Ole Paus Ibsen

norsk sjømann og fyrvokter, bror av Henrik Ibsen

Ole Paus Ibsen (1835–1917) var en norsk sjømann og senere fyrvokter, som var bror av Henrik Ibsen. Ole Paus Ibsen var i sitt voksenliv en dypt religiøs mann og et aktivt medlem av den lammerske dissentermenigheten; Ibsenforsker Jørgen Haave omtaler ham som «kristenekstremist».[4]

Ole Paus Ibsen
Ole Ibsen, ca. 1875–1885
Født19. des. 1835[1]Rediger på Wikidata
Død11. feb. 1917[1]Rediger på Wikidata (81 år)
FarKnud Ibsen
MorMarichen Altenburg
SøskenHenrik Ibsen[2]
Hedvig Ibsen[2]
Johan Andreas Altenburg Ibsen[2]
Nicolai Alexander Ibsen[3]
Johan Altenburg Ibsen[3]
NasjonalitetNorge
GravlagtFredriksvern kirke[1]

Barndom rediger

 
Venstøp, der Ole bodde til han var åtte år gammel
 
Ole Paus Ibsen som rev, malt av Henrik Ibsen på bordpanel på Snipetorp, trolig sommeren 1845

Ole Paus Ibsen ble født 19. desember 1835 på Ibsens VenstøpGjerpen. Han var sønn av tidligere kjøpmann i Skien Knud Ibsen og Marichen Altenburg, og ble oppkalt etter skipsfører Ole Paus, som både var Knuds stefar og Marichens onkel. Han vokste opp på Venstøp frem til 1843, da familien flyttet til et hus på Snipetorp i Skien som foreldrene lånte av onkelen Christopher Blom Paus.

 
Huset på Snipetorp der Ole bodde fra han var åtte år gammel til han dro til sjøs som femtenåring

Som voksen fortalte han at Henrik hadde laget teater mens de bodde på Venstøp med søskenene i rollene, men blitt frustrert da syv år gamle Oles skuespillerprestasjoner ikke var gode nok, og derfor pisket ham. Under et besøk på Snipetorp tegnet broren Henrik Ibsen karikaturer av søskenene på veggen: Ole ble portrettert som rev, mens en bjørn og en gås forestilte søsteren Hedvig Ibsen og broren Nicolai Ibsen.[4]

Sjømannsliv rediger

Han dro til sjøs som 15-åring, før han kom tilbake til Skien og ble konfirmert i 1852. Konfirmasjonspresten Gustav Adolph Lammers gjorde et stort inntrykk på Ole Paus Ibsen, og Ole omtalte ham som «en kjempestor, vakker Mand med en Stemme som kunde høres fra Prækestolen og helt ut på Torvet», som forandret hele byen gjennom at det ble slutt på dans og drikk og ved at folk bare var opptatt av å pleie sitt forhold til Gud. Ifølge Ole Paus Ibsen var Lammers «en veldig bodsprædikant som gjorde 'alt eller intet' til sit Krav».

Etter konfirmasjonen jobbet han som hjelpegutt i en butikk i et halvt års tid mens han prøvde å få hyre, og til slutt fikk han napp på et skip fra Skien. Livet ombord ble ikke som forventet og han fortalte senere at skipperen hadde vært slem mot ham; 17 år gammel stakk Ole av mens skipet var inne i en av havnene ved Østersjøen. Han fortalte senere at han etterhvert fikk hyre på en amerikansk fullrigger, og seilte verden rundt på amerikanske og engelske skip.[4]

Etter noen år kom Ole Paus Ibsen tilbake til Norge, tok styrmannseksamen og fikk hyre på skip fra Skien. Ved en anledning hadde han vært ute i et voldsomt uvær i Nordsjøen og blitt skylt over bord, men etter en stund kom en bråttsjø som skylte ham tilbake på skipet.[4]

I 1864 ble Ole, da 29 år gammel, ansatt som styrmann og nestkommanderende på emigrantskipet «Neptunus», eid av onkelen Christopher Blom Paus. Skipet på 43 meter tok 402 passasjerer på den første turen og seilte fra Trondheim til Québec. Kaptein på «Neptunus» var 42 år gamle Herman Ludvigsen fra Gjemsø, og skipet hadde et mannskap på 17. I 1868 tok Ole Paus Ibsen skippereksamen og seilte som skipper på en brigg i et par år.[4]

30 år gammel lot Ole seg gjendøpe i dissentermenigheten og forlot statskirken. Gjendåpen skjedde om vinteren, og det ble hugget hull på isen på fjorden, fortalte han Aftenposten i 1915.[5] En særegenhet ved dissentermenigheten var dens motstand mot gardiner av religiøse grunner.[4]

Ibsen går i land rediger

 
Karikatur av Ole Paus Ibsen, tegnet av Johan Bull og publisert i Aftenposten i 1915
 
Karikatur av Ole Paus Ibsen, tegnet av Johan Bull og publisert i Aftenposten i 1915
 
Ole Paus Ibsen i sitt siste hjem på Sjømændenes Gamlehjem i Fredriksvern

Bare et eller to år etter at han tok skippereksamen gikk Ole Paus Ibsen i land og etablerte kolonialhandel i Brevik. 45 år senere fortalte han at han hadde gått lei av sjøen.[4]

I 1870 ble han gift med enken Anna (eller Anne) Marie f. Bøyesen (Ording; 1832–1881), som han kjente siden barndommen og som var datter av Knud Ibsens gamle venn Jacob Andreas Bøyesen; hun var født på Erlands Venstøp, og de «ble i voksen alder kjent på nytt da de begge ble en del av dissentermenighetens krets av borgerbarn fra mer eller mindre fallerte familier» skriver Haave. Hun var da enke etter skipper og skipsreder i Brevik Eilert C. Knutzen (1813–1866). Hun hadde blitt med i dissentermenigheten i 1862, to år før Ole.[4]

Ivo de Figueiredo kom i arbeidet med sin Ibsenbiografi over en anekdote som fortalte om et kort og ubehagelig møte mellom Ole Paus Ibsen og broren under Henriks Norgesbesøk i 1874. Ifølge anekdoten oppsøkte Ole broren. Haave skriver:

 Ole hadde da ikke sett storebroren siden han selv var fjorten år gammel, og ikke egentlig kjent ham siden han var syv år og ble pisket fordi han var for dårlig skuespiller. Storebroren har blitt en skandinavisk stjernedramatiker. Alt tyder på at det gikk godt for Ole også, men innenfor en helt annen målestokk. Han hadde blitt 38 år gammel, kristenekstremist og handelsmann. Barnløs, men gift. Skeptisk til litteratur og gardiner og den slags [...] Henrik Ibsen skal ha åpnet døren og sagt: 'Hvad vil du?' Før lillebroren kom til orde, tilføyde han: 'Jeg ser mig ikke istand til at [...] støtte dig'. Ole skal ha svart til dette at: 'Jeg kom, Henrik, for at see dig – og det har jeg nu gjort. Derfor Adieu'. 

Jørgen Haave[4]

Etter den første ektefellens død ble han gift på nytt 23. oktober 1883 med Jenny Petrine Mathilde Elisabeth Myhre (1836–1906), som også tilhørte en borgerfamilie fra Skien som delvis hadde kommet i en vanskelig situasjon; hun var datter av skipsfører Zacharias Myhre og niese av Knud Ibsens nære barndomsvenn, kjøpmann og ordfører Christopher Myhre, som kjøpte Venstøp på tvangsauksjonen i 1843. Jennys far hadde eid den store og bynære gården Skot(t)land, og hun brakte med seg en viss arv i ekteskapet som eneste arving til denne eiendommen.[4]

Rundt 1880 flyttet Ibsen til Skien og drev kolonial i Melgaardgaarden, før han i 1884 solgte forretningen til søstersønnen Carl Stousland; forretningen ble imidlertid viderført under navnet Ole Paus Ibsen både i Stouslands tid og senere. J. Borchsenius skriver om ham:

 Ibsen var en ualmindelig godlidende mann, alltid snild mot oss barn. Jeg hadde engang vært så uheldig å slå ut en av rutene i hans butikk. Jeg rømte naturligvis straks men betenkte mig på veien, og gikk like inn til Ibsen og sa det var mig som hadde gjort det. Herover blev den eiegode mann så rørt at han fylte mine lommer med rosiner og andre herlige «godter». 

J. Borschsenius[6]

Etter dette flyttet han til Tjøme der han var gårdbruker og landhandler på gården Ormelet. Hit prøvde han forgjeves å invitere broren Henrik på besøk. Haave viser til flere eksempler på at medlemmer av familien Ibsen distanserte seg skarpt fra telemarksbønder, og selv som gårdbruker på Ormelet gav Ole Paus Ibsen i et brev han sendte til Henrik Ibsen i 1885 uttrykk for forundring over at Venstøp nå ble eid av «en simpel Bondemand».[7] Virksomheten på Tjøme ble ingen stor suksess, og hans økonomiske situasjon var dårlig. I 1887 ble Ole Paus Ibsen ansatt som fyrassistent på Kvitsøy fyr utenfor Stavanger, og ble senere fyrmester. Han bad i forbindelse med søknaden sin berømte bror Henrik om hjelp; Henrik Ibsen skrev i et brev fra København til statsminister Johan Sverdrup 3. oktober 1887:

 Deres excellence!

Min eneste genlevende broder, Ole Paus Ibsen, bosat på Tjømø, søger en fyrvogterpost og beder mig om i denne sag at være hans talsmand hos Deres excellence. Tør jeg i den anledning anholde om Deres excellences velvillige gennemlæsning af indlagte brev og attester? Selv har jeg intet yderligere at anføre. Med udmærket højagtelse Deres excellences ærbødigst forbundne Henrik Ibsen 

Henrik Ibsen

Etter 17 år som fyrvokter ble han pensjonert og flyttet i 1904 til Sjømændenes Gamlehjem i Fredriksvern, der han døde.[4] Han ble intervjuet av sognepresten i Fredriksvern Daniel Andreas Frøvig for Morgenbladet i forbindelse med 80-årsdagen i 1915 og fortalte da en del om sitt liv.[8] Også Aftenposten publiserte et større intervju på 80-årsdagen med karikaturer tegnet av Johan Bull.[5] Ved sin død ble han omtalt som Fredriksverns «høfligste mand» og «litt av en original».[9]

Suzannah Ibsen og Sigurd Ibsen sendte penger til Ole frem til han døde. I et brev fra Anna Stousland – Hedvigs datter – til Ole fremgikk det at de hadde sendt pengene gjennom Anna, men at Ole hadde gjettet seg til at Sigurd var giveren. Anna oppfordret også Ole til å skrive til Sigurd, som hun beskrev som «indesluttet og faamelt, men inderst hjærtevarm og myk».[10] Henrik Ibsens svigerdatter Bergliot Ibsen besøkte sammen med sin mor Karoline Bjørnson Ole på Sjømændenes Gamlehjem i 1912.[11]

Ole Paus Ibsen døde 11. februar 1917 på Sjømændenes Gamlehjem i Fredriksvern. En liten gate i Brevik har navnet Ole Ibsens gate etter ham.[4] Gaten, som også er kjent som «Knivstikker'n», har bare fire numre (2–6).

Referanser rediger

  1. ^ a b c Slekt og Datas Gravminnebase, «Minneside basert på bilder og gravminnedata for Ole Paus Ibsen, (19.desember 1835 - 11.februar 1917).»[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Henrik Ibsens skrifter Digitalutgaven, www.ibsen.uio.no, besøkt 15. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Henrik Ibsens skrifter Digitalutgaven, www.ibsen.uio.no, besøkt 16. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f g h i j k l Jørgen Haave (2017). Familien Ibsen. Telemark museum. ISBN 9788283050455. 
  5. ^ a b Aftenposten. 19. desember 1915. s. 6. 
  6. ^ J. Borchsenius (1934): Skien før branden 1886. Oslo: Fabritius & sønners forlag. Nettversjon.
  7. ^ Jørgen Haave (2013): «Utsikten fra Ibsens gutterom», i Einar Sørensen (red.), Norsk havekunst under europeisk himmel, Scandinavian Academic Press/Spartacus forlag
  8. ^ Morgenbladet. 15. desember 1915. s. 6. 
  9. ^ Jarlsberg og Larviks Amtstidende. 12. februar 1917. s. 2. 
  10. ^ «Ibsen og hans foreldre og søsken». Telemarksavisa. 11. januar 1997. s. 43. 
  11. ^ Ranens Tidende (Nordlands Avis) 22. januar 1912