Åpne hovedmenyen

Ole Paus (1846–1931)

norsk grosserer, fabrikkeier og bankdirektør
Ole Paus
Grosserer Ole Paus (1846-1931).jpg
Ole Paus, ca. 1900
Født24. oktober 1846
Skien
Død20. mars 1931 (84 år)
Bygdøy
Far Christopher Blom Paus
Søsken Karl L. Paus
Barn Thorleif Paus, Christopher Blom Paus
Beskjeftigelse Industrieier
Nasjonalitet Norge

Ole Paus (født 24. oktober 1846 i Skien, død 20. mars 1931Bygdøy i Aker, nå Oslo) var en norsk jern- og stålgrosserer, fabrikkeier og bankdirektør. Han grunnla jern- og stålgrossistfirmaet Ole Paus (1872), industribedriften Den Norske Hesteskosømfabrik ved Akerselva (1881) og hadde en rekke andre verv i forretningslivet. Han var medlem av direksjonen i Den norske Creditbank 1897–1922 og var administrerende direktør fra 1903. Han var også en av eierne av Christiania Stålverk i perioden 1917–1920.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Ole Paus tilhørte «Skiensgrenen» av slekten Paus. Han vokste opp i Skien og var sønn av skipsreder og bankdirektør Christopher Blom Paus og danskfødte Mine Ernst; faren hadde startet forretningskarrieren som medarbeider hos sin eldre bror Knud Ibsen da denne etablerte seg som trelasthandler i Skien i 1825. Ole Paus var fetter til Henrik Ibsen.[1]

Han gikk på Skiens latinskole, og studerte deretter i Lübeck. Etter å bodd i Tyskland og England i flere år slo han seg ned i Christiania.

ForretningsmannRediger

Han grunnla i 1872 jern-, stål- og metallgrossistfirmaet Ole Paus (senere Pausco) og i 1881 etablerte han sammen med sine brødre Christian og Karl L. Paus Den Norske Hesteskosømfabrik, som ble en av Christianias større industribedrifter. Firmaet kjøpte i 1885 det tidligere Foss Spinderi av Thorvald Meyer og medeiere[2] og hadde fabrikkanlegg i Thorvald Meyers gate 1 ved Akerselven; «Hønse-Lovisas hus» (Sandakerveien 2) hørte også til fabrikkanlegget.[3][4] Firmaet var medlem av Akerselvens Brugseierforening. I 1883 åpnet firmaet filial i London og bygget fabrikk i Hamburg.[5] Per 1889 hadde firmaet 158 ansatte i Christiania.[6]

I 1916 ble Den Norske Hesteskosømfabrik omdannet til et aksjeselskap med en aksjekapital på en million kroner; selskapet annonserte samtidig at det aktet å utvide bedriften og bygge elektrisk smelteverk for stål.[7] I 1917 kjøpte han Christiania Stålverk sammen med verkseier Harald Jensen, direktør Harald Boe og fabrikkeier Halvor John Schou fra de tidligere eierne grosserer H.P. Krag, kammerherre H. Mathiesen, bankier V. Plahte og godseier H. Wedel-Jarlsbergs arvinger for 1 250 000.[8] Hans sønn konsul Thorleif Paus og hans bror Karl Paus ble medlemmer av direksjonen. Stålverket planla å gjøre Norge selvforsynt med stål med en årsproduksjon på 50 000 tonn og det ble gjennomført en kapitalutvidelse med 15 millioner.[9] Midt i byggingen sluttet imidlertid første verdenskrig, og stålverket gikk konkurs i 1920. Den Norske Hesteskosømfabrik endret navn til A/S Den norske Hesteskofabrik i 1925;[10] i 1926 ble virksomheten og maskinene solgt til Sarpsborg-firmaet De forenede norske hesteskofabrikker, mens eiendommene ved Akerselven ble tatt i bruk til andre formål.[11]

Ole Paus var formann for Jernforeningen fra 1910 til 1918.[12] Han var medlem av direksjonen i Den norske Creditbank (nå DNB) fra 1897 til 1918, fra 1903 til 1918 som en av tre administrerende direktører; etter at direksjonen ble avløst av et styre var han nestformann i styret fra 1918 til 1922.[13][14] Han var også medeier og styremedlem i Realbanken (Kristiania Hypothek- og Realkredit-Bank).[15][16] Han var også medlem av bystyret i Christiania, styremedlem i Christiania Handelsstands Forening, formann for Morgenbladets representantskap og medlem av Femtimannsutvalget.[17][18][19] Han var også medlem av representantskapet i Akers mekaniske verksted.[20] Han var blant de forretningsmennene som engasjerte seg i utbyggingen av telefoni i Norge, opprinnelig i privat regi; han var medlem av representantskapet i Kristiania Telefonselskab og deltok i etableringen av Norsk Landstelefonforening.[21][22][23] I 1892 ble Ole Paus sammen med maleren Otto Sinding utnevnt i statsråd til medlemmer av komiteen for Verdensutstillingen i Chicago året etter.[24] I 1929 var han en av 53 millionærer i daværende Aker kommune (som omfattet hjemstedet Bygdøy og store deler av det moderne Oslo).[25]

 
Pausvillaen i Christian Benneches vei 6 på Bygdøy, bygget for Ole Paus i 1907

Ole Paus var gift med Birgitte Halvordine Schou (1848–1923), som var kusine til industrimannen Halvor Schou. De var foreldre til Martha Marie Paus (f. 1876), gift med adelshistorikeren Otto von Munthe af Morgenstierne, stålgrosserer Christopher Blom Paus (1878–1959), godseier og generalkonsul i Wien Thorleif Paus (1881–1976), og Else Margrethe Paus (f. 1885), gift med den fjerne slektningen grosserer Nicolay Nissen Paus. Blant Ole Paus' barnebarn var general Ole Paus, stålgrosserer Per Paus, gift med Hedevig Wedel-Jarlsberg, og Lucie Paus, gift med Axel Løvenskiold. Han var oldefar til visesangeren Ole Paus, skipsreder og investor Christopher Paus og investor Peder Paus. Blant Ole Paus' etterkommere er også komponisten Marcus Paus samt Olympia og Pontine Paus, medeiere i Wilh. Wilhelmsen.

Ole Paus fikk i 1907 bygget en slottslignende villa, Pausvillaen, i Christian Benneches vei 6 på Bygdøy. Den eies i dag av Petter Stordalen. En del av det opprinnelige inventaret og flere familieportretter er i dag på Ask gods.[26]

Det finnes et malt portrett som ble eid av sønnesønnen general Ole Paus.

ReferanserRediger

  1. ^ Bergwitz, Joh. K. (1916). Henrik Ibsen i sin avstamning. Kristiania: Gyldendal. s. 40. 
  2. ^ Dagbladet 1885.06.19. 19. juni 1885. s. 2. 
  3. ^ Bull, Hans (1918). Akerselvens brugseierforening gjennem femti aar, 1867–1917. s. 65. 
  4. ^ Næsheim, Alf (1992). Kristiania i Oslo. Oslo: Schibsted. s. 48. ISBN 8251614112. 
  5. ^ Dagbladet 1883.09.11. 11. september 1883. 
  6. ^ Jernindustri. Oslo: MVL. 1964. s. 10. 
  7. ^ «Nyt elektrisk smelteverk for staal». Dagbladet 1916.07.13. 13. juli 1916. 
  8. ^ «A/S Christiania Staalverk». Norges Handels og Sjøfartstidende. 23. mars 1917. s. 4. 
  9. ^ «Aktieindbydelse». Norges Handels og Sjøfartstidende. 19. desember 1917. 
  10. ^ Norsk Kundgjørelsestidende 1925.05.18. 18. mai 1925. 
  11. ^ Morgenbladet 1926.12.16. 16. desember 1926. s. 9. 
  12. ^ Hoemsnes, Ole N., Fra isenkram til Norsk stål : stålbransjen gjennom 175 år, 1998
  13. ^ Ebbe Hertzberg, Den Norske Creditbank 1857-1907: et tilbageblik, W.C. Fabritius & sønner, a.s., 1907
  14. ^ Petersen, Erling (1957). Den norske Creditbank 1857–1957. Oslo: Fabritius. 
  15. ^ Landsbladet. 19. mars 1909. 
  16. ^ Morgenbladet. 27. mars 1912. 
  17. ^ «Grosserer Ole Paus døde igår». Morgenbladet. 21. mars 1931. s. 2. «Grosserer Ole Paus døde igår i sitt hjem på Bygdø, 84 år gammel. Han var født i Skien, sønn av bankdirektør Christopher Blom Paus og frue født Ernst, og tilhørte således en av denne bys eldste slekter, som fører sine tradisjoner helt tilbake til middelalderen. Efter endt skolegang i Skien reiste Paus til utlandet, fullendte sin handelsutdannelse ved Rees Handelsinstitutt i Lübeck og opholdt sig derefter i flere år i utlandet, særlig i Tyskland og England. Han kom så til Oslo, hvor han i 1872 grunnla sitt landskjente firma i jern, stål og metaller. Sammen med sine brødre, fabrikkeier Kr. E. Paus og ingeniør Carl Paus grunnla han i 1883 Den norske Hesteskosømfabrikk. Ole Paus har alltid inntatt en fremskutt og høit ansett stilling innen byens forretningsstand. Han var i lang tid medlem av styret i Christiania Handelsstands Forening, 50-mannsutvalget, Den norske Creditbanks direksjon m.v. Han var også en tid medlem av bystyret og formann i A.S. Morgenbladets representantskap. På alle områder la han for dagen en sjelden klokskap og rik erfaring og et vinnende vesen, og han kunne derfor også alltid glede sig ved en stor og almindelig anerkjennelse hos alle dem, han kom i berøring med.» 
  18. ^ «Grosserer Ole Paus døde i formiddag». Aftenposten Aften. 20. mars 1931. s. 5. 
  19. ^ Brinchmann, Chr. (1912). «Ole Paus». Hvem er hvem?. Aschehoug. s. 204. 
  20. ^ «Mekaniske verksteder, skibsbyggerier, smier etc.», Norsk industri- og næringshaandbok, Christiania, Økonomisk literatur, 1918, s. 7
  21. ^ Dagbladet. 1896-03-24. s. 2. 
  22. ^ Morgenbladet. 4. mars 1900. 
  23. ^ Lenæs, Ingolf (1966). Privat-telefonen i Norge. Norsk landstelefonforening. s. 66. 
  24. ^ Sogns Tidend. 29. april 1892. s. 3. 
  25. ^ Arbeiderbladet. 1929-01-02. 
  26. ^ Helge Meland og Tor Inge Vormedal, Perler ved Oslofjorden Arkivert 7. desember 2013 hos Wayback Machine., s. 152