Wikipedia

Finn Kalvik

norsk visesanger og gitarist

Finn Bjørn Kalvik (født 30. april 1947 på Fåvang) er en norsk visesanger og gitarist. Han vokste opp i drabantbyen Grorud i Oslo, noe som har preget hans kunstneriske uttrykk. Han vant den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1981 med sangen «Aldri i livet». Kalvik konsertdebuterte i 1967 og platedebuterte i 1969, og var en av frontfigurene under Visebølgen i Norge. Han har utgitt 20 studioalbum, fra debutalbumet Tusenfryd og grå hverdag i 1971 til det foreløpig siste Ingen vei hjem i 2017.

Finn Kalvik
Finn Kalvik i 1995
Foto: Stig Ove Voll
FødtFinn Bjørn Kalvik
30. apr. 1947Rediger på Wikidata (76 år)
Fåvang (Oppland)
BeskjeftigelseSanger, låtskriver, gitarist Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
UtmerkelserRockheim Hall of Fame (2019)[1]
Alf Prøysens Ærespris (2021)
Kongens fortjenstmedalje (2023)[2]
Musikalsk karriere
SjangerVise
InstrumentGitar, vokal
Aktive år1967–
Nettstedhttp://www.finnkalvik.no/
IMDbIMDb
Finn Kalvik på Commons
Grorud, sommeråpent
Prøver før direktesendingen av NRK Sommeråpent i parken ved Grorud stasjon 21. juli 2017.

Historie rediger

Kalvik ble født på en bondegård på Fåvang i Gudbrandsdalen, men familien flyttet i 1952 da Kalvik var fem år, og han vokste opp i Stjerneblokkveien i drabantbyen Grorud i Oslo.[3]

Inger Hagerup rediger

Kalvik platedebuterte i 1969 med visen «Finne meg sjæl», og i 1971 kom hans første album Tusenfryd og grå hverdag. Fra tidlig i karrieren satte han musikk til dikt av André Bjerke og Inger Hagerup. Blant annet satte han musikk til "To tunger", "Min onkel triller piller", "Det bor en gammel baker", "Strofe", "Det hemmelige under", "Søte bløte" og Den korsfestede sier av Hagerup. Sistnevnte er et dikt som først ble kritisert for å være blasfemisk, men senere akseptert i kirken som en slags uoffisiell salme.[4] Fra Tusenfryd og grå hverdag utkom i 1971, og til Inger Hagerups død i 1985 samarbeidet de om flere prosjekter og opptrådte også sammen. Finn Kalvik har etter Hagerups død fortsatt tonesatt flere av hennes dikt, bl.a. på albumene Lille persille fra 1986, I egne hender fra 1995 og Bjerke/Hagerup/Kalvik fra 2007.

Albumene Finn fra 1972 og Nøkkelen ligger under matta fra 1974 etablerte Kalvik som visesanger. I 1975 kom singelen «Ride ranke» – Kalviks oversettelse av Harry Chapins «Cat’s in the Cradle». «Ride ranke» er i dag[når?] en av flere Kalvik-viser som ofte er representert i sangbøker. Sangen lå på 10.-plass på den norske singellista i 1975.

Den tyske jazzprodusenten og eieren av plateselskapet ECM, Manfred Eicher, produserte i 1976 Kalviks album Fyll mine seil.

Sverige rediger

Flere år på rad var Kalvik et av innslagene på visefestivalen i Västervik i Sverige. Her ble han kjent med viseentusiastene Björn Ulvaeus og Benny Andersson som allerede var en del av ABBA.

I 1977 kom albumet Nederst mot himmelen produsert av Haakon Graf, og to år senere kom det første av to album produsert av Benny Andersson. Andersson og Kalvik spilte inn albumet Kom ut kom fram i 1979 og Natt og dag i 1981 i ABBAs Polar Studios i Stockholm. De to albumene solgte til sammen over 200 000 eksemplarer i Norge og Sverige og lå over ett år på VGs albumliste.

Livets lyse side rediger

Senere på 1980-tallet kom albumene Tenn dine vakre øyne i 1982 og Det søte liv i 1984. I 1986 tonesatte han og spilte inn 26 barnerim av Inger Hagerup på albumet Lille persille. Samme år vant han Gammleng-prisen i klassen vise. Noe senere spilte han inn albumet Livets lyse side. Tittelsporet ble en av hans mest spilte viser.

I 1991 spilte Kalvik og Øystein Sunde inn albumet Innsida ut. Dobbelt-albumet «Fra A til nÅ - 40 beste» solgte 40 000 kopier i 1993. Sommeren 1995 reiste Kalvik til Sverige og spilte inn I egne hender med produsent Tony Thorén, kjent fra Eldkvarn sammen med svenske artister og musikere som Peter LeMarc og Orsa Spelemannslag.

De siste årene har Kalvik også produsert innen malerkunst.

Etter 2000 rediger

Kalvik kom tilbake med albumet Imellom to evigheter høsten 2000, hans første album på fem år. Albumet solgte over 20 000. Singelen «Trøstevise» som han sang i duett med svenske Cajsa Stina Åkerström, ble også spilt på radio i Sverige og var i over én måned blant de tre mest spilte singlene på stasjonen SR P4.

Sommeren 2001 åpnet Kalvik en utstilling på Weidemannsamlingen på Ringebu med oljemalerier og trykk. Samtidig kom CD-boksen 71 81 som inneholdt hans syv første LPer i nyutgivelse på CD. I 2002 kom albumet Klassisk Kalvik som inneholdt 16 av hans mest kjente viser i nyinnspillinger sammen med Praha Filharmoniske Orkester. I 2019 ble han innlemmet i Rockheim Hall of Fame sammen med Anita Skorgan og TNT.[5] I 2021 ble Finn Kalvik tildelt Alf Prøysens Ærespris. 20. desember 2023 ble Finn Kalvik tildelt Kongens fortjenestemedalje.

Plateutgivelser rediger

Utdypende artikkel: Finn Kalviks diskografi

Bibliografi rediger

Sangbøker

Skjønnlitteratur

Referanser rediger

  1. ^ rockheim.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ sol.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Kalvik, Finn (2010). Uten skam og mening : en liten oppsummering (norsk). Oslo: Aschehoug. ISBN 978-82-03-19521-1. 
  4. ^ http://www.klassekampen.no/3062/article/item/null/driftenes-og-drommenes-dikter
  5. ^ «Anita Skorgan, Finn Kalvik og TNT innlemmes i Rockheim Hall of Fame». rockheim.no. Besøkt 26. juni 2019. 

Eksterne lenker rediger

Utmerkelser og prestasjoner
Forgjenger:
 Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta
med «Sámiid ædnan»  		Norge i Eurovision Song Contest
 Etterfølger:
 Jahn Teigen og Anita Skorgan
med «Adieu» 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Finn_Kalvik&oldid=24375822»