Åpne hovedmenyen

Ned i skyttergraveneRediger

På begynnelsen av 1900-tallet hadde man det som vist seg å være infanteriets mest effektive defensive våpen: Maskingeværet. Tidligere hurtigskytende våpen brukte flere løp, og ble derfor for store og klumpete til å håndteres på slagmarken av infanterister. Et eksempel er Richard Gatlings oppfinnelse, oppkalt etter ham selv. Våpenet ble brukt av artilleriet, som fremdeles drev med direkte ild mot fienden. Bruk av geværer som hurtig kunne lades om hadde under den amerikanske borgerkrigen gitt et visst pekepinn om hva som ventet på slagmarkene i det nye århundret. Gammelmodig taktikk med soldatene i sluttet orden ble møtt av en vegg av ild, og store tap ble resultatet.

I 1885 demonstrerte oppfinneren Hiram Maxim verdens første portable maskingevær. Noe av energien fra et skudd ble gjenvunnet og brukt til å lade neste. Skuddtakten var på 500 skudd i minuttet, uhørt på den tiden. I 1889 tok den britiske hæren våpenet i bruk, og andre land fulgte raskt etter. Andre våpen ble utviklet i årene etter, men da første verdenskrig startet i 1914 stilte flere av maktene opp med Maxim-våpen.

Møtet mellom gammelmodig taktikk og maskingeværenes ildkraft gjorde første verdenskrig til et uhørt blodbad. Infanteri og kavaleri ble slaktet ned på slagmarken av maskingeværer godt plassert i skyttergravssystemer, og siden det var liten mulighet for framrykning så degenererte kampene på vestfronten etter hvert til ren skyttergravskrig.

Militært samband ble på denne tiden revolusjonert gjennom den nye oppfinnelsen radio. Spesielt viktig var det for USA, som brukte det til å holde kontakt mellom Europa og Amerika etter de hadde gått inn i krigen. Tyskerne hadde nemlig kuttet den transatlantiske telegrafkabelen. I rask rekkefølge ble lette kommunikasjonsradioer utviklet, hvorpå de første støysenderne og radiopeilerne kom like etterpå for å hindre eller spore bruk av dette nye framskrittet. Amerikanerne bygde blant annet en peilestasjon på en utrangert lastebil de kjørte opp og ned kysten for å peile fiendtlige ubåter og spioner. Ingen spioner ble funnet, men lastebilen peilet inn en feil i en lokal kraftstasjon. Den kanskje viktigste bruken av radioen var da president Woodrow Wilson sendte over betingelsene for våpenhvilen som avsluttet krigen over radio. Disse forhandlingene alene kan ha kortet inn krigen.

Mobiliteten gjenfinnesRediger

To faktorer bidro til å løse opp den stillestående skyttergravskrigen. Den ene var at stridsvognen ble oppfunnet. Nå kunne man rykke fram over opprevet mark, beskyttet fra maskingeværkuler. Stridsvognenens debut på slagfeltet var først noe klossete, men etter hvert utviklet man taktikk hvor stridsvognene var med infanteriet på å slå hull i fiendens linjer, hvorpå de rykket fram inn i fiendens sårbare bakre linjer.

En annen faktor som kom omtrent samtidig var bedre infanteritaktikk. Da Russland trakk seg ut av første verdenskrig kunne tyskerne forsterke vestfronten. De nye soldatene ble først trent opp som sturmtroppen og brukte en taktikk kjent som ild og manøver, hvor de rykket fram i små grupper, brukte det som fantes av dekning samtidig som gruppene ga hverandre gjensidig støtteild. Fienden måtte da holde hodet nede, og angriperne hadde større sjanse til å rykke fram.

Etter verdenskrigen krevde verdensopinionen at noe slikt aldri måtte skje igjen. Som en del av Versaillestraktaten ble Folkeforbundet opprettet i 1919. Tanken var at man skulle ha en overnasjonal organisasjon som skulle kunne avverge krig gjennom megling. Folkeforbundet viste seg dog å være et tannløs og lite effektiv organisasjon, og oppløste seg selv da FN ble etabler i 1946. Spiren til en tanke om overnasjonale organer for å avverge konflikter og stille internasjonale forbrytere til doms var dog sådd.

Verden i flammerRediger

I mellomkrigstiden utviklet man de nye våpnene man hadde fått til en viss grad. USA trakk seg tilbake og bygde ned forsvaret sitt, mens Storbritannia og Tyskland utviklet nye doktriner. På grunn av bestemmelsene i Versaillestraktaten foregikk den tyske utviklingen først i all hemmelighet, men etter Adolf Hitler kom til makten ble opprustninger mer og mer åpenbar. Frankrike valgte å befeste sin landgrense mot Tyskland framfor å satse på mobile styrker.

Flere store borgerkriger brøt ut i mellomkrigstiden. Den kinesiske borgerkrigen startet rundt 1926 og omfattet etter hvert enorme områder. Den spanske borgerkrigen brøt ut 1936, og ble etter hvert en arena for Tysklands utprøving av sine styrker. Spesielt prinsippene om nærstøtte til bakkestyrker med kampfly og terrorbombing ble utprøvet, med tyske «frivillige» bak spakene.

Økt mobilitet kom ridende på en rekke teknologiske fremskritt. I samfunnet ellers hadde motorkjøretøyer blitt vanlige, og de forskjellige væpnede styrker kunne utnytte rekrutter som allerede kunne kjøre. Dette var mest til nytte for amerikanske styrker, da privatbilen var vanligst i USA. Stadig bedre kjøretøyer gjorde mekaniserte styrker mer mobile. En stadig større utbredelse av radioer gjorde at fly, skip og hæravdelinger kunne operere mer uavhengig og samtidig være i kontakt med egne hovedkvarter. Den økte mobiliteten ble best utnyttet av det voksende tyske militærvesenet, som lærte opp offiserene sine til å ta mer selvstendige avgjørelser i felten, det som senere har blitt kalt oppdragsbasert ledelse.

I 1931 begynte det keiserlige Japan med forsøk på å underlegge seg deler av Kina. Etter at Hitler satte i gang angrep mot Polen og vestmaktene i 1939, begynte også japansk ekspansjon i Stillehavet for å sikre naturressurser. Tyske styrker erobret raskt Vest-Europa, og japanske store deler av Stillehavet. I 1941 invaderte Tyskland Sovjetunionen, og Japan angrep den amerikanske stillehavsflåten ved Pearl Harbor. Den andre verdenskrig var et faktum. Gjennom de neste årene kom krigen til å rase over store deler av verden, og var ikke over før gjenværende tyske styrker overga seg, og USA bombet de japanske byen Nagasaki og Hiroshima.

Kald krig og brennpunkterRediger

Den kalde krigen ble etablert etter som forholdet mellom Sovjetunionen og allierte og okkuperte stater og vestmaktene, hovedsakelige den nystartede forsvarsalliansen Nato, surnet. Sovjetunionen ledet etableringen av Warszawapakten som et svar på NATO, og verden ble delt i to blokker. Samtidig ble FN etablert, hovedsakelig for å avverge framtidige kriger.

Flere andre allianser ble opprettet i etterkrigstiden. I Europa kom Den vesteuropeiske union til i 1954, og selv om den ikke var spesielt aktiv så levde den videre og hadde flere utvidelser. I 1954 ble også SEATO, også kalt Manila-pakten, opprettet. En krøplende veto-ordning hindret inngripen i krigene i området, og pakten ble oppløst i 1977. Den amerikansk- og britiskleded Middle East Treaty Organization eller METO ble opprettet i Bagdad i 1955, men fikk aldri noen gjennomslagskraft. Etter at Tyrkia invaderte Kypros i 1974 ble pakten i praksis oppløst, da Storbritannia trakk ut sine øremerkede styrker av organisasjonen.

For å håndtere det nye atomarsenalet opprettet USA Strategic Air Command, en kommando som hadde ansvaret for alle strategisk atomvåpen, både fra bombefly og senere ballistiske missiler. De fikk også ansvaret for å håndtere all infrastrukturen rundt bruk av det strategiske arsenalet, slik som tankfly for bombeflyene og eskorte.

Koreakrigen brøt ut i 1950, og var FNs første store krise. En alliert styrke i FN-regi ble etablert for å motvirke den Kina-støttede nordkoreanske invasjonen. Nord-Korea ble slått tilbake til 38. breddegrad, og en våpenhvile etablert da eksisterte til våre dager. Koreakrigen var taktisk og teknologisk nærmest en reprise av andre verdenskrig.

Som en følge av den kinesiske borgerkrigen og etter at Folkerepublikken Kina ble proklamert den 1. oktober 1949, flyktet Chiang Kai-sheks regjering over til øya Taiwan. De fleste observatører antok at kommunistene ville invadere Taiwan og styrte Chiangs regjering. USA viste ingen iver i fortsatt støtte av Kuomintang, men endret innstilling totalt etter Koreakrigen. President Harry S. Truman beordret den amerikanske stillehavsflåte inn i Taiwanstredet, og dermed var mulighetene for en kommunistisk invasjon blokkert. Mindre trefninger mellom Kuomintang og kommunistene fant sted i perifere områder av Fastlands-Kina og særlig langs fastlandskysten mot Taiwanstredet under 1950- og 1960-årene, men stort sett stabiliserte situasjonen seg.

I årene som fulgte var mønsteret at atomarsenalene ble opprustet, samtidig som en rekke mindre kriger ble utkjempet rundt på kloden, ofte med én supermakt som åpent støttet én side, og en annen som i skjul støttet den andre siden. Begge supermaktene ønsket å begrense den andres innflytelse i Afrika, Asia og Sør-Amerika, men samtidig så var det ikke ønskelig med åpen krig mellom partene.

En rekke opprør og kriger ble også ukjempet som en følge av at kolonitiden gikk mot slutten. Rundt 1960 hadde alle de europeiske maktene gitt opp sine kolonier i Afrika, bortsett fra Portugal som fremdeles satt på Angola fram til 1975. De sterkeste opprørsbevegelsene var ofte kommunistiske, og ble støttet av Sovjetunionen.

I den franske kolonien Fransk Indokina, i dag Vietnam, hadde det i løpet av andre verdenskrig vokst fram en sterk kommunistisk bevegelse. Da krigen var over gikk de til opprør mot sine koloniherrer, som senere ble støttet av USA. Resultatet ble den lange og ødeleggende Vietnamkrigen, som varte helt fram til 1975. TV-overføringer og oppsøkende journalister gjorde at bildene fra Vietnam kom inn i menigmanns stuer, og krigen ble opphav til den moderne fredsbevegelsen. Det ble skapt mye dissens innad i USA, og landets ry utad led også. Militært sett ble også landet ydmyket, da det virket som om den moderne supermakten USA ble nedkjempet av fattige geriljakrigere.

Mot slutten av perioden, i 1979, invaderte Sovjetunionen Afghanistan for å støtte det vaklende sovjetvennlige regimet der. Opprørerne hadde blitt støttet av USA med våpen og forsyninger, og en lang og blodig konflikt endte med at Sovjetunionen måtte trekke seg ut i 1989.

KrigerRediger

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger