Alf Cranner

norsk visesanger, låtskriver og billedkunstner (1936-2020)

Alf Cranner (født 25. oktober 1936 i Oslo, død 3. mars 2020[2]) var en norsk visesanger, låtskriver og billedkunstner.[3]

Alf Cranner
68404 Alf Cranner.jpg
Alf Cranner i 1965
Født25. okt. 1936Rediger på Wikidata
OsloRediger på Wikidata
Død3. mars 2020[1]Rediger på Wikidata (83 år)
Beskjeftigelse Visesanger, tegner, komponist, gitarist, plateartistRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Medlem av Visens venner (1961–)Rediger på Wikidata
Utmerkelser Kongens fortjenstmedalje, Spellemannprisen i visesang (1974), Kardemommestipendiet (1993), Telemark fylkeskommunes kulturpris (1999), Spellemannprisen i visesang (1977)Rediger på Wikidata
Musikalsk karriere
Sjanger ViseRediger på Wikidata
Aktive år1964
PlateselskapPhilips, Nor-Disc, Polydor Records
Nettstedhttp://www.haugen-no.no/alf/index.php
IMDbIMDb

Han blir regnet av mange som en foregangsmann for den norske visebølgen på 1960-tallet. I begrunnelsen for tildelingen av Evert Taubes minnesfonds stipendium i 1994 til Cranner heter det blant annet: «Det är motiverat att anse honom som sin tids fader för den norska viskonsten».

Han er kjent for flere populære visetolkninger og visemelodier, blant annet til «Å, den som var en løvetann» med tekst av Alf Prøysen, «Bare skrap» og «Den skamløse gamle damen» med tekst av Klaus Hagerup og «Sjømannsvise» med tekst av Harald Sverdrup.

Blant Cranners viser med egne tekster er «Båt til lyst» og «Hambo i fellesferien» to av de mest kjente. «Din tanke er fri» er Cranners gjendiktning av den tyske Die Gedanken sind frei.

Bakgrunn og arbeidRediger

Alf Cranner gikk malerlinjen ved Statens Kunst- og Håndverksskole. Han underviste i musikk og tegning frem til han pensjonerte seg i 1998.

Cranner mottok fiolinundervisning som barn (av blant andre bestefaren Ingvald Cranner) og begynte å spille gitar som 13-åring. Han hadde allsidige musikalske interesser. Cranner spilte klassisk gitar og vanket i jazzkretser. I 1961 ble han medlem av Visens venner. Her møtte han blant andre den svenske visesangeren Olle Adolphson, som var med på å avgjøre hans karrierevalg. Her begynte han også sitt arbeid med norske folkeviser, som kom til å prege hans repertoar frem til midten av 1970-tallet.

Rolv Wesenlund, som den gang var innspillingsleder for plateselskapet Philips, tilbød Cranner platekontrakt i 1963, og året etter kom LP-en «Fiine antiquiteter». Den består av 18 norske folkeviser, bearbeidet og fremført av Cranner kun akkompagnert på gitar. I 1964 ble han kjent med Alf Prøysen, et bekjentskap som ble avgjørende for Cranners videre utvikling. Prøysen skrev flere tekster som Cranner satte melodi til, deriblant «Å, den som var en løvetann». På samme tid traff han komponisten Geirr Tveitt, et møte som resulterte i LP-en Både le og gråte (1964), med tonesatte dikt av Jakob Sande. I 1966 dro Cranner på en turné med poeten Harald Sverdrup i regi av Den Norske Bokklubben. Et opptak av konserten i Universitetets Aula ble utgitt på LP-en Vers og viiiiiiser. I 1967 utgav Cranner sin kanskje viktigste plate i 1960-årene, Rosemalt Sound. Her samarbeidet han med komponisten og musikeren Alfred Janson og kombinerte visetradisjonen med jazz.[4]

Den 22 år eldre navnebroren Alf Prøysen var Cranners mentor i starten av karrieren. «Synd at du heter Alf, det er det verste navnet jeg vet,» skrev Prøysen til ham. Til tider opplevde Cranner Prøysens kontrollbehov som vanskelig, men de to ble nære venner. De kunne møtes på NRK-huset om formiddagen, og tre timer senere stod Cranner klar i studio med en ny vise med ni vers som var blitt skrevet, komponert og arrangert samme formiddag. Prøysen påvirket også Cranner litterært ved å gi ham bøker av Jean Genet og Philip Roth, og være opptatt av Dostojevskijs Forbrytelse og straff og Johan Borgens Lillelord, Tarjei Vesaas og Knut Hamsun. Med Prøysen kunne Cranner snakke om sin far, som under krigen var propagandategner på den tyske østfronten, og døde kort tid før freden kom. Prøysen la vekt på at Cranners far «sto for det han gjorde».[5] I 2018 uttalte Cranner at Prøysen hadde vært «den faren jeg aldri fikk».[6]

I 1970-årene innledet Cranner et samarbeid med forfatteren og kåsøren Odd Børretzen som resulterte i LP-en Odd Børretzen og Alf Cranner i levende live på Sandvika kino en kald desemberdag i 1973. Cranner gikk inn i dette tiåret som en moden visekunstner, både som komponist og tekstforfatter. Han mottok Spellemannprisen 1974 i klassen visesang for albumet Trykt i år og Spellemannprisen 1977 i klassen «visesang» for albumet Vindkast. På 1980-tallet samarbeidet han igjen med jazzmusikere, deriblant Egil Kapstad og bandet Lava. I 2003 kom samleplaten 50 beste fra 40 år. Som en rose ble utgitt i 2004, der han har oversatt og tolket den skotske forfatteren Robert Burns. I 2006 ble I går, i dag, i morgen utgitt, som er en live-innspilling fra jubileumskonserten i Konserthuset i forbindelse med hans 70-årsdag.

Alf Cranner skrev også musikk til teater, blant annet i samarbeid med Klaus Hagerup, til Romeo og Julie i regi av Kjetil Bang-HansenDet norske teatret og til filmene Jentespranget fra 1972 og Faneflukt fra 1973. I 2001 gav han ut boka Jordbundet og himmelvendt, en biografi om sin oldefar, oppfinneren Christian Holberg Gran Olsen. I 2007 kom Alf Cranners visebok I Adrians hus – sangpoesi og viser. Den svenske visesangeren og låtskriveren Gunnar Källström, sammen med bandet Fridens Liljor, spilte i 2013 inn CD-en Fåglar med höjdskräck, utgitt av Kakofon Recordsen, med elleve viser av Alf Cranner, hvorav ti av Cranners tekster i Källströms gjendiktning.[7] Alf Cranners bok Fra Alf til Alf om vennskap og samarbeid med Alf Prøysen kom ut i 2016.

Da Cranner i 2018 mottok Anders Jahres hederspris på 250.000 kroner, var det for å ha innført visebølgen på 1960-tallet til Norge. Ole Paus fremhevet Cranners rolle som inspirator og mentor for en ny generasjon visesangere som Paus selv, Kari Bremnes, Anne Grete Preus, Lillebjørn Nilsen, Finn Kalvik og Øystein Sunde.[8] I 2019 gjorde Cranner comeback som artist med albumet Presang, der han synger med Knut Reiersrud Band. Albumet ble etterfulgt av en rekke konserter rundt om i landet, blant annet under Oslo Jazzfestival i 2019.

Alf Cranner var bosatt i Kragerø fra 1960-årene.

Priser og utmerkelserRediger

DiskografiRediger

BibliografiRediger

  • Alf Cranners Visebok (Gyldendal 1978)
  • Himmelvendt og jordbundet (Aschehoug 2001) - En biografi om hans oldefar, instrumentmakeren Christian Holberg Gran Olsen
  • I Adrians hus (Centrum Norsk Forlag 2007) - Sangpoesi og viser
  • Fra Alf til Alf (Aschehoug 2016) - Om hans vennskap med Alf Prøysen

ReferanserRediger

  1. ^ VG, Svein Are Buggeland, Øystein David Johansen, «Visesangeren Alf Cranner (83) er død: - Som en far for oss», utgitt 3. mars 2020, besøkt 3. mars 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ NTB. «Visesangeren Alf Cranner er død 83 år gammel». Aftenposten. Besøkt 3. mars 2020. 
  3. ^ Lars Klevstrand: A«lf Cranner beriket manges liv ved sitt store nærvær» - minneord i Klassekampen 6. mars 2020
  4. ^ Arvid Skancke-Knutsen: Alf Cranner - visesangeren med egen ro og et rosemalt sound - Minneord i Klassekampen/Musikkmagasinet 9. mars 2020
  5. ^ Bernt Erik Pedersen: «Brevene til Alf», Dagsavisen 24. oktober 2016
  6. ^ Anders Grønneberg: «Alf Prøysen var den faren jeg aldri fikk» Dagbladet 4. september 2018
  7. ^ Anne Lognvik: «Alf Cranner blir svensk», NRK
  8. ^ Anders Grønneberg: «Alf Prøysen var den faren jeg aldri fikk» Dagbladet 4. september 2018
  9. ^ Anders Jahres hederspris tildeles Alf Cranner

Eksterne lenkerRediger