Quanzhou
Quanzhou (kinesisk: 泉州, pinyin: Quánzhōu, Wade-Giles: Ch'üan-chou; Min Nan (hokkien): Chôan-chiu) er en by på prefekturnivå i det sørøstre Fujian i Folkerepublikken Kina. I eldre engelsk litteratur er byen ofte navngitt som Chinchew eller Chinchu. I middelalderske vestlige kilder er den kjent som Zaytun eller Zaitun (fra arabisk زيتون).
Folkerepublikken gjør krav på Jinmen fylke — bedre kjent som Quemoy — som del av Quanzhou, men området er kontrollert av Taiwan.
Historie rediger
Quanzhou ble anlagt i 718.[trenger referanse] Denne byen, som ble utviklet under Song-dynastiet (960-1279), var i århundrer en av Kinas viktigste havnebyer mot sør. Den ble tidlig svært kosmopolitisk, med utlendinger fra mange land. Det er funnet både manikeiske og kristne assyriske kulturminner fra byens eldste tider. Jøder og muslimer fra Midtøsten turde også ha kommet til byen.
Quanzhou var i middelalderen (under Song-dynastiet og Yuan-dynastiet) en av verdens største havnebyer, med et stort innslag i befolkningen av utlendinger, og kan betraktes som startpunkt for den sjøveis «Silkeveien».
Både Marco Polo og Ibn Battuta besøkte byen, og det var i en periode under Yuan-dynastiet et katolsk bispedømme. Marco Polo reiste ut herfra for å ledsage den mongolske prinsessen Kököchin til hennes persiske brudgom i Ilkhanatet.
I 1357 gikk den lokale persiske militsen til militært opprør. Dette ti år lange Ispahopprøret endte med at perserne ble knust og kinesiske keiserlige styrker massakrerte mange av borgerne i Quanzhou.
Under Ming-dynastiet og Qing-dynastiet forfalt havnen langsomt, delvis på grunn av at den ble grunnere på grunn av slammet som elvevannet førte med seg, men mer på grunn av at keisermakten i perioder forbød den oversjøiske handel.[trenger referanse] Andre havnebyer utviklet seg også, slik at den lille handel som fant sted, ble spredt mellom flere havner -- det dreide seg jo i rettslig forstand om smugling, og denslags virksomhet utføres helst desentralisert.[trenger referanse]
Da Taiwan kom på kinesiske hender på 1600-tallet var det en god del kinesisk migrasjon dit fra eller via Quanzhou.[trenger referanse]
Hoveddelen av den kinesiske innvandringen til Filippinene og mange av kineserne i andre sørasiatiske land, som Thailand, Vietnam og Singapore, kom fra Quanzhou og byens omliggende fylker.[trenger referanse] Dette skyldtes i utgangspunktet at handelsfolk derfra etablerte handelshus i de land og havner man handlet med, og bedrev en stor økonomisk aktivitet der.
Da skipsbyggingsteknikkene på 1800-tallet utviklet større handelsskip som etterhvert utkonkurrerte de tradisjonelle kinesiske seilskipene, var ikke lenger elvehavnen i Quanzhou egnet. Den var alt for grunn for store skip med skrog og kjøl som stakk dypere enn de kinesiske djunkene. Andre havner, som blant annet det nærliggende Amoy med sitt dype havnebasseng, overtok meget av handelen. Mange handels- og sjøfolk flyttet fra Quanzhou til Amoy. Dette var før britene etablerte seg i Hongkong og før handelshusene i Kanton og Kongmoon var særlig utviklet.
Endringene i skipsfarten utløste økonomisk tilbakegang og nød i Quanzhou-området. Men ettersom mange familier allerede var vel etablert utenlands og i trygge sosiale og økonomiske kår, var det relativt lett for dem å emigrere til de samme land.[trenger referanse]
Administrasjon rediger
Byprefekturet Quanzhou administrerer fire distrikter, tre byer på fylkesnivå og de facto fire fylker (de jure tilhører også et Taiwan-administrert fylke byprefekturet).
- Licheng distrikt (鯉城區)
- Fengze distrikt (丰澤區)
- Luojiang distrikt (洛江區)
- Quangang distrikt (泉港區)
- Shishi by (石獅市)
- Jinjiang by (晉江市)
- Nan'an byfylke (南安市)
- Hui'an fylke (惠安縣)
- Anxi fylke (安溪縣)
- Yongchun fylke (永春縣)
- Dehua fylke (德化縣)
- Jinmen fylke (金門縣) – administreres fra Taiwan; som del av Republikken Kina
Kultur og kulturminner rediger
Quanzhou er en av de byer som den kinesiske regjering har utpekt som en av Kinas 24 berømte kulturbyer. Byens kulturliv i dag (2007) mønstrer blant annet Liyuanoperaen （梨園戯), dukkeforestillinger (傀儡戲）, Gaojiaoperaen （高甲戯）og Dachengoperaen （打城戯）.
Noe utenfor byens sentrum ligger Kaiyuantempelet, et stort tempelanlegg bygd under Songdynastiet. Selv om bare deler av det er bevart, dekker det nå (2010) et areal på 600 kvadratmeter. Det domineres av to tvillingpagoder som tilkom på 1200-tallet; de ble bygget så solide at de overlevde både et antall jordskjelv og senere kulturrevolusjonens herjinger. Både pagodene og hovedhallen er smykket med rike utskjæringer. I vestre del av anlegget står et gammelt morbærtre. Ifølge legenden var det lotusblomster som utsprang som gav anstøt til byggingen av tempelet, som også har tilnavnet lotusblomstringstempelet.
Qingjingmoskeen er også bare bevart i deler. Den ble til omkring år 1000, og dermed er den en av Kinas eldste moskeer. Den er bygget i en arabisk stil, noe som vitner om at det var mange arabere bosatt i byen i byens blomstringstid.
Tempelet Guandi Miao er viet helten Guan Yu. Dette templet bevoktes av store statuer av voktere til hest. Veggravurene i templets indre skildrer Guan Yus liv.
Byen har et sjøfartsmuseum som viser hvordan den oversjøiske handel gjorde det gamle Quanzhou til en meget rik by. Her er mange skipsmodeller, blant annet av skip som admiralen og oppdageren Zheng He hadde i sin flåte.
Kulturminner knyttet til Quanzhous status som emporium i song- og yuan-periodene ble i 2021 oppført på UNESCOs verdensarvliste.[1]
Samferdsel rediger
Kinas riksvei 324 fører gjennom området. Den går fra Fuzhou i provinsen Fujian og gjennom Guangdong, Guangxi, Guizhou, og ender i Kunming i Yunnan.
Referanser rediger
- ^ «Cultural sites in China, India, Iran and Spain inscribed on UNESCO’s World Heritage List». UNESCO World Heritage Centre (engelsk). 25. juli 2021. Besøkt 25. juli 2021.
Litteratur rediger
- Bill Brown: Mystic Quanzhou: City of Light. Xiamen, China: Xiamen University Press, 2004.
- Samuel N.C. Lieu: «Medieval Manichaean and Nestorian Remains in Zayton (Quanzhou) of Marco Polo», i Jason David BeDuhn (utg.): New Light on Manichaeism: Papers from the Sixth International Congress on Manichaeism [2002], Nag Hammadi and Manichaean Studies, Vol. 64 (Leiden – Boston, 2009)