Wikipedia

Det store spranget

kampanje i Kina for å bli en økonomisk stormakt

Det store spranget eller det store spranget fremmad (forenklet kinesisk: 大跃进; tradisjonell kinesisk: 大躍進; pinyin: Dà yuè jìn) var den offisielle parolen for den politikk som ble ført i Folkerepublikken Kina fra 1958 til 1961, etter føringer gitt av landets diktator Mao Zedong. Målet var å omdanne Kina til en økonomisk og militær stormakt.

Det store spranget
Tidsromfebruar 1958[1]–1962
ÅrsakPlanøkonomi, Mao Zedong sin kommunistiske politikk
Antall døde15–55 millioner
For den amerikanske filmen fra 1994, se Det store spranget (film)
Hjemmelagede jernesser på den kinesiske landsbygden.

Det er også hevdet at Nord-Korea utviklet en økonomisk planlegging etter modell av Kinas kommunistparti og som ble spesielt inspirert av «det store spranget» i 1950- og 1960-årene.[2]

Andre betegnelser

rediger

Etter at det er blitt mer kjent hvordan denne politiske kampanjen ble fullstendig mislykket og forårsaket en voldsom sultkatastrofe i Kina, med omkring 30 millioner direkte og indirekte dødsofre, foretrekker noen å benytte uttrykket den store kinesiske hungersnød nærmest som et synonym på «det store spranget».

I maoistisk propaganda forklares gjerne de mange dødsfall (som estimeres til vesentlig færre enn det ovennevnte tall) som resultat av naturkatastrofer. Derav uttrykket naturkatastrofenes tre år.

Beskrivelse

rediger

«Det store spranget» var en stort anlagt plan utviklet av Mao Zedong som skulle vise et alternativ til den sovjetiske (med sin store vekt på tungindustri). Det store spranget la hovedvekten på kollektiviseringen av kinesisk landbruk, og oppbygging av småindustri. Mao var overbevist om at raske fremskritt og sprang på det økonomiske område ville høyne folks bevissthet og berede veien for det rent kommunistiske samfunn. Den ideologi som lå bak, var således i pakt med tradisjonell marxisme-leninisme, slik den var ideologisk utviklet under Josef Stalin i Sovjetunionen (f.eks. i verket «Om den historiske og den dialektiske materialisme») og gitt en egen utforming i den historiske materialisme som uttrykt i «Mao Zedongs tenkning» (f.eks. i skriftet «Om motsigelsen»).

På landbrukets område satte Mao igang en kampanje mot spurver og andre skadedyr, for å få opp kornprodukjonen.

Til å begynne med så det ut til å gå veldig bra: Landbruksproduksjon og stålproduksjon skjøt fart. Men Mao og andre i det sentrale lederskap ble fiksert på en helt urealistisk vekstkvote. Man ville nå opp til en høyere tungindustriell produksjon pro capita innen 15 år enn den britiske.

Antallet jordbruksarbeidere som ble overført til stålproduksjonen var alt for høyt, men man ville ikke se realitetene i øynene mens sammenbruddet nærmet seg; man la til grunn sine egne propagandapregede seiersmeldinger, selv om de ikke stod til troende og de sentrale aktører visste at sannheten var en annen enn hva deres egen propaganda fremstilte.

Mao mente at veien til økt produksjon var ved opprettelsen av folkekommuner der all eiendom ble kollektivisert og arbeidet ble utført med masseinnsats. Det ble etablert omkring 2 000 folkekommuner, hver på rundt 5 000 hushold. Ettersom han var så fiksert på å få opp stålproduksjonen forordnet han at det skulle bygges opp ministålverk i alle kommuner. Bøndene måtte forsyne dem med brensel og jern. Produksjonsmålene var så høye og metodene så hensynsløse at det gikk ut over mange av husene (trevirke i vegger og tak brukt som brensel, folk måtte flytte til kasernelignende fellesbygninger), naturen (snauhogst med etterfølgende økt flomproblem), og husgeråd (særlig det som var av jern). Når det senere ble klart at felleskantinene ikke var noen heldig løsning og folk fikk vende hjem, hadde de ofte ikke noe riktig hjem å komme tilbake til, eller de manglet kjøkkenovner, woker og annet nødvendig til husholdet.

Konsekvenser

rediger

I 1959 var det klart at «det store spranget» var en entydig katastrofe. Selv om målsetningene for stålproduksjonen forsåvidt ble nådd, var det ikke meget å trøste seg med. Man hadde benyttet mye skrapjern for å få opp produksjonen, og kvaliteten på stålet var ofte så dårlig at det var ubrukelig. Sovjetunionens statsminister Nikita Khrusjtsjov innstilte på denne tiden den sovjetiske tekniske assistanse som følge av de stadig forverrede sinosovjetiske forbindelser. Samtidig kom tørkeperioder, og landbruksproduksjonen falt sammen. Hungersnød brøt ut. I noen områder døde så meget som 40 % av befolkningen. Det begynte å hviskes om skrekkeksempler på kannibalisme. Samtidig var det store avlinger som ikke ble innhøstet, og eksporten av matvarer var større enn noensinne.

Det er omdiskutert hvor mange menneskeliv som gikk tapt som følge av Maos «store sprang». Det antas at et tredvetalls millioner døde av sult.[3] De høyeste estimatene er kommet frem til et dødstall på over 45 millioner, hvorav to til tre millioner dødsfall kom som følge av vold.[4] Frank Dikötters anslag på 45 millioner er omstridt. Jon A. Lindstrøm skriver at Dikötter beregner antall døde som følge av sult ved å ta utgangspunk i en tenkt normal dødsrate på 1 % per år, og deretter telle alle døde over 1 % av befolkningen som mord eller sult. India og Indonesia hadde på den tiden en dødsrate på 2,3 %, mens Kina selv hadde en dødsrate på 3 % i årene før revolusjonen. 45 millioner døde tilsvarer en dødsrate på 2,5 % for de aktuelle årene. Ifølge Lindstrøm kommer Dikötter til det høye tallet døde ved å bruke et kunstig lavt sammenligningsgrunnlag.[5] I 1957, året før «det store spranget», hadde det vært 7-10 millioner som sultet ihjel.[5]

Naturkatastrofer i den aktuelle perioden gjorde vondt til verre. Tørke, oversvømmelser og generelt dårlig vær plaget landet disse årene. I juli 1959 gikk Den gule flod over sine bredder i det østlige Kina. Det kostet omkring tre millioner livet, enten direkte eller ved den hungersnød som bortfallet av store avlinger førte til. I 1960 ble 55 % av all dyrket mark i noen grad rammet av tørke eller dårlig vær.

Det ville imidlertid være ekstremt villedende å legge skylden for den utbredte hungersnød på det dårlige været. [omstridt – diskuter] Mange eksperter har påpekt at man med en fornuftig jordbrukspolitikk ikke ville ha fått på langt nær slike utslag. Mange ganger gjorde myndighetene situasjonen så å si med åpne øyne verre ved å nekte den sultende befolkningen å oppsøke tilgrensende områder der det var bedre forhold. Slik kunne ikke bøndene dra nytte av hverandres solidaritet.

Se også

rediger

De tre røde banneres politikk

Referanser

rediger
  1. ^ The Rise of Modern China, Sixth Edition, side(r) 655, kapittel 26[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Lee, Grace (2003). «The Political Philosophy of Juche» (PDF). Stanford Journal of East Asian Affairs (på engelsk) (1): 107. 
  3. ^ «It's a tombstone for my father who died of starvation in 1959, it's a tombstone for the 36 million Chinese who starved to death, it's a tombstone for the system that led to the Great Famine.», artikkel fra International Herald Tribune om forfatteren Yang Jisheng
  4. ^ Dikötter, Frank (2010): "Mao's Great Famine"
  5. ^ a b Lindstrøm, Jon A.: Myrdet Mao 45 millioner? Klassekampen, 17. mars 2014.

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_store_spranget&oldid=23740337»