Menneskelig innvirkning på naturmiljøet

Menneskelig innvirkning på naturmiljøet – direkte og indirekte – fører til reduksjon av naturressurser, endringer av økosystemer og reduksjon av biologisk mangfold. Påvirkningen består i blant annet arealbruksendringer, matproduksjon, utvinning av metaller og mineraler, global oppvarming, forurensning og introduksjon av fremmede arter. Endring av omgivelsene for å passe til samfunnets behov har gitt alvorlige effekter som blir verre ettersom verdens befolkning øker, i takt med endring av kosthold og økt forbruk.

Utvinning av naturens ressurser medfører ofte store arealbruksendringer og utslipp av skadelige stoffer til jord, vann og luft.

Det akselererende tapet av biologisk mangfold og naturmiljø gjennom menneskelig påvirkning har ført til forslag om at den nåtidige tidsepoke bør omtales som antropocen. Populasjoner av arter i verden har blitt kraftig redusert siden 1970, med anslagsvis 40 % for arter på land, 84 % for arter i ferskvann og 35 % for marine arter. Lokal nedgang i insektspopulasjoner som ville bier og sommerfugler har også blitt observert. Tap og skader, hovedsakelig forårsaket av menneskelig aktivitet, har forverret tilstanden for de globale habitatene betydelig. Mer enn 500 000 arter har utilstrekkelig leveområde for overlevelse på lengre sikt, og vil dermed sannsynligvis utryddes frem mot 2050.

Frem mot 2100 ventes det ytterligere landforringelse og svekket matsikkerhet. Problemet ventes å bli spesielt stort i utviklingsland med befolkningsvekst, eksportrettet råvareproduksjon, knappe land- og vannressurser, samt svak styring. Å produsere tilstrekkelig mat for verdens befolkning med bærekraftige produksjonssystemer blir en utfordring, og vil kreve nye løsninger. En stor utfordring er at avlingene i tropiske- og halvtørre regioner ventes å gå ned på grunn av klimaendringer. Dette er regioner der det allerede (2019) har oppstått produksjonssvikt i landbruket, og som har økende befolkning med endrede spisevaner. Det er også usikkert i hvor stor grad ekstreme værhendelser, skadedyr, sykdommer og atmosfærisk CO2-nivå vil påvirke landbruksproduksjonen.

Mangel på stabil tilgang til rent vann er et økende problem i flere regioner i verden, og berører to tredjedeler av verdens befolkning (2019). Vannmangel er sterkt drevet av overforbruk, dårlig infrastruktur og klimaendringer. Global oppvarming frem mot 2100 kan gi endrede avrenningsmønstre og smelting av isbreer, dermed vil mange mennesker måtte leve med dårlig vannforsyning alt etter omfanget av klimaendringene.

FNs naturpanel ga i 2019 ut rapporten Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services der det advares om at tap av arter, ren luft og drikkevann utgjør en like stor trussel som global oppvarming. Rapporten anbefaler ikke bare naturvern i tradisjonell forstand, men at hele den økonomiske verdensorden tar en annen form, samt at folks personlige verdier endres. I oppsummeringen for politiske beslutningstagere sies det: «En vesentlig handling for å skape bærekraftige utviklingsbaner er at verdens økonomiske systemer utvikles for å bygge en global bærekraftig økonomi, som styrer vekk fra paradigmet om økonomisk vekst.» Videre konstateres at «det vil bety et skifte bort fra vanlige økonomiske indikatorer som bruttonasjonalprodukt (BNP) over til mål som omfavner mer holistiske, langsiktige oppfatninger om økonomi og livskvalitet.»

Direkte og indirekte drivere for miljøpåvirkningRediger

 
FNs miljøprogram koordinerer De forente nasjoners miljøaktiviteter, med FNs naturpanel som en underliggende organisasjon. Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services ble utgitt av FNs naturpanel i 2019.

Faktorer som påvirker naturen kalles drivere og kan deles inn i en rekke kategorier. Her benyttes samme inndeling som i rapporten Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services utgitt av FNs naturpanel. Drivere deles inn i direkte og indirekte drivere. De direkte driverne deles inn i naturlige og menneskeskapte. Direkte, menneskelige drivere kan ha både positive og negative effekter, for eksempel naturbevaring, skader på habitater, menneskeskapte klimaendringer eller introduksjon av nye arter. Direkte, naturlige drivere kan påvirke liv og eiendom (for eksempel kan vulkanutbrudd ødelegge infrastruktur og forårsake død).[1]

Miljø og bærekraftig utviklingRediger

Naturmiljøet er alle deler av omgivelsene på jorden, og inkluderer alt levende og ikke-levende (som luft, vann, energi og mineraler). Et sentralt begrep innenfor miljøvitenskapen er økologi, som handler om hvordan levende organismer relaterer seg til hverandre og til miljøet. Et annet prinsipp er bærekraftig utvikling, som er naturens og menneskenes mulighet til å overleve, trives og tilpasse seg til endrede miljøtilstander på lang sikt.[2]

Jordens natursystem er et eksempel på et bærekraftig system: Jorden får sin energi fra solen, det har økologiske selvregulerende mekanismer som sørger for blant annet økosystemtjenester og bestandskontroll (hindrer at antall individer av en art blir for stor), samt at næringskjeder sørger for at stoffer nedbrytes (når en organisme dør). Økosystemtjenester er prosesser som økosystemene sørger for, blant annet rensing av luft og vann, fornying av matjord, pollinering (bestøvning av planter) og nedbryting av døde organismer. Svært mange av disse økosystemtjenester kommer ikke bare naturen til gode, men oppfyller livsviktige betingelser for mennesker.[2]

Naturressurser er materialer og energi som er viktige for mennesker. De deles som regel inn i kategoriene varige ressurser (sol og vind), fornybare ressurser (luft, vann, matjord, planter og dyr) og ikke-fornybare ressurser (metaller, olje og kull). Summen av naturressurser og økosystemtjenester kalles naturkapital.[2] Menneskelige aktiviteter kan påvirke naturen negativt og er ikke bærekraftig på lengre sikt, en snakker derfor om miljøødeleggelser (miljøforringelser og -skader) eller forringelse av naturkapital.[3]

Forskere har utpekt de fem viktigste driverne for miljøproblemer:

  1. Befolkningsvekst.[4]
  2. Sløsing og ikke-bærekraftig ressursbruk.[4]
  3. Fattigdom.[4]
  4. At samfunnskostnadene ved miljøskadelig produksjon av varer og tjenester ikke pålegges produsentene, dermed fungerer ikke markedsmekanismer som de skulle.[4]
  5. Manglende nærhet til naturen.[4]

I henhold til innledningen i den sjette rapporten i serien Global Environment Outlook (GEO-6) utgitt av FN, er det å sørge for et anstendig liv for verdens befolkning i 2050, uten å overskride jordens økologiske tålegrenser, en av de største utfordringene menneskeheten noensinne har stått overfor.[5]

Systematisering av drivereRediger

Menneskelige handlinger påvirker naturen ved å endre og påvirke, direkte og indirekte. Indirekte drivere påvirker ikke naturen eller dens bidrag til mennesker (økosystemtjenester) fysisk. Disse er økonomiske, demografiske (befolkningsutvikling), styring, teknologiske og kulturelle faktorer.[1] Tabellen nedenfor er hentet fra Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services og viser detaljert hvordan faktorene kan systematiseres.[6]

Direkte
drivere
Naturlig Vulkanutbrudd, jordskjelv, naturlig klimavariasjon, etc.
Menneskeskapt Forurensning (utslipp, avhending, overløp, støy, etc.)
Arealbruksendring (land og kyst) Transformering
Endring av intensitet
Direkte forstyrrelse, utnyttelse og utvinning
Naturlige – Menneskeskapte Resultater av klimaendringer (endring av temperatur og nedbør, hyppighet og
intensitet av værhendelser, endring av havnivået, forsuring av havet)
Invasjon av fremmede arter (også sykdommer fra dyr til menneske
og sykdomsutbrudd)
Indirekte
drivere
Institusjoner (formelle og uformelle)
Økonomiske drivere
Forsyningsmønstre
Produksjonsmønstre
Forbruksmønstre
Økonomisk velstand
Ulikhet
Fattigdom
Demografiske drivere
Teknologiske drivere
Statlige drivere
Konflikter og krig
Sosiokulturelle og sosialpsykologiske drivere (verdier, tro, normer, utdanning)
Helseproblemer

Det finnes andre og enklere måter å systematisere driverne på. GEO-6 opererer med kun fem drivere, nemlig befolkningsvekst, økonomisk utvikling, teknologi, urbanisering og global oppvarming.[7]

Direkte, naturlige drivere for miljøpåvirkningRediger

 
Utbrudd av vulkanen Eyjafjallajökull på Island er et eksempel på at naturen selv kan forårsake alvorlige miljøpåvirkninger.

Naturen selv kan forårsake miljøpåvirkninger som kan skyldes hydrologiske, meteorologiske, klimatiske eller geofysiske årsaker. Det vil mer konkret innebære oversvømmelser, ekstremvær, tørke, skogbrann, ekstreme temperaturer, jordskjelv, tsunamier, vulkanutbrudd og flere andre hendelser som kan få store lokale følger.[8]

I løpet av jordens 4,6 milliarder års historie har det oppstått fem store masseutryddelser. Hver av disse utryddet en stor del av de artene som fantes i hver av epokene. Et eksempel er Trias-jura-masseutryddelsen som inntraff for 200 millioner år siden og var den fjerde masseutryddelsen. Omfanget av disse hendelsene varierte i størrelse og årsak, men de ødela det biologiske mangfoldet som da fantes på jorden.[9]

Direkte menneskelig påvirkning av naturmiljøetRediger

For økosystemer på land og i ferskvann har endring av arealbruk (bruken av et landområde) hatt den største relative negative innvirkningen på naturen etter 1970. Deretter fulgte direkte utnyttelse, særlig overutnyttelse av dyr, planter og andre organismer, hovedsakelig via høsting, hogst, jakt og fiske. I marine økosystemer har direkte overutnyttelse av organismer, hovedsakelig fiske, hatt størst relativ innvirkning, etterfulgt av arealbruksendringer ved kysten.[10] I 2019 viste hele 75 % av miljøet på landjorden og 40 % av det marine miljøet omfattende tegn til skader.[11]

ForurensningRediger

Utdypende artikkel: Forurensning

 
Eksempel på forurensning etter et oljeutslipp; Lago Agrio oil field i Ecuador.
 
Smog i Beijing, Kina

Forurensning er spredning av stoffer til luft, vann eller jord som fører til ulempe eller skade på helse eller trivsel for mennesker, dyr og planter, eller skade på dødt materiale. Begrepet forurensning omfatter også plagsom støy, rystelser, radioaktivt nedfall og utslipp av oppvarmet vann (kjølevann).[12]

Forurensninger kan tilføres miljøet kontinuerlig eller som akutte utslipp. Kontinuerlige utslipp er typisk avløpsvann fra husholdninger og industri, avgasser fra industri og forbrenning av fossile energikilder i kraftverk og motorer. Akutte utslipp skjer for eksempel ved skipsulykker og lekkasjer.[12]

Over 80 % av alt avløpsvann i verden slippes ut i miljøet uten behandling, mens 300–400 millioner tonn tungmetaller, løsemidler, giftig slam og annet avfall blir dumpet i verdenshavene hvert år. Overgjødsling av økosystemer i kystområder har ført til at det finnes 400 områder med oksygenfattig vann, noe som påvirker et totalt areal på mer enn 245 000 km2 (2019).[11]

Når det gjelder globale forurensninger er det bare noen få variabler som blir målt systematisk (klimagasser og aerosoler). Nøyaktige tall for utslipp til atmosfære, vann og jord fra industri og husholdninger er derfor ukjente. Data tyder på at de globale forurensningsnivåene har økt minst proporsjonalt med den totale befolkningsveksten.[13]

MiljøgifterRediger

Miljøgifter er forurensning i form av stoffer som er skadelige (ige) selv i små konsentrasjoner, lite nedbrytbare, har alvorlige langtidsvirkninger og kan hope seg opp i organismer og i næringskjeder.[14]

Organiske mikroforurensninger er en type miljøgifter som ofte nedbrytes svært sakte og som kan spres gjennom organismer i økosystemene. Skadevirkninger kan være store, men det knytter seg usikkerhet til mulige langtidsvirkninger, som for eksempel påvirkning av reproduksjonsevnen hos mennesker og dyr. Mange typer organiske forurensninger har vist seg å ha kreftfremkallende egenskaper. Særlig gjelder dette halogenerte forbindelser, som DDT (diklordifenyltrikloretan), PCB (polyklorerte bifenyler), PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner), dioksiner og tinnorganiske forbindelser.[12]

Forurensning fra avfallRediger

Mengden av fast avfall øker globalt, men omfanget er usikkert. Avfallsmengden fra urbane områder (byer) er størst, blant annet på grunn av høy kjøpekraft.[15]

Fast avfall har flere forskjellige virkninger, for eksempel helseproblemer (luftveisplager, diaré og denguefeber) for mennesker som bor nær deponier (søppelfyllinger). Deponier avgir metan som bidrar til klimaendringer, og sigevann som forurenser jordsmonn og grunnvann. Avfallshåndtering utgjør nesten 5 % av de totale globale klimagassutslippene. Globalt endrer sammensetningen av avfall seg. Avfall som er økonomisk kostbart å destruere har økt, mens organisk avfall avtar. De regionale variasjonene er imidlertid betydelige. Håndtering av elektronisk avfall er dårlig regulert, og kassert utstyr eksporteres ofte til lavkostland.[15]

Konsekvensen av forurensning er at miljøets fysiske, kjemiske og biologiske egenskaper endres, avhengig av konsentrasjonen av skadelige stoffer. Konsentrasjonen bestemmes som regel av hvor mye forurensning som tilføres og mottagersystemet (resipientens) fortynningskapasitet. Dermed kan et giftutslipp fra en punktkilde være skadelig for fisk i en elv, men være ubetydelig om det samme giftutslippet skjer i åpent hav. I neste omgang bestemmes konsentrasjonen av fysiske, kjemiske og biokjemiske prosesser etter utslippet, for eksempel adsorpsjon, utfelling, kjemisk omdanning og biologisk omsetning.[12]

Når forurensning tilføres et organismesamfunn er det først og fremst artssammensetning og relativ forekomst mellom artene som endrer seg. Konkurranseforholdet mellom artene endrer seg i neste omgang, slik at de mest følsomme reduseres i antall eller dør ut, mens de mest tilpasningsdyktige blir dominerende. Økologiske systemer som utsettes for forurensning, blir vanligvis mer ustabile.[12]

PlastforurensningRediger

 
Havstrømmer fører til opphopning av store mengder plastsøppel i Stillehavet.

Forurensning fra plast øker stadig, og mye ender opp i verdenshavene via vassdrag (2019). Global produksjon av plast steg årlig med 8,4 % fra 1950 til 2015, over dobbelt så raskt som stigningen i verdens bruttonasjonalprodukt (BNP). På grunn av mangelfull avfallshåndtering havner anslagsvis 5 % av all plast i havene. De 20 mest forurensende elvene er i Asia og utgjorde to tredjedeler av den globale årlige transporten av plast til havet.[16]

Forholdet mellom plast og fisk etter vekt i verdenshavene var 1:5 i 2014. Plastfragmenter (mikroplast) er en spesiell bekymring ettersom de er vanskelige å samle opp. Plast spises av sjøfugl, hval, fisk og skilpadder, noe som fører til at de kan dø fordi magen deres fylles med plastpartikler. Dyr utsettes også for kuttskader, infeksjoner, redusert svømmeevne og indre skader på grunn av små og store plastbiter. Dette berører minst 267 arter, blant annet 86 % av alle havskilpadder, 44 % av alle fuglearter og 43 % av alle sjøpattedyr. Mikroplast, og kjemikaliene som plast inneholder, kan tas opp i næringskjedene og skade dyr og menneskers utvikling, fruktbarhet, nervesystem og immunforsvar. I tillegg kan plast ende opp i matvarer. Det foreligger for lite forskning til at en vet sikkert hvor stor risikoen rundt plastforurensning egentlig er.[16][17]

Forskere har estimert at innen 2050 kan det være mer plast enn fisk i havet.[18]

LysforurensningRediger

Kunstig lys om natten er en av de mest åpenbare fysiske endringer av biosfæren.[19] For predatorer blir jakt mer effektiv med kunstig lys, slik at forhold mellom rovdyr og byttedyr endres ved at rovdyr får en fordel. Kunstig lys påvirker også spredning, orientering, migrasjon (forflytning) og hormonnivåer, noe som blant annet resulterer i forstyrret døgnrytme.[20]

ArealbruksendringRediger

 
Eksempel på arealbruksendring i Tyskland: Et dagbrudd for brunkull i Nordrhein-Westfalen.

Arealbruksendringer vil si at bruken av jordens landareal endres, for eksempel til bolig-, nærings-, rekreasjons- eller samferdselsformål. Endringene har hovedsakelig skjedd på bekostning av tropisk regnskog, våtmarker og gressletter.[10]

Arealbruksendringer drives først og fremst av landbruk, skogbruk og urbanisering.[21] Byområdene ble doblet fra 1992 til 2019, og det ble foretatt omfattende utvidelser av infrastruktur knyttet til økende befolkning og forbruk.[10] Over en tredjedel av verdens landoverflate og nesten tre fjerdedeler av tilgjengelige ferskvannsressurser brukes til jordbruksformål (husdyrhold og planteproduksjon). Jordbruk (planteproduksjon) skjer på rundt 12 % av jordens totale isfrie land. Beite forekommer på omtrent 25 % av jordens totale isfrie land og omtrent 70 % av landarealet i nedbørfattige områder.[21]

Arealbruksendringer i kystsoner påvirker habitater, blant annet elvemunninger og deltaer som er kritiske for økosystemer og fiskerier. Disse endringene dreier seg om opparbeiding av landområder og byspredning langs kysten.[22]

Våtmarker har en rekke funksjoner, blant annet ved at de renser vann, hindrer flom ved å samle opp vann, fungerer som karbonsluk, i tillegg til at de er viktige tilholdssteder for fugler, reptiler, amfibier, fisk, insekter og planter. Til tross for at våtmarker er blant de mest produktive av alle habitater, har det over lang tid foregått omfattende drenering og oppfylling av våtmarker for blant annet oppdyrking.[23][24] Det globale arealet av våtmarker har sunket med 30 % i årene 1970–2008,[25] og det totale tapet siden 1700 er estimert til å kunne være så høyt som 87 %.[26] Tapene var størst i tropene og sub-tropene, der også befolkningsvekst og landbruksutvidelse var høyest. Siden 2000 har omfanget av torvmyrer blitt redusert fra 77 % til 36 %. Torvmyrområder finnes stort sett i Sørøst-Asia, som har rundt 56 % av alt areal av tropiske torvområder.[25]

Urbanisering og infrastrukturRediger

 
Byspredning i California.

Over hele verden øker urbaniseringen, altså at folk flytter inn mot byene, det skjer endring av demografi og kostholdsmønstre, teknologiske endringer, større grad av markedsintegrasjon og klimaendringer, noe som gir uante krav til landarealer. Økosystemtjenester går tapt eller svekkes på grunn av forstyrrede sykluser i vann og av næringsstoffer, når landoverflaten tildekkes ved etablering av bolig- og industriområder eller infrastruktur.[27]

Urbanisering har flere og komplekse koblinger til miljøet. I 2019 utgjorde byområder i underkant av 3 % av verdens totale landområde. Byutvidelser skjer raskere enn den urbane befolkningsveksten og er ofte drevet av positive tilbakekoblinger (forsterkning av opprinnelig endring) mellom urbanisering og økonomisk vekst. Fra 1970 til 2000 ble arealet av byer utvidet med 58 000 km2. Sammen med byutvidelser kommer også bygging av infrastruktur for transport, energi- og vannforsyning. Urbanisering kan på den annen side redusere presset på bruk av landområder med sårbare økosystemer, og stimulere til tilbakeføring av økosystemer og bevaring av biologisk mangfold.[28]

Opparbeiding av land kan gi ugjennomtrengelige overflater på grunn av veier, parkeringsplasser og annet fast dekke. Tildekkingen bidrar til forurensning ved å begrense jordens evne til å filtrere avrenning, påvirker overflatestrømning og vannvolum, noe som øker faren for jorderosjon og påvirker habitater og vannkvalitet. Avrenning fra by- og forstadsområder inneholder smuss, oljer fra veibane, næringsstoffer fra gjødsel og forskjellige giftige forbindelser.[29]

Bygging av infrastruktur for å gi tilgang til naturressurser kan fortrenge mennesker, ta landbruksareal ut av produksjon og endre økosystemer.[28] På grunn av utbygging av infrastruktur blir omfattende områder av jorden utsatt for nye ødeleggelser. Hele 90 % av all veibygging skjer i lite utviklede land og utviklingsland. Utvidelsene av veier, byer, dammer og olje- og gassrørledninger kan medføre høye miljø- og sosiale kostnader, i form av avskoging, habitatfragmentering (oppdeling av leveområder for dyr og andre organismer), tap av biologisk mangfold, befolkningsforskyvning og sosiale endringer, spesielt for urfolk og lokalsamfunn. Likevel kan infrastruktur gi positive økonomiske effekter, og i noen tilfeller også miljøgevinster på grunn av økt effektivitet, innovasjon, migrasjon og urbanisering, avhengig av hvor og hvordan prosjektene blir gjennomført og styrt.[30]

FragmenteringRediger

 
Fragmentering av habitat i nærheten av Indiana Dunes National Park i Indiana, USA.

Endring av jordoverflaten har i økende grad fragmentert (oppdelt) gjenværende landområder. I 2019 var omtrent 20 % av alle skogsområder i verden nært (under 100 m) til en skogkant, mens 70 % var 1 km fra skogkanten. Bare 20 % av tropiske områder har sammenhengende skogsområder større enn 500 km2. Det globale omfanget av slike områder er redusert med 7,2 % fra 2009 til 2019. Dette er et resultat av industriell hogst, utvidelse av landbruk, brann, gruvedrift og annen ressursutnyttelse.[25]

Naturrestaurering av landområderRediger

Miljøskader påvirket levekårene til minst 3,2 milliarder mennesker i 2019, noe som er estimert til å gi et tap på mer enn 10 % av det årlige globale BNP. Det er dermed stort behov for restaurering av naturområder for å unngå tap av biologisk mangfold, redusere klimaendring og sikre fortsatt global ressurstilgang. Bærekraftig forvaltningspraksis og restaurering for å unngå, og reversere, forringelse av land, har vist seg å gi fordeler som overstiger kostnadene mange steder.[31]

Restaurering av økosystemer og landskap skjer kanskje ikke fullstendig, men er uansett til fordel for natur og mennesker, slik som bedret ressurstilgang og klimaregulering. Gjenoppretting av strukturer og funksjoner i tidligere skadde økosystemer bidrar til langsiktig økologisk resiliens (motstandskraft mot endringer).[31]

Utvinning og utnyttelse av naturressurserRediger




 

Biomassen av pattedyrjorden[32]

██ Husdyr, for det meste storfe og griser (60%)

██ mennesker (36%)

██ ville dyr (4%)

Naturen har blitt skadelidende av den samlede påvirkningen av myriader av handlinger for å dekke den økende verdensbefolkningens grunnleggende behov. Fra 1980 til 2019 ble uttaket av materialer per person økt med 15 %. I årene 1990 til 2019 økte global utvinning av biomasse, fossilt brensel, mineraler og metaller med rundt 80 %. Halvparten av utvidelsen av landbruket skjedde ved nedhugging av tropiske skoger.[11]

Utvinning av levende biomasse og materialer øker ettersom både befolkningstall og forbruk per innbygger har blitt tredoblet fra 1980 til 2010. Materialer til bygg og industri økte med det firedobbelte i samme tidsperiode. Bruken av biomasse, fossilt brensel, malm og ikke-metalliske mineraler doblet seg fra 2005 til 2015, og økte med en årlig rate på 6,1 %.[33]

Kaskadevirkninger (spredning av virkninger) av utvinning gir tap av biologisk mangfold og akselererte klimaendringer, noe som er mest fremtredende i tropiske skoger, marine, kystnære og polare økosystemer. Noen typer utvinning resulterer også i endring av arealbruk, med konsekvenser for biologisk mangfold, jorderosjon og nedbrytning, utslipp av klimagasser og mulig tap av økosystemtjenester. Utvinning utover bærekraftige nivåer har konsekvenser for biologisk dynamikk (komplekst samvirke) og funksjonen til økosystemer.[33]

LandbrukRediger

 
Globalt gir kjøttproduksjon bare 18 % av all næringsinntak (energi), men bruker 83 % av alt dyrket landareal og avgir 58 % av metan som kommer fra matproduksjon.[34]

Landbruk representerer en rekke bruksformer når det gjelder plantedyrking og dyrehold, samt kombinasjoner av disse. Landbruksarealene utvides stadig for å skaffe mat, drivstoff og fibre til en stadig økende verdensbefolkning. Husdyrhold bruker en tredjedel av avlingsproduksjonen til fôr og tre fjerdedeler av totalt landbruksareal. Produksjon av animalske matvarer, spesielt storfekjøtt, har konsekvenser for naturen ettersom det krever mer vann og energi enn plantebaserte matvarer.[35]

Miljøeffektene fra landbruket er store, for eksempel blir 70–90 % av vannet som hentes fra elver, innsjøer og grunnvannsreservoarer brukt i landbruket. Videre er 25 % av verdens klimagassutslipp en konsekvens av landrydding, avlingsproduksjon og gjødsling (2010). I løpet av 1980–2000 ble det meste av nytt landbruksland i tropene etablert på bekostning av skog. Intensivering av landbruket har også økt, med sosiale og økologiske konsekvenser. For eksempel har vannuttak og bruk av plantevernmidler blitt doblet og gjødselbruken tredoblet.[35]

En analyse foretatt av den danske forskeren Laura Vang Rasmussen og hennes kolleger, viste at intensivering av landbruket sjelden ga gunstige sosio-økologiske virkninger. Selv om mattilbudet ofte økte, var det ikke nødvendigvis slik at produktiviteten på lang sikt ble bedre eller at det ga forbedret levevilkår for mennesker.[35]

Effektiviseringer i landbruket utgjør en viktig tilnærming for redusert miljøbelastning, slik at begrensede naturressurser utnyttes bedre. Et tiltak i så måte er såkalt presisjonslandbruk (tilpasse behandling, gjødsling og vanning etter behov).[36]

Skader på land og jordforringelseRediger

 
Jorderosjon på Madagaskar.

Jordforringelse er reduksjon eller tap av jordsmonnets biologiske eller økonomiske produktivitet og kompleksitet. Begrepet omfatter jorderosjon, forverring av fysiske, kjemiske, biologiske eller økonomiske egenskaper til jordsmonn og langvarig tap av vegetasjon. Årsaker er intens utnyttelse eller en kombinasjon av prosesser på grunn av menneskelige aktiviteter. Forringelse forekommer i alle typer landoverflater, ved alle former for arealbruk og landskapstyper, i alle land.[37]

Forringelse er vanskelig å måle på grunn av mangel på data og få estimater, spesielt i tropene. Det er flere årsaker til forringelse, blant annet arealbruk, intensivering, forurensning og invasive fremmede arter. Påvirkningene kan også ha årsak langt fra der påvirkninger merkes. Tap av skoger er for eksempel knyttet til ukontrollert hogst, branner eller utvidelse av landbruket. Det vanligste i Latin-Amerika og Asia er tømmerutvinning, mens det i Afrika er uttak av brensel og utvinning av trekull. Ørkenspredning i form av landforringelse i tørre, halvtørre og tørre klimaregioner, er spesielt alvorlig for 38 % av verdens befolkning.[37]

Jorderosjon forårsaker næringstap og redusert produktivitet, men også flom, vannforurensning og sedimentasjon i reservoarer. Det kan også ha negativ innvirkning på de globale karbon-, nitrogen- og fosforsyklusene. Globale estimater for omfanget av erosjon er ikke tilgjengelige, men at det skjer i alle land er sikkert.[37]

Jordforsuring har sammenheng med atmosfærisk avsetning av sterke syrer, typisk i form av sur nedbør, som et resultat av utslipp av svoveldioksid og nitrogenoksider. Jordsmonn i over 100 land er påvirket av saltholdighet, knyttet til klimaendringer og økt bruk av vanning av jordbruksland. Salt forekommer naturlig, men problemet forverres ofte av omfattende vanning.[37]

Sammenlignes landbruk ved konvensjonell dyrking med landbruk uten jordbearbeiding, viser det seg at uten jordbearbeiding (pløying) reduseres jorderosjonen drastisk. Landbruk uten jordbearbeiding kommer nærmere jordsmonnets egen fornyelsegrad, noe som kan gi grunnlag for bærekraftig landbruk.[38]

SkogbrukRediger

Fra 1990 til 2015 ble det globale skogarealet redusert fra fra 4,28 milliarder til 3,99 milliarder hektar. Skog dekket i 2019 en tredjedel av landjorden, og en stor del av verdens befolkning er delvis avhengige av skog. En utfordring har vært å drive en forvaltning som både tilfredsstiller skogbruksnæringen og samtidig gir langvarig overlevelse av skoger.[39]

Gjennom flere århundrer har fornyelse av skogdekke og opprettholdelse av biologisk mangfold, ofte skjedd samtidig med tømmerdrift og uttak av andre ressurser. Bærekraftig skogbruk drevet av lokalsamfunn finnes i Latin-Amerika (Mexico, Mellom-Amerika, Colombia og Peru), Canada og USA, mens bærekraftig familiedrevet skogbruk forekommer i Nord- og Sentral-Europa.[39]

Stedegne arter (begrenset geografisk utbredelse) finnes i 80 % av de plantede skogene, mens introduserte arter dominerer i Sør-Amerika, Oseania og Øst- og Sør-Afrika som et resultat av industrielt skogbruk. Biomassen fra skog benyttes som energikilde, som fast, flytende og gassformig brensel, og stod for 14 % av den globale energibruken i 2014. Mellom 1960 og 2014 økte bruken av bioenergi 2,7 ganger. Den globale bruken av fyringsved toppet seg på midten av 1970-årene, men har falt siden 1980-årene.[39]

Høsting av andre ressurser enn tømmer fra skogRediger

 
Bruk av en presse for palmeolje i Bandundu, Den demokratiske republikken Kongo.

Høsting og bruk av produkter fra skog, annet enn tømmer, er en viktig del av levebrødet for skogavhengige samfunn rundt om i verden. Rundt 350 millioner mennesker i, eller ved skog, er avhengige av produkter som frø, oljer, lønnesirup, løvverk, vilt, medisinplanter, krydder, bark, sopp og fyringsved. Fattige mennesker er sterkt avhengige av medisinplanter på grunn av begrenset helsevesen, og folk i Afrika bruker mest naturmedisin.[40]

Selv om kommersialisering av disse skognæringene kan opprettholde eller forbedre inntektene til lokalbefolkningen, kan markedskjeder med mange mellomledd senke den lokale økonomiske avkastningen og øke risikoen for overutnyttelsen av ressurser.[40]

Bushmeat er kjøtt fra ville dyr og er en viktig proteinkilde for mennesker som lever i skog i land med lav- og mellominntekt. I tropene tas det ut minst 6 millioner tonn store til mellomstore pattedyr, fugler og krypdyr hvert år. Mange arter kan overleve høyt uttak, men for dyr som vokser langsomt kan selv lite uttak være ødeleggende.[40]

Forbruk av ferskvannRediger

 
Vanning på en hveteåker i Yuma County, Arizona, USA i 1987.

Ferskvannsressurser er ujevnt fordelt i verden. Omtrent en tredjedel av jordoverflaten har relativt homogene akvifer (bergarter eller sedimenter som inneholder vann) som kan utnyttes til forbruksvann. Globalt vannuttak er vanskelig å beregne ettersom pålitelige data bare finnes i noen få land. Estimater fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) antyder at vannuttaket har steget fra under 600 km3 per år i 1900 til nesten 4000 km3 per år i 2010, noe som er en raskere økning enn befolkningsveksten.[41]

Stort uttak av vann gjøres fra store vassdrag som Colorado, Huang He, Indus, Nilen, Syr Darya og Amu Darya. Flere grunnvannsreserver har overskredet sine grenser for bærekraftig utnyttelse i løpet av årene 2003–2013. Økt utvinning av grunnvann har sammenheng med landbruk (69 %), industri (19 %) og direkte konsum (12 %) på grunn av befolkningsøkning og økonomisk vekst.[41]

Uttak av vannressurser samvirker med mange biofysiske og samfunnsmessige drivere til negative effekter på natur og samfunn. Uttømming av grunnvannsressurser truer vann- og matsikkerhet, endrer hydrologiske regimer, gir landforringelse og leder til konflikter. Risikoer på grunn av for stort vannuttak er spesielt et problem i tørre og halvtørre regioner. Der vanning i landbruket er omfattende, fører det til drastiske effekter på våtmarker og dyreliv.[41]

Gruvedrift og petroleumsutvinningRediger

 
Forurensende gruvevann med svært høyt syreinnhold som renner ut i Rio Tinto i Spania.

Gruvevirksomhet påvirker direkte og indirekte livsgrunnlaget for alle mennesker rundt om i verden, via produksjon og bruk av mineraler, metaller, olje og fossilt brensel. Mineraler brukes dessuten i svært mange sammenhenger. Gruvedrift bidrar til en stor del av verdens BNP, spesielt blant fremvoksende økonomier. Det er også mange problemer knyttet til gruvedrift rundt om i verden, blant annet rettigheter, markeder og lovgivning i forbindelse med virksomheten.[42]

Fosfor utvinnes fra gruver og benyttes i kunstgjødsel. Det er et grunnstoff som det finnes begrensede ressurser av. Fosfor er i små mengder et helt nødvendig stoff for levende organismer, men det meste av jordsmonnet i verden har lite fosfor. Derfor tilføres stoffet kunstig ved dyrkning av jord for å få god plantevekst. Fosfor som tilføres i store mengder på landjorden fører til avrenning til elver og hav, der det stimulerer til vekst av alger og vannplanter som gir forurensning. Store mengder fosfor renner ut i havet, mens det tilbakeføres bare mindre mengder årlig til landjorden via fisk og ekskrementer fra sjøfugler. Det foregår med andre ord en stor forflytting av fosfor fra de produktive økosystemene til havet.[43][44] På lengre sikt ventes mangel på fosfor å bli en utfordring for verdens matproduksjon.[45]

Utvinning av gull kan være svært miljøbelastende og har i flere tilfeller ført til avskoging i tropiske områder. Mineralforekomster av aluminium, jern, kopper, sølv og gull er konsentrert i Andesfjellene, Rocky Mountains, Nordøst-Amerika, Australia, Sørøst- og Vest-Afrika, Nord- og Øst-Europa, og i det øst- og sørlige Stillehavs-Asia. Bauksitt- og sølvgruver finnes ofte i soner med medium til høyt biologisk mangfold.[42]

Daggruvedrift (åpne gruver) er driver for endring av landdekke, forurensning av overflate- og grunnvann, samt luft, noe som utgjør en helsefare i mange regioner. Selv om denne typen gruvedrift utgjør under 1 % av jordens totale landareal, har den negative effekter på store områder. Virkningene på biologisk mangfold er muligens enda større enn for utvidelse av arealer for landbruk. Alvorlige landskapsforandringer er avskoging, groper, store mengder avfall, stort forbruk av ferskvann, utslipp av kjemiske og fysiske miljøgifter til luft, jord og vann. Kull- og gullgruvedrift kan modifisere et landskap alvorlig, blant annet ved omfattende ødeleggelse av skog og tilsvarende tap av naturtyper.[42]

Etterfølgende prosessering av metaller og mineraler frigjør karbondioksid (CO2), svoveldioksid, metan, svevestøv, kvikksølv og andre tungmetaller, genererer sur nedbør og utslipp av tungmetaller.[42]

FiskeRediger

 
Oppdrettsanlegg for reker i Mexico.

Fiskeri og havbruk spiller en økende rolle for matsikkerhet, levebrød og global økonomi, det til tross for at fiskebestandene stadig reduseres. Globalt dekker fisk behovet for rundt 20 % av all animalsk protein, og nesten 60 millioner mennesker hadde sitt arbeid i fiskeri og havbruk i 2012, de fleste i Asia. Verdiskapningen i verdens fiskerier i 2011 ble estimert til å være over 24 milliarder amerikanske dollar (USD).[46]

Fiskere som deltar i småskala eller ikke-industrielt fiske utgjør over 90 % av det totale antallet personer som får sitt levebrød fra kommersielt fiske (over 100 millioner mennesker). Småskala og ikke-industrielt fiske innebærer mindre bifangster (fangst som vannligvis ikke nyttiggjøres), mindre ødeleggende utstyr og lavere drivstofforbruk, og er således mer bærekraftig enn industrielt fiskeri, men har også betydelige økologiske effekter.[46]

Miljøeffekter av fiske kan deles inn i konsekvenser som gjelder tilgjengelighet av fisk, som kan være bestemt av rovfiske eller bærekraftig fiskeriforvaltning og virkningen av fiske på andre elementer i miljøet. For eksempel hvordan bifangst håndteres og ødeleggelse av habitater, som korallrev.[47]

Akvakultur bidrar til at global fiskeproduksjon øker. Den fremstår delvis som en miljøvennlig alternativ matproduksjon, selv om det også gir problemer med ødeleggelse av kysthabitater på grunn av avfall (næringsstoffer, avføring, antibiotika) og innføring av fremmede invasive arter og patogener (bakterier og virus som gir sykdommer). Havbruk bidrar også til ytterligere uttømming av naturlige fiskebestander på grunn av stort behov for fiskemel og -olje. Disse effektene er artsavhengige. For eksempel har reke- og lakseoppdrett netto negative effekter, mens oppdrett av karpe- og bløtdyr har netto positive effekter på globale fiskeressurser og for matsikkerhet.[46]

Kunnskapen om ferskvannsfiske er begrenset, til tross for at det også har samfunnsmessig og økologisk betydning. Foreløpig antyder globale estimater at ferskvannsfiske ligger på rundt 11,9 millioner tonn per år, over 12 % av all fiskeriproduksjon.[48]

TransportRediger

 
Interstate 10 og Interstate 45 i nærheten av downtown Houston, Texas i USA. Mye av forbruket av verdens petroleum brukes til transport, og skaper luftforurensning fra gasser som nitrogenoksider og partikler, samt klimagasser som CO2.[49]

Transport av varer og mennesker har økt kraftig etter 2000. Antall flyreiser er doblet globalt, oljetransport i skip er doblet, generell transport er firedoblet og transport av korn og mineraler er nesten firedoblet. Reiselengdene har også økt. Forflytting av varer og mennesker har direkte og indirekte langtidsvirkninger på naturen. Støy og giftige utslipp av for eksempel karbonmonoksid forårsaker direkte skade. Langtidsvirkninger er blant annet utslipp av klimagasser, der transportsektoren står for 15 % av de globale CO2-utslippene. Over 3,5 % av klimagassutslippene kommer fra lufttransport.[50]

Transportsektoren bidrar til innføring av fremmede arter. Siden 1900 har handel vært en av de viktigste faktorene for utbredelse av fremmede arter i økosystemer, både til sjøs og på land. Introduksjoner av virvelløse dyr og alger har hatt en kraftig økning rundt 2000, ettersom disse artene er vanskelige å begrense, og er nært forbundet med økende menneskelig aktivitet som handel, migrasjon og turisme.[50]

TurismeRediger

Turisme har vokst kraftig fra 2000 til 2019. Antallet internasjonale flyavganger tredoblet seg globalt, med størst økning fra rike og middels rike land. Fra 2009 til 2013 økte turismens globale karbonavtrykk med 40 %, og utgjorde dermed cirka 8 % av klimagassutslippene.[51]

Ulovlige aktiviteterRediger

Ulovlig virksomhet utgjør en stor trussel mot natur og menneskers levebrød. Et eksempel er ulovlig, underrapportert eller uregulert fiske. I 2011 ble slikt fiske estimert til 33 % av den globale fangsten (fisk og sjødyr). Av skip som driver ulovlig, underrapportert eller uregulert fiske er 70 % registrert i skatteparadiser. Fordi aktiviteten unndras beskatning og drives på attraktive arter er gevinsten høy.[52]

Ulovlig skogbruk har omfattende negative konsekvenser. Samlet sett anslås ulovlig hogst til å utgjøre 10–15% av den globale tømmerproduksjonen, men kan utgjøre hele 50 % i flere land. I 2013 ga ulovlig hogst 190 millioner tonn CO2-utslipp, mer enn de totale utslippene fra Danmark, Norge og Sverige. Økonomiske virkninger er inntektstap for stater og private skogeiere. Dessuten ødelegger det levebrød for mennesker som har nær tilknytning til skog.[52]

Ulovlig jakt og sanking truer også biologisk mangfold og er økende (2019), på grunn av større behov for bushmeat (vilt), samt etterspørsel etter tradisjonell medisin, suvenirer, kjæledyr og luksusvarer. Tjuvjakt har ført neshorn og tigre til randen av utryddelse, i tillegg til flere andre.[52]

Direkte menneskeskapte og naturlige drivereRediger

Utslipp av klimagasser gir endring av den naturlige drivhuseffekten og ytterligere klimaendringer på grunn av tilbakekoblingsmekanismer. En annen konsekvens av økt innhold av CO2 i atmosfæren er at havet, som er det største karbonsluket, blir surere. I tillegg fører økt temperatur i havet og smelting av innlandsis (isbreer og Grønlandsisen) til at havnivået stiger.

Global oppvarmingRediger

Utdypende artikkel: Global oppvarming

 
Klimastreik i Alice Springs, Australia i 2019.

Klimaendringer gir betydelige endringer av jordens klimasystem og naturen, med sterke direkte globale påvirkninger som også har virkning på andre drivere. Uvanlig stor stigning av atmosfærens konsentrasjoner av klimagasser (CO2, metan og lystgass), har «ekstremt sannsynlig» (95–100 % sannsynlighet) vært den dominerende årsaken til de oppvarmingstrender som er observert over hele verden. Menneskelig påvirkning ga en global temperaturstigning på rundt 1 °C (± 0,2 °C) over førindustrielle nivåer i 2017. Noen konsekvenser er mer ekstremvær, varmepåvirkning, korallbleking og smelting av hav- og landis.[53][54]

Konsekvenser av global oppvarmingRediger

Utdypende artikkel: Konsekvenser av global oppvarming

Langsiktige geofysiske og biologiske endringer på grunn av oppvarmingen er nå (2019) tydelig i mange deler av verden, for eksempel krympende isbreer, tidlig vår og endringer i fenologiske responser for vegetasjon (som spiring og knoppskyting) og i primærproduksjon. Endringer av nedbørsmønstre er også del av bildet. Områder i tropiske regioner har fått økt nedbør, mens områder i subtropiske regioner har opplevd reduksjon. Klimamodeller har prognosert (beregning for fremtiden) at global oppvarming gir hyppigere og mer intense ekstreme hendelser, som hetebølger, tørke, kraftig nedbør, uvær og kystflom.[53]

Hyppigere og mer intense ekstreme værhendelser har betydelige effekter på menneskelig trivsel, fører til tap av liv, skader og andre negative helseeffekter, sammen med skader på eiendom, infrastruktur og miljø, samt tapte arbeidsplasser. Klimadrevne endringer kan samvirke med andre direkte drivere, og til tider forverre påvirkningen på naturen og samfunnet. Samvirke mellom klima og andre faktorer kan også sette i gang ulineære klimaresponser, og gi mer ekstreme og/eller raske effekter av klimaendringer, kjent som vippepunkter i klimasystemet.[53] Flere forskere mener at utløsning av vippepunkter i verste fall kan være katastrofale, eller endog true menneskehetens eksistens.[55]

Forsuring av havetRediger

 
Omfattende korallbleking har funnet sted på Great Barrier Reef i Australia.

En konsekvens av menneskeskapte CO2-utslipp er havforsuring, som er en driver for svekking av marine økosystemtjenester. Forsuring resulterer i biokjemisk endring av havets økosystemer. Forsuring er mest kritisk for grunne havområder som er overmettet med kalsiumkarbonat. pH-nivået i havet har falt med mer enn 30 % siden førindustriell tid. De høyeste konsentrasjonene av menneskeskapt karbon i verdenshavene er i Nord-Stillehavet og Det indiske hav.[56]

Havforsuring påvirker marine organismer og funksjoner negativt, noe som igjen gir tilbakekoblinger til klimaendringer. Forsuring hindrer kalsifiserende organismers evne til å bygge og vedlikeholde sine skjelett og skjell av kalsiumkarbonat, i tillegg til å endre andre grunnleggende metabolske prosesser (energiomsetning i cellene). Forsuring fører også til at planteplankton ved havoverflaten produserer mer dimetylsulfid (organisk svovelforbindelse, (CH3)2S). Prosessen bidrar til ytterligere oppvarming av jorden, på grunn av mindre refleksjon av solstråling fra havoverflaten.[56]

Korallbleking kan også være et resultat av forsuring av havet, men påvirkningene er komplekse og skyldes flere faktorer. Anslagsvis 97 % av verdens korallrev hadde blitt utsatt for oppvarming fra 1985 til 2012. Hendelser med skadelig korallbleking fra 2000 til 2019 har vært hyppigere og stadig mer alvorlige.[56]

Havforsuring har ført til endringer i strukturen til marine økosystemer, noe som kan gi fremtidig risiko og sårbarhet for matforsyning og levebrød.[56]

HavnivåstigningRediger

Fra 1901 til 2010 steg det globale havnivået med 0,19 m (usikkerhetsintervall 0,17–0,21 m), med en stigning på rundt 3 mm i året i siste del av perioden. Havnivået vil sannsynligvis fortsette å øke. Økningen av global gjennomsnittlig havtemperatur øker havnivået på grunn av termisk ekspansjon, men smelting av isbreer på Grønlandsisen og Antarktis har også betydning.[57]

Lavtliggende kystområder, inkludert byer, strender og våtmarker er mest utsatt for flom og tap av land på grunn av havnivåstigning. De fleste land i Sør-, Sørøst- og Øst-Asia, samt flere land i Afrika er svært utsatt for stigning av havnivået på grunn av svært tett befolkning i kystområdene.[57]

Invaderende arterRediger

Nesten en femtedel av jordoverflaten utsettes for risiko for miljøskader på grunn av planter og dyr fra andre deler av verden, kjent som invaderende arter eller fremmede arter. Fremmede arter har fordoblet seg fra 1970 til 2019 og truer lokale arter og økosystemtjenester, samt økonomier og menneskers helse. Det samlede antallet fremmede arter som er registrert er rundt 30 ganger større i landene med høye inntekter enn i land med lave, delvis på grunn av handel, men også på grunn av større fokus på å kartlegge omfanget.[58]

Mengden av invaderende arter ser ut til å være høyere enn noen gang før og uten tegn til å reduseres. Drivere for dette er handel, økt menneskelig mobilitet (reiser), kontinuerlig forfall av leveområder og klimaendringer. Utrydding av fremmede arter som har greid å etablere seg, er meget kostbart.[58]

Indirekte drivere for miljøpåvirkningRediger

Samfunnsutviklingen har konsekvenser for verdivalg, befolkningsutvikling, innovasjon, handel og styring. Indirekte drivere som henger sammen med denne samfunnsutviklingen er identifisert som viktige grunnleggende årsaker til naturforringelse. Tradisjonelt har et instrumentelt natursyn (naturen som middel, ikke som mål) bestemt utviklingen i mange kulturer, noe som har resultert i at naturen kun har blitt sett på som en råstoffleverandør. Uansett verdisyn er befolkningvekst en driver for skader på naturen.[11]

Knapphet på naturressurser har frembrakt innovasjoner (oppfinnelser og utvikling), fra den grønne revolusjonen til dammer, genteknologi, fracking, vindkraft og andre teknologier med betydning for naturen. Spredningen av slike nyvinninger kan redusere forringelsen av miljøet, samtidig som globaliseringen har forflyttet vareproduksjon som gir naturskader til land fjernt fra forbrukerne i rike land. Lokale tiltak har ført til mer bærekraftig produksjon, mens verdens nasjoner har fremforhandlet internasjonale avtaler og bevaringspolitikk, sågar har de justert sin økonomiske politikk for å ta naturhensyn.[11] Det foreligger også tilfeller der naturen har fått rettigheter og rettsvern.[59]

InstitusjonerRediger

Institusjoner i forbindelse med miljø er individuelle og kollektive praksiser som ligger bak menneskers atferd, både mellommenneskelig og mot naturen. Institusjonelle ordninger regulerer bruk av naturressurser, og dermed styring av natur og biologisk mangfold. Formelle og uformelle institusjonelle ordninger fører til samvirke mellom etterspørsel av god livskvalitet og press på natur og biologisk mangfold. Sosiale regler og normer, eiendomsrettigheter og tilgangsrettigheter, markeder, lover, skatter og subsidier er faktorer som styrer dette.[60]

Eksempler på institusjoner med betydning for miljø er statlige departementer, politiske partier og private selskaper. Institusjoner ligger til grunn for investeringstiltak og multilaterale miljø- og handelsavtaler. På globalt nivå er en internasjonal klimaavtale et eksempel på en institusjon som har både formelle (utslippskvoter) og uformelle aspekter (moralske løfter). På alle nivåer kommer institusjonene til uttrykk i retningslinjer, eiendomsrettigheter, organisering av markeder og avtaler som skaper insentiver (motivere til bestemte valg) og begrensninger for oppførsel og holdninger relatert til naturen.[60]

Økonomiske drivereRediger

Den store økonomiske veksten og påfølgende økning i vekstraten for mange parametre for menneskelig aktivitet er kalt den store akselerasjonen. De store endringene oppstod fra midten av 1900-tallet og ventes å fortsette.[61] Et spørsmål forskere har stilt seg er om den store akselerasjonen kan fortsette for alltid. En ser for seg enten en dekobling mellom økonomisk vekst og naturforringelse, eller en utvikling mot en stor kollaps av både verdensøkonomien og jordens systemer.[62]

Økonomisk vekstRediger

I rapporten GEO-6 sies det at økonomisk vekst, i den konvensjonelle betydningen av ordet, ikke kan fortsette langt inn i fremtiden. Allikevel er den sosiale og politiske visjonen om uendelig økonomisk vekst, sterk. Årsakene er at vekst spiller en viktig rolle i moderne samfunn, blant annet for fattigdomsbekjempelse, opprettholdelse av sosial rettferdighet og solidaritet og velfungerende statlig styring.[63]

Det er mange forskere som kritiserer økonomisk vekst, men disse mener uansett at økonomisk vekst er nødvendig i utviklingsland. Vekstkritikere mener at vekst verken er nødvendig eller ønskelig i de rike landene. På den annen side er det økonomer som mener at vekst er helt nødvendig også i rike land fordi det understøtter rettferdighet, sosial mobilitet og bidrar til befolkningen støtter opp om sivil- og internasjonal fred.[63]

GEO-6 sies dette om økonomisk vekst i de rike landene: «Spørsmålet er ikke om vekst i de rike landene er nødvendig for å tilfredsstille materielle behov, men om det er et grunnleggende element for moderne samfunn for å nå politiske, sosiale, kulturelle og til og med moralske og etiske mål. Ideelt sett er økonomisk vekst og miljømessig bærekraft gjensidig forsterkende, snarere enn motsetninger.»[63]

Det har vært forsket mye på om økonomisk vekst vil kunne skje uten utarming av naturressurser. I denne sammenhengen er det viktig å skille mellom fornybare og ikke-fornybare ressurser. Fordi ikke-fornybare ressurser bare fins i begrenset mengde på jorden, er den eneste måten å unngå uttømming av ressursene på, omfattende materialreduksjon, -gjenbruk og -resirkulering. Dermed går fokuset mot energikildene, siden resirkulering avhenger av kostnad for energi sett opp mot kostnaden for å utvinne nye naturresurser. Energibehovet vil derfor være stort i fremtiden for å resirkulere og dermed unngå utvinning av begrensede naturresurser. Omlegging til fornybare energikilder er nødvendig både for å unngå katastrofale klimaendringer og for å få bærekraftig ressursbruk.[64]

VarestrømmerRediger

 
En stor del av vareproduksjonen skjer fjernt fra forbrukerne i høyinntektslandene. Containerskip står for det meste av varetransporten over kontinentene, her fra Hamburger Hafen, Tyskland.

Varestrømmer og transport av råstoffer øker når bare mindre deler av ressursbehovet dekkes på stedene der produksjonen skjer. Med økende globalisering gjennom 1900-tallet har forbruk i stor grad blitt fjernet fra produksjon. Av utvunnete materialer blir 41 % transportert over landegrensene (2019). Fra 1990 til 2019 har den globale eksporten av mat blitt tidoblet.[65]

Nordøst-Asia er den største importøren av råvarer, med meget høy nettoimport av metaller (spesielt jern), petroleum og kull på grunn av Kinas enorme behov for disse råvarene for industri og infrastruktur. De største nettoeksportørene er Oceania (hovedsakelig Australia), Øst-Europa (hovedsakelig Russland), Sør-Amerika (hovedsakelig Brasil) og Vest-Asia (hovedsakelig Saudi-Arabia). Japan, USA og Europa er også store nettoimportører av råvarer.[65]

Økosystemer blir stadig mer påvirket av fjerne interaksjoner mellom land, også kjent som telekoplinger. Telekopling viser til sosioøkonomiske og miljømessige konsekvenser som skjer over store avstander. Mellom en fjerdedel og halvparten av miljøbelastningen forårsakes av forbruk i andre regioner enn der forbruket skjer. Dette gjelder spesielt utslipp av klimagasser og miljøgifter, tap av biologisk mangfold og uttømming av ferskvannsressurser. På den annen side får eksporterende land nytte av økonomisk avkastning og teknologiske fremskritt.[66]

Bærekraftig utvikling i ett land kan bygge på motsatt utvikling i andre land. Internasjonal handel omfordeler utslipp av klimagasser. Produksjon for internasjonale markeder er anslått å stå bak 26–30 % av verdens klimagassutslipp. Slike effekter er ikke blitt inkludert i internasjonale traktater, ettersom karbonregnskapene kun blir regnet per land.[66]

ForbruksmønstreRediger

 
Globalt har økt matinntak og endrede kostholdsvaner ført til fedme som et folkehelseproblem, i tillegg til belastning på naturmiljøet ved matproduksjon. Her fra et supermarked i USA. (The New Fred Meyer on Interstate on Lombard, Portland, USA)

Forbruket har stadig økt siden den industrielle revolusjon. På begynnelsen av 1900-tallet ble kull, petroleum og naturgass viktige energikilder. Verdens totale energibruk doblet seg fra 1980 til 2019. Fra 1990 til 2010 foregikk en overgang fra bruk av fast brensel til matlaging, til elektrisitet og andre energikilder for rundt 3,3 milliarder mennesker. De landene som bruker mest energi, er høyinntektsland med intensivt landbruk.[67]

Velstandsutvikling har mange uheldige sider som stort ressursbehov, mye avfall og forurensning. Ressursene skaffes fra mange steder i verden, slik at forbrukerne ikke alltid ser miljøpåvirkningene eller de skadelige helseeffektene på menneskene som utvinner dem. Velstandsutvikling har også en positiv side ved at mennesker tar til seg kunnskap om miljøpåvirkninger. Ressurssterke borgere påvirker produsenter og myndigheter til å ta miljøhensyn. Forbrukere med betalingsevne for kostbare varer gir også produsentene muligheter til å utvikle teknologi som reduserer forurensning og miljøskader. Velstandsutvikling har vært en driver for forskning og teknologisk utvikling som forbedrer miljøkvaliteten, blant annet derfor har forurensningen i rike land blitt betydelig mindre siden 1970-årene. [4]

Globale mønstre for matforbruk har endret seg fra 1970 til 2019. Urbanisering og velstand gir økt matinntak og endrede kostholdsvaner. Trenden er større inntak av raffinerte karbohydrater, sukker, fett og dyrebaserte matvarer som kjøtt og meierivarer. Samtidig har bruken av grønnsaker, grovt korn, frukt, komplekse karbohydrater og fiber blitt redusert. Fra 1966 til 2015 økte det gjennomsnittlige energiinntaket per innbygger med 30 %, spesielt var økningen stor i Europa.[67]

Kina har hatt en meget høy økonomisk vekst over flere år og fått en stadig større middelklasse. Kina er (2015) verdens største konsument av hvete, ris, kjøtt, kull, kunstgjødsel, stål, sement og olje. Om forbruket og den økonomiske veksten fortsetter samtidig med befolkningsvekst, er det estimert at Kina innen 2025 vil trenge 2/3 av verdens kornproduksjon, dobbelt så mye papir som det produseres i verden (2015) og mer enn all verdens oljeproduksjon. Den amerikanske befolkningseksperten Lester R. Brown mener at en slik utvikling ikke er mulig hverken for Kina eller andre utviklingsland.[68]

Ulikhet mellom menneskerRediger

Verdens land har store ulikheter med hensyn til trivsel, for eksempel menneskers materielle forhold. Land med høy inntekt rangerer høyere for indikatorer for samfunnsutvikling og for bærekraftig utvikling. Når det gjelder beregninger for styring av økosystemtjenester og miljøpolitikk som Environmental Performance Index (EPI) angir, rangeres lavinntektslandene lavest. Likevel kommer lavinntektslandene bedre ut for indikatorer for mangfold, miljøforringelse og økologisk fotavtrykk, samt bruk av fornybare vannressurser. Land med lav inntekt viser høyere rangering for miljøkomponenten til Sustainable Society Index (SSI) som inkluderer språklig mangfold, kulturell identitet og opprettholdelse av urfolks økologiske kunnskap over tid.[69]

Rundt 900 millioner mennesker lever i ekstrem fattigdom (2015) og har under 1,25 USD å leve for per dag, og 2,6 milliarder mennesker har mindre enn 2,25 USD. Fattigdom fører til mange skadelige miljøpåvirkninger. Fattiges dagligliv er fokusert på å skaffe nok mat, vann og energi for matlaging og varme. I sin søken etter livsnødvendige ressurser skader de skog, jordsmonn, gressmarker, fiskebestander og dyreliv. For disse menneskene er det en luksus å bekymre seg for langstidskonsekvenser for naturmiljøet. Imidlertid er det også mange av verdens fattige mennesker som lever på en bærekraftig måte, for eksempel som småbønder.[70]

Demografiske drivereRediger

Når det gjelder demografisk utvikling (utvikling av befolkningens tilstand eller sammensetning) kan en forutsi flere sikre utviklingstrekk: Det vil være fortsatt befolkningsvekst, gjennomsnittlig alder vil øke, urbaniseringen vil fortsette og husholdningsstørrelsene vil bli redusert. Disse trendene har underliggende prosesser som industrialisering, økt landbruksintensivering, flere enslige mennesker og redusert dødelighet. Politiske beslutninger og holdningsendringer kan moderere, men ikke stoppe disse trendene. Om alt holdes likt, vil mindre husholdninger, urbanisering og aldring gi større miljøpåvirkning per capita. Bedre rettigheter for kvinner (som gir færre barn per kvinne), fattigdomsbekjempelse, mindre sosiale ulikheter, fornuftig byplanlegging og teknologisk utvikling kan begrense de negative virkningene.[71]

BefolkningsvekstRediger

 
Verdens befolkningsutvikling fra 10 000 før Kristus til år 2000 etter Kristus i milliarder. Rundt 1800 inntraff en omtrent eksponentiell befolkningsøkning.

Verdens befolkning er doblet siden 1970 og er fortsatt økende, selv om vekstraten (årlig økning) har nådd toppen. Det var over 7 milliarder mennesker i 2014. Høyinntektsland har hatt reduksjon av vekstraten, mens den raskeste økningen skjer i øvre mellom- og nedre mellominntektsland og i Asia-Stillehavet.[72]

Demografiske mønstre med redusert vekstrate har sammenheng med urbanisering og forbedring av kvinners utdanning, rettigheter og helse, som fører til redusert barnedødelighet og forbedret familieplanlegging (færre barn per kvinne). Verdens befolkning blir eldre, med konsekvenser for ressursforbruk og styring. Antallet mennesker i alderen 60 år og eldre vokser raskt, mens andelen mennesker over 80 år øker enda raskere.[72]

En stor barneflokk er en overlevelsesstrategi for mange av verdens fattige mennesker. Barn kan hjelpe med å sanke fyringsved, hente drikkevann og gjete husdyr. Fordi svært fattige ikke har tilgang til pensjonsordninger eller helsevesen, forventes det også at barna tar seg av foreldrene når de blir gamle. Dette regnes som de viktigste årsaker til at befolkningen i fattige land vokser kraftig.[70]

Befolkningsvekst i seg selv er ikke nødvendigvis noe som leder til ikke-bærekraftig utvikling. Verdens befolkningsutvikling er heller noe som skjer på grunn av dagens forbruks- og produksjonsmønstre. Istedenfor er økende ulikhet en driver for ikke-bærekraftig forbruk og produksjon. Verdensøkonomien hadde ikke behøvd å vokse mye for å forbedre forholdene for de aller fattigste om fordelingen av rikdom var jevnere fordelt.[73]

UrbaniseringRediger

Litt over halvparten av verdens befolkning lever i byer og urbane områder, og andelen er ventet å stige til rundt 66 % innen 2050. Afrika er verdensdelen med størst byvekst, mens Europas byer har vokst lite de siste årene (2015). Driveren for urbanisering er ikke økt fertilitet eller aldersstruktur, men tilflytting.[74]

Urbane områder har større miljøpåvirkninger per person enn andre områder, men har mulighet for effektiv ressurs- og energiutnyttelse. Byer er også motorer i den økonomiske utviklingen i et land.[74] Kollektive goder gir lavere marginalkostnad per konsumert enhet, fordi en kan utnytte stordriftsfordeler og at kollektive goder er mer effektive enn private goder. Urbane bosteder (byer) kan tilby goder som mange kan benytte, som kollektivtransport, parker og idrettsplasser, sykkelstier og kantiner på skoler og arbeidsplasser. Dermed tilbys tjenester til et mye lavere økologisk fotavtrykk enn privatbilisme, private hager eller individuell matlaging. Imidlertid fører samfunn med stor ulikhet til at folk foretrekker privateide løsninger på grunn av frykt, fragmentering, statusjag og segregasjon.[73]

Beslutninger som tas for byplanlegging frem mot år 2100 er avgjørende for fremtidig utvikling. Urbaniseringen som skjer frem mot 2100 ventes å være hurtig, men også kortvarig i et historisk perspektiv. Valg av infrastruktur, teknologi, institusjoner og mentalitet vil bestemme hvordan fremtidens byer vil fungere og får derfor også stor betydning for jordens fremtid.[74] Hvis nye byer som planlegges frem mot 2050 baseres på stor ressurs- og energibruk, med omfattende utbygging av forsteder, sier GEO-6 at «alle håp om ambisiøse mål om klima- og naturbevaring vil være tapt. Byer og nasjoner vil måtte kjempe om å få nødvendige ressurser og de [fattige landene] vil mislykkes med konkurransen på verdensmarkedet [...]».[75]

Teknologiske drivereRediger

Siden menneskenes tidlige historie har det skjedd tre store kulturelle eller teknologiske revolusjoner: Oppfinnelsen av landbruket (den neolittiske revolusjonen) med dyrkning av planter og husdyrhold, den industrielle revolusjon på slutten av 1700-tallet med storskala masseproduksjon av varer og rundt 1970 startet informasjonsrevolusjonen. Informasjonsrevolusjonen og globalisering ga nye teknologier for rask tilgang til ressurser og informasjon på en global skala.[4]

Alle de tre revolusjonene har gitt menneskene større ressurstilgang for å dekke grunnleggende og nye behov. De teknologiske sprangene har også økt verdens befolkning på grunn av større tilgang til mat og lengre liv. Dette har også ført til større ressursforbruk, forurensning og miljøødeleggelser. Teknologisk utvikling har motsatt også ført til bedre ressursutnyttelse og mer effektiv bruk av energi.[4]

Historisk sett brakte den grønne revolusjonen, altså effektiviseringen av jordbruket, viktige endringer med muligheter og risikoer. I løpet av 1960-, 1970- og 1980-årene økte utbyttet av ris, mais og hvete jevnt med anvendelse av nyvinninger innen frøutvikling, vanning og gjødselbruk. Med de milliardene som verdensbefolkningen har økt med siden disse forbedringene begynte, tror mange forskere at uten denne effektiviseringen ville hungersnød og underernæring vært mye større i verden.[76]

Teknologibruk blant urfolk og lokalsamfunnRediger

Urfolk og lokalsamfunn i hele verden utgjør 2 milliarder mennesker. De har har utviklet sine praksiser for ressursbruk basert på mangeårig kunnskap om komplekse økosystemer. Jord- og skogbruk i mange tropiske land har noen felles kjennetegn: Det drives svært variert og mangfoldig, produktivt, komplekst og med rotasjoner i landbruket, samt at beite, jakt og fiske også er viktig. Likevel har en kombinasjon av livsstilsendring, tilpasning til klimaendringer, sesongmigrasjon (sesongarbeid), innhegninger, privatisering og forringelse av ressurser, sterk innvirkning på både bosettingsmønstrene og livsstilen til urfolk og lokalsamfunn.[77]

Teknologiske endringer i landbruketRediger

 
Med utviklingen av landbruksmaskiner har landbruket gjennomgått en storstilt effektivisering.

Landbruket har vokst betydelig i moderne tid og i takt med økende krav. Trenden vil sannsynligvis forsterkes i nær fremtid, gitt befolkningsvekst og økte inntekter. Slike utvidelser kan enten skje i omfang, via økt areal, eller intensivt, via økt utbytte (produksjon per arealenhet).[76]

Den grønne revolusjonen demonstrerte både det enorme potensialet og betydningen av avveininger mellom innovasjoner. Blant de negative konsekvensene er kjemikaliebruk, som har forårsaket miljø- og helseproblemer. Intensivt landbruk har påvirket grunnvannet i mange regioner og monokulturer har i noen tilfeller gitt dårligere kosthold enn tradisjonelt landbruk ga. Globalt kan slik praksis også redusere matsikkerheten fordi store internasjonale selskaper får stor innflytelse over matproduksjonen, spesielt fordi små- og middels store bønder blir avhengige av disse selskapene.[76]

For naturen kan en gevinst ved intensivering av landbruk være at større landarealer skånes, altså at mindre landareal trengs for en gitt matproduksjon. På den annen side foreligger ikke entydige beviser for redusert behov for økt landbruksareal.[76]

Teknologisk innovasjonRediger

For direkte bruk av naturressurser har knapphet motivert innovasjoner, noe som har gitt reduksjon av materialbruk og lavere forurensning per produsert enhet. Endringer skyldes både innovasjon og forskriftskrav for å beskytte naturen. Forbrukere har også vist seg villige til å pådra seg kostnader for produksjon med færre miljøskader.[78]

Kraftig forbedring av energiutnyttelse har funnet sted, også innenfor fornybar energi. Høye priser på fossilt brensel har motivert til investeringer i energibransjen. Høye kostnader og lav betalingsevne, for eksempel knyttet til utvidelser av strømnettet på landsbygden i utviklingsland, har motivert til billigere løsninger, blant annet bruk av solenergi og småskala elektrisitetsdistribusjon. Spredning av slike løsninger kan skåne naturen og motivere til videre investeringer i forskning og utvikling.[78]

Selv om de teknologiske innovasjonene har blitt sett på som det viktigste for økonomisk utvikling, har moderne vekstteorier gitt utvikling av humankapital (kvalifikasjoner, evner og kunnskap) en mer fremtredende rolle. Forskning og utvikling, samt deling av kunnskap blir derfor utpekt som det viktigste for produktivitetsvekst og effektiv ressursutnyttelse.[79]

Statlige drivereRediger

Statlige myndigheter og lovgivere rundt om i verden har stor betydning for ressurs- og naturforvaltning. Det er innført politikk og insentiver som bedre ivaretar naturen og økosystemtjenester. Nasjonale etater har også fremmet lokalt selvstyre som for mer bærekraftig forvaltning.[80]

Markedsbaserte ordninger og insentiverRediger

Sertifiseringsordninger er en type markedsinteraksjon som statlige og frittstående organisasjoner står bak. Disse tar sikte på å spre informasjon i forsyningskjedene fra produsent til forbrukere. Markedsbaserte ordninger skal appellere til forbrukernes verdier og påvirke fabrikantene til å endre produksjonsprosesser i miljømessig retning. Slike ordninger finnes for eksempel for tømmer, kaffe, kakao, fisk, soyabønner og palmeolje. Merkeordninger skal øke betalingsvilligheten til forbrukerne som verdsetter bærekraftig produksjon, og samtidig påvirke produsenter som er opptatt av omdømme og politisk respons.[81]

AllmenningerRediger

Allmenninger (område med felles bruksrett) eller systemer for kollektiv eiendom finnes over hele verden, til tross for de historiske utfordringer og press utenfra. Eierformen har fremdeles (2019) noe av sin tradisjonelle betydning for ivaretagelse av fellesressurser, men den har vært utsatt for endringer. Historisk, og fremdeles i mange regioner av verden, er landeiendom eid og styrt av lokalsamfunn. Urbefolkning og lokalbefolkning disponerer 65 % av det globale landarealet basert på sedvanerett (2019).[82]

Statserkjenning av juridiske rettigheter gjelder imidlertid bare en brøkdel av verdens landområder. Uten anerkjennelse av lovlige landrettigheter er mange urfolk og lokalsamfunn sårbare for inngrep utenfra og dermed utsatt for tap av levebrød og kultur. Tradisjonelle eiendoms- og tilknytningsforhold til skog og jord har ofte ikke klart å motstå eksternt press etter koloniseringsoppgjør, utvidelse av råvareproduksjon for landbruk eller skogbruk, gruvedrift, utvidelser av infrastruktur og bevaringsprogrammer.[82]

Forbedring av veier og infrastrukturRediger

Økonomisk utvikling påvirkes av veier, for eksempel ved at godt utbygde veier senker transportkostnadene. Globalt har transportkostnadene falt med rundt 40 % fra 1990 til 2019, noe som gir økonomisk vekst og påvirker konsentrasjonen av økonomisk aktivitet.[83]

Transportinvesteringer, spesielt veiutbygging, gir store tap av økosystemer og påvirker dyreliv. Veibygging utvider i tillegg områdene der landbruket kan gjøres lønnsomt, noe som medfører ytterligere avskoging om myndighetene ikke pålegger begrensninger. Forventet veiutbygging i verden frem mot 2050 er 25 millioner km nye veier, noe som ventes å forverre tapene av økosystemer.[83]

SubsidierRediger

 
Kiviõli Oil Shale Processing & Chemicals Plant i ida-Virumaa, Estland

I 2015 utgjorde landbruksstøtte som potensielt var skadelig for naturen, 100 milliarder USD i OECD-landene. På den annen side er det også utført tilskuddsreformer for å redusere skadelig sprøytemiddelbruk og påvirke andre uheldige praksiser.[80]

Subsidier til fossile energikilder har vært sterkt utbredt, til tross for svært store kostnader. Det internasjonale pengefondet oppga i 2015 en kostnad på 5 billioner USD, inkludert kostnader for naturforringelse (eksternaliteter). Kull får 52 % av subsidiene etter skatt, petroleum 33 % og naturgass 10 %. Forskere har anslått at de direkte kostnadene fra CO2-utslipp utgjør 44 milliarder USD, i tillegg til trafikkproblemer, lokal forurensning og ulykker. Tilskuddene har i stor grad redusert insentiver for forbedringer og innovasjon.[84]

Det har imidlertid vist seg meget vanskelig å gå bort fra politikken med subsidier, selv om den bidrar til dårligere miljø og redusert økonomisk effektivitet. Årsakene kan være sterk offentlig motstand mot å fjerne dem, spesielt fra berørte grupper og at fattige mennesker kan bli skadelidende. Imidlertid er det påpekt at kontant overføringer til skadelidende personer kan kompensere for prisstigning.[84]

Et annen økonomisk problem som ligner på subsidier er prisdannelse der eksterne miljøkostnader ikke tas med. Når kostnaden for varer og tjenester ikke inkluderer prisen for miljø- og helseskader, har heller ikke forbrukerne noen mulighet til å vurdere slike faktorer. Dermed vil de fleste mennesker ikke kunne forstå den høye verdien naturressurser og økosystemtjenester i virkeligheten har.[85]

NaturkonserveringRediger

I mange land har myndighetene opprettet verneområder for å begrense aktiviteter i naturområder som er besluttet bevart. Rundt 15 % av alle land- og ferskvannsmiljøer og rundt 7 % av marine miljøer er underlagt en eller annen form for vern. Vern er den mest brukte strategien for å bevare biologisk mangfold og økosystemtjenester.[86]

Verneområder ble utviklet for å bevare villmarksområder. Imidlertid har den historiske ovenfra og ned-tilnærmingen til vern utviklet seg mot mer inkluderende bevaringsmetoder, som for eksempel bærekraftig bruk. Globalt har det vært betydelige utvidelser i antall og areal av verneområder. Avskoging forekommer allikevel i vernede områder, på grunn av dårlig håndhevelse.[86]

Konflikter og krigRediger

 
Fly som sprayer Agent Orange som var en del av taktikken under Vietnamkrigen. Hensikten var å fjerne blader på trær for å hindre den kommunistiske geriljahæren og nordvietnamesiske styrker i å gjemme seg under tett vegetasjon.

Det meste av økonomisk vekst fra 1970 til 2019 skjedde i land uten sivile konflikter og med sterke statlige institusjoner. I 2019 bodde 70 % av alle fattige mennesker i såkalte sårbare stater kjennetegnet av mye vold, svake institusjoner, ulikhet og lav økonomisk vekst. Disse ulikhetene har viktige samfunnsmessige og miljømessige konsekvenser, for eksempel forskjellig praksis for miljøbevaring alt etter hva myndighetene kan makte. Noen forskere mener at det er en ikke-lineær sammenheng mellom ulikhet på den ene siden og økonomiske og miljømessige oppnåelser på den andre. Likhet blant mennesker fører generelt til kollektiv innsats for å beskytte naturressurser under felles og offentlig eie. Ulikhet kan føre til konflikter og begrenser folks muligheter i livet, som igjen svekker motivasjon for naturbevaring for langsiktig bærekraft.[87]

Generelt har militære aktiviteter alvorlige miljømessige konsekvenser. Militæret i USA regnes som en av de største forurenserne i verden og er ansvarlig for at over 39 000 områder er forurenset.[88]

Kulturelle og sosiale drivereRediger

Utdypende artikkel: Antropocen

Menneskers verdier angående naturen, naturressurser og naturens betydning for livskvalitet, påvirker folks holdninger og dermed også politikk, normer og teknologier som har betydning for syn på naturen. Verdier omfatter prinsipper eller moralske holdninger som kan lede til ansvarlighet og god forvaltning. Natursyn kan være relasjonelle (forhold), instrumentelle (nytteverdi) eller iboende (åndelig). Enkeltpersoner og sosiale grupper med et nært forhold til naturen, har ofte moralske prinsipper for å leve i harmoni med den. Slike relasjonsverdier er sentrale for urfolks kulturer i mange deler av verden.[89]

Rundt 75 % av befolkningen i rike land og og 50 % av verdens totale befolkning bor i urbane omgivelser og har ikke kontakt med naturen. Dermed har mange mennesker også liten forståelse av for eksempel de store mengdene forurensning og avfall som skapes. Forskning tyder også på at et liv fjernt fra naturen kan gi stress, helseproblemer og irritasjon.[85]

Forskjellige kulturelle natursynRediger

Urfolk har ofte oppfatninger om immaterielle (åndelig) og mytiske skapninger eller guddommer som bebor jord, vann, luft, steiner og fjell. Disse har forskjellige egenskaper og identiteter som mennesker trenger for balansert forhold til naturen. Relasjonelle oppfatninger bygger opp om forvaltningsformer som tar opp i seg menneskenes tilknytning og dyder. Dette avstedkommer respekt, ydmykhet og takknemlighet til naturen, og fører ofte til selvpålagte begrensninger i bruken av naturen.[89]

Et instrumentelt natursyn ser på naturen i forhold til dens nytteverdi, som nytten av vannforsyning, energi, gruvedrift, turisme, biomasse og mat.[89]

Utilitaristiske paradigmer (nyttemaksimering) som ser på naturen som en ressurs for økonomisk utvikling har blitt intensivert de siste århundrene, spesielt i industrialiserte land. I det antroposentriske, materialistiske verdensbildet blir naturen sett på som et forråd av materielle goder og energier som skal mestres og brukes, noe som underbygger foredling av naturressurser, om den kan skiftes med noe annet og diskonteringsperspektiver. At noe kan skiftes ut, innebærer at naturverdier gjerne kan gå tapt så lenge bidraget til livskvalitet kan bli gitt på andre måter. Diskontering reduserer betydningen av fremtidige fordeler eller kostnader ved beslutningstagning, basert på antagelsen om at fremtidige generasjoner uansett vil få det bedre.[89]

Et mye brukt argument for naturvern basert på et instrumentelt natursyn, er farmasøytisk industris behov for nye kjemiske forbindelser til medisiner. Mange medikamenter kommer fra substanser som finnes hos dyr og planter i regnskogene, og stadig letes det etter nye.[90]

Nyere oppfatninger av naturenRediger

 
Amerikanske speidere på vandring. Naturopplevelser i ung alder gir naturglede og påvirker miljøbevissthet senere i livet.[91]

Press knyttet til globalisering, klimaendringer og flyktningeproblematikk på slutten av 1900-tallet har gitt sosiale og kulturelle endringer, også for menneskers oppfatning av og forhold til naturen. Selv om urbanisering kan skille mennesker fra naturen, er det en trend mot større bevissthet om naturens betydning for velvære.[92]

Oppfatningen om hva som utgjør god livskvalitet endrer seg også. Vektlegging av økonomisk utvikling og materielle verdier hersket i akademisk litteratur frem til 1980-årene. Senere har konsepter om velvære blitt utvidet med flytting av fokus på hva mennesker selv opplever, blant annet i relasjon til naturen, sammen med utdanning og helse, kunnskap og ferdigheter, lykke og tilfredshet. Utvikling av verdier kan ha viktige konsekvenser for naturen, og endrer materielle forbruksmønstre, lovgivning og regulering.[92]

Naturkunnskap og følelsesmessig tilknytningRediger

I 1970-årene ble det gjort studier for å se på sammenhenger mellom adferd og holdninger til naturen. Metaanalyser viste at selv om miljøbevissthet var viktig, var kunnskap alene ikke nok til å motivere til miljøvern. I stedet fant en at meningsfulle barndomsopplevelser relatert til naturen, spesielt i sammenheng med familiemedlemmer som viste omsorg for den, har betydning for oppførsel og atferd i voksen alder.[91]

Konsekvenser for naturkapital og menneskerRediger

Utdypende artikkel: Den sjette masseutryddelse

Konsekvenser av global oppvarming har blitt studert mer inngående enn konsekvenser av andre drivere for miljøforringelse, som for eksempel arealbruksendringer, forurensning, bruk og utvinning av naturressurser og invasive arter. Studier av samspill mellom drivere, spesielt der mer enn to virker sammen, er lite undersøkt. Systemer på landjorden er mer omfattende undersøkt enn marine systemer. Effekter på biologisk mangfold og økosystemfunksjoner er bedre undersøkt enn påvirkning av økosystemtjenester og livskvalitet for mennesker.[93]

Overforbruk er en situasjon hvor ressursbruken overgår bærekraftig kapasitet for et økosystem. Det kan måles ved økologisk fotavtrykk, en metode for ressursregnskap som sammenligner menneskets uttak av fornybare ressurser med total produksjon i alle økosystemer. Beregninger viser at menneskehetens etterspørsel per 2020 er 75 % høyere enn alle jordens økosystemers produksjonsrate til sammen. Dette betyr at det tar jorden rundt ett år og åtte måneder å gjenopprette dét verdensbefolkningen forbruker i løpet av et år.[94]

Tap av arter kan gi kaskade-effekter i økosystemene, imidlertid kan heller ikke naturen sammenlignes med et korthus der bortfall av en art får det hele til å kollapse. Det finnes til og med tilfeller der bortfall av en art fører til større mangfold, fordi flere andre arter da har fått anledning til å utvikle seg. Erfaringsmessig er det svært vanskelig å si på forhånd hvilke arter som er vesentlige (nøkkelarter) for helheten eller ikke, slik at om disse blir borte vil konsekvensene kunne bli alt fra store til umerkelige.[90]

Forringelse av økosystemtjenester og reduksjon av naturressurserRediger

 
Eksempel på store artsforskjeller blant pattedyr.

Populasjonsnedgang er ofte et tegn på at en arts risiko for utryddelse øker. Living Planet Index som utarbeides av Zoological Society of London, overvåker trender i virveldyrbestander. Indeksen viser at verdens populasjoner av arter har gått raskt tilbake siden 1970, med reduksjoner på 40 % for landarter, 84 % for ferskvannsarter og 35 % for marine arter. Lokale nedganger av insektspopulasjoner som ville bier og sommerfugler har også blitt observert. Spesielt har insektforekomsten gått veldig raskt tilbake noen steder, selv uten storskala arealbruksendringer, men globalt omfang av slike reduksjoner er ikke kjent. På landjorden har ville arter som er endemiske (stedegne) vanligvis opplevd raskere tilbakegang enn gjennomsnittet.[95][96]

Tap og skader på habitater, hovedsakelig forårsaket av menneskelige handlinger, har redusert tilstanden til de globale habitatene betydelig. Mer enn 500 000 arter har utilstrekkelig leveområde for overlevelse på lengre sikt, og vil dermed sannsynligvis utryddes frem mot 2050, med mindre habitatene blir gjenopprettet.[95]

Med de fremtidige globale endringer som ventes er det prognosert signifikante endringer på alle nivåer av biologisk mangfold, fra genetisk mangfold til biomer. Det kan forventes tilfeller av lokal økning av artsrikdom og økosystemproduktivitet, men den samlede effekten av globale endringer ventes å være negativ. I modellsimuleringer er en betydelig brøkdel av alle ville arter anslått å være i fare for utryddelse innen 2100. Årsaken er klimaendringer, arealbruksendringer, utvinning av naturressurser og påvirkning fra andre direkte drivere. Ventede endringer av geografisk utbredelse av arter, lokal artsutryddelse og endringer i artsforekomster vil føre til forstyrrelse av artsmangfoldet. Dette omfatter forstyrrelse av næringskjeder, polinatorer (bestøvning av planter) og påvirkning av gjensidige forhold som kan gi ringvirkninger gjennom hele økosystemer.[97]

Samtidig som mange arter får redusert utbredelse ventes det at andre arter med stor tilpasnings- og reproduksjonsevne kan få stor utbredelse. Ugressplanter, rotter og mus, kakerlakker og flere andre insekter fryktes derfor av noen forskere å få svært stor utbredelse. Disse artene kan komme til å utkonkurrere andre, slik at de sårbare artene reduseres enda raskere, samtidig med skade på økosystemtjenester.[98]

Økosystemer i haveneRediger

 
Korallrev er noen av verdens mest produktive økosystemer, med svært stor artsrikdom.

I marine økosystemer tyder de fleste scenarier og modeller på en global nedgang for produksjon og biologisk mangfold, men påvirkningsnivået kan variere mye, avhengig av drivere, scenarier og regioner. Alle scenarier for utslipp av klimagasser resulterer i en global økning av havtemperatur, havforsuring, oksygenfattige havområder og havnivåstigning. Innen 2100 anslås disse miljøendringene å redusere netto primærproduksjon (med rundt -3,5 % for scenariet med lave klimagassutslipp (RCP2.6) og opp til -9 % i scenariet med svært høye utslipp (RCP8.5) og sekundærproduksjon opp til fisk (med henholdsvis -3 % og -23 % for henholdsvis RCP2.6 og RCP8.5). Fiskebestandene og fangstpotensialet antas å bevege seg mot polene på grunn av havoppvarming, noe som fører til stor reduksjon av biomasse og lokal artsutryddelser i tropene.[97]

Den store hastigheten som havisen anslås å trekke seg tilbake med i polare farvann, og forsuring av havet, innebærer store endringer i fremtiden for biologisk mangfold og økosystemfunksjon i de arktiske- og sørlige hav. Alle komponenter i næringskjedene vil potensielt bli påvirket, fra planteplankton til rovdyr, og fra pelagiske (ikke stedbundne) til bentiske arter (organismer på havbunnen).[97]

Fiskeriforvaltning og markedsreguleringstiltak er det som kan ha sterkest innvirkning på bevaring av fiskebestander i havet, i tillegg til påvirkningene fra klimaendringene. Med kontinuerlig befolkningsvekst mot 2100, kombinert med økende inntekter, vil etterspørselen etter fisk trolig øke. Uten endringer i fiskeriforvaltningen antas det at risikoen vil stige for overutnyttelse og i verste fall at arter kollapser.[99]

For økosystemer på kontinentalsokler er fremtidige trusler ekstreme klimahendelser, økning i havnivået og arealbruksendringer ved kysten, som kan forårsake økt forurensning og overutnyttelse av arter. En venter også økt fragmentering og tap av naturtyper som direkte påvirker dynamikken i biologisk mangfold. Disse innvirkningene kan gi tilbakekoblinger til klimaet, da kystnære våtmarker spiller en viktig rolle for karbonopptak globalt. I kystfarvann ventes økende tilførsel av næringsstoffer og forurensning i kombinasjon med oppvarming av havet å føre til overgjødsling, samt større omfang av soner med oksygenmangel. Dette kan ha skadelige effekter på levende organismer. Korallrev ventes å gjennomgå hyppigere ekstreme hendelser med oppvarming, og dermed avta med ytterligere 70–90 % ved gjennomsnittlig global oppvarming på 1,5 °C fra førindustrielle verdier, og mer enn 99 % ved 2 °C.[99]

Økosystemer i ferskvannRediger

Økosystemer i ferskvann dekker bare 0,8 % av jordens overflate, men inneholder nesten 8 % av verdens kjente arter. For økosystemer i ferskvann peker alle scenarier og modeller mot en nedgang av biologisk mangfold, samt betydelige endringer i økosystemers tilstand og funksjon, spesielt i tropiske regioner. Under forutsetning av at alle scenarier er basert på fortsatt befolkningsvekst frem til 2050, ventes påvirkninger som følge av menneskelige drivere å øke over hele verden, og være sterkest i tropiske regioner der befolkningsvekst er størst, og biologisk mangfold er konsentrert.[99]

Større landarealer som tas i bruk for bebyggelse, gruvedrift og intensivering av landbruk er antatt å øke risikoen for forurensning og overgjødsling av vann. Dette gir i neste omgang fare for utryddelse av lokale bestander, endringer i samfunnsstruktur og stabilitet, samt etablering og spredning av patogener (sykdom på grunn av bakterier og virus).[99]

Økosystemer på landjordenRediger

For økosystemer på land peker scenarier og modeller mot en fortsatt reduksjon av biologisk mangfold, men med regionalt høyst varierende endringer for tilstand av økosystemer og -funksjoner. Endring av landbruk og invasive fremmede (invaderende) arter vil fortsette å forårsake tap av biologisk mangfold over hele kloden i fremtiden. Klimaendringer kommer som en ekstra drivkraft for tap, og øker frem mot 2100. Selv for relativt liten global oppvarming antas biodiversiteten å avta. Risiko for utryddelse anslås å variere mellom regioner fra 5 % til nesten 25 %, avhengig av om en region har endemiske arter (stedbundne) eller vil få et klima veldig forskjellig fra i dag (2019). Betydelige forskyvninger av grensene for biomer på grunn av klimaendringer, spesielt i boreale og subarktiske regioner og tørre miljøer, er ventet, der varmere og tørrere klima vil redusere produktiviteten. Stigende CO2-konsentrasjoner i atmosfæren kan være gunstig for økosystemers netto primærproduksjon, og ventes å øke vegetasjonsdekket, spesielt i halvtørre regioner.[100]

Verdens befolkning er prognosert å øke til nesten 9,8 milliarder innen 2050 og til rundt 11,4 milliarder innen 2100. Dette samtidig med økning i forbruk per innbygger forutsettes å føre til økende etterspørsel etter materialer, spesielt mat og bioenergi, og er antatt å redusere tilgang til rent vann, gi færre pollinerende insekter og mindre karbonlagring. På lang sikt kan betydelige reduksjoner i regulerende bidrag ha skadelige effekter på økosystemtjenester, for eksempel vil påvirkninger fra klimaendringene på alle systemer økes hvis klimaregulering fra skoger eller hav blir svekket. Den fremtidige størrelsen av disse sammenfallende effektene er usikre.[101]

Som en konsekvens av den prognoserte befolkningsveksten, med fortsatt urbanisering og kostholdsendringer med økende animalsk proteinandel og bearbeidet mat, forutser de fleste scenarier økende landbruksareal, og i noen tilfeller også utvidelse av beiteområder. Disse antatte endringene i landbruksarealet kombinert med intensivering av arealforvaltningen og fortsatt økning av avlingene, forventes å ha skadelige bivirkninger på miljøet og biologisk mangfold.[102]

Forbrukere og samfunnRediger

Fremtiden for biologisk mangfold og økosystemtjenester er sterkt knyttet til fremtidige menneskers helse og velvære, for eksempel sunt kosthold og reduksjon av helsemessige konsekvenser av klimapåvirkninger eller forurensning. Biologisk mangfold og genetiske ressurser gir helsefordeler, men er truet.[103]

Risiko for mat- og vannforsyningRediger

 
Forholdet mellom totalt årlige vannuttak og tilgjengelig årlig fornybar forsyning, tall for oppstrøms forbruk. Røde områder har ikke-bærekraftig vannuttak. Kartet viser dagens tilstand (2017), men i fremtiden ventes det at vannknapphet blir et stadig større problem i mange regioner.[104]
Kilde: World Resources Institute

Frem mot 2100 ventes forbruksøkning av kjøtt- og meieriprodukter å øke behovet for landbruksarealer, vann, næringsstoffer og energi. Fordi ressursutnyttelsen ved kjøttproduksjon er lav, vil landforringelse og faren for svekket matsikkerheten øke. Problemet ventes å bli spesielt stort i utviklingsland med befolkningsvekst, råvareproduksjon for eksport, knappe land- og vannressurser, samt svake myndigheter.[105]

Å produsere tilstrekkelig og sunn mat for verdens befolkning med bærekraftige produksjonssystemer blir en utfordring, og vil kreve nye løsninger. En stor utfordring er at klimaendringer ventes å redusere avlingene i tropiske og halvtørre regioner. Dette er regioner der det allerede (2019) har oppstått produksjonssvikt i landbruket og hvor det i tillegg er en økende befolkning og endrede spisevaner. Enda en usikkerhet er hvordan ekstreme værhendelser, skadedyr, sykdommer og atmosfærisk CO2-nivå vil påvirke landbruksproduksjonen.[105]

Mangel på sikker tilgang til rent vann er et økende problem i flere regioner i verden, og berører to tredjedeler av verdens befolkning (2019). Vannmangel er sterkt drevet av overforbruk, dårlig infrastruktur og klimaendringer. Med en fremtidig global temperaturøkning på 3–4 °C kan det ventes endrede avrenningsmønstre og smelting av isbreer, noe som vil bety at ytterligere 1,8 milliarder mennesker vil måtte leve med dårlig tilgang på vann i 2080. Andre problemer er større andel flomutsatte landarealer, klimaendringer, avskoging, tap av våtmark og stigende havnivå som øker antallet mennesker utsatt for flom til 2 milliarder i 2050.[106]

Lokalsamfunn og urfolk rundt om i verden er direkte avhengig av nærmiljøet for matforsyning. Befolkningen i lavinntekstsland er spesielt utsatt for svekket matforsyning ved klimaendringer. I kystregioner antas det at redusert nedbør sammen med ventet økning av havnivået, havoverflate- og lufttemperatur, samt forsuring av havet, vil ha store negative konsekvenser for vannforsyningen i slike regioner.[107]

Risiko for helse og sikkerhetRediger

Med økende miljøfarer og ekstreme værhendelser som øker i frekvens, intensitet eller varighet, ventes stadig mer synlige konsekvenser for folks helse.[103]

Fremtidige klimaendringer utgjør fysiske risikoer for menneskers sikkerhet. Slike risikoer er blant annet forbigående stress (for eksempel ved ekstreme klimahendelser) eller langvarig påvirkning på grunn av høye temperaturer og havnivåendring. Anslag på fremtidig befolkningsdynamikk tyder på at flere mennesker vil bli utsatt for både flom og brann.[108]

Fremtidige trusler mot biologisk mangfold og økosystemtjenester utgjør også utfordringer for den kulturelle identitet i samfunnene.[107]

Fremtidig produksjon og forbrukRediger

 
Reduksjon av karbonutslipp for ulike handlinger på individnivå.[109]

Mange scenarier viser at forbrukernes valg kan være en del av løsningene for å overvinne miljøutfordringene, for eksempel et globalt rettferdig matinntak eller at avfall og matsvinn reduseres i alle ledd. Effektivisering av matproduksjonen har et stort potensial for å frigjøre land til annen bruk, for eksempel for bevaring av biologisk mangfold. Studier som undersøker scenarier for fremtidig utvikling av kosthold med redusert forbruk av animalsk protein, estimerer at mellom 10 % og 30 % av dagens landbruksareal kan frigjøres til andre formål. Mulige fordeler er mer rettferdig fordeling av animalsk proteininntak og forbedret helse. Reduserte klimagassutslipp fra landbruk og mindre vanning er en ekstra fordel, som vil redusere ferskvannsforurensning og ivareta biologisk mangfold. Nesten en fjerdedel av den totale mengden ferskvann som brukes (2019) går til matproduksjon.[102]

Rapporten Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services utgitt av FNs naturpanel sier at i fremtidige scenarier styrt helt av markedskrefter, ventes flere dimensjoner av god livskvalitet å avta. Nedgang ventes for indikatorer relatert til levebrød og sikker inntekt. Markedsbaserte og regionalt fragmenterte scenarier, med befolknings- og forbruksvekst, viser at økonomisk vekst gir kontinuerlig forverring av naturtilstanden, der noen regioner blir mer berørt enn andre. Økonomisk vekst må skje med bærekraftig utvinning og forbruk, fordi scenariene som er undersøkt ellers viser kontinuerlig nedgang i økosystemtjenester.[107]

Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services sier videre at de fleste internasjonale avtaler om politiske mål og biologisk mangfold ikke kan oppfylles med «business as usual»-scenarier. Oppnåelsen av de fleste mål for biologisk mangfold krever derfor at en styrer unna tradisjonelle samfunnsøkonomiske mål og verdier. Scenarier som antar økt bærekraft viser at det er mulig å oppnå de fleste mål for bærekraftig utvikling på et tidspunkt i fremtiden, forutsatt øyeblikkelig handling.[110]

Økonomiske og teknologiske drivkrefterRediger

Siden 1970-årene har mange forskere bygget opp modeller for sosioøkonomisk utvikling og miljøpåvirkning, blant annet for å prognosere langtidsvirkninger. Analysene har brukt konsepter fra fysikken for å kvantifisere material- og energibruk fra et termodynamisk perspektiv.[111]

Prinsippet om massebevaring og termodynamikkens første hovedsetning (det vil si bevaring av energi) tilsier at når materielle ressurser eller energi blir flyttet rundt eller manipulert i økonomiske systemer, vil miljømessige konsekvenser være uunngåelige. I henhold til termodynamikkens andre hovedsetning kan «orden» bare økes innenfor et system (økonomien) bare ved å øke «uorden» eller entropi utenfor systemet (altså naturmiljøet). Dermed kan teknologi skape «orden» i økonomien, i form av bygninger, fabrikker, transport, nettverk, kommunikasjonssystemer, bare på bekostning av økende «uorden» i naturmiljøet (avfall, energi med lavere kvalitet). I henhold til en rekke studier vil økt entropi sannsynligvis ha sammenheng med negative miljøkonsekvenser.[112][113][114][111]

Strategier for bærekraftig miljøforvaltningRediger

 
Matsvinn betyr ofte at god og næringsrik mat kastes. Reduksjon av matsvinn vil være et meget enkelt og svært effektivt tiltak for naturbevaring.

Rapporten Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services advarer om at tap av arter, ren luft og drikkevann utgjør en like stor trussel for verden som global oppvarming. Rapporten anbefaler ikke bare naturvern i tradisjonell forstand, men at hele den økonomiske verdensorden tar en annen form, samt at folks personlige verdier endres. I oppsummeringen for politiske beslutningstagere sies det: «En vesentlig handling for å skape bærekraftige utviklingsbaner er at verdens økonomiske systemer utvikles for å bygge en global bærekraftig økonomi, som styrer vekk fra paradigmet om økonomisk vekst.» Videre konstateres at «det vil bety et skifte bort fra vanlige økonomiske indikatorer som bruttonasjonalprodukt (BNP) over til mål som omfavner mer holistiske, langsiktige oppfatninger om økonomi og livskvalitet[115]

Analysen i Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services konkluderer med seks såkalte nexustilnærminger, som vurderer samhandling mellom forskjellige mål og sektorer, med at:

1 – Det er mulig at landbruk i fremtiden både kan forsyne verdensbefolkningen og bevare biologisk mangfold. Nødvendige utviklingsbaner innebærer endring av produksjonen (for eksempel agroøkologi tilpasset området), distribusjonsveier (for eksempel rettferdig handel og stans av uheldige subsidier) og tilpassinger blant forbrukerne (for eksempel avfallsreduksjon og kostholdsendringer).

  • Konkurrerende bruk av land, for eksempel for bioenergiproduksjon, forverrer disse behovene.
  • Mangfoldet av landbrukssystemer, fra små til industrijordbruk, gir muligheter og utfordringer i overgangen til bærekraftig produksjon. Monokulturer er sentralt for mange landbrukssystemer, spesielt for industrijordbruk, og er avhengig av kunstgjødsel, plantevernmidler og antibiotika som gir negative bieffekter og sårbarhet.
  • I tilknytning til forsyningskjedene har noen få matselskaper maktposisjon til å arbeide for positive endringer både i produksjons- og forbrukerenden av forsyningskjedene (for eksempel standarder og sertifisering).
  • Sluttbrukere kan påvirke forsyningskjedene og landbruksproduksjonen gjennom kjøp og aktivisme.[116]

2 – Fokus på å oppfylle klimamål samtidig med naturkonservering. En kombinasjon av avbøtende tiltak, som naturrestaurering og bedre arealforvaltning, har et stort potensial for klimaforebygging og for å redusere usikkerhet for mat- og vannforsyning. Bioenergi kan også påvirke biologisk mangfold, karbonlagring og andre økosystemtjenester positivt. Økonomiske insentiver kan utformes for å fremme bioenergisystemer som reduserer tap av biologisk mangfold. Imidlertid kan klimatiltak på etterspørselsiden (redusert matsvinn eller energibehov) være mer vellykket ved at flere mål oppnås samtidig, for eksempel reduksjon av klimagassutslipp, økt matsikkerhet og bevaring av biologisk mangfold. Slike reduksjoner kan være gunstigere enn etablering av plantasjer for bioenergi.[117]

3 – Innsats for både naturbevaring og restaurering av landarealer. Allerede vernede områder utvides og gjøres mer representative. Utvikle juridiske rammer for miljøvern for å motstå presset fra mektige interessegrupper (landbruk, gruvedrift og infrastruktur). Urfolk og lokalsamfunn er sentrale aktører innenfor bevaring, ettersom minst en fjerdedel av det globale landområdet forvaltes tradisjonelt, eies eller brukes av urfolk. Disse områdene innbefatter omtrent 35 % av arealet som er formelt beskyttet, og omtrent 35 % av alle gjenværende landområder med svært lav menneskelig inngrep. Utvikling basert på økonomisk gevinst fra biologisk mangfold (legemidler, kosmetikk, mat) fremmer bevaring og kommer lokalbefolkning og regional økonomi til gode.[118]

4 – Beskyttelse av ferskvannsressurser både for å bevare natur og sikre drikkevann. Det er mulig å forbedre effektiviteten for vannbruk, øke lagring og forbedre vannkvaliteten samtidig med redusert forstyrrelser av naturlige vannressurser. Dette betyr at en beskytter biologisk mangfold i våtmarker, begrenser former for landbruk og gruvedrift som ikke er bærekraftig, bremser og reverserer avskoging av nedbørsområder, reduserer erosjon, sedimentasjon og forurensende avrenning og begrenser negativ virkning av dammer.[119]

5 – Beskyttelse av biologisk mangfold i havet ved vern av kystområder og bærekraftig fiskeriforvaltning. Oppnåelse av biologisk mangfold og overholde mål for matsikkerhet vil dreie fokuseringen mot synergier og avveininger. Ivaretagelse av matsikkerhet via gjenoppbygging av bestander utsatt for overfiske. Forhindre ulovlig, urapportert og uregulert fiske.[120]

6 – Byutvikling som beskytter underliggende økosystemtjenester og biologisk mangfold, arter og økosystemer i byer og omegn, samt begrensning av byspredning. Dette kan oppnås ved bedre forvaltning og tverrfaglig planlegging innenfor sektorer og administrative enheter. Disse målene er viktige for biologisk mangfold på globalt nivå, men også for livskvalitet. Kombinert naturforvaltning og infrastrukturbygging er stadig viktigere, spesielt for byer i utviklingsland med stort behov for ny infrastruktur. Prioritere bygging av kompakte samfunn med bærekraftige transportsystemer, noe som muliggjør en livsstil med lav ressursbruk.[121]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Glossary 2019, s. 12
  2. ^ a b c Miller & Spoolman 2015, s. 3–8
  3. ^ Miller & Spoolman 2015, s. 10
  4. ^ a b c d e f g h Miller & Spoolman 2015, s. 15–16
  5. ^ Ekins, Gupta & Boileau 2019, s. 4
  6. ^ Brondízio 2019, s. 36–37
  7. ^ Ekins, Gupta & Boileau 2019, s. 24
  8. ^ Mata-Lima, Herlander, m.fl. (2013). «Impactos dos desastres naturais nos sistemas ambiental e socioeconômico: o que faz a diferença?». Ambiente & Sociedade. 16 (3). ISSN 1809-4422. doi:10.1590/S1414-753X2013000300004. 
  9. ^ Scoville, Heather (11. februar 2020). «The 5 Major Mass Extinctions». ThoughtCo. Besøkt 21. februar 2019. 
  10. ^ a b c Díaz 2019, s. 12
  11. ^ a b c d e Balvanera 2019, s. 6
  12. ^ a b c d e (no) Thaulow, Haakon: Forurensning i Store norske leksikon
  13. ^ Balvanera 2019, s. 112
  14. ^ «Miljøgifter». Miljødirektoratet. 27. mai 2019. Besøkt 19. januar 2020. 
  15. ^ a b Balvanera 2019, s. 116
  16. ^ a b Balvanera 2019, s. 117
  17. ^ «Marine plastics» (PDF). IUCN (International Union for Conservation of Nature). mai 2018. 
  18. ^ Sutter, John D. «How to stop the sixth mass extinction». Besøkt 18. februar 2020. 
  19. ^ Kyba, Christopher; Garz, Stefanie; Kuechly, Helga; de Miguel, Alejandro; Zamorano, Jaime; Fischer, Jürgen; Hölker, Franz (23. desember 2014). «High-Resolution Imagery of Earth at Night: New Sources, Opportunities and Challenges». Remote Sensing. 7 (1): 1–23. Bibcode:2014RemS....7....1K. doi:10.3390/rs70100001. 
  20. ^ Hölker, Franz; Wolter, Christian; Perkin, Elizabeth K.; Tockner, Klement (desember 2010). «Light pollution as a biodiversity threat». Trends in Ecology & Evolution. 25 (12): 681–682. PMID 21035893. doi:10.1016/j.tree.2010.09.007. 
  21. ^ a b Díaz 2019, s. 28
  22. ^ Díaz 2019, s. 29
  23. ^ «Wetlands». United States Department of Agriculture. Besøkt 1. juni 2020. 
  24. ^ «Habitats – Wetlands». World Wildlife Fund. Besøkt 1. juli 2020. 
  25. ^ a b c Balvanera 2019, s. 109
  26. ^ Davidson, Nick C. (2014). «How much wetland has the world lost? Long-term and recent trends in global wetland area».  Marine and Freshwater Research. 65 (10): 936–941. doi:10.1071/MF14173. 
  27. ^ Hristova, Hristina (18. februar 2015). «Land systems». The European Environment Agency. Besøkt 15. februar 2020. 
  28. ^ a b Balvanera 2019, s. 97–98
  29. ^ «Report on the Environment – Land Use». United States Environmental Protection Agency. 16. juli 2018. Besøkt 19. januar 2020. 
  30. ^ Díaz 2019, s. 29–30
  31. ^ a b Balvanera 2019, s. 100–101
  32. ^ Carrington, Damian (21. mai 2018). «Humans just 0.01% of all life but have destroyed 83% of wild mammals – study». The Guardian. Besøkt 28. februar 2020. 
  33. ^ a b Balvanera 2019, s. 111
  34. ^ Carrington, Damian (31. mai 2018). «Avoiding meat and dairy is ‘single biggest way’ to reduce your impact on Earth». The Guardian. Besøkt 21. februar 2020. 
  35. ^ a b c Balvanera 2019, s. 91–93
  36. ^ Balvanera 2019, s. 42–43
  37. ^ a b c d Balvanera 2019, s. 110
  38. ^ Montgomery, D. R. (2007). «Soil erosion and agricultural sustainability». Proc. Natl. Acad. Sci. 104 (33): 13268–13272. Bibcode:2007PNAS..10413268M. PMC 1948917 . PMID 17686990. doi:10.1073/pnas.0611508104. 
  39. ^ a b c Balvanera 2019, s. 93–94
  40. ^ a b c Balvanera 2019, s. 94–95
  41. ^ a b c Balvanera 2019, s. 111–112
  42. ^ a b c d Balvanera 2019, s. 96–97
  43. ^ Fimreite, Norvald (1997). Innføring i økologi. Oslo: Samlaget. s. 45–46. ISBN 8252147852. 
  44. ^ Miller & Spoolman 2015, s. 68–69
  45. ^ «Fighting Peak Phosphorus». MIT. Besøkt 15. juni 2020. 
  46. ^ a b c Balvanera 2019, s. 86–91
  47. ^ Hill, Jacob. «Environmental Consequences of Fishing Practices». EnvironmentalScience.org. Besøkt 28. februar 2020. 
  48. ^ Balvanera 2019, s. 86–87
  49. ^ Worldwatch Institute. «Analysis: Nano Hypocrisy?». 
  50. ^ a b Balvanera 2019, s. 99–100
  51. ^ Balvanera 2019, s. 98–99
  52. ^ a b c Balvanera 2019, s. 101–103
  53. ^ a b c Balvanera 2019, s. 119–120
  54. ^ Stocker, T.F., D. Qin, G.-K. Plattner, M. Tignor, S.K. Allen, J. Boschung, A. Nauels, Y. Xia, V. Bex (2013). P.M. Midgley, red. Summary for Policymakers. Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (PDF) (engelsk). Intergovernmental Panel on Climate Change, Cambridge University Press, Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA. s. 4. 
  55. ^ «New Climate Risk Classification Created to Account for Potential “Existential” Threats». Scripps Institution of Oceanography, UC San Diego. 14. september 2017. Besøkt 25. februar 2020. 
  56. ^ a b c d Balvanera 2019, s. 120–121
  57. ^ a b Balvanera 2019, s. 120
  58. ^ a b Balvanera 2019, s. 118–119
  59. ^ Hessen 2020, s. 108
  60. ^ a b Brondízio 2019, s. 33–34
  61. ^ «Definition of Great Acceleration». Future Earth. Besøkt 9. januar 2020. 
  62. ^ Steffen, Will m. fl. (mars 2015). «The Trajectory of the Anthropocene: The Great Acceleration» (pdf). The Anthropocene Review: 1–18. doi:10.1177/2053019614564785. 
  63. ^ a b c Ekins, Gupta & Boileau 2019, s. 36–37
  64. ^ Ekins, Gupta & Boileau 2019, s. 39–40
  65. ^ a b Balvanera 2019, s. 56–58
  66. ^ a b Balvanera 2019, s. 58–62
  67. ^ a b Balvanera 2019, s. 31–32
  68. ^ Miller & Spoolman 2015, s. 14–15
  69. ^ Balvanera 2019, s. 29–30
  70. ^ a b Miller & Spoolman 2015, s. 18
  71. ^ Ekins, Gupta & Boileau 2019, s. 28
  72. ^ a b Balvanera 2019, s. 38–39
  73. ^ a b Ekins, Gupta & Boileau 2019, s. 27
  74. ^ a b c Ekins, Gupta & Boileau 2019, s. 31
  75. ^ Ekins, Gupta & Boileau 2019, s. 34–35
  76. ^ a b c d Balvanera 2019, s. 46–48
  77. ^ Balvanera 2019, s. 9
  78. ^ a b Balvanera 2019, s. 49–50
  79. ^ Ekins, Gupta & Boileau 2019, s. 40
  80. ^ a b Díaz 2019, s. 30–31
  81. ^ Balvanera 2019, s. 63–66
  82. ^ a b Balvanera 2019, s. 66–70
  83. ^ a b Balvanera 2019, s. 71–72
  84. ^ a b Balvanera 2019, s. 72
  85. ^ a b Miller & Spoolman 2015, s. 19–20
  86. ^ a b Balvanera 2019, s. 72–74
  87. ^ Balvanera 2019, s. 33–34
  88. ^ «The US Department of Defense Is One of the World's Biggest Polluters» (engelsk). 17. juli 2014. Besøkt 16. februar 2020. 
  89. ^ a b c d Balvanera 2019, s. 34–36
  90. ^ a b Hessen 2020, s. 109
  91. ^ a b Balvanera 2019, s. 44
  92. ^ a b Balvanera 2019, s. 36–38
  93. ^ Shin 2019, s. 5
  94. ^ «Ecological Footprint». Global Footprint Network. 2020. Besøkt 20. februar 2020. 
  95. ^ a b Díaz 2019, s. 24–25
  96. ^ «Living Planet Report». Zoological Society of London and WWF. 2014. 
  97. ^ a b c Shin 2019, s. 6
  98. ^ Miller & Spoolman 2015, s. 191–193
  99. ^ a b c d Shin 2019, s. 7
  100. ^ Shin 2019, s. 8–9
  101. ^ Shin 2019, s. 9
  102. ^ a b Shin 2019, s. 11
  103. ^ a b Shin 2019, s. 123
  104. ^ McKie, Robin (8. mars 2015). «Why fresh water shortages will cause the next great global crisis». The Guardian. Besøkt 28. mai 2018. 
  105. ^ a b Shin 2019, s. 107–108
  106. ^ Shin 2019, s. 120–122
  107. ^ a b c Shin 2019, s. 11–12
  108. ^ Shin 2019, s. 126
  109. ^ Perkins, Sid (11. juli 2017). «The best way to reduce your carbon footprint is one the government isn't telling you about». Science. Besøkt 28. februar 2020. 
  110. ^ Shin 2019, s. 13
  111. ^ a b Ruth, Matthias (Januar 2007). «Entropy, Economics, and Policy». Universität Bremen, artec-paper. 140: 1–19. ISSN 1613-4907. doi:10.1017/CBO9780511976049.020. 
  112. ^ Faber, M., Niemes, N. and Stephan, G. (2012). Entropy, environment, and resources, Springer Verlag, Berlin, Germany, ISBN 3642970494.
  113. ^ Ruth, M. (1993). Integrating economics, ecology, and thermodynamics, Kluwer Academic Publishers, ISBN 0792323777.
  114. ^ Huesemann, M.H., and J.A. Huesemann (2011). Technofix: Why Technology Won’t Save Us or the Environment, Chapter 1, “The inherent unpredictability and unavoidability of unintended consequences“, New Society Publishers, ISBN 0865717044,
  115. ^ Díaz 2019, s. 7–9
  116. ^ Chan 2019, s. 5–6
  117. ^ Chan 2019, s. 6
  118. ^ Chan 2019, s. 6–7
  119. ^ Chan 2019, s. 7–8
  120. ^ Chan 2019, s. 8
  121. ^ Chan 2019, s. 8–9

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger