Fjerde Laterankonsil
Det fjerde Laterankonsil (11.-30. november 1215) ble sammenkalt av pave Innocens III med den pavelige bulle Vineam domini Sabaoth av 19. april 1215. Konsilet trådte sammen i Lateranpalasset i Roma den 11. november 1215.[1]
Beskrivelse rediger
Gitt den rommelige perioden mellom innkallingsbullen og konsilets åpning, kunne mange biskoper delta. Konsilet betraktes av den katolske kirke som det tolvte økumeniske konsil. Det deltok 71 patriarker og metropolitanbiskoper, 412 biskoper, og 900 abbeder og priorer, og representanter for en rekke monarker.[1] Det var dermed det største og mest representative av middelalderens konsiler frem til da.[2]
Innocens III regnes som en av middelalderens mer betydelige kanonister. Dette konsilet etterlot seg omfattende kirkelig lovgivning, og meget av dette var med på å forme kirkens trosuttrykk. For eksempel definerte konsilet Kirkens nattverdslære i en filosofisk-teologisk språkdrakt der ordet transsubstansiasjon stod sentralt. Pavens utkast til hvordan de romerske dikasterier ble imidlertid avvist av konsilsfedrene,[3] skjønt hans øvrige planlagte bestemmelser fant tilslutning. Disse ble senere inndelt i tematiske bolker av glossatorene, nummerert og medtatt i de forskjellige kirkerettssamlinger som man støttet seg til; slik fikk dette konsilets bestemmelser en rask og vid resepsjon i de europeiske katolske delkirker. En av de viktigste av de tidligere kommentatorer til Det fjerde Lateranskonsils bestemmelser var Johannes Teutonicus Zemeke.
På det rent sekulære område bekreftet konsilet Fredrik IIs elevasjon til Hellig Romersk Keiser.[2]
Referanser rediger
- ^ a b Catholic Encyclopedia (1913): Fourth Lateran Council (1215)
- ^ a b Duggan, Anne. "Conciliar Law 1123–1215: The Legislation of the Four Lateran Councils" Arkivert 8. mars 2016 hos Wayback Machine. Arkivert 2016-03-08 hos Wayback Machine, The History of Canon Law in the Classical Period, 1140–1234: From Gratian to the Decretals of Pope Gregory IX (Wilfried Hartmann and Kenneth Pennington, eds.) (History of Medieval Canon Law; Washington, D.C.: The Catholic University of America Press, 2008) 318–366
- ^ Alberto Melloni: Die sieben „Papstkonzilien“ des Mittelalters. I: Giuseppe Alberigo (ut.): Geschichte der Konzilien. Vom Nicaenum bis zum Vaticanum II. Wiesbaden 1998, s. 197–231, her s. 215.
Kilder rediger
- Conciliorum Oecumenicorum Decreta, curantibus Josepho Alberigo et aliis. 3. opplag. Bologna 1973, s. 227–271.
- Edition der Konzilsbeschlüsse lateinisch/deutsch in: Josef Wohlmuth (utg.): Dekrete der ökumenischen Konzilien. Bind 2: Konzilien des Mittelalters. Paderborn o.a. 2000, s. 227–271.
Litteratur rediger
- G. Alberigo, A. Duval (Hrsg.): Les Conciles œcuméniques. 2 Bind: L’Histoire und Les Décrets. (= Collection Le magistère de l’Église). Editions de Cerf, Paris 1994, ISBN 2-204-04446-6 und ISBN 2-204-05011-3.
- Raymonde Foreville: Lateran I–IV. (= Geschichte der ökumenischen Konzilien. Bind 6). Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 1970 (Übersetzung des französischen Originals, Paris 1965)
- Nicola Ciola - Antionio Sabetta - Pierluigi Sguazzardo (red.): Il concilio lateranense a 800 anni della sua celebrazione. Lateran Univ. Press, Città del Vaticano 2016.