Plast eller plastikk[1] er et syntetisk materiale (kunststoff) som lages gjennom polymerisasjon. Plast kan formes til fibre eller i filmer, og har mange bruksområder, fra industri til hverdagslige ting som skåler eller klær. Plast ble utviklet på begynnelsen av 1900-tallet, og produksjonsmetodene bedret seg mye utover århundret, særlig etter andre verdenskrig og utviklingen av oljeindustrien.

Ulike typer husholdningsartikler laget av plast
Et skjelett i plast.

En metastudie har vist at hvert menneske tar inn rundt hundretusen partikler av mikroplast (svært små plastpartikler) i året.[trenger referanse]

Bakgrunn rediger

Det er to hovedkategorier av plast: termoplast og herdeplast. Termoplast kjennetegnes ved at den kan formes på nytt ved å varmes opp, mens herdeplast får endelig form når plasten er herdet. All plast er organisk og inneholder karbon. For eksempel er plasten polyeten bygd opp av enheter (monomerer) av molekylet eten – som har kjemisk formel C2H4.

Eksempler på termoplaster:

Termoplast kan deles opp i to hovedtyper: amorfe og delkrystalinske. Eksempler på amorfe termoplaster er: PMMA (akryl), PC (Polykarbonat) og PVC. Eksempler på delkrystalinske termoplaster: PA (Polyamid el. Nylon), PE (Polyetylen) POM (Polyacetal el. Delrin) En hovedregel er at amorfe materialer er lett å lime, er lite bestandige mot løsemidler og er gjennomsiktige mens det motsatte gjelder delkrystalinske.

Eksempler på herdeplast:

Forhistorien rediger

Alt midt på 1800-tallet begynte en å fremstille stoffer med lignende egenskaper som de moderne plaststoffene. Enkelte av dem brukes fortsatt, men er til de fleste formål fortrengt av moderne plaststoffer.

Celluloid rediger

Celluloid (cellulosenitrat) fremstilles av nitrocellulose og kamfer. Utviklet sist på 1860-tallet av John Wesley Hyatt fra New York i USA som erstatningsstoff for elfenben til produksjon av biljardkuler. Det er formbart ved 100 °C og var i den forstand et svært anvendelig plaststoff, egnet til billig masseproduksjon. Det ble brukt til mye av det vi nå bruker plast til: Hårbørster, leketøy, kunstige blomster, filmbase (nitratfilm) osv. Stoffet er imidlertid svært brannfarlig. Det tar fyr ved ca. 150 °C, brenner nærmest eksplosivt og utvikler en meget giftig røyk. Dette viste seg særlig farlig i lokaler hvor store menneskemengder var samlet, f.eks. kinoer, og særlig bruken av nitratfilm førte derfor til en rekke branner med mange omkomne.

I 1930-årene begynte en å erstatte celluloid med mindre brannfarlige plaststoffer, og i løpet av 1950-årene gikk stoffet av bruk til de fleste formål. Men ennå i 1954 viste brannstatistikken at leketøy av celluloid forårsaket fem branner årlig i England og Wales[2]. Og kinofilm lagres i ruller, som igjen legges i lufttette bokser, og under slike forhold blir nitratfilm nedbrutt og etter hvert fullstendig ødelagt hvis den lagres ved romtemperatur. Ødelagt nitratfilm viste seg å kunne selvantenne helt ned til ca. 40 °C. Mange kinoer hadde stuet vekk slik film, til dels i store mengder, for kanskje så å ansette nye kinosjefer eller vaktmestere. Dette har ført til eksplosjoner eller at branner har utviklet seg eksplosivt når flammene har nådd lagrene med gammel film.

Celluloid brukes fortsatt til å fremstille gitarplektre og bordtennisballer. I tillegg har leketøy og andre gjenstander av celluloid fortsatt en viss utbredelse som samlerobjekter.[3]

Ebonitt rediger

Ebonitt er hard gummi, fremstilt ved vulkanisering med relativt store mengder svovel, 20-50 deler pr. 100 deler gummi (mot bare 2-3 deler svovel i vanlig myk gummi). Ebonitt kan nærmest klassifiseres som «herdeplast». Den brukes fortsatt i bl.a. bilbatterikasser og korrosjonsbeskyttende belegg i tanker i kjemisk industri, samt munnstykker på klarinetter og saksofoner.

Bakelitt rediger

Bakelitt er ble først fremstilt i årene 1907–1909 da kjemikeren Leo Hendrik Baekeland lot fenol og formaldehyd kondensere slik at fenolplast ble dannet. Fenolplast er syntetisk, ugiftig og lite brannfarlig. Bakelitt er dyrt å fremstille, men brukes fortsatt bl.a. til laminering og i elektriske apparater og stikkontakter.

Annet rediger

Et japansk forskerteam opplyste i april 2020 at de hadde utviklet et plantebasert plastliknende materiale som løser seg opp i sjøvann.[4]

Plast i Norge rediger

Det brukes rundt 900 000 tonn plast i Norge hvert år. Det to viktigste sektorene er emballasje og bygg, som står for henholdsvis 242 000 og 172 000 tonn hver.[5]

Norsk plastavfall rediger

I Norge kaster vi over 540 000 tonn plast per år[6].

Plastindustri rediger

Den norske plastindustrien deles inn i tre hovedgrupper:

  • råstoffindustri
  • plastbearbeidende industri
  • gjenvinningsindustri

Råstoffindustrien består både av produsenter av plastråstoff og hjelpestoffer til plastmaterialene. I Norge er det fire betydelige produsenter av plastråstoff:

  • Ineos i Bamble kommune i Telemark er eneste produksjonssted for PEL plast i Norge.
  • Ineos lager også VCM (vinyl chloride monomer) av klor og etylen og polymeriserer VCM til PVC.
  • Reichhold produserer polyestere.
  • Br. Sunde polymeriserer styren til bruk i EPS.

Gjenvinning av plastemballasje rediger

Utdypende artikkel: Plastgjenvinning

Hvert år går det om lag 209 000 tonn plastemballasje ut på det norske markedet[6]. Vel halvparten av dette går til husholdninger, den andre til næringsliv. Om lag 90 % av Norges befolkning har kildesorteringsløsning i sin kommune, og for næringsliv finnes det returordninger over hele landet. Næringslivsplasten inndeles i følgende kategorier: PE-Folie, PP-sekk, EPS-emballasje, hardplastemballasje og emballasje som har inneholdt farlige stoffer. I 2009 ble 34 % av all ordinær plastemballasje materialgjenvunnet og 50 % energiutnyttet. Kildesortering og gjenvinning av plast fra husholdninger sparer 0,09 prosent av samlede norske klimagassutslipp. Gjenbruk av plast kan spare olje, men et SSB regnestykke viser at man maksimalt kan spare 0,04 prosent av norsk oljeutvinning på denne måten.[7]Grønt Punkt Norge AS administrerer returordningen for plastemballasje.

Spredning av mikroplast rediger

En metastudie har vist at mikroplast (svært små plastpartikler) tas inn av mennesker, både ved spising og drikking og ved innånding. Studien anslo at om lag 50 tusen plastpartikler inntas ved mat og drikke og tilsvarende ved innånding, for hvert menneske, i året. De helsemessige konsekvensene ved dette er uvisse.[8]

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ «Plast(ikk)». Språkrådet. Besøkt 16. mars 2024. 
  2. ^ http://hansard.millbanksystems.com/written_answers/1954/feb/11/celluloid-toys-fire-factor
  3. ^ http://www.toycollectormagazine.com/index.php?option=com_content&view=article&id=87:made-in-japan-celluloid-toys&catid=34:features&Itemid=62 Arkivert 1. juni 2015 hos Wayback Machine.
  4. ^ «Osaka University creates plastic that decomposes in seawater». The Asahi Shimbun (engelsk). Besøkt 4. april 2020. 
  5. ^ Systemiq, Handelens Miljøfond, og Mepex (2023). «Veien til sirkulær plast» (PDF). Besøkt 26. mai 2023. 
  6. ^ a b «Materialstrømmen til plast i Norge – hva vet vi?» (PDF). Besøkt 19.10.2020. 
  7. ^ «Sparer 0,09 prosent av samlede norske klimautslipp». E24. Besøkt 29. oktober 2015. 
  8. ^ Jørn Aass (11. juni 2019). «Metastudie: Vi spiser og puster inn 100.000 plastpartikler hvert år». Dagens Næringsliv. Besøkt 11. juni 2019. «Nå viser den første metastudien for å anslå menneskelig inntak av plastforurensning at et gjennomsnittsmenneske årlig spiser minst 50.000 partikler av mikroplast og puster inn like mange, skriver The Guardian.»