Menneskelig påvirkning av naturmiljøet

Utvinning av naturens ressurser medfører ofte store arealbruks-
endringer og utslipp av skadelige stoffer til jord, vann og luft.

Menneskelig påvirkning av naturmiljøet er av direkte og indirekte karakter, påvirkningen fører til reduksjon av naturressurser, endringer av økosystemer og reduksjon av biologisk mangfold. Påvirkningene på miljøet er mange, blant annet arealbruksendringer, matproduksjon, utvinning av metaller og mineraler, global oppvarming, forurensning og introduksjon av fremmede arter. Endring av omgivelsene for å passe til samfunnets behov har forårsaket alvorlige effekter som blir verre ettersom verdens befolkning øker, i takt med endring av kosthold og økt forbruk.

Det akselererende tapet av biologisk mangfold og naturmiljø gjennom menneskelig påvirkning har ført til forslag om at den nåtidige tidsepoke bør omtales som antropocen. Verdens arter har gått raskt tilbake siden 1970, med reduksjoner på anslagsvis 40 % for arter på land, 84 % for arter i ferskvann og 35 % for marine arter. Lokale nedganger av insektspopulasjoner som ville bier og sommerfugler har også blitt observert. Tap og skader på habitater, hovedsakelig forårsaket av menneskelige aktiviteter, har redusert tilstanden til de globale habitatene betydelig. Mer enn 500 000 arter har utilstrekkelig leveområde for overlevelse på lengre sikt, og vil dermed sannsynligvis utryddes frem mot 2050.

Frem mot 2100 forventes det at landforringelse og faren for svekket matsikkerhet vil øke. Problemet forventes å bli spesielt stort i utviklingsland med befolkningsvekst, eksportrettet råvareproduksjon, knappe land- og vannressurser, samt svak styring. Å produsere tilstrekkelig mat for verdens befolkningen med bærekraftige produksjonssystemer blir en utfordring, og vil kreve nye løsninger. En stor utfordring er at klimaendringer forventes å redusere avlingene i tropiske og halvtørre regioner. Dette er regioner der det allerede (2019) har oppstått produksjonssvikt i landbruket og som i tillegg har økende befolkning med endrede spisevaner. Enda en usikkerhet er hvordan ekstreme værhendelser, skadedyr, sykdommer og atmosfærisk CO2-nivå vil påvirke landbruksproduksjonen.

Stabil tilgang til rent vann er et økende problem i flere regioner i verden, og berører to tredjedeler av verdens befolkning (2019). Vannmangel er sterkt drevet av overforbruk, dårlig infrastruktur og klimaendringer. Global oppvarming frem mot 2100 kan gi endrede avrenningsmønstre og smelting av isbreer, dermed vil mange mennesker måtte leve med dårlig vannforsyning alt etter omfanget av klimaendringene.

FNs naturpanel ga i 2019 ut rapporten Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services der det advares om at tap av arter, ren luft og drikkevann utgjør en like stor trussel som global oppvarming. Rapporten anbefaler ikke bare naturvern i tradisjonell forstand, men at hele den økonomiske verdensorden tar en annen form, samt at folks personlige verdier endres. I oppsummeringen for politiske beslutningstagere sies det: «En vesentlig handling for å skape bærekraftige utviklingsbaner er at verdens økonomiske systemer utvikles for å bygge en global bærekraftig økonomi, som styrer vekk fra paradigmet om økonomisk vekst.» Videre konstateres at «det vil bety et skifte bort fra vanlige økonomiske indikatorer som bruttonasjonalprodukt (BNP) over til mål som omfavner mer holistiske, langsiktige oppfatninger om økonomi og livskvalitet

Direkte og indirekte drivere for miljøpåvirkningRediger

Faktorer som påvirker naturen kalles drivere og kan deles inn i en rekke kategorier. Her benyttes samme inndeling som i rapporten Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services utgitt av FNs naturpanel. For det første deler en inn drivere i direkte og indirekte. De direkte driverne deles inn i naturlige og menneskeskapte. Direkte menneskelige drivere er påvirkninger med utspring fra institusjoner og styringssystemer, samt flere andre. De kan ha både positive og negative effekter, for eksempel endring av habitater, menneskeskapte klimaendringer eller introduksjon av nye arter. Direkte naturlige drivere kan påvirke liv og eiendom (for eksempel kan vulkanutbrudd ødelegge infrastruktur og forårsake død).[1]

Menneskelige handlinger påvirker naturen diffust ved å endre og påvirke både direkte- og indirekte. Indirekte drivere påvirker ikke naturen eller dens bidrag til mennesker (økosystemtjenester) fysisk. Disse er økonomiske-, demografiske- (befolkningsutvikling), styring-, teknologiske- og kulturelle faktorer.[1] Tabellen nedenfor viser detaljert hvordan faktorene kan systematiseres.[2]

Direkte
drivere
Naturlig Vulkanutbrudd, jordskjelv, naturlig klimavariasjon, etc.
Menneskeskapt Forurensning (utslipp, avhending, overløp, støy, etc.)
Arealbruksendring (land og kyst) Transformering
Endring av intensitet
Direkte forstyrrelse, utnyttelse og utvinning
Naturlige – Menneskeskapte Resultater av klimaendringer (endring av temperatur og nedbør, hyppighet og
intensitet av værhendelser, endring av havnivået, forsuring av havet)
Invasjon av fremmede arter (også sykdommer fra dyr til menneske
og sykdomsutbrudd)
Indirekte
drivere
Institusjoner (formelle og uformelle)
Økonomiske drivere
Forsyningsmønstre
Produksjonsmønstre
Forbruksmønstre
Økonomisk velstand
Ulikhet
Fattigdom
Demografiske drivere
Teknologiske drivere
Statlige drivere
Konflikter og krig
Sosiokulturelle og sosialpsykologiske drivere (verdier, tro, normer, utdanning)
Helseproblemer

Direkte naturlige drivere for miljøpåvirkningRediger

Naturen selv kan forårsake miljøpåvirknigner som kan skyldes hydrologiske, metrologiske, klimatiske eller geofysiske årsaker. Det vil mer konkret innebære oversvømmelser, ekstremvær, tørke, skogbrann, ekstreme temperaturer, jordskjelv, tsunami, vulkanutbrudd og flere andre hendelser som kan få store lokale følger.[3]

I løpet av jordens 4,6 milliarder års historie har det oppstått fem store masseutryddelser. Hver av disse utryddet en stor del av de artene som fantes i hver av epokene. Et eksempel er Trias-jura-masseutryddelsen som inntraff for 200 millioner år siden og var den femte masseutryddelsen. Omfanget av disse hendelsen varierte i størrelse og årsak, men de ødela det biologiske mangfoldet som da fantes på jorden.[4]

Direkte menneskelig påvirkning av naturmiljøetRediger

For økosystemer på land og i ferskvann har endring av arealbruk (bruken av et landområde) hatt den største relative negative innvirkningen på naturen siden 1970. Deretter fulgt av direkte utnyttelse, særlig overutnyttelse, av dyr, planter og andre organismer, hovedsakelig via høsting, hogst, jakt og fiske. I marine økosystemer har direkte utnyttelse av organismer, hovedsakelig fiske, hatt størst relativ innvirkning, etterfulgt av arealbruksendringer ved kysten.[5] I 2019 viste hele 75 % av miljøet på landjorden og 40 % av det marine miljøet omfattende tegn til degenerering.[6]

ForurensningRediger

Utdypende artikkel: Forurensning

 
Smog i Beijing, Kina

Forurensning er spredning av stoffer til luft, vann eller jord som fører til ulempe eller skade på helse eller trivsel for mennesker, dyr og planter, eller skade på dødt materiale. Begrepet forurensning omfatter også plagsom støy, rystelser, radioaktiv nedfall og utslipp av oppvarmet vann (kjølevann).[7]

Forurensninger kan tilføres miljøet kontinuerlig eller i form av akutte utslipp. Kontinuerlige utslipp er typisk avløpsvann fra husholdninger og industri, avgasser fra industri og forbrenning av fossile energikilder i kraftverk og motorer. Akutt utslipp skjer for eksempel ved skipsulykker og lekkasjer.[7]

Over 80 % av alt avløpsvann i verden slippes ut i miljøet uten behandling, mens 300–400 millioner tonn tungmetaller, løsemidler, giftig slam og annet avfall blir dumpet i verdenshavene hvert år. Overgjødsling av økosystemer i kystområder har ført til at det finnes 400 områder med oksygenfattig vann, noe som påvirker et totalt areal på mer enn 245 000 km2 (2019).[6]

Når det gjelder globale forurensninger er det bare noen få variabler som blir målt systematisk (klimagasser og aerosoler). Betydelige utslipp til atmosfære, vann og jord fra industri og husholdninger er derfor ukjente. Data antyder at det globale forurensningsnivåene har økt proporsjonalt med den totale befolkningsveksten eller mer.[8]

MiljøgifterRediger

Miljøgifter er forurensning i form av stoffer som er skadelige (giftig) selv i små konsentrasjoner, lite nedbrytbart, har alvorlige langtidsvirkninger og som kan hope seg opp i organismer og i næringskjeder.[9]

Organiske mikroforurensninger er en type miljøgifter som ofte nedbrytes svært sakte og kan spres gjennom organismer i økosystemene. Skadevirkninger kan være store, men det knytter seg usikkerhet til mulige langtidsvirkninger, som for eksempel påvirkning av reproduksjonsevnen hos mennesker og dyr. Mange typer organiske forurensninger har vist seg å ha kreftfremkallende egenskaper. Særlig gjelder dette halogenerte forbindelser, som DDT (diklordifenyltrikloretan) og PCB (polyklorerte bifenyler), PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner), dioksiner og tinnorganiske forbindelser.[7]

Forurensning fra avfallRediger

Mengden av fast avfall øker globalt, men omfanget er usikkert. Avfallsmengden fra urbane områder er størst, blant annet på grunn av høy kjøpekraft.[10]

Fast avfall har flere forskjellige virkninger, for eksempel helseproblemer (luftveisplager, diaré og denguefeber) for mennesker som bor nært deponier (søppelfyllinger). Deponier avgir metan som bidrar til klimaendringer og sigevann som forurenser jordsmonn og grunnvann. Avfallshåndtering utgjør nesten 5 % av de totale globale klimagassutslippene. Globalt endres sammensetningen av avfall seg. Avfall som er økonomisk kostbart å destruere har økt, mens organisk avfall avtar. De regionale variasjonene er imidlertid betydelige. Håndtering av elektronisk avfall er dårlig regulert og kassert utstyr eksporteres ofte til lavkostland.[10]

Konsekvensen av forurensning er at miljøets fysiske, kjemiske og biologiske egenskaper endres, noe som er avhengig av konsentrasjonen av skadelige stoffer. Konsentrasjonen bestemmes som regel av hvor mye forurensning som tilføres og mottagersystemet (resipientens) fortynningskapasitet. Dermed kan et giftutslipp fra en punktkilde være skadelig for fisk i en elv, men være ubetydelig om det samme giftutslippet skjer i åpent hav. I neste omgang bestemmes konsentrasjonen av fysisk-, kjemiske- og biokjemiske prosesser etter utslippet, for eksempel adsorpsjon, utfelling, kjemisk omdanning og biologisk omsetning.[7]

Når forurensing tilføres et organismesamfunn er det først og fremst artssammensetning og relativ forekomst mellom artene som endrer seg. Konkurranseforholdet mellom artene endrer seg i neste omgang, slik at de mest følsomme reduseres i antall eller dør ut, mens de mest tilpasningsdyktige blir dominerende. Økologiske systemer som utsettes for forurensning blir vanligvis mer ustabile.[7]

PlastikkforurensningRediger

 
Havstrømmer fører til opphopning av store mengder plastsøppel i Stillehavet.

Forurensning fra plast øker stadig og mye ender opp i verdenshavene via vassdrag (2019). Global produksjon av plast steg årlig med 8,4 % fra 1950 til 2015, over dobbelt så raskt som verdens bruttonasjonalprodukt (BNP). Anslagsvis havner 5 % av all plast i havene på grunn av mangelfull avfallshåndtering. De 20 mest forurensende elvene er i Asia, og utgjorde to tredjedeler av den globale årlige transporten av plast til havet.[11]

Forholdet mellom plast og fisk etter vekt i verdenshavene var 1:5 i 2014. Plastfragmenter (mikroplast) er en spesiell bekymring ettersom de er vanskelige å samle opp, dessuten kan plast spises av fisk og dyr. Dette berører minst 267 arter, blant annet 86 % av alle havskilpadder, 44 % av alle fuglearter og 43 % av alle sjøpattedyr. I neste omgang kan mikroplast ende opp i matvarer.[11]

Forskere har estimert at innen 2050 kan det være mer plast enn fisk i havet.[12]

LysforurensningRediger

Kunstig lys om natten er en av de mest åpenbare fysiske endringer av biosfæren.[13] For predatorer blir jakt mer effektiv med kunstig lys, slik at forhold mellom rovdyr og byttedyr endres. Kunstig lys påvirker også spredning, orientering, migrasjon, og hormonnivåer, noe som blant annet resulterer i forstyrret døgnrytme.[14]

ArealbruksendringRediger

Arealbruksendringer vil si at bruken av jordens landareal endres, for eksempel til bolig-, nærings-, rekreasjon- eller samferdselsformål. Endringene har hovedsakelig skjedd på bekostning av tropisk regnskog, våtmarker og gressletter.[5]

Arealbruksendringer drives først og fremst av landbruk, skogbruk og urbanisering.[15] Byområdene ble doblet fra 1992 til 2019 og det ble foretatt omfattende utvidelser av infrastruktur knyttet til økende befolkning og forbruk.[5] Over en tredjedel av verdens landoverflate og nesten tre fjerdedeler av tilgjengelige ferskvannsressurser brukes til avling eller husdyrproduksjon. Landbruksproduksjon skjer på rundt 12 % av jordens totale isfrie land. Beite forekommer på omtrent 25 % av jordens totale isfrie land og omtrent 70 % av det tørre landarealet.[15]

Arealbruksendringer i kystsoner påvirker habitater, blant annet elvemunninger og deltaer som er kritiske for økosystemer og fiskerier. Disse endringene dreier seg om opparbeiding av landområder og byspredning langs kysten.[16]

Det globale omfanget av våtmarker har sunket med 30 % i årene 1970–2008, og det totale tapet er estimert til å være på hele 87 %. Tapene var størst i tropene og sub-tropene, der også befolkningsvekst og landbruksutvidelse var høyest. Siden 2000 har omfanget av torvmyrer blitt redusert fra 77 % til 36 %. Torvmyrområder finnes stort sett i Sørøst-Asia, som har rundt 56 % av alt areal av tropiske torvområder.[17]

Urbanisering og infrastrukturRediger

 
Byspredning i California

Over hele verden øker urbaniseringen, det skjer endring av demografi og kostholdsmønstre, teknologiske endringer, større grad av markedsintegrasjon og klimaendringer, noe som gir uante krav til landarealer. Økosystemtjenester går tapt eller svekkes på grunn av forstyrrede sykluser i vann og av næringsstoffer, når landoverflaten tildekkes ved etablering av bolig- og industriområder eller infrastruktur.[18]

Urbanisering har flere og komplekse koblinger til miljøet. I 2019 utgjorde byområder i underkant av 3 % av verdens totale landområde. Byutvidelser skjer raskere enn den urbane befolkningsveksten og er ofte drevet av positive tilbakekoblinger mellom urbanisering og økonomisk vekst. Fra 1970 til 2000 ble arealet av byer utvidet med med 58 000 km2. Sammen med byutvidelser kommer også bygging av infrastruktur for transport, energi- og vannforsyning. Urbanisering kan på den annen side reduserer presset på bruk av landområder med sårbare økosystemer, stimulerer til tilbakeføring av økosystemer og bevaring av biologisk mangfold.[19]

Opparbeiding av land kan gi ugjennomtrengelige overflater på grunn av veier, parkeringsplasser og andre tildekkede områder. Tildekkingen bidrar til forurensning ved å begrense jordens evne til å filtrere avrenning, påvirker overflatestrømning og vannvolum, noe som øker faren for jorderosjon og påvirker habitater og vannkvalitet. Avrenning fra by- og forstadsområder inneholder smuss, oljer fra veibane, næringsstoffer fra gjødsel og forskjellige giftige forbindelser.[20]

Bygging av infrastruktur for å gi tilgang til naturressurser kan fortrenge mennesker, ta landbruksareal ut av produksjon og endre økosystemer.[19] På grunn utbygging av infrastruktur blir omfattende områder av jorden utsatt for nye ødeleggelser. Hele 90 % av all veibygging skjer i lite utviklede land og utviklingsland. Utvidelsene av veier, byer, dammer og olje- og gassrørledninger kan medføre høye miljø- og sosiale kostnader, i form av avskoging, habitatfragmentering, tap av biologisk mangfold, befolkningsforskyvning og sosiale endringer, spesielt for urfolk og lokalsamfunn. Likevel kan infrastruktur gi positive økonomiske effekter, og i noen tilfeller også miljøgevinster på grunn av økt effektivitet, innovasjon, migrasjon og urbanisering, avhengig av hvor og hvordan investeringer blir implementert og styrt.[21]

FragmenteringRediger

Endring av jordoverflaten har i økende grad fragmentert gjenværende landområder. I 2019 var omtrent 20 % av alle skogsområder rundt om i verden nært (under 100 m) til en skogkant, mens 70 % var 1 km fra skogkanten. Bare 20 % av tropiske områder har sammenhengende skogsområder større enn 500 km2. Det globale omfanget av slike områder er reduserte med 7,2 % fra 2009 til 2019, dette som et resultat av industriell hogst, utvidelse av landbruk, brann, gruvedrift og annen ressursutnyttelse.[17]

Naturrestaurering av landområderRediger

Degradering av miljøet påvirket trivselen til minst 3,2 milliarder mennesker i 2019, noe som er estimert til å gi et tap på mer enn 10 % av det årlige globale BNP. Det er dermed stort behov for restaurering for å unngå tap av biologisk mangfold, redusere klimaendring og sikre fortsatt global ressurstilgang. Bærekraftig forvaltningspraksis og restaurering for å unngå og reversere forringelse av land, har vist seg å gi fordeler som overstiger kostnadene mange steder.[22]

Restaurering av økosystemer og landskap skjer kanskje ikke fullstendig, men gir flere direkte og indirekte fordeler for natur og mennesker, slik som ressurser og klimaregulering. Gjenoppretting av strukturer og funksjoner i tidligere degraderte økosystemer bidrar til langsiktig økologisk resiliens (motstandskraft for endringer), samt avbøtning og tilpasninger til klimaendringer på kort sikt.[22]

Utvinning og utnyttelse av naturressurserRediger




 

Biomassen av pattedyrjorden[23]

██ Husdyr, for det meste storfe og griser (60%)

██ mennesker (36%)

██ ville dyr (4%)

Naturen har blitt degradert av den samlede påvirkningene av myriader av handlinger for å dekke den økende verdensbefolkningens grunnlegende behov. Fra 1980 til 2019 ble uttaket av materialer per person økt med 15 %. I årene 1990 til 2019 økte global utvinning av biomasse, fossilt brensel, mineraler og metaller med rundt 80 %. Halvparten av utvidelsen av landbruket skjedde ved nedhugging av tropiske skoger.[6]

Utvinning av levende biomasse og materialer øker ettersom både befolkningstall og forbruk per innbygger har blitt tredoblet fra 1980 til 2010. Materialer til bygg og industri økte med det firedobbelte i samme tidsperiode. Bruken av biomasse, fossilt brensel, metallmalm og ikke-metalliske mineraler doblet seg fra 2005 til 2015, og økte med en årlig rate på 6,1 %.[24]

Kaskadevirkninger (spredning av virkninger) av utvinning gir tap av biologisk mangfold og akselererte klimaendringer, noe som er mest fremtredende i tropiske skoger, marine-, kystnære- og polare økosystemer. Noen typer utvinning resulterer også i endring av arealbruk, med konsekvenser for biologisk mangfold, jorderosjon og nedbrytning, utslipp av klimagasser og mulig tap av økosystemtjenester. Utvinning utover bærekraftige nivåer har konsekvenser for biologisk dynamikk (samvirke) og funksjonen til økosystemer.[24]

LandbrukRediger

 
Globalt gir kjøttproduksjon bare 18 % av all næringsinntak (energi), men bruker 83 % av alt dyrket landareal og avgir 58 % av metan som kommer fra matproduksjon.[25]

Landbruk representerer en rekke bruksformer relatert til plantedyrking og dyrehold, samt kombinasjoner av disse. Landbruksarealene utvides stadig for å skaffe mat, drivstoff og fibre til en stadig økende verdensbefolkning. Husdyrhold bruker en tredjedel av avlingsproduksjonen til fôr og tre fjerdedeler av totalt landbruksareal. Produksjon av animalske matvarer, spesielt storfekjøtt, har konsekvenser for naturen ettersom det krever mer vann og energi enn plantebaserte matvarer.[26]

Miljøeffektene fra landbruket er store, for eksempel blir 70–90 % av vannet som hentes fra elver, innsjøer og grunnvannsreservoarer brukt i landbruket. Videre er 25 % av verdens klimagassutslipp en konsekvens av landrydding, avlingsproduksjon og gjødsling (2010). I løpet av 1980–2000 ble det meste av nytt landbruksland i tropene etablert på bekostning av skog. Intensivering av landbruket har også økt med sosiale og økologiske konsekvenser. For eksempel har vannuttak og bruk av plantevernmidler blitt doblet og gjødselbruken tredoblet.[26]

En analyse av den danske forskeren Laura Vang Rasmussen og hennes kolleger viste at intensivering av landbruket sjelden ga gunstige sosio-økologiske virkninger. Ofte øker mattilbudet med blandede resultater for langsiktig produktivitet eller generell trivsel.[26]

Effektiviseringer i landbruket utgjør en viktig tilnærming for redusert miljøbelastning, slik at begrensede naturressurser utnyttes bedre. Et tiltak i så måte er såkalt presisjonslandbruk (tilpasse behandling, gjødsling og vanning etter behov).[27]

Degradering av land og jordforringelseRediger

 
Jorderosjon i Madagaskar

Jordforringelse er reduksjon eller tap av biologisk eller økonomisk produktivitet og kompleksitet. Begrepet omfatter jorderosjon, forverring i fysiske, kjemiske, biologiske eller økonomiske egenskaper til jordsmonn og langvarig tap av vegetasjon. Årsaker er utnyttelse av jordsmonn eller en kombinasjon av prosesser på grunn av menneskelige aktiviteter. Degenerering forekommer i all typer landoverflater, ved alle former for arealbruk og landskapstyper, i alle land.[28]

Forringelse er vanskelig å måle på grunn av mangel på data og få estimater, spesielt i tropene. Det er flere årsaker til forringelse, blant annet arealbruk, intensivering, forurensning og invasive fremede arter. Påvirkningene kan også ha årsak langt fra der påvirkninger merkes. Tap av skoger er for eksempel knyttet til ukontrollert hogst, branner eller utvidelse av landbruket. Det mest fremtredende i Latin-Amerika og Asia er tømmerutvinning, mens det i Afrika er drivstoff og utvinning av trekull. Ørkenspredning i form av landforringelse i tørre, halvtørre og tørre områder, er spesielt alvorlig for 38 % av verdens befolkning.[28]

Jorderosjon forårsaker næringstap og redusert produktivitet, men også flom, vannforurensning og sedimentasjon i reservoarer. Det kan også ha negativ innvirkning på de globale karbon-, nitrogen- og fosforsyklusene. Globale estimater for omfanget av erosjon er ikke tilgjengelig, men at det skjer i alle land er sikkert.[28]

Jordforsuring har sammenheng med atmosfærisk avsetning av sterke syrer, typisk i form av sur nedbør, som et resultat av utslipp av svoveldioksid og nitrogenoksider. Jordsmonn i over 100 land er påvirket av saltholdighet, knyttet til klimaendringer og økt bruk av vanning på landbruksland. Salt forekommer naturlig, men forverres ofte av omfattende vanning.[28]

Sammenlignes landbruk ved konvensjonell dyrking med landbruk uten jordbearbeiding, viser det seg at uten jordbearbeiding (pløying) reduseres jorderosjonen drastisk. Det kan da oppnås ved at jorderosjonen reduseres og kommer nærmere jordens egen fornyelsegrad, noe som kan gi grunnlag for bærekraftig landbruk.[29]

SkogbrukRediger

Fra 1990 til 2015 ble det globale skogarealet redusert fra fra 4,28 milliarder til 3,99 milliarder hektar. Skog dekket i 2019 en tredjedel av landjorden, og en stor brøkdel av verdens befolkning er delvis avhengige av skog. En utfordring har vært å drive en forvaltning som både tilfredsstiller skogbruksnæringen og som samtidig gir langvarig overlevelse av skoger.[30]

Gjennom flere tiår og århundrer har fornyelse av skogdekke og opprettholdelse av biologisk mangfold, ofte skjedd samtidig med tømmerdrift og uttak av andre ressurser. Bærekraftig skogbruk drevet av lokalsamfunn finnes i Latin-Amerika (Mexico, Mellom-Amerika, Colombia og Peru), Canada og USA, mens bærekraftig familiedrevet skogbruk forekommer i Nord- og Sentral-Europa.[30]

Stedegne arter (begrenset geografisk utbredelse) finnes i 80 % av de plantede skogene, mens introduserte arter dominerer i Sør-Amerika, Oseania og Øst- og Sør-Afrika som et resultat av industrielt skogbruk. Biomassen fra skog benyttes som energikilde, som fast, flytende og gassformig brensel, og stod for 14 % av den globale energimiksen i 2014. Mellom 1960 og 2014 økte bruken av bioenergi 2,7 ganger. Den globale bruken av fyringsved toppet seg på midten av 1970-årene og har falt siden 1980-årene.[30]

Høsting av andre ressurser enn tømmer fra skogRediger

 
Bruk av en presse for palmeolje i Bandundu, Den demokratiske republikken Kongo.

Høsting og bruk av produkter fra skog annet enn tømmer, er en viktig del av levebrødet for skogavhengige samfunn rundt om i verden. Rundt 350 millioner mennesker i, eller ved skog, er avhengige av produkter som frø, oljer, lønesirup, løvverk, vilt, medisinplanter, krydder, bark, sopp og fyringsved. Fattige mennesker er sterkt avhengige av medisinplanter på grunn av begrenset helsevesen, og folk i Afrika er mest avhengig.[31]

Selv om kommersialisering av disse næringene kan opprettholde eller forbedre inntektene, kan markedskjeder med mange mellomledd senke den lokale økonomiske avkastningen og øke risikoen for overutnyttelsen av produktene.[31]

Bushmeat er kjøtt fra ville dyr og er en viktig proteinkilde for mennesker som lever i skog i land med lav- og mellominntekt. I tropene høstes det minst 6 millioner tonn store til mellomstore pattedyr, fugler og krypdyr hvert år. Mange arter kan overleve høyt uttak, men for dyr som vokser langsomt kan selv lite uttak være ødeleggende.[31]

Forbruk av ferskvannRediger

 
Vanning på en hveteåker i Yuma County, Arizona, USA i 1987.

Ferskvannsressurser er ujevnt fordelt i verden. Omtrent en tredjedel av jordoverflaten har relativt homogene akvifer (bergarter eller sedimenter som inneholder vann) som kan utnyttes til forbruksvann. Globalt vannuttak er vanskelig å beregne ettersom pålitelige data bare finnes i noen få land. Estimater fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) antyder at vannuttaket har steget fra under 600 km3 per år i 1900 til nesten 4000 km3 per år i 2010, noe som er en raskere økning enn befolkningsveksten.[32]

Uttak av vann gjøres i stor grad fra store vassdrag som Colorado, Huang He, Indus, Nilen, Syr Darya og Amu Darya. Flere grunnvannsreserver har overskredet sine vippepunkter for bærekraft i løpet av årene 2003–2013. Økt utvinning av grunnvann har sammenheng med landbruk (69 %), industri (19 %) og direkte konsum (12 %) på grunn av befolknigsøkning og økonomisk vekst.[32]

Uttak av vannressurser samvirker med mange biofysiske og samfunnsmessige drivere og bidrar med negative effekter på natur og samfunn. Uttømming av grunnvannsressurser truer vann- og matsikkerhet, endrer hydrologiske regimer, gir nedbrytning av land og leder til konflikter. Trusler fra overdreven vannuttak er spesielt tilstede i tørre og halvtørre regioner. Der landbruk bruker vanning fører dette til drastiske effekter på våtmarker og dyreliv.[32]

Gruvedrift og petroleumsutvinningRediger

 
Acid mine drainage i Rio Tinto River

Gruvevirksomhet påvirker direkte og indirekte livsgrunnlaget for alle mennesker rundt om i verden, via produksjon og bruk av mineraler, metaller, olje og fossilt brensel. Mineraler brukes dessuten i svært mange sammenhenger. Gruvedrift bidrar med en stor brøkdel av verdens BNP, spesielt blant fremvoksende økonomier. Gruvedrift har også mange problemer rundt om i verden knyttet til rettigheter, markeder og lovgivning.[33]

Utvinning av gull kan være svært miljøbelastende og har i flere tilfeller ført til avskoging i tropiske områder. Mineralforekomster av aluminium, jern, kopper, sølv og gull er konsentrert i Andesfjellene, Rocky Mountains, Nordøst-Amerika, Australia, Sørøst- og Vest-Afrika, Nord- og Øst-Europa, og i dete øst- og sørlige Stillehavs-Asia. Bauxitt- og sølvgruver finnes ofte i soner med medium til høyt biologisk mangfold.[33]

Daggruvedrift er driver for endring av landdekke, forurensning av overflate- og grunnvann og luftforurensning, som utgjør en helsefare i mange regioner. Selv om denne typen gruvedrift utgjør under 1 % av jordens totale landareal, har det negative effekter på store områder. Virkningene på biologisk mangfold er muligens enda større enn for utvidelse av landbruk. Alvorlige landskapsforandringer er avskoging, groper, store mengder avfall, stort forbruk av ferskvann, utslipp av kjemiske og fysiske miljøgifter til luft, land og vann. Kull- og gullgruvedrift kan modifisere et landskap alvorlig, blant annet ved omfattende ødeleggelse av skog og tilsvarende tap av naturtyper.[33]

Etterfølgende prosessering av metaller og mineraller frigjør karbondioksid (CO2), svoveldioksid, metan, svevestøv, kvikksølv og andre tungmetaller, genererer sur nedbør og utslipp av tungmetaller.[33]

FiskeRediger

 
Oppdrettsanlegg for reker i Mexico.

Fiskeri og havbruk spiller en økende rolle for matsikkerhet, levebrød og global økonomi, det til tross for at fiskebestandene stadig reduseres. Globalt dekker fisk behovet for rundt 20 % av all animalsk protein, og nesten 60 millioner mennesker hadde sitt arbeid i fiskeri og havbruk i 2012, de fleste i Asia. Verdiskapningen i verdens fiskerier i 2011 ble estimert til å være over 24 milliarder USD.[34]

Fiskere som deltar i småskala eller ikke-industrielt fiske utgjør over 90 % av det totale antallet personer som får sitt levebrød fra kommersielt fiske (over 100 millioner mennesker). Småskala og ikke-industrielt fiske innebærer mindre bifangster (fangst som vannligvis ikke nyttiggjøres), mindre ødeleggende utstyr og lavere drivstofforbruk, og er således mer bærekraftig enn industrielt fiskeri, men har også betydelige økologiske effekter.[34]

Miljøeffekter av fiske kan deles inn i konsekvenser som gjelder tilgjengelighet av fisk, som kan være bestemt av rovfiske eller bærekraftig fiskeriforvaltning og virkningen av fiske på andre elementer i miljøet. For eksempel hvordan bifangst håndteres og ødeleggelse av habitater, for eksempel korallrev.[35]

Akvakulturens bidrag til at global fiskeproduksjon øker. Den fremstår delvis som en miljøvennlig alternativ matproduksjon, selv om det også gir problemer med ødeleggelse av kysthabitater på grunn av avfall (næringsstoffer, avføring, antibiotika) og innføring av fremmede invasive arter og patogener. Havbruk bidrar også til ytterligere uttømming av naturlige fiskebestander på grunn av stort behov for fiskemel og fiskeolje. Disse effektene er artsavhengige. For eksempel har reke- og lakseoppdrett netto negative effekter, mens oppdret av karpe- og bløddyr har netto positive effekter på globale fiskeressurser og for matsikkerhet.[34]

Kunnskapen om ferskvannsfiske er begrenset til tross for at det også har samfunnsmessig og økologisk betydning. Foreløpig antyder globale estimater at ferskvannsfiske ligger på rundt 11,9 millioner tonn, over 12 % av all fiskeriproduksjonen.[36]

TransportRediger

 
Interstate 10 og Interstate 45 i nærheten av downtown Houston, Texas i USA. Mye av forbruket av verdens petroleum brukes til transport, og skaper luftforurensning fra gasser som nitrogenoksider og partikler, samt klimagasser som CO2.[37]

Transport av varer og mennesker har økt kraftig etter 2000. Antall flyreiser er doblet globalt, oljetransport i skip er doblet, generell transport er firedoblet og transport av korn og mineraler er nesten firedoblet. Reiselengdene har også økt. Forflytting av varer og mennesker har direkte, indirekte og kumulative effekter på naturen. Støy og giftige utslipp av for eksempel karbonmonoksid forårsaker direkte skade. Kumulative virkninger er blant annet utslipp av klimagasser, der trasportsektoren står for 15 % av de globale CO2-utslippene. Over 3,5 % av klimagassutslippene kommer fra lufttransport.[38]

Transportsektoren bidrar til innføring av invasive fremede arter. Siden 1900 har handel vært en av de viktigste faktorene for utbredelse av fremede arter i økosystemer både til sjøs og på land. Introduksjoner av virvelløse dyr og alger har hatt en kraftige økning rundt 2000 ettersom disse artene er vanskelige å begrense og er nært forbundet med økende menneskelig aktivitet som handel, migrasjon og turisme.[38]

TurismeRediger

Turisme har vokst kraftig fra 2000 til 2019. Antallet internasjonale flyavganger tredoblet seg globalt, med størst økning fra rike- og middels rike land. Fra 2009 til 2013 økte turismens globale karbonavtrykk med 40 %, og utgjorde dermed cirka 8 % av klimagassutslippene.[39]

Ulovlige aktiviteterRediger

Ulovlig virksomhet utgjør en stor trussel mot natur og menneskers levebrød. Et eksempel er ulovlig, underrapportert eller uregulert fiske. I 2011 ble slikt fiske estimert til 33 % av den globale fangsten (fisk og sjødyr). Av skip som driver ulovlig, underrapportert eller uregulert fiske er 70 % registrert i skatteparadiser. Fordi aktiviteten unndras beskatning og drives på attraktive arter er gevinsten høy.[40]

Ulovlig skogbruk har omfattende negative konsekvenser. Samlet sett anslås ulovlig hogst til å utgjøre 10–15% av den globale tømmerproduksjonen, men kan utgjøre hele 50 % i flere land. I 2013 ga ulovlig hogst 190 millioner tonn CO2-utslipp, mer enn det totale utslippene fra Danmark, Norge og Sverige. Økonomiske virkninger er inntektstap for stater og private skogeiere. Dessuten ødelegger det levebrød for mennesker i nær tilknytning til skog.[40]

Ulovlig jakt og sanking truer også biologisk mangfold og er økende (2019) gitt større behov for bushmeat, samt etterspørsel etter tradisjonell medisin, suvenirer, kjæledyr og luksusvarer. Tjuvjakt har ført mange arter til randen av utryddelse, for eksempel neshorn og tigre.[40]

Direkte meneskeskapte og naturlige drivereRediger

Utslipp av klimagasser gir endring av den naturlige drivhuseffekten og ytterligere klimaendringer på grunn av tilbakekoblingsmekanismer. En annen konsekvens av økt innhold av CO2 i atmosfæren er at havet, som er den største karbonsluket, blir surere. I tillegg fører økt temperatur i havet og smelting av innlandsis (isbreer og Grønlandsisen) til havnivåstigning.

Global oppvarmingRediger

Utdypende artikkel: Global oppvarming

 
Klimastreik i Alice Springs, Australia i 2019.

Klimaendringer gir betydelig endringer av jordens klimasystem og naturen, med sterke direkte globale påvirkninger som også har virkning på andre drivere. Uvanlig stor stigning av atmosfærens konsentrasjoner av klimagasser (CO2, metan og lystgass), er ekstremt sannsynlig å ha vært den dominerende årsaken til de observerte oppvarmingstrender over hele verden. Menneskelig påvirkning ga en global temperaturstigning på rundt 1 °C (± 0,2 °C) over førindustrielle nivåer i 2017. Noen konsekvenser er varmepåvirkning, korallbleking og smelting av hav- og landis.[41]

Konsekvenser av global oppvarmingRediger

Utdypende artikkel: Konsekvenser av global oppvarming

Antallet av langsiktige geofysiske og biologiske endringer på grunn av oppvarmingen er nå (2019) tydeligere i mange deler av verden, for eksempel krympende isbreer, tidlig vår og endringer i fenologiske responser for vegetasjon (som spiring og knoppskyting) og i primærproduksjon. Endringer av nedbørsmønstre er også del av bildet. Områder i tropiske regioner har fått økt nedbør, mens områder i subtropiske regioner har opplved reduksjon. Klimamodeller har prognosert at global oppvarming gir hyppigere og mer intense ekstreme hendelser, som hetebølger, tørke, kraftig nedbør, uvær og kystflom.[41]

Økningen i frekvensen og intensiteten av slike ekstreme hendelser har betydelige effekter på menneskelig trivsel, tap av liv, skader og andre negative helseeffekter, sammen med skader på eiendom, infrastruktur, levebrød, tjenesteyting og miljø. Klimadrevne endringer kan samvirke med andre direkte drivere, og til tider forverre påvirkningen på naturen og samfunnet. Interaksjoner mellom klima og andre faktorer kan også sette i gang ulineære klimaresponser og gi mer ekstreme og/eller raske effekter av klimaendringer, kjent som vippepunkter i klimasystemet.[41] Flerer forskere mener at utløsning av vippepunkter i verste fall kan være katastrofale, eller endog eksistensielle for menneskeheten.[42]

Forsuring av havetRediger

 
Omfattende korallbleking har funnet sted på Great Barrier Reef i Australia

En konsekvens av menneskeskapte CO2-utslipp er havforsuring, som er en driver for svekking av marine økosystemtjenester. Forsuring resulterer i biokjemisk endring av havets økosystemer. Forsuring er mest kritisk for grunne havområdene som er overmettet med kalsiumkarbonat. pH-nivået i havet har falt med mer enn 30 % siden førindustriell tid. De høyeste konsentrasjonene av menneskeskapt karbon i verdenshavene er i Nord-Stillehavet og Det indiske hav.[43]

Havforsuring påvirker marine organismer og funksjoner negativt, noe som igjen gir tilbakekoblinger til klimaendringer. Forsuring hindrer kalsifiserende organismeres evne til å bygge og vedlikeholde sine skjelett og skjell av kalsiumkarbonat, i tillegg til å endre andre grunnleggende metabolske prosesser. Forsuring fører også til at planteplankton ved havoverflaten produserer mer dimetylsulfid, noe som bidrar til yterligere oppvarming av jorden på grunn av reduksjon av havets refleksjon av solstråling.[43]

Korallbleking kan også være et resultat av forsuring av havet, men påvirkningene er komplekse og fra flere faktorer. Anslagsvis 97 % av verdens korallrev hadde blitt utsatt for oppvarming fra 1985 til 2012. Hendelser med skadelig korallbleking fra 2000 til 2019 har vært hyppigere og stadig mer alvorlige.[43]

Havforsuring har ført til endringer i strukturen til marine økosystemer, noe som kan gi fremtidig risiko og sårbarhet for matforsyning og levebrød.[43]

HavnivåstigningRediger

Fra 1901 til 2010 steg den globale havnivået med 0,19 m (usikkerhetsintervall 0,17–0,21 m), med en stigning på rundt 3 mm i året i siste del av perioden. Havnivået vil sannsynligvis fortsette å øke, eller akselerere. Økningen av global gjennomsnittelig havtemperatur øker havnivået på grunn av termisk ekspansjon, men smelting av isbreer og sjøis fra Grønlandsisen og Antarktis har også betydning.[44]

Lavtliggende kystområder, inkludert byer, strender og våtmarker er mest utsatte for flom og tap av land på grunn av havnivåstigning, der trussel er størst i tett befolket områder. De fleste land i Sør-, Sørøst- og Øst-Asia, samt flere land i Afrika er svært utsatt for havnivåstigning på grunn av svært tett befolkning i kystområder.[44]

Invaderende arterRediger

Nesten en femtedel av jordoverflaten utsettes for risiko på grunn av invasjoner av planter og dyr. Fremmede arter har fordoblet seg fra 1970 til 2019 og truer lokale arter og økosystemtjenester, samt økonomier og menneskers helse. Det kumulative antallet fremmede arter som er registrert er rundt 30 ganger større i landene med høye inntekter enn i land med lave, delvis på grunn av handel, men også på grunn av større fokus på å kartlegge omfanget.[45]

Omfanget av invasive arter ser ut til å være høyere enn noen gang før og uten tegn til å reduseres. Drivere for dette er handel, økt menneskelig mobilitet, kontinuerlig degradering av leveområde og klimaendringer. Utrydding av fremede arter som har greid å etable seg er meget kostbart.[45]

Indirekte drivere for miljøpåvirkningRediger

Samfunnsutviklingen har konsekvenser for verdivalg, befolkningsutvikling, innovasjon], handel og styring. Indirekte drivere som henger sammen med denne samfunnsutviklingen er identifisert som viktige grunnleggende årsaker til naturforringelse. Tradisjonelt har et instrumentelt natursyn bestemte utviklingen i mange kulturer, noe som har resulterte i at naturen kun har blitt sett på som en råstoffleverandør. Uansett verdisyn er befolkningvekst en driver for degradering av naturen.[6]

Knapphet på naturressurser har vært driver for innovasjoner, fra den grønne revolusjonen til dammer, genteknologi, fracking, vindkraft og andre teknologier med betydning for naturen. Spredningen av slike innovasjoner kan redusere forringelsen av miljøet, samtidig som globaliseringen har forflyttet degradering fjernt fra forbrukerne. Lokale tiltak har ført til mer bærekraftig produksjon, mens verdens nasjoner har fremforhandlet internasjonale avtaler og bevaringspolitikk, sågar har de justert sin økonomiske politikk for å ta naturhensyn.[6] Det foreligger også tilfeller der naturen har fått rettigheter og rettsvern.[46]

InstitusjonerRediger

Institusjoner i forbindelse med miljø er individuelle og kollektive praksiser som ligger bak menneskers atferd, både mellommenneskelig og mot naturen. Institusjonelle ordninger regulerer bruk av naturressurser, og dermed styring av natur og biologisk mangfold. Formelle og uformelle institusjonelle ordninger fører til samvirke mellom etterspørsel av god livskvalitet og press på natur og biologisk mangfold. Sosiale regler og normer, eiendomsrettigheter og tilgangsrettigheter, markeder, lover, skatter og subsidier er faktorer som styrer dette.[47]

Eksempler på konkrete institusjoner er statlige departementer, politiske partier og private selskaper. Institusjoner ligger til grunn for investeringstiltak og multilaterale miljø- og handelsavtaler. På globalt nivå er en internasjonal klimaavtale et eksempel på en institusjon som har både formelle (utslippskvoter) og uformelle aspekter (moralske løfter). På alle nivåer kommer institusjonene til uttrykk i retningslinjer, eiendomsrettigheter, organisering av markeder og avtaler som skaper insentiver og begrensninger for oppførsel og holdninger relatert til naturen.[47]

Økonomiske drivereRediger

Den store økonomiske veksten og påfølgende økning i vekstraten for mange parametre for menneskelig aktivitet er kalt den store akselerasjonen. De store endringene oppstod fra midten av 1900-tallet og forventes å fortsette.[48] Et spørsmål som forskere har spurt seg er om den store akselerasjonen kan fortsette for alltid. En ser for seg enten en dekobling mellom økonomisk vekst og naturforingelse, eller en utvikling mot en stor kollaps av både verdensøkonomien og jordens systemer.[49]

VarestrømmerRediger

 
En stor del av vareproduksjonen skjer fjernt fra forbrukerne i høyinntektslandene. Containerskip står for det meste av varetransporten over kontinentene, her fra Hamburger Hafen, Tyskland.

Varestrømmer og transport av råstoffer øker når bare mindre deler av ressursbehovet dekkes på stedene der produksjonen skjer. Med økende globalisering gjennom 1900-tallet har forbruk i stor grad blitt fjernet fra produksjon. Av utvunnet materialer blir 41 % transporter over landegrensene (2019). Fra 1990 til 2019 har den globale eksporten av mat blitt tidoblet.[50]

Nordøst-Asia er den største importøren av råvarer, med veldig høy nettoimport av metaller (jern), petroleum og kull på grunn av Kinas enorme behvo for disse råvarene for industri og infrastruktur. De største nettoeksportørene er Oceania (hovedsakelig Australia), Øst-Europa (hovedsakelig Russland), Sør-Amerika (hovedsakelig Brasil) og Vest-Asia (hovedsakelig Saudi-Arabia). Japan, USA og Europa er også store nettoimportører av råvarer.[50]

Økosystemer blir stadig mer påvirket av fjerne interaksjoner mellom land, også kjent som telekoplinger. Telekopling viser til sosioøkonomiske og miljømessige konsekvenser som skjer over store avstander. Mellom en fjerdedel og halvparten av miljøbelastningen forårsakes av forbruk i andre regioner enn der forbruket skjer. Dette gjelder spesielt utslipp av klimagasser, utslipp av miljøgifter, tap av biologisk mangfold og uttømming av ferskvannsressurser. På den annen side får eksporterende land nytte av økonomisk avkastning og teknologiske fremskritt.[51]

Bærekraftig utvikling i ett land kan bygge på motsatt utvikling i andre land. Internasjonal handel omfordeler utslipp av klimagasser. Produksjon for internasjonale markeder er anslått til å stå bak 26–30 % av verdens klimagassutslipp. Slike effekter er ikke blitt inkludert i internasjonale traktater, ettersom karbonregnskapene kun blir regnet per land.[51]

ForbruksmønstreRediger

 
Globalt har økt matinntak og endrede kostholdsvaner ført til fedme som et folkehelseproblem, i tillegg til belastning på naturmiljøet ved matproduksjon. Her fra et suppermarked i USA. (The New Fred Meyer on Interstate on Lombard, Portland, USA)

Forbruket har stadig økt siden den industrielle revolusjon. På begynnelsen av 1900-tallet ble kull, petroleum og naturgass viktige energikilder. Verdens totale energibruk doblet seg fra 1980 til 2019. Fra 1990 til 2010 skjedde en overgang fra bruk av faste brensler til matlaging, til elektrisitet og andre energikilder for rundt 3,3 milliarder mennesker. De landene som bruker mest energi er høyinntektsland med intensivt landbruk.[52]

Globale mønster for matforbruk har endret seg fra 1970 til 2019. Urbanisering og velstand gir økt matinntak og endrede kostholdsvaner. Trenden er større inntak av raffinerte karbohydrater, sukker, fett og dyrebaserte matvarer som kjøtt og meierivarer. Samtidig har bruken av grønnsaker, grovt korn, frukt, komplekse karbohydrater og fiber blitt redusert. Fra 1966 til 2015 økte det gjennomsnittlige energiinntaket per innbygger med 30 %, spesielt var økningen stor i Europa.[52]

Nye behov har også dukket opp med økonomisk utvikling, for eksempel bruk av mobiltelefoner. Disse gir på den ene siden nyttige tjenester, men produksjonen forårsaker miljøpåvirkninger i forbindelse med gruvedrift for produksjon av komponentene.[52]

Ulikhet mellom menneskerRediger

Verdens land har store ulikheter angående trivsel, for eksempel menneskers materielle forhold. Land med høy inntekt rangerer høyere for indikatorer for samfunnsutvikling og for bærekraftig utvikling. Når det gjelder beregninger for styring av økosystemtjenester og miljøpolitikk som Environmental Performance Index (EPI) angir, rangerer lavinntektslandene lavest. Likevel kommer lavinntektslandene bedre ut for indikatorer for mangfold, miljøforringelse og økologisk fotavtrykk, samt bruk av fornybare vannressurser. Land med lav inntekt viser høyere rangering for miljøkomponenten til Sustainable Society Index (SSI) som inkluderer språklig mangfold, kulturell identitet og opprettholdelse av urfolks økologisk kunnskap over tid. [53]

BefolkningsvekstRediger

 
Verdens befolkningsutvikling fra 10 000 før Kristus til år 2000 etter Kristus i milliarder. Rundt 1800 inntraff en omtrent eksponentiell befolkningsøkning.

Verdens befolkning har doblet seg siden 1970 og er fortsatt økende, selv om vekstraten (årlig økning) har nådd toppen. Det var over 7 milliarder mennesker i 2014. Høyinntektsland har hatt reduksjon av vekstraten, mens den raskeste økningen skjer i øvre mellom- og nedre mellominntektsland og i Asia-Stillehavet.[54]

Demografiske mønstre med redusert vekstrate har sammenheng med urbanisering og forbedring av kvinners utdanning, rettigheter og helse, som tenderer mot redusert barnedødeligheten og forbedret familieplanleggingen (færre barn per kvinne). Verdens befolkning blir eldre, med konsekvenser for ressursforbruk og styring. Antallet mennesker i alderen 60 år og eldre vokser raskt, mens andelen mennesker over 80 år øker enda raskere.[54]

Teknologiske drivereRediger

Historisk sett brakte den grønne revolusjon viktige endringer med muligheter og risikoer. I løpet av 1960-, 1970- og 1980-årene økte utbyttet av ris, mais og hvete jevnt med anvendelse av nyvinninger innen frøutvikling, vanning og gjødselbruk. Med de milliardene som verdensbefolkningen har økt med siden disse forbedringene begynte, tror mange forskere at uten denne effektiviseringen ville hungersnød og underernæring vært mye større i verden.[55]

Teknologibruk blant urfolk og lokalsamfunnRediger

Urfolk og lokalsamfunn utgjør 2 milliarder mennesker verden over. De har har utviklet sine praksiser for ressursbruk basert på mangeårig kunnskap om komplekse økosystemer. Jord- og skogsbruk i mange tropiske land har noen felles kjennetegn: Det drives svært diversifisert, produktivt, komplekst og med rotasjoner i landbrukert, samt at beite, jakt og fiske også er viktig. Likevel har en kombinasjon av livsstilsendring, tilpasning til klimaendringer, sesongmigrasjon, innhegninger, privatisering og forringelse av ressurser sterk innvirkning på både bosettingsmønstrene og livsstilen til urfolk og lokalsamfunn.[56]

Teknologiske endringer i landbuketRediger

 
Med utviklingen av landbruksmaskiner har landbruket gjennomgått en storstilt effektivisering.

Landbruket har utvidet seg betydelig i moderne tid og i takt med økende krav. Dette er trender som sannsynligvis vil forsterkes i nær fremtid, gitt befolkningsvekst og økte inntekter. Slike utvidelser kan enten skje i omfang, via økt areal, eller intensivt, via økt utbytte (produksjon per arealenhet).[55]

Den grønne revolusjonen demonstrerte både det enorme potensialet og betydningen av avveininger mellom innovasjoner. Blant de negative konsekvensene er kjemikaliebruken, som har forårsaket miljø- og helseproblemer. Intensiv landbrukspraksis har påvirket grunnvannet i mange regioner og monokulturer har i noen tilfeller gitt dårligere kosthold enn tradisjonelt landbruk ga. Globalt kan slik praksis også redusere matsikkerheten fordi store internasjonale selskaper får stor innflytelse over matproduksjonen, spesielt fordi små- og middels store bønder blir avhengig av disse selskapene.[55]

For naturen kan en gevinst ved intensivering av landbruk være at større landarealer skånes, altså at mindre landareal trengs for en gitt matproduksjon. På den annen side foreligger ikke entydige beviser for redusert behov for økt landbruksareal.[55]

Teknologisk inovasjonRediger

For direkte bruk av naturressurser har knapphet motivert innovasjoner, noe som har gitt reduksjon av materialbruk og lavere forurensning per produsert enhet. Endringer skyldes både inovasjon og forskriftskrav for å beskytte naturen. Forbrukere har også vist seg villige til å pådra seg kostnader for produksjon med færre miljøskader.[57]

Kraftig forbedring av energieffektivitet har funnet sted, også innenfor fornybar energi. Høye priser på fossilt brensel har motiverer investeringer i energibransjen. Høy kostnader og lav betalingsevne, for eksempel knyttet til utvidelser av strømnettet på landsbygden i utviklingsland, har motivert til billigere løsninger, blant annet bruk av solenergi og småskala elektrisitetsdistribusjon. Spredning av slike løsninger kan skåne naturen og motivere til videre investeringer i forskning og utvikling.[57]

Statlige drivereRediger

Statlige myndigheter og lovgivere rundt om i verden har stor betydning for ressurs- og naturforvaltning. Det er innført politikk og intensiver som bedre ivaretar naturen og økosystemtjenester. Nasjonale etater har også fremmet lokalt selvstyre som er mer bærekraftig.[58]

Markedsbaserte ordninger og incentiverRediger

Sertifiseringsordninger er en type markedsinteraksjon som statlige og frittstående organisasjoner står bak. Disse tar sikte på å spre informasjon i forsyningskjedene fra produsent til forbrukere. Markedsbaserte ordninger skal appellere til forbrukernes verdier for å gi insentiv til fabrikantene til å endre produksjonsprosesser i miljømessig retning. Slike ordninger finnes for eksempel for tømmer, kaffe, kakao, fisk, soyabønner og palmeolje. Merkeordninger skal øke betalingsvilligheten til forbrukerne som verdsetter bærekraftig produksjon og samtidig påvirke produsenter som er opptatt av omdømme og politisk respons.[59]

AllmenningerRediger

Allmenninger (område med felles bruksrett) eller systemer for kollektiv eiendom finnes over hele verden, til tross for de historiske utfordringer og press utenfra. Eierformen har fremdeles (2019) noe av sin tradisjonelle betydning for ivaretagelse av fellesressurser, men den har vært utsatt for endringer. Historisk, og fremdeles i mange regioner av verden, er landeiendom eid og styrt av lokalsamfunn. Urbefolkning og lokalbefolkning disponerer 65 % av det globale landarealet basert på sedvanerett (2019).[60]

Statserkjenning av juridiske rettigheter gjelder imidlertid bare en brøkdel av verdens landområder. Uten anerkjennelse av lovlige landrettigheter er mange urfolk og lokalsamfunn sårbare for inngrep utenfra og dermed utsatt for tap av levebrød og kultur. Tradisjonelle eiendoms- og tilknyttningsforhold til skog og jord har ofte ikke klart å motstå eksternt press etter koloniseringsoppgjør, utvidelse av råvareproduksjon for landbruk eller skogbruk, gruvedrift, utvidelser av infrastruktur og bevaringsprogrammer.[60]

Forbedring av veier og infrastrukturRediger

Økonomisk utvikling påvirkes av veier, for eksempel ved at godt utbygde veier senker transportkostnadene. Globalt har transportkostnadene falt med rundt 40 % fra 1990 til 2019, noe som gir økonomisk vekst og påvirker konsentrasjonen av økonomisk aktivitet.[61]

Transportinvesteringer, spesielt veiutbygging, gir store tap av økosystemer og påvirker dyreliv. Veibygging utvider i tillegg områdene der landbruket er lønnsomt, noe som medførte ytterligere avskoging om myndighetene ikke pålegger begrensninger. Forventet veiutbygging i verden frem mot 2050 er 25 millioner km nye veier noe som forventes å forverre tapene av økosystemer.[61]

SubsidierRediger

 
Kiviõli Oil Shale Processing & Chemicals Plant i ida-Virumaa, Estland

I 2015 utgjorde landbruksstøtte som potensielt var skadelig for naturen 100 milliarder Amerikansk dollar (USD) i OECD-landene. På den annen side er det også utført tilskuddsreformer for å redusere skadelig sprøytemiddelbruk og påvirke andre uheldige praksiser.[58]

Subsidier til fossile energikilder har vært sterkt utbredt, til tross for svært store kostnader. Det internasjonale pengefondet oppga i 2015 en kostnad på 5 billioner USD, inkludert kostnader for naturforringelse (eksternaliteter). Kull får 52 % av subsidiene etter skatt, petroleum 33 % og naturgass 10 %. Forskere har anslått at de direkte kostnadene fra CO2-utslipp utgjør 44 milliarder USD, i tillegg til trafikkproblemer, lokal forurensning og ulykker. Tilskuddene har i stor grad redusert intensiver for forbedringer og inovasjon.[62]

Det har imidlertid vist seg meget vanskelig å gå bort fra politikken med subsidier, selv om den bidrar til dårligere miljø og redusert økonomisk effektivitet. Årsakene kan være sterk offentlig motstand mot å fjerne dem, spesilt fra berørte grupper og at fattige mennesker kan bli skadelidende. Imidlertid er det påpekt at kontant overføringer til skadelidende kan kompensere for prisstigning.[62]

NaturkonserveringRediger

I mange land rundt om i verden har myndighetene opprettet verneområder for å begrense aktiviteter i naturområder som krever bevaring. Rundt 15 % av alle land- og ferskvannsmiljøer og rundt 7 % av marine miljøer er underlagt en eller annen form for vern. Vern er den mest brukte strategien for å bevare biologisk mangfold og økosystemtjenester.[63]

Verneområder ble utviklet for å bevare villmarksområder. Imidlertid har den historisk ovenfra og ned tilnærmingen til vern utviklet seg mot mer inkluderende bevaringsmetoder, som for eksempel bærekraftig bruk. Globalt har det vært betydelige utvidelser i antall og areal av verneområder. Avskoging forekomer allikevel i vernede områder på grunn av dårlig håndhevelse.[63]

Konflikter og krigRediger

 
Fly som sprayer Agent Orange som var en del av takktikken under Vietnamkrigen. Hensikten var å fjerne blader på trær for å hindre den kommunistiske geriljaen og nordvietnamesiske styrker i å gjemme seg under tett vegetasjon.

Det meste av økonomisk vekst fra 1970 til 2019 skjedde i land uten sivile konflikter og med sterke statlige institusjoner. I 2019 bodde 70 % av alle fattige mennesker i såkalte sårbare stater kjennetegnet med mye vold, svake institusjoner, ulikhet og lav økonomisk vekst. Disse ulikhetene har viktige samfunnsmessige og miljømessige konsekvenser, for eksempel forskjellig praksis for miljøbevaring alt etter hva myndighetene kan makte. Noen forskere mener at det er en ikke-lineær sammenheng mellom ulikhet på den ene siden og økonomiske og miljømessige oppnåelser på den andre. Likhet blant mennesker fører generelt til kollektiv innsats for å beskytte naturressurser under felles og offentlig eie. Ulikhet kan også føre til konflikter, begrenser folks muligheter og mobilitet, som igjen svekker motivasjon for naturbevaring for langsiktig bærekraft.[64]

Generelt har militære aktiviteter alvorlige miljømessige konsekvenser. Militæret i USA regnes som en av de største forurenserne i verden og er ansvarlig for at over 39 000 områder er forurenset.[65]

Kulturelle og sosiale drivereRediger

Utdypende artikkel: Antropocen

Menneskers verdier angående naturen, naturressurser og naturens betydning for livskvalitet påvirker folks holdninger til den og dermed også politikk, normer og teknologier med betydning for interaksjon med naturen. Verdier omfatter prinsipper eller moralske holdninger som kan lede til ansvarlighet og god forvaltning. Natursyn kan være relasjonelle, instrumentelle eller iboende. Enkeltpersoner og sosiale grupper med et nært forhold naturen, har ofte moralske prinsipper for å leve i harmoni med den. Slike relasjonsverdier er sentrale for urfolkskulturer i mange deler av verden.[66]

Forskjellige kulturelle natursynRediger

Urfolk har ofte oppfatninger om immaterielle og mytiske skapninger eller guddommer som bebor jord, vann, luft, steiner og fjell, disse har forskjellige egenskaper og identiteter som mennesker trenger for balansert samhandling. Relasjonelle oppfatninger bygger opp om forvaltnignsformer som tar opp i seg menneskenes tilknytning og dyder. Dette avstedkommer respekt, ydmykhet og takknemlighet til naturen, og fører ofte til selvpålagte begrensninger i bruken av naturen.[66]

Et instrumentelt natursyn ser på naturen i forhold til dens nytteverdi, som nytten av vannforsyning, energi, gruvedrift, biomasse og mat.[66]

Utilitaristiske paradigmer (nyttemaksimering) som ser på naturen som en ressurs for økonomisk utvikling har blitt intensivert de siste århundrene, spesielt i industrialiserte land. I det antroposentriske materialistiske verdensbildet blir naturen sett på som et foråd av materielle goder og energier som skal mestres og brukes, noe som underbygger foredling av naturressurser, dens erstattbarhet- og diskonteringsperspektiver. Erstattbarhet innebærer at naturverdier gjerne kan gå tapt så lenge bidraget til livskvalitet kan bli gitt på andre måter. Diskontering reduserer betydningen av fremtidige fordeler eller kostnader ved beslutningstagning, basert på antakelsen om at fremtidige generasjoner uansett vil få det bedre.[66]

Et mye brukt argument for naturvern basert på et instrumentelt natursyn, er farmasøytisk industris behov for nye kjemiske forbindelser til medisiner. Mange medikamenter kommer fra substanser som finnes hos dyr og planter i regnskogene og stadig letes det etter nye.[67]

Nyere oppfatninger av naturenRediger

 
Amerikanske speidere på vandring. Naturopplevelser i ung alder gir naturglede og påvirker miljøbevissthet senere i livet.

Press knyttet til globalisering, klimaendringer og flyktningeproblematikk på slutten av 1900-tallet har gitt sosiale og kulturelle endringer, også for menneskers oppfatning av og forhold til naturen. Selv om urbanisering kan skille mennesker fra naturen, er det en trend mot større bevissthet om naturens betydning for velvære.[68]

Oppfatningen om hva som utgjør god livskvalitet endrer seg også. Vektlegging av økonomisk utvikling og materielle verdier hersket i akademisk litteratur frem til 1980-årene. Senere har konsepter om velvære blitt utvidet med flytting av fokus på hva mennesker selv opplever, blant annet i relasjon til naturen, sammen med utdanning og helse, kunnskap og ferdigheter, lykke og tilfredshet. Utvikling av verdier kan ha viktige konsekvenser for naturen, og endrer materielle forbruksmønstre, lovgivning og regulering.[68]

Naturkunnskap og følelsesmessig tilknytningRediger

Mønstrene og sammenhengene for menneskelig atferd relatert til handlinger som påvirker naturen ble studert i 1970-årene og senere. Systematiske metaanalyser viste at selv om miljøbevissthet var viktig, er kunnskap alene ikke nok til å motivere til miljøvern. I stedet har meningsfulle barndomsopplevelser angående naturen, spesielt i sammenheng med familiemedlemmer som viser omsorg for naturen, blitt koblet til oppførsel og atferd i voksen alder.[69]

Konsekvenser for økosystemerRediger

Utdypende artikkel: Den sjette masseutryddelse

Konsekvenser av global oppvarming har blitt studert mye mer omfattende enn konsekvenser av andre drivere for miljøforringelse, som for eksempel arealbruksendringer, forurensning, bruk og utvinning av naturressurser og invasive arter. Studier av samspill mellom drivere, spesielt der mer enn to virker, er lite undersøkt. Systemer på landjorden er mer inngående undersøkt enn marine systemer. Effekter på biologisk mangfold og økosystemfunksjoner er bedre undersøkt enn påvirkning av økosystemtjenester og livskvalitet.[70]

Overforbruk er en situasjon hvor ressursbruken overgår bærekraftig kapasitet for et økosystem. Det kan måles ved økologisk fotavtrykk, en metode for ressursregnskap som sammenligner menneskets uttak av fornybare ressurser med total produksjon i alle økosystemer. Beregninger viser at menneskehetens etterspørselen per 2020 er 75 % høyere enn alle jordens økosystemers produksjonsrate til sammen. Dette betyr at det tar jorden rundt ett år og åtte måneder å gjenopprette det verdensbefolkningen forbruker i løpet av et år.[71]

Tap av arter kan gi kaskadeefekter i økosystemene, imidlertid mener en at naturen heller ikke kan sammenlignes med et korthus der bortfall av en art får det hele til å kollapse. Det finnes til og med tilfeller der bortfall av en art fører til større mangfold, fordi flere andre arter da har fått anledning til å utvikle seg. Erfaringsmessig er det svært vanskelig å si på forhånd hvilke arter som er vesentlige (nøkkelarter) for helheten eller ikke, slik at om disse blir borte vil konsekvensene kunne bli alt fra store eller umerkelige.[67]

Reduksjon av biologisk mangfoldRediger

 
Eksempel på store artsforskjeller blant pattedyr.

Populasjonsnedgang er ofte et tegn på at en arts risiko for utryddelse øker. Living Planet Index som utarbeides av Zoological Society of London, overvåker trender i virveldyrbestander. Indeksen viser at verdens arter har gått raskt tilbake siden 1970, med reduksjoner på 40 % for landarter, 84 % for ferskvannsarter og 35 % for marine arter. Lokale nedganger av insektspopulasjoner som ville bier og sommerfugler har også blitt observert. Spesielt har insektforekomsten gått veldig raskt tilbake noen steder, selv uten storskala arealbruksendringer, men globalt omfang av slike reduksjoner er ikke kjent. På landjorden har ville arter som er endemiske (stedegne) vanligvis opplevd raskere tilbakegang enn gjennomsnittet.[72]

Tap og skader på habitater, hovedsakelig forårsaket av menneskelige handlinger, har redusert tilstanden til de globale habitatene betydelig. Mer enn 500 000 arter har utilstrekkelig leveområde for overlevelse på lengre sikt, og vil dermed sannsynligvis utryddes frem mot 2050, med mindre habitatene blir gjenopprettet.[72]

Med de fremtidige globale endringer som forventes er det prognosert signifikante endringer på alle nivåer av biologisk mangfold, fra genetisk mangfold til biomer. Det kan forventes tilfeller av lokal økning av artsrikdom og økosystemproduktivitet, men den samlede effekten av globale endringer forventes å være negativ. I modellsimuleringer er en betydelig brøkdel av alle ville arter anslått til å være i fare for utryddelse innen 2100. Årsaken er klimaendringer, arealbruksendringer, utvinning av naturressurser og påvirkning fra andre direkte drivere. Forventede endringer av geografisk utbredelse av arter, lokal artsutryddelse og endringer i artsforekomster vil føre til forstyrrelse av artsmangfoldet. Dette omfatter forstyrrelse av næringskjeder, polinatorer (bestøvning av planter) og påvirkning av gjensidige forhold som kan gi ringvirkninger gjennom hele økosystemer.[73]

Økosystemer i haveneRediger

 
Korallrev er noen av verdens mest produktive økosystemer, med svært stor artsrikdom.

I marine økosystemer tyder de fleste scenarier og modeller på en global nedgang for produksjon og biologisk mangfold, men påvirkningsnivået kan variere mye, avhengig av drivere, scenarier og regioner. Alle scenarier for utslipp av klimagasser resulterer i en global økning av havtemperatur, havforsuring, oksygenfattige havområder og havnivåstigning. Innen 2100 anslås disse miljøendringene å redusere netto primærproduksjon (med rundt -3,5 % for scenariet med lave klimagassutslipp (RCP2.6) og opp til -9 % i scenariet med svært høye utslipp (RCP8.5) og sekundærproduksjon opp til fisk (med henholdsvis -3 % og -23 % for henholdsvis RCP2.6 og RCP8.5). Fiskebestandene og fangstpotensialet anslås å bevege seg mot polene på grunn av havoppvarming, noe som fører til stor reduksjon av biomasse og lokal artsutryddelser i tropene.[73]

Den store hastigheten som havisen anslås å trekke seg tilbake med i polare farvann og forsuring av havet, innebærer store endringer i fremtiden for biologisk mangfold og økosystemfunksjon i de arktiske- og sørlige hav. Alle komponenter i næringskjedene vil potensielt bli påvirket, fra planteplankton til rovdyr, og fra pelagiske (ikke stedbundne) til bentiske arter (organismer på havbunnen).[73]

Fiskeriforvaltning og markedsreguleringstiltak det som kan ha sterkest innvirkning på fremtidig status for fiskebestander i havet, i tillegg til påvirkningene fra klimaendringene. Med kontinuerlig befolkningsvekst mot 2100, kombinert med økende inntekter, vil etterspørselen etter fisk trolig øke. Uten endringer av fiskeriforvaltning forutsettes risikoen for økt overutnyttede og kollaps av arter å øke.[74]

For økosystemer på havsokler er fremtidige trusler ekstreme klimahendelser, økning i havnivået og arealbruksendringer ved kysten, som kan forårsake økt forurensning og overutnyttelse av arter. En forventer også økt fragmentering og tap av naturtyper som direkte påvirker dynamikken i biologisk mangfold. Disse innvirkningene kan gi tilbakekoblinger til klimaet, da kystnære våtmarker spiller en viktig rolle for karbonopptak globalt. I kystfarvann forventes økende næringsbelastning og forurensning i kombinasjon med oppvarming av havet å føre til overgjødsling, samt øke omfanget av soner med oksygenmangel. Dette kan ha skadelige effekter på levende organismer. Korallrev er anslått til å gjennomgå hyppigere ekstreme hendelser med oppvarming, og dermed avta med ytterligere 70–90 % ved gjennomsnittelig global oppvarming på 1,5 °C fra førindustrielle verdier, og mer enn 99 % ved 2 °C.[74]

Økosystemer i ferskvannRediger

Økosystemer i ferskvann dekker bare 0,8 % av jordens overflate, men inneholder nesten 8 % av verdens kjente arter. For økosystemer i ferskvann peker alle scenarier og modeller mot en nedgang av biologisk mangfold, samt betydelige endringer i økosystemers tilstand og funksjon, spesielt i tropiske regioner. Gitt at alle scenarier er basert på fortsatt befolkningsvekst frem til 2050, anslås påvirkninger som følge av menneskelige drivere å øke over hele verden, og være sterkest i tropiske regioner der befolkningsvekst og biologisk mangfold er konsentrert.[74]

Større landarelaer som tas i bruk for bebyggelse, gruvedrift, landbruksland og intensivering av landbruk er anslått til å øke risikoen for forurensning og overgjødsling av vann. Dette gir i neste omgang fare for utryddelse av lokale bestander, endringer i samfunnsstruktur og stabilitet, samt etablering og spredning av patogener.[74]

Økosystemer på landjordenRediger

For økosystemer på landjorden peker scenarier og modeller mot en fortsatt nedgang for biologisk mangfold, men med regionalt høyst varierende endringer i økosystemtilstand og -funksjon. Endring av landbruk og invasive fremmede (invaderende) arter vil fortsette å forårsake tap av biologisk mangfold over hele kloden i fremtiden. Klimaendringer kommer som en ekstra drivkraft for tap, og øker frem mot 2100. Selv for relativt liten global oppvarming anslås biodiversiteten å avta. Risiko for utryddelse anslås å variere mellom regioner fra 5 % til nesten 25 %, avhengig av om en region har endemiske arter eller vil få klima veldig forskjellig fra i dag (2019). Betydelige forskyvninger av biomegrenser på grunn av klimaendringer, spesielt i boreale og subarktiske regioner og tørre miljøer, er ventet, der varmere og tørrere klima vil redusere produktiviteten. Stigende CO2-konsentrasjoner i atmosfæren kan være gunstig for økosystemers netto primærproduksjon, og forventes å øke vegetasjonsdekningen, spesielt i halvtørre regioner.[75]

Verdens befolkning er anslåt å øke til nesten 9,8 milliarder innen 2050 og til rundt 11,4 milliarder innen 2100. Dette samtidig med økning i forbruk per innbygger anslås å føre til økende etterspørsel etter materialer, spesielt mat og bioenergi, og er anslått til å redusere tilgang til rent vann, gi færre pollinerende innsekter og mindre karbonlagring. På lang sikt kan betydelige reduksjoner i regulerende bidrag ha skadelige effekter på økosystemtjenester, for eksempel vil påvirkninger fra klimaendringene på alle systemer økes hvis klimaregulering fra skoger eller hav blir svekket. Den fremtidige størrelsen av disse sammenfallende effektene er usikre.[76]

Som en konsekvens av den anslåtte befolkningsveksten, med fortsatt urbanisering og kostholdsendringer med økende animalsk proteinandel og bearbeidet mat, forutser de fleste scenarier økende landbruksareal, og i noen tilfeller også utvidelse av beiteområder. Disse anslåtte endringene i landbruksarealet kombinert med intensivering av arealforvaltningen og fortsatt økning av avlingene, er anslått å ha skadelige bivirkninger på miljøet og biologisk mangfold.[77]

Forbrukere og samfunnRediger

Fremtiden for biologisk mangfold og økosystemtjenester er sterkt knyttet til fremtidige menneskers helse og velvære, for eksempel sunt kosthold og reduksjon av helsemessige konsekvenser av klimapåvirkninger eller forurensning. Biologisk mangfold og genetiske ressurser gir helsefordeler, men er truet.[78]

Risiko for mat- og vannforsyningRediger

 
Forholdet mellom totalt årlige vannuttak og tilgjengelig årlig fornybar forsyning, tall for oppstrøms forbruk. Røde områder har ikke-bærekraftig vannuttak. Kartet viser dagens tilstand (2017), men i fremtiden er det forventet at vannknapphet blir et stadig større problem for mange regioner.[79]
Kilde: World Resources Institute

Frem mot 2100 forventes forbruksøkning av kjøtt- og meieriprodukter å øke behovet for landbruksarealer, vann, næringsstoffer og energi. Fordi ressursutnyttelsen ved kjøttproduksjon er lav, vil landforringelse og faren for svekket matsikkerheten øke. Problemet forventes å bli spesielt stort i utviklingsland med befolkningsvekst, eksportrettet råvareproduksjon, knappe land- og vannressurser, samt svake styringsstrukturer.[80]

Å produsere tilstrekkelig og sunn mat for verdens befolkningen med bærekraftige produksjonssystemer blir en utfordring, og vil kreve nye løsninger. En stor utfordring er at klimaendringer forventes å redusere avlingene i tropiske og halvtørre regioner. Dette er regioner der det allerede (2019) har oppstått produksjonssvikt i landbruket og som i tillegg har økende befolkning med endrede spisevaner. Enda en usikkerhet er hvordan ekstreme værhendelser, skadedyr, sykdommer og atmosfærisk CO2-nivå vil påvirke landbruksproduksjonen.[80]

Stabil tilgang til rent vann er et økende problem i flere regioner i verden, og berører to tredjedeler av verdens befolkning (2019). Vannmangel er sterkt drevet av overforbruk, dårlig infrastruktur og klimaendringer. Med en fremtidig global temperaturøkning på 3–4 °C kan det forventes endrede avrenningsmønstre og smelting av isbreer, noe som vil bety at ytterligere 1,8 milliarder mennesker vil måtte leve med dårlig tilgang på vann i 2080. Andre problemer er større andel flomutsatte landarealer, klimaendringer, avskoging, tap av våtmark og stigende havnivå som øker antallet mennesker utsatt for flom til 2 milliarder i 2050.[81]

Lokalsamfunn og urfolk rundt om i verden er direkte avhengig av nærmiljøet for matforsyning. Befolkningen i lavinntekstsland er spesielt utsatt for svekket matforsyning ved klimaendringer. I kystregioner anslås det at redusert nedbør sammen med forventet økning av havnivået, havoverflate- og lufttemperatur, samt forsuring av havet, vil ha store negative konsekvenser for deres vannforsyning.[82]

Risiko for helse og sikkerhetRediger

Med økende miljøfarer og ekstreme værhendelser som øker i frekvens, intensitet eller varighet, forventes stadig mer synlige konsekvenser for folks helse.[78]

Fremtidige klimaendringer utgjør fysiske risikoer for menneskers sikkerhet. Slike risikoer er blant annet eksponering for episodisk stress (ekstreme klimahendelser) eller langvarig påvirkning på grunn av høye temperaturer og havnivåendring. Anslag på fremtidig befolkningsdynamikk tyder på at flere mennesker vil bli utsatt for både flom og brann.[83]

Fremtidige trusler mot biologisk mangfold og økosystemtjenester utgjør også utfordringer for den kulturelle identitet i samfunnene.[82]

Fremtidig produksjon og forbrukRediger

 
Reduksjon av karbonutslipp for ulike handlinger på individnivå.[84]

Mange scenarier viser at forbrukerrollen kan være en del av løsningene for å overvinne miljøutfordringene. For eksempel et globalt rettferdig matinntak eller at avfall og matsvinn reduseres i alle ledd. Effektivisering av matproduksjonen har et stort potensial for å frigjøre land til annen bruk, for eksempel for bevaring av biologisk mangfold. Studier som undersøker kostholdsscenarier med redusert forbruk av animalsk protein estimerer at mellom 10 % og 30 % av dagens landbruksareal kan frigjøres til andre formål. Mulige fordeler er mer rettferdig fordeling av animalsk proteininntak og forbedret helse. Reduserte klimagassutslipp fra landbruk og reduserte vanning er en ekstra fordel, som vil redusere ferskvannsforurensning og ivareta biologisk mangfold. Nesten en fjerdedel av den totale mengden ferskvann som brukes (2019) går til matproduksjon.[77]

I fremtidige scenarier styrt helt av markedskrefter forventes flere dimensjoner av god livskvalitet å avta. Nedgang forventes for indikatorer relatert til levebrød og inntektssikkerhet. Markedsbaserte og regionalt fragmenterte scenarier, med befolknings- og forbruksvekst, viser at økonomisk vekst gir kontinuerlig forverring av naturtilstanden, der noen regioner blir mer berørt enn andre. Økonomisk vekst må skje med bærekraftig utvinning og forbruk, fordi scenariene som er undersøkt ellers visert kontinuerlig nedgang i økosystemtjenester.[82]

De fleste internasjonale avtaler om politiske mål og biologisk mangfold kan ikke oppfylles med business as usual-scenarier. Oppnåelsen av de fleste biologiske mangfoldsmål krever derfor styring unna tradisjonelle samfunnsøkonomiske mål og verdier. Scenarier som antar økt bærekraft viser at det er mulig å oppnå de fleste mål for bærekraftig utvikling på et tidspunkt i fremtiden, forutsatt øyeblikkelig handling.[85]

Økonomiske og teknologiske drivkrefterRediger

Siden 1970-årene har det vært mange forskere som har bygget opp modeller for sosioøkonomisk utvikling og miljøpåvirkning, blant annet for å prediktere langtidsvirkninger. Analysene har brukt konsepter fra fysikken for å kvantifisere material- og energibruk fra et termodynamisk perspektiv.[86]

Prinsippet om massebevaring og termodynamikkens første hovedsetning (det vil si bevaring av energi) tilsier at når materielle ressurser eller energi blir flyttet rundt eller manipulert i økonomiske systemer, vil miljømessige konsekvenser være uunngåelig. I henhold til termodynamikkens andre hovedsetning kan «orden» økes innenfor et system (økonomien) bare ved å øke «uorden» eller entropi utenfor systemet (altså naturmiljøet). Dermed kan teknologi skape «orden» i økonomien, i form av bygninger, fabrikker, transport, nettverk, kommunikasjonssystemer, bare på bekostning av økende «uorden» i naturmiljøet (avfall, energi med lavere kvalitet). I henhold til en rekke studier vil økt entropi sannsynligvis være korrelert til negative miljøkonsekvenser.[87][88][89][86]

Strategier for bærekraftig miljøforvaltningRediger

 
Matsvinn betyr ofte at god og næringsrik mat kastes. Reduksjon av matsvinn er være et meget enkelt og svært effektivt tiltak for naturbevaring.

Analysen i Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services til FNs naturpanel konkluderer med sine seks såkalte nexus tilnærminger, som vurderer samhandling mellom forskjellige mål og sektorer, med at:

1 – Det er mulig at landbruk i fremtiden både kan forsyne verdensbefolkningen og bevare biologisk mangfold. Nødvendige utviklingsbaner innebærer endring av produksjonen (for eksempel agroøkologi tilpasset området), distribusjonsveger (for eksempel rettferdig handel og stans av uheldige subsidier) og forbrukertilpassinger (for eksempel avfallsreduksjon og kostholdsendringer).

  • Konkurrerende bruk av land, for eksempel for bioenergiproduksjon, forverrer disse behovene.
  • Mangfoldet av landbrukssystemer, fra små til industrijordbruk, gir muligheter og utfordringer i overgangen til bærekraftig produksjon. Monokulturer er sentralt for mange landbrukssystemer, spesielt for industrijordbruk, og er avhengig av kunstgjødsel, plantevernmidler og antibiotika som gir negative bieffekter og sårbarhet.
  • I tilknytning til forsyningskjedene har noen få matselskaper maktposisjon til å påvirke til positive endringer både i produksjons- og forbrukerenden av forsyningskjedene (for eksempel standarder og sertifisering).
  • Sluttbrukere kan påvirke forsyningskjedene og landbruksproduksjonen gjennom kjøp og aktivisme.[90]

2 – Fokus på å oppfylle klimamål samtidig med naturkonservering. En kombinasjon av avbøtende tiltak, som naturrestaurering og bedre arealforvaltning, har et stort potensial for klimaforebygging og avbøte usikkerhet for mat- og vannforsyning. Bioenergi kan også påvirke biologisk mangfold, karbonlagring og andre økosystemtjenester positivt. Økonomiske intensiver kan utformes for å fremme bioenergisystemer som reduserer tap av biologisk mangfold. Imidlertid kan klimatiltak på etterspørselsiden (redusert matsvinn eller energibehov) være mer vellykket ved at flere mål oppnås samtidig, for eksempel reduksjon av klimagassutslipp, økt matsikkerhet og bevaring av biologisk mangfold. Slike reduksjoner kan være mer gunstige enn etablering av plantasjer for bioenergi.[91]

3 – Innsats for både naturbevaring og restaurering av landarealer. Allerede vernede områder utvides og gjøres mer representative. Utvikle juridiske rammer for miljøvern for å motstå presset fra mektige interessegrupper (landbruk, gruvedrift og infrastruktur). Urfolk og lokalsamfunn er sentrale aktører innenfor bevaring, ettersom minst en fjerdedel av det globale landområdet forvaltes tradisjonelt, eies eller brukes av urfolk. Disse områdene innbefatter omtrent 35 % av arealet som er formelt beskyttet, og omtrent 35 % av alle gjenværende landområder med svært lav menneskelig inngrep. Utvikling basert på økonomisk gevinst fra biologisk mangfold (legemidler, kosmetikk, mat) fremmer bevaring og kommer lokalbefolkning og regional økonomi til gode.[92]

4 – Ta vare på ferskvannsressurser både for å beskytte natur og drikkevann. Det er mulig å forbedre effektiviteten for vannbruk, øke lagring og forbedre vannkvaliteten samtidig som en minimerer forstyrrelser av naturlige vannressurser. Dette betyr at en beskytter biologisk mangfold i våtmarker; begrenser former for landbruk og gruvedrift som ikke er bærekraftig; bremser og reverserer avskoging av nedbørsområder; reduserer erosjon, sedimentasjon og forurensende avrenning og redusere negativ virkning av dammer.[93]

5 – Beskyttelse av biologisk mangfold i havet ved vern av kystområder og bærekraftig fiskeriforvaltning. Oppnåelse av biologisk mangfold og overholde mål for matsikkerhet vil dreie fokus mot synergier og avveininger. Ivaretagelse av matsikkerhet via gjenoppbygging av bestander utsatt for overfiske. Forhindre ulovlig-, urapportert- og uregulert fiske.[94]

6 – Byutvikling som beskytter underliggende økosystemtjenester og biologisk mangfold, arter og økosystemer i byer og omegn, samt begrense byspredning. Dette kan oppnås ved bedre forvaltning og tverrfaglig planlegging innenfor sektorer og administrative enheter. Disse målene er viktig for biologisk mangfold på globalt nivå, men også for livskvalitet. Kombinert naturforvaltning og infrastrukturbygging er stadig viktigere, spesielt for byer i utviklingsland med stort behov for ny infrastruktur. Spesielt inkluderer dette bygging av kompakte samfunn med bærekraftige transportsystemer, noe som muliggjør en livsstil med lav ressursbruk.[95]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Glosary 2019, s. 12
  2. ^ Brondízio 2019, s. 36–37
  3. ^ Mata-Lima, Herlander, m.fl. (2013). Ambiente & Sociedade. 16 (3). ISSN 1809-4422. doi:10.1590/S1414-753X2013000300004 http://www.scielo.br/scielo.php?pid=S1414-753X2013000300004&script=sci_arttext&tlng=en. 
  4. ^ Scoville, Heather (11. februar 2020). «The 5 Major Mass Extinctions». ThoughtCo. Besøkt 21. februar 2019. 
  5. ^ a b c Díaz 2019, s. 12
  6. ^ a b c d e Balvanera 2019, s. 6
  7. ^ a b c d e Thaulow, Haakon: Forurensning i Store norske leksikon
  8. ^ Balvanera 2019, s. 112
  9. ^ «Miljøgifter». Miljødirektoratet. 27. mai 2019. Besøkt 19. januar 2020. 
  10. ^ a b Balvanera 2019, s. 116
  11. ^ a b Balvanera 2019, s. 117
  12. ^ Sutter, John D. «How to stop the sixth mass extinction». Besøkt 18. februar 2020. 
  13. ^ Kyba, Christopher; Garz, Stefanie; Kuechly, Helga; de Miguel, Alejandro; Zamorano, Jaime; Fischer, Jürgen; Hölker, Franz (23. desember 2014). «High-Resolution Imagery of Earth at Night: New Sources, Opportunities and Challenges». Remote Sensing. 7 (1): 1–23. Bibcode:2014RemS....7....1K. doi:10.3390/rs70100001. 
  14. ^ Hölker, Franz; Wolter, Christian; Perkin, Elizabeth K.; Tockner, Klement (desember 2010). «Light pollution as a biodiversity threat». Trends in Ecology & Evolution. 25 (12): 681–682. PMID 21035893. doi:10.1016/j.tree.2010.09.007. 
  15. ^ a b Díaz 2019, s. 28
  16. ^ Díaz 2019, s. 29
  17. ^ a b Balvanera 2019, s. 109
  18. ^ Hristova, Hristina (18. februar 2015). «Land systems». The European Environment Agency. Besøkt 15. februar 2020. 
  19. ^ a b Balvanera 2019, s. 97–98
  20. ^ «Report on the Environment – Land Use». United States Environmental Protection Agency. 16. juli 2018. Besøkt 19. januar 2020. 
  21. ^ Díaz 2019, s. 29–30
  22. ^ a b Balvanera 2019, s. 100–101
  23. ^ Carrington, Damian (21. mai 2018). «Humans just 0.01% of all life but have destroyed 83% of wild mammals – study». The Guardian. Besøkt 28. februar 2020. 
  24. ^ a b Balvanera 2019, s. 111
  25. ^ Carrington, Damian (31. mai 2018). «Avoiding meat and dairy is ‘single biggest way’ to reduce your impact on Earth». The Guardian. Besøkt 21. februar 2020. 
  26. ^ a b c Balvanera 2019, s. 91–93
  27. ^ Balvanera 2019, s. 42–43
  28. ^ a b c d Balvanera 2019, s. 110
  29. ^ Montgomery, D. R. (2007). «Soil erosion and agricultural sustainability». Proc. Natl. Acad. Sci. 104 (33): 13268–13272. Bibcode:2007PNAS..10413268M. PMC 1948917 . PMID 17686990. doi:10.1073/pnas.0611508104. 
  30. ^ a b c Balvanera 2019, s. 93–94
  31. ^ a b c Balvanera 2019, s. 94–95
  32. ^ a b c Balvanera 2019, s. 111–112
  33. ^ a b c d Balvanera 2019, s. 96–97
  34. ^ a b c Balvanera 2019, s. 86–91
  35. ^ Hill, Jacob. «Environmental Consequences of Fishing Practices». EnvironmentalScience.org. Besøkt 28. februar 2020. 
  36. ^ Balvanera 2019, s. 86–87
  37. ^ Worldwatch Institute. «Analysis: Nano Hypocrisy?». 
  38. ^ a b Balvanera 2019, s. 99–100
  39. ^ Balvanera 2019, s. 98–99
  40. ^ a b c Balvanera 2019, s. 101–103
  41. ^ a b c Balvanera 2019, s. 119–120
  42. ^ «New Climate Risk Classification Created to Account for Potential “Existential” Threats». Scripps Institution of Oceanography, UC San Diego. 14. september 2017. Besøkt 25. februar 2020. 
  43. ^ a b c d Balvanera 2019, s. 120–121
  44. ^ a b Balvanera 2019, s. 120
  45. ^ a b Balvanera 2019, s. 118–119
  46. ^ Hessen 2020, s. 108
  47. ^ a b Brondízio 2019, s. 33–34
  48. ^ «Definition of Great Acceleration». Future Earth. Besøkt 9. januar 2020. 
  49. ^ Steffen, Will m. fl. (mars 2015). «The Trajectory of the Anthropocene: The Great Acceleration» (pdf). The Anthropocene Review: 1–18. doi:10.1177/2053019614564785. 
  50. ^ a b Balvanera 2019, s. 56–58
  51. ^ a b Balvanera 2019, s. 58–62
  52. ^ a b c Balvanera 2019, s. 31–32
  53. ^ Balvanera 2019, s. 29–30
  54. ^ a b Balvanera 2019, s. 38–39
  55. ^ a b c d Balvanera 2019, s. 46–48
  56. ^ Balvanera 2019, s. 9
  57. ^ a b Balvanera 2019, s. 49–50
  58. ^ a b Díaz 2019, s. 30–31
  59. ^ Balvanera 2019, s. 63–66
  60. ^ a b Balvanera 2019, s. 66–70
  61. ^ a b Balvanera 2019, s. 71–72
  62. ^ a b Balvanera 2019, s. 72
  63. ^ a b Balvanera 2019, s. 72–74
  64. ^ Balvanera 2019, s. 33–34
  65. ^ «The US Department of Defense Is One of the World's Biggest Polluters» (engelsk). 17. juli 2014. Besøkt 16. februar 2020. 
  66. ^ a b c d Balvanera 2019, s. 34–36
  67. ^ a b Hessen 2020, s. 109
  68. ^ a b Balvanera 2019, s. 36–38
  69. ^ Balvanera 2019, s. 44
  70. ^ Shin 2019, s. 5
  71. ^ «Ecological Footprint». Global Footprint Network. 2020. Besøkt 20. februar 2020. 
  72. ^ a b Díaz 2019, s. 24–25
  73. ^ a b c Shin 2019, s. 6
  74. ^ a b c d Shin 2019, s. 7
  75. ^ Shin 2019, s. 8–9
  76. ^ Shin 2019, s. 9
  77. ^ a b Shin 2019, s. 11
  78. ^ a b Shin 2019, s. 123
  79. ^ McKie, Robin (8. mars 2015). «Why fresh water shortages will cause the next great global crisis». The Guardian. Besøkt 28. mai 2018. 
  80. ^ a b Shin 2019, s. 107–108
  81. ^ Shin 2019, s. 120–122
  82. ^ a b c Shin 2019, s. 11–12
  83. ^ Shin 2019, s. 126
  84. ^ Perkins, Sid (11. juli 2017). «The best way to reduce your carbon footprint is one the government isn't telling you about». Science. Besøkt 28. februar 2020. 
  85. ^ Shin 2019, s. 13
  86. ^ a b Ruth, Matthias (Januar 2007). «Entropy, Economics, and Policy». Universität Bremen, artec-paper. 140: 1–19. ISSN 1613-4907. doi:10.1017/CBO9780511976049.020. 
  87. ^ Faber, M., Niemes, N. and Stephan, G. (2012). Entropy, environment, and resources, Springer Verlag, Berlin, Germany, ISBN 3642970494.
  88. ^ Ruth, M. (1993). Integrating economics, ecology, and thermodynamics, Kluwer Academic Publishers, ISBN 0792323777.
  89. ^ Huesemann, M.H., and J.A. Huesemann (2011). Technofix: Why Technology Won’t Save Us or the Environment, Chapter 1, “The inherent unpredictability and unavoidability of unintended consequences“, New Society Publishers, ISBN 0865717044,
  90. ^ Chan 2019, s. 5–6
  91. ^ Chan 2019, s. 6
  92. ^ Chan 2019, s. 6–7
  93. ^ Chan 2019, s. 7–8
  94. ^ Chan 2019, s. 8
  95. ^ Chan 2019, s. 8–9

LitteraturRediger

  • Brondízio, Eduardo S. m.fl. (2019). Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services (PDF) (engelsk). Chapter 1. Assessing a planet in transformation: Rationale and approach of the IPBES Global Assessment on Biodiversity and Ecosystem Services (Draft utg.). Bonn, Germany: Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. 
  • Shin, Yunne-Jai m.fl. (2019). Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services (PDF) (engelsk). Chapter 4.Plausible futures of nature, its contributions to people and their good quality of life (Draft utg.). Bonn, Germany: Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. 

Eksterne lenkerRediger