Cornelius Paus (1726–1799)
Cornelius Paus (født 29. oktober 1726 på Håtveit i Lårdal, død 1799 i Skien) var en norsk embedsmann i den statlige skogforvaltningen på 1700-tallet. Han var skoginspektør i Øvre Telemark fra rundt 1760. Han var Henrik Ibsens oldefar. Mot slutten av livet bodde han hos datteren Hedevig og svigersønnen Johan Andreas Altenburg i Altenburggården i Skien, der han døde.
| Cornelius Paus | |||
|---|---|---|---|
| Født | 29. okt. 1726 Lårdal | ||
| Død | 1799 Skien | ||
| Beskjeftigelse | Embetsperson | ||
| Far | Paul Corneliussen Paus | ||
| Barn | Ole Paus Hedevig Christine Paus | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Biografi rediger
Cornelius Paus tilhørte slekten Paus og var sønn av prokurator, tidligere konstituert sorenskriver i Øvre Telemark og senere lensmann i Lårdal Paul Corneliussen Paus og Martha Blom. Andreas Blom oppgir at foreldrene måtte få kongelig bevilling for å gifte seg,[1] men Jon Nygaard fant ingen dokumentasjon på at dette var tilfelle.[2] Han var oppkalt etter farfaren, sorenskriver Cornelius Povelsson Paus, som selv var oppkalt etter morfaren, trelasthandler i Skien Cornelius Jansen Trinepol. Cornelius Paus var bror av Johanne Paus, gift med prost i Raabyggelaget Johan Christopher von Koss, og Cathrine (Medea Maj) Paus, gift med justisråd Anthon Jacob de Coucheron. Han ble selv gift på Kongsberg i 1761 med Christine Olsdatter (Falch) (1732–1798), som tilhørte en bergverksslekt fra Kongsberg. Ved ekteskapet ble han omtalt som monsieur, en tittel brukt om standspersoner, og de fikk tillatelse til å vies hjemme uten foregående trolovelse. Han var far til Martha Paus, gift med skipsreder og trelasthandler Hans Jensen Blom, skipsfører og proprietær Ole Paus, gift med Johanne Plesner, og Hedevig Paus, gift med skipsreder og kjøpmann Johan Andreas Altenburg. Datteren Hedevig var mor til Marichen Altenburg og mormor til Henrik Ibsen.[3]
Hva slags utdannelse han hadde er ikke kjent i detalj, men familien hadde i hans barndom ansatt «præceptor» (huslærer) fra 1737 til 1741. I 1745, i en alder av nitten år, ble Cornelius Paus ansatt som assistent for amtmann i Bratsberg Johan Frederik von Løvenhielm, som har blitt beskrevet som en velynder av faren. Han ble antagelig hos Løvenhielm i en del år, men nøyaktig hva han ellers gjorde frem til rundt 1760 er ikke kjent. I 1760 ble det kongelige embedet som skoginspektør eller «holzførster» gjenopprettet, og det ble utnevnt rundt 30 slike embedsmenn i hele Norge. Cornelius Paus fikk da embedet som holzførster i Øvre Telemark. Som holzførster hadde han ansvar for å føre tilsyn med skogene i distriktet på regjeringens vegne og hadde domsmyndighet. Han overtok også den gamle sorenskrivergården Håtveit i Lårdal etter faren. Hans Jacob Wille skriver at han var «en Mand af det største mechaniske Geni, som kan tænkes».[4] På Håtveit fikk han bygget et for sin tid teknisk avansert og eksperimentelt sag- og møllebruk. I 1788 solgte han Håtveit og flyttet med ektefellen til Kongsberg, der hun hadde familie. Antagelig gikk han av med pensjon som holzførster på dette tidspunktet, og han levde deretter som penjonist. Salget av slektsgården i Lårdal må ifølge Nygaard ses i sammenheng med at alle barna på det tidspunktet hadde etablert seg som byborgere i Skien. Etter hustruens død i 1798 flyttet han inn hos datteren Hedevig og svigersønnen Johan Andreas Altenburg i Skien, og døde i Altenburggården i 1799. Svigersønnens søster, da 39 år gamle «faster Ploug», flyttet inn hos dem samme år som Cornelius Paus døde. Cornelius Paus beskrives av B. Blom som «en særdeles dygtig Træskjærer og en sjelden snil og god Mand».[5]
Aner rediger
| Aner til Cornelius Paus (1726–1799) | |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Referanser rediger
- ^ Andreas Blom (1904). «Paul Corneliussen Paus og Cornelius Paulssen Paus». Efterladte historiske optegnelser: særlig vedkommende Skien, Laardal og Kviteseid. Skien: [s.n.] s. 61–64.
- ^ Jon Nygaard (2016). «Ibsens slekt på Kongsberg» (omhandler Cornelius Paus og ektefellen, og deres familier). Norsk slektshistorisk tidsskrift bind 44, hefte 4, s. 195–227
- ^ Jon Nygaard (2013). «...af stort est du kommen». Henrik Ibsen og Skien. Senter for Ibsen-studier. ISBN 9788291540122
- ^ Hans Jacob Wille (1881). Utrykte Optegnelser om Thelemarken. Kristiania: trykt hos A.W. Brøgger. s. 24.
- ^ B. Blom (1906). Slægten Blom fra Tønsberg: biografiske meddelelser om Fredrik Blom, sogneprest til Laardal, og hans efterslægt 1612–1905. Kristiania: Cammermeyer. s. 9–10.