Pekingmennesket

Pekingmennesket (kinesisk: 北京猿人; pinyin: Běijīng Yuánrén) er populærnavnet på de fossiler av Homo erectus som ble funnet i Zhoukoudian nær Beijing i Kina. Levninger ble først oppdaget 1923–27, og fikk da navnet Sinanthropus pekinensis. Senere innså man at disse funnene tilhørte samme art som Javamennesket, og dels var tilstrekkelig menneskelike til å høre hjemme i slekten Homo, og Pekingmennesket ble da innordnet i arten Homo erectus. Det finnes imidlertid forskere som har holdt på Homo erectus pekinensis som en egen underart av Homo erectus.

Den først oppdagede skallen av et pekingmenneske
(på grunnlag av en kopi)

Zhoukoudian i juli 2004

Alder

Funnene ble først datert til å være mellom 250 000 og 400 000 år gamle, dvs fra pleistocentiden. Senere er dette blitt justert av flere forskere til om lag for 500 000 år siden, skjønt en ny ²⁶Al/¹⁰Be datering antyder at de kan være så gamle som fra 680 000-780 000 år siden.

De første fossilene

De første studiene i Zhoukoudian begynte i 1921 med en utforskning av et antall huler i sandstein. Ifølge nedtegnelser gjort av Otto Zdansky, som arbeidet for geologen Johan Gunnar Andersson, ledet en lokal innbygger arkeologene til hva som i dag er kjent som Dragebeinskollen, et sted fullt av fossiliserte ben. Zdansky begynte senere en egen utgravning og fant ben som lignet menneskelige molarer. I 1926 tok han dem til Beijing til Peking Union Medical College, der den kanadiske anatomen Davidson Black analyserte dem. Han publiserte senere sine funn i tidsskriftet Nature.

Rockefeller Foundation gikk med på å finansiere arbeidet ved Zhoukoudian. I 1929 tok de kinesiske arkeologene Yang Zhongjian og Pei Wenzhong over, og senere fortsatte Jia Lanpo utgravningene. Under de følgende syv år avdekket de fossiler fra mer enn 40 arter. Blant disse var seks nær fullstendige hjerneskåler. Pierre Teilhard de Chardin, Henri Breuil og Franz Wiedenreich var også involverte.

Det første eksemplaret av Homo erectus var blitt funnet på øya Java i 1891 av Eugene Dubois, og Javamennesket ble til å begynne med kalt Pithecanthropus erectus men ble senere overført til slekten Homo.

Utgravningene sluttet i juli 1937 da Japan okkuperte Beijing. Fossilene fra Pekingmennesket ble plassert i en safe på Cenozoic Laboratory. I november 1941 pakket sekretæren Hu Chengzi ned fossilene og for å sende dem til USA for å holde dem der til krigens slutt. De forsvant sporløst på veien til havnebyen Qinhuangdao. Sannsynligvis var de med en gruppe amerikanske marinesoldater som japanerne fanget da krigen mellom Japan og USA startet.

Flere forsøk på å lokalisere fossilene har slått feil. I 1972 utlovet den amerikanske finansmannen Christopher Janus 5 000 USA-dollar for de bortkomne skallene; en kvinne kontaktet ham men krevde 500 000 USA-dollar. Hun forsvant sporløst. Janus ble senere anklaget for underslag. I juli 2005 grunnla den kinesiske regjering en komité for å finne benene.

Det finnes en rekke teorier om hva som kan ha hendt, også en som mener at benene sank med det japanske skipet Awa Maru i 1945.

Pekingmenneskets funnsted i Zhoukoudian ble i 1987 satt på UNESCOs verdensarvsliste. Nye utgravninger ble igangsatt i området i juni 2009.

Paleontologiske konklusjoner

På grunn av at alle førkrigsfunnene i Zhoukoudian gikk tapt under ferden til USA, har senere forskere måttet støtte seg til eksisterende skrifter og modeller fra de opprinnelige oppdagerne.

Inntilliggende funn av dyrerester og bevis på bruk av ild, verktøy og andre redskaper ble benyttet for å støtte at Homo erectus var den første verktøysarbeideren. Analysene av Pekingmenneskets levninger førte til konklusjonen at Zhoukoudian og Javafossilene var eksempler på samme brede steg i menneskets evolusjon. Detta er også Kinas kommunistiske partis offisielle holdning.

Denne tolkning imidlertid utfordret i 1984 av Lewis Binford, som hevdet at Pekingmennesket var åtseleter, ikke jeger. I 1998 dro et team fra Weizmanns forskningsinstitutt, med Steve Wierner i spissen, konklusjonen at det ikke var noen egentlige beviser på at Pekingmenneskent hadde benyttet ild. Dette var ikke populært i Kina der den ildbeherskende Pekingmannens bruk av ild sees på som startpunkt for det kinesiske kjøkken.

Litteratur

• Jake Hooker: The Search for the Peking Man (Archaeology magazine March/April 2006)
• Lanpo Jia og Huang Weiwen: The Story of Peking Man: From Archaeology to Mystery. Oxford University Press, USA, 1990.
• Sigrid Schmalzer: The People's Peking Man: Popular Science and Human Identity in Twentieth-Century China. The University of Chicago Press, 2008.
• R. Wu og S. Lin: “Peking Man.” Scientific American 248, no. 6 (1983): 86-94.