Wikipedia

Kina

land i Asia
(Omdirigert fra «China»)
Denne artikkelen omhandler staten på Fastlands-Kina. For staten på øya Taiwan, se Republikken Kina (Taiwan). For regionen, se Kina (kulturområde).

Kina,[a] offisielt Folkerepublikken Kina,[b] er det største landet i Øst-Asia og pr. 2023 verdens nest mest folkerike land etter India.

Folkerepublikken Kina
中华人民共和国

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Folkerepublikken Kina

InnbyggernavnKineser, kinesisk
Grunnlagt1. oktober 1949
Oppkalt etterQin-dynastiet, sentrum
HovedstadBěijīng
TidssoneUTC+8
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 4
9 596 961 kvadratkilometer
2,8 %
Vannfylt arealandel2,8
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 1
1 442 965 000[1] (2021)
Bef.tetthet150,36 innb./kvadratkilometer
HDI0,768 (2021)
Lesekyndighet96,8 % (2018)[2]
StyreformEnhetlig folkerepublikk med ettpartisystem
PresidentXi Jinping
StatsministerLi Qiang
President for DNFWu Bangguo
Formann for FPRKJia Qinglin
Offisielle språkKinesisk
ValutaKinesisk renminbi (CNY)
Nasjonaldag1. oktober
NasjonalsangDe frivilliges marsj (Yìyǒngjūn Jìnxíngqú)
ISO 3166-kodeCN
Toppnivådomene.cn
Landskode for telefon+86
Landskode for mobilnett460
Kina på Commons

Kina hadde i september 2019 en befolkning på om lag 1 398 864 000 innbyggere.[3] Landet har et landareal på 9 388 211 km², og grenser til 14 land: Mongolia, Russland, Nord-Korea, India, Nepal, Pakistan, Afghanistan, Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Bhutan, Myanmar, Laos og Vietnam.

Kina er verdens eldste fortsatt eksisterende sivilisasjon.[4] Landets historie kjennetegnes av gjentatte delinger og gjenforeninger mellom skiftende perioder av fred og krig, og voldelige dynastiske skifter. Makten var gjerne konsentrert i den kinesiske keiserens hender, men skiftet noen ganger til mektige embedsmenn og regionale krigsherrer. Landets territoriale utbredelse har variert i historien. I mange århundrer, særlig fra det 7. århundre til og med det 14. århundre, gjaldt Kina som verdens mest avanserte sivilisasjon og var Øst-Asias dominerende kulturelle sentrum.

På 1800- og 1900-tallet var landet for svakt til å slå tilbake europeisk kolonialisme og japansk invasjon, og perioden var preget av stadig ufred og økonomisk stagnasjon. Etter en blodig krig med Japan fra 1937 til 1945 fortsatte stridighetene i form av en borgerkrig mellom nasjonalister og kommunister, og etter Mao Zedong og kommunistenes seier ble Folkerepublikken Kina etablert på fastlandet, mens den tapende part trakk seg tilbake til øya Taiwan der de fortsatte å styre som Republikken Kina. Folkerepublikken Kina er derfor i en viss forstand bare den ene av to kinesiske stater.

Økonomien i Kina har tradisjonelt vært kjennetegnet av en forholdsvis fattig jordbrukssektor med 800 millioner bønder, samtidig som de store byene langs kysten gjennomgår en forrykende rask eksportledet industrialisering. Etter år 2000 har Kina i stadig sterkere grad markert seg som en teknologisk og økonomisk stormakt som nå i dag er den nest største økonomien i verden. Det regnes også som en av de sterkeste og mest innflytelsesrike økonomiene i verden.

Etymologi

rediger

«Zhōngguó»

rediger
 
Midt - Rike, Kina, skrevet med forenklede kinesiske skrifttegn

Kineserne kaller landet sitt Zhōngguó, normalt oversatt til «Midtens rike» eller «Det sentrale riket».[5] Men bruken av betegnelsen har ikke vært geografisk entydig, og har også sine kulturelle og politiske sider. I Vår- og høstperioden ble den benyttet kun om de relativt høyt utviklede statene rundt om Huáng Hés midterste løp, og kulturelt mindre utviklede stater, som Chu og Qín var ikke medregnet. Senere ble sydligere områder medregnet, slik at regionene omkring Chángjiāng (Yangtze) – og Perlefloden var med. På Táng-dynastiets tid var også «barbariske» regimer som Xianbei og Xiōngnú inne.

Før og i Hàn-dynastiets regjeringstid hadde Zhōngguó tre spesifikke betydninger:

  1. Området omkring hovedstaden, dvs. keiserens egne områder.
  2. Området under de sentrale styrkenes direkte kontroll. I Shǐjì heter det: «Åtte fjell er vidgjetne i riket. Tre er hos Man- og Yi-barbarene. Fem er i Zhōngguó».
  3. Området som nå kalles det nordkinesiske slettelandet.

Da Kina ble brutt opp i en rekke mindre stater etter Hàn-dynastiet gjennomgikk Zhōngguó-begrepet forandringer, ikke minst som følge av de nomadiske gruppene som trengte inn fra nord. Dette gjaldt desto mer etter at den kinesiske sivilisasjons vugge, områdene langs Huáng Hé, ble overtatt av disse inntrengerne. For eksempel begynte Xianbei-folket å omtale riket sitt, Det nordlige Wei, som Zhōngguó for å skille det fra Sørdynastiene, som de kalte Yi (夷, som betyr barbarene). Sørdynastiene på sin side, som bestod av folk som hadde blitt presset sørover av inntrengerne, kalte det nordlige Wei for Lu (虏, som betyr «forbrytersk» eller «fange». På denne måten ble Zhōngguó mer en kvalitetsbetegnelse som innebar politisk legitimitet.

Begrepet ble brukt fra 900-tallet av de respektive konkurrerende Liao-, Jin- og Sòng-dynastiene. Begrepet Zhōngguó ble da relatert til geografisk, kulturell og politisk identitet, og ikke lengre fortrinnsvis om etnisk opprinnelse.

Republikken Kina og senere Folkerepublikken Kina har brukt Zhōngguó om alle de områder og folk som var innenfor deres politiske kontroll. På dette grunnlaget fremholdes det at alle de 56 anerkjente etniske grupper er Zhōngguó rén (中國人), altså Zhōngguó-folk.

«Kina»

rediger
 
Ordet «Kina» er sannsynligvis avledet fra «Qín», dynastiet til kinas første keiser Qin Shi Huangdi.

Det norske ordet «Kina» og den sjeldnere latinske forstavelse «sino-», er sannsynligvis avledet fra «Qín» (uttales som halvveis mellom skinn og tsin, og med stigende tonefall). Andre tror at «Kina» kan komme fra et av de kinesiske ordene for te ( 茶 chá) eller silke (kinesisk 丝 sī). Uansett har ordet «Kina» gått gjennom mange fremmedspråk langs Silkeveien før det til slutt nådde frem til Europa.

I snever forstand kan «Kina» bety «det egentlige Kina», eller sedvanlig «det egentlige Kina» samt Mandsjuria, Indre Mongolia, Tibet og Xīnjiāng. De nevnte regionenes grenser sammenfaller ikke nødvendigvis med de moderne provinsgrensene. I mange sammenhenger siktes det med «Kina» til Folkerepublikken Kina (eller Fastlands-Kina), mens «Táiwān» benyttes sidestilt om «Republikken Kina». I den engelsktalende forretningsverden finnes begrepet «the Greater China region» (eller på kinesisk 大中華地區) om Kina på en litt uavgrenset og inkluderende måte.

Sinologer benytter ordet «Kina» på en måte som er omtrent like avgrenset som den klassiske kinesiske bruken av Zhōngguó, eller avgrenset til den hàn-kinesiske etniske gruppen som utgjør 92 % av den kinesiske befolkningen.

Naturgeografi

rediger
Se også: Kina (kulturområde) og Liste over elver i Kina
 
Topografisk kart over Kina

Folkerepublikken Kina grenser til Tadsjikistan, Kirgisistan, Kasakhstan, Russland, Mongolia, Nord-Korea, Gulehavet, Øst-Kina-havet, Formosastredet, Sør-Kina-havet, Vietnam, Laos, Myanmar, Bhutan, Nepal, India, Pakistan og Afghanistan.

Kina har mange forskjellige landskap, med fjell og fjellplatåer som dominerer i vest, og lavland i øst. De viktigste elvene flyter fra vest til øst (Yangtze, Huang He, Amur) og noen ganger mot sør (Perlefloden, Mekong, Brahmaputra).

Meget av Kinas jordbruksland ligger i områdene rundt de to viktigste elvene, Yangtze og Huáng Hé, og rundt de elvene finner man den kinesiske kulturs og sivilisasjons vugge.

I øst er store og tett befolkede elvesletter ved Gulehavet og Østkinahavet; kysten mot Sørkinahavet er mer kupert. Hele det sørlige Kina er kupert med en rekke lave fjellpartier.

 
Mount Everest er verdens høyeste fjell, og ligger på grensen mellom Kina og Nepal.

I vest er det et stort sletteland og sør for det et stadig stigende høydedrag som etter hvert blir til fjell og til de mektige Himalayafjellene. Høyeste topp er Mount Everest. Det nordvestre hjørne er det også tørre ørkenlandskap som Taklamakan og Gobiørkenen.

I lange tider har Kinas sørvestre grense vært markert av de høye fjell og dype daler i Yunnan-provinsen. Hinsides fjellene ligger de moderne stater India og Myanmar.

Klima

rediger

Utdypende artikkel: Kinas klima

 
Yangtze er Kinas hovedtransportåre for gods fra innlandet og til kysten. Samtidig har oversvømmelser i forbindelse med monsunen lenge vært et stort problem for de som bor i tilstøtende områder.

Kinas klima er svært variert på grunn av de varierende topografiske og geografiske forholdene i landet. Et av de viktigste klimatiske trekkene er monsunen. Den årlige syklusen av regntid og tørke utgjør en svært viktig del av livet til den tette befolkningen i den østlige halvdelen av landet. Selv om Kina ligger ved Stillehavet, er det fra Indiahavet fuktet kommer når monsunen starter sent på våren. Steder som knapt nok ser en dråpe vann eller et eneste snøflak i januar kan bli overskylla av vann i august. Alvorlige flommer kan berøre de store elvene, særlig Yangtze, og på 1900-tallet alene mistet hundretusenvis av mennesker livet. I september når kald nordlig vind trenger seg sørover begynner monsunen å trekke seg tilbake.

 
Gobiørkenen i Indre Mongolia er en av verdens største ørkener. Kinas klima er svært variert på grunn av de varierende topografiske og geografiske forholdene i landet.

Enkelte områder kan få svært store temperaturforskjeller gjennom året, særlig i de indre, østlige områdene. Her har vinteren svært lave temperaturer, mens sommeren er varm og trykkende. Temperaturvariasjonen fra dag til dag er nokså liten, og årstidene er vanligvis presise hvert år. Kaldlufta fra Sibir presser seg sørover i Øst-Kina, og kan trenge inn i de sørøstlige områdene. Hongkong er en av de få kystbyene i tropene som kan få temperaturer ned mot 0 °C. Selv om det er kaldt fører den tørre luften til at det kommer lite snø. De nordøstlige områdene kan derimot få snø, og her blir snøen som regel liggende over lang tid.

Vinteren i Kina er kanskje overraskende kald for såpass lave breddegrader, men sommeren er like varm og fuktig som man kan forvente. Den mest behagelige tiden i Kina er kanskje i oktober da man har lange perioder med sol og behagelige temperaturer.

De vestlige områdene av Kina har et annet vær-regime. Her finner man Gobiørkenen på grensen mellom Kina og Mongolia ved siden av Tarimbekkenet, som tidligere rommet en enorm innsjø av brevann. Både ørkenen og bekkenet får svært høye temperaturer og tørre forhold om sommeren. Lenger nord er klimaet mer som i Sibir, med iskalde og tørre vintre og kjølige somre med enkelte regnbyger. Det store Tibetplatået er en egen meteorologisk verden, og mye av dette er uutforsket.

Flora og fauna

rediger
 
Kjempepandaen er en bjørn som utelukkende lever i Kina. Den er totalfredet, og regnes som en nasjonalhelligdom.

Det vestlige Kina domineres av gressmarker og ørkenområder, mens det østlige Kina har skog. Tidligere dekket skogen landskapet, men i moderne tider er bare en åttendedel av landet skogen bevart. Mesteparten av disse skogsområdene er i nordøst, men det er også noe i sør og på østsiden av det tibetanske platået. Dette området har også rododendron i dalsidene. Nord for elven Yangtze finnes løvskog som går over i nåletrær lenger nord, mens sør for Chang Jiang finnes det eviggrønn storblandet skog som går over i tropisk regnskog enda lenger sør. I utkanten av ørkenområdene i nordvest finnes det skogsterreng som går over i steppe- og ørkenkratt.[6]

På samme måte som for plantelivet varierer også dyrelivet stort mellom de forskjellige regionene. Et av stedene med unikt dyreliv er Tibet, som har jak og takin. Skogene i Tibet og Sichuan er også det eneste stedet i verden hvor det bor rødpanda. Kjempepandaen finnes bare i Sichuan, og bor i bambusskog. Andre sjeldne arter i Kina er kjempesalamanderen vest i landet, kinesisk alligator, spadestør og den funksjonelt utdødde kinesiske elvedelfinen i Chang Jiang.[7][8]

Nord og vest i Kina har dyrelivet mye til felles med resten av det sentrale og nordlige Asia, og her har man asiatisk villesel, gaselle, ulv og baktriakamel. I sørøst finner man leopard, tiger, vannbøffel, desmerkatt og aper.[7]

Demografi

rediger
Se også: Kinesiske nasjonaliteter

Det har vært over hundre forskjellige etniske befolkningsgrupper i Kina. Hàn-kineserne er tallmessig overlegne. I løpet av historien har mange etniske grupper blitt assimilert, eller forsvunnet uten spor. Flere tidligere etnisiteter er blitt sinisert (kinesiskpreget) og blitt Hàn-kinesere. Dette har ført til at antall Hàn-kinesere har økt dramatisk. I flere av Kinas (sentrale og sørlige) provinser er forskjellene i talemålet ofte så store at de må ty til «riksmålet» Mandarin eller skriftspråket (som er felles) for å gjøre seg forstått. Utenom Hàn-etnisiteten anerkjenner myndighetene i Folkerepublikken Kina til sammen 55 etniske minoriteter.[9]

 
 
Tradisjonelle kinesiske drakter

Kinas totale befolkningstall, som er verdens største, er 1,4 milliarder. Befolkningsveksten i 2007 var på 0,606 prosent. Ettersom den totale verdensbefolkning er rundt 7 milliarder, utgjør Kinas befolkning 20 % av verdens befolkning. Denne andelen kommer til å synke dramatisk i tiårene som kommer, ettersom landet fra 1979 håndhevet en streng ettbarnspolitikk, mens land som for eksempel India ikke har gjennomført tilsvarende barnebegrensningstiltak. Ifølge FNs befolkningsprognoser (pr. 2017) ville derfor India overta Kinas plass som verdens mest folkerike stat omkring 2024.[10] Dette skjedde allerede i 2023.[11]

Den demografiske situasjon er svært ubalansert. De to viktigste problemene, som av mange demografer beskrives som tikkende bomber, er at barnetallene er svært lave i forhold til den eldre befolkning, og at kjønnsfordelingen blant barn på grunn av selektive tiltak, blant annet ved kjønnsseleksjon ved hjelp av abort eller spedbarnsdrap, er slik at man er på vei inn i en situasjon med et betydelig kvinneunderskudd.

Språk

rediger

Utdypende artikkel: Kinesisk

Kinesisk er et tonespråk i den sino-tibetiske språkfamilien. Hvis det regnes som et enkelt språk (slik kineserne selv gjør), ikke en språkfamilie (som vestlige lingvister ofte mener) er det verdens mest talte. Kinesisk har et klarere skille mellom skrift- og talespråk enn i de fleste andre språk, og det er mange ord og språklige mønstre som er vanlige muntlig, men ikke skriftlig, og motsatt.[12]

Kinesisk skriftspråk

rediger

Utdypende artikkel: Hànzì

 
Korrekt rekkefølge og strøkretning ved skriving av kinesiske tegn følger bestemte regler.

Skriftspråket kan følges 3500 år tilbake. Det ble opprinnelig brukt til spådomskunst og administrasjon ved hoffet under Shāng-dynastiet. Skrifttegnene var opprinnelig bilder (piktogrammer) av naturfenomener, men senere under Zhōu-dynastiet begynte en å bruke dem fonetisk ved at ideogrammer som rimte ble lånt for å skape tegn for abstrakte fenomen. Fra da av ble de fleste nye tegn skapt ved å sammensette en del som kategoriklassifiserte tegnet, «en radikal», med et tegn som gav et hint om uttalen, «et fonetikum». Omkring 90 % av alle kinesiske skrifttegn er rent abstrakte sammensetninger av radikal-element og fonetikum. Derfor er det en utbredt myte å tro at kinesiske tegn er forvanskede bilder av fenomener i virkeligheten. (Selv om under 10 % av tegn opprinnelig har vært bilder. Som for eksempel 口 kǒu, munn; 人 rén, menneske; 女 nǚ, kvinne.)

Rundt 500 f.Kr. hadde det i området rundt Huang He (Den gule flod) i Nord-Kina utviklet seg et språk som nå er kjent som klassisk kinesisk. Dette er språket som ble skrevet og talt av Konfucius og Mencius, og som er forfaren til alle moderne kinesiske dialekter. Muntlig fortsatte kinesisk å utvikle seg, men datidens skriftlige kinesisk (kjent som Gǔwén) endret seg lite før 1900-tallet.[13] Det var under Qín-dynastiet på 210-tallet f.Kr. at tegnene ble standardisert. Tegnene fikk da navn etter det neste dynastiet, Hàn-dynastiet og heter i dag Hànzì-tegn («Hàn-folkets skrifttegn»).

I en reform på slutten av 1950-tallet ble antall strøk redusert etter modell fra vanlige håndskriftformer. Praktisk talt alt som utgis i Folkerepublikken Kina er skrevet med disse forenklede skrifttegnene, mens Taiwan (og til en viss grad Singapore, Hongkong og de eksilkinesiske miljøer) har holdt fast på de tradisjonelle skrifttegnene. Hànzi-tegn er også utgangspunkt for det japanske skriftspråket Kanji.

 
Lantingji Xu er et kalligrafiverk malt i år 353 av Wang Xizhi. Kalligrafi er en viktig kunstart i Kina.

Kalligrafi er en viktig kunstart i Kina, på linje med malerkunst og musikk.

En utbredt misforståelse er at et skrifttegn alltid står for et ord. Et skrifttegn står alltid for én stavelse, ikke nødvendigvis for et ord. De fleste ord har to stavelser, noen kun én og enkelte tre eller fire.

Kinesisk talemål

rediger

Selv om skriftspråket er felles for Kina (små unntak for kantonesisk), er talespråket – spesielt i Sør-Kina – ofte så forskjellig at det er gjensidig uforståelig. I Folkerepublikken Kina kalles talespråket Hànyǔ («Hàn-folkets talemål»), mens dialektene omtales som navn på stedet + huà (for eksempel Shànghǎihuà = Shànghǎi-snakk = Shànghǎi-dialekt).

I 1913 bestemte den nyopprettede Republikken Kina seg for å innføre et felles riksspråk, som et ledd i nasjonsbyggingen. Riksspråket var i datidens språkbruk kjent som Guóyǔ, og var basert på dialekten i Běijīng-området i Nord-Kina, som i Vesten kalles mandarin. Etter kommunistenes maktovertagelse i 1949 fortsatte politikken med å promotere mandarin som riksspråk, nå under betegnelsen Pǔtōnghuà.[13] Skolesystemet og TV har ført til at nesten alle kinesere behersker riksspråket.

At kinesisk er et tonefallspråk vil si at tonefallet er like viktig for ordets betydning som sammensetningen av vokaler og konsonanter. Når kinesisk transkriberes til latinske bokstaver etter pīnyīn-standarden angis tonefallet med et aksenttegn. (Dette er ikke samme slag aksenter som man kjenner for eksempel fra fransk).

Standard kinesisk har fire toner.

  • 1. tone: høyt vedvarende tonefall (ā)
  • 2. tone: stigende (á)
  • 3. tone: synkende og så stigende (ǎ)
  • 4. tone: raskt fallende (à).

For personer med kinesisk som morsmål er tonefallet så opplagt at det sjelden skrives når pīnyīn benyttes, noe som fører til at vestlige personers forsøk på uttale kinesiske ord på det grunnlag gjerne blir fullstendig uforståelig for kinesisktalende.

Religion

rediger
Se også: Kinesisk kirkehistorie
 
Det keiserlige forfedretempel i Beijing. Kinas religiøse tradisjoner er svært sammensatte, men en form for forfedrekult er utbredt i de fleste religiøse retninger i landet.

Forskjellige filosofiske retninger har hatt en svært markant innflytelse på kinesisk kultur. De tre eldste hovedretninger utgikk fra konfutsianismen, taoismen og til sist buddhismen.

Kinas religiøse tradisjoner er svært sammensatte. Blant de religioner eller trossystemer som assosieres med Kina er forfedrekult, buddhisme, kinesisk folkereligion med røtter i eldgamle myter, konfutsianismen, taoismen og islam.

De fleste kinesere – 59 % av befolkningen, eller ca. 767 millioner mennesker – sier selv at de ikke er religiøse.[14] Men ritualer og religion – særlig den tradisjonelle troen på konfutsianismen, taoismen og buddhismen – spiller en viktig del i manges liv. Ca. 33 % av befolkningen følger en blanding av trosretninger som benevnes i statistikkene som «tradisjonell tro» eller bare «annet».

Ca. 8 % av befolkningen er buddhister.[15] Regjeringen har anslått antallet kristne til 16 millioner.[16] En uavhengig undersøkelse av East China Normal University i 2007 kom frem til at det er 40 millioner kristne i Kina, noe som er mye mer enn regjeringens tall, men samtidig lavere enn hva noen utenlandske observatører har kommet frem til.[17] Senere undersøkelser viser at antall kristne er sterkt økende og kan komme opp mot 247 millioner i 2030.[18]

Pr. 2016 var det mer enn det er 20 millioner muslimer i Kina.[19]

Befolkningspolitikk

rediger

Utdypende artikkel: Den kinesiske ettbarnspolitikken

 
Kinesisk babyjente. Fra 1979 holdt myndighetene hardt på en ettbarnspolitikk, men fra 2015 har denne blitt noe myket opp.

Grunnet en befolkning på over 1,3 milliarder mennesker og en estimert vekstrate på 0,57 % er Kinas regjering bekymret over og oppmerksom på sin befolkningsvekst og har med blandet hell forsøkt forskjellige typer familieplanleggingspolitikk.[20] Fra 1979 var regelen at hver familie kun fikk lov til å ha ett barn, med enkelte unntak for etniske minoriteter og for bønder på landsbygda dersom den førstefødte var en jente.[21]

Myndighetenes fødselspolitikk møtte folkelig motstand, særlig i landsbruksområder hvor det var bruk for arbeidskraft og fordi man i Kina tradisjonelt alltid ønsker seg sønner. Folk som ikke overholdt ettbarnspolitikken gav ofte uriktige opplysninger om antall familiemedlemmer under folketellinger.[22]

Offisiell politikk forbyr bruk av tvangsaborter eller tvangssterilisering, men det fremkommer jevnlig beskyldninger om at lokale embedsmenn tar drastiske midler i bruk for å nå befolkningsmålsetninger. Kinesiske demografers anslag over Kinas fødselsrate varierer fra 1,5 til 2,0. Regjeringen er særlig bekymret for at det vil bli født langt flere gutter enn piker fordi familier tradisjonelt foretrekker gutter, og det er derfor forbudt å bruke ultralyd til kjønnsbestemmelse og etterfølgende abort av pikefostre.

Den omstridte ettbarnspolitikken tok slutt i 2015, og siden den tid har gifte par anledning til å få to barn.[21]

Historie

rediger

Utdypende artikkel: Kinas historie

 
Den kinesiske mur ved Jinshanling. De eldste delene av muren er fra styret til keiser Qin Shi Huangdi på 200-tallet f.Kr, men hoveddelen av dagens konstruksjon er fra Ming-dynastiet (1368–1644).

Den kinesiske sivilisasjon oppstod langs Huáng Hé-elva i Nord-Kina. Kineserne deler oftest opp historien i herskerdynastier, ettersom dynastiskiftene ofte innebar skifte av styreform, herskerklasse og hovedstad. Under Shāng-dynastiet ble skriftspråket, spådomskunst og litteratur som Yijing skapt. Zhōu-dynastiet var en periode preget av borgerkrig og splittelse på den ene siden og kulturell blomstring innen filosofi og litteratur på den annen side. Under Zhōu-dynastiet oppsto konfusianismen og taoismen, og litteratur og filosofi fra denne epoken ble grunnlaget for kinesisk kultur de neste 2000 år.

Alle smårikene ble samlet under keiser Shǐhuángdì i 221 f.Kr., og slik oppstod Qín-dynastiet. I Qín-årene ble byggingen av Den kinesiske mur igangsatt, et byggeprosjekt som med pauser pågikk i 1800 år. Etter at landet ble samlet av Qín-herskerne fulgte omkring 13 andre såkalte dynastier. Mange av dem omfattet et system med underlagte kongedømmer, fyrstedømmer, hertugdømmer, grevskap osv., men etter hvert nøt keiseren en reell sentralmakt. Keiserne hadde forskjellige former for regjeringer med statsminister og andre ministre, og i kortere perioder lå den reelle makten i embetsverkets, keiserslektens eller hoffevnukkenes hender.

Qíns skrekkvelde brøt sammen etter kort tid og gav plass til Hàn-dynastiet. I denne perioden ble konfusianismen forvandlet til en statsfilosofi, og Zhōu-tidens kultur fikk status som ideal. Under Suí-dynastiet ble det gigantiske byggeprosjektet Keiserkanalen oppført for å forsyne troppene ved muren. Táng-dynastiet blir av de fleste kinesere regnet som landets kulturelle gullalder, hvor kalligrafi og poesi nådde sitt høyeste nivå noensinne.

For det meste var de kinesiske hovedsteder beliggende i den østlige del av riket. De fire byene som oftest eller lengst var hovedsteder, var Nanjing, Beijing, Chang'an (i dag Xi'an) og Luoyang.

Yuán-, Míng- og Qing-dynastiene

rediger
 
Europeerne deler opp den kinesiske kaken. Fransk karikatur, 1898. På slutten av 1800-tallet var et sterkt svekket Kina et lett bytte for de europeiske stormaktene, som tvang de kinesiske myndighetene til å gjøre store innrømmelser.

Mongolene brøt gjennom muren på 1200-tallet og grunnla Yuán-dynastiet. De ble etter kort tid assimilert i den kinesiske kultur, og ble styrtet og etterfulgt av Míng-dynastiet. I Míng-perioden ble hovedstaden flyttet til Beijing der Den forbudte by ble oppført. Kinesiske oppdagere la ut på oppdagelsesferder til andre kontinenter, en virksomhet som tok slutt rett før europeerne for første gang nådde Kina med sine handelsskip.

Fra 1644 regjerte Qing-dynastiet (også kjent som Mandsju-dynastiet). Inntil 1700-tallet hadde Kina et klart teknologisk fortrinn i forhold til folkene i Sentral-Asia, men sakket samtidig akterut i forhold til Europa. Dette la grunnlaget for 1800-tallets defensive avvisning fra kinesernes side til den europeiske imperialisme, samtidig som Kina selv ekspanderte innover mot Sentral-Asia. Kina tapte på denne tiden flere kriger mot europeere og naboland, slik som opiumkrigene (1839–1842 og 1856–1860), den fransk-kinesiske krig (1883–1885) og den første kinesisk-japanske krig (1894–1895).

Kina på 1900-tallet

rediger

Utdypende artikler: Andre kinesisk-japanske krig og Den kinesiske borgerkrigen

 
Chiang Kai-shek ledet Kuomintang og Republikken Kina fra 1925 til 1975. Etter tapet i den kinesiske borgerkrigen mistet de kontrollen over fastlandet, men Kuomintang fortsatte å styre på Taiwan.

I 1912 gikk det mandsju-dominerte Qing-dynastiet under, og ble erstattet av republikansk statsstyre i landet. Sun Yat-sen ble utropt til president. Men snart tvang Yuan Shikai, en Qing-general som hadde gått over til de revolusjonæres side, Sun til å tre tilbake og overlate presidentskapet til ham selv. Det tok ikke lang tid før Yuan prøvde å få seg selv kåret til keiser, men han ble raskt avsatt.

Etter general Yuans fall gjenstod Kina som politisk fragmentert; riktignok satt det en internasjonalt anerkjent regjering i Beijing, men den var så å si maktesløs utover landet der lokale krigsherrer var de virkelige maktutøvere.

Mot slutten av 1920-tallet klarte Kuomintang (KMT) under Chiang Kai-shek å gjenforene landet og bringe det under sin effektive kontroll. Hovedstaden ble da flyttet til Nanjing, og KMT begynte å iverksette et moderniseringsprogram i henhold til Sun Yat-sens tanker om landet som en moderne og demokratisk stat. Men fordi man likevel mente at tiden ikke var helt moden for demokratiet, ble dette Kina en ettpartistat.

Under massakren i Nanjing i 1937 drepte japanerne anslagsvis over 300 000 kinesere i løpet av kun seks uker. Mennesker ble kokt levende, brent i hel, overkjørt av stridsvogner og ved andre forferdelige metoder.[23] Forholdet mellom Japan og Kina er fortsatt anstrengt som en delvis følge av det som skjedde i Kina før og under den andre verdenskrig, og måten Japan har behandlet dette på i ettertid.[24] Mens tyskerne har betalt milliarder i erstatning, bygd minnesmerker og bedt om unnskyldning, mener mange at Japan fornærmer sine ofre med å tilbe krigsforbrytere som guder.[23]

Folkerepublikken blir opprettet

rediger

Utdypende artikkel: Folkerepublikken Kinas historie

Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949 av kommunistpartiet etter at partiet hadde gått seirende ut av den kinesiske borgerkrig. Nasjonalist-partiet Kuomintang, som hadde tilkjempet seg regjeringsmakten i Republikken Kina etter Qīng-keiserdømmets fall i 1911, evakuerte da til øya Táiwān. Under ledelse av partiets eneveldige leder Máo Zédōng ble det igangsatt et program for å oppnå et klasseløst kommunistisk samfunn. Staten skulle skapes etter sovjetisk modell, men til forskjell fra nylig industrialiserte Sovjet, ønsket partileder Máo å bygge sin makt på bondebefolkningen, ikke industriarbeiderne. Landets offisielle ideologi ble maoismen, en variant av marxismen-leninismen som la vekt på folkelig mobilisering, oppvurdering av jordbruket, anti-tradisjonalisme og fiendtlig innstilling til vestlig innflytelse. Regimet igangsatte omfordeling av landbruksjorda, utryddelse av jordeierklassen og utdanningsreformer.

Troen på industrialisering gjennom massemobilisering førte til at partiet lanserte «det store spranget» (Dàyuèjìn), et storstilt forsøk på å ta igjen USA og Sovjet i stålproduksjon ved å bygge et smelteverk i nesten hver eneste landsby. Planen slo feil og førte til det som regnes for er verdenshistoriens største hungerkatastrofe. Antall ofre er ukjent, men anslagsvis mellom 20 til 30 millioner mennesker «mangler» ifølge landets befolkningsstatistikk. Etter «det store spranget» begynte Máo å føle sin posisjon i partiet truet. Dessuten brøt den tidligere alliansen med kommunistiske Sovjet sammen etter at den nye partiledelsen i Sovjet skiftet politisk kurs.

 
Under kulturrevolusjonen (1966–1976) brukte Mao kommunistenes ungdomsbevegelse – rødegardistene – til å renske ut politiske motstandere og forsøke å forandre samfunnet fra bunnen av.

I 1966 ble kulturrevolusjonen (Wéngé) igangsatt. Denne innebar at kommunistenes ungdomsbevegelse, millioner av rødegardister (Hóng wèi bīng), i realiteten fikk politimyndighet og nærmest ubegrensede fullmakter til å arrestere, forhøre og straffe personer som rødegardistene oppfattet som klassefiender. Millioner av mennesker, fremfor alt partifunksjonærer og intellektuelle ble tvunget til omskolering gjennom arbeid (Láojiào), det vil si straffearbeid i jordbruket. Skoler og universiteter ble stengt for at elevene og studentene skulle kunne benytte tiden til politiske massemøter og dugnadsarbeid. Tusenvis av kulturminnesmerker ble ødelagt for å fjerne symboler for landets førkommunistiske kultur. Sitatboken med politiske aforismer av formann Máo ble på kort tid den boka i hele verden med nest største opplag. I samtiden regnet regimets tilhengere kulturrevolusjonen for å være en nødvendig reaksjon mot illojalitet og byråkratisering av partiapparatet. Kritikerne og ofrene har påpekt at kulturrevolusjonen kastet landet ut i flere år med lovløshet, vilkårlig vold og økonomisk stillstand. I 1972 gjorde USAs president Nixon et uventet skifte i utenrikspolitikken; hans besøk til landet var innledningen til normalisering av forbindelsene til Folkerepublikken Kina. USA og Folkerepublikken gjorde dette skiftet fordi begge statene anså Sovjetunionen som en større trussel enn hverandre. Folkerepublikken ble anerkjent som Kinas legitime regjering av FN, inntil da hadde republikken på Táiwān hatt Kinas plass i FN og sikkerhetsrådet.

I 1976 døde Máo Zédōng. Etter et kort interregnum der Máos enke og tidligere lederkrets kontrollerte partiet, gikk makten over til Dèng Xiǎopíng. Dèng igangsatte reformer for å gradvis innføre markedsøkonomi og tone ned persondyrkingen som hadde preget kulturrevolusjonen. Dèng og hans støttespillere var imidlertid nøye med ikke å svekke kommunistpartiets maktmonopol, og å unngå at ulønnsom statsindustri ble nedlagt så raskt at det kunne føre til massearbeidsledighet.

Kombinasjonen av fastholdelse av kommunistisk ettpartistat samtidig som markedsliberale reformer har blitt innført har ført til at vestlige kommentatorer har benyttet betegnelsen markeds-leninismen på landets styreform. Staten beholder utstrakt kontroll over pressen, partiet og politiet, men på grunn av landets størrelse har myndighetene i Beijing begrenset oversikt over de lokale maktelitene. Siden reformene i 1978 har Folkerepublikken Kina blitt en av verdens største eksportører av industrivarer. I stor grad har de fått tilgang til teknologi ved å inngå samarbeid med vestlige selskaper (joint-ventures).

Politikk og administrasjon

rediger
 
Xi Jinping er Folkerepublikken Kinas øverste leder. Han er landets president, Kommunistpartiets generalsekretær og leder for den sentrale militærkommisjon.

Folkerepublikken er en sosialistisk republikk og en (ikke-føderal) sentralstat. Landet regjeres på grunnlag av forfatningen fra 1982. Kinas nåværende president (pr. 2023) er Xi Jinping og nåværende statsminister er Li Keqiang.

I tråd med Formann Mao Zedongs lære om det revolusjonære partiets status som mobiliserende representant for bønders og arbeideres objektive klasseinteresser, har Kinas kommunistparti politisk maktmonopol og det er uklar skillelinjer og en glidende overgang mellom Kommunistpartiet og statens myndighetsorganer.[25] Statssystemet består derfor av to parallelle, hierarkiske strukturer for utforming og gjennomføring av politikk – den formelle statsstrukturen med Den Nasjonale Folkekongress, Regjering og President på nasjonalt nivå, og den tilsvarende parallelle partistrukturen med Partikongressen, Sentralkomiteen/Politbyrået og Generalsekretæren.

Mens Kinas økonomi ble liberalisert etter Deng Xiaopings maktovertakelse på 1980-tallet, har ikke det politiske system blitt tilsvarende demokratisert. Det er en viss grad av demokrati på lokalpolitisk nivå, og Kina har siden slutten av 1980-årene hatt valg til kommunestyrer. Pr. 2008 hadde 900 millioner kinesere fått brukt stemmeretten sin. Velgerne kan imidlertid ikke velge mellom flere partier, og Kommunistpartiets lokalavdelinger kontrollerer at de folkevalgte kommunepolitikerne ikke forlater partilinjen.[26] På nasjonalt nivå har man ingen politiske valg, og det politiske ledersjiktet supplerer seg selv. Da Hu Jintaos etterfølger som landets øverste leder skulle utpekes i 2012 var det formelt partikongressen som skulle fatte vedtaket, men Politbyråets stående komité hadde allerede på forhånd utpekt Xi Jinping til etterfølger som generalsekretær. Året etter ble han også valgt til Kinas president av landets folkekongress, i et valg som var en ren formalitet.[27][28]

De som jobber for å innføre et flerpartisystem blir straffeforfulgt av myndighetene. Hongkong, som ble innlemmet i Folkerepublikken Kina i 1997, er et unntak fra dette systemet, og har fortsatt flerpartidemokrati. Likevel kan myndighetene i Beijing gripe inn i Hongkongs politiske liv og forby regimekritiske partier, for eksempel de som kjemper for selvstendighet.[29] Kina har sterke restriksjoner på organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, rett til å få barn, og religionsfrihet. Det politiske liv har tidvis vært preget av korrupsjon, til tross for synlige og offisielt prioriterte kampanjer med harde straffer for korrupte ledere. En høyt profilert rettssak endte i 2013 med domfellelse for Bo Xilai, partisjef i Chongqing-provinsen.[30]

Det politiske liv foregår primært innenfor kommunistpartiet, selv om det har vært forsøk på å etablere alternative politiske bevegelser. Myndighetene anser Falun Gong-bevegelsen for å være en konkurrerende samfunnsorganisasjon, og forfølger medlemmene.[31] Studenter i Beijing gjennomførte demonstrasjoner for demokrati i 1989, men protestene ble brutalt slått ned av landets militære styrker. Fagbevegelsen i Kina hadde 137 millioner medlemmer i 2006, men har i liten grad mulighet til å representere medlemmene: I det regulerte samarbeidet mellom partene i Kinas arbeidsliv har fagbevegelsen en stilling som er underordnet partiet og arbeidsgiverne.[32][33]

Administrativ inndeling

rediger
 
Kinas provinser og prefekturer

Folkerepublikken Kina er inndelt i 23 provinser (medregnet øya Taiwan), fem autonome regioner, fire bykommuner på provinsnivå, og to spesielle administrative regioner. Dessuten består Folkerepublikken av 56 forskjellige offisielle nasjonaliteter.

 
Hongkong var tidligere en britisk koloni, men ble levert tilbake til Kina i 1997. Det har siden hatt status som en «spesiell administrativ region».

Provinser （省 shěng）

Såkalte Autonome regioner（自治区）

Bykommuner（直辖市)

Spesielle administrative regioner（特别行政区）

Provins ifølge myndighetene i Beijing, men i praksis styrt av Republikken Kina

Forsvars- og utenrikspolitikk

rediger

Utdypende artikkel: Folkets frigjøringshær

 
Folkerepublikken Kinas militærstyrker kalles Folkets frigjøringshær, og har rundt to millioner soldater i aktiv tjeneste (2018).[34]

Folkerepublikken Kinas militærstyrker kalles Folkets frigjøringshær, og ble opprettet i forbindelse med Nanchangopprøret i 1927. Folkets frigjøringshær består av fem forsvarsgrener: Bakkestyrkene, Marinen, Luftforsvaret, Missilstyrkene og de strategiske støttestyrkene (cyberkrigføring og krigføring i verdensrommet). Landet er en atommakt, og har anslagsvis 260 kjernefysiske stridshoder (pr. 2015) fordelt på ICBMer, sjøbaserte ballistiske missiler og bombefly.[35] Totalt omfatter Folkets frigjøringshær rundt to millioner soldater i aktiv tjeneste, samt en halv million reservister. Forsvarsbudsjettet er på ca. 175 milliarder amerikanske dollar.[34] Folkerepublikken Kina har i prinsippet verneplikt, men et stort antall frivillige gjør at de klarer å fylle mannskapsbehovene uten å ta i bruk vernepliktige soldater.[36]

Kina har diplomatiske relasjoner med de fleste større land i verden. Sverige anerkjente, som det første vestlige land, Folkerepublikken Kina den 9. mai 1950.[37] Folkerepublikken Kina overtok i 1971 Republikken Kina (Taiwan) sin plass som representant for Kina og ble en av de fem permanente medlemmer av sikkerhetsrådet. Kina er også observatør i Organisasjonen av alliansefrie nasjoner.

Kina fører Ett-Kina-politikk, som betyr at Kina kun vil ha diplomatiske forbindelser med land som anerkjenner Kinas krav på Taiwan og som ikke har diplomatiske forbindelser med Taiwan.[38] Den kinesiske regjering er også kraftig imot at taiwanske politikere som Lee Teng-hui og Chen Shui-bian eller kontroversielle personer som Tenzin Gyatso (Tibets Dalai Lama) mottas offisielt av noen land.

Japan og Kina har innimellom hatt et anstrengt forhold til hverandre blant annet fordi at det i noen japanske skolebøker er benektelser av overgrep begått av japanske soldater i Kina under andre verdenskrig.[23] En annen grunn er at japanske toppolitikere med jevne mellomrom har besøkt Yasukuni-helligdommen, der de minnes japanske soldater falt i strid, inkludert militære ledere dømt for krigsforbrytelser etter andre verdenskrig. Uenighet rundt eierskapet til Senkakuøyene i Øst-Kina-havet bidrar også til det anstrengte forholdet mellom Japan og Folkerepublikken.[39]

Menneskerettigheter

rediger

Bruk av sensur er utbredt, og kommunistpartiet undertrykker enhver organisasjon som det anser for å være en trussel imot dets makt – som det var tilfellet med demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989. Kina er det landet i verden som idømmer og iverksetter flest dødsstraffer, både relativt sett og i absolutte tall. Myndighetene holder tallet på henrettede hemmelig, men Amnesty International anslår at Kina henretter flere tusen mennesker hvert år.[40]

I forkant av Sommer-OL 2008 laget Amnesty International en rapport om Kinas brudd på menneskerettigheter. Sentralt i rapporten stod undertrykkelsen av befolkningen i Tibet, fengsling av menneskerettighetsforkjempere, urimelig bruk av tvangsmidler slik som omskoleringsleirer mot de som ønsker å fremme sin sak for myndighetene, og begrensninger for journalister og sensur på internett.[41]

Siden Jiang Zemins lederperiode på 1990-tallet har Publisitetsdepartementet til Kinas kommunistparti kontrollert alle kinesiske medier. Etter at Hu Jintao overtok i 2002 ble det i noen år myket noe opp, og mediene kunne på denne tiden skrive om sosiale problemer og kritisere korrupsjon i lokalforvaltningen. Fra 2005 til 2006 ble linjen igjen hardere, og kritiske aviser og publikasjoner ble stemplet som ulovlige og stengt ned.[42][43] Samtidig innførte myndighetene streng kontroll over Internett-trafikk, og gjennom systemet kjent som «Den kinesiske brannmur» blokkerer de utenlandske nettsteder, samt overvåker og sensurerer kinesiske internettbrukeres private kommunikasjon og aktivitet i sosiale medier.[43][44] Rundt 2010 var det igjen blitt åpnere forhold der bloggere kunne skrive om sosiale og politiske reformer og kinesiske brukere kunne nå internasjonale nettsteder, men etter at Xi Jinping overtok makten i 2012 har det blitt innført nye teknologiske sperrer og lover som hindrer ytringsfriheten på Internett i Kina.[45]

I 2014 innførte myndighetene en stor nasjonal database der innbyggerne rangeres etter Kommunistpartiets mål for pålitelighet og troverdighet, og denne informasjonen brukes til både å straffe og premiere folk alt ettersom hvordan de har oppført seg i trafikken, på kollektivtransport, på Internett, og ellers i samfunnet. Personer som får dårlig poengscore i dette «sosial kreditt»-systemet kan få dårligere jobbmuligheter, dårligere Internett-tilgang, nektes skoleplass, eller nektes å reise.[46]

Forholdet til Norge

rediger

Norge etablerte en utenriksstasjon i Beijing i 1919, og denne ble akkreditert hos Chiang Kai-sheks nasjonalistiske regjering i Nanjing i 1930. Etter at Folkerepublikken Kina var blitt formelt opprettet brøt Norge forbindelsene med nasjonalistene i 1950, og i 1954 fikk Norge en ambassade i Beijing da det ble opprettet formelle diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken.[47] Kinas ambassade i Oslo ligger i Tuengen allé vest i byen.

Forholdet mellom Norge og Kina var lenge på frysepunktet etter at den opposisjonelle Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris 2010. Etter seks år uten politisk kontakt ble forholdet normalisert igjen fra november 2016, da landene gjenopptok forhandlinger om en frihandelsavtale.[48]

Økonomi og næringsliv

rediger

Kina er pr. 2017 verdens nest største økonomi med et bruttonasjonalprodukt (BNP) på 12 237 milliarder amerikanske dollar.[49] Fra landet åpnet seg opp for utenlandske investeringer og handel i 1979 og frem til 2017 har den gjennomsnittlige årlige økningen i BNP vært på hele 9,5 % (justert for inflasjon). Denne økningen blir av Verdensbanken beskrevet som «den raskest sammenhengende veksten av en større økonomi gjennom tidene».[50] Lønnsnivået i Kina var i 2017 begynt å nærme seg nivået i Sør-Europa, etter å ha doblet seg de siste ti årene. Kinesiske industriarbeidere tjente da i overkant av 30 kroner i timen, noe som var fem ganger så mye som en indisk industriarbeider.[51]

I 2009 ble Kina verdens største eksportnasjon med en vareeksport på 1 200 milliarder dollar.[52] I 2015 var vareeksporten økt til 2 420 milliarder dollar, en dobling av eksportverdien i løpet av ni år. Importen var samme år 2 017 milliarder dollar, som gir et handelsoverskudd på 303 milliarder dollar i 2015.[53] Hovedeksporten består av tekstiler, elektroniske produkter, olje og oljeprodukter, kjemikalier, lettere industrivarer, og våpen. Også servicenæringen har vokst kraftig og utgjør mer enn 40 % av BNP.

Grunnenheten for valuta i Kina kalles yuan (元), mens den formelle betegnelsen på valutaen som har vært i bruk i Folkerepublikken Kina siden 1949 er rénmínbì (RMB, 元, «folkets penger»). En yuan deles opp i 10 jiǎo (角), som igjen deles opp i 100 fēn (分), selv om de senere tiårs prisstigning gjør at jiǎo og fēn sjeldnere er i bruk. Yuan og jiǎo er skriftlige og formelle former, og i muntlig tale brukes gjerne ordene kuài («spenn») og máo for henholdsvis yuan og jiǎo.[54] Den største enheten er 100 yuan og den minste er 1 fēn. I vesten forkortes valutaen til CNY og ¥ eller Ұ brukes som symbol.

Reformer fra 1980-årene

rediger
 
Elektronikk-fabrikk i Guangdong (Kanton). Moderne forbrukerelektronikk er ofte designet av vestlige selskaper, mens den faktiske produksjonen foregår hos underleverandører i Kina.

De økonomiske reformene som startet i andre halvdel av 1980-tallet, tok sikte på å effektivisere landbruket og overflytte arbeidskraft fra bygda til mer produktiv industri og tjenesteyting i byene. Det ble i starten opprettet spesielle økonomiske soner (SEZ) hvor det ble innført markedsmekanismer, privat eiendomsrett og åpen utenrikshandel, for å få i gang eksponeringen av produksjonen mot konkurranse. Fortsatt er om lag ¾ av befolkningen sysselsatt i jordbruket, men landbrukssektoren utgjør bare 13 % av BNP. Landet er en stor industrinasjon med egenproduksjon av biler, fly, IT-utstyr og andre kapital- og forbruksvarer. Guangdong-provinsen har stor lisensproduksjon av IT-utstyr og elektronikk, med basis i vekstbyene Shenzhen og Guangzhou.

Kina ble i 2001 medlem av Verdens handelsorganisasjon. Det er opprettet børser i Beijing og Shanghai, i tillegg til den eldre Hang Seng-børsen i Hongkong. Aksjemarkedene er likevel umodne, myndighetene tillater ikke større fluktuasjoner og griper ofte inn overfor svingninger i aksjekursene. Bankmarkedet er også umodent, noe som har bidratt til framveksten av et grått lånemarked hvor ikke-finansielle bedrifter og privatpersoner låner ut penger. Kina har lenge hatt en fundamental ubalanse i økonomien med høye investeringer og eksport, mens privat forbruk har vært beskjedent. Vestlige land med USA i spissen har anklaget Kina for å administrere en kunstig svak valuta for å styrke egen eksport på verdensmarkedet. Samlet utenriksgjeld har blitt redusert til om lag 12 prosent av BNP, mens statens totale gjeld inklusive innenriks fordringer er økende og har passert 60 prosent av BNP.[55]

Økonomiske nøkkeltall [56]

[57] [58]

2006 % av BNP 2009 % av BNP 2012 % av BNP 2015 % av BNP Kilder
BNP mrd US$ [59] 2.730 5.059 8.570,3 11.226,2 Verdensbanken, IHS
BNP/innb US$ [60] 2.082,2 3.800,5 6.264,6 7.958,0 IMF, Verdensbanken
BNP realvekst % [61] 12,7 9,2 7,8 6,9 IMF, Verdensbanken
Konsumpriser, endring 2,0 0,7 2,5 1,4 IMF
Renter repo, 1 uke 4,6 2,5 IMF
Investering mrd US$ [62] 1.165,8 42,7 2.407,5 47,6 4.004,5 47,3 4.841,0 43,8 IMF
Arbeidsløshet [63] 4,0 4,4 4,5 5,1 IMF, verdensbanken
Eksport mrd US$ [64] 973,5 35,7 1.260,3 23,7 2.188,3 24,2 2.431,0 22,0 IMF, Verdensbanken
Import mrd US$ [65] 764,5 29,1 1.040,2 19,9 1.956,4 21,5 2.046,0 18,5 IMF, Verdensbanken
Handelsbalanse mrd US$ [66] 178,4 6,5 196,3 3,9 230,6 2,7 385,5 3,5 IMF, Verdensbanken
Betalingsbalanse mrd US$ [67] 231,8 8,5 243,3 4,8 215,4 2,5 2,7 IMF, Verdensbanken
Budsjettbalanse, primær -0,7 -3,0 -1,5 -2,5 IMF

Industri, naturressurser og energi

rediger

Kina er rikt på naturressurser som blant annet kull og jernmalm, samt en betydelig andel av verdensreservene av sjeldne jordarter (rare earths). Landet utnytter olje- og gassforekomster i sør, men er blant verdens største importører av olje.

Bilindustri

rediger
 
Hongqi

Bilindustrien i Kina kan spores helt tilbake til Changan Automobile i 1862. På 1950-tallet var bilindustrien hovedsakelig lisensiert og med hjelp fra USSR, og i et veldig lite omfang. Kinas årlige bilproduksjon oversteg en million i 1992, og i 2014 var produksjon på hele 23,7 millioner enheter, som utgjorde 26 % av den globale bilproduksjonen. I 2017 nådde det 29 millioner.[68][69]

I 1983 signerte American Motors Corporation (AMC) en 20-års kontrakt for å produsere sine Jeep-modeller i Beijing. Etter det produserte Volkswagen, Peugeot og en rekke andre bilfabrikanter flere av sine modeller i Kina. Senere er det kinesiske bilmerker som har tatt over.

Rundt 2000 til 2010 ble flere kinesiske bilprodusenter anklaget for å kopiere bilmodeller fra vestlige produsenter. Noen BYD-modeller har historisk sett vært lik modeller fra andre merker, inkludert modeller fra Lexus, Toyota, Honda, Mercedes Benz, og Porsche. Noen modeller var så like at man kunne benytte bildeler om hverandre, dette gjaldt også andre kinesiske produsenter enn BYD som for eksempel Chery QQ (Daewoo Matiz) og Zotye SR9 (Porsche Macan).[70]

 
 
Zotye SR9 (venstre) og Porsche Macan (høyre)

Kina er nå en stor bilprodusent, ikke minst innen elektriske modeller er de langt fremme teknologisk. I mars 2023 er det over 100 kinesiske bilmerker og 11 av disse blir importert til Norge (Polestar, MG, BYD, Maxus, Aiways, Lotus, Hongqi, Dongfeng, Xpeng, Nio og Jac).[71]

Turisme

rediger
 
Turister fotograferer Shanghais skyline fra strandpromenaden kjent som The Bund.

Med 60,7 millioner utenlandske besøkende i 2017 var Kina det fjerde største turistmålet i verden.[72] Flesteparten av de utenlandske besøkende er imidlertid kinesere fra Taiwan, Hongkong og Macao, og hvis disse holdes utenfor mottok landet 26 millioner utenlandske turister i 2014. De fleste utenlandske turister kommer fra andre land i Asia, og landene med flest antall turister til Kina er Sør-Korea, Japan, Russland, USA, Vietnam, Malaysia og Mongolia. Omtrent 20 % av turister til Kina er europeere, og omtrent halvparten av disse er russere.[73]

Større kinesiske foretak

rediger

Kinas næringsliv domineres av statseide bedrifter, og mange av disse hører blant verdens største konsern i sine bransjer. Alle de store bankene er statlige, og det samme gjelder samtlige fire lisenshavere innenfor telekommunikasjoner. Også de største energiselskapene er statseide, både innenfor oljeproduksjon (CNPC, CNOOC, Sinopec, PetroChina), og innenfor vannkraft- og kullkraftproduksjonen (State Grid, CPIC). En del større private selskaper er registrert i Hongkong, og noen større private selskap i Fastlands-Kina har særlig vokst fram innenfor IT-industrien (Lenovo, Huawei, Alibaba).

Samfunn

rediger

Kalender

rediger
 
Kinesisk nyttår er den viktigste av de tradisjonelle kinesiske helligdagene, og feires i hele landet. Her fra fyrverkeriet under nyttårsfeiringen i Hongkong i 2012.

Den kinesiske kalender er en lunisolarkalender. I Kina benytter man i dag den gregorianske kalenderen, men den kinesiske kalender brukes fremdeles til markering av tradisjonelle helligdager, for eksempel kinesisk nyttår, Duanwu-festivalen og Månefesten. Den brukes også til å velge en gunstig dag for brylluper eller for innvielse av en ny bygning. Ettersom en måned i den kinesiske kalender er like lang som månens omløpstid, forteller kalenderen også noe om månens faser.

Den kinesiske kalender har også gitt navn til årene. De følger en syklus på tolv forskjellige år i denne rekkefølgen: rotte, okse, tiger, hare, drage, slange, hest, sau, ape, hane, hund, og gris. 5. februar 2019 begynner grisens år, mens rottens år begynner 25. januar 2020.

Utdanning og forskning

rediger
 
Eldre kinesisk kompass. De første kompassene ble funnet opp i Kina rundt 300-200 f.Kr.

Det kinesiske skolesystemet er fullt ut drevet av staten og organisert under det kinesiske utdanningsdepartementet. Det er ni års obligatorisk skolegang, vanligvis fordelt på seks år med barneskole (fra seks eller syvårsalderen) og tre år med ungdomsskole (for elever fra tolv til femten år). Noen provinser opererer også med modellen med fem års barneskole og fire års ungdomsskole. Etter ungdomsskolen er det mulighet for å gå tre år på videregående skole.

Opptaksprøven til høyere utdanning kalles Gaokao, og har spesielt fokus på elevenes kunnskaper i kinesisk, matematikk og fremmedspråk. Eksamenen er regnet som vanskelig, og bare 40 % av eksaminandene består. Resultatene ved denne prøven danner grunnlaget for hvilken høyere utdanningsinstitusjon man blir tilbudt studieplass ved.[74]

I 2016 hadde landet omtrent 2 600 høyere utdanningsinstitusjoner, en økning fra 1071 i 1999. I samme periode økte studentpopulasjonen fra 8,8 millioner til 29 millioner. Årlig uteksamineres 15 000 ingeniører med ph.d.-grad, noe som er det høyeste antallet på verdensbasis.[75] Blant de mest kjente universitetene er Tsinghuauniversitetet og Pekinguniversitetet (begge i Beijing), og Fudanuniversitetet i Shanghai.[76]

I 2016 passerte Kina USA som verdens mest publiserende forskningsland innenfor teknologi og naturvitenskap. Rundt to prosent av BNP brukes til forskning pr. 2015, noe som er en fordobling siden 2001. Kina har også hatt en sterk økning i publiserte artikler i verdens høyest rangerte vitenskapelig tidsskrifter.[75] Kinesernes satsing på vitenskap og teknologi er imidlertid ikke bare av nyere dato, og historisk sett har kinesernes tekniske oppfinnelser omfattet for eksempel kompasset, boktrykkerkunsten, papiret, den orientalske abakus, kruttet, armbrøsten og rustningen. Den kinesiske matematiker Zu Chongzhi klarte på 400-tallet å regne ut tallet π (pi) med syv desimaler. Alkymi er taoistisk kjemi, svært forskjellig fra moderne kjemi. Kineserne drev det tidlig langt innen biologi og urtelære, blant annet om medisinale planter. Likeså var kineserne tidlig ute med kirurgi, og er fremdeles helt i tet hva gjelder akupunktur.

Massemedier

rediger
 
Kinas statlige fjernsynsselskap heter CCTV, og har hovedkontor i en karakteristisk skyskraper i Beijing.

Kinas største fjernsynsselskap er China Central Television (CCTV), som er statseid og underlagt Publisitetsdepartementet til Kinas kommunistparti. CCTV har 24 kanaler og når én milliard mennesker. De internasjonale kanalene til CCTV ble i 2016 skilt ut under merkenavnet China Global Television Network (CGTN), og CGTN driver kanaler på engelsk, arabisk, fransk, spansk og russisk.[77]

Folkerepublikken Kinas største dagsavis er Folkets dagblad, som er organ for kommunistpartiet. Landet har også to engelskspråklige aviser: Beijing-baserte China Daily og Shanghai-baserte Shanghai Daily. Den kinesiske regjeringen står også bak nyhetsbyrået Xinhua.

Kina har liten eller ingen grad av pressefrihet, og organisasjonen Reportere uten grenser rangerer landet nær bunnen i sine årlige oversikter over pressefrihet i verdens land.[78] Kinesiske medier er under streng statlig kontroll, og det er vanskelig for utenlandske journalister å arbeide i landet. Myndighetene overvåker også av hva folk poster på internett, i chat-rom og i sosiale medier, og journalister og bloggere som kritiserer myndighetene risikerer fengselsstraff.[79] Kinas sosiale kredittsystem effektiviserer overvåkningen og gir kinesiske innbyggere sosial kreditt (poeng) basert på oppførselen deres.

Urbanitet

rediger
 
Kinesisk migrantarbeider. Ifølge offisielle tall hadde Kina i 2009 totalt 230 millioner slike, flesteparten med arbeid i industri eller byggenæring.[80]

Kina kjennetegnes av en stor indre migrasjon fra land til by, der fattige migranter forlater hjemplassene sine for å søke arbeid i de store og mellomstore byene. Denne personstrømmen går i hovedsak fra landets indre områder til kyststrøkene, og fra det vestlige og sentrale Kina til det østlige Kina. Ifølge offisielle tall hadde Kina i 2009 totalt 230 millioner migrantarbeidere, og omtrent 60 % av disse arbeider i industrien eller i byggenæringen.[80]

I 2012 gikk bybefolkningen i Kina forbi landbefolkningen, da 680 millioner mennesker – 51,27 % av befolkningen – bodde i byer. Denne andelen er forventet å øke til 75 % i løpet av den neste tyveårsperioden.[81]


Folkerepublikken Kinas 20 største storbyområder
# By Provins Innbyggertall # By Provins Innbyggertall

 
Shanghai
 
Beijing

1 Shanghai Shanghai 20 217 748 11 Chongqing Chongqing 6 263 790
2 Beijing Beijing 16 446 857 12 Nanjing Jiangsu 5 827 888
3 Shenzhen Guangdong 10 358 381 13 Shenyang Liaoning 5 718 232
4 Guangzhou Guangdong 9 702 144 14 Xi’an Shaanxi 5 206 253
5 Tianjin Tianjin 9 562 255 15 Hangzhou Zhejiang 5 162 093
6 Wuhan Hubei 7 541 527 16 Harbin Heilongjiang 4 933 054
7 Dongguan Guangdong 7 271 322 17 Dalian Liaoning 3 902 467
8 Hongkong Hongkong 7 071 576 18 Zhengzhou Henan 3 677 032
9 Foshan Guangdong 6 771 895 19 Shantou Guangdong 6 771 895
10 Chengdu Sichuan 6 316 922 20 Jinan Shandong 3 527 566
Kilde: Folketellingen i 2010[82]


Kultur

rediger

Kinas kultur er en av verdens eldste. Landet hadde et utviklet samfunnssystem allerede for 4 000 år siden og det er i Kina mange store oppfinnelser har sett dagens lys, for eksempel papiret og boktrykkerkunsten, porselen, krutt og kompasset. Keiserdynastiene varte i mer enn 2 500 år og omfattet både epoker med stabilitet og med revolusjonerende forandring.

Musikk, dans og drama

rediger
 
Dragedans er en kinesisk tradisjonell fremvisningsdans. Den fremføres ofte under festiviteter.

Kineserne utviklet et stort antall musikkinstrumenter, blant annet zheng, xiao og erhu. Musikkinstrumentet sheng fikk en rekke arvtakere i Vesten.

Dragedans og Løvedans er kjente kinesiske former for fremvisningsdans.

Litteratur og skriftkultur

rediger

Kinesisk litteratur har en lang og rik historie, delvis tilskyndet av oppdagelsen av trykkekunsten under Song-dynastiet. Forut for den tid var de klassiske og religiøse manuskripter nettopp «manuskripter» – håndskrevne, med blekkpensel. Det dreide seg for det meste om konfutsianske, taoistiske og buddhistiske verker. For å granske disse tekstene opprettet de lærde et stort antall akademier. Noen av akademiene var finansiert av herskerdynastiene, og de kongelige kunne selv ta aktivt del i diskusjonene der. Av dokumenter forfattet på denne tidlige tid er titusener blitt bevart. Kinesiske filosofer, forfattere og diktere har for det meste nydt stor respekt i samfunnet, og spilt en viktig rolle som kulturbærere.

Kunst, verdensarv og museer

rediger

Utdypende artikler: Liste over kinesiske malere og Verdensarven i Asia#Kina

 
Kinesisk krukke fra Ming-dynastiet på midten av 1400-tallet, av en type kjent som «blå og hvit-porselen». Denne typen porselensprodukter har sitt opphav i byen Jingdezhen, og ble en meget ettertraktet handelsvare utenfor landets grenser i tidlig moderne tid.

I Kina har man alltid satt billedkunsten høyt, og de eldste bevarte maleriene er fra 200-tallet f.Kr. Fra ca. 400-tallet e.Kr. ble det å lage tegninger med tusj og pensel vanlig blant embedsmenn og andre i eliten, og det at kinesisk kalligrafi også har høy status som kunstform henger sammen med at det var den skrivekyndige klassen som begynte med billedkunst. Fra Song-dynastiets tid ca. rundt år 1000 skjedde det en stor utvikling i kinesisk landskapsmaleri, og i denne epoken kom også fugle- og blomstermalerier som kunstform. Et format som er vanlig for kinesisk billedkunst er de lange, strimmelformede billedrullene, såkalte «horisontalbilder». Dette formatet er meget gammelt i bruk til fortellende figurfremstillinger, men fra Song-tiden og utover ble de også brukt til panoramautsyn over elve- og fjellandskap.[83]

Fra Yuan-dynastiet (1271–1368) tok billedkunsten en mer personlig retning. Den største kinesiske maleren på denne tiden var Zhao Mengfu, kjent for sine hestemalerier. Blant andre kjente kunstnere fra denne epoken er Wang Meng og Ni Zan. Under Ming-dynastiet (1368–1644) fikk kunsten en tilbakeskuende tendens, der man så til gamle mestere for inspirasjon. Kjente kunstnere fra Ming-tiden er Shen Zhou og etterfølgeren Wen Zhengming. Kunsten under Qing-dynastiet (1644–1912) begynte med en motreaksjon mot tilbakeskuingen under Ming, med de tre malende munkene Zhu Da, Shitao og Kun Can som sentrale aktører. Senere i Qing-perioden var det ingen overordnet trend i kinesisk billedkunst, og alle malere hadde hver sin stil. På 1800-tallet var kinesisk billedkunst preget av nedgang, på grunn av de sosiale og økonomiske problemene i landet.[83]

 
Terrakottahæren har vært en del av verdensarven siden 1987, og er et av Folkerepublikken Kinas fremste turistmål.

Det finnes eksempler på kinesisk skulpturkunst helt tilbake til Yangshaokulturen og fra bronsealderen, men det var først med buddhismen] inntog i landet at skulpturer i større format ble vanlig. Buddha-statuene begynte å ta menneskelig form i det første århundre etter Kristus, og med utviklingen av ulike retninger innenfor buddhismen ble det også stort spenn i fremstillingen av Buddha. Felles for de fleste var imidlertid at de var veldig statiske todimensjonale, og var ment å sees rett forfra. Fra 500-tallet ble kinesisk skulpturkunst mer tredimensjonal, og fra 600-tallet ble skulpturene nesten overdrevet kroppslige. Senere i kinesisk kunsthistorie har man beholdt formspråket fra 400–700-årene, og stort sett gjentatt eller variert over stilen med overdrevne former.[83]

Kineserne har aldri skilt skarpt mellom kunst og kunsthåndverk, og retninger innenfor sistnevnte har periodevis hatt stor prestisje. Kinesisk keramikk har røtter tilbake til steinalderen, og fra 600-tallet e.Kr. slo porselenet igjennom. Dette ble snart en viktig handelsvare som ble eksportert vestover til Midtøsten og Europa. Fra 1300-tallet begynte kinesiske porselenskunstnere å eksperimentere med å male med blå koboltfarge over hvit porselen, og Jingdezhen ble senter for landets porselensproduksjon. Porselensteknikkene utviklet seg videre i Ming- og Qing-periodene, og siden 1700-tallet har kinesisk blåhvitt og emaljedekorert porselen vært inspirasjonskilde og forbilde også for keramikere i vesten.[84]

 
Typisk restaurant bord i Kina, rettene står på en plate som kan roteres slik at man kan forsyne seg. På større restauranter kan man få gaffel men på mindre mer lokale har de kun spisepinner.

Edelmetaller har aldri spilt noen sentral rolle i kinesisk kunsthåndverk, men fra Shang-dynastiet (ca. 1550–1045 f.Kr.) kjenner man avanserte metoder for støping av bronse. Utgravinger har fått for dagen store mengder bronsegjenstander fra landets tidlige historie, der spesielt bronsekar brukt til ofringer til forfedres ånder er unike. Ved siden av bronsen har også jade vært spesielt for Kinas kunsthåndverk, og fra Han-dynastiet (202 f.Kr.­­–220 e.Kr.) finner man hele drakter av jadeplater. Fra senere perioder har man småskulpturer i elfenben, blant annet fra Ming-dynastiet. Spesielt fra kinesisk kunsthåndverkstradisjon er også bruken av horn fra neshorn, blant annet til vinbegere.[84]

Siden Folkerepublikken Kina ratifiserte UNESCOs konvensjon om beskyttelse av kultur- og naturarven i 1985 har landet fått 53 oppføringer på listen over Verdens kultur- og naturarvsteder, noe som er nest flest i verden. Blant de mest kjente verdensarvstedene i Kina er Den forbudte by i Beijing, Den kinesiske mur, Potalapalasset i Tibet og Terrakottahæren ved Qin Shi Huangdis mausoleum.

Mat og drikke

rediger
 
Det kinesiske kjøkken er berømt verden rundt. Bildet viser tilberedningen av pekingand, en av de mest kjente rettene internasjonalt.

Utdypende artikkel: Det kinesiske kjøkken

Mat er en viktig del av kinesisk kultur. Stort sett all mat er knyttet til en eller annen effekt på helsen.[trenger referanse] Det kinesiske kjøkken har opphav i de forskjellige provinsene og det finnes uendelig mange retter.

Det spises med pinner. Maten serveres i felles skåler på bordet og alle spiser av alle rettene som er på bordet. I Sør-Kina er ris det dominerende tilbehøret, men i nord er det mer basert på brød laget av korn.[trenger referanse] Kineserne bruker en langt større del av sin inntekt på mat enn man gjør i Norge. De er langt mer oppmerksom på smak, kvalitet og viktigheten av å spise sunt og variert.[trenger referanse]

Idrett

rediger
 
Basketspilleren Yao Ming er en av Kinas mest kjent idrettsutøvere, kjent fra NBA-karrieren fra 2002 til 2011.

Kina er blant de tidligste steder i verden hvor man begynte å drive med sport. Det finnes bevis for at Kina er det sted i verden der en form for fotball først ble spilt.[85] Andre populære sportsgrener i Kina:[86] kampsport, bordtennis, badminton, svømming, basketball og i den senere tiden golf og rugby. Brettspill som go, xiangqi (kinesisk sjakk) og mahjong (májiàng) og i den senere tiden sjakk er populære spill i Kina.

I kinesisk kultur anses det som viktig å være fysisk aktiv, og man kan se eldre trene qigong og tai chi i parker om morgenen og studenter som gjør uttøyningsøvelser på skolens område. Den profesjonelle amerikanske basketball-ligaen NBA har mange unge tilhengere i Kina og Yao Ming er et stort idol for dem.

Sommer-OL 2008 ble avholdt i Beijing og andre byer i Kina.

Vinter-OL 2022 ble avholdt i Beijing og områder ved Yanqing og Chongli i Kina.

Oppføring på UNESCOs lister

rediger

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

  • Hovedstad og graver i det gamle Koguryo riket
  • West Lake kulturlandskap i Hangzhou

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

Litteratur

rediger

Fotnoter

rediger
Type nummerering
  1. ^ forenklet kinesisk: 中国; pinyin: Zhōngguó; bokstavelig talt «Midtens rike»
  2. ^ hànzì:中华人民共和国 , pīnyīn: Zhōnghuá Rénmín Gònghéguó

Referanser

rediger
  1. ^ https://www.worldometers.info/world-population/china-population/.
  2. ^ https://uis.unesco.org/en/country/cn.
  3. ^ «National Data». data.stats.gov.cn. Besøkt 22. september 2019. 
  4. ^ Wright, Arthur F. (1960). «The Study of Chinese Civilization». Journal of the History of Ideas. 2. 21: 233–255. ISSN 0022-5037. doi:10.2307/2708197. Besøkt 16. november 2021. 
  5. ^ Klepsvik, Erik (2020). «Midtens rike». Store Norske Leksikon. Besøkt 20. februar 2024. 
  6. ^ «Planteliv». Verden i Dag: Kina og Taiwan, side 11
  7. ^ a b «Dyreliv». Verden i Dag: Kina og Taiwan, side 12
  8. ^ «China's Rare River Dolphin Now Extinct, Experts Announce». National Geographic News. 14. desember 2006. Arkivert fra originalen 19. mai 2018. Besøkt 29. januar 2019. 
  9. ^ Kan, Karoline (24. februar 2019). «I learned to love my freckles. After this week's social media debate, will China?». CNN Style (på engelsk). Besøkt 3. mars 2019. 
  10. ^ «India's population to surpass that of China's around 2024: UN». The Economic Times. 21. juni 2017. Besøkt 3. mars 2019. 
  11. ^ NRK (24. april 2023). «India overtar som verdens mest folkerike land tidligere enn trodd». NRK. Besøkt 8. juni 2023. 
  12. ^ Kubler (2014), side 9
  13. ^ a b Kubler (2014), side 12
  14. ^ World Desk Reference. D K Publishing. ISBN 0-7566-1099-0
  15. ^ Macintosh, R. Scott. China's prosperity inspires rising spirituality (March 9, 2006). Retrieved 15. april 2006.
  16. ^ «Chinese government official statistics on Christian population in China». hrwf.org. Arkivert fra originalen 8. august 2007. Besøkt 27. august 2007. 
  17. ^ «Christian population in China». guardian.co.uk. Besøkt 27. august 2007. 
  18. ^ NTB (21. april 2014). «– Kina vil om få år bli verdens største kristne land». abcnyheter.no. Arkivert fra originalen 24. april 2014. Besøkt 23. april 2014. 
  19. ^ «There are more than 20 million Muslims in China. For some, piety is a dangerous political act». Vox. 15. juli 2016. Besøkt 21. januar 2019. 
  20. ^ «The New England Journal of Medicine, September 2005». Arkivert fra originalen 2. juli 2009. Besøkt 26. april 2008. 
  21. ^ a b «Kinas ettbarnspolitikk er historie». VG. 27. desember 2015. Besøkt 21. januar 2019. 
  22. ^ http://www.usembassy-china.org.cn/sandt/fertl2b.htm, Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.
  23. ^ a b c «Nanjing-massakren lever fremdeles». Forskning.no. 26. april 2005. Besøkt 21. januar 2019. 
  24. ^ «Løgnene som aldri dør» . Ny Tid. 31. august 2006. Besøkt 21. januar 2019. 
  25. ^ Shirk, Susan L. (1992). «The Chinese Political System and the Political Strategy of Economic Reform», i: Bureaucracy, Politics, and Decision Making in Post-Mao China (Studies on China), side 59-65.
  26. ^ «Chinese Democracy Isn't Inevitable». The Atlantic. 29. mai 2015. Besøkt 3. mars 2019. 
  27. ^ «Nå starter Kinas partikongress - men valgene er allerede gjort». NRK Urix. 8. november 2012. Besøkt 3. mars 2019. 
  28. ^ «Xi Jinping gjenvalgt med 2970 av 2970 stemmer». Dagbladet. 17. mars 2018. Besøkt 3. mars 2019. 
  29. ^ «Hong Kong has banned a political party but it will never crush desire for independence». The Guardian. 24. september 2018. Besøkt 3. mars 2019. 
  30. ^ «Bo Xilai tiltalt for korrupsjon og maktmisbruk». VG. 25. juli 2013. Besøkt 21. januar 2019. 
  31. ^ «What is Falun Gong?» . The Economist. 5. september 2018. Besøkt 3. mars 2019. 
  32. ^ «Trade unions in China» (PDF). CentrePiece. London School of Economics and Political Science. 2006. Besøkt 3. mars 2019. 
  33. ^ John W. Budd, Wei Chi, Yijiang Wang og Qianyun Xie (2014). «What Do Unions in China Do? Provincial-Level Evidence on Wages, Employment, Productivity, and Economic Output» (PDF). Journal of Labor Research. 35 (2): 185–204. ISSN 0195-3613. doi:10.1007/s12122-014-9178-4. 
  34. ^ a b International Institute for Strategic Studies (14. februar 2018). The Military Balance 2018. Routledge. s. 249–259. ISBN 978-1-85743-955-7. 
  35. ^ «Chinese nuclear forces, 2016». Bulletin of the Atomic Scientists. 3. juli 2016. Besøkt 25. januar 2019. 
  36. ^ «Chinese students blacklisted for refusing to carry out compulsory military training». South China Morning Post. 16. mars 2018. Besøkt 25. januar 2019. 
  37. ^ «China and Sweden». Den kinesiske ambassaden i Sverige. Arkivert fra originalen 1. januar 2008. Besøkt 26. april 2008. 
  38. ^ «What is the 'One China' policy?». BBC. 10. februar 2017. Besøkt 3. mars 2019. 
  39. ^ «Chinese ambassador blasts Japanese PM Shinzo Abe over war shrine visit». The Guardian. 2. januar 2014. Besøkt 3. mars 2019. 
  40. ^ «Death Penalty: World’s biggest executioner China must come clean about ‘grotesque’ level of capital punishment». Amnesty International. 11. april 2017. Besøkt 21. januar 2019. 
  41. ^ «Sammendrag av rapporten China: The Olympics countdown – crackdown on activists threathens Olympics legacy». Arkivert fra originalen 11. april 2008. Besøkt 26. april 2008. 
  42. ^ «Kina stenger populær avis». Dagbladet. 25. januar 2006. Besøkt 3. mars 2019. 
  43. ^ a b «China's leaders launch smokeless war against internet and media dissent». The Guardian. 26. september 2005. Besøkt 3. mars 2019. 
  44. ^ «Google omgår 'den kinesiske brannmur'». Teknisk Ukeblad / NTB. 23. mars 2010. Besøkt 3. mars 2019. 
  45. ^ «The great firewall of China: Xi Jinping’s internet shutdown». The Guardian. 29. juni 2018. Besøkt 3. mars 2019. 
  46. ^ «Kina har begynt å rangere borgere: Straffes med reiseforbud og skolenekt». NRK Urix. 8. april 2018. Besøkt 3. mars 2019. 
  47. ^ «Den norske legasjon i Kina». Arkivportalen. 9. desember 2010. Arkivert fra originalen 2. desember 2020. Besøkt 25. januar 2019. 
  48. ^ «Forholdet mellom Kina og Norge normalisert etter seks år med isfront». Aftenposten. 19. desember 2016. Besøkt 25. januar 2019. 
  49. ^ «GDP (current US$)». Verdensbankgruppen. 2019. Besøkt 3. mars 2019. 
  50. ^ Wayne M. Morrison (5. februar 2018). «China’s Economic Rise: History, Trends, Challenges, and Implications for the United States» (PDF). Congressional Research Service. Besøkt 3. mars 2019. 
  51. ^ «Kinesiske lønninger nærmer seg de søreuropeiske – det kan nordmenn også tjene på». Aftenposten. 28. februar 2017. Besøkt 3. mars 2019. 
  52. ^ «International Trade Statistics» (PDF). Verdens handelsorganisasjon. 2010. s. 13. Besøkt 3. mars 2019. 
  53. ^ Country Report - China. IHS Markit, 13. september 2017.
  54. ^ Kubler (2014), side 156
  55. ^ IMF Ch IV Report 2017, side 43 og 45.
  56. ^ IMF Ch IV Report 2017
  57. ^ IMF Ch IV Report 2015
  58. ^ IMF Ch IV Report 2010
  59. ^ Verdensbanken - Data, løpende dollar
  60. ^ Verdensbanken - Data, løpende priser
  61. ^ Verdensbanken - Data, faste 2005-dollar.
  62. ^ Investeringer i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  63. ^ Arbeidsløshet, % - Verdensbanken, ILO-metoden. Besøkt november 2015.
  64. ^ Eksport i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  65. ^ Import i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken.Besøkt september 2017.
  66. ^ Handelsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  67. ^ Betalingsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt september 2017.
  68. ^ «CHANGAN – Automobile European Design Center» (på engelsk). Arkivert fra originalen 19. mars 2023. Besøkt 19. mars 2023. 
  69. ^ «China car production by type 2021». Statista (på engelsk). Besøkt 19. mars 2023. 
  70. ^ «BYD SUV Revealed! – Its not a Lexus RV, its not a Lexus RV…». web.archive.org. 8. juli 2011. Arkivert fra originalen 8. juli 2011. Besøkt 19. mars 2023. 
  71. ^ Tystad, Martin (2. desember 2022). «Kinesiske bilmerker i Norge i slutten av 2022 - en oversikt». www.finansavisen.no (på norsk). Besøkt 19. mars 2023. 
  72. ^ UNWTO Tourism Highlights: 2018 Edition, UNWTO, 2018, s. 8.
  73. ^ «China Tourism — Current Trends and Facts». China Highlights. Besøkt 21. januar 2019. 
  74. ^ «The Chinese Education System». InterNations. Arkivert fra originalen 27. januar 2019. Besøkt 26. januar 2019. 
  75. ^ a b «Veikart for forsknings- og utdanningssamarbeid med Kina 2018-2020» (PDF). Forskningsrådet / Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning. Arkivert fra originalen (.pdf) 27. januar 2019. Besøkt 26. januar 2019. 
  76. ^ «Destination Guides : Study in China». Quacquarelli Symonds. Besøkt 26. januar 2019. 
  77. ^ «China’s state broadcaster CCTV rebrands international networks as CGTN in global push». South China Morning Post. 31. desember 2016. Besøkt 21. januar 2019. 
  78. ^ «2018 World Press Freedom Index». Reportere uten grenser. Besøkt 21. januar 2019. 
  79. ^ «China : Even closer control». Reportere uten grenser. Besøkt 21. januar 2019. 
  80. ^ a b «Labour migration in China and Mongolia». International Labour Organization. Besøkt 25. januar 2019. 
  81. ^ «China's urban population exceeds rural for first time ever». The Telegraph. 17. januar 2012. Besøkt 26. januar 2019. 
  82. ^ 中国2010年人口普查分县资料. 中国统计出版社, 2012. ISBN 978-7-5037-6659-6.
  83. ^ a b c Leijon, Per-Olow. «Kinesisk skulptur og maleri», i: Kinesisk kunst gjennom 3000 år, side 19-27
  84. ^ a b Gyllensvärd, Bo. «Kunsthåndverk», i: Kinesisk kunst gjennom 3000 år, side 10-18
  85. ^ Origins of the Great Game. 2000. Athleticscholarships.net. Accessed 23. april 2006.
  86. ^ ESPN Soccernet. 2002. ESPN Soccernet. Accessed 26. januar 2006

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kina&oldid=24701450»