Åpne hovedmenyen
Marichen Altenburg
Marichen Altenburg.jpeg
Det eneste portrettet som eksisterer av Marichen Altenburg er en silhuett fra slutten av 1810-tallet.
Født24. november 1799
Død3. juni 1869 (69 år)
Ektefelle Knud Ibsen
Far Johan Andreas Altenburg
Mor Hedevig Christine Paus
Barn Henrik Ibsen, Hedvig Ibsen, Ole Paus Ibsen
Nasjonalitet Norge

Marichen Cornelia Martine Altenburg (født 24. november 1799 i Skien, død 3. juni 1869 i Skien) var mor til dikteren Henrik Ibsen, og regnet som en viktig inspirator for hennes sønns mange «iherdige portretter av lidende kvinner» og for Ibsens interesse og sympati for kvinners situasjon.[1] Henrik Ibsen har gitt henne et litterært minnesmerke ikke minst i form av portrettet av henne som «Mor Åse» i Peer Gynt, som Ibsen bekreftet var basert på moren,[2] og som Inga fra Varteig i Kongs-Emnerne.

BiografiRediger

Hun var datter av kjøpmann og skipsreder i Skien Johan Andreas Altenburg og Hedevig Christine Paus, og vokste opp i Altenburggården i Skien.

1. desember 1825 ble hun gift i Skien med kjøpmann Knud Ibsen. Forlovere var skipsfører og proprietær Ole Paus, som både var Marichens onkel og Knuds stefar, og kjøpmann Nicolai Plesner, som var Knuds onkel. Ekteskapet mellom Marichen og Knud har blitt beskrevet som «et perfekt familiearrangement; Marichens mor og Knuds stefar var søster og bror, og bruden og brudgommen, som hadde vokst opp sammen, ble nærmest betraktet som søster og bror selv. Marichen Altenburg var et godt parti; datter av en av de rikeste kjøpmennene i Skien».[1] Begge foreldrene tilhørte de mest fremtredende patrisierfamiliene i byen. Hennes far hadde eiendommer til en verdi av mellom tyve og tredve tusen riksdaler, og eide bl.a. et stort palé, et brennevinsbrenneri på Lundetangen, som var det nest største i fylket, samt en gård på landet i Århus ved Skien og to skip som gikk i trelastfart. Etter hans død overlot enken store deler av disse verdiene til Marichen, og i tråd med datidens lover ble disse verdiene da hennes manns eiendom. Knud Ibsen etablerte seg i 1825 som selvstendig trelasthandler, og godt hjulpet av Marichens farsarv hadde han en stadig mer omfattende forretningsdrift som gjorde ham til byens sekstende største skatteyter i 1833.[3]

Hun var oppkalt med navnet Marichen etter sin farmor Marichen Barth (1719–1766) og med navnet Cornelia etter sin morfar Cornelius Paus (1726–1799).

PersonlighetRediger

Historieskrivningen om Henrik Ibsens familie og barndom er i endring, i tråd med at forskere kritisk ettergår eldre Ibsenbiografier, herunder en rekke påstander om Marichen Altenburg og hennes ektemann Knud. Eldre Ibsensforskning har anført at den unge Marichen Altenburg elsket malerkunst og teater. Joan Templeton skriver: «Hun bekymret sine moralske foreldre ved å få med seg hver eneste forestilling med omreisende danske teatertrupper og ved å fortsette å leke med dukkene fra barndommen som voksen. Enda mer uakseptabelt var hennes ønske om selv å stå på scenen. Hun elsket å synge gamle Telemarksviser, akkompagnert av seg selv på piano, noe hun gjorde så godt at folk mistenkte henne for å ha en hemmelig tilknytning til teaterfolkene»; Templeton oppgir at folk som kjente henne beskrev henne som «full av liv», «lystig» og «utadvendt».[1] Nyere Ibsenforskning har stilt spørsmål ved denne fortellingen, og påpekt at det ikke var noen teatervirksomhet av betydning i Skien i Marichens barndom.[4]

Robert Ferguson skriver at Marichen Altenburg var en liten, spebygd kvinne med mørkt hår og dyptliggende, melankolske øyne.[3] Det eneste eksisterende bildet av henne, en silhuett, «tyder på at hun var vakker». To akvareller hun malte selv er bevart.[1]

Eldre Ibsenforskning har hevdet at hun ble «stille og forknytt» etter mannens økonomiske problemer.[5] Det har vært en vanlig fortelling at Knud Ibsen ble herskesyk og begynte å drikke, men denne fortellingen har i stor grad blitt tilbakevist særlig av Jørgen Haaves forskning.[4]

 
I Kongs-Emnerne portretteres Marichen Altenburg i Inga fra Varteigs skikkelse. Inga bærer jernbyrden for å bevise at sønnen Haakon er av kongsætt.

Einar Østvedt skriver:

«Alt tyder på at Marichen Ibsen fra i sine yngre dager å ha vært et livsglad og humørfylt menneske som tok ivrig del i den lille byens glade selskapelighet, tegnet og malte og svermet for teaterforestillinger, i de mange motgangens år har utviklet seg til å bli en dypt alvorlig, resignert og pietistisk preget personlighet».[6]

Datteren Hedvig skrev i et brev:

«Hun var en stille, elskelig kvinne, sjælen i huset, alt for mand og børn. Hun bragte stadig sig selv som offer. Der fantes ikke bitterhed eller bebrejdelse i hende.»[3]

Joan Templeton skriver at «Ibsens sympati for kvinner kom fra hans forståelse av deres maktesløshet, og hans utdannelse begynte i hjemmet».[1] Utsagnet bygger imidlertid delvis på antagelser om Knud Ibsen som nyere Ibsenforskning har stilt spørsmål ved.[4]

Henrik Ibsen bekreftet selv at han brukte moren, «med fornødne overdrivelser», som modell for Mor Åse i Peer Gynt, og Inga fra Varteig, kongens mor i Kongs-Emnerne; Ferguson kommenterer at Ibsen «bekrefter i begge portrettene Hedvigs beskrivelse av en oppofrende og selvutslettende kvinne».[3] I Kongsemnerne bærer Inga jernbyrden for å bevise at sønnen Haakon er av kongsætt.

Robert Ferguson skriver at Henrik Ibsen fra barndommen var fascinert av sine foreldres «merkelige nesten-incestuøse ekteskap»; dette temaet behandlet Ibsen i en rekke skuespill, bl.a. Gengangere og Rosmersholm.[7]

EtterkommereRediger

 
Marichen C. Ibsens siste gravsted på Lie kirkegård i Skien

Knud og Marichen Ibsen hadde seks barn: Johan Altenburg Ibsen (1826–1828), Henrik Johan Ibsen (f. 1828), Johan Andreas Ibsen (f. 1830), Hedvig Ibsen (f. 1831), Nicolai Alexander Ibsen (f. 1834) og Ole Paus Ibsen (f. 1835).

Hun var farmor til statsminister Sigurd Ibsen og mormor til stortingsrepresentant og Skiens-ordfører Carl Stousland. Hun var oldemor til filmregissør Tancred Ibsen og til forfatter Irene Ibsen Bille.

I eldre fremstillinger av Henrik Ibsens liv har det vært hevdet at det skal ha eksistert et rykte om at Marichen Altenburg skulle ha hatt et forhold til Tormod Knudsen Borgejorde, at Borgejorde skulle være Henrik Ibsens biologiske far og at dette skulle være sentralt i å forstå Ibsens diktning.[8] Dette ryktet ble i 2009 motbevist av DNA-analyser.[9] Ibsenforsker Jørgen Haave påpeker at ryktet første gang dukket opp i en artikkel av Halvdan Wexelsen Freihow fra 1928, «103 år etter at det angivelige 'kjærleik-tilhøve' skulle ha funnet sted» og med «ymse» oppgitt som kilde. Haave skriver: «Den langt drøyere historien om at Ibsens mor ble gravid av denne kjærligheten stammer fra en enda senere artikkel, full av usannsynligheter og misforståelser, som ble publisert i 1940 av Albert Boeck. Det er også han som første gang påstår at Ibsen trodde på disse ryktene, noe Ibsen angivelig mumlet i fylla noen og nitti år tidligere til vennene Schulerud og Due».[10]

AnerRediger

I film og teaterRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e Joan Templeton, Ibsen's women, Cambridge University Press, 1997, p. 1ff.
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. mai 2013. Besøkt 1. juli 2013. 
  3. ^ a b c d Robert Ferguson, Henrik Ibsen; mellom evne og higen, Cappelen, 2006, ISBN 978-82-02-23875-9, s. 16-17
  4. ^ a b c Haave, Jørgen (2017). Familien Ibsen. Museumsforlaget/Telemark Museum. ISBN 9788283050455. 
  5. ^ Helge Bugge Eriksen, Henrik Ibsen. Familie, oppvekst, minner Arkivert 24. november 2011 hos Wayback Machine.
  6. ^ Einar Østvedt, Henrik Ibsen: Miljø og mennesker, Oslo, Gyldendal, 1968
  7. ^ Ferguson s. 280
  8. ^ Thomas Sandnæs, «Henrik Ibsen – var han en lausunge?», Filologen, 1997-4
  9. ^ «DNA-analyse tar livet av Ibsen-rykter», Dagbladet, 22. november 2009
  10. ^ Jørgen Haave: «To av utallige usannheter», Varden, 7. november 2019