Interkontinentalt ballistisk missil

Et interkontinentalt ballistisk missil (engelsk: intercontinental ballistic missile)(ICBM) er et ballistisk missil med en minimum rekkevidde på 5,500 kilometer,[1] hovedsakelig designet for å kunne levere ett eller flere kjernefysiske våpen. Missilene kan bli utstyrt med konvensjonelle, kjemiske og eller biokjemiske våpen, men dette har aldri blitt utplassert på et interkontinentalt ballistisk missil. De fleste moderne interkontinentale missilsystemer støtter flere stridshoder med selvstendige målsøk i sluttfasen (engelsk: Multiple independently targetable reentry vehicle)(MIRV), noe som tillater ett missil å bære flere stridshoder som kan treffe ulike mål. USA, Russland, Kina, Frankrike, India, Storbritannia, Israel og Nord-Korea er de eneste landene med operative interkontinentale ballistiske missiler.

Amerikansk LGM-118 Peacekeeper ICBM avfyrt fra en missilsilo
Amerikansk LGM-30 Minuteman III ICBM blir testavfyrt fra Vandenberg Space Force Base i California, USA. 9. februar 2023

Første generasjons ballistiske missiler med en interkontinental rekkevidde (slik som R-7 Semyorka og SM-65 Atlas) hadde dårlig presisjon, noe som gjor de best egnet til bruk mot større mål, slik som storbyer. Disse missilplattformene ble sett på som et "trygt" avskrekkingsvåpen, siden de kunne bli plassert dypt i sitt eget territorie hvor det var vanskelig for en fiende å angripe dem. Angrep mot militære installasjoner (spesielt forsterkede bunkere o.l.) krevde fortsatt bruken av mer presisjon sikre våpen slik som bombefly. Andre- og tredje-generasjon design (slik som LGM-118 Peacekeeper og SS-13 Savage) forbedret presisjonen til punktet der selv de minste målene kunne bli truffet nøyaktig.

Interkontinentale Ballistiske Missiler er differensierte ved å ha en større rekkevidde og hastighet enn andre ballistiske missiler: ballistisk langdistansemissil (IRBM), ballistisk mellomdistansemissil (MRBM), ballistisk kortdistansemissil (SRBM) og taktiske missiler. Kort og mellomdistansemissiler er også kjent som "stridssone missiler" (Engelsk: Theatre Ballistic Missile)(TBM).

Historie rediger

Andre verdenskrig rediger

 
3D-modell av A9/A10 raketten.

Det første praktiske designet for en rakett med interkontinental rekkevidde stammer fra Tyskland sitt rakett program under Andre verdenskrig. Programmet skapte V-2 raketten, en kortdistanse rakett drevet av flytende drivstoff, designet av Werner von Braun. Raketten ble, fra midten av 1944 til mars 1945, brukt til å bombe britiske og belgiske byer, hovedsakelig London og Antwerpen.[2]

Et produkt av programmet var et prosjekt kalt Projekt Amerika, hvor designteamet til von Braun forsøkte å utvikle et rakettsystem med nok rekkevidde til å nå Nord-Amerika. Prosjektet skapte et hypotetisk interkontinentalt missil kalt A9/A10, som bestod av to raketter kalt Aggregat 9, og Aggregat 10. Missilet ble initialt designet for å bli styrt via radio, men etter tvil rundt presisjonen til dette over lengre distanser enn 5,000 km, ble det designet for å bli styrt av en pilot.[3]

Mot slutten av 1944 ble det konstruert stativ for å teste rakettmotoren til A10 raketten. Og mellom januar og februar 1945 ble A9 raketten testet flere ganger. Til tross for dette ble aldri A9/10 missilet testet i sin helhet, sannsynligvis på grunn av krigens slutt.[4] Designteamet til von Braun designet andre konsept raketter i tillegg til A9/A10 raketten. Den såkalte Japan Rakete (Japan raketten), var designet som første trinnet i en hypotetisk tre-trinns rakett med nok rekkevidde til å nå Asia.[5]

Den kalde krigen rediger

 
R-7 Semyorka

Det var under den Kalde krigen at interkontinentale ballistiske missiler først ble utviklet, og tatt i bruk. Etter Andre verdenskrig begynte USA og Sovjetunionen å forske på, og forbedre tyske raketter, hovedsakelig V-2 raketten. I USA startet hver forsvarsgren med sitt eget rakettprogram, noe som var mindre effektiv enn forskningen til Sovjetunionen, som var sentralisert. I USA gikk utviklingen av et interkontinentalt missil sakte. Dette var på grunn av at luftforsvaret

Sovjetunionen rediger

Begynnelsen av rakettforskningen i Sovjetunionen fokuserte på kortdistanse missiler som kunne treffe mål i Europa, men dette fokuset ble endret i 1953, når Sergej Korolijov ble instruert til å begynne utviklingen av et interkontinentalt ballistisk missil. Med store mengder finansiering, utviklet han R-7 Semyorka missilet, på relativt kort tid. Den første testen av missilet fant sted 15. mai 1957, men endte i at det styrtet 400 km unna. Den første suksessfulle testen ble gjennomført 21. august 1957, hvor missilet fløy over 6,000 km, og ble verdens første interkontinentale ballistiske missil.[6] 9. februar 1959 ble de første missil-enhetene operative ved Plesetsk.

 
Den Sovjetiske R-7 Semyorkaraketten på utstilling i Plesetsk i Russland. Semyorkaraketten var verdens første interkontinentale ballistiske missil.

Sovjetunionen var tidlig i utvikling og fokuserte på missiler som kunne angripe europeiske mål. Dette endret seg i 1953 da Sergej Koroljov ble sjef for det sovjetiske missil- og romprogram, han fikk i oppdrag å starte utviklingen av et interkontinentalt missil som kunne bære og levere termonukleære stridshoder til USA. Missilprogrammet fikk mye finansiering og dermed ble den første ICBMen utviklet raskt, R-7 Semyorka. Den første oppskytningen fant sted 15. mai 1957, men missilet styrtet kort etter oppskytning. Den første vellykkede testen var 21. august 1957. Det fløy over 6 000 km og ble verdens første interkontinentale ballistiske missil. Den første strategiske missilenheten ble tatt i bruk den 9. februar 1959 i Plesetsk i nordvest Russland. R-7 ville senere også skyte opp den første satellitten, Sputnik, i bane rundt jorden og få Jurij Gagarin opp i Verdensrommet.

 
Oppskytning av et Atlas-B missil

USA begynte med ICBM-forskning i 1946 med RTV-A-2 Hiroc-prosjektet. Men finansieringen ble kuttet etter bare tre vellykkede oppskytninger i 1948 og med en enorm luftoverlegeenhet, tok ikke USAs forsvar rakettforskningen på alvor siden de hadde troen på at hvis det skulle bli krig ville bombefly kunne slippe atombomber. Dette endret seg i 1953 med at Sovjetunionen testet det første missilet og termonukleære våpen, men det var ikke før i 1954 at Atlas-missilprogrammet ble gitt den høyeste nasjonale prioriteten. Atlasmissilet ble testet den 11. juni 1957, men missilet eksploderte noen sekunder etter oppskytning. Den første vellykkede flyvningen av et Atlas-missil med full rekkevidde skjedde 28. november 1958. Atlasmissilet ble utstyrt med termonukleære våpen og satt ut på Vandenberg basen i USA. Både R-7 Semyorka- og Atlasmissilene krevde et digert anlegg for å kunne bli skutt opp noe som gjorde dem til sårbare mål.

Disse tidlige ICBM-ene danner også grunnlaget for mange romstartsystemer. Eksempler inkluderer R-7 Semyorka, Atlas, Redstone, Titan og Proton, som ble avledet fra tidligere ICBM-er, men aldri utplassert som en ICBM. Eisenhower-administrasjonen støttet utviklingen av missiler som brukte fast brennstoff slik som LGM-30 Minuteman, Polaris og Skyboltmissilene. Moderne ICBM-er har en tendens til å være mindre enn sine forgjengere, på grunn av økt nøyaktighet og mindre og lettere stridshoder, og bruk av fast drivstoff. Det vestlige synet på distribusjonen av disse systemene ble styrt av den strategiske teorien om garantert gjensidig ødeleggelse eller Mutally Assured Destruction (MAD) som innebærer at hvis de to motstridende landene skulle angripe hverandre ville det ha ført til en garantert ødeleggelse for både angriperen og forsvareren.

På 1950 og 1960-tallet begynte utviklingen av anti-ballistiske missilsystemer av både USA og Sovjetunionen. Disse systemene ble begrenset i 1972 av ABM-traktaten. Den første vellykkede ABM-testen ble utført av Sovjetunionen i 1961, som senere i 1972 implementerte et fullt operativt forsvarssystem av ABM-installasjoner rundt Moskva.

SALT-avtalen fra 1972 kuttet antallet av eksisterende landbaserte ICBM-er i både USA og Sovjetunionen og tillot nye missiler å bli plassert i atomubåter, dette ble en viktig strategisk ressurs fordi missilene kunne bli fraktet nært fiendelandet. Men dette var bare mulig hvis et likt antall landbaserte missiler ble demontert. Etterfølgende samtaler, kalt SALT II, ​​ble holdt fra 1972 til 1979 og klarte faktisk å redusere antall atomvåpen som USA og Sovjetunionen hadde i beredskapslager. SALT II ble aldri ratifisert av USAs senat, men vilkårene ble likevel respektert av begge parter fram til 1986 da Reagan-administrasjonen trakk seg tilbake etter å ha anklaget Sovjetunionen for å bryte pakten.

Kina utviklet en liten atomenergibeskyttelse gjennom sin egen kalde krig etter en ideologisk splittelse med Sovjetunionen fra begynnelsen av 1960-tallet. Etter å ha testet et atomvåpen i 1964, fortsatte de å utvikle ulike stridshoder og missiler. Fra begynnelsen av 1970-tallet ble Dongfeng-5 utviklet og plassert på mobile utskytningsramper. DF-5 har en rekkevidde på 12 000 til 15 000 km og hadde den lengste rekkevidden da det ble plassert i missil-siloer på 80-tallet.

Etter den kalde krigen (1991-2000) rediger

I 1991 kom USA og Sovjetunionen til enighet i START I-traktaten om å redusere deres landbaserte missiler og antall stridshoder.

 
Topol-M missiler utstyrt på lastebiler under seiersparaden i Moskva i 2010

Fra og med 2016 har alle de fem nasjonene med faste plasser i FNs sikkerhetsråd operative langdistanse ballistiske missilsystemer; Russland, USA og Kina har også landbaserte ICBM-er (de amerikanske missiler er silo-baserte, mens Kina og Russland har både silo og road-mobile (DF-31, RT-2PM2 Topol-M-missiler).

Israel antas å ha et interkontinentalt missil kalt Jericho III, som gikk inn i tjeneste i 2008, en oppgradert versjon er i utvikling. Missilene er plassert på lastebiler slik som den russiske RT-2U TTH Topol-M.

India har testet et interkontinentalt missil kalt Agni V med en rekkevidde på mer enn 5 000 kilometer. Den 19. april 2012 kunne India stolt erklærte seg selv som en atommakt, men Agni V-missilet regnes å ha en mye større rekkevidde enn det landet sier. Det vises seg at missilets faktiske rekkevidde er på over 8 000 km. Det spekuleres i om India har løyet om rekkevidden for å ikke skape internasjonal spenning og bekymring.

I 2012 var det spekulasjoner om at Nord-Korea prøver å utvikle et missil kraftig nok til å nå hvor som helst i verden. Nord-Korea satte en satellitt i verdensrommet den 12. desember 2012 ved hjelp av den 32 meter lange Unha-3 raketten. USA hevdet at oppskytningen av satellitten faktisk var en måte å teste et interkontinentalt missil på. I begynnelsen av juli 2017 hevdet Nord-Korea at de for første gang hadde testet en vellykket ICBM som var i stand til å nå hvor som helst i verden.

Spesifikke missiler rediger

Type Maksimum Rekkevidde i km Land Status År
Ground Based Strategic Deterrent Estimert 13-15,000   USA Under Utvikling 2027-2030
LGM-30 Minuteman III 13000   USA Operativ 1970- idag
LGM-30F Minuteman II 11265   USA Utrangert 1965-1970
LGM-30A/B Minuteman I 10186   USA Utrangert 1962-1965
LGM-118 Peacekeeper 14000   USA Utrangert 1986-2005
MGM-134 Midgetman (Prototype) 11000   USA Utrangert 1991-1991
LGM-25C Titan II 16000   USA Utrangert 1963-1987
HGM-25A Titan I 11300   USA Utrangert 1959-1965
Sm-65 Atlas 10138   USA Utrangert 1959-1964
RT-2 (Sovjetunionens forbedring av den tyske V2-raketten) 10186 Mal:Landdata SOV Sovjetunionen Utrangert ----
RT-23 Molodets 11000 Mal:Landdata SOV Sovjetunionen Utrangert 1987-2004
RT-2M Topol (SS-25) 10000 Mal:Landdata SOV Sovjetunionen Utrangert 1985-1991
RT-21 Temp 2S 10500 Mal:Landdata SOV Sovjetunionen Utrangert 1976-1986
R-9 Desna U 16000 Mal:Landdata SOV Sovjetunionen Utrangert 1964-1976
R-16 13000 Mal:Landdata SOV Sovjetunionen Utrangert 1961-1976
R-26 (Ble designet, men aldri bygd) 12000 Mal:Landdata SOV Sovjetunionen Aldri utplassert ----
MR-UR-100 Sotka 10320 Mal:Landdata SOV Sovjetunionen Utrangert 1975-1995
RT-2UTTH Topol M 11000   Russland Operativ 1997- idag
RS-24 Yars (SS-29)   Russland Operativ 2010- idag
RS-26 Rubezh 12600   Russland Operativ 2011- idag
RS-28 Sarmat (Superheavy ICBM) 10900   Russland Ukjent 2016- idag
UR-100N 10000   Russland Operativ 1975- idag
R-36 (SS-18) SATAN 10200   Russland Operativ 1974- idag
UR-100 10600 Mal:Landdata SOV Sovjetunionen Utrangert 1967-1974
UR-200 12000 Mal:Landdata SOV Sovjetunionen Utrangert 1963-1964
RT-20P 11000 Mal:Landdata SOV Sovjetunionen Aldri utplassert ----
R-7 Semyorka 8000 Mal:Landdata SOV Sovjetunionen Utrangert 1959-1968
DF-4 endret navn gjennom årene (DF-4A, B, C) 7000   Kina Ukjent 1970- ?
DF-31 endret navn gjennom årene (DF-31A, B, C) 11200   Kina Ukjent 2006- ?
DF-5 15000   Kina Ukjent 1981- idag
DF-41 15000   Kina Ukjent 2017- ?
KN-08 (Hwasong 12000   Nord-Korea Sett i parade 2012/16- ? (ble først sett i parade i 2012)
Hwasong-14 10000   Nord-Korea Operativ 2017- idag
Hwasong-15 13000   Nord-Korea Ukjent 2017- idag
Agni-VI U 12000   India Under utvikling ----
Agni-V 8000   India Operativ 2014- idag
 
R-36 (SS-18) Satan. Verdens tyngste og største interkontinentale ballistiske missil. Utstilt på et museum.

Russland, USA, Kina, Nord-Korea og India er de eneste landene som vi vet har landbaserte interkontinentale ballistiske missiler. Israel har testet ut ICBM-er, men har ikke avslørt noen utplasseringer.

USA har 405 operative ICBM-er i tre USAF[7] baser. Det eneste operative missilet er LGM-30G Minuteman III. Alle de tidligere USAF Minuteman II missilene ble utrangert etter START II. Det mektige Peacekeeper-missilet som kunne bli utstyrt med en MIRV ble utradert i 2005. Siloene de ble oppbevart i ble enten dekket til eller solgt til offentligheten, de som ble solgt ble for det meste gjort om til museum.

De russiske strategiske rakettstyrkene har 286 ICBM-er som kan levere 958 stridshoder, disse er: 46 silobaserte R-36M2 (SS18 SATAN), 30 silobaserte UR-100N (SS-19), 36 silobaserte RT-2UTTH (SS-27 Topol M) 18, kjøretøybaserte RT-2UTTH (SS-27 Topol M), 84 kjøretøybaserte RS-24 (SS-29 Yars) eller 12 silobaserte RS-24 (SS-29 Yars)

Virkemåten rediger

Måten et interkontinentalt ballistisk missil virker er teoretisk enkel, men teknisk vanskelig. Et ICBM fungerer på samme måte som en romrakett. Faktisk blir raketter brukt som ICBM-er brukt til å sende opp satellitter. LGM-30 Minuteman III og RS-36 Satan blir brukt til å sende opp satellitter i verdensrommet.

 
Konsept som viser hvordan et Peacekeeper-missil fungerer

Men hva skjer når et ICBM blir avfyrt?

  • Først blir missilet avfyrt enten fra en missilsilo, ubåt eller et kjøretøy på land.
  • Rundt 2-3 minutter etter oppskytning mister missilet det første trinnet
  • Etter at missilet mister det første trinnet snur missilet på sin akse og retter seg mot målet sitt
  • 5 minutter senere mister missilet det andre trinnet samt dekslet over stridshodet/ene og går inn i cruisemodus rett ved utkanten til atmosfæren.
  • Missilet flyr så inn mellom atmosfæren og det ytre rom, der løsner MIRVen seg fra det siste trinnet og flyr nedover mot atmosfæren igjen.
  • MIRVen bruker små motorer som skyter ut plasma for å kunne skape drivkraft rett ved utkanten av atmosfæren for å plassere seg i riktig posisjon over målet.
  • Når den er i posisjon skyter den ut de ulike stridshodene individuelt mot målene sine.
  • Stridshodene skyter ut lufttrykk fra sidene på baksiden som får stridshodene til å spinne
  • Når stridshodene kommer inn i atmosfæren blir de ekstremt varme noe som gjør det mulig å spore dem og skyte dem ned, men dette krever høy presisjon siden stridshodene har samme størrelse som en liten person og de har en hastighet på nesten 7 km/s.
  • Etter 10-15 minutter (kommer ann på hvor målet ligger) vil stridshodene treffe målene sine

MIRV rediger

En MIRV (Multiple independently targetable Reentry vehicle) eller "flere stridshoder med selvstendige målsøk i sluttfasen" er et trinn på de fleste moderne ICBM-er der stridshodene blir holdt. I sluttfasen blir hvert stridshode skutt individuelt mot hvert sitt mål.

Referanser rediger

  1. ^ «Intercontinental Ballistic Missiles». Special Weapons Primer. Federation of American Scientists. Archived from the original on 26. november 2015. Besøkt 28. august 2023. 
  2. ^ Jarslett, Yngve (25. januar 2023). «V-2». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 21. desember 2023. 
  3. ^ «A9/A10». www.astronautix.com. Besøkt 21. desember 2023. 
  4. ^ «A9/A10». www.astronautix.com. Besøkt 21. desember 2023. 
  5. ^ «A9/A10/A11». www.astronautix.com. Besøkt 21. desember 2023. 
  6. ^ Asif. A Siddiqi (2000). «Challenge to Apollo: The Soviet Union and the Space Race, 1945 - 1974» (PDF). Besøkt 21. desember 2023. 
  7. ^ «New START Treaty Aggregate Numbers of Strategic Offensive Arms». U.S. Department of State (engelsk). Besøkt 29. november 2018. 

Eksterne lenker rediger