Krigføring i verdensrommet
Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Eraer |
| Krigføring |
| Maktmidler |
| Operasjonsformer |
| Lister |
Krigføring i verdensrommet omfatter militære tiltak fra eller mot objekter i verdensrommet. Det kan spores tilbake til 1960-tallet da Sovjetunionen utviklet Almaz-prosjektet, som tok sikte på å gi dem kapasitet til å undersøke og eventuelt ødelegge kunstige satellitter i bane. Et tilsvarende prosjekt på amerikansk side het Blue Gemini.
Både Sovjetunionen og USA har utviklet missiler som skal kunne skyte ned satellitter, men ingen av disse våpnene er kjent å være aktive i dag (2010).
Utplasseringen av våpen i rommet ble først regulert av Outer Space Treaty i 1967, som forbød masseødeleggelsesvåpen i rommet. Mellom 1972 og 2002 var ABM-avtalen, som forbød utplasseringen av våpen som kunne skyte ned interkontinentale ballistiske missiler, gjeldende.
I 1979 ble FNs avvæpningskonferanse (Conference on disarmament) (CD) opprettet, men dens arbeid har vært låst siden 1998 på grunn av uenigheter mellom USA og Kina om konferansen skal prioritere å jobbe mot spredning av radioaktive materialer eller våpen i rommet. USA er da for det første, og Kina, med Russland på sin side, er for det andre. En organisasjon kalt PAROS (Prevention of an Armed Race in Outer Space) ble satt opp ad-hoc av CD, men har ikke fått gjort annet enn å utveksle informasjon mellom medlemmene.
I 2004 vedtok FNs generalforsamling en ikke-bindende avtale om flersidige og verifiserbare avtaler for å hindre et våpenkappløp i rommet. USA var en av fire medlemsstater som avsto avstemningen. De andre var Israel, Haiti og Palau.
Konsekvenser
redigerI motsetning til kamper på landjorden og på havet, hvor i de fleste tilfellene sporene forsvinner raskt, vil offensive operasjoner i det nære verdensrom legge igjen mye skrap i jordbane. Dette vil være en trussel mot militær og sivil romfart i årevis. Det er allerede rundt 10 000 objekter i jordbane som er store nok til å spores, men de minste sporbare har en størrelse på rundt 10 cm over. Den minste størrelsen som er farlig for ethvert romfartøy er rundt 1 cm, altså en størrelsesorden mindre enn hva som kan spores.
Mer enn 500 biter skrot i bane anslås til å stamme fra sovjetiske tester av anti-satellitt-våpen på 1960-, 1970- og 1980-tallet.
Kilder
rediger- Jane's Defence Weekly volume 42, issue 40; Battle for space