De dødes tjern

Kriminalroman av Bernhard Borge (André Bjerke)
For den norske filmen fra 1958, se De dødes tjern (film)

De dødes tjern er en roman av Bernhard Borge, som er pseudonym for forfatteren André Bjerke. Romanen er hans andre kriminalroman. Den regnes som hans mest kjente, og er dessuten én av to Bjerke-romaner som er blitt filmatisert. Filmen regnes som en klassiker i norsk filmhistorie. I Nitimens konkurranse «Tidenes beste norske krimroman» i 2004, kom De dødes tjern som nummer to, bare noen få stemmer bak vinneren Rødstrupe av Jo Nesbø.[1]

De dødes tjern
Forfatter(e)Bernhard Borge
SpråkRiksmål, norsk
SjangerPsykologisk thriller
Utgitt1942
ForlagAschehoug
Sider285
ISBN 978-82-525-6107-4
Støpejernskors ved Eidsborg stavkirke, like ved stedet der romanen ble skrevet.

Handling rediger

 
Et bortgjemt tjern, Adirondacks.

Handlingen utløses ved at det i et middagsselskap i Oslo gjenfortelles et sagn fra Østerdalens mørke skoger, om en Tore Gruvik som hundre år tidligere skulle ha drept sin søster og kjæresten hennes av ren sjalusi, og deretter druknet seg selv i Blåtjern. Siden sies det at alle som bor i Tore Gruviks hytte - kalt Daumannshytta - vil trekkes mot Blåtjern og føle trang til å drukne seg der. Vennegjengen fra middagsselskapet beslutter å dra oppover da den enes bror, Bjørn Werner, som overtok Gruviks hytte for å bruke den på sine skogsjakter, nå er forsvunnet. Ved ankomsten finner de hytten tom, og Werners hund liggende drept ved siden av tjernet. Dagboken hans finner de også. Bernhard Borge, hans kone Sonja, psykologen Kai Bugge, litteraturkritikeren Gabriel Mørk, juristen Harald Gran og ikke minst Bjørn Werners søster Liljan forsøker å finne ut hva forsvinningen skyldes.

Tolkning rediger

I likhet med de tre andre romanene av Bernhard Borge, Nattmennesket, Døde menn går i land og Skjult mønster, blir De dødes tjern tolket som et forsvar for psykoanalysen, der man med denne metoden blant annet kan løse kriminalsaker, og hjelpe mennesker med psykiske problemer ved å studere deres atferdsmønster. Men i De dødes tjern er det et langt sterkere element av det overnaturlige enn i Nattmennesket. En stund forledes leseren til å tro at det faktisk kan være en overnaturlig kraft som dreper ofrene i boken. Først på slutten kommer den rasjonelle forklaringen tilbake med full kraft og viser at vi ble narret; spøkelser finnes ikke allikevel.

Forfatterens datter Vilde Bjerke tolker derimot boken som en kritikk av nazismen, skrevet slik at tyskerne ikke forstod det. Tjernet er da et symbol på fortvilelsen Tyskland førte Norge ut i under krigen, mens Liljan Werner i den hvite kjolen tenkes som et symbol på det rene Norge, og den gale tvillingbroren hennes et symbol på Hitler og nazismen.[2]

Lokalitet rediger

 
Eidsborg stavkirke fotografert i tiden 1880-90.

Forfatterens datter Vilde Bjerke tror at hennes far ble inspirert av et tjern som slett ikke ligger i Østerdalen, men derimot ved Eidsborg stavkirke i Telemark.[3] I 1941, mens han skrev De dødes tjern, holdt han til i en gammel tømmerhytte som tilhørte en gård der hans foreldre pleide å feriere. Gården lå nedenfor stavkirken, men ovenfor Eidsborgtjønni.[4] Vilde Bjerke fikk vite av en Torgeir Strond at eldre folk i bygda hadde fortalt ham at André Bjerke skrev De dødes tjern i en tømmerhytte Strond hadde kjøpt, med utsikt mot den myteomspunne Eidsborgtjønni. Bjerke lå den gang i dekning for den tyske okkupasjonsmakten. Midt på natten skal han ha kledd seg naken og hoppet ut i tjernet for å kunne beskrive ekte redsel, forteller datteren.[5]

Førsteutgaven rediger

Romanen ble første gang utgitt i 1942Aschehoug forlag. Den var en av to romaner av Bernhard Borge utgitt i okkupasjonstiden.

Radioteater rediger

Hørespill produsert av NRK Radioteateret som påskekrim i 2007.[6] Dramatisert av Jan Faller med Christian Skolmen som Bernhard Borge.

Tekster som inspirerte til De dødes tjern rediger

Tekster inspirert av De dødes tjern rediger

Referanser rediger