Pekingopera
Pekingopera / Beijingopera eller jingju (forenklet kinesisk: 京剧; tradisjonell kinesisk: 京劇; pinyin: Jīngjù, «hovedstadsteater») er den operaformen som i moderne tid er blitt den mest spilte operaformen i Kina. Den har nå en nasjonal snarere enn lokal karakter. Den vokste fram fra midten av 1800-tallet og utkonkurrerte raskt den inntil da dominerende operaformen kunqu.
Betegnelsen
rediger«Pekingopera» er det lenge innarbeidede navnet i Vesten for denne kunstformen. På engelsk fant ordet Peking Opera veien inn i Oxford English Dictionary in 1953.[1] Formen Beijingopera er yngre, og skyldes at Folkerepublikken Kina gikk inn for at det generelt var romaniseringssystemet pinyin som skulle brukes (Beijing = Peking).
I Kina har kunstformen vært kjent under forskjellige navn opp gjennom historien. Det eldste kinesiske navnet er dannet av en kombinasjon av melodiformene Xipi og Erhuang, noe som gav navnet Pihuang. Med økende popularitet kom navnene Jingju eller Jingxi, som reflekterer kunstformens opphav i hovedstaden (= Jing), og fremførelsesformen, xi. Fra 1927 til 1949 har Beijing kjent som Beiping, og pekingoperaen var da kjent som Pingxi eller Pingju (平劇). Så, med opprettelsen av Folkerepublikken Kina ble bynavnet igjen Beijing, og dermed ble kunstformens offisielle navn i Fastlands-Kina etablert som Jingju. På Taiwan foretrekker man navnet Guoju («nasjonal» teaterstil), noe som reflekterer at man der ikke anerkjenner Beijing som kinesisk hovedstad.[2]
Beskrivelse
redigerSammenlignet med sørligere former av kinesisk opera er jingju høylytt og hyppig bruk av slaginstrumenter, skrikende sang og skrikende instrumenter som for eksempel jinghu, en mindre variant av det vanlige strengeinstrumentet erhu. Den har også et relativt stor akrobatisk (wu, «krigersk») repertoar.
I kraft av nasjonalopera med tradisjonell base i Beijing er Pekingopera for mange utlendinger blitt synonymt med kinesisk opera.
I Vesten er Pekingoperaen blitt kjent særlig på grunn av dan-skuespilleren Mei Lanfang.
Operaformen har lite til felles med europeisk opera. En forestilling kan pågå i seks timer, skjønt det vanligere er en varighet på to timer. Det veksler mellom sang, dans, tale, gjerne litt sverdkamp, mime og akrobatikk.
Det er fire typer roller, sheng, dan, jung og chou. Denne stiliserte rollekategoriseringen er grunnleggende for Pekingoperaen. En skuespiller utdannes kun for en type rolle, og forsøker i løpet av den inntil ti år lange utdannelsestiden å bli fullkommen innen denne formen. Hver rolletype har sine egne gester, mimikk, stemmekoloratur, kroppsholdning og gange.
- Sheng er de ledende mannsroller, og de spiller lærde, embedsmenn, krigere eller lignende.
- Dan er kvinneroller som imidlertid tidligere som oftest ble spilt av menn. Dette er den eneste rollegruppen som er åpen for kvinner, og dette er blitt mer og mer vanlig.
- Jing er rolleskikkelser med bemalte ansikter; det kan dreie seg om krigere, helter, statsmenn, eventyrere, demoner. Ordet «bemalt» er valgt her ettersom «sminket» er for svakt uttrykt.
- Chou er klovnerollen.
De fire rolletypene kan inndeles ytterligere:
- Sheng: Lao Sheng (gammel mann), Xiao Sheng (ung mann) og Wu Sheng (militær).
- Dan: Qing Yi (middelaldrende kvinne), Lao Dan (gammel kvinne), Hua Dan (ung kvinne) og Wu Dan (kvinne bevandret i krigskunst).
- Jing: Tong Chui («stort bemalt ansikt»), Jia Zi («annet bemalt ansikt») og Wu Jing (militær med bemalt ansikt). Fargene som er benyttet fortelle publikum om rolleskikkelsens karakter.
- Chou: Wen Chou (sivil komisk rolle) og Wu Chou (militær komisk rolle).
Også disse underkategorier kan fininndeles videre. Som eksempel kan Wu Sheng spesifiseres som Lao Wu Sheng (eldre kriger) og Xiao Wu Sheng (yngre kriger). Typene kan også klassifiseres videre ved særegenheter ved drakter og masker. Språket er gjerne et arkaisk kinesisk, og musikken, skjønt ofte dramatisk, er sjelden egentlig rytmisk.
Referanser
redigerLitteratur
rediger- Huo Jianying: Die Kunst der Pekingoper. Verlag China heute, Beijing: 1997
- Sis Vanis Kalvodova: Schüler des Birngartens – Das chinesische Singspiel. Prag: 1956
- Günter Kleinen: Unbekannte, exotische Welt der Peking-Oper – Ein Annäherungsversuch. i: Bremer Jahrbuch für Musikkultur. Hrsg.: Nolte, Frank – Temmen, Bremen: 3/1997, s. 118-122
- Günter Kleinen (utg.): Musik der Welt – China. Lugert, Marschacht: 2006
- Lin Kuan-wu: Westlicher Geist im östlichen Körper?: „Medea“ im interkulturellen Theater Chinas und Taiwans. Zur Universalisierung der griechischen Antike Transcript, Bielefeld 2010, ISBN 3-8376-1350-X
- Rolf W. Stoll: Musik in China – zur außereuropäischen Musik im Unterricht. Bosse, Regensburg: 1987
- Yi Bian: Die Pekingoper – Essenz der chinesischen Kultur. Verlag für fremdsprachige Literatur, Beijing: 2006; ISBN 7-119-04159-2
- Cecilia S. L. Zung: Secrets of the Chinese Dram – a complete explanatory guide to actions and symbols as seen in the performance of Chinese dramas. Benjamin Blom, inc., New York: 1964