Manfred av Sicilia

Manfred av Sicilia
Manfred Crowned.jpg
Født1232Rediger på Wikidata
VenosaRediger på Wikidata
Død26. februar 1266[1][2]Rediger på Wikidata
Battle of BeneventoRediger på Wikidata
Gravlagt BeneventoRediger på Wikidata
Ektefelle Helena Angelina Doukaina, Beatrice of Savoy, Marchioness of Saluzzo (1247–)[3][4]Rediger på Wikidata
Far Fredrik II av Det tysk-romerske rikeRediger på Wikidata
Mor Bianca LanciaRediger på Wikidata
Søsken
7 oppføringer
Anna of Hohenstaufen, Margaret of Sicily, Konrad IV av Tyskland, Henry (VII) of Germany, Frederick av Antioch, Enzio av Sardinien, Frederick of PettoranoRediger på Wikidata
Barn Konstanse av Sicilia, Beatrix of SicilyRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i BolognaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Skribent, lyrikerRediger på Wikidata
Nasjonalitet ukjentRediger på Wikidata
Våpenskjold
Manfred av Sicilias våpenskjold

Manfred (født 1232 i Venosa, død 26. februar 1266 i Benevento) var konge av Napoli og Sicilia.

Bilde av Manfred, fra 1200-tallet.

Han var kjent for sin fysiske skjønnhet og sitt intellekt.[5] I Den guddommelige komedia møter Dante Manfred utenfor skjærsildens porter, der ånden forklarer at selv om at han har angret for sine synder i articulo mortis, må han sone for sin brøde ved å vente i 30 år for hvert av de år han levde som ekskommunisert, innen han kunne slippe inn i skjærsilden.[trenger referanse]

Manfred inspirerte dramaer av E.B.S. Raupach, O. Marbach og F.W. Roggee. Tre brev skrevet av Manfred ble publisert av J. B. Carusius i Bibliotheca historica regni Siciliae (Palermo, 1732).[5]

Manfreds navn ble lånt av den britiske forfatteren Horace Walpole om hovedskikkelsen i novellen The Castle of Otranto (1764). Montague Summers lot inspirere av Manfred av Sicilias historie (1924). Også Lord Byron benyttet navnet i diktet Manfred (1817).[trenger referanse]

ReferanserRediger

  1. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Manfred I de Sicília, 0039740
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Manfred, manfred-30
  3. ^ Kindred Britain
  4. ^ p11335.htm#i113343, 7. aug. 2020
  5. ^ a b Chisolm 1911, s. 568

KilderRediger

LitteraturRediger

  • Karl-Heinz Rueß (utg.): Manfred – König von Sizilien (1258–1266) (= Schriften zur staufischen Geschichte und Kunst. Bd. 34). Gesellschaft für Staufische Geschichte, Göppingen 2015, ISBN 978-3-929776-26-3.
  • Herbert Zielinski: «Manfred.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 16, Duncker & Humblot, Berlin 1990, ISBN 3-428-00197-4, s. 24–26 (digitalisering).
  • Markus Brantl: Studien zum Urkunden- und Kanzleiwesen König Manfreds von Sizilien (1250) 1258-1266. (Dissertation LMU München 1994)
  • Odilo Engels: Die Staufer. 9. ergänzte Auflage, Kohlhammer, Stuttgart 2010, ISBN 978-3-17-021363-0.
  • Steven Runciman: Die sizilianische Vesper. Eine Geschichte der Mittelmeerwelt im Ausgang des 13. Jahrhunderts. München 1959 (engl. 1958, mehrere Nachdrucke).