Wikipedia

Havforurensning

forurensning av havene
Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se Mal:Referanseløs for mer informasjon.

Verdenshavene dekker 70 % av jordas overflate, og inneholder 97 % av alt vann på kloden. Havene spiller en viktig rolle i karbonkretsløpet, og er et karbonsluk ved at døde organismer akkumuleres på havbunnen. Havene er den endelige resipienten av all forurensning ved at forurenset løsmasser over tid vil lekke stoffer ut i bekker og elver som i sin tur tømmer sin last av naturlige og fremmede stoffer ut i havet.

Grafikk som viser hvor lang tid det tar før forskjellige objekter brytes ned i havet
Grafikk som viser hvor lang tid det tar før forskjellige objekter brytes ned i havet.

Forskjell mellom forskjellige hav rediger

Hvordan menneskelig aktivitet påvirker et bestemt havområde, avhenger av evnen til å fortynne, spre og assimilere de stoffene som det gitte havet mottar. Denne evnen er bestemt av sirkulasjonsmønsteret, vannets oppholdstid og geologiske forhold på havbunnen. På grunn av sin størrelse, sine store dyp og effektive sirkulasjon er verdenshavene ennå relativt lite påvirket av menneskelig aktivitet – sammenlignet med grunnere sokkelhav som Barentshavet og innestengte hav som Middelhavet.

Hvordan innestengte hav påvirkes av forurensning er bestemt av om de har en effektiv utveksling av vannmasser med omliggende hav, slik som Nordsjøen, eller om denne utvekslinga er langsom, slik som i Svartehavet og Middelhavet. I Svartehavet har vannet en gjennomsnittlig oppholdstid på 140 år og i Middelhavet 80 år, sammenlignet med Nordsjøens 2 år.

For hav med liten utveksling med omgivelsene er det av avgjørende betydning om fordampningen fra havoverflaten er større eller mindre enn summen av nedbør og tilførsel av ferskvann via elver. Dersom fordampningen er størst, dannes et overflatelag som er saltere enn dypvannet. De saltere overflatelaga vil i perioder av året være tyngre enn laga under, og en omrøring av vannmassene som bringer oksygenrikt vann til bunnen vil kunne finne sted. Hvis nedbør og avrenning fra elver er størst, vil overflatelaga stort sett være lettere enn dypvannet, og det dannes en sjiktting som hindrer omrøring. Dyplagene vil være prega av konstant oksygenmangel. Middelhavet er et eksempel på den første typen, mens Svartehavet har svært oksygenfattige dyplag. Dette vil ha sterk innvirkning på økosystemene, og videre på hvordan disse økosystemene vil påvirkes av fremmede stoffer.

Under gitte fysiske og oseanografiske betingelser vil miljøtilstanden for et havområde være bestemt av mengden forurensende stoff som havet mottar, i hvor stor grad stoffene er naturlig nedbrytbare, hvor langt tidsrom forurensningen har vart og hvor giftige stoffene er for flora og fauna.

Lokalt vil elveos ofte være de mest utsatte områdene i havet. Her fører blanding av ferskvann og saltvann i grunne områder til svært artsrike og høyproduktive økosystemer, samtidig som områdene på land ofte har høye befolkningskonsentrasjoner med tilsvarende store utslipp. Kort veg fra forurensningskilde til resipient fører til at områdene rundt elvemunningene må motta store mengder forurensninger i høye konsentrasjoner.

Eutrofiering rediger

I grunne hav med liten utveksling har eutrofiering vist seg å være et problem. Problemet har vist seg størst der nedbørfeltet har store jordbruksarealer som drives intensivt, som tilfellet er rundt Nordsjøen. Her bringer elvene store mengder nitrogen og fosfor ut i Nordsjøen. I saltvann har tilførsler av nitrogen størst betydning, idet fosfor ikke utgjør noen minimumsfaktor for planteveksten. I hav med lavt saltinnhold – som Østersjøen – kan fosforet være minimumsfaktor, slik at fosfortilførslene kan få stor betydning. I nedbørrike havområder der nedbøren inneholder nitrogenforbindelser (sur nedbør) – som for Nordsjøen – kan også næringstilførsler via nedbøren ha betydning.

Eutrofiering fører til endringer i havets artssammensetning, da nitrogenkrevende arter får en oppblomstring på bekostning av andre arter. Noen av disse artene kan være giftige. I Nordsjøen og Skagerrak fikk en for eksempel i 1988 en kraftig oppblomstring av flagellaten Chrysochromulina polylepis som førte til massiv fiskedød langs norskekysten. En unormalt sterk algevekst i overflatelaga fører i sin tur til en unormalt høy grad av biologisk nedbryting av dødt materiale i bunnlaga og dertil hørende oksygenmangel.

Oljeforurensning rediger

Oljevirksomhet til havs kan føre til lokal forurensning av hav og havbunn rundt plattformene. Mengden utslipp henger sammen med de metodene som benyttes.

Tankskipstrafikk har vist seg å være en kilde til alvorlig akutt forurensning. Et tankskipshavari betyr som oftest at et oljeflak vil drive inn mot strendene før olja brytes ned naturlig ute i åpent hav. De mest iøynefallende ofrene for akutt oljeforurensning er sjøfugler som får fjørdrakta tilgrisa med olje og derfor ikke kan overleve, men akutt oljeforurensning kan i tillegg ha dyptgripende innvirkning på økosystemene i strandsonen.

Det har vist seg at skipstrafikk også ved normal drift er en faktor å regne med. De mest trafikkerte seilingsrutene er også de mest forurensa områdene av havet.

Radioaktiv forurensning rediger

Gjennom det meste av atomalderen har havet vært en dumpingplass for radioaktivt avfall. Materiale fra kjernereaktorer har vært dumpet på dypt vann langt til havs både i fast form og i flytende form, forseglet på fat. I Norge har frykten for langtidsvirkninger av slik materiale dumpet i Barentshavet av Sovjetunionen vært påtakelig. Det har hittil vist seg at frykten for storstilt radioaktiv forurensning fra slik brukt reaktormateriale kan ha vært noe overdrevet. Mulighetene for lekkasjer ser ut til å være mindre enn antatt.

En annen kilde til radioaktive utslipp er driftsutslipp fra anlegg som gjenvinner brukt reaktormateriale, som Sellafield ved Irskesjøen.

Tungmetaller rediger

Tungmetaller som kopper, bly, kvikksølv og kadmium tilføres verdenshavene særlig fra industri og gruvedrift. Disse stoffene kan akkumuleres i næringskjeden og gjenfinnes i høye konsentrasjoner hos arter på toppen av næringskjeden. For øvrig sedimenteres de i bunnslam, og kan ved mudringsarbeider ved havneanlegg og seilingsleder igjen bli tilgjengelig for planter og dyr når slikt slam tømmes på havet.

Klorerte hydrokarboner rediger

Klorerte hydrokarboner stammer først og fremst fra plantevernmidler, og derfor helst et problem i hav der det drives intensivt jordbruk i nedbørfeltet. De klorerte hydrokarbonene brytes langsomt ned ved naturlige prosesser, og kan akkumuleres i næringskjeden.

Forsøpling rediger

Forsøpling med ikke-nedbrytbart materiale, særlig ulike plasttyper, er et problem langs kyster med store befolkningskonsentrasjoner. I tillegg er fiskeriene ansvarlig for forsøpling av havbunnen og de frie vannmassene med tauverk, tapte garn og annen fiskeredskap. Tapte garn kan bli stående og fiske i årevis – såkalt spøkelsesfiske.

«Plasthvalen» har blitt brukt som eksempel på en fisk som har fått plast i seg på grunn av plastforurensingen i havet og fikk mye mediaoppmerksomhet. Det var en gåsenebbhval som strandet og ble avlivet på Sotra i Hordaland i 2017. Inni magesekken ble det funnet 40 plastposer, -sekker og flak som lå presset sammen som en ball.[1][2][3] Det ble også funnet et lignende tilfelle i Indonesia i november 2018, hvor det var en hval med 115 plastkopper, 25 plastposer, mer enn 1000 assorterte plastbiter og to flipfloper i magen. Det tilsvarte nesten 6 kg plast. Indonesia har et stort folke antall på 260 millioner innbyggere per 2018, og er verdens nest største plastforurenser etter Kina. Landet produserer 3,2 millioner tonn plastavfall årlig som havner i naturen, ifølge en studie publisert i Science.[4][5]

Mikriobiell forurensning rediger

Når kloakk og kloakkslam tømmes urensa i havet, kan kystnære områder – i tillegg til eutrofiering – få tilført kolibakterier i slike konsentrasjoner at de kan framkalle sykdom hos badende og andre.

Introduksjon av fremmede arter rediger

Med økende globalisering av økonomien og dertil hørende økt transport av varer og ferdsel mellom land og verdensdeler øker faren for at fremmede arter slippes ut i havet og skaper ringvirkninger i de naturlige økosystemene. Slike fremmede arter kan finne en økologisk nisje og formere seg opp på bekostning av stedegne arter. Særlig i tilfeller der det ikke finnes predatorer som kan beite på den fremmede arten, kan ringvirkningene bli store. Det er tilfelle med den tropiske algearten Caulerpa taxifolia i Middelhavet og ribbemaneten Mnemiopsis leidyi i Svartehavet.

Det har særlig vært rettet et søkelys mot tømming av ballastvann fra båter som seiler i langfart.

En annen kilde til introduksjon av fremmede arter er rømning fra akvarier og oppdrettsanlegg. Norsk oppdrettsnæring utgjør et stor miljøproblem ved det store antall oppdrettslaks som hvert år rømmer fra merdene og parrer seg med vill laks.

Galleri rediger

  •  
    Skilpadde som henger fast i et plastnett i havet.
  •  
    Plastforurensing på en strand i Ghana i 2018. Plasten som kastes på strendene kan havne i havet.
  •  
    Noe av plastforurensingen i havet er synligere enn andre. Det er ofte den usynlige mikroplasten som er mest skadelig.
  •  
    Plast i en elv som kommer fra havet.
  •  
    Plast under havet.

Referanser rediger

  1. ^ Lislevand, Terje (2. november 2017). «plasthvalen». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 26. september 2019. 
  2. ^ «Plasthvalen». Universitetet i Bergen. Besøkt 26. september 2019. 
  3. ^ «Plasthvalen rørte en hel verden». www.ba.no (norsk). 21. januar 2018. Besøkt 26. september 2019. 
  4. ^ Utenriksjournalist, Kjetil Hanssen. «Død hval hadde 115 plastkopper, 25 plastposer og to flipflops i magen». Aftenposten. Besøkt 26. september 2019. 
  5. ^ Press, Associated (20. november 2018). «Indonesia: dead whale had 1,000 pieces of plastic in stomach». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 26. september 2019. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Havforurensning&oldid=24109461»