Åpne hovedmenyen

Kina (kulturområde)

kulturell region og land i Øst-Asia, bestående av Folkerepublikken Kina og Taiwan

Kina (tradisjonell kinesisk: 中國, forenklet kinesisk: 中国, pinyin: Zhōngguó, Wade-Giles: Chung-kuo) er en kulturgeografisk region i Øst-Asia. Området har siden 1949 de facto vært delt i to, med regjeringer som begge i prinsippet gjør krav på å være hele landets rettmessige styre: Folkerepublikken Kina (med hovedstaden Běijīng) som omfatter alle fastlandsprovinsene, og Republikken Kina (med hovedstaden Taipei) som kun omfatter provinsen og øya Táiwān (Formosa) og noen små øyer nær provinsen Fújiàn.

I tråd med ett-Kina-politikken regner begge disse statene seg som del av ett større, felles Kina og ikke som separate land.

Områdets befolkning på over en milliard utgjør en femdel av jordens befolkning, og består overveiende (93 %) av hàn-kinesere. Viktige minoriteter inkluderer mandsjuriere. Det kinesiske språket er inndelt i en rekke talte variasjoner.

Arealet er 9 597 960 kvadratkilometer.

Innhold

Terminologi

Zhōngguó

 
Midt - Rike, Kina, skrevet med forenklede kinesiske skrifttegn

Kineserne kaller landet sitt Zhōngguó, normalt oversatt til «Midtens rike» eller «Landet i sentrum». Men bruken av betegnelsen har ikke vært geografisk entydig, og har også sine kulturelle og politiske sider. I Vår- og høstperioden ble den benyttet kun om de relativt høyt utviklede statene rundt Huáng Hés midtre løp, og kulturelt mindre utviklede stater som Chu og Qín var ikke medregnet. Senere ble sørligere områder medregnet, slik at regionene rundt Chángjiāng (Yangze) – og Perlefloden var med. På Táng-dynastiets tid var også «barbariske» regimer som Xianbei og Xiōngnú inne.

Mens og før Hàn-dynastiet regjerte, hadde Zhōngguó tre spesifikke betydninger:

  1. Området rundt hovedstaden, dvs. keiserens egne områder.
  2. Området under de sentrale styresmakters direkte kontroll. I Shǐjì heter det: «Åtte fjell er vidgjetne i riket. Tre er hos Man- og Yi-barbarene. Fem er i Zhōngguó
  3. Området som nå kalles det nordkinesiske sletteland.

Etter at Kina brøt opp i en rekke mindre stater etter Hàn-dynastiet, gjennomgikk Zhōngguó-begrepet forandringer, ikke minst som følge av de nomadiske folk som trengte inn nordfra. Dette gjaldt så desto mer etter at den kinesiske sivilisasjons vugge, områdene langs Huáng Hé, ble overtatt av disse inntrengerne. For eksempel begynte Xianbei-folket å omtale sitt rike, Det nordlige Wei, som Zhōngguó, for å skille det fra De sørlige dynastier, som de kalte Yi (夷, som betyr barbarerne). De sørlige dynastiene på sin side, som bestod av folk som var blitt presset sørover av inntrengerne, kalte Det nordlige Wei for Lu (虏, som betyr «forbrytersk» eller «fange». Slik ble det at Zhōngguó heller ble en kvalitetsbetegnelse som innebar politisk legitimitet.

Begrepet ble brukt fra 900-tallet av de respektive konkurrerende Liao-, Jin- og Sòng-dynastiene. Begrepet Zhōngguó ble da relatert til geografisk, kulturell og politisk identitet, og ikke lenger fortrinnsvis om etnisk opprinnelse.

Republikken Kina og senere Folkerepublikken Kina har brukt Zhōngguó om alle de områder og folk som var innen deres politiske kontroll. På dette grunnlag fremholdes det at alle de 56 anerkjente etniske grupper er Zhōngguó rén (中國人), dvs. Zhōngguó-folk.

«Kina»

Det norske ordet «Kina» og den endel sjeldnere latinske forstavelsen «sino- » er antagelig avledet fra «Qín» (uttales som halvveis mellom skinn og tsin, og med stigende tonefall). Andre tror at «Kina» kan komme fra et av de kinesiske ordene for te ( 茶 chá) eller silke (kinesisk 丝 ). Men uansett har ordet «Kina» gått gjennom mange fremmede tungemål langs Silkeveien før det til slutt nådde frem til Europa. Vestens betegnelse «Kina» er senere vandret tilbake til Japan men har der utviklet et nedsettende ord, shina,

I snever forstand kan «Kina» bety «det egentlige Kina», eller vanligvis «det egentlige Kina» samt Mandsjuria, Indre Mongolia, Tibet og Xīnjiāng. De nevnte regioners grenser sammenfaller ikke nødvendigvis med de moderne provinsgrenser. I mange sammenhenger siktes det med «Kina» til Folkerepublikken Kina (eller Fastlands-Kina), mens «Táiwān» benyttes sidestilt om «Republikken Kina». I den engelsktalende forretningsverden finnes talemåten «the Greater China region» (eller på kinesisk 大中華地區) om Kina på en litt uavgrenset og inkluderende måte.

Sinologer benytter ordet «Kina» på en måte som er omtrent like avgrenset som dem klassiske kinesiske bruken av Zhōngguó, eller avgrenset til den hàn-kinesiske etniske gruppe, som utgjør 92 % av den kinesiske befolkning.

Territorium

Zhou-dynastiets tid omfattet Kina området rundt Den gule flod. Siden da ekspanderte det i alle retninger, og var på sitt største under Tang-, Yuan- og Qing-dynastiene. Kineserne anser selv at det egentlige kinesiske rike omfattet deler av det moderne østlige Sibir i Russland og deler av Sentral-Asia i Yuan-dynastiets velmaktsdager. I Mongolrikets tid kan man like så vel si at Kina selv inngikk som én del av flere.

Ikke bare provinsadministratorer men også enkelte fremmede monarker sendte ambassadører til keiseren av Kina med gaver, og keiseren sendte komplimenter med dem tilbake. Fra kinesisk perspektiv ble disse gavene betraktet som et tegn på at barbarene underordnet seg den kinesiske keiser. De utenlandske regjeringer så ikke alltid på det med samme blikk.

Qing-rikets tid mistet Den kinesiske mur det meste av sin betydning som forsvarsverk. I 1683 etter at Koxingas kongedømme Tungning kapitulerte, ble Taiwan innlemmet i Qing-riket. Taiwan ble i 1895, etter den første kinesisk-japanske krig, avstått til Japan. Men etter den annen kinesisk-japanske krig ble Taiwan tilbakeført til Kina i 1945. Siden da har Taiwans status vært gjenstand for strid.

De politiske administrative toppnivåer har vekslet mange ganger. Selv om vi tilbakeskuende gjerne stedfester byer og steder etter nåtidig provinstilhørighet, har det tidligere vært andre navn på den øverste enhet, som for eksempel kretser. Men på de lavere nivåer har inndelingene og tildels deres navn vært mer stabilt: prefekturer, subprefekturer, departementer, kommanderier og fylker. I moderne tid har man også utviklet betegnelsene prefekturnivåbyer, fylkesnivåbyer, byer og landsbyer.

Historisk har man sagt at Kina er inndelt i fem regioner: Det egentlige Kina, Indre Mongolia, Mandsjuria, Xinjiang og Tibet. En gang i tiden var dette regioner som kunne avgrenses nokså skarpt fra hverandre som egne etniske og administrative realiteter, men det er ikke lenger bildet i dag. Dagens kinesere tenker ikke lenger i fem regioner, de forholder seg snarere til de forskjellige provinser. De gamle regionenes grenser er nå heller diffuse.

  • «Det egentlige Kina» kunne sies å være området mellom Den kinesiske mur og det tibetanske fjellplatå.
  • Mandsjuria og Indre Mongolia er nord for Den kinesiske mur, men grensen mellom dem er derimot mer uklar: Man kunne enten ta utgangspunkt i den Indre Mongolias nåværende østgrense, eller man kunne tenke seg at Mandsjuria hadde den utstrekning mot vest som den japanske klientstaten Manchukuo hadde under annen verdenskrig.
  • Xinjiangs omfang turde omtrent sammenfalle med dagens autonome region av samme navn.
  • Det historiske Tibet er større enn dagens politiske enhet, men skulle heller omfatte hele det tibetanske fjellplatå.

Det finnes også alternative måter å forestille seg landsdelene på:

Det egentlige Kina, som kunne inndeles i en nordlig og en sørlig halvdel: Nord-Kina (北方) og Sør-Kina (南方), med elven Huai og fjellet Qin som grense mellom delene. Man kunne da tenke seg at Mandsjuria og Indre Mongolia var deler av Nord-Kina. Videre kunne man forestille seg et Vest-Kina, som kunne omfatte Xinjiang og Tibet, og eventuelt også provinsen Sichuan.

Kinas økonomi

Kina har vært blant verdens største økonomier gjennom historien i de siste to millennier.[1][2][3][4] Financial Times har hevdet at "China has been the world’s largest economy for 18 of the past 20 centuries",[5][6] mens i henhold til The Economist, "Kina var ikke bare største økonomi i det meste av historisk tid, men inntil det 15. århundre hadde det også høyest inntekt per capita — og var verdens teknologiske leder."[5][7]

Så sent som i 1820 sto Kina for 33% av verdens bruttonasjonalprodukt. Knapt hundre år senere hadde tabellene snudd. Ved begynnelsen av det 20. århundre sto Kina for bare 9% av verdens bruttonasjonalprodukt. Hovedårsaken til den relative kollaps av Kina ligger i at den industrielle revolusjon i det 19. århundre, som gjorde Europa og så Amerika rike, nesten forbigikk Kina.[8]

Bruttonasjonalprodukt vekst var ifølge offisielle tall for 2007 på 11,4 prosent. Brutto nasjonal produkt per innbygger var ifølge Human Development Report (2007/2008 på 6,757 USD.

Arbeidsledigheten ligger på fire prosent i urbane områder.

Referanser