Samnorsk

planlagt norsk skriftnorm

Samnorsk var en tenkt, fremtidig norsk skriftnorm der nynorsk og bokmål skulle være smeltet sammen til ett språk «på norsk folkemåls grunn». Den såkalte «tilnærmingspolitikken», som hadde som formål å skrittvis avskaffe forskjellene mellom bokmål og nynorsk, dominerte norsk språkpolitikk fra ca. 1917 til 1966. På grunn av massiv motstand, først og fremst fra riksmålssidenØstlandet, men også fra betydelige deler av nynorsksiden, ble Vogt-komitéen opprettet i 1964. På grunnlag av innstillingen fra komiteen i 1966 ble planen om en fellesnorsk målform i praksis forlatt.

Kampanjeplakat for Norsk Lytterforening, en forening som ble stiftet av Riksmålsforbundet i 1955 og motarbeidet de norske myndighetenes samnorskpolitikk og nynorskbruk i NRKs radiosendinger. Forbundet organiserte også underskriftskampanjen Foreldreaksjonen mot samnorsk i 1951.

Samnorsktanken holdes i dag i hevd av Landslaget for språklig samling. I 1966 lanserte de det første fullstendige forslag til en samnorsknormal eller samlenormal, men denne fikk aldri noen stor betydning.[1]

Ordet «samnorsk» ble først brukt av Arne Garborg i 1877,[2] men det er tradisjonelt Moltke Moe som har blitt regnet som opphavsmann etter at han (re)introduserte ordet i en artikkel i 1909.[3]

«Samnorsk» blir også brukt nedsettende om det radikale bokmålet som ble innført ved rettskrivningsreformen av 1938, og da særlig den nynorsknære varianten som preget skolens lærebøker i 1940- og 50-årene, og utløste Foreldreaksjonen mot samnorsk. Språkreformen i 1938 gjorde de valgfrie formene fra 1917-reformen obligatoriske. Halvdan Koht innrømmet at da han mange år tidligere utformet programmet for Noregs Mållag hadde han sørget for ordlyden «det norske folkemål skulle bli Norges eneste riksmål». Han lyktes i en slik grad at Oslos skolestyre vedtok å foretrekke de radikale formene, også på bokmål. Dermed ble forlagene nødt til å trykke lærebøkene med den nye rettskrivningen, for skolebøkene måtte godkjennes av departementet om de skulle bli solgt. Til langt ut på 1950-tallet ble norske skoleelever utstyrt med lærebøker med slike nyord:

Spesielt merkbar var tvungen a-endelse i mer enn tusen hunkjønnsord.[5] I Bergen der hunkjønnsord ikke brukes overhodet, opplevde folk at skriftspråket deres var forbudt fra 1938 frem til språkreformen i 2005.[6]

Samnorsken ble offisielt oppgitt i 2002, da Odelstinget vedtok å oppheve paragraf 1b i Lov om Norsk språkråd.[7][8] Her het det at Språkrådet skal «følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen».[7] Bokmålsreformen i 2005 bekrefter dette ved at en del lite brukte tilnærmingsformer ble strøket og skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet slik at flere tradisjonelle former igjen kunne brukes i lærebøker og offentlig språk.

Referanser rediger

  1. ^ Framlegg til samlenormal. Språklig samlings småskrifter. Landslaget for språklig samling. 1966. Arkivert fra originalen 3. mai 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. mai 2009. Besøkt 6. mars 2009. 
  2. ^ Hanto, Kristian Ihle (1986). Ideologiar i norsk målreising,. 
  3. ^ Moe, Moltke (1909). «Nationalitet og kultur». I Liestøl, Knut. Moltke Moes samlede skrifter, bind 2. 
  4. ^ Peter Normann Waage: André Bjerke - i kampens glede (s. 345) forlaget Aschehoug, ISBN 978-82-03-36325-2
  5. ^ «Rettskrivningsreformer i dette århundret». Språkrådet. Besøkt 20. februar 2023. 
  6. ^ Finn Bjørn Tønder: «Endelig er bergensk lovlig språk», Bergens Tidende 1. juli 2005
  7. ^ a b Innstilling frå familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om endring i lov 18. juni 1971 nr. 79 om Norsk språkråd «I det andre punktet, § 1 bokstav b, heiter det at Norsk språkråd skal «følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen». […] Desse to punkta kan til saman seiast å utgjera kjernen i den opphavlege formålsparagrafen til Norsk språkråd. Det andre av desse punkta, § 1 bokstav b, kan dessutan omtalast som tilnærmingsparagrafen. Sagt på ein annan måte avspeglar § 1 bokstav b tilnærmingslinja i norsk rettskrivingspolitikk. Det er denne eine føresegna departementet med dette gjer framlegg om å oppheva.»
  8. ^ Lov om endring i lov 18. juni 1971 nr. 79 om Norsk språkråd «Ot.prp. nr. 95 (2001-2002), Innst. O. nr. 3 (2002-2003), beslutning. O. nr. 13 (2002-2003) »

Se også rediger

Eksterne lenker rediger