Ole Paus (1910–2003)

norsk generalmajor
Ole Paus
General Ole Paus.jpg
FødtOle Otto von Paus, Ole Otto Paus
26. oktober 1910Rediger på Wikidata
WienRediger på Wikidata
Død6. april 2003Rediger på Wikidata (92 år)
OsloRediger på Wikidata
Gravlagt Vestre gravlundRediger på Wikidata
Far Thorleif PausRediger på Wikidata
Mor Ella (von) PausRediger på Wikidata
Søsken Helvig PausRediger på Wikidata
Barn Ole Paus, Peter PausRediger på Wikidata
Utdannet ved Krigsskolen, Den militære høyskole, Senior Officers' School, NATO Defense CollegeRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, offiserRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Kommandør av St. Olavs Orden, kommandør av Sverdordenen, DeltagermedaljenRediger på Wikidata
TroskapNorge
VåpenartHæren
Militær gradGeneralmajor (1964)
Deltok iAndre verdenskrig, Den kalde krigen

Ole Otto Paus (født 26. juni 1910 i Wien, Østerrike, død 6. april 2003 i Oslo) var en norsk generalmajor.[1][2]

Han kom til Norge som nittenåring i 1929 uten å kunne språket, ble offiser i 1932 og tjenestegjorde i Generalstaben fra 1938. Under andre verdenskrig deltok han i den øverste forsvarsledelsen under kampene i 1940 som adjutant for forsvarssjef Otto Ruge og var senere knyttet til Forsvarets overkommando i London som sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning, der han var med på å bygge opp Etterretningstjenesten. Etter at han kom tilbake til Norge fra London i 1945 fikk han sentrale roller i gjenoppbyggingen og ledelsen av det norske Forsvaret under den kalde krigen. Han var i 1950-årene militærattaché i Stockholm og Helsingfors, hadde lederstillinger i Hærens overkommando og Forsvarsstaben, ledet Øst-Oppland kombinerte regiment nr. 5 og gjennomgikk seniorkurset ved NATO Defense College. I 1964 ble han general og øverstkommanderende i Midt-Norge og fra 1971 til 1974 var han landmilitær stedfortreder (Land Deputy) og Norges representant i ledelsen for NATOs nordkommando, Allied Forces Northern Europe, som drev planlegging for en mulig krig med Sovjetunionen og som ville ha kommando over alle NATO-styrker i Danmark, Norge, Nord-Tyskland og tilgrensende sjøområder i en slik krigssituasjon. Han var dermed den nordmannen med den høyeste stillingen i NATOs kommandostruktur. Som pensjonist var han knyttet til Institutt for forsvarsstudier, der han skrev sine erindringer fra krigen i 1940, og var også en ivrig slektshistoriker som skrev en ellevebinds historie over slekten Paus. Han bidro til restaureringen av Erkebispegården i Trondheim og var kommandør av St. Olavs orden.

Han var sønn av Norges daværende generalkonsul i Østerrike-Ungarn og senere godseier i Skåne Thorleif Paus og østerrikeren Ella Stein, og vokste opp i Wien med moren etter at foreldrene ble skilt. Moren og søsteren Helvig kom til Norge som flyktninger fra Anschluss i 1938. Hans offisielle navn i Østerrike var Ole von Paus frem til 1919, da navneleddet von ble forbudt av den nye republikken. Han var oppkalt etter farfaren, stålgrosserer i Christiania Ole Paus, og var selv far til finansmannen Peter Paus, visesangeren Ole Paus og kaptein Thorleif Paus som var adjutant for forsvarssjefen i 1980-årene. Sønnen Ole Paus har varslet en selvbiografi som også vil behandle farens biografi.

BakgrunnRediger

Ole Otto Paus, som til vanlig bare ble kalt Ole Paus, var sønn av den norske generalkonsulen i Wien Thorleif Paus og østerrikeren Ella Stein, og tilhørte «skiensgrenen» av slekten Paus. Faren var oppvokst i Christiania, utdannet offiser ved Krigsskolen og hadde flyttet til Wien i 1902, der han først var konsulatsekretær ved det felles svensk-norske generalkonsulatet, og senere norsk de facto-representant, visekonsul og fungerende generalkonsul i Wien; i årene 1906–1918 drev Thorleif Paus også egen agenturforretning som representerte Norsk Hydro i Østerrike-Ungarn. Under unionsoppløsningen var den da 23 år gamle konsulatsekretæren Thorleif Paus Norges eneste representant i Østerrike-Ungarn og fikk ansvar for å oppnå diplomatisk anerkjennelse av Norge fra det som da var et av Europas viktigste land.[3] I 1914 var den daværende visekonsulen Thorleif Paus den eneste skandinaven som var vitne til skuddene i Sarajevo.[4][5] Moren Ella Stein tilhørte en borgerlig familie fra Wien. På slutten av 1800-tallet meldte familien Stein seg ut av det jødiske trossamfunnet i Wien og konverterte til katolisismen, landets statsreligion. Familienavnet ble offisielt skrevet von Paus (som regel forkortet v. Paus) i Østerrike frem til 1919, da navneleddet von ble forbudt i Østerrike.[6] Familien brukte tidvis også skriveformen de Paus.[7]

 
Kvesarums slott i Skåne; faren Thorleif Paus kjøpte slottet i 1936 og overlot det i 1949 til sønnen Ole, som solgte det to år senere

Da Ole Paus ble født bodde familien i en leilighet i Marokkanergasse 18 i ambassadestrøket sentralt i Wien;[8] dette er også den nøyaktige adressen der hovedpersonen i TV-serien Rex bor. Rundt 1911 flyttet familien til en stor villa i Auhofstraße 78C.[9] Foreldrene ble skilt i løpet av første verdenskrig og faren flyttet hjem til Oslo i 1918 på grunn av den ustabile politiske situasjonen i Østerrike-Ungarn. Thorleif Paus fortsatte forretningene sine i firmaet Thorleif Paus A/S i Oslo, før han i 1936 bosatte seg som godseier i Skåne, der han eide Kvesarums slott, og bodde de siste årene av livet i København. Ole Paus vokste opp med moren i Wien, og tok østerriksk Matura ved den kjente privatskolen Theresianum i 1929. Samme år flyttet han nitten år gammel til farens hjemland Norge, uten å kunne norsk.

Faren ble gift andre gang i 1935[10] med grevinne Ella Moltke (f. 1899 i København), som var datter av grosserer Valdemar Glückstadt og som tilhørte Danmarks ledende jødiske forretningsdynasti, og som var enke etter grev Erik Moltke (af Nør). Ole Paus hadde en søster, Helvig Paus (f. 1909 i Wien), og en stebror, grev Erik Moltke (f. 1922). Faren var en av arvingene etter pavelig kammerherre og greve Christopher Tostrup Paus, og arvet bl.a. Magleås i Danmark. Ole Paus var oppkalt etter sin farfar, stålgrosserer og verkseier Ole Paus, som var fetter til Henrik Ibsen. Farens fetter Herman Paus, som også ble godseier i Sverige, var gift med et barnebarn av Leo Tolstoj, og familien eide herregården Herresta nær Stockholm.

I 1949 overlot faren Kvesarums slott til sønnen Ole, som solgte det to år senere.

KarrièreRediger

Paus ble utdannet offiser ved Krigsskolen i Norge i 1932, og gikk senere ut fra Den militære høyskole i 1938, Senior Officers' School i Storbritannia i 1947 og gjennomførte seniorkurset ved NATO Defense College i Paris i 1963.[11]

Han ble løytnant i Kavaleriet i 1932,[12] tjenestegjorde ved 1. divisjons skole fra 1936 og som aspirant i Generalstaben fra 1938. Under kampene i 1940 var han knyttet til kommunikasjonsavdelingen i Generalstaben der han hadde Ole Berg som nærmeste overordnede, og flyktet til Nord-Norge sammen med general Otto Ruge og var hans adjutant frem til kapitulasjonen.[13] Etter dette var han sekretær ved Norsk Hydros anlegg på Mår på Rjukan. I 1943 ble han arrestert, men greide å bløffe seg fri på grunn av sine flytende tyskkunnskaper, tok seg over til Sverige og var knyttet til Hærens overkommando og deretter Forsvarets overkommando i London resten av krigen. Han var fra 1943 kaptein og var med på å bygge opp den militære etterretningstjenesten, da kalt Forsvarets overkommando avdeling II, der han ble sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning.

Han kom tilbake fra London til Norge som major i 1945 og fikk straks sentrale roller i gjenoppbyggingen av det norske Forsvaret. Han var stabssjef ved Distriktskommando Trøndelag i 1945, stabssjef for Brigade 501 i Tysklandsbrigaden i 1949, avdelingssjef i Hærens overkommando fra 1950, militærattaché i Stockholm fra 1953 og Helsingfors fra 1954, sjef for Øst-Oppland kombinerte regiment nr. 5 fra 1956, sjef for Forsyningsstaben i Forsvarsstaben fra 1961 og general og sjef for Distriktskommando Trøndelag, dvs. øverstkommanderende i Midt-Norge, fra 1964 til 1971. Fra 1971 til 1974 var han landmilitær stedfortreder i Allied Forces Northern Europe, dvs. representerte Norge i den øverste ledelsen ved NATOs nordkommando som ville ha kommando over alle NATO-styrker i Danmark, Norge og Nord-Tyskland i en krigssituasjon, og som primært drev planlegging for en mulig krig med Sovjetunionen.

Han var medlem av Transportberedskapsrådet og varamedlem av Sivilforsvarsrådet. Som pensjonist var han knyttet til Institutt for forsvarsstudier og skrev sine erindringer fra krigen i 1940.

I 1973 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for sitt arbeid med restaureringen av Erkebispegården i Trondheim, og han mottok flere andre utmerkelser.

Personlig livRediger

 
Søsteren Helvig Paus, malt 1915 av Eilif Peterssen; hun og moren flyttet til Norge rundt 1938 og hun ble en viktig omsorgsperson for Oles barn etter at de tidlig mistet sin mor
 
Kommandantboligen på Singsaker, der Paus bodde 1964–1971

I det norske eksilmiljøet i London i krigsårene møtte han Else Corneliussen (1916–1951) fra Oslo, og de ble gift i 1944; hun jobbet i Luftfartsdirektoratet i London-regjeringen og var niese av admiral og daværende sjef for Marinen, senere forsvarssjef Elias Corneliussen som også arbeidet for London-regjeringen. Hennes foreldre var viseadministrerende direktør i Tiedemanns Tobaksfabrik og medlem av Industriforbundets hovedstyre Ragnar Corneliussen (død 1938) og Monna Morgenstierne Roll. Else Corneliussen hadde studert språk i Belgia og tok eksamen ved Barnevernsakademiet i 1939; hun bodde i London fra 1939 og jobbet under krigen som sekretær for den norske militærattachéen i Canada før hun ble ansatt i Luftfartsdirektoratet i London. Hun mottok Deltagermedaljen.

Elses søster i Norge ble i 1944 gift med en av lederne for Hjemmefronten Kai Holst, som ingen i familien noen gang møtte ettersom han døde under mystiske omstendigheter sommeren 1945. I 1940- og begynnelsen av 1950-årene forsøkte Ole Paus å oppklare omstendighetene rundt Holsts død, men forsvarssjefen, general Ole Berg, hans gamle sjef fra Generalstaben før krigen, rådet ham til å la saken ligge og sa at det var «livsfarlig» å foreta videre undersøkelser.[14][15][16] Selv møtte Paus aldri Holst personlig.[14]

Ole og Else fikk to sønner: Den senere sveitsiske finansmannen Peter Paus (f. 1945 i London) og den senere visesangeren Ole Paus (f. 1947 i Oslo). Else døde av polio i 1951. Sønnen Ole har fortalt: «Min far ble veldig deprimert da mor døde. Han trengte nok å komme seg litt vekk. Alt i alt har vi hatt et godt forhold, og jeg var veldig glad i ham, men vi var også veldig ulike på mange områder, som om vi kom fra to ulike verdener».[17]

Ole Paus ble gift i andre ekteskap med Susanne Petri (f. 1931 i København), datter av legen Max Petri og Bodil Helweg, København. De var foreldre til kaptein Thorleif Paus (f. 1957), som i 1980-årene var adjutant for forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen.

Etter at han kom tilbake fra London bodde han sammen med moren og søsteren Helvig i Frederik Stangs gate 40 på Frogner frem til han ble militærattaché i Stockholm i 1953. I de årene han var i Sverige bodde barna med moren og søsteren i Oslo. I 1954 flyttet familien fra Frederik Stangs gate til en av Luftforsvarets byggelags leiligheter i Flyveien 15 på Hovseter, et nytt, modernistisk bygg tegnet av Erling Viksjø. Fra 1956 bodde han i den såkalte Majorboligen på Elverum. Fra 1964 til 1971 bodde han i Kommandantboligen på Singsaker i Trondheim; han overtok huset etter general Herman Fredrik Zeiner-Gundersen, som ble forsvarssjef og formann for NATOs militærkomité. I 1971 bosatte han seg i Bærum[18] og bodde senere på Røa i Oslo.

Ole Paus var også en ivrig genealog og skrev en slektshistorie i elleve hefter.[19]

Militære graderRediger

UtmerkelserRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «Paus, Ole Otto». Store norske leksikon. 9. Kunnskapsforlaget. 1983. s. 330. 
  2. ^ Einar Solvoll (26. juni 2000). «90 langt militærliv, uten kruttrøyk». Aftenposten. s. 20. 
  3. ^ «Die Vertretung Schweden-Norwegens in Wien», Die Zeit, 10. juni 1905, s. 3
  4. ^ «Han var med i Sarajevo». Expressen. 28. juni 1964. s. 16. 
  5. ^ Palle Koster Jacobsen: «Han så erkehertugen dø ...». Fædrelandsvennen, 14. desember 1968 s. 4
  6. ^ High-Life-Almanach: Adressbuch der Gesellschaft Wiens und der österreichischen Kronländer, vol. 9 s. 253, 1913
  7. ^ Jf. f.eks. Mitteilungen der Kaiserlich-Königlichen Geographischen Gesellschaft, vol. 52 s. 615, 1909, og vol. 59, 1916, s. 310
  8. ^ Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien. 2. 1910. s. 881. «Paus, Thorleif v[on], Sekr[etär] u[nd] Handels-Attaché d[es] kön[iglichen] norw[egischen] Gen[eral]konsulats, Ob[er]leut[nant] d[er] kön[iglichen] norw[egischen] Kav[allerie], Dolmetsch[er] d[er] schwed[ischen], dän[ischen] u[nd] norw[egischen] Sprache, III/3 Marokkanerg[asse] 18» 
  9. ^ Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien. 2. 1914. s. 965. «Paus, Thorleif v[on], kön[iglicher] norw[egischer] Vizekonsul, Ob[er]leut[nant] der kön[iglichen] norw[egischen] Kav[allerie], Dolmetsch[er] d[er] schwed[ischen], dän[ischen] u[nd] norw[egischen] Sprache, XIII/1 Auhofstr[aße] 78. Inh[aber] d[er] Norgesalpeter-Verkaufsbureau f[ür] Oesterreich-Ungarn Th. Paus, I. Wildpretmarkt 10.» 
  10. ^ Genealogisches Handbuch der adeligen Häuser, Volum 25; Volum 117, 1998, s. 365
  11. ^ «Paus, Ole Otto», Hvem er Hvem?, 1973, s. 440
  12. ^ «Nye løitnanter i hæren». Morgenbladet. 3. oktober 1932. 
  13. ^ Rjukan Arbeiderblad. 8. oktober 2011. 
  14. ^ a b Tore Pryser, Okkupasjonshistoriske sideblikk : en artikkelsamling, Høgskolen i Lillehammer, 2000, s. 134–135
  15. ^ Aftenposten 1995.05.03. 1995-05-03. s. 37. 
  16. ^ Svik og gråsoner, side 172-173
  17. ^ Paus' private drama
  18. ^ Morgenbladet. 21. juni 1975. s. 2. 
  19. ^ Ole Paus. Slekten Paus. Manuskript.

BibliografiRediger

  • Ole Paus. Krigen 1940: Mine erindringer basert på notater fra den gang og Innstillingen fra Undersøkelseskommisjonen 1945, Institutt for forsvarsstudier, 1988.
  • Ole Paus. Slekten Paus. Manuskript.

LitteraturRediger


Forgjenger:
 Herman Fredrik Zeiner-Gundersen 
Sjef for Distriktskommando Trøndelag
Etterfølger:
 Arne Heimsjø