Manfred av Sicilia

Manfred (født 1232 i Venosa, død 26. februar 1266 i Benevento), konge av Napoli og Sicilia, var sønn av kong Fredrik Hohenstaufen av Sicilia og hans frille, adelsdamen Bianca Lancia, som Fredrik imidlertid giftet seg med på sitt dødsleie.[6]

Manfred av Sicilia
Manfred Crowned.jpg
Født1232Rediger på Wikidata
Venosa, Kongedømmet SiciliaRediger på Wikidata
Død26. feb. 1266[1][2][3]Rediger på Wikidata
Benevento, Kongedømmet SiciliaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Skribent, lyrikerRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i BolognaRediger på Wikidata
Ektefelle Helena Angelina Doukaina, Beatrice of Savoy, Marchioness of Saluzzo (1247–)[4][5]Rediger på Wikidata
Far Fredrik II av Det tysk-romerske rike[4]Rediger på Wikidata
Mor Bianca Lancia[4]Rediger på Wikidata
Søsken
7 oppføringer
Anna of Hohenstaufen, Margaret of Sicily, Konrad IV av Tyskland, Henry (VII) of Germany, Frederick av Antioch, Enzio av Sardinien, Frederick of PettoranoRediger på Wikidata
Barn Konstanse av Sicilia, Beatrix of SicilyRediger på Wikidata
Nasjonalitet ukjentRediger på Wikidata
Gravlagt BeneventoRediger på Wikidata
Våpenskjold
Manfred av Sicilias våpenskjold

Bilde av Manfred fra 1200-tallet.

BiografiRediger

BakgrunnRediger

Han var kjent som en vakker og lærd mann, [7] oppvokst som frillesønn ved hohenstaufernes hoff på Sicilia og lærte flere språk, deriblant hebraisk og arabisk. Han var kjent også som poet og musiker, og som en beskytter av kunst og den «sicilianske skole» innenfor datidens trubadurdiktning. Dante roser både Manfred og hans far Fredrik som eksemplariske regenter (De vulgari eloquentia 1.12.4). Manfred utstedet også et manifest til det romerske folk 24. mai 1265 som røper en positiv holdning til politisk filosofi ikke ulik Dantes egen. Etter sin fars og halvbroren Konrad 4.s død kom Manfred til makten og ble kronet til konge av Sicilia i 1258, selv om det kastet en skygge over ham at han ble beskyldt for å ha tatt livet av både sin far og halvbroren.[8] Manfred ble imidlertid sagt å være sin fars yndlingssønn, og på sitt dødsleie hadde faren gitt ham tittelen «prins av Taranto» som var vanlig for sicilianske kongesønner. Fredrik II ga også Manfred stedfortredende myndighet for sin halvbror Konrad, som hadde arvet hele det Tysk-Romerske rike. Usikkerhet rundt tidspunktet for når Fredrik II eventuelt giftet seg med guttens mor, Bianca Lancia, gjorde Manfreds stilling uklar i kirkens øyne - om han virkelig var «ektefødt» eller ikke.[9]

Etter sin fars død forsøkte Manfred å samle Sicilia mot pave Innocens IVs undergravende virksomhet frem til halvbroren Konrad kom sørover i 1252. Dessverre var Konrad mistenksom mot Manfred og misunte ham hans innflytelse i Italia. Da Conrad døde av malaria i 1254, gikk Manfred inn som formynder og verge for brorens to år gamle sønn, Conradin («vesle-Conrad» (1252-68), greve av Schwaben og konge av Jerusalem). Pave Innocens ble så opprørt over dette at han gikk til det skritt å lyse Manfred i bann for å få kontroll over tronarvingen. Manfreds far Fredrik II hadde opplevd å bli bannlyst etter at han allerede var blitt bannlyst, og det samme kom Manfred til å oppleve. Like fullt forhandlet Manfred med Innocens og overlot ham til og med Apulia i september 1254, men dette så han lite igjen for.[10]

Fremgang og bannlysningRediger

Pave Alexander IV lyste også den allerede bannlyste Manfred i bann, og innsatte i stedet den engelske kongen Henrik 3.s sønn Edmund Crouchback (124596 - tilnavnet crouchback kan være en forvanskning av crossback (= kors på ryggen) og vise til hans deltakelse i det niende korstog)[11] som konge av Sicilia i april 1255. En pavelig hær invaderte kongedømmet, men Manfred beseiret den og ble kronet i Palermo 10. august 1258. Som ghibellinernes beskytter vant han også frem i Lombardia og Toscana. Hans stilling ble ytterligere styrket etter å ha fått sin datter med Beatrice av Savoia, Constance (1249-1302), gift med infante Peter III av Aragón i 1260. (Paret fikk barna Alfonso III av Aragon, Jakob II av Aragón og Elisabeth av Aragon.) [12]

Manfred ble så bannlyst av en tredje pave, Urban IV, som anså pave Alexander IVs avtale med England som utgått, og i stedet tilbød den sicilianske tronen til Karl av Anjou. Karl seilte til Roma i mai 1265.[13] Mens pavens tropper okkuperte traktene rundt Napoli, søkte Manfred støtte fra de lojale araberne i området, og i desember 1254 slo de pavens hær ved Foggia. Manfred maktet også å sende militærhjelp til noen av ghibellinerens byer i Toscana. Da Innocens døde, lyste også hans etterfølger Alexander IV Manfred i bann, uten at dette fikk noen innvirkning på hans militære innsats mot paveveldet som fikk en skikkelig smekk i 1257, etter en rekke nederlag i små slag rundt omkring.[14]

Slaget ved BeneventoRediger

Manfred falt i det påfølgende slaget ved Benevento 26. februar 1266. Han krysset broen med sine sarasenske styrker. Først virket de tyske leiesoldatene uovervinnelige i sine rustninger, og Karl av Anjou måtte trekke seg tilbake; men så oppdaget franskmennene at rustningen ikke beskytter armhulen når armen løftes til slag. Da gikk det raskt å tvinge tyskerne tilbake. Manfreds styrker var tvunget til å passere broen for å nå slagmarken. Karl av Anjou angrep dem fra begge sider, og de fleste av Manfreds adelige støtter sviktet ham, slik at bare han og noen få trofaste stod tilbake. Av 3.600 ryttere unnslapp bare 600, og Manfreds nederlag markerte slutten på hohenstaufernes styre i Italia.[15] Conradin døde i oktober 1268 etter å ha tapt slaget ved Tagliocozzo 23. august samme år.[16][17]

Kong Manfred som litterær skikkelseRediger

I Inferno-delen av Den guddommelige komedie møter Dante-skikkelsen Manfred utenfor skjærsildens porter. Manfred var kjent som innbegrepet av ridderlige dyder, den kristne utgaven av Saladin, og selv om Dante vokste opp som en motstander av hohenstauferne, glemmer han ikke å beskrive Manfreds skjønnhet selv i døden:

Han var lyshåret og vakker, og fremstod
edel - men ett øyenbryn var blitt kløvd.

Ellers skriver Dante at paven som lyste Manfred i bann, ikke evnet å forstå Guds nåde.[18] Selv forklarer den avdøde Manfred at selv om at han har angret sine synder, må han som andre bannlyste vente i skjærsildens forgård tretti ganger så lenge som han var bannlyst, med mindre dommen forkortes ved de levendes bønner.[19]

Manfred inspirerte skuespill av E.B.S. Raupach, O. Marbach og F.W. Roggee. Tre brev skrevet av Manfred ble publisert av J. B. Carusius i Bibliotheca historica regni Siciliae (Palermo, 1732).[7]

Manfreds navn ble lånt av den britiske forfatteren Horace Walpole til hovedpersonen i novellen The Castle of Otranto (1764).[20] Montague Summers lot seg inspirere av Manfreds historie (1924).[21] Også lord Byron benyttet navnet i diktet Manfred (1817).[22]

ReferanserRediger

  1. ^ AlKindi, oppført som Manfredus, Rex Siciliae, General Diamond Catalogue ID 94401[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Manfred I de Sicília, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0039740[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id manfred-30[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ The Peerage person ID p11335.htm#i113343, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Bianca Lancia
  7. ^ a b Chisolm 1911, s. 568
  8. ^ Manfred i Dantes verk
  9. ^ Sara McDougall: Royal bastards
  10. ^ Vincenzo Salerno: «Manfred», Best of Sicily magazine
  11. ^ Edmund Crouchback. Oxford dictionary of national biography
  12. ^ Manfreds datter, Constance Hohenstaufen
  13. ^ Manfred og pavene
  14. ^ Vincenzo Salerno: «Manfred», Best of Sicily magazine
  15. ^ Slaget ved Benevento
  16. ^ Vincenzo Salerno: «Manfred», Best of Sicily magazine
  17. ^ Slaget ved Tagliocozzo
  18. ^ Manfred i Dantes Comedia
  19. ^ Manfred i skjærsildens forgård
  20. ^ Walpole: Castle of Otranto
  21. ^ M. Summers og Manfred
  22. ^ Byron: Manfred

KilderRediger

LitteraturRediger

  • Karl-Heinz Rueß (utg.): Manfred – König von Sizilien (1258–1266) (= Schriften zur staufischen Geschichte und Kunst. Bd. 34). Gesellschaft für Staufische Geschichte, Göppingen 2015, ISBN 978-3-929776-26-3.
  • (de) Herbert Zielinski: «Manfred.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 16, Duncker & Humblot, Berlin 1990, ISBN 3-428-00197-4, s. 24–26 (digitalisering).
  • Markus Brantl: Studien zum Urkunden- und Kanzleiwesen König Manfreds von Sizilien (1250) 1258-1266. (Dissertation LMU München 1994)
  • Odilo Engels: Die Staufer. 9. ergänzte Auflage, Kohlhammer, Stuttgart 2010, ISBN 978-3-17-021363-0.
  • Steven Runciman: Die sizilianische Vesper. Eine Geschichte der Mittelmeerwelt im Ausgang des 13. Jahrhunderts. München 1959 (engl. 1958, mehrere Nachdrucke).