Den store akselerasjonen

Den store akselerasjonen refererer til den store kontinuerlige økning i vekstraten over et stort spekter av parametre for menneskelig aktivitet. Endringene kan observeres fra midten av det 1900-tallet, og har fortsatt opp til nyere tid.[1] Begrepet har sammenheng med den foreslåtte geologiske epoken anthropocene, som er en konsekvens av menneskehetens innvirkning på jordens geologi og økosystemer. Innenfor konseptet kan den store akselerasjonen kan bli klassifisert som en tid (geologi) fra en dato til en annen, en av mange aldre innenfor epoke (avhengig av foreslått start dato for epoken) eller en definerende egenskap ved epoken som ikke har med alder å gjøre, så vel som andre grupperinger.[2][3]

Stadig økende transportbehov, energi- og materialbruk, samt at stadig færre uberørte naturområder er tilbake i verden, er kjennetegn med store akselerasjonen. Her illustrert med Interstate Highway 405 avkjøring mot Interstate 105 nær Los Angeles International Airport.

Miljø-historikeren John Robert McNeill har hevdet at den store skselerasjon er særegne for den nåværende tid og at den er dømt til å stoppe i nær fremtid. Han mener at den er unik ved at noe lignende aldri har skjedd før og vil aldri skje igjen.[4] Imidlertid har klimaforskeren Will Steffen og hans kolleger funnet at bevisene er mangelfulle for å hevde, eller utelukke, at hendelsen er så unik.

Et annet begrep som er knyttet til den store akselerasjonen er begrepet akselererende endring. Mens det ikke eksplisitt sies om den store akselerasjonen i helhet kommer til å fortsette inn i den nærmeste fremtid, er den alminnelige implikasjonen er at den spesielle trenden med akselerert fremgang ikke vil opphøre før teknologisk singularitet er oppnådd. Ved dette punktet vil teknologiske vekst bli ukontrollerbar og irreversible, noe som resulterer i uoverskuelig endringer på jorden eller til og med også universet.[4] Mens tilhengere av teorien ikke vurderer utfallet av den store akselerasjon på kort sikt, mener de at den endelige skjebne er en videreføring, noe som også motsier McNeill's konklusjoner. Mange kjente vitenskapsmenn, futurists og offentlige personer som Elon Musk, Stephen Hawking, John von Neumann, Ray Kurzweil, Nick Bostrom, og andre støtter denne teorien.

OversiktRediger

I arbeidet med å finne effekter av menneskelig aktivitet på jorden, har en rekke sosioøkonomiske og parametere for jordsystemet blitt benyttet, blant annet befolkning, økonomi, vannforbruk, matproduksjon, transport, teknologi, klimagasser, overflatetemperatur, og ressursbruk. Anthropocene er vanligvis ansett som etterfulgt av holocene, for å understreke den sentrale rolle som menneskeheten spiller innenfor geologi og økologi.[4] Siden 1950 har disse trendene øke betydelig og ofte tilnærmet eksponentielt.[5]

Dataklassifisering for den store akselerasjonenRediger

The International Geosphere-Biosphere Programme har delt opp og analysert data fra år 1750 til 2010 i to kategorier, hver med tolv underkategorier. Den første kategorien data for sosioøkonomiske trender illustrerer innvirkningen på jordsystemets trender.[5]

Samfunnsmessige trenderRediger

 
Samfunnsmessige Trender kategori av Stor Akselerasjon av Anthropocene fra 1750 til 2010. Dataene grafisk er skalert for hver underkategorier' 2010 verdi. Kilde data fra International Geosphere-Biosphere Programme www.igbp.net
  1. Befolkning: Befolkningen fortsatte å vokse kraftig etter 2000. Endringer i fruktbarhetstallene vil imidlertid sørge for at epoken med eksponentiell befolkningsvekst snart vil være over. Gjennomsnittlig global fruktbarhetsrate har falt til 2,5 barn per kvinne. Det forventes at befolkningen vil nå en topp mellom 10 og 11 milliarder mennesker senere i dette århundret.[6]
  2. Reell BNP.
  3. Utenlandske Direkte Investeringer: Kombinasjonen av utenlandske direkteinvesteringer, internasjonal turisme og telekommunikasjon gir en viss indikasjon på den raskt økende graden av globalisering og tilknytning.[6]
  4. Urban befolkning.
  5. Primær energibruk: Er en nøkkelindikator direkte relatert til det menneskelige avtrykket på jordsystemet og er et sentralt trekk for det moderne samfunnet.[6]
  6. Gjødselforbruk: Har sammenheng med nitrogensyklusen og har blitt kraftig endret siden begynnelsen av 1900-tallet etter oppfinnelsen av Haber–Bosch-prosessen, der gjødsel produseres fra ureaktiv atmosfærisk nitrogen. Nitrogen-syklusen fungerer nå helt anderledes enn før industrialiseringen (i Holocen).[6]
  7. Store damanlegg: Byggingen av store demninger har vist en sterk utjevning de siste 10–15 årene. Dette vil trolig bli en langsiktig trend fordi antallet store demninger som kan bygges er begrenset av det endelige antallet store elver. Sannsynligvis er den grensen snart nådd, slik at fortsatte økning av vannforbruk sannsynligvis må være drevet av økt utvinning av grunnvann.[6]
  8. Vannforbruk: Del av den generelle ressursbruken for industri og matproduksjon.
  9. Papirproduksjon.
  10. Transport: Her er transport det målt etter antall motorvogner. Har hatt eksplosive vekst etter 1950.[6]
  11. Telekommunikasjon.
  12. Internasjonal turisme. Har hatt eksplosive vekst etter 1950.[6]

Trender for jordsystemetRediger

 
Trender for jordsystemet kategori av Stor Akselerasjon av Anthropocene fra 1750 til 2010. Dataene grafisk er skalert for hver underkategorier' 2010 verdi. Kilde data fra International Geosphere-Biosphere Programme www.igbp.net
  1. Karbondioksid: De atmosfæriske konsentrasjon av de tre langlivede klimagassene karbondioksid, lystgass og metan har betydning for global oppvarming. Økningen i karbondioksidkonsentrasjon er nær proporsjonal med økningen i primærenergibruk og med BNP, og viser enda (2015) ingen tegn til noen betydelig dekobling i forhold til utslipp fra verken energibruk eller økonomisk vekst.[6]
  2. Lystgass: Det anslås at 30 % av lystgassen i atmosfæren er et resultat av menneskelig aktivitet, hovedsakelig landbruk.[7]
  3. Metan: Er en av flere naturgasser som utvinnes og brukes til industrielle prosesser og til energiproduksjon.
  4. Nedbryting av stratosfærisk ozon: Regulering av klorfluorkarboner (CFC) gjennom Montreal-protokollen har ført til redusert nedbryting av stratosfærisk ozon.[6]
  5. Overflatetemperatur: Endringen av jordens overflatetemperatur er en parameter for endringer i klimasystemet. Endringer i atmosfæriske konsentrasjoner av de tre viktigste langlivede klimagassene og havforsuring, har nær sammenheng.[6]
  6. Havforsuring: Havet absorberer for øyeblikket (2015) omtrent en fjerdedel av karbondioksid som tilføres atmosfæren fra menneskelige aktiviteter hvert år. Dette fører til forsuring av havet. Opptak av karbondioksid i havet reduserer i betydelig grad innvirkningen på klimaet, men det fører til at marine økosystemer og biologisk mangfold endres.[6]
  7. Fiske: Fangst av marin fisk har blitt redusert siden slutten av 1980-årene på grunn av overfiske og kollaps av fiskebestander. Reduksjonen av fiskefangsten tilsvarer ikke en utjevning av konsumet av marin fisk. Den eksplosive økningen av akvakultur har sørget for at en stadig økende mengde marin fisk fortsatt blir konsumert. I hovedsak er det veksten av akvakultur et forsøk på å erstatte nedgangen av arter som ikke lenger kan fiskes. Havbruk er den raskest voksende næringsmiddelindustrien i dag, og 50 % av det globale fiskeriforbruket er akvakulturbasert.[6]
  8. Reker fra havbruk: En av havbruksnæringene i raskt økning. Parameteren gir indikasjon på endring av kystsonen.[6]
  9. Nitrogen i strandsonen: Er valg som en indikator for endring av de biogeokjemiske kretsløpene, og for denne parameteren finnes det målinger for perioden 1950–2010.[6]
  10. Tap av tropisk skog: I de siste tiårene (før 2015) har det landarealet som er tatt i bruk til menneskelige formål hovedsakelig gått på bekostning av tropiske skog.[6]
  11. Kulturlandskap: Økningen av det totale arealet av kulturlandskap viser en betydelig reduksjon. Kulturlandskap er menneskedominert landskap som i byer, beiteområder og lignende som er blitt omgjort fra mer naturlige biomer, for eksempel skog, savanner og gressletter. Den langsommere trenden gjenspeiler i stor grad en intensivering av landbruket etter hvert som mengden tilgjengelig dyrkbar jord har avtatt.[6]
  12. Terrestriske biosfære nedbrytning: Med dette menes tap av biologisk mangfold på landjorden.[6]

Den store akselerasjonen i fremtidenRediger

Et spørsmål som forskere har spurt seg er om den store akselerasjonen kan fortsette for alltid. I etterkrigstiden har normen vært økonomisk vekst og teknologisk utvikling. Historisk sett har menneskets utvikling heller vært karakterisert av kriser, regimeendringer, katastrofer og kontinuerlig endringer av utviklingsbanen for å tilpasse den til begrensninger og rammer.[6]

Noen av parametrene for samfunnets utviklingstrender underbygger at en en utviklingsbane vekk fra kollaps er mulig. Spesielt gjelder dette verdens befolkningstall som ikke lenger vokser eksponentielt, slik at et stabilt befolkningstall kan oppnås innen 2100. Et annet eksempel er den vellykkede reguleringen av klorfluorkarboner (CFC), slik at nedbryting av ozonlaget har stanset. Et tredje eksempel er lavere vekst for omdanning av uberørt natur til jordbruksareal, forårsaket av økt effektivitet i landbruket.[6] Et femte eksempel er mer effektiv energibruk. De siste 15 årene før 2017 steg den globale økonomiske veksten dobbelt så raskt som den globale energibehovet og CO2-utslipp. Endringene har vært de mest dramatiske siden 2010.[8] En snakker også om teknologiske sprang, der den tredje verden kan dra nytte av industrilandenes erfaringer fremfor å følge flere utviklingstrinn. Et slikt eksempel er mobiltelefoner der fattige land kan ta i bruk mobilteknologi direkte, uten å noen gang bygge opp et nettverk av telefonlinjer.[6]

På den annen side viser flere parametrene stadig vekst i skadelig retning, for eksempel når det gjelder utslipp av klimagasser, ødeleggelse av tropisk regnskog og biologisk mangfold. Ut fra disse eksemplene og flere andre, diskuterer forskere om en kan oppnå «Den store dekobling» mellom økonomisk vekst og rovdrift på jordens ressurser, eller om en går mot «Det store kollapset».[6]

Hvor går grensen? (The Limits to Growth) var en rapport som ble utgitt i 1972 av Romaklubben, en global tankesmie ved Accademia Nazionale dei Lincei i Roma. Den var basert på datasimuleringer av eksponentiell vekst for økonomisk parametre og befolkning i en verden med begrenset ressurstilgang. Resultatene var at med fortsatt økonomisk vekst ville jordens grenser for å opprettholde dette bli tydelige innen 2072, noe som vil føre til «plutselig og ukontrollerbar nedgang i både befolkning og industriell kapasitet». Videre sies det at «Veksttrender som eksisterte i 1972 kunne endres slik at bærekraftig økologisk og økonomisk stabilitet kunne oppnås».[9]

I den omfattende rapporten Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services utarbeidet av FNs naturpanel sies det at menneskelig innvirkning på miljøet siden 1970 har ført til at jordens biologiske mangfold har lidd en katastrofal tilbakegang, uten sidestykke i menneskehetens historie. Det som forårsaker disse endringene er arealbruksendringer (landjord som utbygges), dirkete utnyttelse og rovdrift på dyr, planter og andre organismer. Landbruksarealer er sterkt utvidet, og nå (2019) benyttes mer enn en tredjedel av landjorden til dette formålet. I tillegg kommer en stor økning av det landareal som benyttes til voksende byer og utbygging av infrastruktur. Klimaendringene er et dirkete pådriv som stadig forverrer betydningen av de andre driverne. Hyppigheten og intensiteten av ekstremvær, skogbranner, oversvømmelser og tørke har økt siden 1970. Rapporten anbefaler at verden ikke bare foretar naturbevaring i tradisjonell forstand, men at hele den økonomiske verdensorden tar en annen form, samt at folks personlige verdier endres: «En vesentlig handling for å skape bærekraftige utviklingsbaner er at de globale finans- og økonomiske systemer utvikles for å bygge en global bærekraftig økonomi, som styrer vekk fra paradigmet om økonomisk vekst.» Videre konstateres at «det vil bety et skifte bort fra vanlige økonomiske indikatorer som bruttonasjonalprodukt over til mål som omfavner mer holistiske, langsiktige oppfatninger om økonomi og livskvalitet»[10]

ReferanserRediger

  1. ^ «Definition of Great Acceleration». Future Earth. Besøkt 9. januar 2020. 
  2. ^ «Definition of Great Acceleration presenting it as a basic feature and cause of the anthropocene». Anthropocene. Arkivert fra originalen 14. januar 2020. Besøkt 9. januar 2020. 
  3. ^ «Alternative definition of Great Acceleration». igbp.net. Besøkt 9. januar 2020. 
  4. ^ a b c Mcneill, J. R. (2014). The Great Acceleration: An Environmental History of the Anthropocene since 1945. Cambridge: Harvard University Press. ISBN 978-0674545038. 
  5. ^ a b «Welcome to the Anthropocene». ANTHROPOCENE. Arkivert fra originalen 14. januar 2020. Besøkt 9. januar 2020. 
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Steffen m.fl. 2015, s. 1–18
  7. ^ Ravishankara, A. R.; Daniel, J. S.; Portmann, R. W. (2009). «Nitrous Oxide (N2O): The Dominant Ozone-Depleting Substance Emitted in the 21st Century». Science. 326 (5949): 123–5. Bibcode:2009Sci...326..123R. PMID 19713491. doi:10.1126/science.1176985. 
  8. ^ Jackson, Rob; Canadell, Josep; Ciais, Philippe; Le Quéré, Corinne og Peters, Glen (juli 2017). «The Great Decoupling». anthropocenemagazine.org. Besøkt 9. januar 2020. 
  9. ^ Meadows, Donella H; Meadows, Dennis L; Randers, Jørgen; Behrens III, William W (1972). The Limits to Growth; A Report for the Club of Rome's Project on the Predicament of Mankind. New York: Universe Books. ISBN 0876631650. 
  10. ^ Díaz, Sandra (2019). Summary for policymakers of the global assessment report on biodiversity and ecosystem services of the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services – ADVANCE UNEDITED VERSION (PDF) (engelsk). Bonn, Germany: Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. s. 2–7. 

LitteraturRediger