André Bjerke

Norsk lyriker og prosaforfatter
André Bjerke
André Bjerke mai 1958 (cropped).jpg
André Bjerke i 1958
Foto: Klaus Forbregd / NTNU Universitetsbiblioteket
FødtJarl André Bjerke
30. januar 1918[1]Rediger på Wikidata
ChristianiaRediger på Wikidata
Død10. januar 1985[1]Rediger på Wikidata (66 år)
OsloRediger på Wikidata
Gravlagt Vestre gravlundRediger på Wikidata
Ektefelle Henny Moan (19591972)[2], Gerd Granholt (19721985)[2], Mette Brun (19461956)[2]Rediger på Wikidata
Far Ejlert BjerkeRediger på Wikidata
Mor Karin BjerkeRediger på Wikidata
Barn Vilde BjerkeRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Lyriker, oversetter, forfatter, manusforfatter, skribent, novelleforfatter, sjakkspillerRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
MorsmålNorsk
SpråkRiksmål, norsk, tysk, fransk
Utmerkelser
7 oppføringer
Bastianprisen (1958), Norsk kulturråds oversetterpris (1972), Riksmålsforbundets litteraturpris (1963), Rivertonklubbens ærespris (1973), Oslo bys kulturpris (1980), Lytterprisen (1967), ridder av St. Olavs Orden (1983)Rediger på Wikidata
PseudonymBernhard Borge
DebutSyngende jord
Debuterte1940
Aktive år19401983
IMDbIMDb

Jarl André Bjerke (født 30. januar 1918Grefsen i Oslo, død 10. januar 1985 i Oslo) var en norsk forfatter, gjendikter, lyriker og sjakkspiller som ble toneangivende i efterkrigstidens norske litteratur- og sprogdebatt, henholdsvis som forkjemper for tradisjonell verseform og riksmålssaken.

BiografiRediger

André Bjerke var sønn av forfatteren Ejlert Bjerke og Karin Bjerke, født Svenson, og fetter av forfatteren Jens Bjørneboe.[3]

Han debuterte i 1940 med diktsamlingen Syngende jord, som ble antatt av Aschehougs konsulent Arnulf Øverland. Han var meget produktiv og allsidig og har skrevet dikt både for barn og voksne, kriminalromaner under pseudonymet «Bernhard Borge», essays og sakprosa, blant annet om sprog. Bjerke var ivrig riksmålstilhenger, og var aktiv i Riksmålsbevegelsen i en årrekke, blant annet som redaktør av bevegelsens tidsskrift Ordet. Han har også oversatt og gjendiktet både dramatikk (av Shakespeare, Molière, Goethe og Racine, musikalen My Fair Lady), lyrikk (av Rudyard Kipling, Dorothy Parker og Edgar Allan Poe) og prosa (av Hermann Hesse, Heinrich Heine og Karen Blixen).[4][5]

FamilieRediger

Bjerke var gift tre ganger, med Mette Brun fra 1946 til 1956, med skuespilleren Henny Moan fra 1959 til 1972 og med Gerd Granholt fra 1972.[6][7] I første ekteskap ble han far til psykiateren Espen Bjerke (f. 1947)[8] og til læreren Tone Bjerke (f. 1950), som var gift med Jan Pahle og siden med Olav Bjørshol, Ari Behns far.[9] I ekteskapet med Henny Moan ble han far til kunstneren Vilde Bjerke (f. 1960), som etter bruddet mellom Bjerke og Moan ble stedatter av Ole Paus fra 1973 og som debuterte som tekstforfatter som 13-åring i 1973 med sangen «Blomsten» på sistnevntes plate Blues for Pyttsan Jespersens pårørende. Vilde Bjerke har særlig jobbet med formidling av farens forfatterskap; hennes halvbror Sole Paus er selv halvbror av komponisten Marcus Paus som har satt musikk til mange av Bjerkes dikt.[10]

Viktige temaer i Bjerkes produksjonRediger

Et viktig tema i Bjerkes produksjon, som er spesielt fremtredende i hans diktsamlinger, er hans evige lengsel efter barndommen. Dette ser man tydelig blant annet i diktet Tapt paradis (i diktsamlingen Syngende jord (1940)), som handler om hans voksne møte med sin barndoms have.

André Bjerke utga ni essaysamlinger. Forfatteren Henning Hagerup skrev i tidsskriftet Vagant (2007) om Bjerkes essayistikk. Hagerup kaller Bjerkes analytiske ståsted, hans etos, for radikal antroposofi. Hagerup finner at et gjennomgående tema i Bjerkes essays er kampen mot inhumaniseringen og mener at han på 1950-tallet var en av de norske skribentene som mest resolutt forfektet et humanistisk syn på samfunn, etikk og naturvitenskapelig forskning. (Hagerup, s. 75). Hagerup mener videre at Bjerke skriver i spennet mellom et dypt seriøst etisk engasjement og en munter, lekende holdning til verden. (Hagerup, s. 78).

Et annet tema er humorens stilling i Norge. Hvis man brukte humor, ble man ofte sett på som mindre seriøs. Bjerkes kritikk av denne holdningen ser man bl. a. i novellen Dikteren, rusen og alvoret (utgitt som hørespillmanus i tidsskriftet Ordet nr. 10, 1953, omarbeidet til novelle i boken Tryllestaven, 1961). Bjerke sto også, ved siden av Odd Eidem og Carl Keilhau, bak de såkalte «bakvendte familiebøkene», som var satiriske parodier på oppslagsverk.[3]

Kriminalforfatter med interesse for psykoanalyseRediger

Bjerke er en av Norges mest fremtredende kriminalforfattere gjennom tidene. Han skrev sine kriminalromaner under psevdonymet Bernhard Borge. Hans debutroman Nattmennesket kom i 1941 og var inspirert av psykoanalysen. Psykoanalysen var meget aktuell i Norge i 1930-årene. I 1942 utkom hans mest kjente roman: De dødes tjern. Den ble filmatisert i 1958 under regi av Kåre Bergstrøm, og Bjerke spilte selv en av rollene i filmen. Bjerke selv ble imidlertid mer opptatt av såkalt irrasjonelle og okkulte fenomener, noe som blant annet avspeiler seg i at han i filmversjonen spiller en talsmann for overnaturlige fenomener. Døde menn går i land (1947) er en meget spennende kriminalgrøsser. Skjult mønster (1950) er en psykoanalytisk kriminalroman.

ArbeidslivRediger

 
Bjerke i sin stue i Schøningsgate rundt 1980

Han skrev også hørespill. (Blant annet ble novellen Tryllestaven tilrettelagt for radio på 1960-tallet.) Bjerke har sammen med Odd Eidem skrevet komedier, hvorav Tror du jeg spøker ble oppført i København og Ålborg 1953.

Bjerke var en ivrig foregangsmann for fjernsynet. Han var med i prøvesendinger på slutten av 1950-tallet og dukket stadig opp i fjernsynsruten i løpet av 1960- og 1970-årene. TV-serien Streiftog i Grenseland (1971–72), som han spilte inn sammen med Harald Tusberg ble planlagt som syv programmer, mens det til slutt ble seks. Serien omhandlet blant annet parapsykologiske fenomener og alternative behandlingsmetoder av sykdom. Et program handlet om sjøormen i Loch Ness. Serien vakte stor oppsikt og Tusberg mener i sin bok Litt av et liv! at det var første gang et fjernsynsselskap noe sted tok for seg hele rekken av okkulte fenomener. (Tusberg, s. 218)

Han var en av initiativtakerne til Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, formann i Forfatterforeningen av 1952 fra 1961 til gjenforeningen med Den Norske Forfatterforening i 1966. Bjerke overtok redaksjonen av Riksmålsordlisten efter Arnulf Øverland. I tillegg var han redaktør for tidsskriftet «Ordet» 1950–66.

Han var en dreven sjakkspiller og hadde sjakkprogrammer i både radio og fjernsyn. Bjerke deltok selv i flere sjakkturneringer i 1950-årene.

Våren 1981 ble Bjerke henvist til å bruke rullestol efter et hjerneslag.[11]

Vilde Bjerke, André Bjerkes datter (som flere av hans mest kjente barnevers er skrevet til), utgav i 2002 erindringsboken Du visste om et land. Om min far André Bjerke.

Bjerke i musikkRediger

Flere komponister har tonesatt dikt av Bjerke, blant dem Marcus Paus og Tore Magnus Pettersson. I 2018 utgav Julie Kleive og Joachim Kwetzinsky albumet En hellig, alminnelig lek med sanger av Marcus Paus til dikt av André Bjerke.[12]

BibliografiRediger

LyrikkRediger

  • Syngende jord, 1940
  • Regnbuen, 1946
  • Fakkeltog, 1942
  • Fremmede toner. Et utvalg av verdenslyrikken i norsk gjendiktning., 1947
  • Eskapader, 1948
  • Dikt om vin og kjærlighet, 1950
  • Den hemmelige sommer, 1951
  • Prinsessen spinner i berget, 1953
  • Slik frøet bærer skissen til et tre, 1954
  • En kylling under stjernene, 1960
  • Med alle mine fugler (hundre dikt) 1965
  • En skrift er rundt oss, 1966
  • Skyros, Egeerhavet, 1967
  • Det finnes ennu seil, 1968
  • En helt almindelig lek (dikt i utvalg) 1973
  • Et strå i vind, 1974
  • Sol, måne og elleve stjerner (utvalgte dikt), 1975
  • Samlede dikt, 1977 (To bind)
  • Samlede dikt, 2003 (samlede lyriske diktning, for første gang komplett)
  • I byen min, 1979
  • Hverdagsmirakel og andre efterlatte dikt, 2001

KriminallitteraturRediger

  • Nattmennesket, 1941
  • De dødes tjern, 1942 (ble filmatisert (1958))
  • Døde menn går i land, 1947
  • Skjult mønster, 1950
  • Enhjørningen, 1963 (ble filmatisert med tittelen «Klokker i måneskinn» (1964))
  • Onkel Oscar starter opp, 1970 (kriminalnoveller, sammen med Harald Tusberg)
  • Onkel Oscar kjører videre, 1970 (kriminalnoveller, sammen med Harald Tusberg)
  • Hobbydetektiven: historiene om Klaus Vangli, 1971 (kriminalnoveller)

SakprosaRediger

  • Hva er god stil? 1955
  • Rim og rytme: en liten verselære, 1956, i senere revidert utgave som Rytme og rim
  • Nye bidrag til Goethes farvelære, Kosmös Forlag, Stockholm 1961
  • Hva er godt riksmål? Spørsmål og svar, 1962
  • Arnulf Øverland – vårt sprogs konservator og fornyer, 1965 (om Arnulf Øverland)
  • Dannet talesprog, 1966
  • Hva er godt riksmål? Spørsmål og svar, 1967
  • Spillet i mitt liv: en amatør ved sjakkbrettet, 1968
  • Grenseland – fem år efter, 1977 (m/ Harald Tusberg)
  • Versekunsten: rytme og rim, 1980, 2000 (omarbeidet utgave av Rim og rytme fra 1956)

NovellesamlingerRediger

  • Tryllestaven – Syv historier om noe bortenfor, 1961
  • Fortellinger ved peisen, 1981 (noveller i utvalg)

EssaysamlingerRediger

  • Fuglen i fikserbildet: fragmenter av en livsanskuelse, 1955
  • Vitenskapen og livet, 1958
  • Babels tårn, 1959
  • Sproget som ikke vil dø – Rapporter fra riksmålets krigshistorie, 1964
  • Reiser gjennom århundrene – I syv stilepoker, 1967
  • Hårdt mot hårdt, 1968
  • I syklonens sentrum, 1970
  • Å kunne eller ikke kunne – Strøtanker om fag, 1970
  • Med kritiske øyne, 1971 (Nyttårshilsen fra Aas & Wahls boktrykkeri. Ikke i bokhandelen)
  • Djevelens omgangsfelle, 1974
  • I kampens glede, 1982 (et utvalg essays fra tidligere samlinger)

Humoristiske publikasjonerRediger

  • Den bakvendte boken, 1949 (m/Odd Eidem og Carl Keilhau)
  • Den bakvendte familieboken – ved tre av dem 1951 (m/Odd Eidem og Carl Keilhau)
  • Den bakvendte familieboken – ved to av dem 1955 (m/ Carl Keilhau)

BarnebøkerRediger

  • Fabelen om Gry og Gruble, 1948 – illustrert av Knut Yran
  • For moro skyld, 1956 – barnerim med tegninger av Mette Borchgrevink
  • Mere moro, 1957 – barnerim med tegninger av Mette Borchgrevink
  • André Bjerkes ABC – utgitt av Riksmålsforbundet 1959
  • Fru Nitters datter, 1966 – barnerim med tegninger av Mette Borchgrevink
  • Moro-vers, 1980 – samlede barnedikt med illustrasjoner av Rune Johan Andersson, senere utgaver 1995 og 2000 kun med et mindre utvalg og illustrasjoner av Fam Ekman og Svein Nyhus

SamlingerRediger

  • For anledningen (prologer gjennom 15 år), 1963
  • Før teppet går opp (prologer gjennom 25 år), 1973

Hørespill[13]Rediger

  • Stokken (produsert 1953, reprise 1953)
  • Dikteren, rusen og alvoret (produsert 1953)
  • Døde menn går i land (kriminalroman av Bjerke under psevdoymet Bernhard Borge, dramatisert av Bjørn Carling, fem deler, produsert 1988, reprise 1996)
  • Gjengangernatt (episode tre av Fredløs blant de døde, produsert 1987, reprise 1988 og 2001)
  • Troll i ord (episode seks av Fredløs blant de døde, produsert 1987, reprise 1988)
  • De dødes tjern (kriminalroman av Bjerke under psevdoymet Bernhard Borge, dramatisert av NRK Radioteateret ved Jan Faller, fire deler, produsert 2007)

Oversettelser og gjendiktningerRediger

Hans mest kjente oversettelser og gjendiktninger (oversettelsesår i parentes):

Litteratur om BjerkeRediger

Bibliografier over Bjerkes produksjonRediger

  • Dunker, Hanne Christine (ansv.): André Bjerke – en bibliografi, Statens bibliotek- og informasjonshøgskole, Oslo, 1991 (Hovedoppgave i bibliotekfag)
  • Hebnes, Bjørg K. og Johansen, Karin (ansv.): André Bjerke : en bibliografi over artikler i aviser og tidsskrifter, Oslo: Høgskolen i Oslo, Avd. JBI, 2003 (Hovedoppgave ved Høgskolen i Oslo, Bibliotek- og informasjonsstudiene)

Bøker inspirert av André BjerkeRediger

Knut Nærum har gitt ut to bøker som er parodier på André Bjerkes kriminalromaner:

Priser og æresbevisningerRediger

Han mottok i 1981 Svenska Deckarakademins Grand Master-diplom «för förnyelse av den nordiska detektivromanen.»

Riksmålsforbundet monterte et bronserelieff av Bjerke utenfor Schøningsgate 25 i Oslo, hvor dikteren bodde store deler av sitt liv. Avdukingen skjedde i 1997.

Boken Spillet i mitt liv (1968, 1975) ble i 1999 kåret til århundrets beste norske sjakkbok av «Sjakktuelt» på sjakk.no.[15]

I 2004, under Bok i Sentrum, kom De dødes tjern på andreplass i en kåring av Norges beste kriminalroman. Jo Nesbøs Rødstrupe vant med Bjerke tett bak.

KilderRediger

  • Hagerup, Henning: «Fugler i fikserbildet - Om André Bjerkes essayistikk» i Vagant - Tidsskrift for litteratur og kritikk, nr. 3, 2007. s. 68-78.
  • Tusberg, Harald: «André», kapittel 7 i boken Litt av et liv!, Oslo, Dreyer, 1989. s. 205-232.
  • Parmann, Øistein (red.): i sitt forord til boken André Bjerke – i lek og alvor, Oslo, Dreyer, 1982 s. 9-10.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 2. mai 2014
  2. ^ a b c Norsk biografisk leksikon, https://nbl.snl.no/Andr%C3%A9_Bjerke
  3. ^ a b André Savik (16. august 1980). «40 år på parnasset». Aftenposten. s. 20. 
  4. ^ André Savik (15. mars 1984). «Ordet står i sentrum». Aftenposten. s. 6. 
  5. ^ «Bøker, bøker, bøker». Aftenposten. 16. august 1980. s. 20. 
  6. ^ (no) André Bjerke i Store norske leksikon
  7. ^ Anders Grønneberg (22. april 2018). «André Bjerke får endelig sin biografi» (norsk). Dagbladet. Arkivert fra originalen 26. desember 2019. Besøkt 26. desember 2019. 
  8. ^ «André Bjerke og psykoanalysen». Tidsskrift for Den norske legeforening. 
  9. ^ «Ari forsonet med far». VG. 
  10. ^ Aslaug Olette Klausen. «Tonesetting av André Bjerke-dikt har gitt Marcus Paus varige mén». Ballade (norsk). Arkivert fra originalen 24. desember 2018. 
  11. ^ (Parmann, s. 9).
  12. ^ To kjettere imellom[død lenke] i Vårt Land
  13. ^ Hartenstein, Tilman: Det usynlige teatret: Radioteatrets historie 1926-2001, Oslo 2001, s. 203-204
  14. ^ André Savik (6. desember 1980). «Byen takker sin diktervenn». Aftenposten. s. 5. 
  15. ^ Sjakktuelt

Eksterne lenkerRediger

  Wikiquote: André Bjerke – sitater