Slaget om Frankrike

1940
(Omdirigert fra Felttoget i Frankrike)
Slaget om Frankrike
Konflikt: Andre verdenskrig
Dato10. mai - 25. juni 1940
StedFrankrike, Belgia, Nederland og Luxembourg
ResultatSeier til Tyskland
Stridende parter
Frankrike Frankrike
Storbritannia Storbritannia
Canada Canada
Tsjekkoslovakias flagg Tsjekkoslovakia
Polen Polen
Belgia Belgia
Nederland Nederland
Luxembourg Luxembourg
Nazi-Tyskland Tyskland
Italia Italia
Kommandanter og ledere
Frankrike Maurice Gamelin
Frankrike Maxime Weygand
Storbritannia Lord Gort (BEF)
Nazi-Tyskland Gerd v. Rundstedt
Nazi-Tyskland Fedor von Bock
Nazi-Tyskland W. R. von Leeb
Styrker
136[1]/ 151[2] divisjoner
11 200[3]/ 14 000[2] kanoner[note 1]
2900[4]/ 4204[2] stridsvogner
1286 + 416[5]/
4469-1453[2] fly
Alpene - Frankrike
3 divisjoner[6]
135 divisjoner[7][2]
7710[8]/ 7378[2]
kanoner
2445[9]/ 2439[2] stridsvogner
3530[10]/
3578-2589[2] fly
Alpene, Italia
22 divisjoner[11]
Tap
1 749 stridsvogner[12]
892 + 1 029 fly[13]
135 000 døde
1 200 000 fanget[14]
714 stridsvogner[15]
1 236 fly[15]
49 000 døde[15]

Slaget om Frankrike var den tyske invasjonen av Luxembourg, Nederland, Belgia og Frankrike under den andre verdenskrig. Sammen med Storbritannia erklærte Frankrike krig mot Tyskland, etter den tysk-sovjetiske invasjonen av Polen i september 1939. For å støtte Polen foretok Frankrike et symbolsk angrep mot Tyskland - Saar-offensiven - men trakk seg tilbake kort etter, og i perioden frem til det tyske angrepet var det knapt noen kamphandlinger på bakken, i samtid og ettertid kjent som The Phoney War (liksomkrigen).

Den tyske invasjonen begynte 10. mai 1940 og besto av to adskilte faser. I den første fasen angrep tyske styrker Luxembourg, Nederland og Belgia, mens den tyske hovedstyrken rykket frem mot Frankrike gjennom Ardennene, hensikten var å avskjære og omringe de allierte styrkene som hadde trengt inn i Belgia. Dette lyktes, Nederland og Belgia kapitulerte, franske og britiske styrker i Belgia og Nord-Frankrike ble avskjært, men mesteparten av den britiske ekspedisjonsstyrken BEF ble evakuert fra Dunkerque i operasjon Dynamo. I den andre fasen, med start 5. juni, benyttet de tyske styrkene seg av at de hadde kommet rundt Maginotlinjen til å angripe videre sydover i Frankrike.

Den franske regjeringen flyktet til Bordeaux, Paris ble erklært åpen by og tatt av tyske styrker den 14. juni. Etter at den franske andre armégruppe ble tvunget til å kapitulere den 22. juni var fransk motstand brutt, og Frankrike kapitulerte den 25. juni. For Tyskland var det en stor seier, og et tilsvarende stort tap for de allierte, ved seieren nådde diktatoren Hitler og hans regime en popularitet internt som aldri senere ble nådd. Etter Frankrikes kapitulasjon var Storbritannia eneste gjenstående reelle motstander for Tysklands.

Frankrike ble delt inn i en tysk okkupasjonssone i nord og vest, en liten sone i sørøst som ble annektert av Italia, og en stor restdel under Vichy-regimet som samarbeidet med aksemaktene. Det omstridte området Alsace-Lorraine ble tilbakeført til Tyskland. Frankrike var under tysk kontroll til etter invasjonen i Normandie i 1944, mens Luxembourg, Belgia og Nederland ble ikke befridd før sent i 1944 og 1945. Den fransk-italienske grensen i Alpene nordøst for Nice ble ved grensejusteringer etter krigen flyttet litt lenger østover enn den hadde vært før italienerne angrep Frankrike i 1940.

BakgrunnRediger

Tysk gjenopprustningRediger

Etter første verdenskrig forsøkte Tyskland å omgå begrensningene på militære styrker i Versaillestraktaten. Til tross for det, var de tyske militære bevilgningene under én prosent av landets nasjonalinntekt da det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP, under Adolf Hitler, kom til makten i 1933.[16] Hitler beordret en rask opprusting av Tyskland, og økte bevilgningene til de væpnede styrkene til rundt 10 prosent av landets nasjonalinntekt.[17] I mellomkrigstiden brukte Frankrike relativt mye penger på forsvaret. En god del ble imidlertid benyttet på områder hvor det hadde liten effekt, som marinen, mye gikk også til utstyr som var lite egnet ved et eventuelt tysk angrep.[18]

Maginotlinjen og fransk-sovjetisk allianseRediger

Utdypende artikkel: Maginotlinjen

 
Maginotlinjen i 1940, den heltrukne røde linjen viser områder med sterke befestninger, de prikkede røde linjene områder med svake befestninger.

I 1930-årene bygde Frankrike en rekke med festningsverk, kalt Maginotlinjen, langs grensen mot Tyskland.[19] Tanken bak var å kunne benytte færre soldater, og å avskrekke en tysk invasjon, og om Tyskland uansett invaderte, sørge for at det ble gjennom Belgia, hvor de beste franske styrkene ville bli utplassert.[20][21] Krigen ville med det utkjempes utenfor fransk territorium, og en ville unngå ødeleggelsene under første verdenskrig. Hoveddelen av Maginotlinjen gikk fra grensen mot Sveits og endte i nord ved Longwy, dels ble det antatt at skogene og åsene i Ardennene ville hindre et angrep, dels ville bygging av festningsverk i de vanntrukne områdene være svært dyrt.[22][21]

Denne franske strategien fikk en alvorlig knekk i 1936, da Belgia etter den tyske remilitariseringen av Rhinland sa opp forsvarsavtalen med Frankrike og erklærte seg nøytralt. Franske forsvarsplaner var da rettet mot opprusting (anskaffelse av flere og moderne fly, stridsvogner og artilleri), og det var ikke midler til forlengelse av Maginotlinjen.[22] General Philippe Pétain hevdet Ardennene var «ugjennomtrengelig» så lenge «spesielle tiltak» ble tatt for å nedkjempe en invasjonsstyrke. Den franske øverstkommanderende Maurice Gamelin antok også at området var beskyttet mot angrep, og bemerket at det «aldri favoriserte store operasjoner». Franske krigsspill avholdt i 1938, med et hypotetisk tysk panserangrep gjennom Ardennene, ga den franske armeen inntrykket at området stort sett var ugjennomtrengelig, og at det, sammen med elven Meuse, ville gi franskmennene tid til å bringe forsterkninger til området, om det ble angrepet.[23][24]

Storbritannias forsvarspolitikk var gjennom 1930-årene basert på å holde landet utenfor en konflikt på kontinentet, da denne linjen måtte oppgis i 1939 var det ikke gjort noen forberedelser i form av felles stabsmøter med franskmennene.[25] Fra midten av 1930-årene var det flere forsøk på å lage en allianse av europeiske stater, mot Tyskland under Hitler, hvor Sovjetunionen deltok. Så sent som våren og sommeren 1939 var britiske og franske forhandlere i Moskva. Det var flere grunner til at det ikke ble noen avtale, Polen nektet sovjetiske styrker passasje, og Sovjetunionen var skeptisk til vestmaktenes holdning etter deres manglende innsats for Tsjekkoslovakia.[26] Under første verdenskrig var det nettopp den fransk-russiske alliansen, og Tysklands behov for styrker mot Russland, som begrenset deres styrker i vest, og derved bidro til at Tyskland tapte krigen.[27][28] Historikeren Julian Jackson omtaler Molotov–Ribbentrop-pakten som «et forferdelig sjokk for vestmaktene», men han anser samtidig at om Frankrike hadde fått velge mellom Polen og Sovjetunionen så hadde de valgt en allianse med Polen. Den polske hæren var den fjerde største i Europa, og den sovjetiske hæren var i vestlige øyne svekket av utrenskningene under den store terroren i 1937–1938.[29]

Andre verdenskrigs startRediger

 
Kart over Øst-Europa før og etter Molotov–Ribbentrop-pakten, avtalen sikret Tyskland mot en krig på to fronter, og bidro til invasjonen av Polen én uke etterpå.[note 2][30]

Den andre verdenskrig i Europa startet i september 1939 med Tysklands og Sovjetunionens invasjon av Polen, det førte til at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig. Bortsett fra å erklære Tyskland krig, et grep som var ment å forebygge krigen, ikke bli presset inn i den, hadde Frankrike og Storbritannia lite annet enn mobiliseringsplaner, det var få ideer om hva som deretter skulle skje.[31] Mens kampene i Polen pågikk, angrep den franske annen armégruppe 7. september 1939 den tyske Siegfriedlinjen i Saar-området.[32] Allerede den 16. september stanset den franske generalstaben angrepet.[33] De franske styrkene hadde uansett ingen planer om en større offensiv inn i Tyskland.[34][35]

 Et fransk angrep mot den svake tyske forsvarsfronten på Siegfriedlinjen... ville, så langt det er menneskelig mulig å vurdere, ha ført til et svært raskt militært nederlag for Tyskland og derfor en slutt på krigen.[note 3][36] 
– Den tyske historikeren Andreas Hillgruber i 1965

I følge generaloberst Wilhelm Keitel og general i artilleriet (tysk, General der Artillerie ) Franz Halder var det kun ubetydelige tyske styrker i vest, og Tyskland ville fått svært store problemer om franske styrker hadde angrepet og besatt det industrielt svært viktige Ruhrområdet.[37] Generaloberst Wilhelm Ritter von Leeb, ansvarlig for styrkene i vest, mente det var lite han kunne gjøre om franske soldater invaderte for å ta over Ruhr-dalen.[38] Etter at Polen kapitulerte 6. oktober, trakk Frankrike seg helt tilbake fra de erobrede stillingene i begynnelsen av oktober.[39] Tysklands raske erobring av Polen var nok et sjokk for vestmaktene, særlig general Gamelin hadde forventet at det ville ta mellom 4 til 6 måneder for Tyskland, og slik gi Frankrike og Storbritannia mer tid før et tysk angrep i vest.[29] Etter at Polen var slått og okkupert av Tyskland og Sovjetunionen, fulgte en roligere periode mellom de krigførende partene, kjent som «the Phoney War», hvor begge parters styrker lå i posisjon langs den tysk-franske-belgiske grensen.[40]

Tysklands diktator Adolf Hitler håpet at Frankrike og Storbritannia ville godta den tyske erobringen av Polen, og raskt slutte fred, i tråd med appeasement-politikken de før invasjonen hadde fulgt. Dette var viktig for Tyskland, ettersom lagrene av råmaterialer var kritisk lave. Av 30 viktige råmaterialer for rustningsindustrien hadde Tyskland kun tilstrekkelige forsyninger av syv.[41] Tyskland var på dette tidspunktet avhengig av tilførsler fra sin nye allierte Sovjetunionen gjennom Molotov–Ribbentrop-pakten, noe som passet Hitler dårlig av ideologiske grunner. Den 6. oktober 1939 kom han med et fredstilbud til de to vestlige stormaktene, det ble raskt avvist av Frankrike og Storbritannia.[42][43] Før Tyskland hadde fått noe svar på dette utspillet, ble det den 9. oktober ferdigstilt et strategidokument i tilfelle svaret ble negativt, for en offensiv i vest.[44]

Utover høsten og vinteren 1939–1940 avventet de franske og britiske styrkene et forventet tysk angrep inn i Benelux-landene og det nord-østlige Frankrike, men de allierte vurderte også andre muligheter for å bekjempe Tyskland. Ved utbruddet av vinterkrigen, Sovjetunionens angrep på Finland 30. november 1939, ble det lagt planer om et britisk-fransk ekspedisjonskorps for å støtte Finland. Tanken bak var dels at Sovjetunionen særlig fra fransk side ble sett som Tysklands allierte, dels at man ved å landsette styrken i Narvik kunne bruke den for å okkupere jernmalmfeltene i Nord-Sverige.[45] De allierte antok at uten svensk jernmalm kunne Tyskland maksimalt fortsette krigen i ett år.[46] Finland måtte imidlertid be om våpenhvile før de allierte planene ble iverksatt, det førte til at den franske statsminister Édouard Daladier måtte gå av, og Édouard Daladier tok over.[47] Det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 syntes å gi en ny mulighet for kamp mot Tyskland, men bortsett fra Narvik klarte de tyske styrkene raskt å få overtaket. Manglende fremgang i krigføringen ledet våren 1940 til skifte av statsminister i Storbritannia, Neville Chamberlain ble erstattet med Winston Churchill.[48]

Tysk strategiRediger

«De hvite årgangene»

Etter nederlaget i første verdenskrig ble Tyskland, ved Versaillestraktaten, pålagt en rekke begrensninger på forsvaret. Landet kunne maksimalt ha en profesjonell hær på 100 tusen mann, pluss 15 tusen mann i marinen. Først i 1935 brøt Tyskland med Versaillestraktaten og verneplikt ble innført. Resultatet var et stort antall menn i stridsdyktig alder (rundt 4 millioner mann, årsklassene 1901 til 1913) som ikke hadde grunnleggende militær trening, omtalt som «de hvite årgangene».

Denne ulikevekten var til fordel for Frankrike, som hadde hatt verneplikt i hele mellomkrigstiden. Ved krigens utbrudd fikk mange tyske menn tilhørende «de hvite årgangene» kun noen ukers trening før de ble sendt i felt, i motsetning til franske soldater som hadde rundt 2 års førstegangstjeneste.[49]

Den 8. september 1939 fortalte Hitler sin militære adjutant oberst Rudolf Schunmdt om sin plan for et felttog mot vest, en skrekkslagen generalstab - OKH - ble informert 27. september.[50][51] OKH så ikke for seg offensiv mot sterke fransk-belgiske festningsverk før våren 1942.[41] Hitler hadde lenge hatt drømmer om store felttog for å slå de vesteuropeiske stormaktene forut for et angrep i øst, han ville unngå en tofrontskrig.[52][53] Disse tankene var imidlertid fraværende fra «Fører-direktiv nummer 6», utstedt 9. oktober 1939. Planen var basert på den mer realistiske antakelsen at Tysklands militære styrke måtte bygges opp under flere år. For øyeblikket var det derfor kun mulig å oppnå begrensede mål, rettet mot å sikre Tysklands overlevelse i en forlenget krig i vest, tilsvarende den som ble utkjempet under første verdenskrig. 25. november ble satt som dato for å begynne angrepet, det ble utsatt totalt 29 ganger, inntil 10. mai 1940.[54][55]

Hitler beordret en erobring av Benelux-landene. Den skulle kunne iverksettes på kortest mulig varsel. En slik erobring ville hindre Frankrike i å okkupere de tre landene, noe som ville ha truet det viktige tyske Ruhrområdet. En tysk okkupasjon av Benelux-landene ville også gi et fremskutt område for en luft- og sjøkrig mot Storbritannia. I direktivet var det ikke nevnt noe om et påfølgende angrep for å okkupere hele Frankrike, selv om så mye som mulig av grenseområdene i det nordøstlige Frankrike skulle erobres.[55][56]

Mens direktivet ble utarbeidet antok Hitler at et slikt angrep kunne iverksettes innen noen uker. Men allerede samme dag som direktivet ble utstedt ble han revet ut av denne villfarelsen. Det viste seg at han ikke var kjent med de tyske styrkenes faktiske beredskapsstatus. De pansrede styrkene trengte tre måneder på seg til å komme i orden etter felttoget i Polen; kjøretøy måtte repareres og ammunisjonsforrådene var for det meste uttømt.[57][58] Hitlers sentrale argument for å angripe raskest mulig i vest var at Tyskland hadde en overvekt i materiell, som etter hvert ville bli redusert når de allierte rustet opp. Det var korrekt på lang sikt, men ikke for kort og mellomlang sikt. Wehrmachts materiell ble vesentlig styrket i løpet av vinteren 1939–1940, og troppene gjennomgikk svært omfattende treningsprogrammer for felttoget.[59]

Halders planRediger

Den 10. oktober avviste Storbritannia det tyske fredsforslaget, den 12. oktober ble det også avvist av Frankrike. Den 19. oktober la Franz Halder, sjef for Oberkommando des Heeres (OKH), frem sin første utgave av «Aufmarschanweisung N°1, Fall Gelb» (plan gul), et kodenavn brukt før krigen for en invasjon av Benelux-landene. Halders plan er ofte blitt sammenlignet med Schlieffenplanen fra første verdenskrig. Felles for begge planene var et fremstøt gjennom det nøytrale Belgia. Men mens Schlieffenplanen la opp til en gigantisk knipetangsmanøver rundt den franske hæren og en avgjørende seier, planla Halder et frontalangrep. Et slikt angrep var antatt å ville koste den tyske hæren tap på en halv million soldater, og det man forventet å oppnå, var å presse de allierte tilbake til elven Somme. Den tyske angrepskapasiteten ville etter det være uttømt. Først i 1942 kunne det avgjørende angrepet mot Frankrike gjennomføres.[60][61]

Opprør i den tyske generalstaben

Hitlers plan for et felttog mot vest sjokkerte den tyske generalstaben. Generalene visste hvor store svakheter Wehrmacht hadde, og erfaringene fra første verdenskrig som de alle hadde deltatt i tilsa at et slik angrep var galskap. Generaloberst Walter von Reichenau gikk så langt som å advare myndighetene i Nederland, og gi de konkrete råd om hvordan de kunne forsvare seg. General i artilleriet, Franz Halder, anså planen som så umulig at han vurderte å ta livet av Hitler, og tok med pistol under møter med han for å kunne skyte diktatoren.[62][63]

En grunnregel for angrep var ellers at man skulle være overlegen forsvareren i et forhold 3:1,[64] og det var ikke generelt tilfelle for de tyske styrkene på vestfronten i 1939–1940. Dersom forsvareren kan kjempe fra forberedte posisjoner, som franskmennene kunne ved Maginotlinjen, blir forholdstallet for angriperen enda dårligere.[65]

Hitler var meget misfornøyd med Halders plan, da han hadde sett for seg en rask erobring av Benelux-landene og 22. oktober satte han en tidlig dato for angrepet, 12. november. Wehrmacht skulle da angripe, selv om man var dårlig forberedt var håpet at de allierte var enda dårligere forberedt.[66] Den tidlige angrepsdatoen ble stadig utsatt, enten grunnet forskjellige mangler eller dårlig vær. Hitler forsøkte også stadig å få endret planen, uten å kunne gi noen klar ramme for hvordan.[67] I hovedsak førte Hitlers endringsforsøk til en spredning av styrkene, da påfølgende angrep sør for hovedaksen inn i Belgia ble vurdert. Den 29. oktober lot Halder en revidert versjon av angrepsplanen ta inn angrepet i sør.[68]

Halders plan ble også misbilliget av Gerd von Rundstedt, sjef for armégruppe A. Svakheten ved forslaget var etter hans mening at det ikke fulgte prinsippene for manøverkrigføring. De tyske styrkene måtte sørge for et gjennombrudd som kunne avskjære de allierte troppene, for så å ødelegge dem. Det beste stedet for et gjennombrudd ville være ved Sedan, som lå i Rundstedts angrepsområde. Den 21. oktober ble Rundstedt enig med sin stabssjef, general Erich von Manstein, om at det måtte utarbeides en alternativ plan: Kjernen i angrepet måtte være armégruppe A, på bekostning av armégruppe B.[69]

 Ingen ved hovedkvarteret tror at offensiven... har noen mulighet for å lykkes.[note 4][70] 
– General Franz Halder, i sin dagbok, 3. november 1939

I et møte med 200 generaler den 23. november 1939 var Hitler svært negativ til Wehrmachts nøling overfor et angrep på Frankrike. Han minnet generalene om at de hadde vært skeptisk både ved remilitariseringen av Rhinland i 1936, Østerrike i 1938 (Anschluss), Tsjekkia samme år (Münchenavtalen) og Tysklands og Sovjetunionens invasjon av Polen tidligere på høsten 1939, alt hadde gått bra. Målet var Russland, og Tyskland kunne bare vinne over Russland når vestmaktene var nedkjempet, Russland holdt på å ruste opp, derfor var det viktig å angripe i vest mens det ennå var mulig å slå Russland.[53]

Mansteins planRediger

Mens Manstein arbeidet med nye angrepsplaner var general Heinz Guderian innkvartert i et hotell i nærheten. Guderian var sjef for 19. armékorps, Tysklands elitepansertropper, underlagt armégruppe B. Manstein håpet at ved å involvere Guderian kunne han forbedre planen og samtidig få inkludert Guderians panserstyrker. Mansteins plan var da fokusert på et angrep fra Sedan mot nord, mot de alliertes bakre linjer, for å engasjere dem i et fullt slag. I uformelle diskusjoner foreslo imidlertid Guderian en radikal endring; hele panserstyrken skulle konsentreres ved Sedan og de skulle angripe mot vest, for å trenge frem mot Den engelske kanal.[71]

Angrepet skulle skje uten støtte av infanteri og tanken var at det skulle lede til strategisk sammenbrudd av de allierte styrkene, uten å involvere de tyske styrkene i et ødeleggende «Kesselschlacht». Manstein hadde god kjennskap til området ved Sedan, området var okkupert av tyske styrker under første verdenskrig og han hadde gjennomgått et lengre kurs der i 1918. Manstein skrev sitt første utkast den 31. oktober 1939. Mellom 6. november 1939 og 12. januar 1940 fulgte så seks revisjoner av angrepsplanen, og de ble gradvis dristigere. Alle ble avvist av OKH, og ingen av planene nådde Hitler.[71]

Nye endringerRediger

Den 10. januar 1940 feilnavigerte et lite tysk fly og landet i Belgia. Om bord var to tyske offiserer. De hadde med siste utgave av den gjeldende tyske angrepsplanen, Aufmarschanweisung N°2. Uhellet (senere kjent som Mechelenhendelsen) tvang Hitler til nok en gang å utsette angrepet vestover.[72] Det har ofte vært hevdet at feilnavigeringen førte til en radikal endring i angrepsplanen, men angrepsplanen fremlagt 30. januar, Aufmarschanweisung N°3, Fall Gelb, fulgte i store linjer de foregående planene.[73] Derimot avslørte de allierte, ved sine troppedisposisjoner i etterkant av feilnavigeringen, angrepsretningen for hovedstyrken, noe som bidro til å underbygge Mansteins forslag om å foreta den tyske hovedstyrkens fremrykking gjennom Ardennene.[74] Den 27. januar ble Manstein forfremmet til sjef for et armékorps i Preussen. Han skulle tiltre sin kommando den 9. februar i Stettin. Forflytningen var et trekk fra Halder for å fjerne Manstein fra å influere utviklingen av angrepsplanene i vest. Mansteins opprørte stab lot Hitler få høre om forflytningen og Manstein ble invitert til Hitler. I et møte den 17. februar la han frem sine tanker om angrepet i vest. Hitler ble meget imponert og beordret dagen etter angrepsplanene endret i samsvar med Mansteins forslag.[75][76]

Franz Halder måtte gjennomføre endringene, men etter Mansteins forflytning endret Halder oppfatning og ble planens sentrale forsvarer.[77] Mansteins plan hadde fordelen av å være usannsynlig (sett fra de franske forsvarerne) siden Ardennene var dekket av skog, og var et kupert område med dårlige veier.[78] Et avgjørende element i planen var at de allierte styrkene handlet som forutsatt i de opprinnelige planene, at de beste britiske og franske troppene rykket nordover for å unnsette de belgiske forsvarerne mot det tyske angrepet. For å hjelpe til med å oppnå dette var det viktig at armégruppe B utførte et angrep inn i Belgia og Nederland med en tyngde som gjorde at de allierte oppfattet dette som hovedangrepet.[79] De tyske styrkene ville derved åpne for en gigantisk knipetangsmanøver, en knipetang de så ville «lukke» ved å nå Den engelske kanal i angrepet gjennom Ardennene.[71]

 Du vil snike deg forbi, 16 kilometer fra Maginotlinjen med flanken fra ditt gjennombrudd, og håpe at franskmennene vil være passive tilskuere! Du pakker hoveddelen av stridsvognstyrken sammen på de dårlige veiene i fjellområdene i Ardennene, som om det ikke fantes noe slik som flyvåpen! Og, så håper du å kunne lede en operasjon så langt som til kysten med en åpen sørlig flanke på 300 kilometer, hvor hoveddelen av den franske armeen står![note 5][80] 
– Generaloberst Fedor von Bock kritiserer angrepsplanen (fall gelb) i samtale med general Franz Halder

Halder var imidlertid imot å fravike gjeldende doktrine ved å åpne for et selvstendig strategisk fremstøt fra de syv panserdivisjonene i armégruppe A. Denne delen ble fjernet fra den oppdaterte planen som ble lagt frem 24. februar, Aufmarschanweisung N°4, Fall Gelb. Etter denne planen skulle elven Meuse ved Sedan krysses åtte dager etter angrepets start. Bare etter mye diskusjon ble det endret til at motoriserte infanteriregimenter i panserdivisjonene skulle ta broene etter fire dager. Selv med denne endringen ville utbruddet mot Den engelske kanal først starte på den niende dagen, etter at et nødvendig antall infanteridivisjoner var blitt samlet for å rykke frem sammen med panserstyrkene, og gi nok tyngde i angrepet. I henhold til oppdragstaktikk (tysk: auftragstaktik) ble mye overlatt til enhetssjefene, og dette kom til å ha en stor effekt for utviklingen av felttoget.[81]

 Selv om operasjonen kun hadde 10 % sjanse for å lykkes, ville jeg gjennomført den. Den alene vil lede til fiendens utslettelse.[note 6][82] 
– Svar fra general Franz Halder, etter angrepsplanen (fall gelb) hadde blitt kritisert i samtale med generaloberst Fedor von Bock

Selv etter en tilpasning til konvensjonell doktrine resulterte de nye planene i en storm av protester fra flertallet av tyske generaler. De anså det uansvarlig å samle en stor styrke i et område hvor de ikke kunne få forsyninger, mens de få forsyningsrutene som var kunne avskjæres av franske styrker. Dersom de allierte styrkene ikke handlet som forutsatt, ville det tyske angrepet ende i en katastrofe. Motstanden ble ignorert: Halder argumenterte for at Tysklands strategiske situasjon uansett var håpløs, og selv den minste sjanse for suksess var bedre enn det garanterte nederlag som uvirksomhet ville bringe.[83][84]

Tysk etterretningRediger

Tysk etterretning forsøkte å i 1930-årene å skaffe seg en så bred oversikt som mulig over Frankrikes militære kapasitet, både når det gjaldt styrker, våpen, og doktriner (regler for bruk). Etterretningsrapporter bemerket at fransk kommandostruktur var svært byråkratisk, og krevde omstendelige planer før angrep kunne utføres. Denne innsikten var viktig ved den tyske overkommandoens vurdering av ulike angrepsplaner for invasjonen i vest.[85]

Alliert strategiRediger

 
Utplassering av allierte og tyske styrker og planer for fremrykking under de innledende fasene av kampene i Benelux-landene og Frankrike
 Denne mannen, hvis intelligens, diskresjon og selvkontroll nådde et svært høyt nivå, hadde absolutt ingen tvil om at, i slaget som var underveis, var han garantert å til sist å vinne... Denne store lederen...[note 7][86] 
– Daværende general Charles de Gaulle beskriver general Maurice Gamelin i april 1940

Ved utbruddet av andre verdenskrig i september 1939 hadde Benelux-landene erklært seg nøytrale, for å forsøke å holde seg utenfor stridighetene. Belgia hadde etter hvert imidlertid hemmelige møter med de allierte for planlegging av felles krigføring, dersom Tyskland på tross av nøytraliteten skulle angripe, disse møtene kunne imidlertid ikke erstatte en reell allianse.[87][88] Den allierte planleggingen i Frankrike var helt og holdent overlatt til franskmennene. I stedet for en direkte offensiv, så man på ulike andre måter å ramme Tyskland, alt fra støtte til land på Balkan, bombing av sovjetiske oljefelt, til å stoppe eksport av svensk jernmalm.[89]

De allierte antok at selv uten en tofrontskrig ville Tyskland bli destabilisert ved blokade, slik landet ble det under første verdenskrig. Dersom naziregimet ikke brøt sammen, skulle 1940 brukes til kraftig opprustning og modernisering av de allierte styrkene. Storbritannias og Frankrikes overlegne produksjonskapasitet skulle utnyttes og over tyve panserdivisjoner var planlagt. Disse divisjonene skulle så gjennomføre en avgjørende offensiv inn i Tyskland sommeren 1941.[90] De allierte var selvfølgelig klar over at Tyskland kunne slå til først. Storbritannia og Frankrike var bekymret over Tysklands raske erobring av Polen, en utvikling de allierte ikke hadde forventet.[29] Etter den tyske remilitariseringen av Rhinland i 1936 gikk Frankrike vekk fra planene om å ha en strategisk reserve av styrker, og satset i stedet på å møte det man antok ville bli den tyske hovedstyrken, i Belgia.[91]

Escaut-Schelde planen/plan ERediger

Ved Frankrikes og Storbritannias krigserklæring mot Tyskland 3. september 1939 var de alliertes strategi i Vest-Europa fastlagt. Den franske hæren ville stå i forsvarsposisjon langs Maginotlinjen (høyre flanke) og ved en tysk invasjon angripe i nord-vest (venstre flanke), ved å rykke inn i Belgia. Hvor langt man skulle rykke frem var avhengig av krigens utvikling, og hadde blitt vanskeliggjort ved Belgias oppsigelse av den fransk-belgiske forsvarsavtalen ved den tyske remilitariseringen av Rhinland i 1936. Før den tyske invasjonen i mai 1940 hadde det blitt utvekslet generell informasjon om franske og belgiske forsvarsplaner landene mellom, men ingen detaljplanlegging. Frankrike forventet at Tyskland først ville bryte Belgias nøytralitet, noe som ville gi Frankrike et påskudd for å rykke inn i Belga, eventuelt at Belgia ba Frankrike om hjelp. Det meste av de franske mobile styrkene var samlet langs grensen mot Belgia, klar for å møte hva man anså som den tyske hovedstyrkens angrep.[92][93]

Fransk metodisk krigføring mot tysk initiativ

De franske planene for krigføringen la opp til en svært metodisk og detaljstyrt krigføring. Sentralt i dette var begrepene metodisk krigføring (fransk: bataille conduite) og uavbrutt linje (engelsk: methodical battle/continous line). Slaget skulle være nøye planlagt og styrt fra toppen, og ved fremrykking eller retrett skulle man unngå «lommer», som kunne føre til at franske styrker ble avskjært fra hovedstyrken. Koblet med fokus på å unngå tap, bidro det til at reaksjonstiden ble forlenget, og kommandanter i kamp fikk mindre mulighet for å ta initiativ. Det franske forsvaret vektla også kommunikasjonssikkerhet, så få mekaniserte- og andre enheter var utstyrt med radio, noe som hindret rask formidling av nye ordrer.[94][95][96][97][21]

Mot dette sto Wehrmachts vekt på initiativ, improvisasjon, og å utnytte fremdrift i angrepet (engelsk: momentum) såkalt oppdragstaktikk (tysk: Auftragstaktik), med bakgrunn i stormtropper fra første verdenskrig. Før større angrep var tyske skrevne ordrer som regel generelle og korte, de anga hva som skulle oppnås, ikke hvordan det konkret skulle utføres. Typisk var general Guderians ordre for den avgjørende kryssingen av elven Meuse kun på tre sider. Sersjant Walther Rubarths innsats under kampene ved Sedan, hvor han bidro til å åpne for 10. panserdivisjons passering av elven Meuse, er et eksempel på Wehrmachts oppdragstaktikk. Samvirke mellom alle våpengrener var også sentralt, infanteri og kavaleri kunne over radio tilkalle støtte fra Luftwaffe.[98][95][96][97][21][99][100]

En tidlig belgisk appell om fransk hjelp (før en tysk invasjon) kunne muligens gi de franske styrkene tid til å rykke frem til den belgisk-tyske grensen, men om det ikke var mulig var det tre brukbare forsvarslinjer lenger bak. En mulig forsvarslinje var fra Givet til Namur, over det såkalte Gembloux-gapet (fransk: la trouée de Gembloux), Wavre, Louvain og langs elven Dyle (nederlandsk Dijle) til Antwerpen, som var 70–80 km kortere enn alternativene. En andre mulighet var en linje fra den franske grensen til Condé-sur-l'Escaut, Tournai, langs elven Escaut (nederlandsk: Schelde) til Ghent og deretter til Zeebrugge, muligens videre langs Schelde til Antwerpen, som ble Escaut-Schelde planen/plan E.[101][102] Den tredje muligheten var langs befestninger i felt, fra Luxembourg til Dunkirk. De første ukene etter krigens utbrudd foretrakk øverstkommanderende, general Gamelin, plan E, grunnet den raske tyske fremrykkingen i Polen. Gamelin og de andre franske kommandantene tvilte på at de kunne klare å rykke lenger frem, før tyske styrker ankom. Sent i september 1939 ga Gamelin et direktiv til Général d'armée Gaston Billotte, kommandant for første armegruppe, hvor han fikk tillatelse til å rykke inn i Belgia og utplassere styrker langs Escaut i henhold til plan E. Den 24. oktober bestemte Gamelin at fremrykking forbi Escaut bare var mulig hvis de franske styrkene rykket frem raskt nok til å komme før tyskerne.[103]

Dyleplanen/plan DRediger

Utover høsten 1939 var det flere endringer som syntes å åpne for en videre alliert fremrykking i Belgia. Gamelin ville derfor sende de beste franske styrkene sammen med British Expeditionary Force (BEF) til KW-linjen (en belgisk forsvarslinje langs elven Dyle i det sentrale Belgia, derav navnet Dyleplanen). En stor fordel ved en videre fremrykking var i Gamelins øyne samarbeid med de 22 belgiske divisjonene, som ytterligere ville bidra til å stoppe et tysk angrep på på belgisk, og ikke fransk jord. Denne planen forutsatte at tyskerne ville sette inn sitt hovedstøt der, på grunn av det gode veinettet i det nordlige Belgia. Den viktigste innvendingen mot planen var at den var svært risikabel. De allierte styrkene måtte gjennomføre sin fremrykking, og etablering av stillinger før tyske styrker nådde området, tiden de hadde til rådighet ville være knapp. Når de så var i stilling ville de ha problemer med å svare på tyske strategiske overraskelser. Dyleplanen ble vedtatt av den allierte ledelsen i midten av november 1939.[104][101]

General Gamelin møtte innvendingene med å anta at de tyske styrkene ville forsøke et gjennombrudd ved å konsentrere sine panserstyrker. De kunne ikke regne med å trenge gjennom Maginotlinjen på hans høyre flanke, og heller ikke de konsentrerte allierte styrkene på hans venstre flanke. Da var det kun sentrum av den allierte fronten som gjenstod. Men det meste av sentrum var dekket av elven Meuse (flamsk: Maas), og var således lett for de allierte å forsvare mot stridsvogner. Ved den belgiske byen Namur gjorde imidlertid elven en skarp sving mot øst. Denne svingen ga et gap mellom elvene Maas og Dyle, benevnt «Gembloux-gapet». Dette området, ideelt for panserstyrker, var et svakt punkt og Gamelin bestemte at halvparten av hans panserstyrker skulle konsentreres der.[101] De tyske styrkene kunne forsøke å trenge gjennom Ardennene og krysse Meuse nær Sedan. Men Gamelin anså at det kunne bare gjennomføres ved støtte fra et massivt artilleribombardement, det ville ta tid, og det igjen ville gi tid til å forsterke de allierte stillingene.[105]

Dyle-Breda planenRediger

I de første månedene av 1940 økte størrelsen og beredskapen til den franske hæren og Gamelin følte seg sikker nok til å foreslå en mer ambisiøs strategi. Han hadde ingen planer om et frontalangrep mot den tyske Siegfriedlinjen i 1941, derimot ville han gjennomføre et flankeangrep nord for linjen. For å gjennomføre et slikt angrep ville det være gunstig å ha et fotfeste på nordsiden av Rhinen. Han endret sine planer så franske styrker skulle ha kontakt med de nederlandske styrkene nord for Antwerpen ved å rykke frem til Breda i Nederland. Gamelin avsatte elitestyrken 7. armé, til denne oppgaven, den kunne ellers fungert som en reserve for hele fronten i Nord-Frankrike. Hans eneste reserver var nå enkeltstående divisjoner. Det var motstand mot denne Dyle-Breda-planen innen den franske hæren, men Gamelin hadde sterk støtte fra den britiske regjeringen, ettersom et tysk-okkupert Nederland ville ha blitt en sterk base for tyske flyangrep mot Storbritannia.[101][102] Tidlig i januar 1940 ble de allierte kjent med de til da tyske angrepsplanene gjennom Mechelenhendelsen. Frykten for et tysk angrep gjorde at franske styrker rykket frem til den belgiske grensen, og derved avslørte sin plan. Mens tyskerne arbeidet videre på sin angrepsplan, forsterket Mechenenhendelsen Gamelins vurdering av behovet for å sende sine beste styrker inn i Belgia, når tyskerne angrep.[74]

Alliert etterretningRediger

Av landene på alliert side hadde Frankrike det mest omfattende etterretningsapparatet rettet mot Tyskland, organisert av den franske militære etterretningstjenesten Deuxième Bureau.[106] I tillegg til agenter i Tyskland, fikk de allierte også mye informasjon fra signaletterretning, og ved hjelp av polske eksperter klarte de ofte å bryte kodene, kryptert med krypteringsmaskinen Enigma, som tyskerne brukte.[107] I tillegg mottok både nøytrale og allierte land informasjon fra høyt plasserte tyske offiserer, som oberst Hans Oster, nestkommanderende i den tyske etterretningsorganisasjonen Abwehr. Informasjon fra høytstående tyske kilder, som oberst Oster, var imidlertid et tve-egget sverd, siden den tyske diktatoren Adolf Hitler ga en rekke datoer for invasjonens start, for deretter å utsette den, det førte til at både nøytrale og allierte dels tvilte, og dels anså det som desinformasjon.[108] I ukene før det tyske angrepet i mai 1940, fikk allierte etterretningsorganisasjoner mye informasjon, som samlet pekte på at det tyske hovedfremstøtet ville komme gjennom Luxembourg og Ardennene, og ikke lenger nord, som var forutsatt av den allierte ledelsen.[109]

Den franske hæren hadde tradisjon for et tilnærmet vanntett skille mellom seksjonene for etterretning (G2) og operasjon (G3) i generalstaben, det førte til at offiserene i operasjon, som forberedte seg på et tysk angrep fra nord-øst, gjennom Nederland og Belgia, primært mottok etterretning om tyske styrker på de avsnittene, og ikke var oppmerksom på den tyske styrkeoppbyggingen øst for Luxembourg. Tilsvarende var ikke etterretningsoffiserene integrert i planarbeidet til operasjon, dette i motsetning til på tysk side, hvor etterretning og operasjon samarbeidet nært.[110]

Styrker og utplasseringRediger

En grunnleggende militær regel for felttog er at en angriper bør ha en overvekt i styrker med 3:1. Hvis forsvareren kan kjempe fra vel forberedte posisjoner, som var tilfelle i Frankrike med Maginotlinjen, må angriperen sette inn enda flere soldater. Paradoksalt nok, i følge historikeren Karl-Heinz Frieser, var de tyske angriperne i mai 1940 underlegne de allierte på nesten alle områder (soldater, kanoner, stridsvogner, utstyrets kvalitet og soldatenes trening),[111][note 8] den amerikanske historikeren Ernest R. May hevdet det samme synet.[112]

Tyske styrkerRediger

Tyskland utplasserte rundt tre millioner soldater for felttoget. Grunnet Versailles-traktatens bestemmelser innførte ikke Tyskland verneplikt før i 1935, det var derfor kun 79 infanteridivisjoner av totalt 157 som hadde fullført sin trening. Totalt 135 divisjoner med tyske soldater ble disponert for felttoget i vest.[7][2] I tillegg til de 93 frontlinjedivisjonene (ti pansrede og seks motoriserte) var det også 42 reservedivisjoner i vest; om lag en tredjedel av dem ble holdt utenfor felttoget. Rundt en fjerdedel av styrkene besto av veteraner fra første verdenskrig, og var over 40 år gamle.[113]

 Våren 1940 kunne en godt beskrevet den tyske hæren som semimoderne. Et veldig lite antall med de best utstyrte og trente elitedivisjonene sto i motsetning til mange annen- og tredjerangs divisjoner.[note 9][114] 
– Historikeren Karl-Heinz Frieser i boken The Blitzkrieg Legend: The 1940 Campaign in the West

De tyske styrkene i vest disponerte 2445[9]/ 2439[2] stridsvogner. Av feltartilleri hadde de 7710[8]/ 7378[2] med ammunisjon for seks ukers kamp. Luftwaffe hadde totalt 3530[10]/ 3578-2589[2] jagerfly, transportfly og glidefly.

De tyske hærstyrkene ble delt i tre armégrupper:

  • Armégruppe A (i sentrum) under Gerd von Rundstedt besto av 45 divisjoner, av dem syv pansrede, og skulle utføre det avgjørende angrepet mot de allierte ved en offensiv gjennom Ardennene. Enheten besto av tre arméer, 4., 12. og 16. armé. Den hadde tre panserkorps, XV. panserkorps var avsatt til 4. armé, mens de to andre, XXXXI. korps (bestående av 2. motoriserte infanteridivisjoner og XIX korps), sammen med XIV. korps opererte som pansergruppe Kleist ved gjennombruddet ved Meuse. Etter at elven var vel passert ble de fordelt mellom 12. og 16. armé, og pansergruppe Kleist ble oppløst. Forholdet tyske og allierte styrker var 45:18.[115]
  • Armégruppe B (i nord) under Fedor von Bock besto av 29 divisjoner, av dem tre pansrede. Dens oppdrag var å trenge frem gjennom Nederland og Belgia og narre de allierte styrkene inn i en lomme, som så armégruppe A stengte. Armégruppe B besto av 6. og 18. armé. Skillet mellom de to armégruppene gikk langs en linje fra Liége til Namur. Forholdet allierte og tyske styrker var 60:29.[115]
  • Armégruppe C (i sør) under Wilhelm Ritter von Leeb besto av 19 divisjoner og var avsatt for å møte eventuelle flankeangrep. Armégruppen skulle også gjennomføre avledende angrep mot Maginotlinjen, og besto av 1. og 7. armé. Forholdet allierte og tyske styrker var 36:19.[115]

Allierte styrkerRediger

Grunnet lav fødselsrate hadde Frankrike mangel på mobiliserbare menn sett i forhold til total befolkning – og Frankrikes totale befolkning var igjen om lag halvparten av Tysklands. For å kompensere hadde Frankrike mobilisert en tredjedel av den mannlige befolkningen mellom 20 og 45. Det gjorde at Frankrike hadde en total forsvarsstyrke på over 6 millioner mot Tysklands 5,4 millioner. Av i alt 80 franske divisjoner var syv basert på soldater fra koloniene i Afrika og tre divisjoner med soldater fra andre kolonier. Afrikanere utgjorde 9 % av den franske hæren.[116]

Bare 2,2 millioner av de franske styrkene tjenestegjorde i nord. Med de britiske, nederlandske og belgiske styrkene var det totalt 3,3 millioner allierte soldater i nord. Den 10. mai 1940 var det 92 / 104 franske, 22 belgiske, 10 / 13+2 britiske og 12 / 10 nederlandske divisjoner i Nord-Frankrike, totalt 136[1] / 151[2] divisjoner. Av disse var seks panserdivisjoner og 24 motoriserte divisjoner. Ytterligere 22 divisjoner ble trent eller samlet under selve felttoget, blant dem to polske divisjoner og én tsjekkoslovakisk. I tillegg til fullstendige divisjoner hadde de allierte mange uavhengige mindre infanterienheter. Nederlenderne hadde tilsvarende åtte divisjoner i brigader og bataljoner, franskmennene hadde 29 festningsregimenter.

Totalt hadde de allierte om lag 2900[4] / 4204[2] stridsvogner. De allierte hadde rundt 11 200[3] / 14 000[2] kanoner, både i stridsvogner og artilleri hadde de flere enheter enn tyskerne.

I flystyrker oppgir Jackson at franske Armée de l'air hadde 1286[5] fly mens RAF hadde 416[5] fly. Historikeren Frieser oppgir at de allierte totalt hadde 4469 fly av ulike typer, av de var 1453 ved fronten i nord.[2] Franske og britiske bombefly var dels ikke beregnet for, eller trent for støtte til bakkestyrker, dels anså britene at de burde brukes mot tyske våpenfabrikker, ikke sløses bort mot fremrykkende tyske bakkestyrker.[117] Det britiske Hawker Hurricane og det franske Dewoitine D.520 kunne måle seg med det tyske jagerflyet Messerschmitt Bf 109.[118]

De franske hærstyrkene i Nord-Frankrike var delt opp i tre armégrupper.

  • 2. og 3. armégruppe forsvarte Maginotlinjen i øst, totalt 36 franske divisjoner, mot 19 tyske i armégruppe C,[115] Forczyk oppgir 29 divisjoner for armégruppe 2. og 10 divisjoner for armégruppe 3, totalt 39 divisjoner.[119]
  • 1. armégruppe under Gaston-Henri Billotte var plassert i nord og var disponert for et fremstøt nord-østover inn i Benelux-landene ved en tysk invasjon. Ved kysten lå 7. armé som skulle trenge frem til Breda i Nederland via Antwerpen, så var det ni britiske divisjoner som skulle i posisjon ved Dylelinjen. Den 1. armé med 10 divisjoner skulle dekke Gembloux-gapet, mens den 9. armé i sør skulle dekke Maas mellom Namur og Sedan. Ved Sedan skulle den 2. armé ligge i posisjon og virke som et «hengsel» som hele armégruppen skulle svinge rundt.[1] Totalt 78 allierte divisjoner, mot 74 tyske.[115]

Oversikten viser at mens de allierte var overlegne i bakkestyrker langs Maginotlinjen og mot tyske styrker i Belgia, var de underlegne vest for Ardennene, mellom Namur og Sedan. General André Corap, som hadde kommando over 9. armé, klaget flere ganger til Gamelin over manglende styrker og deres kvalitet, men ble avvist. General Charles Huntziger, med kommando over 2. armé ved Sedan, var imidlertid ikke særlig bekymret.[120][121]

Mai: «Fall Gelb», Benelux og Nord-FrankrikeRediger

Fronten i nordRediger

Hitler hadde etablert seg i førerhovedkvarteret Felsennest da Tyskland iverksatte «Fall Gelb» kvelden og natten til 10. mai 1940. Sent om kvelden 9. mai invaderte tyske styrker Luxembourg. I løpet av natten startet armégruppe B sin avledende offensiv mot Nederland og Belgia. Fallskjermtropper under general Kurt Student landet ved Haag og på taket av fortet Eben-Emael for å sikre broer for armégruppens fremrykking.[122]

Den tyske invasjonen førte til at både Nederland og Belgia ba om hjelp fra Frankrike og Storbritannia, og Dyle-Breda planen ble iverksatt av general Gamelin. Den franske overkommandoen reagerte raskt og beordret 1. armégruppe nordover i samsvar med Dyleplanen. Med dette ble de beste allierte styrkene satt inn, og selve forflytningen reduserte stridsevnen og mobiliteten grunnet forbruk av drivstoff.[123] Den franske 7. armé under general Giraud nådde Breda 11. mai, men tyske fallskjermstyrker hadde tatt broene ved Moerdijk. Derved var Nederland delt i to, og nederlandske styrker trakk seg tilbake nordover, noe som fjernet hele grunnlaget for den franske fremrykkingen, og Girauds 7. armé trakk seg tilbake, mot Antwerpen.[124]

NederlandRediger

Det nederlandske flyvåpenet hadde 144 kampfly, halvparten ble ødelagt invasjonsdagen, noen få ved tysk bombing av flyplasser, resten i luftkamp med det tyske Luftwaffe. Nederlandske og belgiske jagerfly og luftvern skjøt ned totalt 230 tyske fly, blant de flesteparten av tyske transportfly.[125] Den tyske 18. armé erobret de strategiske broene i og rundt Rotterdam,[124] med det hadde de omgått den nye hollandske vannlinjen og trengt inn i «festning Holland» – et område mellom Haarlem i nord, Utrecht i øst og Rotterdam i sør. En operasjon organisert av Luftwaffe for å ta den nederlandske hovedstaden Haag mislyktes imidlertid fullstendig. To flyplasser ved byen ble inntatt under store tap av soldater og transportfly, men ble gjenerobret samme dag av to nederlandske infanteridivisjoner tilhørende reserven. Den 13. mai trakk nederlandske styrker seg tilbake fra «Grebbelinjen» til «den nye hollandske vannlinjen», da et motangrep for å stoppe et tysk gjennombrudd mislyktes.[126]

Dagen etter, 14. mai, ble Rotterdam bombet av tyske fly i det som mange anså som et rent terrorangrep mot sivilbefolkningen. 814 sivile ble drept og 80 000 ble hjemløse, og Tyskland truet med å bombe andre nederlandske byer om landet ikke oppga motstanden. Selv om den nederlandske hæren i største delen var intakt, ble landets strategiske situasjon ansett som håpløs og det valgte å kapitulere, kapitulasjonsavtalen ble undertegnet den 15. mai. De nederlandske styrkene i Zeeland og i koloniene fortsatte imidlertid å kjempe, mens dronning Wilhelmina flyktet til Storbritannia, og etablerte en eksilregjering der.[126]

BelgiaRediger

 
Forlatte franske Char B1 bis stridsvogner i Belgia, mai 1940, undersøkes av tyske soldater

Luftwaffe fikk raskt luftherredømme over Belgia, grunnet det franske flyvåpenets beslutning om å holde tilbake sine fly, for å ha de i reserve for å bekjempe strategisk tysk bombing.[127] Etter å ha gjennomført omfattende fotorekognoseringstokt, ødela de 83 av 179 belgiske krigsfly i løpet av det første døgnet av kampene. Avledningsmanøveren til den tyske armégruppe B var avhengig av at de sterke belgiske forsvarslinjene langs Albertkanalen og fortet Eben-Emael ble inntatt. De tyske styrkene brukte ukonvensjonelle midler, tidlig om morgenen 10. mai landet spesialstyrker oppå selve fortet og uskadeliggjorde kanontårnene med hulladninger. Tyske fallskjermsoldater inntok så broene over kanalen. Med landets sterkeste forsvarsverk var inntatt, trakk den belgiske hæren seg tilbake til Dylelinjen fem dager tidligere enn planlagt.[122] Den belgiske tilbaketrekningen undergravde den franske planen, det var antatt at de belgiske styrkene skulle holde ut så lenge at den franske 1. armégruppe skulle komme i posisjon.[124][128]

Da det tyske XVI panserkorps under general Erich Hoepner (bestående av 3. og 4. panserdivisjon) rykket frem over broene og mot Gemblouxgapet, syntes det for den franske overkommandoen å bekrefte at tyskerne konsentrerte angrepet der (deres Schwerpunkt). De to franske panserdivisjonene (2. DLM og 3. DLM) ble beordret frem for å møte det tyske fremstøtet og å dekke 1. armé. De påfølgende slaget ved Hannut, som utfoldet seg 12.-14. mai, var verdens første slag mellom to panserstyrker (under første verdenskrig hadde kun de allierte stridsvogner). Den franske siden mistet om lag 100 stridsvogner, mens tyskerne mistet 160. Den 15. mai, trakk den franske styrken seg tilbake, etter å ha vunnet tid så den franske 1. armé kunne sikre sine stillinger.[129][124][130] Den 15. mai forsøkte general Hoepner å trenge gjennom den franske linjen. Det var den eneste gangen under felttoget at tyske panserstyrker forsøkte et frontalangrep mot en sterkt befestet posisjon. Angrepet ble slått tilbake, og kostet de tyske styrkene et større antall ødelagte stridsvogner.[131] Denne defensive suksessen ved Dyle var imidlertid allerede irrelevant på grunn av utviklingen lenger sør, der tyske panserstyrker krysset Meuse ved Dinant og Sedan.[124]

Sentrum av frontenRediger

Den største køen til da i Europa

Med ulike kjøretøy (stridsvogner, lastebiler, stabsbiler osv.) var de tyske panserstyrkene i pansergruppe Kleist over 40 tusen kjøretøy. Med tillagte enheter betød det en teoretisk lengde på kolonnen på 1540 kilometer. Av armégruppe A ble de tildelt kun fire fremrykkingsveier, det resulterte tidvis i enorme køer.

På det verste (om morgenen den 13. mai) var fremrykking av høyre flanke, den nordlige, en kø på 250 kilometer, fra Frankrike, gjennom deler av Belgia, Luxembourg og til elven Rhinen i Tyskland. Noe av bakgrunnen for kødannelsene var intern strid mellom panser- og infanteridivisjoner, kommandanter for de sistnevnte hadde lite tro på at panserstyrkene skulle klare å komme over Meuse alene.[132]

I sentrum av frontlinjen var den allierte planen at den tyske armégruppe A skulle oppholdes av belgisk motorisert infanteri og franske lette divisjoner fra kavaleriet (fransk: Divisions Légères de Cavalerie, DLC), som skulle avansere inn i Ardennene. Etter innledende kontakt med tyske styrker trakk de belgiske og franske styrkene seg av flere ulike grunner raskt tilbake på den andre siden av elven Meuse (flamsk/nederlandsk: Maas), så fra om kvelden den 12. mai var det kun fremrykkende tyske styrker øst for Meuse.[133]

Fremrykking på trange veier, med kilometerlange kolonner med stridsvogner gjorde armégruppe A svært sårbar for franske luftangrep, uten at så skjedde. Dels var ikke general Gamelin klar over situasjonen, dels var allierte bombefly opptatt i Belgia. Den 11. mai beordret imidlertid Gamelin en rekke divisjoner i reserve å forsterke sektoren ved Meuse. På grunn av trusselen fra Luftwaffe ble troppeforflytningene gjort om natten, franskmennene anså ikke det som problematisk da den tyske siden ville ha samme begrensninger. Den tyske fremrykkingen nådde linjen ved Meuse sent på ettermiddagen den 12. mai. De tre arméene i armégruppe A, skulle krysse elven ved tre brohoder; Sedan i sør, Monthermé 20 kilometer nordvest, og ved Dinant, ytterligere 50 kilometer nordover.[134]

SedanRediger

Ved Sedan var det forsvarsverk i seks kilometers dybde, konstruert etter de moderne prinsippene for soneforsvar. Forsvarsverkene var etablert på høyder som dekket Meusedalen og forsterket av 103 bunkere, bemannet av 147. festnings infanteriregiment (147 RIF), en del av 55. infanteridivisjon (55e DI).[135][136] I det mest utsatte området, den nordlige delen av Meuse ved Sedan, var det imidlertid hverken bunkere eller minefelt.[137] Forsvaret i dybden ble holdt av 55. infanteridivisjon (55e DI), en reservedivisjon av grad B. Forsterkninger var underveis, den 13. mai ankom 71. infanteridivisjon (71e DI), også en grad B. divisjon, og ble satt inn øst for Sedan.[138] Det tillot 55e DI å forkorte sitt frontavsnitt med en tredjedel, og øke forsvaret i dybden til over 10 kilometer.[139] Den franske overkommandoen forventet intet tysk angrep før de hadde etablert styrkeoverlegenhet, noe de med hensyn til transportproblemene anså ikke ville skje før 20. mai.[note 10] Det var derfor en total overraskelse for de franske forsvarerne at de første tyske enhetene kom frem til elven Meuse den 12. mai, på den tredje dagen av invasjonen.[140][141][142]

De beste generalene og soldatene mot de dårligste

Før den tyske offensiven gjennom Ardennene og forseringen av elven Meuse hadde de tyske soldatene trent på det i månedsvis, under tilnærmet lignende forhold hadde de krysset tyske elver i gummibåter, med støtte fra Luftwaffe. De tyske enhetene var sammensveiset over lang tid.[143][144]

De franske forsvarerne under den tyske kryssingen av Meuse ved Sedan var i hovedsak reservister. I stedet for å trene hadde de bygd bunkere,[145] og grunnet hyppig rotasjon var de ulike delene av en divisjon ofte ikke kjent med hverandre.[143][144] Grunnen til at de dårligste soldatene i den 2. arméen var ved Sedan, var at kommandanten, general Huntzinger anså Sedan som den minst utsatte sektoren, med Mouzon (15 kilometer sør-øst for Sedan) som det sannsynlige angrepsstedet, og hadde sine beste styrker der.[146]

Den franske hærledelsen hadde i krigsspill i 1930-årene anslått at tyske styrker ville bruke 9-10 dager på å nå Meuse fra Tyskland, om lag 110 kilometer. Det ville gi tid til å forsterke de svake styrkene. I 1940 brukte general Guderians panserstyrker litt over to døgn.[147]

Den 13. mai gjennomførte det tyske XIX armékorps under general Heinz Guderian tre krysninger av elven Meuse nær Sedan, av 1, 2, og 10. panserdivisjon, forsterket av infanteriregimentet Großdeutschland. De tyske styrkene var underlegne i artilleri (3:1 i forhold til de franske forsvarerne), men i stedet for å metodisk samle artilleri for et gjennombrudd, konsentrerte Luftwaffe sine taktiske bombefly så de slo et hull i en mindre del av den franske forsvarslinjen.[148] Luftwaffes Luftflotte 3, med støtte av Luftflotte 2, gjennomførte det kraftigste luftbombardement verden til da hadde sett.[140] Luftwaffe satte inn totalt 1500 fly (600 bombefly; He 111, Do 17, Ju 88; 250 stupbombere, Ju 87; 500 jagerfly, Me 109; 120 tunge jagerfly, Me 110) til støtte for kampgruppe Kleist, de fleste av de ved Sedan. Antall sorties er ukjent, og tapene på fransk side var beskjedne (rundt 50 mann), men den psykologiske effekten på de franske forsvarerne var avgjørende.[149][150]

 Franskmennene ser virkelig ut til å ha mistet all sunn fornuft! Hvis ikke, så kunne og burde de ha stoppet oss![note 11][151] 
– Generaloberst Fedor von Bock i sin krigsdagbok, 13. mai 1940, etter å ha fått høre om pansergruppe Kleists krysning av elven Meuse ved Sedan

I begynnelsen av angrepet holdt 147 RIF sine posisjoner, regimentets bunkere var lite berørt av tysk bombing og de slo tilbake forsøkene fra den tyske 2. og 10. panserdivisjon på å krysse elven. I et område hvor elven gjorde en sving var det hull i linjen med bunkere, og sent på ettermiddagen klarte enheter fra Großdeutschland å krysse elven og trenge gjennom der. Det var for å møte nettopp slike infiltrasjoner at det dype franske soneforsvaret hadde blitt etablert, men grunnet bombingen var moralen i 55e DI svekket og stillinger forlatt. Det franske artilleriet hadde også flyktet, og det skapte en stemning blant de gjenværende enhetene av divisjonen at de var isolert og forlatt, sent på kvelden flyktet også de gjenværende enhetene.[152] Denne «panikken ved Bulson»[153] inkluderte divisjonens artilleri, slik at de tyske styrkenes overfartsområde ikke lengre kunne beskytes av fransk artilleri. Med et tap på noen hundre soldater hadde det tyske infanteriet innen midnatt avansert inntil 8 kilometer inn i den franske forsvarssonen.[154] Knappe 4 tropper (rundt 200 soldater) hadde æren for mye av suksessen, de fleste av dem ingeniørstyrker.[155]

 Jeg spaserte nylig gjennom festningsverkene langs denne fronten, og anslo at vel organisert og bestemt motstand ville koste tyskerne tap på en halv million soldater, hvis de faktisk klarte å oppnå et gjennombrudd. Men hva skjedde? Tyskerne marsjerte gjennom 8 kilometer dype festningsverk med et tap av muligens 500 mann.[note 12][156] 
– Major Philip Gribble, britisk liasonoffiser til de franske styrkene

Om morgenen den 14. mai angrep to franske stridsvognbataljoner (4. og 7. BCC) og et reserveregiment fra 55e DI i retning mot det tyske brohodet ved Sedan. De tyske styrkene på vestbredden av Meuse ved Sedan var fremdeles få, og utsatt ved et resolutt fransk angrep. Men de franske styrkene rykket forsiktig frem, og angrepet ble slått tilbake ved Bulson (en landsby 7 kilometer sør for Sedan) av tyske infanterister og stridsvognstyrker som hadde passert elven Meuse på den første tyske pongtongbroen ved Gaulier i Sedan.[157]

General Gaston Billotte, sjef for 1. franske armégruppe som var stasjonert ved Sedan, ivret for at broene over Meuse skulle ødelegges av flyangrep, og tilgjengelige allierte bombefly ble satt inn for å slå ut de tre broene. Støttet av franske og egne jagerfly angrep RAF broene med Fairey Battle og Bristol Blenheim bombefly, men på tross av store britiske tap ble ikke broene ødelagt.[158][159][note 13] I tillegg til tyske jagerfly ble broene forsvart av 303 tyske luftvernkanoner, general Guderian hadde konsentrert mesteparten av luftvernskytset til de tyske styrkene i området der.[160]

Kollaps ved MeuseRediger

Panserslakt ved Stonne

Under de harde kampene om landsbyen og høyden Stonne, var det flere eksempler på rene slakt av tyske stridsvogner fra franske Char B1 bis. Ett eksempel var kaptein Bilotte, han satte 13 tyske stridsvogner og to panservernkanoner ut av spill, mottok 140 treff selv, men ingen av de tyske granatene trengte gjennom panseret.

Når franske panservogner var så stridsdyktige, hvordan kunne Frankrike da bli overkjørt av det underlegne tyske panservåpenet, med færre og dårligere stridsvogner? Oberst og historiker Karl-Heinz Frieser mener svaret ligger i at de franske styrkene ikke klarte å disponere sine stridsvogner samlet, hverken på det taktiske eller det operasjonelle nivået.[161]

Det mislykkede franske motangrepet ved Bulson viste hvordan franske stridsvogner, langsomt fremrykkende for å la infanteriet holde følge, ble satt ut av spill av tyske stridsvogner som reagerte raskere og brukte de åpninger som ga seg under striden, uten å avvente ordre.[157]

Kommandant for XIX armékorps, general Guderian, hadde allerede 12. mai antydet at han ønsket å utvide brohodet til en dybde av minst 20 kilometer. Hans overordnede, general Ewald von Kleist, beordret ham imidlertid til å begrense det til maksimum 8 kilometer og så konsolidere stillingen. Den 14. mai bekreftet generaloberst Gerd von Rundstedt, sjef for armegruppe A, denne ordren, som i praksis medførte at stridsvognene skulle etablere seg i forsvarsposisjon. Guderian ignorerte imidlertid ordren, utvidet området han kontrollerte mot sør, og begynte et selvstendig fremstøt med panserstyrker mot vest.[162]

De franske styrkene hadde den 14. mai fremdeles en god mulighet for et motangrep, de tyske 1. og 2. panserdivisjoner hadde begynt fremrykking vestover, mens 10. panserdivisjon fremdeles ikke var over Meuse. Den forsvant da et planlagt angrep fra 3 DCR ble utsatt, i følge Frieser ved en feilvurdering av divisjonens kommandant, general Flavigny.[163] I den opprinnelige planen Guderian hadde lagt frem for Manstein, skulle avledende angrep foretas i sørøst, bak Maginotlinjen, for å forvirre den franske overkommandoen, men dette elementet ble fjernet av Halder. Guderian valgte imidlertid på eget initiativ å sende 10. panserdivisjon sørover for å gjennomføre et slikt skinnangrep, for fremrykkingen valgte man platået over landsbyen Stonne (om lag 17 kilometer sør for Sedan). I det samme området hadde imidlertid general Charles Huntziger, sjef for den franske 2. armé, valgt å gjennomføre et motangrep for å ødelegge brohodene. Dette resulterte i en serie kamper om landsbyen Stonne, som varte fra 15. til 18. mai. Huntzinger anså slaget som en defensiv suksess, og begrenset sine styrker til å sikre arméens flanke.[164][165]

Kampene om Stonne var blant de hardeste under felttoget. Fransk seier ville gitt gode observasjonsmuligheter for kontroll med fransk artilleribeskytning av det tyske brohodet ved Sedan. Guderians ordre om fremrykking, hva som var et offensivt forsvar av brohodet ved Sedan, ledet til fransk feiltolkning, da general Huntzinger antok at det tyske hovedfremstøtet ville gå sørover, for å ta Maginotlinjen bakfra. Etter nederlaget ved Stonne evakuerte han derfor store deler av sin 2. armé sørover mot Inor, og oppga det befestede området ved Mouzon, med det ble den tyske åpningen ved Sedan utvidet fra 6 til 30 kilometer.[166][165][167]

Den 15. mai ble forsterkninger fra den nylig opprettede franske 6. armé splittet i harde kamper ved sine samlingsområder vest av Sedan. Det tyske angrepet skar 40 kilometer inn i den franske 9. armés sørlige flanke og tvang den 102. festningsdivisjonen å evakuere stillingene som hadde blokkert tyske panserstyrker fra XVI armékorps ved Monthermé. Mens den franske 2. arméen hadde blitt maltraktert og hadde sterkt redusert kampkraft, begynte den franske 9. armé å oppløses fullstendig. Den 9. armés hadde ikke fått tid til å etablere sine styrker under fremrykkingen inn i Belgia, hadde blitt drevet tilbake av det kraftige presset fra tysk infanteri, hvilket ga general Rommel en åpning for å trenge gjennom med sin 7. panserdivisjon. En fransk panserdivisjon (1. DCR) ble sendt for å blokkere det tyske fremstøtet, men den raske tyske fremrykkingen overrumplet den franske panserdivisjonen under brennstoffylling den 15. mai og splittet den, på tross av noen tap påført de tyske styrkene, av de kraftige franske stridsvognene.[168] Fremrykkingen til Rommels 7. divisjon, sammen med general Kemps 6. panserdivisjon i senter av fronten og panserkorps Guderian i sør, førte til fullstendig kollaps av den franske fronten ved Meuse.[169]

 Føreren er forferdelig nervøs. Skremt av sin egen suksess, er han redd for å ta sjanser, og vil derfor holde oss igjen... [han] fortsetter å bekymre seg for den sørlige flanken. Han raser og skriker at vi er i ferd med å ødelegge hele felttoget, og at det leder oss til nederlag.[note 14][170] 
– General Franz Halders dagbok, 17. og 18. mai 1940

Ved fortielse og bevisst ulik tolkning av ordre om å stoppe, ignorerte kommandantene for panserstyrkene sine overordnede Ewald von Kleist og Walther von Brauchitschs (øverstkommanderende for Wehrmacht) forsøk på å bremse fremrykkingen vestover mot Abbeville (fransk by nær den engelske kanal), noe som ville avskjære hele franske 9. armé og British Expeditionary Force (BEF) fra resten av Frankrike.[171]

Alliert reaksjonRediger

De tyske panserstyrkene var i en utsatt posisjon, var tynt fordelt, og hadde lite brennstoff. Besetningene var slitne, og mange stridsvogner hadde brutt sammen, spesielt truende var gapet mellom panserstyrkene og infanteriet. Et besluttsomt angrep fra en større panserstyrke kunne ha avskåret dem fra resten av styrken og utslettet dem. Den franske overkommandoen var imidlertid lamslått av den kraftige offensiven og var preget av defaitisme. Den 15. mai om morgenen ringte den franske statsministeren Paul Reynaud til den britiske statsministeren Winston Churchill og utbrøt at: «Vi er slått, vi har tapt slaget.» I et forsøk på å trøste Reynaud minnet Churchill om de ganger tyske styrker hadde brutt gjennom under første verdenskrig, bare for å bli stoppet på et senere tidspunkt. Reynaud var imidlertid utrøstelig.[172][173]

Dagen etter, den 16. mai fløy Churchill til Paris. Han forsto med en gang alvoret i situasjonen da han så at den franske regjering var i ferd med å brenne sine arkiver og klargjøre for en evakuering av hovedstaden. I et dystert møte med den franske regjeringen spurte Churchill: «Hvor er den strategiske reserven?», med henvisning til styrken som reddet Paris under første verdenskrig. «Det er ingen», svarte general Gamelin. Senere beskrev Churchill dette som det mest sjokkerende øyeblikk i hans liv. Churchill spurte general Gamelin når og hvor han ville gjennomføre et angrep mot flankene av den tyske fremrykkingen, hvorpå Gamelin svarte: «underlegenhet i antall, underlegenhet i utstyr, underlegenhet i metode».[173]

 Vi hadde 3 000 stridsvogner, det samme som tyskerne. Vi brukte dem i ett tusen grupper på tre i hver, tyskerne i tre grupper på tusen.[note 15][174] 
– Den franske generalen Charles Delestraint om årsaken til nederlaget.

Gamelin hadde rett, de fleste divisjonene i reserve var allerede blitt satt inn. Den eneste franske panserdivisjonen som fremdeles var tilgjengelig, 2. DCR, angrep tyske styrker samme dag. De franske pansrede infanteridivisjoner – Divisions Cuirassées de Réserve – var imidlertid svært spesialiserte offensive enheter, beregnet på å angripe befestede posisjoner. De hadde stor motstandsdyktighet i forsvar, men kunne vanskelig følge de svært mobile tyske styrker ved sammenstøt hvor de ikke selv hadde fordel av befestede stillinger. De hadde ikke motorisert infanteri og stridsvognen Char B1 bis hadde dårlig taktisk mobilitet, og måtte etterfylle brennstoff hyppig. Enheter fra 2. DCR kjempet modig, men uten å få noen strategisk effekt.

 
Tysk fremrykking fra 16. til 21. mai 1940 (større kart)

Noen av de beste enhetene i nord var uberørte av kamphandlingene. Om de var blitt holdt i reserve kunne de ha blitt brukt i en kritisk fase. Men på dette tidspunktet hadde de mistet mye kampkraft ved forflytting nordover; hastig forflytting sørover ville bidra til ytterligere svekkelse. Den sterkeste allierte divisjonen, 1. DLM (Division Légère Mécanique, lett i betydning mobil), var stasjonert nær Dunkerque den 10. mai og forflyttet sine fremre enheter 220 kilometer nordøst inn i Nederland på 32 timer. Enheten oppdaget så at den nederlandske hæren hadde trukket seg tilbake nordover og trakk seg så tilbake sørvestover. Når divisjonen møtte tyske styrker var kun tre av dens Somua S-35 stridsvogner operative.

En dristig retrett mot sør kunne muligens ha reddet det meste av de allierte panserstyrkene, inkludert BEF, men det ville bety at 30 infanteridivisjoner ble overlatt sin skjebne. Alene tapet av Belgia ville være et stort politisk tap, og de allierte var fremdeles usikre på de tyske styrkenes hensikter. De truet fra fire retninger; fra nord hvor de direkte angrep den allierte hovedstyrken, i vest hvor de kunne avskjære den, i sør for å okkupere Paris og i øst hvor de kunne omgå Maginotlinjen. Den franske overkommandoen bestemte seg for å opprette en ny reserve, sammen med en reorganisert 7. armé under general Touchon. Planen var å bruke alle enheter de kunne trekkes ut fra Maginotlinjen, for å blokkere tyskernes fremstøt mot Paris.

Oberst Charles de Gaulle, som kommanderte 4. armerte divisjon, forsøkte et angrep mot de tyske styrkene fra sør. Hans styrker hadde en viss fremgang, og angrepet ga han både et godt renommé og en forfremmelse til brigader. De Gaulles angrep den 17. og 19. mai endret imidlertid ikke helhetsbildet.

Mot kanalenRediger

Den 16. mai fortsatte imidlertid både general Guderian og Rommel fremstøtet vestover, de avanserte så raskt de kunne, et klart brudd på ordren om å stoppe og konsolidere stillingen. Guderian nådde Marle, 80 kilometer vest for Sedan, mens Rommel krysset elven Sambre ved Le Cateau, 100 kilometer fra hans brohode over Maas ved Dinant. En rasende Kleist fløy til Guderians kommandopost den 17. mai og etter en opphetet diskusjon ble han fristilt fra sine plikter. Rundstedt nektet imidlertid å godkjenne Kleists fristilling av Guderian.

De fremskutte tyske panserstyrkene brukte 17. og 18. mai for å komme seg etter den raske fremrykkingen, stridsvogner ble reparert og etterfylt mens soldatene fikk mat og hvile. De allierte styrkene gjorde lite for å forstyrre dem eller forsøke å unnslippe en avskjæring fra hovedstyrken. Den 18. mai fikk Rommel franskmennene til å oppgi Cambrai, kun ved å simulere et stridsvognsangrep.

De allierte virket ute av stand til å hanskes med den raske utviklingen. Den 19. mai konfererte sjefen for den britiske generalstaben, general Ironside, med general Gort, sjef for BEF, i hans hovedkvarter i Lens. General Gort rapporterte at han ikke hadde fått noen ordre fra den franske nordlige armégruppe på åtte dager. Ironside konfronterte general Billotte, sjef for den nordlige armégruppe med dette og fant ham ute av stand til å ta besluttsom kommando over styrkene.[175]

General Ironside hadde opprinnelig oppfordret Gort til å redde BEF ved å angripe sørvestover mot Amiens. Gort repliserte at syv av hans ni divisjoner allerede var i kamp med tyske styrker ved elven Schelde, så han hadde bare to divisjoner tilgjengelig for en offensiv. Ironside returnerte til Storbritannia sterkt bekymret for BEFs skjebne og beordret raskt anti-invasjonstiltak.

Samme dag (19. mai) vokste den tyske overkommandoens følelse av å ha et avgjørende overtak. Den fant ut at det ikke var noen avgjørende trussel mot de angripende tyske styrkene fra sør, general Halder lekte faktisk med idéen om å angripe Paris direkte for å tvinge Frankrike til å kapitulere med ett slag. De allierte styrkene i nord trakk seg tilbake til bak elven Schelde, mens deres høyre flanker (sørlige) ga etter for den tyske 3. og 4. panserdivisjon. Det ville vært tåpelig å avvente videre angrep og slik tillate de allierte å reorganisere seg eller trekke seg tilbake. Tiden var inne for å øke presset, ved å avskjære dem fra hovedstyrken i sør. Neste dag gjenopptok de tyske panserstyrkene sin offensiv, trengte gjennom stillingen til de svake britiske 18. og 23. territorielle divisjoner og inntok Amiens. Derved sikret de den vestligste broen over elven Somme ved Abbeville og avskar de allierte styrkene i nord.

Fliegerkorps VIII under general Wolfram von Richthofen satte inn sine stupbombere for å støtte «kappløpet mot kanalen». Ved hjelp av et effektivt kommunikasjonssystem utførte stupbomberne raskt oppdrag de fikk fra de fremtrengende panserstyrkene. Stupbomberne viste seg spesielt effektive til å bryte opp angrep langs de tyske styrkenes flanker, slå ut befestede stillinger og forstyrre forsyningstjenesten. Luftwaffe dro også nytte av glimrende bakke-til-luft kommunikasjon under offensiven, Liasonoffiserer utstyrt med radio kunne beordre angrep fra stupbombere i front av angrepsaksen. I noen tilfelle ble angrepene utført bare 10-20 minutter etter forespørselen ble gitt.[99] Om kvelden den 20. mai nådde en rekognoseringsenhet fra 2. panserdivisjon Noyelles-sur-Mer, hvor de kunne se elven Somme flyte ut i Den engelske kanal.

WeygandplanenRediger

 
Situasjonen i det nordlige Frankrike 4. juni og offensiven siden 21. mai, den brede brå linjen mot Den engelske kanal er den tyske offensiven (større versjon)

Den 20. mai ble den franske forsvarssjefen Maurice Gamelin avsatt og general Maxime Weygand overtok hans stilling. For å stå mot det tyske angrepet utarbeidet han den såkalte Weygandplanen, ved kombinerte angrep fra nord og sør skulle de tyske panserstyrkene som hadde trengt frem til Den engelske kanal avskjæres.

På kartet så det ut som en overkommelig oppgave, korridoren hvor de to panserdivisjonene hadde trengt frem var om lag 40 kilometer bred. På papiret hadde Weygand tilstrekkelige styrker til å lykkes med et slikt angrep. I nord var det tre franske DLM-divisjoner og det britiske BEF, mens sør for den tyske korridoren var de Gaulles 4. DCR.

Disse enhetene hadde en styrke på totalt 1 200 stridsvogner og de tyske panserstyrkene var i en svært sårbar situasjon. Etter den raske fremrykkingen var de tyske stridsvognene utsatt for tekniske problemer. Tilstanden til de allierte divisjonene var imidlertid enda dårligere, både i sør og nord kunne de i realiteten kun stille et mindre antall stridsvogner. Weygand fløy til Ieper den 21. mai for å forsøke å overtale de belgiske styrkene og BEF til å støtte planen.

Samme dag forsøkte deler av BEF under generalmajor Harold Edward Franklyn å forsinke den tyske offensiven og muligens avskjære fronten på de tyske panserstyrkene. Slaget om Arras viste styrken til den sterkt pansrede britiske stridsvognen Matilda. De tyske 37 mm anti-stridsvogn kanonene hadde liten effekt mot Matilda og den begrensede offensiven overkjørte to tyske regimenter. Panikken som fulgte (Rommel rapporterte at han hadde blitt angrepet av hundrevis av stridsvogner) forsinket den tyske offensiven. Tyskerne måtte benytte 88 mm antiluftskyts og 105 mm feltkanoner for å stoppe det allierte motangrepet. Neste dag (21. mai) presset tyske forsterkninger de allierte tilbake til Vimyhøyden (engelsk: Vimy Ridge).

Angrepet var ikke en del av en større plan for å ødelegge de tyske panserstyrkene, men den tyske hovedkommandoen ble skremt og fryktet en stund at de hadde blitt overfalt av hundrevis av allierte stridsvogner. Dagen etter gjenvant den imidlertid selvsikkerheten og beordret Guderians XIX panserkorps nordover for å trenge frem mot kanalbyene Boulogne og Calais, bak de allierte styrkene i nord. Den 22. mai forsøkte franske styrker å angripe sørover øst for Ieper (fransk: Ypres), men det tyske infanteriet hadde nå innhentet panserstyrkene, og angrepet ble slått tilbake av den tyske 32. infanteridivisjon.

Det første angrepet fra sør kunne ikke iverksettes før 24. mai, da 7. DIC med støtte av noen få stridsvogner mislyktes i å gjenerobre Amiens. Den 27. mai forsøkte den britiske 1. panserdivisjon å angripe tyske styrker ved Abbeville, men ble slått tilbake med store tap. Dagen etter forsøkte de Gaulle igjen med et nytt angrep, med samme resultat. Den allierte styrken nord i Frankrike var nå innringet og området ble stadig mindre.

BEF ved DunkerqueRediger

Utdypende artikler: Operasjon Dynamo og slaget om Dunkerque

Om morgenen den 23. mai beordret general Gort retrett fra Arras. Han hadde ingen tiltro til Weygandplanen eller forslaget om i hvert fall å holde en lomme langs den belgiske kysten. Havnene som behøvdes for å støtte støttepunkt var allerede truet. Samme dag angrep 2. tyske panserdivisjon Boulogne. Den britiske garnisonen i byen overga seg den 25. mai, selv om 4 368 soldater ble evakuert. Den britiske avgjørelse om å trekke seg tilbake ble senere sterkt kritisert av franskmennene.

 
Franske tropper evakueres om bord i et britisk skip ved Dunkerque

Den 24. mai angrep 10. tyske panserdivisjon Calais. Britiske forsterkninger hadde i all hast blitt stasjonert der ett døgn før det tyske angrepet. Beleiringen av Calais varte i 4 dager. De britiske forsvarerne ble overveldet av de tyske styrkene og overga seg på ettermiddagen den 27. mai, mens de siste franske styrkene ble evakuert tidlig dagen etter.

1. panserdivisjon var klar for å angripe Dunkerque den 25. mai, men Hitler beordret den til å stoppe offensiven dagen før. Denne avgjørelsen er blant de mest kontroversielle og diskuterte under hele andre verdenskrig. Hermann Göring hadde overbevist Hitler om at Luftwaffe kunne forhindre en evakuering av den britiske styrken, og Rundsted hadde varslet at videre innsats av panserstyrkene ville føre til en mye lenger gjenoppbyggingsperiode. Angrep på byer var heller ikke en vanlig oppgave for panserstyrker under den tyske operasjonelle doktrinen.

 
Supermarine Spitfire i formasjon

Omringet av de tyske styrkene startet de allierte Operasjon Dynamo og evakuerte soldater fra området ved Dunkerque, Pas-de-Calais og tilstøtende lommer på belgisk side. Fra 26. mai til 4. juni ble i alt 218 000 britiske og 120 000 franske soldater reddet, de fleste av de franske returnerte til Frankrike.

Under slaget om Dunkerque utførte Luftwaffe i alt 1 882 tokt med bombefly og 1 997 tokt med jagerfly. Luftwaffe feilet i forsøket på å forhindre evakuering, men de allierte styrkene ble påført store tap. Totalt 89 allierte skip ble senket med en samlet tonnasje på 126 000 bruttotonn og Royal Navy tapte eller fikk store skader på 29 av 40 jagere som deltok under evakueringen.

Allerede den 16. mai hadde situasjonen for de franske styrkene blitt desperat. Det tyske luftherredømmet gjorde motstand spesielt vanskelig og den franske ledelsen ba sin britiske allierte om mer jagerfly. Sjefen for RAF Fighter Command, Hugh Dowding frarådet sterkt overføring av ytterligere britiske jagerfly, hvis Frankrike kapitulerte var det behov for flyene til forsvaret av Storbritannia. Før den tyske offensiven startet var RAFs jagerflystyrke på 1 078 fly, den 5. juni var den redusert til 179 Hawker Hurricane og 201 Supermarine Spitfire i operativ stand.

Juni: «Fall Rot»Rediger

 
Utviklingen av den tyske offensiven i Frankrike i juni 1940. større kart

De beste og mest moderne franske arméene var blitt sendt norøstover og var gått tapt i den påfølgende tyske omringingen. General Weygand var stilt overfor oppgaven å forsvare en lang front, fra Sedan til Den engelske kanal, med en sterkt redusert fransk hær og med manglende alliert støtte. For å bemanne frontlinjen på 600 kilometer trengtes 60 divisjoner. Weygand hadde totalt bare 64 franske og en gjenværende britisk divisjon, og store deler av denne styrken satt fast i Maginot-linjen. Samlet hadde Wehrmacht 104 divisjoner til disposisjon, i tillegg hadde de ubrukte reservestyrker.

I motsetning til de tyske angriperne hadde han ikke noen betydelige reserver for å møte fiendtlige gjennombrudd eller avlaste troppene ved frontlinjen. Hvis frontlinjen ble presset ytterligere sørover ville den uvegerlig bli for lang til å kunne dekkes av franske styrker. I tillegg til den anstrengte situasjonen ved fronten kom at deler av den franske ledelsen hadde mistet motet, spesielt etter den britiske evakueringen fra Dunkerque.

I tillegg til den allerede vanskelige situasjonen erklærte Italia krig mot Frankrike og Storbritannia den 10. juni. Italia var imidlertid ikke forberedt på krig og de italienske Bersaglieri hadde lite fremgang i de tolv dagene krigen varte, men okkuperte under ledelse av general Alfredo Guzzoni en liten del av Den franske rivieraen.

 Det er bare rett og rimelig. De var på vår side i den forrige krigen.[note 16][176] 
– Antatt nedlatende utsagn fra Winston Churchill, om Italias deltakelse på tysk side, i første verdenskrig hadde de bidratt på britisk side, uten suksess.

Den 5. juni fortsatte de tyske styrkene offensiven mot Somme. Angrepet brøt gjennom de sparsomme reservene Weygang hadde til forsvar av Paris og den 10. juni flyktet den franske regjeringen til Bordeaux og erklærte Paris for åpen by. Churchill reiste til Frankrike og møtte det franske krigskabinettet den 11. juni i Briar, et tettsted ca. 100 km sør for Paris. Churchill ble bedt om å sette inn alle tilgjengelige britiske jagerfly i kampen. Med bare 25 operative skvadroner avviste Churchill overføring av ytterligere jagerfly. Britene anså på dette tidspunkt at det avgjørende slaget ville utkjempes i luftrommet over Storbritannia. Under møtet forsikret den franske admiral François Darlan at den franske flåten ikke ville falle i tyske hender. Den 14. juni inntok Wehrmacht Paris, det var andre gang på under hundre år at tyske styrker erobret byen. Første gang var under den fransk-prøyssiske krig.

Luftwaffe fikk et stadig sterkere overtak i luftkrigen, selv om det franske Armée de l'air forsøkte å slå tilbake. Mellom 5. og 9. juni fløy Armée de l'air 1815 tokt, av dem var 518 bombetokt. Antall tokt gikk imidlertid stadig ned fordi fly og flygertap ikke lot seg erstatte. RAF forsøkte å avlede Luftwaffe ved bombetokt mot Dunkerque, men tapene var store. Bare den 21. juni ble 37 Bristol Blenheim skutt ned. Etter den 9. juni var det franske luftforsvaret i praksis slått ut. Luftwaffe hadde fritt fram og angrep troppekonsentrasjoner og forsyningslinjer.

Evakuering av de gjenværende britiske ekspedisjonsstyrkene vest i Frankrike fant sted mellom 15. og 25. juni ved operasjon Ariel. 17. juni nådde de tyske styrkene den sveitsiske grensen, og hadde da innringet mer enn 500 000 franske soldater tilknyttet Maginotlinjen. Kampene fortsatte i dette området inntil general André Gaston Prételat, kommandant for den 2. franske armé, ble tvunget til å kapitulere den 22. juni.

EtterspillRediger

Våpenhvilen og dens konsekvenserRediger

 
Frankrike etter våpenhvilen i 1940. Området markert med lys rødt var okkupert av tyske styrker, mørk rødt område innlemmet i Tyskland (Alsace-Lorraine), gult innlemmet i Italia, mens blått område formelt var fritt

Den 22. juni 1940 undertegnet Frankrike en våpenhvileavtale med Tyskland, i den samme jernbanevognen ved landsbyen Rethondes i Compiègneskogen der Tyskland i 1918 overga seg etter første verdenskrig. Våpenhvilen trådte i kraft den 25. mai. Den franske statsministeren Paul Reynaud måtte trekke seg da han nektet å akseptere fransk kapitulasjon. Han ble etterfulgt av marskalk Philippe Pétain, som i en radiotale til folket den 17. juni hadde kunngjort at han ville arbeide for en våpenhvile.

Internt i Tyskland var seieren over Frankrike svært populær, diktatoren Hitler og hans regime nådde en topp i popularitet som senere aldri ble overgått.[177] Ved våpenhvilen ble Frankrike delt i to; en tysk okkupasjonssone i nord og vest og en formelt uavhengig stat i sør, med hovedstad i kurbyen Vichy, etter hvert benevnt Vichy-regimet. I tillegg ble det franske Alsace-Lorraine lagt inn under Tyskland. Italienerne annekterte en liten del av det franske området i Alpene, og Rivieraen omkring byen Nice.

Både Nice og Alsace-Lorraine var områder der det var henholdsvis en del italiensktalende befolkning og overveiende tysktalende befolkning, og særlig det sistnevnte område hadde skiftet hender en rekke ganger under historiens løp. Tyskerne hadde også annektert et annet område etter felttoget, det belgiske tysktalende Eupen-Malmédy-området. En formell anneksjon av Luxembourg fant ikke sted, men området ble erklært som del av det tyske stamområde og forberedelser til en formell anneksjon ble satt i gang. Likesom i de franske og belgiske annekterte områdene ble luxembourgere tvangsinnkalt til tysk militærtjeneste.

Den nye franske staten, ledet av Pétain, aksepterte sin posisjon som en slagen nasjon og forsøkte å tilpasse seg Tyskland ved passivt å godta ulike tyske betingelser. Charles de Gaulle var blitt utnevnt til undersekretær i forsvarsdepartementet av Reynaud, og nektet å godta kapitulasjonen. I en tale på engelsk radio 18. juni avviste han Vichy-regjeringens legitimitet og kunngjorde sitt initiativ for å danne frie franske styrker som skulle fortsette motstanden mot Tyskland. Flere franske kolonier valgte å støtte de Gaulle, og soldater fra koloniene dannet etter hvert hovedelen av soldatene i styrken.

Grunnet formuleringer i våpenhvileavtalen begynte britene å tvile på admiral Darlans løfte til Churchill om at den franske flåten ikke ville falle i tyske hender. Royal Navy gikk derfor til angrep på franske marinefartøy i Afrika og Europa, det mest kjente av disse angrep var angrepet på Mers-el-Kébir, hvor 1 297 franske sjøfolk ble drept og 350 skadet. På fransk side skapte de britiske angrepene motvilje og forbitrelse, mens den offensive britiske holdningen ble i USA sett som et klart tegn på at Storbritannia ville kjempe videre.

Tyske tapRediger

Om lag 27 000 tyske soldater ble drept og 111 000 ble såret, i tillegg var 18 384 savnet, det ga totale tyske tap på 156 000 soldater. I perioden 10. mai til 3. juni (fall gelb), hadde Wehrmacht et tap på om lag 2500 mann per dag. I perioden 4. juni til den siste offensiven 18. juni (fall rot), tapte Wehrmacht over 5000 mann per dag. Forskjellen i tapstall synes som et paradoks, i den første perioden var de allierte styrkene uthvilt og kjempet etter sine planer, mens i den siste perioden kjempet de reduserte franske styrkene stort sett alene.[178]

Allierte tapRediger

De allierte arméene på det kontinentale Europa hadde blitt ødelagt, totalt tapte de allierte 2 292 000, inkludert den franske armé som overgav seg. Tap for de ulike nasjoner var som følger:

  • Frankrike – 90 000 drept, 200 000 såret og om lag 1 800 000 tatt til fange. I august 1940 ble 1 575 000 franske krigsfanger fraktet til Tyskland hvor rundt 940 000 ble inntil 1945, da de ble frigjort av de fremrykkende allierte styrkene. 24 600 franske krigsfanger døde i Tyskland, 71 000 flyktet, 220 000 ble frigitt gjennom ulike avtaler mellom Vichy-regimet og Tyskland og flere hundre tusen ble dimittert grunnet sykdom eller uførhet. De fleste fangene tilbrakte sin fangetid som slavearbeidere.
  • Storbritannia – 68 000 drept, såret eller tatt til fange.
  • Belgia – 23 300 drept, såret eller tatt til fange.
  • Nederland – 9 800 drept, såret eller tatt til fange.
  • Polen – 6 100 drept, såret eller tatt til fange.
  • Tsjekkoslovakia – 1 600 tapt, inkludert 400 drept.

KrigsforbrytelserRediger

Tyske styrker begikk flere krigsforbrytelser under slaget om Frankrike, blant de var skyting av britiske fanger ved Le Paradis og Wormhoudt 27. og 28. mai av enheter tilknyttet Waffen SS. De ordinære tyske styrkene i Wehrmacht utførte også drap av franske krigsfanger.[179] Hundrevis av franske soldater fra koloniene ble drept av tyske styrker, etter de hadde overgitt seg og var krigsfanger.[180]

Ved våpenhvilen i juni 1940 var 24 270 afrikanske soldater i fransk tjeneste savnet (hovedsakelig Tirailleurs Sénégalais), av disse var omtrent 15 000 krigsfanger hos motparten og omkring 10 000 falt på slagmarken.[116] Tyske styrker respekterte i mindre grad Genève-konvensjonen for afrikanske soldater. Et vesentlig antall krigsfanger ble henrettet eller så dårlig behandlet at de ikke overlevde fangenskap. For eksempel i Oise-distriktet ble 150 til 600 henrettet og dumpet i massegrav. Massakrene ble i liten grad forfulgt rettslig under og etter krigen. De mer lyshudete soldatene fra Nord-Afrika fikk bedre behandling.[181]

Hvorfor tapte Frankrike?Rediger

Hstorikeren Nicole Jordan mener strategi var sentralt i det franske nederlaget i 1940, og at nederlaget ble forsøkt dekket ved å utpeke Folkefronten (fransk Front populaire, som styrte i årene 1936–1938) som ansvarlige.[182] For å unngå stridigheter og store ødeleggelser på fransk jord, skulle de franske styrkene rykke frem og møte tyske styrker i Belgia og Nederland, den såkalte Breda-varianten (navnet kom av at franske panserstyrker skulle avansere til den nederlandske byen Breda). Dette var en strategi den franske overkommandoen, ved general Gamelin, hadde stått for siden midten av 1930-årene. De franske divisjonene som tidligere hadde utgjort en strategisk reserve, rykket frem gjennom Belgia, mot Nederland, mens den tyske hovedstyrken rykket vestover, sør for de, gjennom Ardennene.[183]

Historikeren Ernest R. May viser at allierte styrker var bedre forberedt på krig enn tyskerne (flere trente soldater, mer kanoner, flere og bedre stridsvogner, mer bombe- og jagerfly). Databaserte simuleringer av felttoget viser at de allierte alltid vinner.[184] May anser at hovedårsaken til den tyske seieren var disponering av styrker; det tyske hovedangrepsstyrken gjennom Ardennene skjedde i den svakeste franske sektoren, mens de beste franske styrkene var lenger nord, mot svakere tyske styrker.[185] Utviklingen bak Tysklands suksesser utenrikspolitisk i årene 1938 til 1940 mener May bare kan forstås når en vet at ingen britisk eller fransk leder trodde Frankrike ville tape mot Tyskland, før nederlaget ved Sedan.[186]

Myter om krigenRediger

I ettertid har det av mange blitt sett som uunngåelig at Tyskland vant over Frankrike, grunnet antatt bedre og større styrker, mer stridsvogner og fly, og at de allierte var klar over dette. Dette er en myte, skapt etter nederlaget, de allierte var stort sett overlegne tyskerne i antall soldater, trening, stridsvogner, artilleri, og fly, og ingen fransk eller britisk leder forventet annet enn en alliert seier, inntil det tyske gjennombruddet ved Sedan 14. mai 1940.[186][187] I tillegg til påståtte underlegne styrker og dårlig ledelse, har dårlig moral i den franske befolkningen og derved blant franske soldater blitt trukket frem som en faktor. Historikeren May avviser dette, og hevder at fransk sivilbefolkning og franske soldaters moral neppe var dårligere enn tysk moral.[188]

Blitzkrig, en myte?Rediger

Den raske tyske erobringen av Frankrike i 1940 har i ettertid blitt fremstilt som et hovedeksempel på såkalt blitzkrieg (en taktikk hvor en overvelder fienden ved strategisk omringing utført av panserstyrker, understøttet av overlegne luftstyrker som så får fiendens forsvar til å kollapse). I følge den tyske militærhistorikeren Karl-Heinz Frieser hevder de fleste studier og bøker om emnet at felttoget ble planlagt som blitzkrieg. Frieser mener at hans studier av tyske militærhistoriske arkiver, så vel som tilsvarende franske arkiver og intervjuer med tyske veteraner fra felttoget, viser at felttoget i vest ble gjennomført på en annen måte, enn det ble planlagt.[189] Frieser hevder videre at begrepet blitzkrieg ikke ble utviklet av Hitler på et strategisk nivå, og deretter ble utført taktisk via operasjonsnivået, men at det gikk motsatt vei. Grunnlaget var tyske erfaringer med såkalte stormsoldater under første verdenskrig, og blitzkrieg ble av blant andre general Heinz Guderian utviklet for bruk på det taktiske nivået.[190] Blant de som anerkjenner blitzkrieg på det operasjonelle og taktiske nivået, men avviser blitzkrieg på det strategiske nivået, er historikeren Hew Strachan.[191]

 Blitzkrieg, derfor, kan ha hatt en mening på et rent operasjonelt nivå, men som et overordnet strategisk og økonomisk begrep var det ikke-eksisterende.[191][note 17] 
– Historikeren Hew Strachan i boken European Armies and the Conduct of War

Flere ledende tyske offiserer, som admiral Erich Raeder og generale Georg Thomas og Ludwig Beck, advarte i 1930-årene mot å tro på raske gjennombrudd, som blitzkrieg i ettertid ansees å være synonymt med. De hevdet at første verdenskrig og tiden etter hadde vist at i en storkrig vant den grupperingen som hadde størst økonomi, og tilgang på mat og råstoffer.[192] Hitler var sikker på at Tyskland kunne invadere Polen uten å risikere krig med Storbritannia og Frankrike. Han hadde sågar kategorisk nedlagt forbud mot noen krigsplan for å bekjempe de allierte, og kunne følgelig heller ikke ha noen overordnet plan for en blitzkrieg mot de.[193] Når det gjaldt mobilisering av industrien så ble den innrettet på en klar økning høsten 1940, og maksimum produksjon for å forsyne krigen i vest skulle nås høsten 1941. Det ble på ingen måte tatt høyde for at krigen skulle avsluttes i løpet av seks uker, noe som ble utfallet.[194]

Manstein hadde utvilsomt sett for seg en strategisk omringing, men de over 30 infanteridivisjonene som fulgte panserstyrkene var ikke tenkt kun for å konsolidere vunnet terreng, snarere tvert imot. Slik den tyske overkommandoen så det, hadde panserstyrkene gjennomført en omringing. Deres motoriserte infanteri hadde sikret krysningspunktene ved de store elvene og stridsvognsregimentene hadde erobret fremskutte posisjoner. Tanken var nå at panserstyrkene skulle konsolidere stillingen og la infanteridivisjonene posisjonere seg for det virkelige slaget. Det kunne bli en klassisk knipetangsmanøver om fienden holdt seg i nord, eller de to styrkene kunne støte sammen under et alliert forsøk på å trenge sørover. I begge tilfelle ville det store antall tyske divisjoner, både pansrede og infanteridivisjoner, samarbeide for å utslette fienden, i samsvar med etablerte doktriner. Det var ikke tenkt at panserstyrkene i seg selv skulle få fiendens forsvar til å kollapse.[trenger referanse]

Wehrmachts struktur var heller ikke bygd for blitzkrieg, mens de franske styrkene hadde rundt 300 tusen motoriserte kjøretøy, hadde de tyske ikke mer enn rundt 120 tusen. Av de tyske divisjonene som ble satt inn i felttoget i vest i 1940 var kun rundt 10 % fullt motorisert. Den tyske hæren var også sterkt avhengig av hester, totalt 2,7 millioner. Det var en solid økning fra første verdenskrig hvor de brukte 1,4 millioner hester.[195] Mens de 10 panserdivisjonene og de 6 motoriserte divisjonene var godt samtrent og med bra utstyr, hadde resten av hæren varierende utstyr og trening. Halvparten av den tyske hærens soldater hadde kun noen ukers trening, og én fjerdedel var over 40 år gamle.[196] Doktrinene (reglementer, direktiver osv.) for den tyske hæren ved felttoget i vest var preget av første verdenskrig, først senere i 1940 ble ideene om bruk av panser på operasjonsnivået tatt inn.[197]

HistoriografiRediger

Stort sett har det vært lite interesse i Frankrike for invasjonen i 1940, hva som har opptatt historikerne har vært resultatet, den tyske okkupasjonen, Vichy-regimet og den franske motstandsbevegelsen mot okkupasjonen.[198] Etter andre verdenskrig satte det franske parlamentet ned en komité for å undersøke årsaken til nederlaget, uten å avslutte arbeidet ble den lagt ned i 1951. Etter det var det begrenset interesse for felttoget fra fransk side, noe som overlot emnet til britiske og amerikanske historikere. Tre viktige verk ble publisert på 1960-tallet; Guy Chapmans Why France Collapsed (1968), Alistair Hornes To Lose a Battle: France 1940 (1969) og William Shirers The Collapse of the Third Republic: An Inquiry into the Fall of France in 1940 (1969).

De to siste bøkene ble også oversatt til fransk og hadde en avgjørende påvirkning på hvordan felttoget ble oppfattet i opinionen. De stemte overens med tidligere franske bøker som Marc Blochs Merkelig nederlag (fransk, Étrange Défaite), utgitt posthumt i 1946, og Jacques Benoist-Méchins Seksti dager som sjokkerte vestmaktene (fransk, Soixante jours qui ébranlèrent l'occident) utgitt i 1956, i beskrivelsen av Frankrike som et land i moralsk krise, med en svak ledelse og folket delt politisk. Streiker og budsjettbegrensninger hadde hindret de nødvendige forberedelser for krigen. Frankrike hadde vært i stadig tilbakegang, noe som medførte en defaitistisk og defensiv holdning i befolkningen, som igjen ble reflektert av en konservativ generalstab, ute av stand til å tilpasse seg til moderne taktikk. Denne situasjonen ble så satt opp mot den i Tyskland, hvor en antatt enighet om Blitzkrieg taktikk gjorde en tysk seier tilnærmet uunngåelig.

I Frankrike har denne tilnærmingen til emnet alltid vært populær, som vist ved Jean Baptiste Duroselles La Décadence (1979). Utenfor Frankrike har det imidlertid vokst frem en revisjonistisk reaksjon til de franske bøkene som fokuserte på dekadense.[199] De revisjonistiske historikerne vektla på den ene siden de dype demografiske og økonomiske problemene Frankrike hadde, som uansett ville gjøre det vanskelig for landet å måle seg med Tyskland. Revisjonistene har óg sett på de usikkerhetsfaktorer som har gjort valget av én strategi fremfor en annen en suksessfaktor. Der den strukturelle tilnærmingen til emnet har dominert har det ofte blitt fremstilt som at Frankrikes nederlag var gitt, premissene tatt i betraktning. Revisjonistene har derimot ansett en fransk defensiv suksess som fullt mulig.

Et tidlig revisjonistisk verk var Adolphe Goutards La Guerre des occasions perdues (1956) (De tapte muligheters krig), som hevdet at krigen kunne vært vunnet med en korrekt strategi. I 1960-årene så den «internasjonale skolen» av historikere rundt Pierre Renouvin lave fødselstall, tapene i første verdenskrig og lav industriell innovasjonstakt som de viktigste faktorene bak nederlaget. Samtidig advarte den kanadiske historikeren John Cairns i flere artikler mot tendensen til å lese nederlaget ut av foregående begivenheter.

I 1970-årene argumenterte Robert J. Young i sin In Command of France: French Foreign Policy and Military Planning, 1933-1940 (1978) for at det franske lederskapet rasjonelt tilpasset seg en lang utmattelseskrig mot Tyskland. Den israelsk-amerikanske historikeren Jeffrey Gunsburg så i Divided and Conquered: The French High Command and the Defeat of the West, 1940 (1979) på manglende alliert evne til å satse tilsvarende ressurser som Frankrike som det viktigste grunnlag for nederlaget. Den franske historikeren Robert Frankenstein viste i sin bok Le prix du réarmement français, 1935–1939 (1982) at Frankrike gjorde en enorm innsats med gjenopprustning og passerte Tyskland både med hensyn til produksjon av fly og stridsvogner. I 1985 kom Robert Doughty med The Seeds of Disaster: The Development of French Army Doctrine, 1919–1939, hvor han forsøker å erstatte bildet av en stagnert fransk militær doktrine med en vurdering hvor han ser rasjonell tilpasning til mannskapsmangel i form av svært metodisk taktikk, dette i motsetning til tysk oppdragstaktikk (tysk: auftragstaktik).

Den tradisjonelt ansette motsetningen til tysk Blitzkriegstaktikk ble det stilt spørsmål ved med Karl-Heinz Friesers Blitzkrieg-Legende (1995), som hevdet at Blitzkrieg hverken var basis for tysk geostrategi eller den taktiske basis for den tyske angrepsplanen i mai 1940.[200] Nevnes bør også den amerikanske historikeren Ernest May, som i sin Strange Victory: Hitler’s Conquest of France (2000) viser at ved strategispill er det vanskelig å få den allierte siden til å tape felttoget. May mener derfor at mye av årsaken til nederlaget lå i de allierte etterretningstjenesters manglende evne til å avdekke den tyske strategien, mens tysk etterretning korrekt utledet at allierte styrker ville reagere sent på endrede forhold (som at den tyske hovedstyrken angrep gjennom Ardennene, og ikke Nederland og nord i Belgia.[201]

Historikeren Norman Davies mener at de franske styrkene hadde like store og gode stridsvogner som det tyskerne hadde.[202]

Se ogsåRediger

FotnoterRediger

  1. ^ De to stridende gruppers styrker varierer tildels mye, avhengig av hvordan de beregnes. I oversikten under er tall fra Jackson 2004 og Frieser 2012 brukt. Når det gjelder fly har Frieser to oppsett, for å vise totalt antall fly tilgjengelig, og antall fly ved fronten. Se også seksjon for styrker og utplassering.
  2. ^ «Joachim von Ribbentrop». britannica.com. Besøkt 2. februar 2021. «Ribbentrop’s greatest diplomatic coup, however, was the German-Soviet Nonaggression Pact of Aug. 23, 1939, which cleared the way for Hitler’s attack on Poland on Sept. 1, 1939, thus beginning World War II.» 
  3. ^ A French attack against the weak German defensive front on the Siegfried line... would, as far as it is humanely possibly to judge, have led to a very quick military defeat of Germany and therefore to an end of the war.
  4. ^ None of the higher headquarters think that the offensive... has any prospect of success.
  5. ^ You will be creeping by 10 miles from the Maginot Line with the flank of your breakthrough and hope the French will watch inertly! You are cramming the mass of the tank units together into the sparse roads of the Ardennes mountain country, as if there were no such thing as air power! And, you then hope to be able to lead an operation as far as the coast with an open southern flank 200 miles long, where stands the mass of the French Army!
  6. ^ Even if the operation only had a 10% chance of success, I would stick to it. It alone will lead to the enemy's annihilation.
  7. ^ This man, in whom intelligence, sublety, and self-control reached a very high level, had absolutely no doubt that, in the approaching battle, he was bound eventually to win... This great chief...
  8. ^ De to stridende gruppers styrker varierer til dels mye, avhengig av hvordan de beregnes. Under er tall fra Jackson 2004/Umbreit 2015 og Frieser 2012 brukt. Unntatt antall tyske divisjoner er de tre kildenes tall forskjellig, Jacksons/Umbreits tall kommer først, etter skråstrek kommer Friesers tall. Når det gjelder fly har Frieser to oppsett, for å vise totalt antall fly tilgjengelig, og antall fly ved fronten, disse tallene er da oppgitt med bindestrek mellom.
  9. ^ In the spring of 1940 one might well describe the German army as semimodern. A very small number of the best equipped and best trained elite divisions were offset by many second- and third rate divisions.
  10. ^ «Han (fienden) trenger tid for å føre frem sitt artilleri, sin ammunisjon samt nødvendig utrustning for denne type terreng; alt dette mens han ligger under ild fra vårt artilleri. I tillegg har deres stridsvogner en uoverstigelig hindring foran seg såsant ikke deres infanteri åpner veien for dem, og for dette (infanteriets innsats) behøves støtte av tungt artilleri. Hva skulle kunne gi dem det? Artilleri? Det har de ennå ikke. Stridsvogner? Deres bevæpning er ikke tilstrekkelig kraftig. Deres flyvåpen? Vi har full tiltro til våre jagerfly» Side 129-30 i Goutard, A. The Battle of France, 1940, Frederick Muller Ltd, 1958
  11. ^ The French seem really to have lost all common sense! Otherwise they could and would have stopped us!
  12. ^ Recently I walked through the fortifications along this front and estimated that well organized and resolute resistance would cost the Germans half a million casualties, if they actually managed to achieve their breakthrough. But what happened? The Germans marched through 8-kilometer deep fortifications with a loss of perhaps 500 men.
  13. ^ Av de totalt 71 Fairey Battle bombefly som deltok i angrepet ble 40 skutt ned, RAFs største tap (tapte fly i prosent av totalstyrken) i en operasjon noensinne. Grunnen til de store tapene var dels at Luftwaffe hadde luftherredømme, dels at jagereskorten var utilstrekkelig, at det tyske luftvernet var effektivt og at bombeflyene Fairey Battle og Bristol Blenheim viste seg å være underlegne og sårbare. Se Forczyk 2017, s. 174, Jackson 2004, s. 48
  14. ^ The Führer is terribly nervous. Frightened by his own success, he is afraid to take any chances and so he would rather pull the reins on us... [he] keeps worrying about the south flank. He rages and screams that we are on the best way to ruin the whole campaign and that we are leading up to a defeat.
  15. ^ We had 3,000 tanks, and so did the Germans. We used them in a thousand packs of three, the Germans in three groups of a thousand.
  16. ^ It's only fair. They were on our side in the last war.
  17. ^ Blitzkrieg, therefore, may have had some meaning at a purely operational level, but as an overall strategic and economic concept it was non-existent.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Franske, britiske, belgiske og nederlandske divisjoner, Jackson 2004, s. 33
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Frieser 2012, s. 56
  3. ^ a b De franske styrkene hadde totalt flere kanoner, men færre anti-stridsvogn kanoner og enda færre luftvernkanoner. Jackson 2004, s. 15
  4. ^ a b «Det var omtrent 2900 moderne stridsvogner tilgjengelig for den franske hæren nord i det nord-østlige Frankrike i 1940.». Jackson 2004, s. 13–14
  5. ^ a b c 1 286 franske fly, 416 britiske fly i Frankrike, Jackson 2004, s. 21
  6. ^ Jackson 2004, s. 33
  7. ^ a b Tyske divisjoner, Jackson 2004, s. 33
  8. ^ a b De tyske styrkene hadde færre kanoner enn de franske, men flere kanoner for bruk mot stridsvogner, og fly. Jackson 2004, s. 15
  9. ^ a b Umbreit 2015, s. 279
  10. ^ a b Jackson 2004, s. 21
  11. ^ Jowett 2000, s. 4–5
  12. ^ Zaloga 2011, s. 73
  13. ^ 892 franske og 1 029 britiske fly. Frieser 2012, s. 317–318
  14. ^ Franske, nederlandske, belgiske og britiske døde. Frieser 2012, s. 317–318
  15. ^ a b c Frieser 2012, s. 317–318
  16. ^ Stevenson 2012, s. 528–529
  17. ^ Forczyk 2017, s. 69, 74-75
  18. ^ Forczyk 2017, s. 44-55
  19. ^ Clayton Donnell, The Battle for the Maginot Line, 1940 (Pen and Sword, 2017).
  20. ^ May, 2000, s. 118–120
  21. ^ a b c d Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 14–16
  22. ^ a b Jackson 2004, s. 26–27
  23. ^ Jackson 2004, s. 32–33
  24. ^ May, 2000, s. 288–289
  25. ^ Peter Caddick-Adams, «Anglo-French Co-operation During the Battle of France», i Bond og Taylor 2001, s. 36
  26. ^ Michael Jabara Carley, «Prelude to Defeat, Franco-Soviet relations, 1919–1939», i Blatt 1998, s. 187–191, 199–201
  27. ^ Michael Jabara Carley, «Prelude to Defeat, Franco-Soviet relations, 1919–1939», i Blatt 1998, s. 171, 203
  28. ^ Davies, 2008, s. 170
  29. ^ a b c Jackson 2004, s. 74–75
  30. ^ Davies, 2008, s. 161–166
  31. ^ May, 2000, s. 306
  32. ^ Hastings 2011, s. 11
  33. ^ Forczyk 2017, s. 107
  34. ^ May, 2000, s. 203
  35. ^ Davies, 2008, s. 93
  36. ^ May, 2000, s. 277
  37. ^ Frieser 2012, s. 13
  38. ^ May, 2000, s. 17
  39. ^ Forczyk 2017, s. 114
  40. ^ Forczyk 2017, s. 114-115
  41. ^ a b Frieser 2012, s. 20
  42. ^ May, 2000, s. 22
  43. ^ Elisabeth du Réau, «Eduard Daladier: The Conduct of the war and the Beginnings of Defeat», i Blatt 1998, s. 108–109
  44. ^ Frieser 2012, s. 61
  45. ^ May, 2000, s. 328–329
  46. ^ May, 2000, s. 331–333
  47. ^ May, 2000, s. 335–336
  48. ^ May, 2000, s. 341–343
  49. ^ Frieser 2012, s. 23–24
  50. ^ Frieser 2012, s. 55
  51. ^ May, 2000, s. 15–20
  52. ^ Frieser 2012, s. 8, 16
  53. ^ a b Evans, 2008, s. 112–113
  54. ^ Frieser 2012, s. 20, 26
  55. ^ a b Forczyk 2017, s. 118
  56. ^ May, 2000, s. 19–20
  57. ^ Forczyk 2017, s. 117–120
  58. ^ May, 2000, s. 20–22
  59. ^ Frieser 2012, s. 20–24
  60. ^ Frieser 2012, s. 57, 61
  61. ^ Davies, 2008, s. 158
  62. ^ Frieser 2012, s. 57–58
  63. ^ Evans, 2008, s. 113
  64. ^ Davies, 2008, s. 229
  65. ^ Frieser 2012, s. 54
  66. ^ May, 2000, s. 218–219
  67. ^ May, 2000, s. 224–225
  68. ^ Frieser 2012, s. 62
  69. ^ Frieser 2012, s. 63–65
  70. ^ May, 2000, s. 215
  71. ^ a b c Frieser 2012, s. 63–65
  72. ^ May, 2000, s. 225
  73. ^ Frieser 2012, s. 62–63
  74. ^ a b Frieser 2012, s. 86, 98
  75. ^ Frieser 2012, s. 66–67
  76. ^ May, 2000, s. 236, 238
  77. ^ Frieser 2012, s. 94
  78. ^ Frieser 2012, s. 99
  79. ^ Frieser 2012, s. 88, 90
  80. ^ Frieser 2012, s. 95
  81. ^ Frieser 2012, s. 156, 164, 172, 185, 336–337
  82. ^ Frieser 2012, s. 99
  83. ^ May, 2000, s. 239
  84. ^ Frieser 2012, s. 90, 94–95
  85. ^ May, 2000, s. 249–251, 256, 268
  86. ^ May, 2000, s. 127
  87. ^ May, 2000, s. 305, 311
  88. ^ Jackson 2004, s. 75–76
  89. ^ Jackson 2004, s. 80–82
  90. ^ Jackson 2004, s. 80–81
  91. ^ Nicole Jordan, «Strategy and Scapegoatism», i Blatt 1998, s. 23–24
  92. ^ Doughty 2014a, s. 5–6
  93. ^ Jackson 2004, s. 25–27
  94. ^ May, 2000, s. 8, 250, 255–256, 268
  95. ^ a b Frieser 2012, s. 185–186
  96. ^ a b Frieser 2012, s. 336–339
  97. ^ a b Frieser 2012, s. 345–346
  98. ^ Frieser 2012, s. 156, 164, 169–172
  99. ^ a b Davies 2008, s. 269–270
  100. ^ Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 23–25, 29
  101. ^ a b c d Jackson 2004, s. 27–30
  102. ^ a b Frieser 2012, s. 90–92
  103. ^ Doughty 2014a, s. 6–7
  104. ^ May, 2000, s. 312–313
  105. ^ Jordan, 1998, s. 32
  106. ^ May, 2000, s. 133–136
  107. ^ May, 2000, s. 355–356
  108. ^ May, 2000, s. 217, 226, 283–284, 315, 355–356, 372
  109. ^ May, 2000, s. 356–358, 360–361
  110. ^ May, 2000, s. 366–368
  111. ^ Frieser 2012, s. 29–31, 54
  112. ^ May, 2000, s. 208–209
  113. ^ Frieser 2012, s. 32–33, 35–36
  114. ^ Frieser 2012, s. 31
  115. ^ a b c d e Frieser 2012, s. 89–90
  116. ^ a b Echenberg, M. (1985). ‘Morts Pour La France’; The African Soldier in France during the Second World War. The Journal of African History, 26(4), 363-380.
  117. ^ May, 2000, s. 310–311
  118. ^ Jackson 2004, s. 20
  119. ^ Forczyk 2017, s. 143
  120. ^ Jackson 2004, s. 34–35
  121. ^ May, 2000, s. 388
  122. ^ a b May, 2000, s. 396
  123. ^ May, 2000, s. 385
  124. ^ a b c d e Jackson 2003, s. 37–39
  125. ^ May, 2000, s. 384–385
  126. ^ a b May, 2000, s. 415–416
  127. ^ May, 2000, s. 398, 401
  128. ^ Forczyk 2017, s. 161-162
  129. ^ May, 2000, s. 400–404
  130. ^ Forczyk 2017, s. 163-164
  131. ^ Forczyk 2017, s. 178-182
  132. ^ Frieser 2012, s. 110–118, 143
  133. ^ May, 2000, s. 404–407
  134. ^ Jackson 2004, s. 39–42
  135. ^ Forczyk 2017, s. 169
  136. ^ Frieser 2012, s. 145–147
  137. ^ Frieser 2012, s. 148–149
  138. ^ May, 2000, s. 409–410
  139. ^ Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 17–19
  140. ^ a b Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 20–21
  141. ^ Frieser 2012, s. 142–143
  142. ^ Forczyk 2017, s. 165
  143. ^ a b Frieser 2012, s. 150–152
  144. ^ a b Forczyk 2017, s. 171
  145. ^ Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 16–17
  146. ^ Jackson 2004, s. 43–44
  147. ^ Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 13
  148. ^ Frieser 2012, s. 157
  149. ^ Frieser 2012, s. 157–161
  150. ^ John Buckley, «The Air War in France», i Bond og Taylor 2001, s. 123–124
  151. ^ May, 2000, s. 459
  152. ^ Frieser 2012, s. 175–178
  153. ^ Panzer Group Kleist and the Breakthrough in France, 1940 fra Historical perspectives of the operational art, fra US Armys nettsted Center of Military History
  154. ^ Frieser 2012, s. 167, 196
  155. ^ Frieser 2012, s. 175
  156. ^ Frieser 2012, s. 195–196
  157. ^ a b Frieser 2012, s. 186–188
  158. ^ Forczyk 2017, s. 174
  159. ^ Jackson 2004, s. 48
  160. ^ Frieser 2012, s. 178–180
  161. ^ Frieser 2012, s. 211–213
  162. ^ Frieser 2012, s. 193–194, 196
  163. ^ Frieser 2012, s. 200–202
  164. ^ Forczyk 2017, s. 184–185
  165. ^ a b Frieser 2012, s. 206–210
  166. ^ Frieser 2012, s. 213–214
  167. ^ Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 30
  168. ^ Jackson 2004, s. 54
  169. ^ Frieser 2012, s. 239
  170. ^ Frieser 2012, s. 258
  171. ^ Forczyk 2017, s. 192
  172. ^ Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 31–32
  173. ^ a b Jackson 2004, s. 9–10
  174. ^ Frieser 2012, s. 332
  175. ^ Peter Caddick-Adams, «Anglo-French Co-operation During the Battle of France», i Bond og Taylor 2001, s. 40–41
  176. ^ May, 2000, s. 450
  177. ^ Evans, 2008, s. 133–136
  178. ^ Peter Caddick-Adams, «Anglo-French Co-operation During the Battle of France», i Bond og Taylor 2001, s. 49
  179. ^ Forczyk 2017, s. 7, 223
  180. ^ Forczyk 2017, s. 226
  181. ^ Scheck, R. (2006). Hitler's African victims: the German army massacres of Black French soldiers in 1940. Cambridge University Press.
  182. ^ Jordan, 1998, s. 14
  183. ^ Jordan, 1998, s. 22–27
  184. ^ May, 2000, s. 5–6
  185. ^ May, 2000, s. 451–452, 455
  186. ^ a b May, 2000, s. 204–205, 455
  187. ^ Peter Caddick-Adams, «Anglo-French Co-operation During the Battle of France», i Bond og Taylor 2001, s. 37–38
  188. ^ May, 2000, s. 5–10
  189. ^ Frieser 2012, s. XII
  190. ^ Frieser 2012, s. 6–7
  191. ^ a b European Armies and the Conduct of War, Strachan 1983, s. 163
  192. ^ Frieser 2012, s. 10
  193. ^ Frieser 2012, s. 12–13, 16–18, 60
  194. ^ Frieser 2012, s. 26–27
  195. ^ Frieser 2012, s. 28–29
  196. ^ Frieser 2012, s. 32–33
  197. ^ Frieser 2012, s. 33–34
  198. ^ Martin S. Alexander, «The French View», i Bond og Taylor 2001, s. 181, 191, 197, 199–200
  199. ^ Peter Jackson, Post-War Politics and the Historiography of French Strategy and Diplomacy Before the Second World War, History Compass 4 (5), 870–905
  200. ^ Frieser 2012, s. 6–10
  201. ^ May, 2000, s. 8, 457–458, 460
  202. ^ Davies, 2008, s. 37

KilderRediger

  • Blatt, Joel (red.); Jordan, Nicole; Fink, Carole; Bartow, Omer; Irwine, William; du Réau, Elisabeth; Caron, Vicki; Carley, Michael Jabara; Keylor, William; Young, Robert; Cairns, John; Alexander, Martin; Bankwitz, Philip Farewell; Hoffman, Stanley: The French Defeat of 1940, 1998, ISBN 1-57181-226-1
  • Bond, Brian og Taylor, Michael (red.); Alexander, Martin; Badsey, Stephen; Brodhurst, Robin; Buckley, John; Drewienkiewicz, John; Caddick-Adams, Peter; Cairns, John; Crang, Jeremy; Melvin, Mungo; Piercy, Michael: The Battle for France & Flanders: Sixty Years on, 2001, ISBN 0 85052 8119
  • Davies, Norman: Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier, Gyldendal, 2008, ISBN 978-82-05-38330-2
  • Forczyk, Robert: Case Red: The collapse of France, 2019, Osprey, ISBN 978-1-4728-2446-2
  • Frieser, Karl-Heinz: The Blitzkrieg Legend: The 1940 Campaign in the West, 2012, Naval Institute Press, ISBN 1-59114-294-6
  • Goutard, Adolphe: La Guerre des occasions perdues, 1956 [engelsk versjon: The Battle of France, 1940, Frederick Muller Ltd, 1958]
  • Hastings, Max: All Hell Let Loose, HarperPress 2011, ISBN 978-0-00-745072-5
  • Jackson, Julian: The Fall of France: The Nazi Invasion of 1940, Oxford University Press, ISBN 978 0 19 280550 8
  • Jackson, Peter: «Post-War Politics and the Historiography of French Strategy and Diplomacy Before the Second World War», i History Compass 4 (5), s. 870–905
  • Jowett, Philip S. 2000: The Italian Army 1940–45 (1): Europe 1940–1943. Oxford–New York: Osprey. ISBN 978-1-855-32864-8
  • Maier, Klaus A.; Rohde, Horst; Stegemann, Bernd; Umbreit, Hans (2015). Germany and the Second World War: Germany's Initial Conquests in Europe (English). II (trans. pbk. Clarendon Press, Oxford utg.). Freiburg im Breisgau: Militärgeschichtliches Forschungsamt (Forskningsinstituttet for militærhistorie). ISBN 978-0-19-873834-3. 
    • Umbreit, Hans: German Victory in Western Europe, 2015
  • May, Ernest R.: Strange Victory: Hitler's Conquest of France, 2000, Hill & Wang, ISBN 0-8090-8854-1
  • Stevenson, David 2012:, 1914-1918 The History of the First World War, Penguin, ISBN 9780718197957
  • Zaloga, Steven J. 2011: Panzer IV vs Char B1 bis: France 1940. Oxford: Osprey. ISBN 978-1-84908-378-2

Eksterne lenkerRediger