Et vippepunkt i jordens klimasystem er en mekanisme som fører til at klimaet endres fra én stabil tilstand til en annen, om visse terskelverdier overskrides ved klimaendring. Endringene kan være brå og irreversible og i verste fall føre til store endringer av jordens klimasystem, omfattende skader på de fleste økologiske systemer og masseutryddelse av arter. Slike klimaendringer kan også vanskeliggjøre opprettholdelsen av avanserte samfunn. Kunnskapen om vippepunkter og deres eventuelle konsekvenser er mangelfull, men målet om å begrense den global oppvarmingen til 1,5 °C har blant annet til hensikt å unngå at slike terskelverdier overskrides.

NASA-bilde over den vestlige halvkule.
Ved passering av vippepunkter kan galopperende reduksjon av Grønlandsisen eller sjøisen i Arktis forsterke global oppvarming forårsaket av menneskeskapte klimagasser.

Klimasystemets vippepunkter har direkte sammenheng med positive tilbakekoblingsmekanismer, selvforsterkende prosesser som forsterker klimaendringene som i første omgang skyldes klimapådriv. På grunn av global oppvarming er det økt konsentrasjon av karbondioksid (CO2) i atmosfæren (økt strålingspådriv). Flere av tilbakekoblingsmekanismene forekommer tilnærmet lineært med CO2-konsentrasjonen og endres derfor relativt sakte, mens de som omtales som vippepunkter, er ikke-lineære og endres raskt over kort tid. For eksempel skjer oppvarmingen i Arktis raskere enn klimaforskerne greier å forutsi, noe som tilskrives vippepunkter.

Forskere er bekymret for vippepunkter fordi store endringer kan inntreffe om de passeres, og de er samtidig usikre på hvilke verdier dette kan skje for. Spesielt kan konsekvensene bli store om flere vippepunkter passeres etter hverandre. I forbindelse med vippepunkter snakker en også om løpske klimaendringer. Denne hypotesen går ut på at raske, akselererende klimaendringer potensielt kan føre til uopprettelig skade på klimasystemet, noe som gjør det umulig å gjøre tilpasninger til klimaendringene. Dette antas å føre til at klimaet raskt endres til det når en ny stabil tilstand, svært forskjellig fra den tilstanden som har vært de siste tusener år.

Definisjoner og begrepsavklaringer rediger

Klimasystemet er komplekst og består av svært mange dynamiske prosesser. Noen av disse utvikles jevnt etter som visse størrelser endres, mens andre kan endres hurtig om visse terskelverdier overskrides.

IPCCs femte hovedrapport gir denne definisjonen av vippepunkter: «Komponenter eller fenomener i klimasystemet som vil ha potensial til å krysse kritiske terskelverdier (engelsk: critical thresholds) eller vippepunkter (engelsk: tipping points), der en plutselig eller ikke-lineær overgang til en annen tilstand inntrer».[1] Det er også vanlig å benytte begrepet vippepunkter generelt for mekanismer som har sammenheng med jordsystemet, altså samspillet mellom jorden, havet, atmosfæren og livet på jorda.[2]

Plutselige klimaendringer er i IPCCs femte hovedrapport definert som «en storskala endring i klimasystemet som finner sted over noen få tiår eller mindre, vedvarer (eller ventes å vedvare) minst noen tiår, og som forårsaker substansielle forstyrrelser i menneskelige og naturlige systemer».[1]

Klimaendringer kan være irreversible, og fenomenet har forskjellige definisjoner. IPCCs femte hovedrapport definerte en endring til å være «irreversible på en gitt tidsskala om tilbakeføringstiden fra denne tilstanden ved naturlige prosesser er signifikant lengre enn tiden det tar for systemet å oppnå den forstyrrede tilstanden».[1]

En irreversibel klimatilstand kan karakteriseres på forskjellige måter. Blant annet ved om den har en eller flere stabile tilstander og om dens syklus kan beskrives ved hysterese. Hysterese vil si at en tilstandsforandring fremkalt av en ytre påvirkning ikke forsvinner når påvirkningen opphører, men først etter at en motsatt rettet påvirkning har virket med en viss styrke. Dette bestemmer igjen om tilstanden er reversibel om klimapådraget blir reversert eller fjernet.[1]

Bakgrunn rediger

Begrepet vippepunkter ble introdusert av den tyske klimaforskeren Hans Joachim Schellnhuber i år 2000. Han innførte begrepet for at politikere og mediafolk lettere skulle kunne forstå denne mekanismen i klimasystemet.[3][4] Det bygger på hans studier av ikke-lineær dynamikk. Han påpekte eksistensen av slike mekanismer da han var en av de koordinerende forfatterne i arbeidsgruppe II for IPCCs tredje hovedrapport til FNs klimapanel (2001). Fenomenet går ut på at usammenhengende, irreversible og ekstreme hendelser er forbundet med global oppvarming. Inntil da hadde forskerne i hovedsak antatt at klimaendringer vil være lineære.[5]

 De farlige konsekvensene av klimaendringer, kan bare diskuteres i forhold til ikke-lineær oppførsel. Hvis global oppvarming bare hadde gradvis påvirkning over tid, og alt endret seg mer eller mindre lineært, så får du litt mindre hveteproduksjon, men du har litt mer ananasproduksjon – hvem bryr seg? Vi kunne lett tilpasse oss det. Men ser vi tilbake på jordens fortidige geologi og de siste klimaendringene, har det oppstått en rekke veldig plutselige og for det meste irreversible forandringer. Ting blir forandret og varer ved i tusenvis av år, og du kan ikke enkelt endre tilbake til det opprinnelige. Det er det jeg kaller 'vippepunkt-hendelser'.[3] 

Hans Joachim Schellnhuber

I februar 2008 ble forskningsartikkelen «Tipping elements in the Earth's climate system» (Vippepunkter i jordens klimasystem) publisert, denne ble i årene 2008 og 2009 den mest siterte artikkelen innenfor geofag.[6] Forskningsarbeidet til artikkelen begynte i oktober 2005. På et arbeidsmøte i Berlin hadde 36 britiske og tyske klimaforskere diskutert konseptet, og mulige vippepunkter i jordens klimasystem ble identifisert. I det følgende året ble 52 andre internasjonale eksperter intervjuet, samt at relevant forskningslitteratur om emnet ble gjennomgått. Ni mulige vippepunkter ble utpekt hvor terskelverdien kan overstiges innen år 2100.[7] Etter dette har også andre potensielle vippepunkter blitt identifisert.[8]

Arbeidsgruppen som Schellnhuber ledet kom i 2008 opp med følgende ni potensielle vippepunkter:[7]

Ifølge ekspertvurderinger er smeltingen av arktisk sjøis og Grønlandsisen den største trusselen for samfunn av disse ni vippepunktene.[9]

Senere ble andre vippepunkter identifisert:[2]

Tilbakekoblingsmekanismer forsterker opprinnelig klimapådriv rediger

Jordens klimasystem består av mange komponenter som virker sammen på komplekse måter, i tid og rom. På grunn av disse interaksjonene kan ikke oppførselen til systemet forutses ved å se på kun se på enkeltkomponenter.[13]

Et klimapådriv er en endring som kan tvinge klimasystemet mot oppvarming eller nedkjøling.[14] Økte konsentrasjoner av drivhusgasser er et slikt pådriv. Dette kalles også for et strålingspådriv fordi det har sammenheng med atmosfærens strålingsbalanse. Per definisjon er et pådriv eksternt i forhold til klimasystemet, mens tilbakekoblinger er interne. I hovedsak representerer tilbakekoblinger de interne prosessene i systemet. Noen tilbakekoblinger kan opptre isolert fra resten av klimasystemet, mens andre kan være tett koblet til andre prosesser i systemet, hvilket gjør det vanskelig å si akkurat hvor mye en bestemt prosess bidrar.[15]

Drivhuseffekten rediger

Utdypende artikkel: Drivhuseffekt

 
Et drivhus med vegger av glass slipper gjennom det meste av de kortbølgede solstrålene (gule bølger). Disse varmer opp omgivelsene inne i drivhuset, spesielt den sorte jorden og plantene. Disse sender ut langbølget stråling (røde bølger) som i stor grad ikke slipper gjennom glasset, men absorberes og sendes i retur til omgivelsen inne i drivhuset. Dermed oppstår oppvarmingen av omgivelsene og luften.

Solstråling består overveiende av kortbølget stråling som for en stor del går gjennom atmosfæren og varmer opp jordoverflaten. Den resulterende terrestriske strålingen fra jorden er langbølget, infrarød stråling (varmestråling). Denne går opp i atmosfæren hvor en stor del av strålingen blir absorbert av gassene der. I neste omgang vil gassene i atmosfæren emittere (sende ut) denne langbølgede strålingen. En del av den emitterende strålingen fra atmosfæren går ut i verdensrommet, mens en annen del, ved et fenomen kalt atmosfærisk tilbakestråling, stråles tilbake til jorden (varmestråling). Dette er hovedprinsippet bak selve drivhuseffekten.[16]

Navnet drivhuseffekt kommer av en analogi til et drivhus, som bare delvis er overførbar til jorden. I et drivhus, se illustrasjon, vil tak og vegger av glass absorbere den langbølgede strålingen fra gulv og vegger, og emittere denne tilbake. I motsetning til i atmosfæren hindrer vegger og tak utstrømning av varme, og inne i drivhuset reduseres luftstrømningene, noe som spiller en rolle i omfordeling av varme. I atmosfæren derimot, er det kraftige luftstrømninger.[16][17]

Pådriv og tilbakekoblingsmekanismer rediger

 
En tilbakekoblingssløyfe hvor alle utganger av en prosess er tilgjengelige som årsaksinnganger til den samme prosessen. Signalet fra utgangen (Outputs) A blir ført tilbake til inngangen (Inputs) B til prosessen (P) og vil enten forsterke eller svekke utgangssignalet.

Tilbakekobling oppstår når utgangen av et system blir sendt tilbake som inngang, som en del av en kjede av årsak og virkning, som danner en krets eller sløyfe.[18] Systemet kan da sies å være «koblet tilbake» i seg selv, slik som illustrasjonen viser. En snakker om positive- og negative tilbakekoblinger. Positiv tilbakekobling er en prosess som skjer i en tilbakekoblingssløyfe hvor effekten av en liten forstyrrelse på et system fører til en økning av størrelsen (styrken) av den opprinnelige forstyrrelsen.[19] Det betyr at A produserer mer av B som igjen produserer mer av A.[20] Et system med negativ tilbakekobling har den motsatte virkningen, der en endring av A produserer mindre av B som igjen produserer mindre av A.[19] Begge konseptene spiller en viktig rolle innen vitenskap og teknologi, ikke minst innenfor klimatologi.

Pådriv, tilbakekoblinger og dynamikken i klimasystemet bestemmer hvor mye og hvor fort klimaet endres. Den viktigste positive tilbakekoblingsmekanismen i forbindelse med global oppvarming er at økt varme øker mengden av vanndamp i atmosfæren, som igjen fører til ytterligere oppvarming.[21] Den viktigste negative tilbakemeldingen beskrives av Stefan–Boltzmann lov, som sier at mengden energi i form av varmestråling ut fra jorda til verdensrommet endres med fjerde potens av temperaturen på jordoverflaten. Det vil si at en liten temperaturøkning gir stort utslag i form av utstråling av energi ut i verdensrommet.

De positive tilbakekoblingsmekanismene kan ha akselererende effekter på jordens klima, og dessuten ha irreversible vippepunkter. Ved et tidspunkt kan en liten endring av det globale klimasystemet, selv om det er nokså stabilt, transformeres til en helt annen klimatilstand.[22] Forenklet sagt har temperaturøkninger i seg selv eskalerende effekt. Effekten er større for en global (middel) temperaturøkning fra 1,5 til 2 °C enn for 0,5 til 1,5 °C, og en økning fra 2 til 2,5 °C gir større virkninger enn for 1,5 til 2 °C. Dette øker sannsynligheten for at vippepunkter påtreffes underveis etter som temperaturen stiger. [23]

Karakteristika for vippepunkter rediger

De positive tilbakekoblingene i klimasystemet har potensial til å akselerere det menneskeskapte klimapådrivet (blant annet klimagasser). Under verst tenkelige konsekvenser kan de også endre jordens klimasystem, helt eller delvis over i nye tilstander som er svært forskjellige fra det kjente klimaet. Noen tilbakekoblingsmekanismer og potensielle tilstandsendringer kan modelleres og kvantifiseres, andre kan modelleres eller identifiseres, men ikke kvantifiseres. En regner også med at noen fortsatt er ukjente.[13][24] Modeller treffer sjelden presis for sine prognoser, men likevel fremmer de forståelse for dynamikken i et gitt system.

Sannsynligheten for at slike vippepunkter blir passert og at klimaet dermed går over til nye tilstander, er vanskelig å vurdere. Uansett kan konsekvensene bli store og være alvorligere enn klimamodellene forutsier for tiden frem mot år 2100. Årsaker til dette er at klimamodeller ikke tar med alle komponenter i klimasystemet, eller at de er representert forenklet. Dette gjelder for eksempel iskapper eller karbonreserver (for eksempel i permafrost). Dessuten tar ikke modellene med alle de interaksjonene mellom slike komponenter som gir selvforsterkende virkninger. En regner derfor med at det kan være muligheter for at klimasystemet kan gjennomgå uventede endringer. Det er konsensus om at desto høyere og raskere global oppvarming skjer, jo større er risikoen for overraskende endringer.[13] Et annet karakteristisk trekk med vippepunkter er at selv om en raskt kan nå vippepunktet som fører til en endring, kan selve endringen til en ny stabil tilstand, ta alt fra tiår til flere hundre år, eller til og med tusen år.[25]

Ved hjelp av modellering, undersøkelse av paleoklima (fortidens klima) og ekspertvurderinger har forskerne pekt ut et antall vippepunkter relatert til atmosfære- og havsirkulasjon, kryosfæren (snø og isdekkede områder), karbonsyklusen og økosystemer.[25]

Vippepunkter relatert til kryosfæren rediger

 
Snøoverflaten ved Dome C Station, Antarktis, er representativ for mesteparten av kontinentets overflate. Bildet ble tatt fra toppen av et tårn, 32 m over overflaten. En overflate som dette reflekterer mye sollys og bidrar til nedkjøling.

De snø- og isdekkede områdene i Arktis og Antarktis har stor betydning for jordens klimasystem. Årsaken til at disse områdene er kalde og at det meste av nedbøren faller som snø, er hovedsakelig solens lave vinkel. I tillegg reflekteres mye av sollyset av den hvite overflaten og går ut i verdensrommet, kjent som albedo. Dermed har disse hvite områdene, så vel som andre landoverflater dekket av snø, betydning for jordoverflatens energibudsjett og planetens strålingsbalanse. Solstrålene som treffer jordoverflaten på Arktis og Antarktis vil i liten grad bidra til oppvarming av disse regionen. I et system med temperaturforskjeller, som mellom områdene ved ekvator og polene, vil temperaturbalanse alltid opprettholdes. Jordens hav og atmosfæriske sirkulasjoner transporterer store varmemengder mot polene, dette gjør at jorden får utjevnet sine temperaturforskjeller.[26][27]

Konsekvensene av oppvarming av Arktis og Antarktis er blant annet mulige endringer av havstrømmene, jetstrømmene, tining av permafrost og utslipp av klimagasser både fra land og hav, samt økning av havnivået ved smelting av breer og iskapper. Endringer ved polene vil altså kunne få betydning for klimaet på hele jorden.[28] På grunn av vippepunkter kan disse påvirkingene skje hurtigere enn temperaturøkningen alene skulle tilsi.

Is- og snødekket areal av jorden reflekterer mye sollys, men når dette smelter blir fargen mørkere, og mer lys absorberes. Om isbreer smelter helt, avdekkes berggrunnen under som ofte er helt mørk. Det samme skjer om sjøis smelter og sollyset skinner direkte på det mørke havet. Den mørkere overflaten absorberer mer stråling fra solen, det skjer en oppvarming og dette akselererer i sin tur smeltingen av gjenværende is. Denne mekanismen er kjent som is-albedo-tilbakekoblingen, og er et eksempel på en selvforsterkende prosess der ett og samme fenomen, altså reduksjon av is, fungerer som en driver, samtidig som det er et resultat av temperaturstigning.[8]

Reduksjon av den arktiske havisen rediger

 
Omfanget av arktisk sjøis siden ca. år 560 e.Kr.[29]

Under påvirkning av global oppvarmingen har temperaturen i Arktis økt tre ganger mer enn det globale gjennomsnittet. Det har vært en oppvarming på 2 °C siden 1970-årene, og havisen om sommeren er blitt redusert med et gjennomsnitt på 40 %.[30] I tillegg er tykkelsen av isen i store områder redusert.[9]

Den økende andelen isfritt vann på havoverflaten har ført til større absorpsjon av solstråling og dermed en ytterligere oppvarming og smelting av mer is. Dette har gitt en økning av havtemperaturen og redusert isdannelse om vinteren. Etter 1988 har påvirkning på grunn av is-albedo-tilbakekobling vært større enn bidraget fra ytre påvirkninger (blant annet økt lufttemperatur om høsten, vinteren og våren) for reduksjon av is. At denne tilbakekoblingsmekanismen har fått så stor betydning, tyder på at ikke-lineære effekter gjør seg gjeldende.[31]

Flere studier har antydet at isen kan nå et vippepunkt, eller at dette allerede er passert, men på grunn av kort observasjonstid og at det er store årlige og tiårlige variasjoner, er det vanskelig å påvise vippepunkter for den arktiske isen.[32]

Modellstudier har vært utført som tyder på at et tap eller oppstykking av den arktiske isen i en varmere verden, ikke vil føre til at den vil forsvinne om verdens klima normaliseres (CO2-nivået i atmosfæren kommer tilbake til normale verdier). Noen studier kan tyde på at isfrie årlige forhold i Arktis kan oppstå raskt, men om disse er irreversible eller ikke, ser ut til å avhenge av modellenes kompleksitet og struktur, samt valg av parametre.[33]

 
Fotografiet viser forskere som samler vannprøver for å undersøke vannets kjemi og observere kolonier av plankton i vannet og på isens overflate. Når isen ved Nordpolen smelter, blir den mørke havoverflaten eksponert, dermed absorberes mer sollys og farvannene varmes opp.

I Klimapanelets femte hovedrapport konkluderes det med at hurtig tap av sjøis i Arktis er sannsynlig i overgangen til sesongvise isfrie forhold. Det er få beviser for at det eksisterer vippepunkter for overgangen fra permanent sjøis til et sesongvist isfritt Arktis, der videre tap av sjøis ikke kan stoppes eller er irreversibelt.[34]

Smelting av Grønlandsisen rediger

 
Smeltevann på Grønlandsisen.

Studier av Grønlandsisen i 2010-årene kom frem til at en global temperaturstigning på 2–3 °C vil resultere i passering av et vippepunkt og en fullstendig nedsmelting.[2][35] Nyere estimater i 2018 basert på simuleringer med høyere oppløsning, som tar hensyn til albedo og sterkere tilbakekoblinger, antyder enda lavere terskeltemperatur. Slike studier viser at en økning på 0,8–3,2 °C (med 95 % konfidens) er tilstrekkelig, med en global gjennomsnittlig temperaturøkning 1,6 °C over førindustrielle (altså før den industrielle revolusjon) verdier, som beste estimat. Det holdes som sannsynlig at Grønlandsisen vil gå over i en tilstand med irreversible istap selv med et scenario for medium–lave CO2-utslipp frem til år 2100 (klimapanelets scenario RCP4.5).[36]

Årsaken til reduksjon av både areal og volum av Grønlandsisen er økt smelting på grunn av varmere klima. Denne økte smeltingen blir ikke kompensert av økt snøfall om vinteren, samt at smeltingen forsterkes av positive tilbakekoblinger.[37]

Smeltingen av Grønlandsisen kan være irreversibel, både når det gjelder dens utstrekning (areal) og volum. Dette på grunn av en tilbakekoblingmekanisme knyttet til overflatens høyde over havet. Når iskappen smelter, reduseres dens høyde over havet, dermed blir en stadig større del av isens overflate liggende lavere, og dermed i et varmere klima. Smeltingen øker, og den tilsvarende massebalansen betyr en mindre utbredelse av isen.[37]

Det er forskning som tyder på at Grønlandsisen kan komme til å reduseres til en mindre isbre enn i dag ved passering av et visst vippepunkt, og at den tilstanden da vil være irreversibel. Hvor lenge denne terskeltemperaturen overskrides og hvor mye, tror en kan være avgjørende for om prosessen er irreversibel. Det kan også være flere slike stabile tilstander for en redusert Grønlandsis. En irreversibel reduksjon antas mest sannsynlig å kunne skje på en tidsskala av flere hundre år.[37]

En direkte konsekvens av at Grønlandsisen smelter, er økt havnivå. Om hele Grønlandsisen smelter, vil det gi en havnivåstigning på rundt 7 m. Tiden for dette er estimert til å være fra flere hundre til tusen år.[8]

Smelting av den vest-antarktiske innlandsisen rediger

 
Gradienter på iskappen over Antarktis

I Øst-Antarktis, som utgjør den største delen av Antarktis, er det ikke forventet noen endringer den første delen av 2000-tallet. Derimot ventes det dyptgripende endringer i Vest-Antarktis. Flere svært store breer på den vest-antarktiske innlandsisen ender i havet. Disse ishyllene hviler på berggrunn flere hundre meter under havflaten, der grunnen skråner svakt ut mot havet. Fordi sjøvann har blitt oppvarmet siden slutten av 1900-tallet, har dette ført til økt smelting og at brehyllen enkelte steder har trukket seg tilbake. Eksempler er Pine Island-breen og Thwaitesbreen.[38] Analyser har vist at vippepunktet for fullstendig smelting av Thwaitesbreen sannsynligvis allerede er passert: Det ventes at smeltingen vil skje over en tidsperiode på 200 til 900 år.[39] Bidraget til havnivåøkning vil være 3 m.[40]

Det at ishyller hviler på berggrunn under havnivå og at disse skråner utover mot havdypet, gjør at abrupte endringer kan skje. Forholdene er slik ikke bare i Vest-Antarktis, men også visse deler av Grønland og Øst-Antarktis. Utglidning av ishyller på grunn av økt temperatur i havet eller i luften, kan også føre til plutselig akselerasjon av isstrøm lenger inn på isbreer. Slike endringer kan være irreversible, ut fra definisjonene nevnt over, på grunn av den svært lange tiden det tar for breer å vokse.[37]

For fremtidige scenarier med store utslipp av klimagasser ventes det ut fra beregninger med klimamodeller, at det vil skje økt overflatesmelting og tap av is over lange tidsskalaer. Det ventes at det kan være tilbakekoblingsmekanismer mellom klima og isdekket over Antarktis. En forventer endringer i det 21. og 22. århundre der både høyere lufttemperatur, reduksjon av isoverflatens høyde over havet og kalving (ishyller som brekker og farer ut i havet) vil føre til redusert is.[41]

Utslipp av karbon fra områder med permafrost rediger

 
Permafrost som tiner på Herschel Island i Canada.

I permafrost er det lagret CO2-ekvivalenter tilsvarende 20 ganger dagens (2014) innhold i atmosfæren. Fordi tilførselen av karbon er en svært langsom prosess ved høye breddegrader, er det lagrede karbonet fra de tidligere geologiske periodene pleistocen og holocen, hvilket vil si at lagrene er mange tusen år gamle. Risikoen med disse nedfrosne karbonlagrene er at områder med permafrost blir varmere, slik at jordsmonnet tiner og forråtnelsesprosesser starter. Fordi tidsskalaen for dannelse er så stor og en opptining og utslipp av karbon potensielt kan skje raskt, er dette vurdert til å være en irreversibel prosess. Det er flere studier som antyder at områder med permafrost allerede er utsatt for omfattende oppvarming og at opptining allerede skjer.[37]

Om metan slippes ut ved tining av permafrost slik som det er potensial for fra de frosne torvområdene i Sibir, gir dette en kraftig positiv tilbakekobling. Dette vil i sin tur forsterke den menneskeskapte globale oppvarmingen.[42] Utslipp av andre gasser kan også finne sted ved global oppvarming, men forskningen på slike virkninger er på et tidlig stadium. Noen av disse gassene, slik som lystgass avgitt fra torv, er også en potent klimagass.[43] Av de 1300–1600 Gt karbon som er lagret i permafrost, er det estimert at 5–15 % kan komme til å slippe ut i atmosfæren innen år 2100.[44]

Hvordan utslipp av klimagasser fra mark skjer, vil kunne være avhengig av hydrologiske forhold. Om smeltingen av permafrosten skjer slik at vanndammer og elver oppstår, vil forråtnelse kunne skje med liten tilgang på oksygen. Dermed frigjøres metan. Om derimot tiningen skjer med rikelig tilgang på oksygen vil nedbryting av organisk materiale frigjøre varme. Dette vil i så fall stimulere til økt tining. Dermed regner en med at responsen på varmere klima vil avhenge av mengden av karbon og is i jordsmonnet, samt de hydrologiske forholdene, for eksempel om effektiv drenering skjer. Under gunstige forhold kan tining føre til rask, lokal nedbryting av biologisk materiale i permafrosten slik at CO2 frigjøres. Kunnskapen om dette er imidlertid ikke stor, og de arktiske områdene regnes for å være kompliserte å beskrive. En regner også med at tining av permafrost tar lang tid,[45][46][47] og at den positive tilbakekoblingen virker over hundrevis av år.[48]

Simuleringmodeller for landjordens opptak av karbon projiserer at landjorden i nordområdene vil være et karbonsluk ved stigende temperaturer. Imidlertid tar ingen av modellene med forråtnelse av jordsmonnet i områdene med permafrost. Det er dermed mulig at om denne effekten tas med, vil karbonsyklusen i nordområdene endres fra et sluk til en kilde som respons på økende temperatur. Men de mange studiene som er gjort på dette gir vidt forskjellige svar på størrelsen av CO2-utslipp som respons på varmere klima.[49] Kilder til usikkerhet for tilbakekoblingen relatert til karbon i permafrost har å gjøre med forråtnelsesgrad, tidsskalaen nedbrytingen skjer langs, mulige tilbakekoblinger på grunn av redusert tilgang på næringsstoffer og andre usikkerheter.[50]

Modellstudier antyder at frem til år 2100 vil ikke utslipp av CH4 og CO2 fra denne kilden være større enn fra andre biokjemiske tilbakekoblinger.[48] Klimapanelets femte hovedrapport oppsummerer at forståelse av prosessene som skjer i jordsmonn under og etter at den tiner, er ufullstendig.[37]

Utslipp av metan fra metanklatrat rediger

 
Metanklatrat er iskrystaller som inneholder metan (CH4).

Metanklatrat, også kalt metanhydrater, er en form for is som inneholder store mengder metan (CH4) i sin krystallstruktur. Svært store forekomster av metanklatrat har blitt funnet under sedimenter på havbunnen visse steder, spesielt i områder på høye breddegrader og i Mexicogolfen.[37] Et plutselig utslipp av store mengder naturgass fra lagre av metanklatrat, en såkalt løpsk global oppvarming, er fremsatt som en hypotese som årsak til både fortidige og muligens fremtidige klimaendringer. Frigivelse av disse metanlagrene er noe som potensielt kan gi stor økning av drivhuseffekten. Det er antatt at dette alene kan øke den globale temperaturen med 5 °C, blant annet fordi metan er en mye kraftigere drivhusgass enn CO2. Teorien går også ut på at dette vil påvirke tilgjengelig innhold av oksygen i atmosfæren. Denne teorien har blitt foreslått for å forklare de alvorligste hendelsene av masseutryddelse på jorden som er kjent som perm-trias-utryddelse, eller paleocen-eocen-termalmaksimumet. I 2008 oppdaget en forskningsekspedisjon fra American Geophysical Union nivåer av metan opp til 100 ganger høyere enn normalt i den sibirske del av Arktis. Dette var sannsynligvis forårsaket av metanklatrater som ble frigitt fra hull i et frosset «lokk» i havbunn med permafrost, rundt utløpet av elven Lena og området mellom Laptevhavet og Øst-Sibir-havet.[51][52][53][54]

Smeltingen av permafrosten vil også kunne føre til frigivelse av store mengder metan over flere tiår.[54] Samme tendens har også blitt observert i Øst-Sibir.[55][56] Om metan slippes ut ved tining av permafrost slik som det er potensial for på de frosne torvområdene i Sibir, gir dette en kraftig positiv tilbakekobling.[57] Utslipp av andre gasser kan også finne sted ved global oppvarming, men forskningen på slike virkninger er på et tidlig stadium. Noen av disse gassene, slik som lystgass avgitt fra torv, er også en potent klimagass.[58]

I klimapanelets femte hovedrapport er det fastslått at utslipp av CH4 fra tining av permafrost og metanklatrat vil kunne bidrag til global oppvarming i løpet av det 21. århundre. Dette på grunn av kraftig økning av utslippene på grunn av rask oppvarming av områder i Arktis. Derimot er utslipp fra metanklatrat estimert til å spille en liten rolle. Oppløsning av CH4 fra bunnen og overflaten av innsjøer i Øst-Sibir-havet tyder på et visst utslipp, men det er ikke mulig å si om dette er utslipp som alltid har eksistert eller om det er en ny trend. En annen utslippskilde er utslipp av CH4 fra råtning av sedimenter i innsjøer i Sibir. Dette kan få betydning i fremtiden. Alle estimater rundt dette er veldig usikre, bortsett fra bidrag fra våtmarksområder. Mye forskning blir for tiden (fra 2000) gjort på dette feltet.[59][60]

Klimapanelets femte hovedrapport oppsummerer at forskning tyder på at det er svært usannsynlig at slike utslipp kan inntreffe før 2100, dette gjelder både fra land og hav. Derimot kan den positive tilbakekoblingen på grunn av global oppvarming, føre til utslipp av metan over tidsskalaer på flere hundre år. På grunn av den svært lange tiden for dannelse av metanklatrat og den korte tiden for utslipp, er dette en irreversibel mekanisme.[37]

Smelting av isbreer i Tibet rediger

Simuleringer der fremtidige CO2-utslipp forutsettes å bli middels eller store (RCP4.5 og RCP8.5) har vist plutselig stor smelting av isbreer i Tibet. De store snødekte områdene på og rundt Tibetplatået, har som andre store snødekte områder, betydning for albedo og refleksjon av kortbølget sollys. Området spiller derfor en rolle for atmosfærens termiske- og dynamiske prosesser og dermed fremtidig klima. Reduksjon av is- og snøvolum ser ut til å være betydelig større enn reduksjon av areal dekket av snø per år. En ser fenomenet i sammenheng med økt temperatur, ikke en effekt av endring av is-albedo-tilbakekobling. Imidlertid er det ikke gjort mye forskning på fenomenet.[61][27]

Vippepunkter relatert til sirkulasjonssystemene rediger

I atmosfæren og i havet er det flere markante sirkulasjonssystemer, disse er variable og har sesongmessigere mønstre. Gjennom jordens historie har det vært flere faser av forstyrrelser og endringer av disse systemene. Det er en viss bekymring for at noen av disse kan gjennomgå nye endringer.[8]

Svekking av den atlantiske termohaline sirkulasjonen rediger

Animasjon av den termohaline sirkulasjonen.

Den økende smeltingen av arktisk hav- og innlandsis fører til et større tilsig av ferskvann, og de arktiske havstrømmene øker hastigheten og får bedre stabilitet. Dette kan påvirke den nord-atlantiske dypvannsstrømmen og til slutt føre til en reduksjon av den termohaline sirkulasjonen. Et sammenbrudd av denne strømmen, med påfølgende brå klimaendringer, vil trolig være et vippepunkt i en fjern fremtid. Derimot er en nedbremsing av den termohaline sirkulasjonen et mindre alvorlig fenomen, og noe som har robuste prognoser for å kunne skje innen år 2100.[62][63] Stans av den termohaline sirkulasjonen er et eksempel på et vippepunkt som ikke bare handler om omfanget av klimaendringer, men der også hastigheten til klimaendringene kan være avgjørende (engelsk: rate dependent tipping point).[64]

Konsekvenser av redusert styrke eller stans av den termohaline sirkulasjonen er havnivåstigning og kjøligere klima i Europa og nordøstlige deler av Nord-Amerika. En annen konsekvens er svekket opptak av CO2 i havet, noe som vil forsterke global oppvarming.[65][8]

I klimapanelets femte hovedrapport ble det sagt at det er «veldig sannsynlig» at den atlantiske termohaline sirkulasjonen vil svekkes i løpet av det 21. århundre, sett opp mot dens styrke i førindustriell tid. Det er estimert en mulig halvering for scenario for store klimagassutslipp (RCP8.5) frem mot år 2100, men det er stor usikkerhet knyttet til estimater for hvor mye den kan komme til å svekkes.[66]

Forstyrrelser i Sør-Stillehavets klimapendling og forsterkning av El Niño rediger

 
Noen år er vindsystemene over Stillehavet mindre kraftig enn normalt. Dette gir svakere vinder slik at kaldt vann ikke trekkes opp til havets overflate, som i neste omgang åpner vei for varmt næringsfattige tropiske farvann. Disse endringene i vanntemperatur og klimatiske forhold er kjent som El Niño.

Ulike teorier blir diskutert om hvordan global oppvarming vil kunne påvirke El Niño. En arbeidsgruppe ledet av den tyske klimaforskeren Mojib Latif studerte dette i 1999. Gruppen kom fram til at økt opptak av varme i havet kan gi en vedvarende senking av termoklinen (et vannlag i havdypet) i den østlige delen av det ekvatoriale Stillehavet. Dette kan skje sammen med en større amplitude (utslag) for El Niño–sørlig oscillasjon og/eller gi hyppigere El Niño-fenomener.[67]

På bakgrunn av paleoklima-studier (undersøkelser av fortidens klima) har noen forskere funnet at den mest sannsynlige utviklingen er en økning i intensiteten av El Niño-fenomenet, men om det blir en økning i frekvensen er imidlertid usikkert. På samme måte er eksistensen eller lokalisering av et vippepunkt også usikkert. Av vesentlig betydning og selv under gradvise endringer, er det likevel blitt antatt,[9] at tørke i Australia og Sørøst-Asia kan oppstå og økt nedbør på vestkysten av Amerika, kan bli resultatet. Det er også blitt diskutert om det er en sammenheng mellom El Niño og uvanlig kalde vintre i Europa.[2]

En studie fra 2014 tyder på at ekstreme El Niño-hendelser kan dobles i fremtiden på grunn av klimaendringer. Ved hjelp av 20 klimamodeller for å undersøke mulige endringer av El Niño i løpet av de neste 100 årene, antydet forskerne at ekstreme El Niño-hendelser kan forekomme omtrent hvert tiende år i stedet for hver tjuende. En oppsummering fra 2016 peker på at det er stor usikkerhet og at forskningen så langt har gitt motstridende resultater. På den annen side antydes det at El Niño-hendelser og global oppvarming kan ha vekselvirkninger som gir svært alvorlige endringer.[68]

Endring av monsunsirkulasjoner rediger

 
Visualisering av utbrudd og tilbaketrekning av den sørasiatiske monsunen med påfølgende nedbør gjennom et år.

Monsuner er sesongmessig vind og nedbør, drevet av endring av atmosfæriske sirkulasjonsmønstre og nedbør knyttet til asymmetrisk oppvarming av land og hav.[69][70]

Studier har vist at den indiske sommermonsunen kan operere i to stabile tilstander: Foruten den regntunge sommermonsunen, kan en stabil tilstand preget av lite nedbør over India også inntreffe. Disse studiene antyder at enhver forstyrrelse av strålingsbudsjettet i atmosfæren har en tendens til å svekke trykkgradienten som driver monsunene, som igjen gir mulighet til å drive brå overganger mellom disse to regimene.[71]

Mange studier basert på koblede hav- og atmosfæremodeller har vist at menneskeskapte klimagasser kan påvirke den indiske monsunen. Det som er påvist er at sommermonsunen ledsages av sterkere nedbør, men samtidig viser noen studier en svekkelse av sirkulasjonen. Klimapådriv på grunn av aerosoler ser også ut til å spille inn i modellene, ved å gi sterkere nedbør før monsunen, men kan også svekke monsunen og gi et nytt regime med tørrere sommermonsun. Klimapanelets femte hovedrapport konkluderer med at selv om aerosoler i atmosfæren øker regionalt, så vil dette motvirkes av økende atmosfærisk CO2-konsentrasjon. At en plutselig overgang til tørr sommermonsun skal kunne skje før 2100 vurderes derfor som usannsynlig.[71]

Vippepunkter relatert til økosystemene rediger

Klimaendringer kan forandre hele regioners økosystemer med sitt typiske klima, slik at tilpassede plante- og dyresamfunn endres. Dette kan gi endringer som fører til tining, forråtnelse som gir ytterligere klimagassutslipp, eller etablering av nye planter og trær som representerer et karbonsluk. I varme strøk kan skog komme til å tørke ut og skogbranner bli mer hyppig, noe som gir utslipp av CO2.

Avskoging av tropiske skoger rediger

 
Amazonasregnskogen utsettes i dag for hugst og påsatte branner. I fremtiden fryktes det at den kan utsettes for omfattende tørke og påfølgende reduksjon.

Amazonasregnskogen har fått sitt areal redusert med rundt 17 % fra 1970 til 2020. Selv om skogen ikke er vesentlig for produksjon av oksygen (O2) til atmosfæren, binder den mye karbon i form av tremasse, og reduksjon har potensial til en betydelig økning av CO2-konsentrasjonen.[72]

Normalt skjer den sterkeste veksten i Amazonasregnskogen i tørkeperioden, når det er sterk varme og akkumulert vann fra grunnen under trekkes opp. Noen studier basert på modellsimuleringer tyder på at lengre tørkesesong i fremtiden kan redusere utbredelsen av regnskogen med 70 %. Dette er prognosert å skje innen år 2100. Samtidig vil det bli en østlig utbredelse av caatinga (en skogtype). I tillegg til dette har noen modeller vist at det finnes flere likevektstilstander for det tropiske klima-vegetasjonssystemet. Overgangen til nye likevektstilstander kan skje hurtig om tørkeperiodene blir for lange til at vegetasjonen overlever. Det kan imidlertid heller ikke utelukkes at gjødslingseffekten av økt CO2-konsentrasjon i atmosfæren, styrker skogens motstandskraft ved tørke.[32]

Andre mekanismer gjør seg også gjeldende for Amazonas regnskog: Reduksjon av skogen kan få tørkesesongene til å bli lengre, samt at tørkeperioder øker sjansene for skogbranner. Påsatte skogbranner svekker også regnskogens motstandsdyktighet mot klimaendringer. En teori er at med endret klima kan skogbrann virke som en utløser for overgang fra regnskog til en sesongavhengig skogsvegetasjon. Gjenvekst av vegetasjonen kan da føre til refugier.[32]

Skogbrann er for øvrig en naturlig prosess som har gunstige virkninger i økosystemene ved at næringsstoffer i vegetasjonen resirkuleres. Branner kan gi store utslipp av CO2, men vegetasjonen vokser i løpet av noen år opp igjen og binder opp CO2. Dermed anses skogbranner i utgangspunktet å ikke gi større CO2-konsentrasjon i atmosfæren. Økt hyppighet av omfattende skogbranner kan på den annen side representere en positiv tilbakekobling fordi det tar lang tid før skogen vokser opp igjen, opptil 100 år, og i noen områder vil det sannsynligvis ikke skje.[73]

Mulig påvirkning av klimasystemet ved avskoging av tropiske regnskoger er økte klimagassutslipp.[25] I klimapanelets femte hovedrapport konkluderes det med at kunnskapen om kritiske vippepunkter i forbindelse med klimaendringer for Amazonas' regnskog og andre tropiske regnskoger er liten. At kritiske vippepunkter kan overskrides ved endret nedbørsvolum, kan ikke utelukkes. Det gjenstår å finne ut om regnskog kan få en overgang til en redusert tilstand, som et resultat av kombinerte påvirkninger av gjødslingseffekten av CO2, varmere klima, redusert nedbør og endret arealbruk (menneskelig påvirking).[32] Prognoser for et mulige vippepunkt for Amazonas' regnskog ligger i intervallet 20–40 % redusert areal.[72]

Endring av vegetasjonsdekket i boreale skoger rediger

 
Paanajärvi nasjonalpark i Karelia i Russland med boreal barskog. Spesielt i de sørlige utkantene av områder med denne skogtypen ventes overgang til annen vegetasjon.

Det er utført feltstudier og modelleringer basert på biokjemiske mekanismer som tyder på at boreale skoger kan tippe over til en tilstand med annen vegatasjonstype på grunn av global oppvarming. Usikkerheten rundt dette var veldig høy da klimapanelet utga sin femte hovedrapport. Usikkerheten har å gjøre med manglende kunnskap om disse økosystemene og plantefysiologi, altså hvordan plantene responderer på oppvarming.[32]

En ser for seg at boreale skoger kan utbres mot nord, og at de sørligste deler av de boreale skoger fra å være dominert av bartrær, kan få andre treslag eller en vegetasjon dominert av gress. Den boreale skogen kan bli overtatt av andre planter og urtevekster. Mekanismer for redusert skogsvekst og/eller økt dødelighet for skog, er at områder som normalt har hatt våt skogbunn, får tørrere bakke med varmere klima om sommeren. Dermed vil unge stiklinger med grunne røtter dø på grunn av sommertørke i de øverste jordlagene, noe som påvirker skogens reproduksjonsevne.[32]

Andre mekanismer er skader på baret ved høye temperaturer, flere insekter, planteetere og skogbranner. Usikkerheten om slike mekanismer dreier seg om styrkeforholdet mellom mange forskjellige faktorer som den eksisterende biomassen, type brann og hyppighet, dybde for tining av permafrost, snømengder og jordsmonnets fuktighet. Dermed er både tilstedeværelsen av vippepunkter og hva som eventuelt påvirker dem usikkert, men ikke mulig å utelukke.[32]

En tilbakekoblingsmekanisme relatert til boreale skoger er at nye skoger som erstatter tundra, vil være mørkere enn den opprinnelige vegetasjon. Dermed skjer det en regional oppvarming ved at mer sollys absorberes, som igjen forsterker ekspansjon av ny skogtype. Endringer som kan påvirke klimasystemet er utslipp av klimagasser og endring av albedo.[25]

Ødeleggelse av korallrev rediger

Korallrev er svært følsomme økosystemer som påvirkes av selv små temperaturendringer. Spesielt er korallrev følsomme for havforsuring. Varmere vann er den vanligste årsaken til «bleking av korallrev», som i økende grad har blitt observert de siste årene. Bleking betyr at korallene mister algeorganismene som lever i dem, deretter dør som oftest hele organismen. Selv med en global oppvarming på 2 °C ventes det at de fleste av dagens kjente korallrev vil forsvinne. Når et korallsystem først har kollapset, tar det flere tusen år før det bygges opp om forholdene endres.[8]

Svekking av havets evne til å ta opp karbon rediger

 
Emiliania huxleyi sett i et elektronmikroskop. Dette planteplanktonet tar opp CO2 for å produserer organiske molekyler som oppretholder deres livsprosesser. De tar også opp Ca2- og HCO3--ioner for å syntetisere de ytre delen (skjellene) som består av CaCO3. I prosessen med å lage CaCO3 produseres også CO2. Som levende organismer er det usikkert hvorvidt coccolithophorene representerer et nettosluk (opptak) eller kilde til CO2, men totalt sett representerer de allikevel en av de største kilden til CO2-opptak.

Det største karbonsluket er havet som tar opp CO2 via mekanismer som har å gjøre med at sjøvann har evne til å løse opp denne gassen, samt biologiske prosesser der CO2 inngår.[74][8] Havet har hatt en økende evne til å ta opp CO2, slik at den økende mengde av gassen i atmosfæren har ført til økende opptak.[75]

Ifølge Le Chateliers prinsipp vil den kjemiske likevekten for jordens karbonkretsløp endres som en respons på menneskeskapte CO2-utslipp. Imidlertid er havets fremtidige hastighet med å ta opp CO2 usikker og vil bli påvirket av en forventet lagdeling forårsaket av oppvarming og eventuelt endringer i havets termohaline sirkulasjon. Med andre ord vil en svekkelse av havstrømmene påvirke havets kapasitet som karbonsluk, også kalt karbonpumpe.[76][77]

Når CO2 løses opp i sjøvann, skjer det en kjemisk reaksjon der det i siste instans dannes hydrogenkarbonat (HCO3-). Dette uorganiske karbonet blir til ioniske salter, hvorav størstedelen er kalsiumkarbonat (Ca2CO3). Ca2CO3 er uoppløselig, og blir til bunnfall. Imidlertid er det mange organismer i havet som bruker Ca2CO3 som byggesteiner, for eksempel koraller, skalldyr og plankton. Effekten av opptak av CO2 er at havets pH-verdi øker og havet blir surt, en prosess kjent som havforsuring.[78][79]

Jo varmere overflaten av havet blir, desto vanskeligere blir det for vinden å skape turbulens og omrøring som får vann fra dypere lag til overflaten. Havet blir på grunn av dette roligere og lagdeling oppstår. Når tilgangen på friskt karbonatrikt vann reduseres, fører dette til CO2-metning av de øvre lagene av sjøvannet. Effekten av dette er reduserte livsbetingelser for planteplankton, dermed reduseres også CO²-opptaket fra fotosyntesen i planteplankton.[78]

I tillegg til vind som lager turbulens og omrøring i havet, er havstrømmene også med på å føre vann fra havdypet opp til overflaten. Men til forskjell fra vinden, er dette sirkulasjoner som skjer på spesielle geografiske steder. Karbonet som blir med strømmen ned mot havbunnen blir også oppløst, dermed er de store havstrømmene del av den uorganiske karbonpumpen.[78][79]

Effekten av oppvarming og at havet allerede har tatt opp mye CO2, ventes å være redusert kapasitet for opptak av CO2 i havet. Dette kan gi en positiv tilbakekobling i klimasystemet.[75]

Andre mulige vippepunkter rediger

Den øst-antarktiske iskappen inneholder det meste av verdens frosne reservoar av ferskvann. Dette området er stabilt, men det er store områder (fordypninger) som kan ha en topografi som tyder på ustabile forhold for isen. En forskningsartikkel fra 2014 peker på at det er en «relativt liten kork – en kant av is på den øst-antarktiske kysten som holder isbreen innenfor på plass». Denne vurderes til å kunne utløse en selvoppholdende prosess med utløp av store ismasser, mye likt prosessen på den vest-antarktiske delen.[2]

Polare jetstrømmer er hurtige sonale luftstrømmer som strekker seg over midlere breddegrader i en høyde av 7–12 kilometer på den nordlige halvkule og sørlige halvkule. Disse skiller kalde arktiske luftmasser fra den varmere luften i de tempererte områdene mot ekvator. Luftmassebevegelsen på grunn av jetstrømmer ser ut til å bli redusert. Om deres bølgebevegelser kan bli mer stasjonære, kan det gi vedvarende værsystemer som varer i flere uker. Dette kan igjen føre til langvarige ekstreme værforhold, enten det gjelder kuldeperioder, varmebølger, flom eller tørke.[2] Flere ekstreme værforhold oppstod på vinteren i årene 2009–2010 og 2010–2011. Det var uvanlig høye temperaturer i Arktis, noe som sammenfalt med kaldt vær og snøfall i Kina, USA og Europa. Slike ekstreme værforhold oppstår på grunn av den tilfeldige og uforutsigbare oppførselen til værsystemene, og årsakene er derfor vanskelige å spore. Ikke desto mindre kan de store endringene siden år 2000 i Arktis ha bidratt til det ekstreme været. Slike endringer i værmønstre vil ha vidtgående implikasjoner, for eksempel kan de true global matproduksjon.[28]

Sørvestlige deler av Nord-Amerika har vært utsatt for redusert nedbør på grunn av en nordlig utvidelse av den subtropiske tørre sone. Hav- og atmosfæriske sirkulasjonsmønstre gir nedbør i regionen og har likheter med monsunsystemene andre steder på jorden. Dermed kan det eksistere et vippepunkt som en eller annen gang overskrides. Dette kan gjøre at den sørvestlige delen av Nord-Amerika brått går over til et regime med enda mer tørke.[2]

Rundt halvparten av de menneskeskapte CO2-utslippene tas opp av havet og landjordens vegetasjon. Noen forskere har sett på om landjorden vil fortsette å ta opp store mengder CO2, altså om en påvirkning av karbonsyklusen kan forventes. Det er gjort undersøkelser for å avdekke om endrede nedbørsmønstre, for eksempel veksling mellom tørke og flom eller langvarig tørke, vil påvirke karbonsyklusen. Endringene er sett i lys av at denne typen vær vil bli mer intenst og forekomme hyppigere på grunn av klimaendringer. Spesielt har det vært fokusert på jordfuktighet og hvordan økosystemer vil respondere på blant annet tørke. I en studie er det funnet at jordoverflatens opptak av CO2 vil kunne reduseres i et varmere klima med tørrere jordsmonn. Dette på grunn av at biomassen i form av blant annet vegetasjon, røtter og planterester i jordsmonnet tar opp og lagrer mye karbon, og om fotosyntesen stopper opp ved tørke stanser denne prosessen. Under tørkeperioder, derimot, mister jorden karbon. En tror at dette kan få stor betydning for reduksjon av jordsmonnets evne til å fungere som karbonsluk rundt år 2050 og senere. På grunn av redusert CO2-opptak er det mulig jordsmonnet isteden blir en netto kilde til CO2-utslipp etter denne tiden.[80][81]

Vekselvirkninger og kaskader rediger

 
Interaksjoner mellom noen vippepunkter (⊕: øker sannsynligheten for sammenheng ⊖: mindre sannsynlighet, ⊖/⊕: effekt i begge retninger, nettoeffekten er usikker)[82]

Mellom de forskjellige vippepunktene kan det være vekselvirkninger. Utløsning av et vippepunkt kan øke sannsynligheten for videre utvikling for andre vippepunkter. Det motsatte kan også tenkes, altså at muligheten for ytterligere utvikling av andre vippepunkter reduseres. For noen interaksjoner er retningen av påvirkningen, altså høyere eller lavere sannsynlighet for samvirkninger ukjent. Det er også fare for dominoeffekter, ved at det eksisterer gjensidig forsterkende tilbakekoblinger for noen interaksjoner.[82][83] Denne risikoen taler for en stabilisering av klimaet på under 1,5 °C. Dette ut fra en nytte-kostvurdering av optimal klimapolitikk.[84] En svakhet med klimamodeller er at småskala vippepunkter ofte ikke er tatt med, dette til tross for at slike vippepunkter kan utløse storskala endringer.[64]

Mekanismer for kaskaderende virkninger rediger

I 2018 ble det publisert en artikkel i det amerikanske vitenskapstidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS), der en forskergruppe hadde gjennomgått relevante studier vedrørende vippepunkter og mulig avhengighet mellom dem. Tabellen nedenfor viser noen potensielle biofysiske vippepunkter for selvforsterkende tilbakekoblinger i klimasystemet som kan ha kaskaderende virkninger (engelsk: Tipping Cascades). Hver av dem er delt inn i tre kategorier avhengig av estimert temperaturgrense, se tabell. En kaskadering kan inntreffe om den globale temperaturen når det lavere temperaturintervallet rett over henholdsvis den midterste eller nederste kategorien. Disse vippepunktene sammen med noen av de tilbakekoblingsmekanismene som ikke har vippepunkter, som for eksempel gradvis svekkelse av karbonslukene, kan representere et pådriv mot enda høyere globale gjennomsnittstemperaturer. Dette igjen kan aktivere vippepunkter i den midtre og øverste kategorien. For eksempel kan vippepunktet for smelting av Grønlandsisen utløse en svekkelse av den atlantiske omveltningsirkulasjonen, gi havnivåstigning og oppvarming av Sørishavet som igjen øker istapet fra den øst-antarktiske innlandsisen.[85]

Jordsystemets tilbakekoblingsmekanismer som kan akselerere klimaendringer. Temperatur er gjennomsnittlig global økning siden førindustriell tid.[85]
Temperatur Mulig vippepunkt
1–3 °C Smelting av iskappen på Grønland, slutt på arktisk sjøis om sommeren, tilbaketrekking av alpine isbreer og smelting av vest-antarktiske innlandsis.
3–5 °C Reduksjon av boreale skoger, endringer i El Niño–sørlige oscillasjon, svekkelse av den atlantiske termohaline sirkulasjonen, avskoging i tropisk regnskog, kollaps av den indiske sommermonsunen, påvirkning av jetstrømmer (sonale luftstrømmer).
> 5 °C Mulig smelting av den øst-antarktiske innlandsisen, og slutt på dannelse av arktisk sjøis om vinteren, områder med permafrost tiner.

Hvis vippepunktene i den første kategorien først utløses, kan dette sammen med temperaturstigning og gradvis biofysiske tilbakekoblinger utløse ytterligere vippepunkter. Dette truer risikoen for en kaskade som fører klimaet ukontrollert og irreversibelt over i et mye varmere klima med forhold som ligner på miocen (varm periode for 5,3 millioner år siden). Det ville da være umulig å stabilisere jordens klima i et område som ligner det nåværende holocen. Holocen er for øvrig kjennetegnet av et temperaturområde med endringer rundt ± 1 °C, hvor menneskelige avanserte kulturer har utviklet seg. Selv om målet om en temperaturøkning på 1,5–2 °C oppfylles i henhold til Parisavtalen fra 2015, ville det være en risiko for at ytterligere kraftig oppvarming kunne skje.[85] Et ekstremt tilfelle i så måte er såkalt løpsk drivhuseffekt.

Sosiale systemer kan også respondere på global oppvarming, og forskere mener at det kan tenkes vippepunkter for menneskelig oppførsel relatert til dette. Eksempler er opinionsendiringer og politiske skifter, teknologiske endringer, massemigreringer (klimaflyktninger) og oppbygging av konflikter. Slike sosiale vippepunkter kan redusere klimaendringer ved globale avtaler om utslippsreduksjoner, teknologiske løsninger og klimatilpasninger.[86][87]

Løpsk drivhuseffekt rediger

 
Havet på Venus kan ha fordampet på grunn av løpsk drivhuseffekt.

Begrepet løpsk drivhuseffekt har flere betydninger. I det minst ekstreme tilfellet innebærer det at den globale oppvarmingen utløser ukontrollerbare forsterkende tilbakekoblinger, for eksempel smelting av iskapper og utløsning av metan fra klatrater. I sin mest ekstreme betydning forstås forhold som på Venus, der all karbon i jordskorpen oppløses i atmosfæren. Under slike forhold vil det oppstå en overflatetemperatur på flere hundre grader. Dette vil i så fall være en irreversibel klimatilstand.[88]

Mellom disse to ekstremene er «fuktig drivhus», som oppstår hvis klimapådrivet er stort nok til å gjøre vanndamp (H2O) til en vesentlig komponent av atmosfæren.[89] I prinsippet kan en ekstrem fuktig atmosfære føre til ustabilitet slik at vanndamp hindrer utstråling av all absorbert solenergi mot jorden, noe som resulterer i svært høy overflatetemperatur og fordampning av havet.[90] Simuleringer tyder imidlertid på at menneskeskapte klimagasser ikke kan føre til ustabilitet og en løpsk drivhuseffekt.[88]

Hypotetisk mulige nivåer av menneskeskapt klimapådriv kan gi en moderat løpsk drivhuseffekt. Om atmosfærens CO2-nivå økes 8–16 ganger ville dette øke den globale gjennomsnittstemperaturen med 16–24 °C, med mye større oppvarming ved polene. Det vil smelte all is og muligens også tine metanklatrater og forårsake ytterligere karbonutslipp fra torv og tropiske skoger. En slik oppvarming ville gi et «moderat fuktig drivhus», der vanndampen i atmosfæren øker til rundt 1 % av dens masse. Hvis et slik pådriv helt og holdent skyldes CO2 fra forbrenning av fossile energikilder, vil naturlige forvitringsprosesser fjerne den ekstra atmosfæriske CO2-gassen i løpet av 10 000100 000 år. Dette vil skje i god tid før havet blir betydelig redusert ved at hydrogen lekker ut i verdensrommet. Dermed vil tilstander på jorden som ligner dem på planeten Venus, kreve et stort og langsiktig klimapådriv som er lite sannsynlig. Noe slikt vil dermed ikke kunne skje før solen intensiverer sin utstråling noen titalls prosent, noe som ventes å skje først om to milliarder år.[88]

Så ekstreme forhold som begrepet løpsk drivhuseffekt innebærer, har forskere anslått til usannsynlige, men heller ikke utenkelig.[91] Allikevel har klimaforskeren James Hansen antydet at de samlede gjenværende fossile energikilder er store nok til å kunne gjøre det meste av jorden ubeboelig. Hansen skriver «... de store klimaendringene som vil oppstå ved å brenne all fossile energikilder vil true menneskenes biologiske helse og overlevelse, noe som gjør en strategi kun basert på [klima-] tilpasning utilstrekkelig.»[88] Han har også antydet lignende ting i boken Sannheten om den kommende klimakatastrofen og vår siste sjanse til å redde menneskeheten. Andre klimaforskere er tvilende til så alvorlige konsekvenser, spesielt på grunn av uenighet om det finnes tilstrekkelig store fossile energireserver på jorden. Imidlertid mener en at det er mulig at forbrenning av alle tilgjengelige reserver vil gjøre dagens sivilisasjon umulig,[92] eller i alle fall endre de fleste økosystemer og gi omfattende masseutryddelse av arter.[93]

Klimapanelets oppsummering av kunnskapen om vippepunkter rediger

Tabellen nedenfor viser en oppsummering av mulige vippepunkter i klimapanelets femte hovedrapport. Dette er en oppsummering av mulige brå eller irreversible endringer som er omtalt i forskningslitteraturen før 2014.[66]

Oppsummering i klimapanelets femte hovedrapport om kunnskap relatert til mulige brå og irreversible mekanismer i klimasystemet.[66]
Endring i klimasystemkomponenten Potensial for plutselig endring Irreversibel selv om pådriv reverseres Sannsynlighet for endring i det 21. århundre for vurderte scenarier
Kollaps av den atlantiske termohaline sirkulasjonen Ja Ukjent Svært usannsynlig med store endringer (høy konfidens)
Smelting av iskapper Nei Irreversibelt i årtusener Helt usannsynlig at enten Grønland eller Vest-Antarktis-isen vil gå fullstendig i oppløsning (høy konfidens)
Områder med permafrost tiner og avgir karbon Nei Irreversibelt i årtusener Mulig at permafrost blir en netto kilde til atmosfæriske drivhusgasser (lav konfidens)
Frigivelse klatrat metan Ja Irreversibelt i årtusener Svært usannsynlig at metan fra klatrater vil gi katastrofale utslipp (høy konfidens)
Reduksjon av tropiske skoger Ja Reversibelt over årtusener Lav konfidens for prognoser for sammenbrudd av store områder med tropisk skog
Reduksjon av boreal skoger Ja Reversibelt over århundrer Lav konfidens for prognoser for sammenbrudd av store områder med boreal skoger
Slutt på arktisk sjøis Ja Reversibelt over noen år eller årtier Sannsynlig at arktisk hav blir nesten isfritt i september før år 2050 ved scenarier med høye klimagassutslipp (RCP8.5) (medium konfidens)
Langvarig tørke Ja Reversibelt over noen år eller årtier Lav konfidens for fremskrivninger av endringer i frekvens og varighet av langvarig tørke
Monsun-sirkulasjoner Ja Reversibelt over noen år eller årtier Lav konfidens for fremskrivninger av at monsunsirkulasjon skal kollapse

Klimapanelet omtaler vippepunkter som storskala singulære hendelser, og forklarer dette som «komponenter i det globale jordsystemet som antas å ha risiko for å nå kritiske vippepunkter under klimaendringer, og som kan resultere i, eller være forbundet med store skifter i klimasystemet.» Klimapanelets spesialrapport vedrørende konsekvenser av en global oppvarming på 1,5 °C nevner spesielt de fire potensielle vippepunktene relatert til smelting av den vest-antarktiske isen og Grønlandsisen (kryosfæren), termohalin sirkulasjon (havstrøm), ekstremvær i forbindelse med El Niño-sørlige oscillasjon og mulig svekkelse av Sørishavet som karbonsluk ved varmere klima.[25]

I klimapanelets femte hovedrapport fra 2014 ble det sagt at risikoen for disse hendelsene var moderat ved temperaturøkninger mellom 0,6 og 1,6 °C over førindustrielle nivåer. Videre var risikoen forventet å bli høy med temperaturøkning mellom 1,6 og 4,6 °C. Klimapanelets spesialrapport vedrørende konsekvenser av en global oppvarming på 1,5 °C vurderte imidlertid risikoene som noe større,[25] blant annet advares det mot å passere denne grensen på grunn av risikoen for å passere vippepunkter.[94]

Forskere omtaler vippepunkter som «kjente ukjente» (engelsk known unknowns), fordi store endringer kan inntreffe om de passeres, men at grenseverdiene for at dette skal skje er usikre. Samtidig er det klimaforskere som mener at klimapanelet legger for liten vekt på vippepunkter, dette fordi disse kan gi så store konsekvenser. Konsekvensene kan bli store om flere vippepunkter utløses etter hverandre, og jordens klimasystem utsettes for noe i retning av en løpsk oppvarming.[94]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Stocker 2014, s. 1114.
  2. ^ a b c d e f g «Tipping Elements - the Achilles Heels of the Earth System». Potsdam-Institut für Klimafolgenforschung. Arkivert fra originalen 13. september 2019. Besøkt 4. mars 2019. 
  3. ^ a b Kaspar Mossman (2008). «Profile of Hans Joachim Schellnhuber». PNAS. 105 (6): 1783–1785. doi:10.1073/pnas.0800554105. 
  4. ^ «New Hot Papers: Timothy M. Lenton & Hans Joachim Schellnhuber» (Interview). ScienceWatch.com. Besøkt 15. februar 2014. 
  5. ^ Joel B. Smith, Hans Joachim Schellnhuber, M. Monirul Qader Mirza. Vulnerability to Climate Change and Reasons for Concern: A Synthesis. Cambridge University Press. «Report» 
  6. ^ «Kippelemente bleiben „heißes“ Thema». Potsdam-Institut für Klimafolgenforschung. Arkivert fra originalen 6. januar 2014. Besøkt 6. januar 2014. 
  7. ^ a b «Tipping elements in the Earth's climate system». Potsdam-Institut für Klimafolgenforschung. Arkivert fra originalen 19. september 2012. Besøkt 25. februar 2019. 
  8. ^ a b c d e f g «Tipping Elements - the Achilles Heels of the Earth System». Potsdam-Institut für Klimafolgenforschung. Arkivert fra originalen 13. september 2019. Besøkt 24. februar 2019. 
  9. ^ a b c Timothy M. Lenton (2008). «Tipping elements in the Earth's climate system». PNAS. 105 (6): 1786–1793. doi:10.1073/pnas.0705414105. 
  10. ^ «Kipp-Punkte im Klimasystem – Welche Gefahren drohen?» (PDF). Umweltbundesamt. juli 2008. Besøkt 21. februar 2019. 
  11. ^ «Kipppunkte im Klimasystem – Methanfreisetzung durch tauende Permafrostgebiete und Kontinentalschelfe». Wiki Klimawandel, Angebot des Climate Service Centers, des Hamburger Bildungsserversund des Deutschen Bildungsservers. Besøkt 21. februar 2019. 
  12. ^ Reimer, Nick og Lüdemann, Dagny (8. august 2018). «Klimawandel: Was, wenn die Welt am 1,5-Grad-Ziel scheitert? – Wieder endet eine Klimakonferenz ohne klares Zugeständnis. Dabei warnen Forscher: Das Klima wird kippen, falls die Welt so weitermacht. Hier noch einmal, was das bedeutet». www.zeit.de. Besøkt 10. februar 2019. 
  13. ^ a b c Wuebbles 2017, s. 412.
  14. ^ US NRC (2012), Climate Change: Evidence, Impacts, and Choices, US National Research Council (US NRC), http://www.scribd.com/doc/98458016/Climate-Change-Lines-of-Evidence , p.9.
  15. ^ Hartmann et al: Climate Change Feedbacks side 16.
  16. ^ a b Barry og Chorley 2003, s. 51.
  17. ^ Houghton 2009, s. 22.
  18. ^ Andrew Ford (2010). «Chapter 9: Information feedback and causal loop diagrams». Modeling the Environment. Island Press. s. 99 ff. ISBN 9781610914253. 
  19. ^ a b Human Population and the Environmental Crisis. Jones & Bartlett Learning. 1996. s. 42. ISBN 9780867209662. 
  20. ^ Keesing, R.M. (1981). Cultural anthropology: A contemporary perspective (2nd ed.) p.149. Sydney: Holt, Rinehard & Winston, Inc.
  21. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. april 2010. Besøkt 15. mars 2019. 
  22. ^ «Feedbacks & Tipping Points». Climatica. 2019. Arkivert fra originalen 22. oktober 2018. Besøkt 24. februar 2019. 
  23. ^ Hessen 2020, s. 173.
  24. ^ Hansen, James (2009). «Tipping Point - PERSPECTIVE OF A CLIMATOLOGIST» (PDF). NASA. Besøkt 22. september 2019. 
  25. ^ a b c d e f Wuebbles 2017, s. 417.
  26. ^ «Environment: Climate». National Snow and Ice Data Center. Besøkt 15. mars 2018. 
  27. ^ a b Ying Shi, Xuejie Gao, Jia Wu og Filippo Giorgi (2011). «Changes in snow cover over China in the 21st century as simulated by a high resolution regional climate model». Environmental Research Letters. 6 (4). 
  28. ^ a b «The climate in the Arctic has impact worldwide». Norwegian Polar Institute. Besøkt 16. mars 2019. 
  29. ^ Kinnard, Christophe; m.fl. (2011). «Reconstructed changes in Arctic sea ice over the past 1,450 years». Nature. doi:10.1038/nature10581. 
  30. ^ Kristina Pistone (2014). «Observational determination of albedo decrease caused by vanishing Arctic sea ice». PNAS. 111 (9): 3322-3326. doi:10.1073/pnas.1318201111. 
  31. ^ R. W. Lindsay (2005). «The Thinning of Arctic Sea Ice, 1988–2003: Have We Passed a Tipping Point?». Journal of Climate. 18 (22): 4879–4894. doi:10.1175/JCLI3587.1. 
  32. ^ a b c d e f g Stocker 2014, s. 1117.
  33. ^ Stocker 2014, s. 1117–1118.
  34. ^ Stocker 2014, s. 1118.
  35. ^ Gertner, Jon (12. november 2015). «The Secrets in Greenland's Ice Sheet». The New York Times. Besøkt 10. februar 2018. 
  36. ^ Overland, James m. fl. (2018). «The urgency of Arctic change». Polar Science. 
  37. ^ a b c d e f g h Stocker 2014, s. 1116.
  38. ^ E. Rignot, J. Mouginot, M. Morlighem, H. Seroussi, B. Scheuchl (2014). «Widespread, rapid grounding line retreat of Pine Island, Thwaites, Smith, and Kohler glaciers, West Antarctica, from 1992 to 2011». Geophysical Research Letters. 41 (10): 3502-3509. doi:10.1002/2014GL060140. ISSN 0094-8276. 
  39. ^ I. Joughin, B. E. Smith, B. Medley (2014). «Marine Ice Sheet Collapse Potentially Under Way for the Thwaites Glacier Basin, West Antarctica». Science. 344 (6185): 735–738. doi:10.1126/science.1249055. ISSN 0036-8075. 
  40. ^ Scambos, T.A. m.fl. (2017). «How much, how fast?: A science review and outlook for research on the instability of Antarctica's Thwaites Glacier in the 21st century». Global and Planetary Change. 153: 16–34. doi:10.1016/j.gloplacha.2017.04.008. 
  41. ^ Stocker 2014, s. 1171.
  42. ^ Zimov, A.; Schuur, A.; Chapin Fs, D. (Juni 2006). «Climate change. Permafrost and the global carbon budget». Science. 312 (5780): 1612–1613. PMID 16778046. doi:10.1126/science.1128908. 
  43. ^ Repo, M. E.; Susiluoto, S.; Lind, S. E.; Jokinen, S.; Elsakov, V.; Biasi, C.; Virtanen, T.; Martikainen, P. J. (2009). «Large N2O emissions from cryoturbated peat soil in tundra». Nature Geoscience. 2 (3): 189. Bibcode:2009NatGe...2..189R. doi:10.1038/ngeo434. 
  44. ^ Wuebbles 2017, s. 419.
  45. ^ Stocker 2014, s. 530.
  46. ^ Heimann, Martin; Markus Reichstein (17. januar 2008). «Terrestrial ecosystem carbon dynamics and climate feedbacks». Nature. 451 (7176): 289–292. Bibcode:2008Natur.451..289H. PMID 18202646. doi:10.1038/nature06591. Besøkt 15. mars 2010. 
  47. ^ James M. Vose, David L. Peterson, and Toral Patel-Weynand (2012). Effects of Climatic Variability and Change on Forest Ecosystems: A Comprehensive Science Synthesis for the U.S. Forest Sector, Pacific Northwest Research Station (PDF). U.S. Department of Agriculture, Pacific Northwest Research Station. s. 205. Arkivert fra originalen (PDF) 23. august 2017. Besøkt 7. september 2019. 
  48. ^ a b Stocker 2014, s. 531.
  49. ^ Stocker 2014, s. 526.
  50. ^ Stocker 2014, s. 528.
  51. ^ Archer, D (2007). «Methane hydrate stability and anthropogenic climate change». Biogeosciences Discuss. 4: 993–1057. doi:10.5194/bgd-4-993-2007. 
  52. ^ Connor, Steve (23. september 2008). «Exclusive: The methane time bomb». The Independent. Besøkt 5. mars 2019. 
  53. ^ Connor, Steve (25. september 2008). «Hundreds of methane 'plumes' discovered». The Independent. Besøkt 5. mars 2019. 
  54. ^ a b N. Shakhova; I. Semiletov; A. Salyuk; D. Kosmach; N. Bel’cheva (2007). «Methane release on the Arctic East Siberian shelf» (PDF). Geophysical Research Abstracts. 9: 01071. 
  55. ^ Ian Sample (11. august 2005). «Warming Hits 'Tipping Point'». Guardian. Arkivert fra originalen . Besøkt 30. desember 2007.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. november 2005. Besøkt 7. september 2019. 
  56. ^ Kvenvolden, K. A. (1988). «Methane Hydrates and Global Climate». Global Biogeochemical Cycles. 2 (3): 221. Bibcode:1988GBioC...2..221K. doi:10.1029/GB002i003p00221. 
  57. ^ Zimov, A.; Schuur, A.; Chapin Fs, D. (Juni 2006). «Climate change. Permafrost and the global carbon budget». Science. 312 (5780): 1612–1613. PMID 16778046. doi:10.1126/science.1128908. 
  58. ^ Repo, M. E.; Susiluoto, S.; Lind, S. E.; Jokinen, S.; Elsakov, V.; Biasi, C.; Virtanen, T.; Martikainen, P. J. (2009). «Large N2O emissions from cryoturbated peat soil in tundra». Nature Geoscience. 2 (3): 189. Bibcode:2009NatGe...2..189R. doi:10.1038/ngeo434. 
  59. ^ Stocker 2014, s. 508.
  60. ^ David Wallace-Wells (13. juli 2017). «‘Personally, I Would Rate the Likelihood of Staying Under Two Degrees of Warming As Under 10 Percent’: Michael Oppenheimer on the ‘Unknown Unknowns’ of Climate Change». Daily Intelligencer – New York Media. Besøkt 29. juli 2017. 
  61. ^ Drijfhout, Sybren m. fl. (27. oktober 2015). «Catalogue of abrupt shifts in Intergovernmental Panel on Climate Change climate models». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 112 (43): 5777–5786. 
  62. ^ Carlos M. Duarte (2012). «Tipping Elements in the Arctic Marine Ecosystem». Ambio. 41 (1): 44-55. PMC 3357823 . doi:10.1007/s13280-011-0224-7. 
  63. ^ Timothy M. Lenton (2012). «Arctic Climate Tipping Points». Ambio. 41 (1): 10-22. PMC 3357822 . doi:10.1007/s13280-011-0221-x. 
  64. ^ a b Timothy M. Lenton (2013). «Environmental Tipping Points». Annual Review of Environment and Resources. 38: 1–29. doi:10.1146/annurev-environ-102511-084654. 
  65. ^ Wuebbles 2017, s. 418.
  66. ^ a b c Stocker 2014, s. 1115.
  67. ^ A. Timmermann (1999). «Increased El Niño frequency in a climate model forced by future greenhouse warming». Nature. 398: 694-697. doi:10.1038/19505. 
  68. ^ Cho, Renee (2. februar 2016). «El Niño and Global Warming—What’s the Connection?». Earth Institute, Columbia University. Besøkt 22. februar 2019. 
  69. ^ Trenberth, .K.E., Stepaniak, D.P., Caron, J.M. (2000): «The global monsoon as seen through the divergent atmospheric circulation» i: Journal of Climate, 13, 3969-3993.
  70. ^ Zuidema, Paquita & Fairall, Chris (mai 2007): «On Air–Sea Interaction at the Mouth of the Gulf of California» i: Journal of Climate, 20 (9), American Meteorological Society
  71. ^ a b Stocker 2014, s. 1119.
  72. ^ a b Hessen 2020, s. 125.
  73. ^ Hessen 2020, s. 172.
  74. ^ Stocker 2014, s. 472.
  75. ^ a b Prentice, Iain Colin, Williams, Siân og Friedlingstein, Pierre (juni 2015). «Biosphere feedbacks and climate change» (PDF). Grantham Institute Briefing paper (12). 
  76. ^ Jansen, Malte F. (2016). «Glacial ocean circulation and stratification explained by reduced atmospheric temperature». Grantham Institute Briefing paper. 114 (1): 45–50. doi:10.1073/pnas.1610438113. [død lenke]
  77. ^ C. Heinze, S. Meyer, N. Goris, L. Anderson, R. Steinfeldt, N. Chang, C. Le Quéré, og D. C. E. Bakker (2015). «The ocean carbon sink – impacts, vulnerabilities and challenges» (PDF). Earth System Dynamics. 6: 327–358. doi:10.5194/esd-6-327-2015. Arkivert fra originalen (PDF) 2. desember 2017. 
  78. ^ a b c Riebeek, Holli (30. juni 2008). «The Ocean’s Carbon Balance». Earth Observatory, NASA. Besøkt 23. juli 2017. 
  79. ^ a b «Ocean Chemistry – ACS Climate Science Toolkit». American Chemical Society. Besøkt 24. juli 2017. 
  80. ^ «Climate change tipping point could be coming sooner than we think». ScienceDaily. 23. januar 2019. Besøkt 28. februar 2019. 
  81. ^ Dunne, Daisy (23. januar 2019). «The impact of climate change on soil moisture could push the land past a “tipping point” – turning it from a net carbon “sink” to a source of CO2, a study finds.». CarbonBrief. Besøkt 28. februar 2019. 
  82. ^ a b Elmar Kriegler, Jim W. Hall, Hermann Held, Richard Dawson und Hans Joachim Schellnhuber. Imprecise probability assessment of tipping points in the climate system. 
  83. ^ Juan C. Rochal, Garry Peterson, Örjan Bodin, Simon Levin. Cascading regime shifts within and across scales. 
  84. ^ Yongyang Cai, Timothy M. Lenton und Thomas S. Lontzek. Risk of multiple interacting tipping points should encourage rapid CO2 emission reduction. 
  85. ^ a b c Steffen, Will m.fl. (2018). «Trajectories of the Earth System in the Anthropocene». PNAS. 115 (33): 8252–8259. doi:10.1073/pnas.1810141115. 
  86. ^ «Climate tipping points: What do they mean for society?». phys.org. 11. juli 2016. Besøkt 25. februar 2019. 
  87. ^ Hessen 2020, s. 171.
  88. ^ a b c d Hansen, James; m.fl. (September 2013). «Climate sensitivity, sea level and atmospheric carbon dioxide». Royal Society Publishing. 371 (2001): 20120294. Bibcode:2013RSPTA.37120294H. PMC 3785813 . arXiv:1211.4846 . doi:10.1098/rsta.2012.0294. 
  89. ^ Kasting, JF (1988). «Runaway and moist greenhouse atmospheres and the evolution of Earth and Venus.». Icarus. 74 (3): 472–494. Bibcode:1988Icar...74..472K. PMID 11538226. doi:10.1016/0019-1035(88)90116-9. 
  90. ^ Ingersoll, AP (1969). «Runaway greenhouse: a history of water on Venus». J. Atmos. Sci. 26: 1191–1198. Bibcode:1969JAtS...26.1191I. doi:10.1175/1520-0469(1969)026<1191:TRGAHO>2.0.CO;2. 
  91. ^ Hessen 2020, s. 175.
  92. ^ Kunzig, Robert (30. juli 2013). «Will Earth's Ocean Boil Away?». National Geographic. Besøkt 3. mars 2019. 
  93. ^ Cockburn, Harry (25. mai 2016). «What burning all remaining fossil fuels would do to the planet». The Independent. Besøkt 3. mars 2019. 
  94. ^ a b Harvey, Fiona (9. oktober 2018). «'Tipping points' could exacerbate climate crisis, scientists fear». The guardian. Besøkt 25. februar 2019. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger