Fredrik II av Det tysk-romerske rike

Fredrik II av Det tysk-romerske rike
Frederick II and eagle.jpg
Født26. desember 1194[1][2][3]
JesiRediger på Wikidata
Død13. desember 1250Rediger på Wikidata (55 år)
FiorentinoRediger på Wikidata
Gravlagt Palermo katedralRediger på Wikidata
Ektefelle Konstance av Aragón (12091222)[4][5][6][7], Isabella II of Jerusalem (12251228)[6][7], Isabella av England (12351241)[6][7], Bianca Lancia[6]Rediger på Wikidata
Partner(e) Bianca LanciaRediger på Wikidata
Far Henrik VI av Det tysk-romerske rikeRediger på Wikidata
Mor Constance av SiciliaRediger på Wikidata
Barn
17 oppføringer
Henry (VII) of Germany, Konrad IV av Tyskland, Margaret of Sicily, Anna of Hohenstaufen, Manfred, Enzio av Sardinien, Frederick av Antioch, Frederick of Pettorano, Richard von Chieti, Violante di Svevia, Henry of Hohenstaufen, Henry (VII) of Germany, Anna of Hohenstaufen, Jordan of Germany Hohenstaufen, Agnes of Germany Hohenstaufen, Henry of Hohenstaufen, Margherita de SveviaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Overhode[8], skribent[8], lyriker[8]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Det tysk-romerske rikeRediger på Wikidata
Våpenskjold
Fredrik II av Det tysk-romerske rikes våpenskjold

Fredrik Hohenstaufen (født 26. desember 1194 i Jesi, død 13. desember 1250 i Castel Fiorentino ved Lucera) var en tysk-romersk keiser.

Fredrik 2. (til venstre) møter Muhammad al-Kamil.

Fredrik var konge av Sicilia 11981220, konge av Tyskland 1212-1220, tysk-romersk keiser 1220-1250 og konge av Jerusalem 1229-1250.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Han var sønn av keiser Henrik VI og Constance av Sicilia, sønnesønn av keiser Fredrik Barbarossa.

KongeRediger

Da faren hans døde ble han konge av Sicilia. Han ble imidlertid satt under formynderi av pave Innocentius III, som i 1212 lanserte ham som kandidat i kampen om den tyske tronen. Fullt ut akseptert som Tysklands konge ble han først ved Otto IVs død i 1214.

KeiserRediger

Fredrik ble senere kronet til romersk keiser i 1220. Han ble bannlyst av pave Gregorius IX i 1228, fordi han ikke innfridde sitt løfte om å lede et korstog.

Under sin bannlysning foretok Fredrik likevel et korstog og erobret Jerusalem i 1229. Korstoget foregikk uten kamp, og Fredrik fikk Jerusalem gjennom en avtale med Mohammad al-Kamil Ibn al-Adil, konge av Egypt og bror av Saladin, som han fra tidligere hadde gode relasjoner til. Fredrik ble forsont med paven i 1230, men på ny bannlyst i 1237 etter å ha beseiret Det andre lombardiske forbundet. Han kjempet for å styrke keisermakten mot kirken og de norditalienske statene.

Fredrik var kjent som en svært kunnskapsrik mann, interessert i naturvitenskap, og han behersket latin, gresk og arabisk. Hoffet hans i Palermo var et midtpunkt for dannelse og kunnskap. Det utskårne hodet som pryder Svensgården på Bryggen i Bergen, har vært utpekt som en sannsynlig gave fra ham til den norske kongen Håkon Håkonsson.[9]

Av samtidige arabiske kronikører ble han beskrevet nærmest som ateist. Etter sigende skrev han boken De tribus impostoribus (= De tre svindlerne) om Moses, Jesus og Muhammed, og ble derfor utpekt som «endetidskeiseren» eller til og med Antikrist selv.

Da Fredrik døde, jublet de italienske fransiskanerne og pavens tilhengere over at Antikrist hadde forlatt denne verden. Men i Tyskland sørget mange, også de tyske fransiskanerne, over at mannen de hadde satt sin lit til som kristenhetens redningsmann, var borte.[10]

Etter Fredriks død ble alle tronarvingene drept av hans fiender, og Det tysk-romerske riket var uten keiser i 23 år. Keisermakten skulle aldri igjen få den samme stillingen verken i Tyskland eller Italia.

BibliografiRediger

ReferanserRediger


Forgjenger:
 Henrik I 
Konge av Sicilia
Etterfølger:
 Henrik II 
Forgjenger:
 Otto IV 
Tysk-romersk keiser
Etterfølger:
 Konrad IV