Heinkel He 111

tysk bombefly

Heinkel He 111 var et mellomtungt bombefly produsert av Heinkel Flugzeugwerke, som ble utviklet i 1933. I starten ble det, på grunn av Versaillestraktaten, kun brukt som passasjerfly som kunne ta opp til 10 personer. Dette var fordi Tyskland ikke fikk, ifølge traktaten, ha et flyvåpen. I 1936 ble flytypen likevel innført i det nydannede Luftwaffe. Det hadde en bemanning på fire personer; pilot, navigatør, radiooperatør og skytter.

Heinkel He 111
Informasjon
RolleBombefly
ProdusentHeinkel Flugzeugwerke
Første flyvning24. februar 1935
Introdusert1936
Brukt avLuftwaffe
He 111 utstilt ved Flysamlingen på Gardermoen

Andre verdenskrig rediger

Heinkel He 111 er mest kjent for sin innsats under blitzen over England 1940–41, men ble også brukt ved andre krigskueplasser som Skandinavia, Østfronten, Nord-Afrika, Vestfronten og Italia. Flyet var det mest brukte tyske medium/tunge bomberen og var det bombeflyet som tjenestegjorde lengst i Luftwaffe.

11. april 1940 angrep 19 Heinkel He 111 Elverum og elleve Heinkel He111 Nybergsund med kong Haakon VII og Johan Nygaardsvolds regjering som mål. Kongen, kronprinsen og regjeringen, som var i Nybergsund, unnslapp, men 40 mennesker omkom på Elverum, ingen i Nybergsund.[1][2] Heinkel He 111 ble også brukt til bombing av Namsos og Steinkjer.[3]

Etterkrigstiden rediger

Etter krigen hadde fortsatt Spania flere Heinkel He 111-modeller i bruk, som de brukte helt fram til 1960-tallet.

Tekniske data rediger

 
  • Lengde: 16,4 meter
  • Vingspenn: 22,6 meter
  • Høyde: 4 meter
  • Vingeflate: 26 m²
  • Tomvekt: 7 720 kg
  • Lastet: 14 000 kg
  • Motor: 2 x 1200 hk Junkers Jumo 211 D-2 12-sylinder omvendt v. væskekjølt,
  • Ytelse: 2× 1 1200 hk. alt.: 2× 1100 hk
  • Marsjfart: 235 km/t
  • Max.fart: 415 km/t ved 5 000 m
  • Rekkevidde: 1 200 km
  • Marsjhøyde: 7 800 m
  • Stigningsrate: til 4 500 m i løpet av 30-35 minutter

Referanser rediger

  1. ^ Alf R. Jacobsen (2011). Kongens nei. Vega Forlag. s. 147. ISBN 9788282111591. 
  2. ^ Andre kilder sier at én person omkom i Nybergsund: Berntsen, Harald: (1991). I malstrømmen : Johan Nygaardsvold 1879–1952. Oslo: Aschehoug. s. 493. ISBN 9788203228896. 
  3. ^ Hafsten, Larsstuvold, Olsen, Stenersen, s. 36–37.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger