da han var den eneste nordmannen i den svensk–norske utenrikstjenesten stasjonert i landet, og fikk ansvar for å oppnå stormaktens anerkjennelse av Norges uavhengighet, noe som var svært viktig i den spente situasjonen under Unionsoppløsningen. Han er Norges yngste sendemann eller ambassadør noensinne. Thorleif Paus var siden visekonsul og generalkonsul i Wien. I 1914 var han den eneste skandinaven som var vitne til skuddene i Sarajevo.[23] I sitt tredje og siste ekteskap var Thorleif Paus gift med enkegrevinne Ella Moltke af Nør, datter av Valdemar Glückstadt. Farfaren eide Kvesarums slott til 1951 og herregården Ejratal, begge i Skåne, til 1964. Thorleif Paus var også fetter til den norskfødte svenske godseieren Herman Paus til Herresta som var gift med Leo Tolstojs barnebarn grevinne Tatiana Tolstoy-Paus, og var tremenning til kunstsamleren, grev Christopher Paus. Ole Paus var oldebarn av stålgrosserer, fabrikkeier og bankdirektør Ole Paus (1846–1931) og Birgitte Halvordine Schou; oldefarens fabrikk Den Norske Hesteskosømfabrik lå ved siden av Hjula Væverier som var eid av slektninger i familien Schou; Ole Paus' familie eide dermed store deler av industrien langs Akerselva rundt forrige århundreskifte. I dag gjenstår bare «Hønse-Lovisas hus» av det tidligere fabrikkanlegget eid av Ole Paus' oldefar med samme navn.

 
Ole Paus' familie eide store deler av industrien langs Akerselva i andre halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Til høyre oldefaren Ole Paus' fabrikk Den Norske Hesteskosømfabrik, i midten «Hønse-Lovisas hus» som hørte til fabrikken, til venstre Hjula Væverier som ble eid av slektninger i familien Schou.
 
Pausvillaen på Bygdøy ble bygget i 1907 for Ole Paus' oldefar, stålgrosserer Ole Paus, som var fetter til Henrik Ibsen; villaen eies av Petter Stordalen som fikk oppmerksomhet i Paus' sang «Fjols nr. 1–5».

Den første med navnet Ole Paus, tipp-tipp-oldefaren Ole Paus (1766–1855), flyttet fra Øvre Telemark til Skien og brøt med familiens embetsmannstradisjon da han ble skipsfører og reder, giftet seg med enken Johanne Ibsen som tilhørte byens ledende borgerskap og ble Knud Ibsens sosiale far – og Marichen Altenburgs onkel. Han var den eneste bestefaren Henrik Ibsen kjente i barndommen, og Pausfamilien var Henrik Ibsens nærmeste slektninger i oppveksten; begge foreldrene tilhørte familien i biologisk eller sosial forstand. Ole Paus' tippoldefar Christopher Blom Paus startet forretningskarrieren som handelsbetjent hos storebroren Knud Ibsen da broren etablerte virksomhet som detalj- og trelasthandler i Skien i 1825 og bodde i Stockmanngården sammen med broren og kusinen Marichen da Henrik Ibsen ble født der. Etter at Knud fikk økonomiske problemer var han den av brødrene som i størst grad tok seg av storebroren, og eide huset på Snipetorp der Ibsenfamilien bodde fra 1843. Han ble senere en av Skiens ledende skipsredere. En rekke figurer, motiver og hendelser i skuespill som Peer Gynt, Gengangere, En folkefiende, Vildanden, Rosmersholm og Hedda Gabler var inspirert av familiemedlemmer og familietradisjoner innen familiekretsen Paus/Altenburg/Ibsen, og hendelser på Pausfamiliens gård Rising tidlig på 1800-tallet. Ibsenforsker Jon Nygaard skriver at fremveksten av «den nye puritanske embetsmannsstaten [med] embetsmanns- og forvalterånden fra Øvre Telemark, familien Paus» er et hovedtema i Ibsens verk.[24] Om slektningen Henrik Ibsen har Ole Paus uttalt: «Jeg fascineres over blandingen av fullstendig opprører og fullstendig borgerlig i Ibsen. Han snakker både det høyborgerlige språk og det anarkistiske språk uten aksent. Imponerende!»[25]

På morssiden var Ole Paus' besteforeldre soussjef i Tiedemanns Tobaksfabrik og medlem av Industriforbundets hovedstyre Ragnar Corneliussen (1887–1938) og Monna Morgenstierne Roll (1891–1976). Mormoren Monna var datter av idrettsfunksjonæren Emil Oluf Roll og barnebarn av tukthusprest Karl Roll. Blant morens forfedre var også Norges første regjeringsadvokat, Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre, medeier i Nissens Pikeskole Andreas Martin Corneliussen, presten og skolemannen Peter Pavels Aabel, godseier Jacob AallBorgestad gård, stiftsoverrettsjustitiarius, lagtingspresident, direktør i Norges Bank og ordfører i Trondhjem Jacob Roll (1783–1870) og trelasthandler James Collett. Ole Paus var også i slekt med bl.a. Oda Krohg og Bokken Lasson, som var mormorens tremenninger (svigerdatteren Tirill Mohn er dessuten Oda Krohgs tippoldebarn).

Foreldrene (general) Ole Paus og Else Corneliussen: Wien, London og Oslo

rediger

Utdypende artikkel: Ole Paus (1910–2003)

 
Tanten Helvig (von) Paus, malt 1915 av Eilif Peterssen; hun og farmoren Ella var Oles viktigste omsorgspersoner i barndommen etter at moren døde av polio i 1951. Helvig vokste opp i Wien som datter av den norske konsulen Thorleif Paus og kom til Norge med sin østerrikske mor Ella Paus f. Stein i 1938 som flyktning fra Anschluss.

Visesangerens far het også Ole Paus, og ble med årene general. Han ble født i 1910 og vokste opp i sin mors hjemland Østerrike – der han offisielt het Ole von Paus frem til navneleddet von ble forbudt i Østerrike i 1919 – og gikk på den kjente skolen Theresianum. Han var bror til Helvig Paus (f. 1909) og senere stebror til grev Erik Moltke (f. 1922). Da Ole Paus ble født bodde familien i Marokkanergasse 18 i ambassadestrøket i Wien – tilfeldigvis på nøyaktig samme adresse som hovedpersonen i TV-serien Rex. Senere flyttet familien Paus til en villa med adressen Auhofstraße 78C, der de i Ole Paus den eldres barndom hadde besøk av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Etter at foreldrene ble skilt og faren Thorleif flyttet tilbake til Norge i 1918, ble Ole og søsteren Helvig boende med moren Ella i Wien. I 1929 flyttet den 19 år gamle Ole Paus til Norge, uten å kunne norsk, og utdannet seg til offiser ved Krigsskolen. I 1938 kom også moren og søsteren til Norge som flyktninger fra Anschluss; alle delte en leilighet på Frogner i Oslo.

 
Den østerrikske farmoren Ella Paus' familie konverterte fra jødedom til katolisisme i 1880-årene, før hun selv ble protestant da hun giftet seg med den norske konsulen Thorleif i 1908. Hennes besteforeldre Alois og Karoline Stein er begravet på den gamle jødiske gravlunden i Wien
 
Kvesarums slott i Skåne ble frem til 1951 eid av Ole Paus' farfar, konsul Thorleif Paus.

Under kampene i 1940 var daværende løytnant Ole Paus adjutant for forsvarssjef Otto Ruge og flyktet til Nord-Norge sammen med resten av den øverste forsvarsledelsen; han tok seg senere over til Storbritannia der han ble knyttet til Forsvarets overkommando og var med å bygge opp Etterretningstjenesten som sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning. I det norske eksilmiljøet i London møtte han Else Corneliussen fra Oslo, og de ble gift i 1944; hun jobbet i Luftfartsdirektoratet i London-regjeringen og var niese av admiral og daværende sjef for Marinen, senere forsvarssjef Elias Corneliussen som også arbeidet for London-regjeringen; Elses søster i Norge ble samme år gift med en av lederne for Milorg Kai Holst, som ingen i familien noen gang møtte ettersom han døde under mystiske omstendigheter sommeren 1945. Ole Paus kom tilbake til Norge som major i 1945, og fikk straks sentrale roller i gjenoppbyggingen av det norske Forsvaret. I 1940- og begynnelsen av 1950-årene forsøkte han også å oppklare omstendighetene rundt svogeren Holsts død, men forsvarssjefen, general Ole Berg, hans gamle sjef fra Generalstaben før krigen, rådet ham til å la saken ligge og sa at det var «livsfarlig» å foreta videre undersøkelser.[26]

Ole og Else fikk to sønner: Den senere sveitsiske finansmannen Peter Paus (født 1945 i London) og den senere visesangeren Ole Paus (f. 1947 i Oslo). Broren Peter Paus ble sveistisk borger og tok navnet Jean-Pierre Paus.[27][28]

I sitt andre ekteskap var den eldre Ole Paus også far til kaptein Thorleif Paus (f. 1957), som i 1980-årene var adjutant for forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen.

Barndom i Oslo, Elverum og Trondheim

rediger
 
Faren Ole Paus (1910–2003) kom til Norge som nittenåring uten å kunne språket og ble general.
 
Ole Paus' fødested og hjem frem til 1954, Frederik Stangs gate 40 på Frogner; bestemoren Ella og tanten Helvig fra Wien flyttet inn i leiligheten da de kom til Oslo i 1938, og Ole Paus' foreldre flyttet inn hos dem da de kom tilbake fra London i 1945.
 
Kommandantboligen (Øvre allé 12/14) på Singsaker i Trondheim, der Paus bodde fra 1964 til han flyttet hjemmefra. Faren var da blitt general og øverstkommanderende i Midt-Norge.

Den yngre Ole Paus, visesangeren, tilbragte sin tidlige barndom i Oslo, der familien først bodde i Frederik Stangs gate 40 på Frogner. Moren Else døde av polio da han var fire år gammel i 1951, og faren var borte i flere år på grunn av sin tjeneste først i Tysklandsbrigaden og siden som Norges militærattaché i Stockholm og Helsingfors 1953–1956. Ole Paus bodde da i Oslo med sin tante Helvig Paus og østerrikskfødte farmor Ella Paus, født Stein. Helvig var ugift, arbeidet i Norsk Aluminium (Norsk Hydro) og tok seg av sin brors barn.[10][29]

Farmoren Ella hadde et vanskelig liv, preget av skilsmissen, erfaringene som alenemor, flyktning og immigrant, og lengselen etter barndommens Wien. Hun hadde jødisk bakgrunn og flyktet fra Østerrike i 1938 der nazistene hadde makten. Bare to år etter å ha flyktet fra nazismen i Østerrike var hun fanget i et nazistisk-styrt Norge; selv om hun hadde jødisk bakgrunn hadde familien forlatt jødedommen i 1880-årene, hun var døpt og oppdratt katolsk og hadde siden blitt lutheraner da hun giftet seg med den norske konsulen Thorleif Paus, hadde deretter endt opp i Norge og aldri hatt noen tilknytning til jødiske miljøet der, og disse forholdene – flere religiøse konverteringer, ekteskapet med en norsk konsul og store geografiske forflytninger – kan ha gjort at hennes jødiske bakgrunn hadde blitt vanskelig å spore og derfor ikke ble oppdaget av nazistene under krigen.

«Jeg tilbragte på en måte barndommen på hybel i Wien», har Ole Paus sagt om hjemmet som var fullt av wienerkultur og en bestemor som «orienterte seg kun etter værmeldingen i Wien».[29] Ole Paus har sagt om bestemoren og barndomshjemmet:

 Jeg vet ikke om farmoren min forlot den katolske kirken, men det tror jeg hun gjorde da hun giftet seg med bestefar. Det preget henne. Hun var fra Wien, og hun hadde med seg møblene fra Wien, svære tunge bokskap og et enormt flygel. Alt var som i Wien. Men hun gikk ikke ut. Hun leste også, snakket veldig gebrokkent norsk, men hun holdt Aftenposten, for der sto Europa-været. Når hun snakket om været, refererte hun hele tiden til været i Wien (...) Alt var fullstendig Wien inne i den leiligheten. 

Ole Paus[14]

Som barn hadde Ole Paus et snev av polio og var derfor dårlig til beins og satt derfor mye stille og hørte på radio:

 Min barndoms helt het Sigvart Fotland. Organist Sigvart Fotland. Han akkompagnerte hver eneste morgenandakt. Jeg satt pal hver eneste morgen foran radioen og ventet på å høre på Sigvart Fotland. For meg ble han en virkelig helt. Far var militærattaché i Stockholm, min mor var død, og såpass hadde jeg allerede skjønt av livet, at mødre og fedre de kommer og går, mens Sigvart Fotland, han sitter der altså! 

Ole Paus[14]

Ole Paus har sagt om faren:

 Min far ble veldig deprimert da mor døde. Han trengte nok å komme seg litt vekk. Alt i alt har vi hatt et godt forhold, og jeg var veldig glad i ham, men vi var også veldig ulike på mange områder, som om vi kom fra to ulike verdener 

Ole Paus[30]

I 1954 flyttet familien fra Frederik Stangs gate til en av Luftforsvarets byggelags leiligheter i Flyveien 15 på Hovseter, et nytt, modernistisk bygg tegnet av Erling Viksjø. Som barn ble Ole Paus venn med krigsseilerne og uteliggerne Karsten og Henry, som bodde like ved i en enkel hytte de hadde laget selv i Hovseterskogen, noe som var en kilde til konflikter med offiserene i nabolaget. En dag hadde noen av offiserene i Luftforsvarets byggelag satt fyr på hytta, og Karsten og Henry var borte.[31]

Ole Paus bodde nesten tre år i Elverum fra 1956 etter at faren ble oberst og sjef for Øst-Oppland kombinerte regiment nr. 5. Familien bodde da i et hus som het Majorboligen. Rundt 1959 flyttet Ole Paus tilbake til tanten Helvig i Oslo. Da faren ble utnevnt til general og øverstkommanderende i Midt-Norge i 1964 flyttet familien til Trondheim, der familien bodde i KommandantboligenSingsaker; de overtok huset etter general Herman Fredrik Zeiner-Gundersen, som ble forsvarssjef og formann for NATOs militærkomité. Ole Paus flyttet tilbake til Oslo da han ble student i midten av 1960-årene; også faren flyttet tilbake til Oslo i 1971 da han ble Norges representant i NATOs nordkommando og dermed den nordmannen med høyest rang i NATO.

Ekteskap og barn

rediger

Ole Paus var på 1970-tallet samboer med Henny Moan. Senere var han gift med Anne-Karine Strøm, Randi Heide, og professor i medisinsk genetikk Benedicte Paus. Paus har sønnen Sole Paus med Henny Moan, komponist Marcus Paus med Anne-Karine Strøm, to adoptivdøtre med Randi Heide, og yngstedøtrene Helvig (Benedicte Beatrice Helene) Paus og (Else) Emilie (Albertine Alexandra) Paus med Benedicte Paus.[32]

Ungdomsår

rediger

Riksmålsungdom, anarkist og «hundegutt»

rediger

Ole Paus gikk ett år på Oslo katedralskole fra 1962 til 1963, men fullførte examen artium ved Trondheim katedralskole i 1965.[33]

Det året han gikk på Oslo katedralskole ble han offentlig kjent som en de unge lederskikkelsene i riksmålsbevegelsen, og han deltok aktivt i språkdebatten på høyden av den norske språkstriden. Lars Roar Langslet nevnte Paus som en av lederne for gymnasiastopprøret mot samnorsk.[34] Han grunnla Oslo Katedralskoles riksmålsforening og ble foreningens første formann i januar 1963. Foreningen fikk femti medlemmer ved oppstarten, og André Bjerke deltok med foredrag på stiftelsesmøtet. Stiftelsen ble omtalt i rikspressen, som også er første gang Ole Paus nevnes offentlig; i styret satt også Oles bror, Peter Paus.[35] Senere i 1963 var Paus sammen med skuespillerne Liv Ullmann og Knut Wigert hovedtaler ved en av de største demonstrasjonene under den norske språkstriden, «mot samnorskinfiltrasjonen i skolene»; rundt 800 gymnasiaster deltok i demonstrasjonen, som fikk bred omtale i rikspressen.[36][37][38][39][40] Frisprog trykket et lengre referat av Paus' tale, der han understreket at den dansk-norske litteraturen og språket oppstod gjennom 400 års fruktbart fellesskap og mente samnorskpolitikken er udemokratisk og misforstått nasjonalisme: «Det verste med samnorsken, ved siden av dens berserkgang mot det norske språk, er at samnorsken er tvangspolitikk og fullt ut strider mot de demokratiske prinsipper i Norge». Paus var positiv til nynorskens betydning for norsk kultur.[39] Paus var avbildet i flere aviser ved siden av en galge med en lærebokdukke som skulle representere samnorsken.[36][39] Paus og to andre riksmålsungdommer møtte også undervisningsminister Helge Sivertsen for å kreve endring av reglene for «sprogbruken i skolen».[41] I et intervju med Ottar Grepstad i 2021 fortalte Paus at han nærmest vokste opp i Foreldreaksjonen mot samnorsk. Både farmoren Ella og tanten Helvig, og mormoren Monna, var svært aktive i aksjonen og engasjert i saken. «Det var en veldig idealisme i det vi gjorde, og det var noe som var større enn oss» fortalte Paus.[42]

Ole Paus markerte seg i 1960-årene med konservative synspunkter i norsk offentlighet. I 1964 kritiserte han norsk presses kritiske dekning av den amerikanske republikanske presidentkandidaten Barry Goldwater og mente pressen lot «Sovjets meninger slippe til for fullt».[43] Samme år var han undertegner av oppropet «Til norsk ungdom» som protesterte mot at «Sovjet-Unionens diktator» Khrusjtsjov skulle ønskes velkommen i Norge.[44]

Som ungdom i begynnelsen av 1960-årene ble Paus en del av kretsen rundt Anders Lange, de såkalte «hundeguttene» (etter Langes avis Hundeavisen), unge, svært konservative menn som Lange omgav seg med. Han ble introdusert til Lange av vennen Ulf Andenæs. I et intervju med Torgny Amdam fortalte han at han og Andenæs da de ble kjent med Lange selv regnet seg som anarkister.[45] Selv om han senere kom til å ta avstand fra Langes politiske etterfølgere, fremhevet han Langes betydning for ham personlig:[46][47]

 Jeg møtte ham da jeg gikk på gymnaset og jeg var sånn «hundegutt» som de kalte kretsen rundt Anders Lange [...] Å komme inn i den verdenen der, det var jo et eventyr, det var som å plutselig bli senket ned i en roman av Jack London, nei i Jack Londons samlede verker. [...] Han var en venn og en veldig viktig mann for meg, ikke på grunn av det politiske budskapet, men fordi han gav meg en helt annen innfallsport til en virkelighet som var mye større enn jeg var klar over 

Ole Paus[46]

I et annet intervju fortalte han:

 Anders Lange var det stikk motsatte av det jeg hadde hjemmefra. Hans verden var en blanding av slagmark og gjestebud. Det var alltid folk hos ham, fra andre religioner, fra andre styresett, fra andre land. Han hadde et merkverdig dyrehold, som dels var innendørs, dels utendørs. Ved en julefeiring kom det en haug med mormonere, og så var det en oksekalv som het 'Biffen', som stod i entreen. Den skulle vært slaktet, men det hadde de ikke hjerte til. Denne blandingen av kyr og mormonere ... det var ganske raust. 

Ole Paus[48]

Som student var han aktiv i Den Konservative Studenterforening (DKSF) fra 1967 og i 1970 var han med i redaksjonen i DKSFs avis Minerva sammen med vennen Ulf Andenæs.[49] Senere i 1970 hadde Minerva en notis om at «Ole Paus har måttet trekke seg tilbake fra redaksjonen for å ofre seg for mer kunstneriske oppgaver».[50] Samtidig skal han ha vært redaktør for det anarkistiske (eller «borgerlig-anarkistiske») organet Svarte Fane.[51] Terje Emberland beskriver Svarte Fane som «en provokasjon støttet av [...] Libertas [som] representerte en borgerlig-liberalistisk 'jeg må få gjøre hva jeg vil'-'livsstilsanarkisme'» og som «hadde mer med Paus’ bakgrunn i Anders Langes hundegutter å gjøre enn med den frihetlige sosialismen».[52]

Forsøket på å bli fallskjermjeger

rediger

Som ungdom drømte Paus om å bli fallskjermjeger. Han trente mye i forkant, men strøk på opptaksprøven på grunn av dårlig syn. Resten av militærtjenesten var preget av «fyll, ordrenekt og tjuvperm», og den daværende generalsønnen tilbrakte mye av tiden i vaktarresten.[53]

Studier

rediger

Etter militærtjenesten prøvde Ole Paus seg på ulike studier ved Universitetet i Oslo.[54] En artikkel i Morgenbladet fra 1967 opplyste at han hadde studert jus og engelsk.[55] Han prøvde også å komme inn på teaterskole i England.[55] Han var skoleflink på gymnaset, men ble etter eget utsagn ingen vellykket student på universitetet. I denne perioden var han aktiv i studentpolitikken, samtidig som han begynte å oppsøke nye sammenhenger.

Kunstnerisk virke

rediger

Tidlige år

rediger
 
Ole Paus (1971).

I 1967 begynte Ole Paus å opptre med egne viser på arrangementer i Oslo. I den aller første omtalen av ham som visesanger, i Morgenbladet i 1967, het det:

 Ole Paus ser ikke ut som en visesanger. Vi kan selvsagt ikke påstå at visesangere har noe fellestrekk – men Ole Paus mangler i alle fall slike trekk dersom de eksisterer. Hans viser, og da som regel egne viser, mangler derimot sidestykke. Som regel tar visene for seg aktuelle problemer, eller situasjoner – hvor problemene snus på hodet – og hvor sluttpoenget blir helt anderledes enn det publikum hadde forventet. [...] Et annet særtrekk ved hans viser er det gjennomførte riksmål de lages på. Ole Paus er da også ivrig riksmålsmann, selv om han har blitt tatt i å synge på tilstelninger både i Telemarkslaget og andre bondeungdomslag. [...] Ellers er Paus en av de få visesangerne i Oslo som ikke har gitar. [...] Uansett hvor han opptrer [...] får man alltid høre den samme 'visa': – Er det noen som har en gitar å låne meg? 

Morgenbladet[55]

Paus har fortalt at familien ikke ønsket at han skulle drive med musikk. En rekke mentorer som Alf Cranner, Alf Prøysen, Henny Moan, André Bjerke og Jens Bjørneboe skulle etterhvert bli viktige for ham: «Frem til da var skam den mest fremtredende følelsen knyttet til det jeg holdt på med. Min borgerlige familie ville noe annet med meg».[29] Han sa: «Visesangere eksisterte ikke på den tiden. Jeg studerte og lot som jeg gjorde alt annet, men Alf (Cranner) sa at visene hadde verdi i seg selv. Det hadde ikke jeg tenkt på.»[9]

Gjennombruddet – oppdaget av Alf Cranner og Alf Prøysen

rediger

 Kajsas sang er om taushet
Ingen ord får bo i Kajsas munn
Hun har sett. Hun har lyttet
Hun har skreket nok. Nå tier hun. 

Ole Paus, «Kajsas sang»,
Zarepta (1974)
 
Alf Prøysen, Ole Paus' tidlige mentor

I slutten av 1960-årene var Ole Paus dypt forelsket i en ung fransk kvinne som het Chantal, og han dro til Strasbourg for å være med henne en periode. Under oppholdet skrev han de første sangene som han senere ga ut, om Chantal, sin store kjærlighet på den tiden. Forholdet deres tok slutt, men senere skulle han komme til å synge visene om Chantal for Alf Cranner, et møte som fikk avgjørende betydning.[56][57] Ole Paus bodde da i sin mormor Monnas hus i Niels Henrik Abels vei 29 rett ved siden av universitetet på Blindern, og inviterte Cranner hjem på nachspiel etter en konsert på Blindern. Paus fortalte selv om møtet:

 Jeg var en mislykket student så det suste, og jeg bodde i et hus i utkanten av Blindern studentområde. Så kom Alf Cranner for å holde konsert på Blindern. Jeg dro ned til konserten med en flaske whiskey for å bestikke ham til å høre på visene mine. Deretter ble Alf og jeg sittende i tre døgn og spille og prate. Så tok han meg med til plateselskapet Nordic, som senere ble til Universal, og ba dem spille inn en plate med meg. Og det gjorde de. [...] [Produsenten] hadde aldri sett noe så sært og uhippt som meg. 

Ole Paus[58]

23 år gammel debuterte han i 1970 med platen Der ute – der inne, som bestod av 18 viser om bymiljøet. Det har blitt sagt at Der ute – der inne satte standarden for norsk visekunst i 1970-årene. Alf Cranner skrev en artikkel der han ikke la skjul på sin store begeistring for den unge visesangeren: «I disse visene blir små og store bagateller gjort om til vesentligheter».[59] Paus sa at visene «handlet om alle oss som ikke klarte å hamle opp med tilværelsen».[58]

Gjennom Cranner ble Paus god venn med Alf Prøysen, som også ble en viktig mentor; de møttes første gang i leiligheten til Cranners mor i Oslo. Prøysen rådet Paus til å gi ut en diktsamling, og noe av det siste han gjorde var å introdusere Paus for forlaget Tiden. I 1971, året etter Prøysens død, utkom Paus' første bok, diktsamlingen Tekster fra en trapp.

Albumet Garman (1972), som han spilte inn sammen med flere musikere fra Pussycats, står som et tidlig høydepunkt i Paus' produksjon. Han viser her en tydelig inspirasjon fra Bob Dylan. Blant sangene på albumet er «Nå kommer jeg og tar deg», «Leieboer» og «Ingenting å være redd for». Paus viste tidlig en interesse for utstøtte og marginaliserte i samfunnet, som uttrykt i visene «Jacobs vise» (1972), «Merkelige Mira» (1973) og «Kajsas sang» (1974), en «stille hyllest til ei jente på asyl, kanskje med psykisk utviklingshemning».[60]

Samboerskap med Henny Moan, vennskap med André Bjerke og Jens Bjørneboe, Veierland og Våpenløs

rediger
 
Paus' samboer fra 1973, skuespilleren Henny Moan, introduserte ham for André Bjerke, Jens Bjørneboe og et etablert kunstnermiljø som ble viktig for hans senere virke.

Nyttårsaften 1971 møtte Ole Paus skuespilleren Henny Moan, André Bjerkes daværende ektefelle.[61] Etter at hun ble skilt fra Bjerke ble Paus og Moan kjærester og samboere på Jar i Bærum, i huset hun tidligere delte med Bjerke i Bjerkelundsveien 45, og de fikk sønnen Sole i 1973. Paus var da i midten av 20-årene mens Henny Moan var elleve år eldre og en av landets mest kjente film- og teaterskuespillere. Paus har uttalt at «jeg var jo på rømmen fra et bedrestilt borgerlig hjem, mens Henny åpnet en verden som jeg overhodet ikke hadde vært i nærheten av. Hun tok meg inn i teaterverdenen, inn i litteraturverdenen, inn i musikkverdenen, og alle hennes venner ble mine venner. En vanvittig generøsitet. Hvis det er noen jeg kan takke for at livet ble som det ble, er det Henny Moan».[14] Paus ble også en farsfigur for Moans og André Bjerkes datter Vilde Bjerke, som sa at «han var som en far i fem år. Han spilte nyskrevne tekster for meg og inspirerte meg til å spille gitar og skrive. Han var viktig for hele utviklingen min».[62] Han skrev sangen «Og en for Vilde» til henne og hun debuterte som tekstforfatter som 13-åring på hans klassiske plate Blues for Pyttsan Jespersens pårørende i 1973.

Gjennom Moan ble Paus både kjent med hennes eksmann André Bjerke og introdusert til Bjerkes fetter Jens Bjørneboe, som han fikk et nært vennskap med og som han har sagt han står i «bunnløs» gjeld til som kunstner.[63] Paus, den tidligere ungkonservative riksmålsungdommen og allerede kjente visesangeren, fant tonen med Bjørneboe; de delte en borgerlig bakgrunn, sitt språkpolitiske engasjement, et konservativt utgangspunkt som de gradvis fjernet seg fra, en opprørsk og anarkistisk tendens, og en sterk interesse og sympati for utstøtte og marginaliserte i samfunnet. Bjørneboe flyttet i perioder inn hos Paus og Moan; «Bjørneboe er begeistret over den unge vennens talent. Han er sjenerøs og stolt. Det er et forhold tilsynelatende uten ambivalens», skriver Tore Rem.[61] Om Bjerke og Bjørneboe har Paus sagt at «de bar meg rundt og sa at jeg var fremtiden».[14]

 Jeg husker en fest der Jens Bjørneboe holdt tale om den eneste som kan bringe stafetten videre. Og så ble jeg båret på gullstol rundt i stuen av Jens og André Bjerke. Jeg var knapt 20 år, det var helt sprøtt. Det er jo litt storslagent også; de var jo noen av de mest kloke og begavede som har levd her siden krigen. 

Ole Paus[48]

I 1972 kjøpte Ole Paus den gule sveitservillaen Eikvold på øya Veierland fra forfatterekteparet Aasmund Brynildsen og Karin Bang, som selv flyttet inn i et av nabohusene. Paus' skrev sangen «Veierland» fra sitt opphold på øya. Etter at Paus og Moan ble samboere og fikk barn passet det ikke lenger å ha et hus så langt fra Oslo, og etter forslag fra Moan solgte Paus huset til Bjørneboe i 1974.[61] Bjørneboe hadde ønsket å komme seg bort fra «Byen Python» (Oslo) og honoraret han fikk for Haiene gjorde det mulig for ham å kjøpe Eikvold; en av Paus' viser var en av inspirasjonene for denne boken.[63] Bjørneboe bodde på Eikvold det siste året han levde og tok sitt eget liv der 9. mai 1976. Paus fikk Bjørneboe til å lese inn egne dikt få dager før han døde og utgav dem på platen Våpenløs på sitt eget plateselskap Zarepta, tonelagt med det Bjørneboe selv «ville kalt 'mjau-mjau-musikk'» [jazzmusikk].[31][61]

Samarbeid med Ketil Bjørnstad, Blues for Pyttsan Jespersens pårørende, Leve Patagonia og andre prosjekter

rediger

 Hvem kan skille dråpen fra dråpen i en strøm.
Våre liv på jorden er fragmenter av en drøm.
Hun ble hos ham, han ble hos henne. Natt og dag er like, men.
Og hvert sekund i døgnet skjer det samme om igjen. 

Paus ble i 1971 kjent med Ketil Bjørnstad. Nittenåringen Bjørnstad, kjent som vidunderbarn siden 1960-årene, banket da på hos 24-åringen Ole Paus og erklærte at «du er et geni».[64] Bjørnstad skulle intervjue ham for Morgenposten, og møtet ble starten på et livslangt vennskap og samarbeid som har resultert i en rekke plateutgivelser. Paus bidro til at Bjørnstad gikk «bort fra sin klassiske pianistskolering og [ble] en kreativ komponist og musiker med sterk inspirasjon fra både jazz og rock».[65] Paus bodde tidlig i 1970-årene på en hybel i Eckersbergs gate bare hundre meter fra Bjørnstad, og de to vennene så hverandre nesten daglig.[66]

Paus' og Bjørnstads første plate, Sanger fra gutterommet, ble spilt inn i 1972 på gutterommet til Ketil Bjørnstad på Frogner, men først utgitt i 2016.[67][68] I 1973 kom samarbeidsprosjektet Blues for Pyttsan Jespersens pårørende, et album med en skarp sosial brodd som har fått klassikerstatus og som beskrives som en vellykket blanding av visesang, rock og jazz. I 1975 kom Lise Madsen, Moses og de andre.

Paus introduserte Bjørnstad til Kristiania-bohemen og bad ham lese Hans Jæger, og gav ham ideen til platen Leve Patagonia der Paus bidro i rollen som Jæger.[69] På platen bidro også Cornelis Vreeswijk og Lill Lindfors. I albumet Bjørnstad/Paus/Hamsun (1982) sang Paus tekster fra Hamsuns diktsamling Det vilde kor, tonesatt av Bjørnstad. I 2015 kom Paus' og Bjørnstads album Frolandia.

Paus-posten og Dagbladets sommerkassett

rediger
 
Ole Paus (1982).

 Vibeke Løkkebergs verden den er som en sky av vakre drømmer
der småbarn blir plaget og hushjelper dør
og ektemenn gjør sånn som ektemenn gjør
helt til hustruen rømmer 

Ole Paus, «Vibeke Løkkeberg»,
Siste Paus-posten (1978)

I en serie plater i form av en «musikalsk avis» med tittelen Paus-posten, opprinnelig utgitt i 1977 og 1978, brukte Ole Paus skillingsvisen til å kommentere samfunnsaktuelle saker på ironiske og ofte injurierende måter. Platene nådde ut til et stort publikum og ble i samtiden oppfattet som svært originale.[59] De viktigste bidragsyterne til de opprinnelige Paus-posten-platene var i tillegg til Ole Paus selv George Keller, Anne-Karine Strøm og Anita Skorgan.[59] Paus ble senere gift med Anne-Karine Strøm, og han delte også leilighet med Anita Skorgan og George Keller i 1970-årene.[30] Blant Paus-posten-sangene er «Satan lever», som vakte kraftige reaksjoner.[70] Paus uttalte senere at «jeg skrev sangen fordi jeg ble så utrolig provosert da en prest skulle drive djevelutryddelse på en ung jente med nerveproblemer. I andres ører fikk jo sangen en helt annen betydning».[30] Andre sanger var blant annet «Vibeke Løkkeberg», «Et stev om herr Lars Gule, Larvik», «Berge Furre Boogie Woogie» og «Folk og røvere i Tromsø by».

I samme periode samarbeidet Paus med avisen Dagbladet om utgivelsen av Dagbladets sommerkassett (1979–1983), der også bl.a. Elsa Lystad, Anne-Karine Strøm, Rolv Wesenlund, Harald Heide-Steen jr. og Tramteatret medvirket. Blant sangene utgitt på Dagbladets sommerkassett i 1979 var den tabuoverskridende «I en sofa fra IKEA (nytt fra norsk film)», som kommenterer det Paus oppfatter som tilstanden i norsk film på det tidspunktet og som har blitt en kultsang.[71] Sangen er tematisk beslektet med «Vibeke Løkkeberg» fra året før.

I tillegg til et samlealbum fra 1995 utga Paus en ny utgave av Paus-posten i 1996.

Zarepta

rediger

Paus drev i flere år sitt eget plateselskap, Zarepta, som de første årene ble distribuert av Arne Bendiksen på etiketten Sonet. Zarepta utgav en rekke av hans egne plater, herunder I anstendighetens navn (1976) som han fikk Spellemannprisen for. I tillegg utgav Zarepta album av noen norske andre sangere, herunder de to første albumene til Radka Toneff: Winter Poem (1977) og It Don't Come Easy (1979).

Samarbeid med Jonas Fjeld

rediger

Ole Paus ble kjent med Jonas Fjeld i 1974, men de innledet først et samarbeid i 1980-årene da Paus skrev tekst til flere av Fjelds mest kjente sanger, blant annet «Engler i sneen» og «Tordensky». Fra 1990-årene har Paus og Fjeld samarbeidet i duoen To Rustne Herrer.

Fjeld har fortalt om møtet med Ole Paus:

 Vi spilte til dans på Finnskogen. Bandet mitt spilte til dans, og Ole kom opp og skulle være sånn kunstnerisk innslag mellom danseøktene våre. Som han sier selv: Han sang to sanger om homofili og en sang om alkoholisme. På Finnskogen. 

Jonas Fjeld[18]

Paus som revyartist

rediger

Paus' arbeid med politisk satire førte ham på slutten av 1980-årene til revysjangeren, og han laget over en femårsperiode en rekke revyer i Oslo og Bergen. Særlig populær var The Sound Of Newsweek (Bergen, 1989).[59]

Paus som salmetolker

rediger

Fra 1990-årene har Ole Paus hatt et produktivt samarbeid med Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted, noe som har resultert i flere plater hvor Paus tolker salmer. Platen Salmer på veien hjem (1991) er et samarbeid mellom Paus, Mari Boine Persen og Kari Bremnes. Særlig Paus' tolkning av «Nærmere deg, min Gud» og «O, bli hos meg» har fått mye oppmerksomhet.

I Det begynner å bli et liv (1998) synger Paus seks egne sanger krysset med salmer av Hans Adolph Brorson.

Samarbeidet med Kirkelig Kulturverksted ble starten på en periode der Paus har fremstått som mykere og mer poetisk enn han gjorde i 1970- og 1980-årene.

Mitt lille land

rediger

Paus' sang «Mitt lille land» har siden begynnelsen av 1990-årene vært brukt som profilsang for TV 2 med coverversjoner av en rekke norske musikere, bl.a. Christine Guldbrandsen, Maria Solheim og Thomas Dybdahl. Fra 2008 er sangen tatt i bruk av kanalen igjen med nye coverversjoner av blant andre Mari Boine, Anne Grete Preus, Haddy Njie, Kurt Nilsen, DDE, Sølvguttene og Tone Damli Aaberge. Sangen oppnådde ny popularitet etter terrorangrepene i Norge i 2011.

Avslutningen

rediger
 
Ole Paus under en konsert i Sveio i 2019.

I 2013 utgav han trippelalbumet Avslutningen. Den første delen Oppgjøret er en videreføring av Paus-posten fra 1970-årene, med ironiske skillingsviser om samfunnsliv og politikk. Den første sangen på albumet, «Festsang ved feiringen av 7-årsjubileet for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter», harselerte over Kjell Magne Bondevik og norske «fredsfolk» mer allment.

I Omfavnelsen medvirker andre artister på hvert sitt nummer skrevet av Paus: Polkabjørn, Kari Iveland, Reidar Larsen, Anne Grete Preus, Anita Skorgan, Bjøro Håland, Benedikte Narum, Jonas Fjeld, Lene Marlin og Ketil Bjørnstad.

Det siste albumet, Avslutningen, består bare av nye Paus-sanger av den poetiske og ettertenksomme sorten. Ole Paus fikk samme år prisen Årets spellemann for albumet.[72][73][74][75]

Selv om Ole Paus hadde kunngjort at han ikke ville utgi flere egne album har han senere samarbeidet med Ketil Bjørnstad om Frolandia og Sanger fra gutterommet, og i 2020 kom Så nær, så nær, som er et samarbeid med Motorpsycho.[76]

I 2020 gav han også ut «Sangen om de glemte» sammen med artisten Vegar Dahl.

Samarbeid med Marcus Paus

rediger

Fra 2000-årene samarbeidet Ole Paus stadig oftere med sin sønn, den klassisk orienterte samtidskomponisten Marcus Paus. Han har skrevet tekst til en rekke av Marcus Paus' musikkverk, blant annet korverket Sakte elsker tiden våre liv (2006) og barneoperaene Heksene (2007) basert på Roald Dahls bok og Askeladden – Påls versjon (2011), sistnevnte på oppdrag fra Den norske opera og ballett. De to har også samarbeidet om en rekke konserter under tittelen Paus & Paus.[77] I 2014 hadde kirkemusikkverket Requiem premiere, med musikk av Marcus Paus og tekst av Ole Paus.[78] Requiem ble utgitt på platen Requiem/Trisyn/Læreren som ikke ble sammen med operamonologoen Læreren som ikke ble av Marcus Paus og Olav Anton Thommessen. I 2019 hadde konserten «Paus møter Cohen» premiere, med nyskrevne sanger av Marcus og Ole Paus, fremført av Tora Augestad og NyNorsk Messingkvintett.[79] I 2020 ble Marcus og Ole Paus' verk Ingenting forsvinner urfremført av NyNorsk Messingkvintett og solist Tora Augestad; Marcus Paus beskrev verket som «like deler gravskrift, bekjennelse, bønn og trussel.»[80]

Paus og Motorpsycho

rediger

I 2019 innledet Paus et samarbeid med Motorpsycho, som resulterte i en rekke konserter og platen Så nær, så nær (2020).[81]

Paus i politisk debatt

rediger

Ole Paus har gjennom visesangerkarrieren ofte kommentert politiske forhold både i sine egne sanger og i intervjuer og utspill, gjerne fra et ironisk og respektløst ståsted som har gjort narr av alle, og han har til dels blitt oppfattet som «periode-anarkist»[70] eller «borgerlig anarkist».[82][14] Dette var særlig tydelig da han jobbet i en skillingsvisetradisjon i 1970-årene med Paus-posten-platene, som blant annet latterliggjorde ml-bevegelsen, kristenfolket og politi og rettsvesen. Hans ståsted særlig i den offentlige debatten i 1970-årene var likevel preget av at han i likhet med mentoren Jens Bjørneboe opprinnelig hadde et konservativt ståsted; som ungdom og ung voksen var han aktiv i DKSF, medlem av redaksjonen i DKSFs avis Minerva[50] og ivrig riksmålsforkjemper;[37] han har også bekreftet at han lenge stemte Høyre også i voksenalderen.[83] Særlig hans latterliggjøring av ml-bevegelsen var et gjennomgående trekk i de første årene av hans virke.

 I 1970 tuslet en ung og ennå ukjent Ole Paus opp på talerstolen i Det Norske Studentersamfund og la i vei, med et særs bestemt trykk på første stavelse. I starten hørtes han ut som en av sufferne i rekken, men etter hvert gikk det opp for tilhørerne at den unge mannen pratet bare vås og rør. Reaksjonene var deretter. Paus etterlikner Paus som etterliknet Tron Øgrim: 'Studdenter, arrbeidere og fiskere!' 

Klassekampen[84]

I Rød Ungdoms avis Røde Garde het det i 1976 at «Ole Paus er en borgerlig visesanger og udelt reaksjonær og det må sies, uansett hvor populær og 'kunstnerisk dyktig' han muligens er».[85]

Ole Paus deltok som ja-tilhenger i debatten om EU-medlemskap i 1994 og skrev sangen «Mitt lille land» for ja-bevegelsen.[86] Under lanseringen av «Mitt lille land» uttalte Paus at «kampen for sjølråderetten er pinlig. Sjølråderett er en grunn og gjerrig storbondetanke. Den inkluderer ikke husmenn. Den norske nei-siden er autoritær, selvhøytidelig, selvrettferdig og egentlig ganske farlig. Den er en liten interessegruppe som prøver å dominere menneskenes liv».[87][88] I boken Kjære Kongen (2002) harselerte han over kongefamilien, regjeringen og tilstanden i Norge.[89][90] Fra 2013 har han markert seg som tilhenger av Kristelig Folkeparti og har særlig kritisert Fremskrittspartiets innvandringspolitikk ved en rekke anledninger.[91]

Mottagelsen av Paus' verk

rediger

Tidsskriftet Minerva, der Paus en gang var redaksjonsmedlem, skrev ved hans død at «Ole Paus hadde en unik posisjon blant norske kunstnere. Sangene han skrev berørte mange, og spente fra ettertenksomme hymner til satiriske nidviser. Sett i lys av sine mange aktive år og sin sjangerkrysning, må han kunne anses som Norges mest betydningsfulle trubadur ved sin død».[92] Sønnen, komponist Marcus Paus uttalte at «jeg ser først og fremst på ham som en salmedikter».[92]

Professor i litteraturvitenskap Bjarne Markussen omtalte Ole Paus som «den siste bohem» og skrev at han og Jens Bjørneboe hadde det til felles at de var preget av «blandingen av radikalisme og konservatisme. De knyttet seg ikke til arbeiderbevegelsen, men talte statsmakten midt imot og forsvarte de sårbare og utstøtte individene [...] Den fineste renning i livsverket hans er sangene om dem som er utstøtt, glemt eller ikke passer inn. Om gatens løse fugler («Merkelige Mira»), mennene som vant krigen, men tapte freden («Min barndoms fylliker»), de enslige, gamle kvinnene («Enkebyen»), skilsmissebarna som reiser med fly («Jeg reiser alene»), eller tyven som bryter seg inn i folks hytter og forsvinner ut i skogen («Sune»).».[16]

Lasse Midttun skriver at «hvis det var et norsk svar på Bob Dylan, var det selvsagt Ole Paus».[93] Jon-Roar Bjørkvold kaller ham «urbant infam, borgerskapets refser og utrettelige enfant terrible».[15]

Død og gravsted

rediger
 
Ole Paus er begravet i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo sammen med foreldrene, general Ole Paus og Else Paus, besteforeldrene, konsul Thorleif Paus og Ella Paus, og oldeforeldrene, stålgrosserer Ole Paus og Birgitte født Schou. Navnet var ikke påført gravminnet ved fotograferingen.

Paus døde 12. desember 2023. Han ble bisatt fra Kulturkirken Jakob 4. januar 2024. Sturla Stålsett forrettet. Sissel Kyrkjebø fremførte Paus' sang «Innerst i sjelen» i begravelsen; ellers bidro Ketil Bjørnstad, Tuva Syvertsen, Grete Pedersen, Jonas Fjeld, Stein Torleif Bjella, Julie Kleive med NyNorsk Messingkvintett, og andre. Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery holdt minnetale på vegne av regjeringen.[94] Tidligere kulturminister Åse Kleveland uttalte at han «må hylles for alt han har gjort. Det er virkelig helt unikt. Ingen annen har gjort det han gjorde».[95] Vårt Land skrev at «avskjeden med [en] populær kunstner kunne gjort regjeringen populær. Nå bommet de. At en som blir kalt nasjonalskald ikke fikk begravelse på statens bekostning er uforståelig».[96] Diskusjonen førte til at ordningen ble avviklet etter 143 år.[97]

Ole Paus er begravet i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo. Graven ble etablert for hans oldeforeldre, stålgrosserer Ole Paus og Birgitte født Schou. I tillegg er hans foreldre Else og Ole Paus, hans tante Helvig Paus, og hans besteforeldre Thorleif Paus og Ella Paus født Stein begravet der.[98]

Selvbiografien For en mann

rediger

For en mann er Ole Paus' uferdige selvbiografi, og utgis av Kagge Forlag i 2024. Da han døde i 2023 hadde han jobbet med den i over fem år, og han hadde i flere år snakket om boken i intervjuer.[99] I boken skriver han om sin familie, barndom, ungdom og begynnelsen av karrieren i 1960- og tidlig i 1970-årene. Paus ønsket også å skrive om livene til familiemedlemmer som har vært viktige for ham. Biografien handler derfor også om faren, general Ole Paus, hans to omsorgspersoner i barndommen, tanten Helvig Paus og farmoren Ella Paus som var jødiske flyktninger fra nazismen, og den i stor grad fraværende farfaren, eventyreren og «kosmopolitten» Thorleif Paus. Boken har av forlaget fått undertittelen «Opptakt til en selvbiografi». Boken har et lengre etterord av forfatter Asbjørn Bakke om Paus' senere karriere.[21]

Ole Paus har det til felles med slektningen Henrik Ibsen at de begge etterlot seg uferdige selvbiografier. Også farfaren Thorleif begynte på en selvbiografi ifølge et intervju med den svenske avisen Expressen fra 1964.[100] Faren Ole skrev en slektshistorie i elleve hefter som ble distribuert internt i familien.[101]

Bøker

rediger
  • Tekster fra en trapp (1971)
  • Det går en narr gjennom byen med ringlende bjeller (1974)
  • Endelig alene (1984)
  • Milunia (1985)
  • Hjemmevant utenfor (1994)
  • Reisen til Gallia (1998) med Ketil Bjørnstad
  • Kjære Kongen (2002)
  • Blomstene ved Amras (2004)
  • Isengaard (2006)

Revyer

rediger
  • Ikke gjør som mora di sier (1987)
  • For fattig og rik (1988)
  • Norge mitt Norge (1991)
  • Sammen igjen (1992)
  • Brann i nevrosenes by (1995)

Diskografi

rediger

Utdypende artikkel: Ole Paus' diskografi

Enkeltsanger

rediger

Operaer

rediger

Kirkemusikk

rediger

Korverk

rediger

Filmografi

rediger

Fjernsyn

rediger

Priser og utmerkelser

rediger

Litteratur

rediger

Se også

rediger

Fotnoter

rediger
Type nummerering
  1. ^ IPA: ['uːlɛ 'pæʉs]

Referanser

rediger
  1. ^ Internet Movie Database, «Ole Paus», verkets språk flere språk, IMDb-ID nm0667479, besøkt 12. desember 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Per Magnus Finnanger Sandsmark, Store norske leksikon-ID Ole_Paus, besøkt 12. desember 2023, «fødd 9. februar 1947, Oslo»[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Dagbladet, Elise Violeta Ness Aksnes, Martin Biuso, «Ole Paus er død», utgitt 12. desember 2023, besøkt 12. desember 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Dagbladet, Elise Violeta Ness Aksnes, Martin Biuso, «Ole Paus er død», utgitt 12. desember 2023, besøkt 12. desember 2023[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d Anette Graarud Arnesen, «Ole Paus var gift tre ganger og fikk seks barn», utgitt 1. mars 2024, besøkt 8. april 2024[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Norsk biografisk leksikon, «Henny Moan», Norsk biografisk leksikon ID Henny_Moan, besøkt 24. mars 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.uio.no[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Nygaard, Jon (2013). «Det sammenfiltrede embetsaristokratiet i Øvre Telemark». «...af stort est du kommen»: Henrik Ibsen og Skien. Senter for Ibsen-studier. s. 74–77. ISBN 9788291540122. 
  9. ^ a b «Vil runde av med stil», Telemarksavisa, 05.03.2013 s. 50
  10. ^ a b Håvard Rem (15. desember 2023). «Ole Paus (1947–2023)». www.dagogtid.no (på norsk nynorsk). Besøkt 25. desember 2023. 
  11. ^ Adresseavisen 18. februar 2013 s. 16 del 2
  12. ^ «Takket Gud for Ole Paus: – En nasjonalskald». Vårt Land. Besøkt 6. januar 2024. 
  13. ^ Verdig tilstandsrapport fra nasjonalartistene Arkivert 29. desember 2013 hos Wayback Machine., BT.no
  14. ^ a b c d e f – Jeg tror vår ­Herre synes jeg har vært en ­slitsom fyr å ha gående
  15. ^ a b Bjørkvold, Jon-Roar (2007). Det musiske menneske. Oslo: Freidig forl. s. 275. ISBN 9788299658959. 
  16. ^ a b Bjarne Markussen. «Den siste bohem: Ole Paus (1947–2023)». Fædrelandsvennen. Besøkt 24. desember 2023. 
  17. ^ «Mitt smålige land». Aftenposten. Besøkt 24. desember 2023. 
  18. ^ a b Slik reddet Ole Paus Jonas Fjelds monsterhit
  19. ^ Myrseth, Silje Haugen (12. desember 2023). «Visekongen Ole Paus har gått bort». NRK. Besøkt 12. desember 2023. 
  20. ^ «For en mann». Kagge. Besøkt 11. august 2024. 
  21. ^ a b «Gir ut Ole Paus’ uferdige selvbiografi: –⁠ Hans store ønske». VG. 14. august 2024. 
  22. ^ Anna Staudacher (2009). «... meldet den Austritt aus dem mosaischen Glauben»: 18000 Austritte aus dem Judentum in Wien, 1868–1914: Namen – Quellen – Daten. Peter Lang. s. 8. ISBN 9783631558324. «Stein, Dr.jur. August (...)» 
  23. ^ Palle Koster Jacobsen: «Han så erkehertugen dø ...». Fædrelandsvennen, 14. desember 1968 s. 4
  24. ^ Nygaard, Jon (2012). «Henrik Ibsen og Skien: «... af stort est du kommen, og till stort skalst du vorde engang!»». Bøygen. 24 (1): 81–95. 
  25. ^ «Herlige, selvbevisste Ibsen», Aftenposten morgen, 31.01.2006 s. 6
  26. ^ Tore Pryser: Svik og gråsoner: Norske spioner under 2. verdenskrig, s. 172–173, Spartacus forlag, Oslo 2010 ISBN 9788243005075
  27. ^ Dagbladet. 7. februar 1992. s. 16–17. «[...] en norsk–sveitsisk finansmann ved navn Jean Pierre Paus. Han er bror av den kjente visesangeren og revyartisten Ole Paus, og het tidligere Hans Peter Paus» 
  28. ^ Dagbladet. 8. februar 1992. s. 12. 
  29. ^ a b c Tankevekkeren, fvn.no
  30. ^ a b c «Paus' private drama: Mistet moren som fireåring», VG
  31. ^ a b Ingenting å være redd for: Paus – retro, NRK, 15. august 2020
  32. ^ Lys over livet – mye lys
  33. ^ «Ole Paus», Allkunne
  34. ^ Langslet, Lars Roar (1999). I kamp for norsk kultur. Oslo: Riksmålsforbundet. s. 247. ISBN 8270500534. 
  35. ^ «Riksmålsforening ved Oslo Katedralskole», Aftenposten, lørdag morgen, 26. januar 1963 s. 3
  36. ^ a b «Gymnasiastene vil ha mer sproglig frihet: Stor oppslutning om riksmålsgymnasiastenes demonstasjonsmøte på Stortorvet igår kveld», Aftenposten, aften, 11. oktober 1963 s. 6
  37. ^ a b «Til galgen med samnorsken, krevde gymnasiastene», VG 11.10.1963 s. 7
  38. ^ Morgenposten. 11. oktober 1963. s. 2. 
  39. ^ a b c «Nei til tvangsmål og knot». Frisprog. 19. oktober 1963. s. 8. 
  40. ^ Wærenskjold, Leif (1964). Vi finner oss ikke i det. Oslo: Riksmålsforbundet. 
  41. ^ «Gymnasiaster krever sprogreglene endret», Aftenposten, aften, 11. oktober 1963, s. 2
  42. ^ Brent ord. Oslo: Samlaget. 2022. s. 122. ISBN 9788234007484. 
  43. ^ Paus, Ole Chr. (11. august 1964). «Goldwater». Adresseavisen. s. 9. 
  44. ^ «Til norsk ungdom». Aftenposten. 11. mai 1964. s. 2. 
  45. ^ Torgny Amdams podkast om å lage musikk takker for seg med Ole Paus i stolen, Ballade, 20. januar 2022
  46. ^ a b «Låtskriver'n: Ole Paus», Rockheim/NRK, 2015
  47. ^ Aftenbladet: Anders Lange, en glemt naturverner
  48. ^ a b Svein Kjølberg: «Jeg var på rømmen fra ett og alt» (intervju med Ole Paus), VG, 27. september 1997, s. 22–24
  49. ^ «Redaksjonskollektivet». Minerva. 43 (1): 2. 1970. «Arne G. Arnesen, Thorvald Boye (ansvarlige), Kikki Andenæs, Ulf Andenæs, Ole Paus» 
  50. ^ a b «Ole Paus». Minerva. 43 (3): 2. 1970. «Ole Paus har måttet trekke seg tilbake fra redaksjonen for å ofre seg for mer kunstneriske oppgaver. Vi takker ham for det kjempearbeid han har nedlagt for avisen og bevegelsen» 
  51. ^ Yngve Kvistad. «Ole Paus (1947–2023)». VG. Besøkt 24. desember 2023. 
  52. ^ Kommentar av Terje Emberland 12. desember 2023
  53. ^ «Tid for Paus». Dagbladet. 12. desember 2012. s. 10–11. 
  54. ^ Intervju med Ole Paus i Dagbladet
  55. ^ a b c «Visesanger med 'tverrkast'». Morgenbladet. 19. september 1967. s. 6. 
  56. ^ Tro, håp og Lillesæter
  57. ^ «Alf Cranner er død: En av visenes beste venner»
  58. ^ a b Et ønske om å formidle, NRK
  59. ^ a b c d «Artikkel om Ole Paus i Rockipedia». Arkivert fra originalen 11. november 2018. Besøkt 11. november 2018. 
  60. ^ Klassekampen. 2. april 1998. s. 18. 
  61. ^ a b c d Tore Rem (2010). Født til frihet. [Oslo]: Cappelen Damm. ISBN 9788202310059. 
  62. ^ «På Vildes veier», Utdanning 9. mai 2014, s. 28–31
  63. ^ a b «Ole Paus: Bjørneboeforedraget 2017». Arkivert fra originalen 21. oktober 2020. Besøkt 17. august 2020. 
  64. ^ «– Folk som bor ved havet blir så inderlig betatt av seg selv»
  65. ^ Ketil Bjørnstad, Verden som var min: Syttitallet, 2016
  66. ^ https://www.dagbladet.no/kultur/hvorfor-er-et-44-ar-gammelt-opptak-med-ole-paus-interessant/60849738
  67. ^ Ole Paus på gutterommet
  68. ^ Ole Paus viser med all tydelighet at han helt fra starten av var på vei mot noe stort. «Sanger fra gutterommet» er et fullblodsalbum
  69. ^ «– Folk som bor ved havet blir så inderlig betatt av seg selv»
  70. ^ a b https://www.dagbladet.no/kultur/ole-paus/65529040
  71. ^ Dagbladet 150 år
  72. ^ Svein Andersen: «Ole Paus takker for seg, og savnet er allerede merkbart», Aftenposten, 30. mai. 2013
  73. ^ Lars Keilhau: Ole Paus avslutter med stil, Aftenposten, 30. mai 2013
  74. ^ Øyvind Rønning: Går ut av den musikalske tida med et lite brak, Dagbladet, 30. mai 2013
  75. ^ Arild Rønsen: Nesten ikke til å tro, så bra er det!, www.arildronsen.no, 30. mai. 2013
  76. ^ «Albumanmeldelse Ole Paus «Så nær, så nær»: Progposten». www.vg.no. Besøkt 2. februar 2020. 
  77. ^ http://operatilfolket.no/konserter/paus-paus/
  78. ^ – Så nær Gud råder alvoret
  79. ^ «Paus møter Cohen». Ballade. 7. november 2019. 
  80. ^ «Paus med Paus åpner ny musikkserie på Gjøvik». 2020. 
  81. ^ Genialt, Paus!
  82. ^ En rusten rabulist i Klassekampen
  83. ^ Ole Paus, Dagbladet 22. juni 1999
  84. ^ Hans Petter Sjøli: «Paussignalet», Klassekampen, 14. mars 2009, s. 26–27
  85. ^ Røde Garde nr. 1, 1976, s. 11
  86. ^ https://www.dagsavisen.no/kultur/stort-om-lite-land-1.282363
  87. ^ VG. 15. oktober 1994. s. 55. 
  88. ^ Geir Rakvaag, Stort om lite land Arkivert 13. juni 2014 hos Wayback Machine., Dagsavisen, 26. april 2014
  89. ^ «Rapport fra Ramsyland»
  90. ^ «Utdrag fra Kjære kongen»
  91. ^ VG: Ole Paus i klinsj med Sylvi Listhaug
  92. ^ a b «– Jeg ser først og fremst på ham som en salmedikter». Minerva. 19. desember 2023. 
  93. ^ Morgenbladet topp 100. Falck forl. 2011. s. 137. ISBN 9788293039297. 
  94. ^ «Sissel Kyrkjebø synger i Kulturkirken Jakob under Ole Paus' bisettelse». Vårt Oslo. Besøkt 6. januar 2024. 
  95. ^ «Ber regjeringen betale for Ole Paus' begravelse: – Han er kvalifisert». Nettavisen. Besøkt 6. januar 2024. 
  96. ^ «Hvorfor ble ikke Ole Paus bisatt på statens bekostning?». Vårt Land. Besøkt 6. januar 2024. 
  97. ^ Harald Stanghelle (7. januar 2023). «Æresbegravelser speiler tidsånden». Aftenposten. 
  98. ^ «Gravnr: 20.322.00.028». Gravplassetaten i Oslo. Besøkt 6. juli 2024. 
  99. ^ Intervju med Ole Paus i Drivkraft, 12. mai 2020
  100. ^ «Han var med i Sarajevo». Expressen. 28. juni 1964. s. 16. 
  101. ^ Paus, Ole. Slekten Paus.  [Manuskript]
  102. ^ «Rolf Gammleng-prisen – FFUK». www.ffuk.no. Besøkt 12. desember 2023. 
  103. ^ «Anders Jahres Humanitære Stiftelse». www.ajhs.no. Arkivert fra originalen 22. september 2023. Besøkt 12. desember 2023. 
  104. ^ Stine Bækkelien og Knut Røsrud (13. desember 2023). «Kalte byen for «grøfta til høyre for Hamar et sted» – så fikk han ei gate oppkalt etter seg». NRK. Besøkt 8. juni 2024. 
  105. ^ Ole Paus hedres av kongehuset

Eksterne lenker

rediger

  Wikiquote: Ole Paus – sitater

Forrige mottaker:
Hallvard Bræin
Booth-prisen
(2013)
Neste mottaker:
Mel Young og Homeless World Cup