Jernbyrd (norrønt járnburðr), jernprøve eller ildprøve er en betegnelse på en prøve brukt frem til sen middelalder for å teste om noen snakket sant. De som ble prøvd, skulle bære eller gå på glohett jern. Etter jernbyrden ble hender og føtter bandasjert og forseglet slik at man ikke ved bruk av salve eller annet skulle fristes til å forsøke å helbrede eller skjule sårene. Om det tre dager senere ble funnet brannsår på hender eller føtter, hadde personen ikke bevist sin uskyld.[1]

«Harald Gille går over glødende jern»
Tegning av Gerhard Munthe til Heimskringla.

BeskrivelseRediger

Fra antikkens Hellas kjennes en ildprøve (gresk: pyrobasia), praktisert under dyrkelsen av Dionysos.[2]

 
Etter å være anklaget for hor beviste Kunigunde av Luxemburg sin uskyld ved å gå over rødglødende plogjern.

Jernbyrden eller ildprøven var kjent fra førkristen tid blant germanerne, angelsakserne og i vikingtiden. Harald Blåtann lot seg endelig overtale til å ta dåpen etter å ha sett misjonæren Poppo av Slesvig bære jernbyrd. Etter at Skandinavia ble kristnet, ble det først til at den bare kunne foretaes i under en biskops tilsyn, og den falt etter noe tid nesten helt bort. Den er også kjent, om enn med andre detaljer, fra andre kulturer.[3][4][5][6]

Jyske lov omtaler ikke jernbyrd overhodet, men i Skånske lov forekommer jernbyrd i tre former:

  • Skudsjern der den som ble prøvd, bar et stykke glødende jern ni skritt før han slengte det fra seg.
  • Trugsjern der en glødende jernbit skulle kastes i et trug (trau), og hvis kastet mislyktes, skulle jernet tas opp, og kastet gjentas til det lyktes.
  • Skrå bestod i at den som ble prøvd, skulle gå barføtt over 12 glødende plogjern.[7]

Harald Gille skal ha gått på ni glødende plogjern for å bevise at han var sønn av Magnus Berføtt.[8] Borghild Olavsdatter, senere mor til kong Magnus Blinde, skal også på 1100-tallet ha utført jernbyrd for å rense seg for rykter om et upassende forhold til Øystein Magnusson.[9] I 1218 bar Inga fra Varteig jernbyrd for å bevise at hennes sønn var av kongsætt - selv om pave Innocens 3. i det fjerde Laterankonsil i 1215 nektet kirkens velsignelse til den som underkastet seg jernbyrd.[10]

Kirkens holdningRediger

Domstoler i Roma tok aldri i bruk vann- eller ildprøver. Pavene var alltid imot dem og forsøkte fra tidlig tid å få dem avskaffet. Pave Nikolas I I forbød i 867 duell da frankerkongen Lothar 2. av Lothringen[11] søkte en avgjørelse i sin ekteskapelige strid med Teutberga som, hjulpet av en tjener, hadde underkastet seg varmtvannsprøven for å bevise sin uskyld, og med positivt resultat. Da erkebiskopen i Mainz undersøkte lovligheten av å bruke jernbyrd eller varmtvannsprøver overfor foreldre som hadde ligget sine barn i hjel, nedla pave Stefan V (885-91) forbud mot slike prøver. Alexander II (1061-73) forkastet dem også, og Alexander III (1159-81) gjentok forbudet mot slik praksis overfor geistligheten i Uppsala. Celestin III (1191-98) forbød dueller. Ved det fjerde Laterankonsil i 1215 nektet Innocens III noen å få kirkens velsignelse før de underkastet seg varmtvannsprøve eller jernbyrd, og gjentok det tidligere duellforbudet. I løpet av reformasjonstiden ble imidlertid antikkens kaldtvannsprøve gjenopptatt i hekseprosessene.[12]

Pave Innocens III skrev i 1213 i et dekretal til erkebiskopen av Nidaros at kirkens lover forkastet jernbyrd. Det var også pave Innocens som innkalte til det fjerde Laterankonsil som i sin kan. 18 forbød enhver geistlig medvirkning til jernbyrd og øvrige formentlige gudsdommer. Det innskjerpede kirkelige forbud tok ikke feste med det samme: Inga fra Varteig bar i 1218 jern for å bevise at sønnen Håkon hadde kong Håkon Sverresson til far.[13][14] Inga, moren til Håkon Håkonsson, brukte prøven i 1218 som bevismiddel for at sønnen var av adelig byrd.

Denne bevisbyrde ble avskaffet i Danmark ca. 1216, det vil si kort etter det fjerde Laterankonsil. Valdemar seier erstattet denne form for bevisførelse med andre bevisformer. I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 er det ikke nevnt noe om jernbyrd.[15]

En synode holdt i Valladolid i 1322, erklærte i kan. 27: «Vannprøver og ildprøver forbys. Den som deltar i dem, ekskommuniseres[16]

Jernbyrden og andre slike bevismetoder ble flere steder avløst av for eksempel compurgatio.

Moderne bruk av begrepetRediger

Gunnar Reiss-Andersen skrev i 1940 diktet «Jernbyrd». Diktets siste strofe setter den tyske okkupasjonen i direkte sammenheng med jernbyrden:

Bærer du jernbyrd mitt land?
- Som en kongsmor, din like,
bar dette brennende purpur
for retten til riket.

ReferanserRediger

  1. ^ Jørgensen, Jens Ulf: «jernbyrd» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 12. april 2022 fra [1]
  2. ^ «Pyrobasia», A multicultural encyclopedia
  3. ^ Salim Alafenisch: Der Stellenwert der Feuerprobe im Gewohnheitsrecht der Beduinen des Negev, Berlin 1982.
  4. ^ Boyce, Mary (2001). «Ātaš». Encyclopædia Iranica. 3. Encyclopædia Iranica Foundation. 
  5. ^ «Sita proves her purity by fire ordeal (Thai Ramayana mural)». NCpedia. 
  6. ^ Kinsley, David R. (1986). Hindu goddesses : visions of the divine feminine in the Hindu religious tradition ; with new preface. University of California Press. ISBN 978-0-520-06339-6. OCLC 772861669. 
  7. ^ Jørgensen, Jens Ulf: «jernbyrd» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 12. april 2022 fra [2]
  8. ^ Ågrip, kapittel 50
  9. ^ Snorre: Magnussønnenes saga, kap. 19
  10. ^ «prøver», Catholic encyclopedia (1913)
  11. ^ Lothar 2. av Lothringen
  12. ^ «prøver», Catholic encyclopedia (1913)
  13. ^ Sturla Tordsson: Håkon Håkonssons saga
  14. ^ Henrik Ibsen lar i Kongs-Emnerne (1863) hertug Skule referere til hvordan alt lyktes for Håkon som fikk sin mor til å bære glødende jern for ham.
  15. ^ Norgeshistorie.no, Ole-Albert Rønning: «Bevis i middelalderens rettssystem». Hentet 9. mars 2017.
  16. ^ «prøver», Catholic encyclopedia (1913)