Henrik Johan Paus

norsk jurist og embetsmann
Henrik Johan Paus
Henrik J Paus.jpg
Henrik Johan Paus i embedsuniform
Født3. oktober 1799Rediger på Wikidata
Død21. juli 1893Rediger på Wikidata (93 år)
Far Ole PausRediger på Wikidata
Mor Johanne PlesnerRediger på Wikidata
Søsken Knud Ibsen, Christian Cornelius Paus, Christopher Blom Paus, Mariane PausRediger på Wikidata
Barn Johan Altenborg Paus, Tollef Lintrup Paus, Christopher PausRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Henrik Johan Paus (født 3. oktober 1799 i Skien, død 21. juli 1893 i Skien) var en norsk advokat, fogd og proprietær. Han var konstituert fogd i Nedre Telemark og Bamble i 1818, ekstraskriver og kopist i Finansdepartementet 1819–1823, amtsfullmektig i Hedemarkens amt 1823–1826, lensmann i Hof 1826–1830, prokurator i Hedemarken 1830–1843, fogd i Østerdalen fogderi 1843–1858 og fogd i Øvre Romerike fogderi 1858–1860. Han eide i 25 år storgården Østerhaug ved Elverum, men flyttet siden til fødebyen Skien. Han var halvbror og nær barndomsvenn av Knud Ibsen, fetter av Marichen Altenburg, og vokste selv opp i Altenburggården sammen med kusinen Marichen som hennes «sosiale bror». Han var dermed onkel til Henrik Ibsen; i lys av hans nære familie- og sosiale relasjon til begge Ibsens foreldre er det plausibelt at Henrik Ibsen ble oppkalt etter ham med navnene Henrik Johan.

BarndomRediger

 
Silhuett av familien i Altenburggården, ca. 1820. Henrik Johan Paus er nr. 2 fra venstre. Kusinen Marichen Altenburg lengst til høyre, hennes foreldre Hedevig og Johan Andreas Altenburg i midten

Han tilhørte «Skiensgrenen» av slekten Paus og var sønn av skipsfører, skipsreder og proprietær Ole Paus og Johanne Plesner. Han var både halvbror til Knud Ibsen og fetter til Marichen Altenburg, Henrik Ibsens foreldre. Han ble født i Skien, men familien flyttet til gården Rising søndre i Gjerpen året etter. Blant hans faddere var kjøpmann og skipsreder Christopher Blom, som faren hadde vokst opp hos, og andre slektninger i familiene Blom, Plesner og von der Lippe;[1] han var også nevø av eidsvollsmannen Didrich von Cappelen.

 
Altenburggården (i bakgrunnen i midten av bildet) der Henrik Johan Paus vokste opp sammen med kusinen Marichen Altenburg

Fra femårsalderen var han pleiebarn hos onkelen og tanten Johan Andreas Altenburg og Hedevig Altenburg f. Paus i Altenburggården, der han bodde i resten av sin barndom i rundt ti år og ble kjærlig behandlet ifølge Andreas Bloms opptegnelser. Han vokste dermed opp med kusinen Marichen. Som barn og ungdom var Henrik Johan Paus del av en kameratgjeng på fire sammen med broren Knud Ibsen, Christopher Hansen Blom og Christopher Myhre; «de havde megen fornøielse sammen, særlig mindes egkampningen om vaaren» skriver Andreas Blom.[2] Hans familierelasjoner til Christopher H. Blom er illustrerende for det tette samholdet i skienseliten; Blom var både gift med hans kusine Maria Elisabeth von Cappelen, eidsvollsmannens datter i første ekteskap med Maria Plesner, og bror av eidsvollsmannens andre ektefelle Marie Severine Blom, i tillegg til at de hadde felles aner og lang rekke relasjoner gjennom familien Blom. Under prins Christian Frederiks besøk på Søndre Brekke i Skien i 1813 var de fire vennene til stede sammen, og Paus fortalte senere at prinsen «svang [...] sig lystig med bondepiger og piger fra Skiens by» på gårdsplassen på Brekke.[3] Henrik Johan Paus ble konfirmert i Skien søndag 1. oktober 1815 sammen med broren Knud Ibsen og fetteren Knud Plesner Blom av presten Stockfleth.[4]

Karriere som embetsmann og advokatRediger

Han gikk i skole hos ekteparet Rosenberg og siden på borgerskolen i Skien. Fra nyåret 1816 var han ansatt ved kontoret til fogd i Nedre Telemark og Bamble, morens fetter Bendix Plesner, der han blant annet lærte naturrett ved siden av det mer praktiske administrative og rettslige arbeidet. I en alder av bare 18½ år var han i noen måneder selv konstituert som fogd i Nedre Telemark og Bamble mens Bendix Plesner var fraværende på grunn av sitt arbeid i matrikuleringskommisjonen i 1818. I 1819 reiste han til Christiania, der han studerte jus ved Det Kongelige Frederiks Universitet og ved siden av studiene arbeidet som ekstraskriver og fra 1822 som kopist for finansministrene Herman Wedel-Jarlsberg og Jonas Collett i Finansdepartementet frem til 1823. Han ble ferdigutdannet jurist i 1822.

Fra 1823 til 1826 var han amtsfullmektig for amtmann Frederik Heidmann i Hedemarkens amt. I denne stillingen var han amtmannens nærmeste medarbeider og stedfortreder, og fikk et svært nært forhold til Heidmann og hans familie. Fra 1826 til 1830 var han lensmann i Hof i Solør, og han kjøpte gården Tønåsen i Solør. Han ble i 1830 beskikket som prokurator (advokat) ved underrettene i Hedemarkens amt og praktiserte som advokat i 13 år; i tillegg til sine egne saker førte han saker for Røros Verk, alle banksaker og alle regjeringssaker. Han opptrådte undertiden også som settedommer. Han ble i 1842 utnevnt til fogd i Larvik fogderi, men tiltrådte aldri ettersom stattholder Severin Løvenskiold gikk med på å utsette tiltredelsen i påvente av at han fikk et bedre embede, noe han fikk året etter med utnevnelsen til fogd i det langt større Østerdalen fogderi, der han var fogd i perioden 1843–1858. Han var fogd i Øvre Romerike fogderi 1858–1860. Han bosatte seg i Elverum på Skanshagen, senere på Taarnborg, og eide storgården Østerhaug med betydelige skogseiendommer fra 1834 til 1859.[2][5]

Tilbake i SkienRediger

På grunn av tiltagende dårlig hørsel og skrivekrampe søkte og fikk han 25. februar 1860 avskjed i nåde fra sitt embede som fogd, og flyttet til fødebyen Skien, der han kjøpte eiendommen Lille Follestad av sin fetter Julius Plesner. Han hadde en relativt stor formue og forekommer i oversikter over Skiens mest velstående i bl.a. 1869 og 1872. Han bodde der frem til sin død, 33 år senere. Lille Follestad ble også kalt Fogdegården etter ham.[6][7] Lille Follestad lå sentralt i Skien rett overfor Klosterøya, med rundt hundre meter strandlinje; eiendommen hadde blitt avertert til salg i 1859 og da blitt beskrevet som «det for sin skjønne Beliggenhed bekjendte smukke Landsted 'Lille Follestad' tæt ved Byen» med «herskabelig Bolig» med ni rom, bryggerhus, to kjellere, stall, fjøs, 6 mål blomster- og frukthage, et mindre toroms hus ved sjøen m.m.[8]

Familie og ettermæleRediger

 
Gravminne for Henrik Johan Paus på Lie kirkegård

Henrik Johan Paus har blitt beskrevet som «en til det ytterste samvittighetsfuld og retsindig mand, hvorfor han ogsaa nød megen anseelse og hengivenhet».[6]

Han var gift med Sophie Lintrup, datter av amtsfysikus Christian Lintrup. Han hadde den uvanlige idé å gi sine eldste barn navn etter deres plass i søskenflokken: Nina, Tina, Ellef og Tollef.[9] De sønnene som vokste opp var distriktslege i Rendalen og Gloppen Ole Paus (1830–1897), major og krigskommissær i Molde Johan Altenborg Paus (1833–1894), grosserer i Manchester (Ellef) Christopher Paus (1843–1919) og kaptein og jernbaneingeniør Tollef Lintrup Paus (f. 1843); blant hans døtre var Sofie Henriette Paus (1832–1862) og Nina Paus (1839–1866), som begge var gift med skipsreder Hans HoellSøndre Brekke; videre hadde han døtrene Louise Johanne Margrethe Hoelfeldt Paus (1835–1908), som var gift med ordfører i Trondheim Christian Hulbert Hielm og som har etterkommere med slektsnavn bl.a. Hielm, Høyer og Blom, og Minda Paus (f. 1848), som var gift med Hans Houens sønn Karl Houen.

Han var farfar til bl.a. godseier og pavelig kammerherre Christopher Tostrup Paus, som var arving til trelastfirmaet Tostrup & Mathiesen og som ble tildelt tittelen greve av pave Pius XI, samt til britisk diplomat Christopher Lintrup Paus og veiingeniør Hans Wangensten Paus. Han var oldefar til ambassadør Thorleif Lintrup Paus og Norsk Hydro-direktør Ulf Olafsøn Paus. Sistnevnte var far til industrileder Nicolay Paus (f. 1959), gift med Fanny Langaard, datter av industrilederen Christian Langaard og oldebarn av Christian Langaard.

Henrik Johan Paus er begravet på Lie kirkegård.[3] I fjernsynsserien En udødelig mann fra 2006 ble han spilt av Eindride Eidsvold. En ganske detaljert biografisk skildring skrevet i 1886 er trykket i Andreas Bloms bok Efterladte historiske optegnelser.[2]

Nevøen Henrik Ibsen fikk samme navn som ham (Henrik Johan); det kan godt tenkes at Ibsen ble oppkalt etter onkelen, særlig i lys av at Henrik Johan Paus både var Knuds bror og gode barndomskamerat og hadde vokst opp med kusinen Marichen som hennes «sosiale bror», og at det var vanlig å oppkalle etter nære slektninger som onkler og tanter. Det er imidlertid også mulig at Henrik Ibsen fikk et fornavn hver fra sine forlengst avdøde biologiske bestefedre (Henrich Ibsen og Johan Andreas Altenburg), men mot det kan det innvendes at disse hadde vært døde i tildels lang tid og at Knud Ibsen aldri kjente sin biologiske far. Henrik Johan Paus var også den første av Ibsens slektninger med den konkrete navnekombinasjonen Henrik Johan. Det er også mulig at Ibsens foreldre hadde både Henrik Johan Paus og de biologiske bestefedrene i tankene da de bar Henrik Johan Ibsen til dåpen. Det er også godt mulig at Henrik Johan Paus, som var Johanne Plesners første barn i andre ekteskap, ble oppkalt etter hennes avdøde første ektefelle Henrich Ibsen; navnet Henrik var ikke brukt i annen nær familie, og oppkalling var regelen på den tiden.

AnerRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Skien, ministerialbok nr. 4, 1792–1814, s. 184-185
  2. ^ a b c Andreas Blom (1904). «Familien Paus i Skien: Foged Henrik Johan Paus». Efterladte historiske optegnelser: særlig vedkommende Skien, Laardal og Kviteseid. Skien: [s.n.] s. 65–74. 
  3. ^ a b Jørgen Haave, Familien Ibsen, Museumsforlaget, 2017
  4. ^ Arvid Høgvoll, Ruth Bærland, Henrik Ibsen: herregårder, kammerherrer, godseiere og proprietærer: brokker av en slektshistorie, 1996
  5. ^ Personalhistorisk tidsskrift, 1898
  6. ^ a b S.H. Finne-Grønn, «Henrik Johan Paus», i Norges prokuratorer, sakførere og advokater 1660–1905 : biografiske oplysninger. B. 2 D. 2 : De embedsmæssig utnævnte advokater 1814–1860 og prokuratorer 1814–1848, s. 271–272, Den norske sakførerforening, 1928
  7. ^ Wahlstrøm, Thorbjørn (2009). Langs ælva: minner fra Follestad og Bøleveien. Genius forl. ISBN 9788291645209. 
  8. ^ Correspondenten (Skien). 1859-10-12. 
  9. ^ J[ames] Borchsenius (1934). Skien før branden 1886. Oslo: Fabritius & sønners forlag. s. 72–73.