Wikipedia

Ole Paus (1910–2003)

norsk generalmajor
For andre personer som heter Ole Paus, se Ole Paus (andre betydninger).

Ole Otto Paus (født 26. juni 1910 i Wien, Østerrike, død 6. april 2003 i Oslo) var en norsk generalmajor og far til visesanger Ole Paus.[1][2] Han var adjutant for forsvarssjef Otto Ruge under kampene i 1940, sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning i London-regjeringen og hadde flere sentrale militære stillinger under den kalde krigen, blant annet som øverstkommanderende i Midt-Norge og Norges representant i ledelsen for NATOs nordkommando.

Ole Paus
FødtOle Otto von Paus, Ole Otto Paus
26. okt. 1910Rediger på Wikidata
Wien
Død6. apr. 2003Rediger på Wikidata (92 år)
Oslo
BeskjeftigelseDiplomat, offiser Rediger på Wikidata
Utdannet vedKrigsskolen
Den militære høyskole
Senior Officers' School
NATO Defense College
Theresianum
FarThorleif (von) Paus
MorElla (von) Paus
SøskenHelvig (von) Paus
BarnOle Paus
Peter Paus
NasjonalitetNorge
GravlagtVestre gravlund
UtmerkelserKommandør av St. Olavs Orden
Kommandør av Sverdordenen
Deltagermedaljen
TroskapNorge
VåpenartHæren
Militær gradGeneralmajor (1964)
Deltok iAndre verdenskrig, Den kalde krigen

Han kom til Norge som nittenåring i 1929 uten å kunne språket, ble utdannet offiser ved Krigsskolen i 1932 og tjenestegjorde i Generalstaben fra 1938. Under andre verdenskrig deltok han i den øverste forsvarsledelsen under kampene i 1940 som adjutant for forsvarssjef Otto Ruge og var senere knyttet til Forsvarets overkommando i London som sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning, der han var med på å bygge opp Etterretningstjenesten. Etter at han kom tilbake til Norge fra London i 1945 fikk han sentrale roller i gjenoppbyggingen og ledelsen av det norske Forsvaret under den kalde krigen. I 1948 var han en av tre personer som ble innstilt av Forsvarsdepartementet til stillingen som sjef for Etterretningstjenesten, men jobben gikk til Vilhelm Evang. Han var i 1950-årene militærattaché i Stockholm og Helsingfors, hadde lederstillinger i Hærens overkommando og Forsvarsstaben, ledet Øst-Oppland kombinerte regiment nr. 5 og gjennomgikk seniorkurset ved NATO Defense College. I 1964 ble han general og øverstkommanderende i Midt-Norge og fra 1971 til 1974 var han landmilitær stedfortreder (Land Deputy) og Norges representant i ledelsen for NATOs nordkommando, Allied Forces Northern Europe, som drev planlegging for en mulig krig med Sovjetunionen og som ville ha kommando over alle NATO-styrker i Danmark, Norge, Nord-Tyskland og tilgrensende sjøområder i en slik krigssituasjon. Han var dermed nordmannen med den høyeste stillingen i NATOs kommandostruktur. Som pensjonist var han knyttet til Institutt for forsvarsstudier, der han skrev sine erindringer fra krigen i 1940, og var også en ivrig slektshistoriker som skrev en ellevebinds historie over slekten Paus. Han bidro til restaureringen av Erkebispegården i Trondheim og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1973.

Han var sønn av Norges daværende generalkonsul i Østerrike-Ungarn og senere godseier i Skåne Thorleif Paus og østerrikeren Ella Stein, og vokste opp i Wien med moren etter at foreldrene ble skilt. Moren og søsteren Helvig kom til Norge som flyktninger fra Anschluss i 1938. Hans offisielle navn i Østerrike var Ole von Paus frem til 1919, da navneleddet von ble forbudt av den nye republikken. Han var oppkalt etter farfaren, stålgrosserer i Christiania Ole Paus, og var selv far til finansmannen Peter Paus, visesangeren Ole Paus og kaptein Thorleif Paus som var adjutant for forsvarssjefen i 1980-årene. Han ble kalt Otto i familien, men brukte navnet Ole i sitt offentlige virke og yrkesliv i Norge.[3] I familien var han også kjent som «Generalen».[4]

Bakgrunn og familie rediger

Foreldre rediger

Ole Otto Paus var sønn av den norske generalkonsulen i Wien Thorleif Paus og østerrikeren Ella (formelt Gabriele eller Gabrielle) Stein, og tilhørte «skiensgrenen» av slekten Paus. Faren var oppvokst i Christiania, utdannet offiser ved Krigsskolen og hadde flyttet til Wien i 1902, der han først var konsulatsekretær ved det felles svensk-norske generalkonsulatet, og senere norsk de facto-representant, visekonsul og fungerende generalkonsul i Wien; i årene 1906–1918 drev Thorleif Paus også egen agenturforretning som representerte Norsk Hydro i Østerrike-Ungarn. Under unionsoppløsningen var den da 23 år gamle konsulatsekretæren Thorleif Paus Norges eneste representant i Østerrike-Ungarn og fikk ansvar for å oppnå diplomatisk anerkjennelse av Norge fra det som da var et av Europas viktigste land.[5] I 1914 var den daværende visekonsulen Thorleif Paus den eneste skandinav som var vitne til skuddene i Sarajevo.[6][7]

Familienavnet ble offisielt skrevet von Paus (som regel forkortet v. Paus) i Østerrike frem til 1919, da navneleddet von ble forbudt i Østerrike.[8] Familien brukte tidvis også skriveformen de Paus.[9] Ole Paus var oppkalt etter sin farfar, stålgrosserer og verkseier i Christiania Ole Paus, som var fetter til Henrik Ibsen, og etter sin østerrikske onkel Otto Stein (f. 1885). I familien og barndommen ble han kalt Otto, men brukte siden navnet Ole i sitt offentlige virke og yrkesliv i Norge.

Moren Gabriele Stein ble født 20. oktober 1883 i Wien som datter av dr.jur. og advokat (Hof- und Gerichtsadvocat) i Wien August Stein (1852–1890)[10] og Josefine Elisabeth Wagner (1850–1933).[11] Hennes far August Stein var opprinnelig jødisk, mens moren hadde katolsk bakgrunn, og foreldrene ble gift i det jødiske trossamfunnet i Wien i 1877.[12] August var oppvokst i sentrum av det jødiske kvartalet rundt Judenplatz i bydelen Innere Stadt,[13] der faren Alois Stein (1817–1884) var ull- og bomullsvarefabrikant og manufakturhandler og siden «privatier», dvs. velstående privatmann. I 1877 meldte August Stein seg ut av det jødiske trossamfunnet.[14] Året etter at farfaren døde ble Gabriele, da halvannet år gammel, katolsk døpt i Stefansdomen 23. mai 1885 sammen med brødrene Arthur (1878–1940) og Otto (f. 1885), og faren måtte som ikke-kristen føre vitner for at han ville oppdra barna katolsk.[11] Etter å ha latt sine tre barn døpe konverterte også faren til katolisismen året etter og ble døpt i Stefansdomen 28. januar 1886.[15] Samme dag ble Ellas foreldre også gift etter katolsk ritus i Stefansdomen, ni år etter at de giftet seg i det jødiske trossamfunnet.[16] Ellas farmor Karoline (1817–1899) forble medlem av det jødiske trossamfunnet frem til sin død i 1899, og hun og Alois er begravet på den gamle jødiske gravlunden på Zentralfriedhof i Wien; graven eksisterer fremdeles.[17] Ella vokste opp i Innere Stadt, ikke langt fra besteforeldrene.[18] Ved ekteskapet med Thorleif trådte Ella ut av den katolske kirke,[11] og ble medlem av Den norske kirke.

 
Kvesarums slott i Skåne; faren Thorleif Paus kjøpte slottet i 1936 og overlot det i 1949 til sønnen Ole, som solgte det to år senere

Oppvekst rediger

Da Ole Paus ble født bodde Thorleif og Ella Paus i en leilighet i Marokkanergasse 18 i ambassadestrøket sentralt i Wien;[19] dette er også den nøyaktige adressen der hovedpersonen i TV-serien Rex bor. Rundt 1911 flyttet familien til en stor villa i Auhofstraße 78C.[20] Foreldrene ble skilt i løpet av første verdenskrig og faren flyttet hjem til Oslo i 1918 på grunn av den ustabile politiske situasjonen i Østerrike-Ungarn. Thorleif Paus fortsatte forretningene sine i firmaet Thorleif Paus A/S i Oslo, før han i 1936 bosatte seg som godseier i Skåne, der han eide Kvesarums slott, og bodde de siste årene av livet i København. Ole Paus vokste opp med moren i Wien, og tok østerriksk Matura ved den kjente privatskolen Theresianum i 1929. Samme år flyttet han nitten år gammel til farens hjemland Norge, uten å kunne norsk.

Faren ble gift andre gang i 1935[21] med grevinne Ella Moltke (f. 1899 i København), som var datter av grosserer Valdemar Glückstadt og som tilhørte Danmarks ledende jødiske forretningsdynasti, og som var enke etter grev Erik Moltke (af Nør). Ole Paus hadde en søster, Helvig (von) Paus (f. 1909 i Wien), og en stebror, grev Erik Moltke (f. 1922). Flere slektsmedlemmer var godseiere i Sverige fra tidlig på 1900-tallet, bl.a. farens fetter Herman Paus, som var gift med et barnebarn av Leo Tolstoj, og denne familiegrenen eide herregården Herresta nær Stockholm.

I 1949 overlot faren Kvesarums slott til sønnen Ole, som solgte det to år senere.

Ekteskap og barn rediger

 
Søsteren Helvig Paus, malt 1915 av Eilif Peterssen; hun og moren flyttet til Norge rundt 1938 og hun ble en viktig omsorgsperson for Oles barn etter at de tidlig mistet sin mor
 
Kommandantboligen på Singsaker, der Paus bodde 1964–1971

I det norske eksilmiljøet i London i krigsårene møtte han Else Corneliussen (1916–1951) fra Oslo, og de ble gift i St. Margarets kirke (Westminster)[22] i begynnelsen av 1944. Hun jobbet i Luftfartsdirektoratet i London-regjeringen og var niese av admiral og daværende sjef for Marinen, senere forsvarssjef Elias Corneliussen, som også arbeidet for London-regjeringen. Hennes foreldre var viseadministrerende direktør i Tiedemanns Tobaksfabrik og medlem av Industriforbundets hovedstyre Ragnar Corneliussen (død 1938) og Monna Morgenstierne Roll. Else Corneliussen hadde studert språk i Belgia og tok eksamen ved Barnevernsakademiet i 1939; hun bodde i London fra 1939 og jobbet under krigen som sekretær for den norske militærattachéen i Canada før hun ble ansatt i Luftfartsdirektoratet i London. Hun mottok Deltagermedaljen.

Elses søster i Norge ble i 1944 gift med Kai Holst, en av lederne for Hjemmefronten, som ingen i familien noen gang møtte ettersom han døde under mystiske omstendigheter sommeren 1945. I 1940- og begynnelsen av 1950-årene forsøkte Ole Paus å oppklare omstendighetene rundt Holsts død, men forsvarssjefen, general Ole Berg, rådet ham til å la saken ligge og sa at det var «livsfarlig» å foreta videre undersøkelser. General Berg hadde vært Ole Paus' sjef i Generalstaben før krigen.[23][24][25] Selv møtte Paus aldri Holst personlig.[23]

Ole og Else fikk to sønner: finansmannen Peter Paus (f. 1945 i London) som ble sveistisk borger og tok navnet Jean-Pierre Paus og visesangeren Ole Paus (1947-2023).[26][27]

Else døde av polio i 1951. Sønnen Ole har fortalt: «Min far ble veldig deprimert da mor døde. Han trengte nok å komme seg litt vekk. Alt i alt har vi hatt et godt forhold, og jeg var veldig glad i ham, men vi var også veldig ulike på mange områder, som om vi kom fra to ulike verdener».[28]

Ole Paus ble gift i andre ekteskap med Susanne Petri (f. 1931 i København), datter av legen Max Petri og Bodil Helweg, København. Deres sønn kaptein Thorleif Paus (f. 1957) var i 1980-årene adjutant for forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen.

Etter at Ole Paus kom tilbake fra London bodde han sammen med moren og søsteren Helvig i Frederik Stangs gate 40 på Frogner, frem til han ble militærattaché i Stockholm i 1953. I de årene han var i Sverige bodde barna med moren og søsteren i Oslo. I 1954 flyttet familien fra Frederik Stangs gate til en av Luftforsvarets byggelags leiligheter i Flyveien 15 på Hovseter, et nytt, modernistisk bygg tegnet av Erling Viksjø. Fra 1956 bodde han i den såkalte Majorboligen på Elverum. Fra 1964 til 1971 bodde han i Kommandantboligen på Singsaker i Trondheim; han overtok huset etter general Herman Fredrik Zeiner-Gundersen, som ble forsvarssjef og formann for NATOs militærkomité. I 1971 bosatte han seg i Bærum[29] og bodde senere på Røa i Oslo.

Ole Paus var også en ivrig genealog og skrev en slektshistorie i elleve hefter.[30]

Karrière rediger

Paus ble utdannet offiser ved Krigsskolen i Norge i 1932, og gikk senere ut fra Den militære høyskole i 1938, Senior Officers' School i Storbritannia i 1947 og gjennomførte seniorkurset ved NATO Defense College i Paris i 1963.[31]

Han ble løytnant i Kavaleriet i 1932,[32] tjenestegjorde ved 1. divisjons skole fra 1936 og som aspirant i Generalstaben fra 1938. Under kampene i 1940 var han knyttet til kommunikasjonsavdelingen i Generalstaben der han hadde Ole Berg som nærmeste overordnede, og flyktet til Nord-Norge sammen med general Otto Ruge og var hans adjutant frem til kapitulasjonen.[33] Etter dette var han sekretær ved Norsk Hydros anlegg på Mår på Rjukan. I 1943 ble han arrestert, men greide å bløffe seg fri på grunn av sine flytende tyskkunnskaper, tok seg over til Sverige og var knyttet til Hærens overkommando og deretter Forsvarets overkommando i London resten av krigen. Han var fra 1943 kaptein og var med på å bygge opp den militære etterretningstjenesten, da kalt Forsvarets overkommando avdeling II, der han ble sjef for hæravdelingen i gruppe for offensiv etterretning.

Han kom tilbake fra London til Norge som major i 1945 og fikk straks sentrale roller i gjenoppbyggingen av det norske Forsvaret. Han var stabssjef ved Distriktskommando Trøndelag i 1945. I 1948 var han en av tre personer som ble innstilt av Forsvarsdepartementet til stillingen som sjef for Etterretningstjenesten (da formelt sjef for Forsvarsstabens etterretnings- og utenriksavdeling); jobben gikk til Vilhelm Evang som ble innstilt foran ham.[34] Han var deretter stabssjef for Brigade 501 i Tysklandsbrigaden i 1949, avdelingssjef i Hærens overkommando fra 1950, militærattaché i Stockholm fra 1953 og Helsingfors fra 1954, sjef for Øst-Oppland kombinerte regiment nr. 5 fra 1956, sjef for Forsyningsstaben i Forsvarsstaben fra 1961 og general og sjef for Distriktskommando Trøndelag, dvs. øverstkommanderende i Midt-Norge, fra 1964 til 1971. Fra 1971 til 1974 var han landmilitær stedfortreder i Allied Forces Northern Europe, dvs. representerte Norge i den øverste ledelsen ved NATOs nordkommando som ville ha kommando over alle NATO-styrker i Danmark, Norge og Nord-Tyskland i en krigssituasjon, og som primært drev planlegging for en mulig krig med Sovjetunionen.

Han var medlem av Transportberedskapsrådet og varamedlem av Sivilforsvarsrådet. Som pensjonist var han knyttet til Institutt for forsvarsstudier og skrev sine erindringer fra krigen i 1940.

I 1973 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for sitt arbeid med restaureringen av Erkebispegården i Trondheim, og han mottok flere andre utmerkelser.

Militære grader rediger

Utmerkelser (utvalg) rediger

Referanser rediger

  1. ^ «Paus, Ole Otto». Store norske leksikon. 9. Kunnskapsforlaget. 1983. s. 330. 
  2. ^ Einar Solvoll (26. juni 2000). «90 langt militærliv, uten kruttrøyk». Aftenposten. s. 20. 
  3. ^ «Arbeiderbladet». 11. april 1959. 
  4. ^ Paus, Marcus. «Generalen og kommandøren». Besøkt 29. april 2022. 
  5. ^ «Die Vertretung Schweden-Norwegens in Wien», Die Zeit, 10. juni 1905, s. 3
  6. ^ «Han var med i Sarajevo». Expressen. 28. juni 1964. s. 16. 
  7. ^ Palle Koster Jacobsen: «Han så erkehertugen dø ...». Fædrelandsvennen, 14. desember 1968 s. 4
  8. ^ High-Life-Almanach: Adressbuch der Gesellschaft Wiens und der österreichischen Kronländer, vol. 9 s. 253, 1913
  9. ^ Jf. f.eks. Mitteilungen der Kaiserlich-Königlichen Geographischen Gesellschaft, vol. 52 s. 615, 1909, og vol. 59, 1916, s. 310
  10. ^ «August Stein». Wien Geschichte Wiki. Wien kommune. Besøkt 18. januar 2023. 
  11. ^ a b c Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 01-122
  12. ^ August Stein og Josefine Elisabeth Wagner, 1877; s. 230, ekteskap, Wien, Matriken der Israelitischen Kultusgemeinde, 1784–1911, FHL mikrofilm 1,575,352
  13. ^ Familien Stein bodde i Jordangasse 1 og Wipplingerstraße 9 ved Judenplatz i Augusts barndom; Alois og Karoline flyttet siden til Hohenstaufengasse 9; sml. Wiener Zeitung, 4. november 1884, s. 14
  14. ^ Anna Staudacher (2009). «... meldet den Austritt aus dem mosaischen Glauben»: 18000 Austritte aus dem Judentum in Wien, 1868–1914: Namen – Quellen – Daten. Peter Lang. s. 8. ISBN 9783631558324. «Stein, Dr.jur. August (...)» 
  15. ^ Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 02-92
  16. ^ Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: St Stephan; signatur: 9001; løpenummer: 02-92
  17. ^ Tor I, felt 005b, rad 16, grav 21
  18. ^ Ella Stein bodde i barndommen på ulike tidspunkter i Bäckerstrasse 14, Bäckerstrasse 3 og ved farens død i Naglergasse 2; sml. Archiv der Erzdiözese Wien; Wien, Österreich; Katholische Kirchenbücher; Pfarre: Am Hof; løpenummer: 03-07
  19. ^ Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien. 2. 1910. s. 881. «Paus, Thorleif v[on], Sekr[etär] u[nd] Handels-Attaché d[es] kön[iglichen] norw[egischen] Gen[eral]konsulats, Ob[er]leut[nant] d[er] kön[iglichen] norw[egischen] Kav[allerie], Dolmetsch[er] d[er] schwed[ischen], dän[ischen] u[nd] norw[egischen] Sprache, III/3 Marokkanerg[asse] 18» 
  20. ^ Lehmanns Allgemeiner Wohnungs-Anzeiger nebst Handels- und Gewerbe-Adressbuch für die k.k. Reichs-Haupt- und Residenzsstadt Wien. 2. 1914. s. 965. «Paus, Thorleif v[on], kön[iglicher] norw[egischer] Vizekonsul, Ob[er]leut[nant] der kön[iglichen] norw[egischen] Kav[allerie], Dolmetsch[er] d[er] schwed[ischen], dän[ischen] u[nd] norw[egischen] Sprache, XIII/1 Auhofstr[aße] 78. Inh[aber] d[er] Norgesalpeter-Verkaufsbureau f[ür] Oesterreich-Ungarn Th. Paus, I. Wildpretmarkt 10.» 
  21. ^ Genealogisches Handbuch der adeligen Häuser, Volum 25; Volum 117, 1998, s. 365
  22. ^ England and Wales Marriage Registration Index
  23. ^ a b Tore Pryser, Okkupasjonshistoriske sideblikk : en artikkelsamling, Høgskolen i Lillehammer, 2000, s. 134–135
  24. ^ Aftenposten 1995.05.03. s. 37. 
  25. ^ Svik og gråsoner, side 172-173
  26. ^ Dagbladet. 7. februar 1992. s. 16–17. «[...] en norsk–sveitsisk finansmann ved navn Jean Pierre Paus. Han er bror av den kjente visesangeren og revyartisten Ole Paus, og het tidligere Hans Peter Paus» 
  27. ^ Dagbladet. 8. februar 1992. s. 12. 
  28. ^ «Paus' private drama: Mistet moren som fireåring». www.vg.no. 28. oktober 2014. Besøkt 2. mai 2021. 
  29. ^ Morgenbladet. 21. juni 1975. s. 2. 
  30. ^ Ole Paus. Slekten Paus. Manuskript.
  31. ^ «Paus, Ole Otto», Hvem er Hvem?, 1973, s. 440
  32. ^ «Nye løitnanter i hæren». Morgenbladet. 3. oktober 1932. 
  33. ^ Rjukan Arbeiderblad. 8. oktober 2011. 
  34. ^ Stortingsforhandlinger: Dokument nr. 3. [Forvaltningstjenestene]. 1949. s. 99. 

Bibliografi rediger

  • Ole Paus. Krigen 1940: Mine erindringer basert på notater fra den gang og Innstillingen fra Undersøkelseskommisjonen 1945, Institutt for forsvarsstudier, 1988.
  • Ole Paus. Slekten Paus. Manuskript.

Litteratur rediger

Forgjenger:
 Herman Fredrik Zeiner-Gundersen  		Sjef for Distriktskommando Trøndelag
 Etterfølger:
 Arne Heimsjø 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ole_Paus_(1910–2003)&oldid=24200282»